hits

Min de y

 

Langt der borte et sted, ute i horisonten, hres suset av blgene i det fjerne. Lett blandet med en indre ro samtidig som man kjenner den varme gode brisen bre seg rundt kroppen, hres lyden av en btflyte. Frst langt vekke. S nrmere og nrmere.

Den de yen der jeg er er ligger langt ute i Stillehavet. yen er formet som en hestesko med lett jungel foran hye klipper som pakker inn en liten strand. Beskyttende pakker palmene og fjellet inn den lille hvite strandlinjen. Inne i lagunen som p det meste er ti, tolv meter dyp og sterkt grnnfarget p grunn av sandbunnen, yrer det av ulike fiskearter. Middag, lunch, og til snacks er dem relativt lett f p kroken. Tilbehret bestr av ulike frukter hstet fra de mange velsmakende vekstene bak meg.

Den eneste veien inn er gjennom den smale pningen noen hundre meter utover mot vest. Det kjennes perfekt ut sitte her la solnedgangene vugge meg i svn i hengekyen som er godt festet mellom palmene. Et hjemmelaget tarp i bast er flettet over meg og utgjr taket over hengekyen. Ikke fordi jeg hadde trengt det da det sjeldent regner her. Mer fordi det er litt koselig.

Klukkingen av en liten bekk med rennende friskt ferskvann blander seg med den evige susingen av blgene som litt lat brer seg rolig innover den kritthvite stranden. Lyden av btflyten i det fjerne synes nrmere n. Muligens noen kommer? Det passer meg veldig drlig der jeg litt urolig speider mot havet der ute. Jeg ser ingenting.

Et lite dunk hres bak meg og jeg snur meg. Lyden av kokosntter som lander i sanden er velkjent og beroligende. Jeg byer meg og plukker opp nedfallet. Litt som i livet ellers liker jeg ta vare p dem som faller. Dem som ikke lenger klarer holde seg fast. Det gir meg noe fint inne i hjertet mitt.

Det er klart at den lille stranden har sine stormer i blant. Da blser det gjerne friskt over toppene bak meg og blgene tordner mot meg fra det store havet der ute. Litt som verden er. Der det store ukjente og dype havet knuser mot sjelen til den lille yen. Truende. Krevende. Full av forakt for meg og de som er litt annerledes. Btflyten durer og lager en dypere lyd n. Det kjennes ut som om vret snur. Det er blitt kaldere. Fargen p vannet i den lille lagunen er blitt mer bl. Det er forskjell fra i gr. Det kjennes kaldere. Jeg hutrer litt og kjenner p den plutselige endringen.

Langsomt gr jeg langs vannkanten. Sanden er fortsatt varm rundt beina mine. Luften er klar, men temperaturen har sunket. Litt som ellers i verden. Det er derfor jeg er her p denne kjre lille yen min. Langt ute i Stillehavet. Fordi havet alltid beveger seg. Fordi jeg trenger stillheten i den evige lyden havet produserer. Fordi jeg trenger trr og fjell til bre sine myke armer rundt meg. For passe p meg nr jeg er bekymret for stormene som herjer langt der ute i havet. Det store havet som for meg representerer verden.

Duringen fra btmotoren kommer stadig nrmere. Vinden har kt kraftig n. Rister i meg. Langsomt tvinger jeg ynene opp. Sakte pner jeg ynene. Ser ingen bt, bare mobiltelefonen som rister p nattbordet. River meg ut av min drm. Min y der sjelen min kunne finne ro. Der uforstand, hat og indre uro ikke eksisterte i et varmt og forstelsesfullt klima, sklir ut i intet.

Jeg reiser meg tungt og rusler i dusjen. Tropisk regn treffer naken hud og sjel. Varmer. Jeg lukker ynene og i et rlite yeblikk er jeg tilbake p yen. Jeg blir stende lenge mens det tropiske varme regnet langsomt vekker meg opp til en ny dag. Regnet blander seg med trene som usynlig renner nedover kinnet mitt. Ingen grt. Ingen lyd. Ingen hjerteskjrende grimaser. Bare en visshet om urettferdigheten der ute.

Vannet begynner bli kaldere. En speiling av hvordan verden oppleves. Jeg kjenner at tristheten truer min eksistens. Truer mitt nske om gi av meg selv. Jeg ser i speilet og kjenner p alle feilene jeg selv gjr. Alle valgene jeg trodde var riktige, har har preget ansiktet mitt. Usikkerhet er hugget inn i hver eneste fure i ansiktet. Flelsen av ha mislyktes henger over skuldrene mine som blylodd. Fordi mine varme hender ikke var nok. Fordi andre mente annet.

Mine varme hender trumfer ikke verdens realisme og progressiv utvikling p et stadig mer urolig hav. Et hjerte slutter ikke gi fordi det mter motstand, men et hjerte trenger blod for leve. For kunne gi livskraft til det hendene mine kan gi.

Jeg smiler bredt til speilet for forske lure trene mine til snu. Uten hell. Jeg skylder p rusk i yet. Jeg smiler ogs fordi jeg ogs i dag mnstrer p verdens beste bt med verdens beste og mest kunnskapsrike mannkap rundt meg. Alle med tanken om gi. Alle med kunnskapen til navigere i opprrt farvann. Alle med hender og hjerte fyllt med varme. De vet at de fr sin lnn i himmelen.

Et lite yeblikk tenker jeg p yen min. Der vannet n er kaldt og bltt. Der lagunen er forurenset med brunt illeluktende vann. Litt som hat flytende i en stadig kaldere verden. En verden der kunnskap ikke lenger betyr noe.  En verden der mangel p forstelse og kjrlighet er erstattet med kynisme og progressiv utolmodighet godt kamuflert under fremskritt og utvikling. En verden der fake nyheter trumfer naiviteten til dem som bor p de yer.

En lang dag er over.  En dag fylt med gode mter og varme. En dag der min egen utilstrekkelighet ikke fikk dominere. Likevel en dag der undertoner av mistro og uroligheter flyter som plastsppel i stillehavet. Jeg ligger i sengen og skriver. Dagen har vrt lang. 

Tilbake p yen vandrer jeg langs kritthvit strand. Varmen stiger opp fra temperert glassklart vann grnn p farge. Drmmeyen. Kroppen min glir langsomt ned i vannet. Jeg holder pusten og lar varmen fra det vte element pakke inn hver centimeter med hud p kroppen min. Hver drpe skinner i sjelen min og fr meg til smile under vann. Tusenvis av fisk og dyr i alle REGNBUENS FARGER forskjnner og beriker sjelen min. Aksept og forstelse mot alle i denne verden er viktig for meg. Det varmer hjertet mitt. Naivt. Ja. For meg livgivende blod.

Jeg glir inn mot stranden og legger meg p rygg. Over meg skinner den varme solen og i regnskyene der ute i havet brer en kraftig regnbue seg over yen. Bare for minne meg p at kjrlighet er universell. For lyse opp mrke rom og mrke hjerter slik at troll sprekker i eget hat. Det ER gull i enden av regnbuen.

Jeg stirrer opp mot himmelen. Lurer p hva som finnes der oppe. Bak skyene. Bak uendeligheten. P evighetens egen de y der horisonten bak ikke finnes. Den yen skal jeg en dag reise til. Finne universets de y der varmen pakker inn hjertet litt og gir meg nytt hp. Der stillhetens hav kun gir kosmiske blger og den eneste lyden er av stjernestv som suges inn i sorte hull. Der trer ikke felles av sorg, men av glede. Der kunnskap og uenighet brukes til felles utvikling og fremgang, ikke til omformes til passe egne interesser i egoismens og selvhevdelsens agenda.

En dag. Ikke n. Hendene mine er fortsatt varme. Hjertet mitt er fortsatt smilende. Naiv fortsatt? Ja. Men s lenge hjertet fortsatt pumper kjrlighet til en verden rundt meg, f er min trygghet her. S nyter jeg min de y. Naiv? Selvsagt. M det. Vil vre det. Trenger vre det.

Hvis ikke kan man mnstre av arken og ta plass i en annen bt. En bt som liker navigere i urolig farvann. I farvann der brunsvidd forurenset og iskaldt vann dominerer. Et farvann der det moralske kompasset ikke virker og der feilnavigering unnskyldes med ndvendigheten av fremskritt og det kvitte seg med undvendig ballast. En ballast der det ikke er plass til annerledeshet, der kunnskap endres til fordel for agenda, der dem som ikke bidrar til kapital, br f g planken.

S her ligger jeg. Drmmer om en fjern y langt ute i stillhetens hav. Der skal jeg reise. En gang. Duren fra en bt hres i det fjerne. Lyden kommer stadig nrmere.

Mvh Willy 

#hat #himmelen #empati #psykiskhelse #sorg #angst #depresjon #fornuft #leve #fantasi #virkelighet #drmmer #respekt #kunnskap #fakenews #verden 

 

 

 

 

 

 

 

4 kommentarer

Fint skrevet! :-)

= livet: :) takk for hjerte

Skriv en ny kommentar