I dagens blogginnlegg forsøker jeg å tegne et lite skråblikk av et bilde på den typiske norske mannen eller for den saks skyld, kvinnen som ikke nødvendigvis passer inn i den staute norske fjellheimen. Et lite bilde på hvordan noen av oss heller vil ha varme og sommerlige temperaturer enn arktisk kulde. Mange uten eget kuldegen som gjør at blodet er sammensatt av en viss mengde frostvæske, ja som ønsker bade i sjøen uten først å måtte hugge hull i isen, blir i overkant inaktiv fire til seks måneder i året. Dette er ikke bra for folkehelsen. For å forstå at man må være aktiv også vinterstid, eller spesielt vinterstid, er det viktig å forstå sine medmennesker som ikke har et eget kuldegen, for å kunne hjelpe.
Så hvordan kjennes det å bli motivert til vinterens vidunderlige aktivitetsmangfold for en frysemann eller dame som gjør sitt beste for å være aktiv?
Vel, her er min lille historie.
Han kjente på gleden som boblet i ryggmargen. Den varme følelsen av glede og forventning på samme tid. I måneder hadde han forberedt seg til dette. Sett på filmer, lest seg opp, sett på fantastiske bilder. Bilder og inspirasjon fra vårt fantastiske vinterland. Snødekte fjell og topper. Lange vidder badet i sol og med et gnistrende pudderføre.
Dagen begynte på best tenkelige måte. Han kikket spent ut av vinduet og synet som møtte ham fyllte ham med barnslig glede. Strålende soloppgang og knusktørr luft! Han trakk dynen til side og
satte bena på gulvet.
Sjokket slo bølger gjennom kroppen hans. Bena skalv kraftig da de forsto hva som hadde skjedd. Det var som om man hadde satt tungen på en jernstolpe i minus 40 kuldegrader. Bena frøs fast i parketten og stivnet i en posisjon og farge som kunne sammenlignes med en isskulptur.
I desperasjon ropte han på hjelp. Kona stormet til med øksen og forsøkte å hugge ham løs fra parketten uten å samtidig hugge av ham tærne.
Endelig løsnet de og han førsøkte å reise seg. Med stive ledd knirket det når han løftet overkroppen og strakk armene mot ovnen for å skru opp temperaturen.
Dette lovet ikke godt for resten av dagen.
Etter en god frokost og 2 liter varm kaffe var imidlertid humøret noe bedre. Ute hadde solen begynt å varme og termometeret var nå steget fra minus 2 til minus 1. Kan ikke være så gale da tenkte han og kledde seg godt etter vær og vind.
Det blåste lett da han steg ut av huset. Vinden i tillegg til minusgraden gjorde at det virket kaldere. Gjennom kuldedisen synes han så tydelig at han så pingviner. Joda, ved siden av en hvalross midt i sentrum stod det 4 pingviner. Pingviner i Bergen tenkte han og kom frem til at det ikke kunne stemme. Riktignok var det kaldt, men.
Han nærmet seg den lille arktiske gruppen og forsto med ett at dette var en gruppe russere på ferie. Hvalrossen var en kvinne i 60 åra med fuskepels og pingvinene var dresskledde menn antagelig på vei til et hotell i nærheten.
Med stadig stivere skritt trakket han seg gjennom byen for å ta fløybanen opp på fjellet. Han tittet opp på fløyen og så for seg bildene av snødekte skogsstier og eventyrpostkort der grantrær hang tunge av sne.
Det var mye folk ute og de så virkelig ut til å kose seg. Mye godt humør ute og gikk.
Fint det tenkte han og gikk inn i vognen som skulle frakte ham til toppen. Allerede et stykke oppover fjellsiden valgte vognen å stoppe. Et øyeblikk trodde han at den hadde frosset fast i sporet, men det var bare et vanlig stopp. Flere folk kom ombord og vognen var nå nesten full.
Endelig var de oppe og folk veltet ut, spente på seg ski og forsvant i horisonten. Nydelig tenkte han og spente på seg sine egne ski. Hvor f#@$ er stavene? Han bannet lavt. Han hadde glemt stavene. Stille spente han fra seg skiene igjen og satte den pent fra seg i snekanten. Ikke nok med at han hadde glemt stavene, han hadde begynt å få rim langs korsryggen og nedover også. En særdeles ubehagelig følelse kunne han konstatere. Istapper i den kløften kunne han klare seg fint uten.
Til helvette med skiene! Her gjaldt det å redde sitt eget skinn bokstavelig talt. Han skyndte seg inn igjen i vognen som ville bringe ham ned igjen til sivilisasjonen. Det tok ham få minutter å komme seg fra nedre stasjon og til bilen. Jadda!!! Reddet!!
Elbilen startet uten vansker og han satte varmeapparatet på full styrke. Måleren viste, nesten TOM???
Han skjønte at han hadde glemt å lade bilen og at han da var avhengig av å klare seg uten varme på veien hjem. Et hardt slag for ham dette. Tårene hadde rent i strie strømmer hadde det ikke vært for at hver dråpe frøs til is i øyekroken og hindret ham i å lukke øynene. Idet han svingte inn på plassen foran huset sitt, stanset bilen. Med en siste kraftanstrengelse klarte han såvidt å bryte opp døren som hadde frosset fast. Eller kanskje det var fordi han hadde blitt tappet for krefter.
Stillheten senket seg omsider i rommet. Skamfyringen hadde en effekt som han likte. Veggene svettet i huset og blomstene i vinduskarmen takket sin skaper for at de hadde blitt født som kaktus.
Han glippet døsig med øynene og tenkte raskt på hvor heldig han hadde vært. Han hadde overlevd galskapen. Et inferno i hvitt med temperaturer ned mot ekstreme minus 1 til 2. Han kikket bort på tv. Marit Bjørgen staket seg inn til OL gull. Flott gjort og han beundret de som hadde blitt født med et kuldegen. For at de hadde et ekstra gen som gjorde at de overlevde den norske arktiske vinteren, var han overbevist om. Vekk meg i Juni ropte han inn i stuen og trakk dynen tettere rundt seg.
Han lukket øynene og så for seg sol, varme og iskald drikke i glasset. Lyden av en humle summet rundt ham. Sommer.
Så. Den gode lyden av en stemme som mykt hvisker. “Jeg har bestilt 2 uker på Bali. Vi reiser Lørdag”
Mvh Willy
#Vinter #kulde #fryse #aktivitet #hverdagsaktivitet #suksess #leve #motivasjon #aktivitet #hverdag #suksess #sommer #lengsel
Du skriver bare SÅ bra! Tommel opp!
Tusen tusen takk 🙂 maluka: