I tidligere år var en sjømann en sjømann.
Den gangen man seilte årlig over biscayabukten og så vidt klarte seg i stormer rundt Kapp det gode håp.
Det var den gang menn var menn. Det var et hardt og tøft miljø om bord på skuten som seilte på de syv helsehav den gangen. I vanskelige situasjoner ble man belønnet for å være kreativ og fast bestemt. Man ble belønnet med respekt når beslutningene ble tatt før de ble et problem for kapteinen. Etter uker og måneder om bord ble man herdet av havets piskende reprimander når noe gikk galt. «Kjølhal dekksgutten!» Det kunne bli slengt mot en og man skjønte at det fort kunne bli en realitet. Kapteinen ville at mannskapet skulle sees, ikke høres.
Det betydde at mannskapet kunne sine ting og skipet var i de beste hender. Kapteinen var den som ledet skuten i all slags vær. Han var bindeleddet mellom rederiet og skuten. Det var hans jobb å skaffe best mulig mannskap. Og å få dem selvstendig så raskt som mulig. Det verste en kaptein visste om var jyplinger av dekksgutter som løp rundt å skulle ha råd og hjelp til de minste ting om bord. Derfor hadde man erfarne båtsmenn og i verste fall en strebersk styrmann som visste hvordan han skulle få matrosene til å styre skuten uten å blande inn kapteinen for alt slags unødvendig tøv.
Her gjaldt den sterkestes rett. Det var ingen kjære mor på dette havet. Her rådet også en sterk og gjensidig respekt, kameratskap og evne til å yte sitt aller beste pluss litt til under kapteiner som visste hvordan de skulle lede et skip.
Disse skutene var ettertraktet. Dyktige sjøfolk kom fra fjern og nær for å arbeide på båter der kapteinen og rederiet hadde god inntjening på grunn av at mannskapet var dyktige. De manøvrerte over stormfulle hav og under vanskelige forhold både natt og dag i stiv kuling rundt Kapp Horn og i sterk storm utenfor Spitsbergen.
De båtene med dårlig mannskap og ubesluttsomme ledere og kapteiner, ja de gikk ned.
Samholdet ble styrket gjennom landlov. Da mannskapet ble gitt landlov og havnet i alle slags rare og farlige situasjoner hjalp man hverandre, støttet hverandre uten bønn og hjalp hverandre mot alle de urettferdige og feige angrep som man ble utsatt for i havneområdene rundt om i verden. Sårene fra disse turene ble den gang regnet som hedersbevisninger.
Som «dette kuttet fikk jeg i havnen i singapore i 72» «kulehullet her er fra en kneipe i shanghai 74» Og «denne tatoveringen er fra statene i 79»
Så noen ganger gjennom livet kan en gammel sjømann som seilte på ulike hav rundt omkring i ulike farvann, som kjente til bunnforhold og hvert eneste sjømerke rundt Norskekysten, som var vant til at mannskapet skulle synes ikke høres, som visste hvordan trosser skulle festes, kjetting skulle legges og ølet skulle drikkes, ja noen ganger kan den gamle sjømannen tenke at slik skulle det jaggu ha vært mange andre steder også innimellom. Det var noe helt annet i storm rundt Biscaya. Den gang menn var menn!
Mvh Willy
#kaptein #mannskap #arbeidsfolk
