Da jeg våknet en morgen – tidenes gangsperre!

Finnes det noe bedre i livet enn å gå en lang tur i skog og mark? Der fuglene synger og våren spiller sine vakre toner over li og fjell. Der man for første gang i år tusler ut i nærområdene for å bruke naturen rundt deg. Kjenne hvor nydelig deilig det er å la seg drive fremover, oppover mot toppene rundt deg. Alt mens våren og lydene akkompagneres av det som må betegnes som noe nærmest fønvind. Varme for første gang i år stryker lett over kinnene dine og leder deg stadig høyere, lengre, mye lengre og mye høyere enn du har vært på svært lang tid. Det er som om du fylles med krefter. Krefter som du ikke visste var der i vinter. Som forteller deg at motbakkene oppover i lia er der kun for å gi deg nye krefter. Du tar sats og løper oppover, bortover, nedover. Lenger enn langt. Fordi det kjennes som om livet selv har grepet tak i deg, funnet frem energisprøyten og satt den med en kontant bevegelse i setemuskelen din. Deilig, nydelig og FOR EN DAG!

Langsomt åpner du øynene dagen etter. Et lite smil om munnen sprer seg fra kinn til kinn når du tenker på gårsdagens flotte opplevelse. På tide å stå opp, lage kaffe og kanskje ta en tur i dag også? Du strekker lett på deg og vrir kroppen ut av sengen for å sette bena i gulvet.

Det smeller i leggene i det føttene treffer parketten. Kniver av noe som kjennes ut som rustent jern smidd av fanden sjøl river seg opp i leggmusklene. Smeltet aluminium renner gjennom årene og brenner seg igjennom samtlige blodkar i benas nedre deler. Tærne er nummen og kjennes ut som om noen har hamret på dem med slegge, og fremsiden av leggene forteller deg hvordan det oppleves å bli overkjørt av en veivalse.

Langsomt prøver du å reise deg. Ikke akkurat elegant, men du gjør et forsøk i alle fall. Ser ut som om begge bena er pakket inn i gips, pluss at du har tisset på deg. Du gisper ut i luften av smerte når du skjønner at lårene dine har blitt rammet av samme smerter som i leggene. Fanden selv gliser ondt mot deg i det han trekker rusten piggtråd gjennom blodårene dine og samtidig dæljer løs på fremsiden av lårene dine med hammer. Du skriker stille ut i desperasjon og fortvilelse mens du bittert angrer turen i går og lengden, motbakkene både opp og nedover i utfordrende terreng. Hadde vårens småfugler vist seg nå hadde du kunnet kverke dem.

Tidenes gangsperre er et faktum.

Mens tårene renner i det du går ut på kjøkkenet for å sette på kaffen, mens du desperat forsøker å rasjonalisere situasjonen. Du skjønner mekanismene som følger med turen du gjorde i går. Når musklene dine blir revet i stykker, altså når muskelfibrene dine brytes ned, skjer en prosess der fibre og blodkar delvis skades. Sannsynligvis skjer det en reaksjon der man får en betennelsesreaksjon i muskulaturen. Du skjønner at dette ikke er farlig, men en nødvendighet for at reparasjonen av skaden vil føre til sterkere muskler. Du skjønner jo at det er dette som gjør deg sterkere. Men AMADEUS så vondt dette er.

Melk i kaffen tenker du og slår det fort fra deg. Her trengs kraftigere lut. Melk i kaffen leder tankene hen mot melkesyre. Men bare så du vet det, så skyldes ikke gangsperre at musklene er fylt med store doser melkesyre. Dette er en gammel myte som kan avkreftes her og nå. Melkesyre, og til og med høye verdier av dette, vil forsvinne ut av kroppen i løpet av en times tid.

Melkesyreproblemet løst der altså, men det hjelper ikke en døyt mot de uutholdelige smertene som pisker deg fra hoften og nedover. Smaken av varm kaffe døyver noe av smertene. Ikke slik at det gjør det i virkeligheten, men det føles litt slik nå når hodepinen sniker seg inn på deg i tillegg. Med stive ben og en stil som ser ut som om du har en full «up and go» på deg, stavrer du over stuegulvet i retning sofaen. Med høye lyder og ord som ville gjort fanden både skremt og redd, faller du som en sekk ned i sofaen.

Jeg skal aldri mer trene eller gå turer igjen proklamerer du høyt til dine omgivelser. De føler imidlertid ikke med deg og flirer tilbake. «Støl?» kommer det fra et familiemedlem nær deg. Hadde du hatt en stekepanne i hånden ville du kunne vært i stand til å skade noen! Tårene tar overhånd, mens du klynker lett for å få støtte og sympati. Og muligens massasje? For det er ingenting som hjelper mot gangsperre. Men lett massasje føles jo godt da. Og litt tender love and care? Muligens også litt ispose på for å dempe det verste.

«Gangsperre er ikke farlig, men svært vondt og ubehagelig,» kvepser det fra sønnen i huset der han sitter og trykker på en pc. Det betyr du har gjort noe riktig, men du bør ikke trene de samme muskelgruppene før du er helt restituert. Lette spaserturer og lett aktivitet kan hjelpe.

Du sukker tungt og tenker at du uansett ikke skal trene mer. Det burde du selvsagt og trøsten er at dette går over etter maks en uke, men som oftest etter et par dager. Dette er jo kroppens måte å si at nok er nok for denne gang. Gi musklene tid til å bygges opp igjen. De vil da være sterkere enn før!

Så tenker du at du burde tøyd ut etter turen i går. Pokker at du ikke husket at det kunne være lurt! Du banner stille og med hviskende røst ber du din nærmeste om hjelp til å tøye ut. Sønnen i huset slenger skarpt ut en advarsel. «Ikke tøy ut. Nyere forskning viser at dette ikke har mye for seg. Faktisk så kan du gjøre mer skade enn godt ved å tøye ut»

Tøyning er bra for å opprettholde god bevegelighet, ikke å behandle stølhet!

Ok, tenker du og synker resignert tilbake i sofaen. Strekker med vond kropp armen ut, og drikker en slurk fra kaffekoppen, samtidig som at du priser deg lykkelig for at det er helg. Det er jo greit så lenge du ikke beveger deg, tenker du. Og hvis du trenger noe så har du heldigvis folk rundt deg som kan varte deg litt opp i denne sårbare og svært vanskelig situasjonen som du har havnet i. Selvforskyldt selvsagt. I ditt stille sinn så var det egentlig litt verdt det. Du smiler lett og drikker en slurk til fra kaffen.

Så kjenner du det. Du må på do?  F#%¤#!!!!!

God helg!