Er det et klasseskille i treningsnorge?

Av og til lurer jeg faktisk litt på det. Og det er ting som kan tyde på at så er tilfelle. 

Med klasseskille mener jeg her de godt trente og selvoppnevnte treningsguruer rundt i det ganske land som av en eller annen grunn har en formening om at folk flest bare må ta seg sammen, få fingeren ut og begynne å trene. Selvoppnevnte eksperter og til og med fagfolk innen trening vifter med bøker, forskning og egenerfaringer der de konkluderer tydelig med hva som virker og ikke virker. Og selvsagt er det dem som trener hardest og ser best ut som har rett.

Jeg er her fullt klar over at jeg generaliserer og skjærer alle over en kam når jeg kaster ut slikt. Selvsagt finnes det mange som påpeker individuelle ulikheter i det som kalles livsstilsendring.

Det er de mange andre som ikke ser at folk er forskjellige med ulike forutsetninger og nærmest latterligjør de som ikke gidder å ta tak i eget liv. Det er de som potensielt ødelegger menneskers selvtillit med sine “umulige krav” til de såkalt feite og late.

Og mange flere i norge er i dag aktiv til svært aktiv, slik at utviklingen er god da, men det er også en stor og voksende gruppe som faller ut av det som er gjengse “krav” til minimum aktiv dag.

Det er jo bare å ta seg sammen, ikke sant? 

Hva så med dem som har problemer av annen art i tillegg til overvekt, kols, diabetes 2 med mer?
Hva med dem som sliter psykisk? En stadig større gruppe unge mennesker sliter med ulike psykiske vansker som gjør det vanskelig å komme seg ut og i aktivitet.

Det er ikke bare å trykke på en aktivitetsknapp og be dem om å løfte på ræva og skjerpe seg!

Hva med dem som sliter med ulike muskel og skjelett plager i tillegg til psykiske vansker, eller som følge av, eller som en del av en vond sirkel der hvor enn man snur seg så er ræven bak? Hva med dem da?

Skal man klaske dem i hodet med forskningen og bøkene som forteller dem at trening hjelper? Hva hvis de er fullstendig klar over det, men likevel ikke klarer?

Hva med de usynlige funksjonsnedsettelsene? Diagnoser som man ikke ser, men som hindrer en i å være aktive nok? 

Hva med dem som av ulike grunner ikke vil? Og har man da spurt seg om dette er beskyttelsesmekanismer som benyttes fordi de av ulike grunner ikke klarer å ta tak i livet sitt? Som skyldes økonomi, familiesituasjoner eller andre ting dem ikke er herre over? Eller som dem ikke vil dele med omverden?

Da hjelper det ikke at noen med kanongod kunnskap om trening og muskler, kosthold og aktivitet, terapeuter meg her og PTer meg der viser til aldri så mye forskning. Da hjelper det ikke at guruene der ute spyr ut reklame om både piller, midler, hvor lett ting er og hvor deilig det er å fosse frem med en kropp som en gresk gud eller gudinne. 

For mange vil dette være drepende for all motivasjon. For mange vil følelsen av nederlag forsterkes. For mange vil mestringstapene føre til at veien blir for lang og for tung. Det er nemlig realiteten for en stor gruppe mennesker i dette landet akkurat nå.

Det er dette jeg mener kan skape et treningsklassekille der vi får en gruppe med vellykkede, godt trente, og en stadig større gruppe som faller utenfor.

Hva med å vise forståelse for komorbide tilstander. Hva med å respektere folks valg. Hva med å satse like mye på psykisk helse som helsefremming gjennom trening. Hva med å sette ting faglig i sammenheng der tverrfaglige grupper samarbeider for å hjelpe. Der sosionomen og psykologen er minst like viktig som pt’en på hjørnet. Der fysioterapeuter, ergoterapeuter og annet fagpersonell som forstår at det finnes mange veier til Rom, gis anledning til å jobbe sammen med andre for å viske ut skille mellom de som klarte det, og de som ikke klarte det?

På den måten kan et eventuelt klasseskille reduseres eller viskes ut såpass mye at dette innlegget ikke hadde vært behov for å skrive.

Mvh Willy 

#hverdagsaktivitet #suksess #leve #livsstil #nyter #forskjeller #sliten #psykiskhelse #helsefordeler #helsegevinst #helsevesen #motivasjon #aktivitet #hverdagsaktivitet #empati #helse #endring #klasseskille