Det er ikke til å legg skjul på at de siste ukene har vært tunge. Tunge i den forstand at man godt kjenner på at høstmørket ikke bare senker seg rundt en, men også inne i ens egen tilværelse. Sin eksistens. Jeg er jo klar over at når jeg skriver og forklarer dere alle dette, så er det med fare for å fremstå som ubernegativ og på grensen til å ikke takle hverdagen. Det er imidlertid viktig for meg og si at jeg nok aldri har vært sterkere.
Det er det som er litt av faren med å skrive om følelser. Hvis noen kan finne på å lese dem litt feil, så kan det potensielt også bli oppfattet feil. Jeg kan bli oppfattet som svakere enn det som er realiteten. Men også derfor var det viktig for meg å skrive gårsdagens innlegg, «Aldri forveksle angst med svakhet.»
Svakhet kan ha flere betydninger. Hvis det å være svak er synonymt med det å være åpen om livets opp og nedturer, ja da er jeg svak. Hvis det å være svak er synonymt med det å kjenne på egne følelser og samtidig skrive åpent om dem, ja da er jeg svak. Hvis det å sette lys på psykiske lidelser, enten ved egne erfaringer eller i form av den kompetansen jeg har er regnet som svakhet, ja da er jeg svak.
La det være sagt med en gang. Jeg har tidligere hatt angst og depresjon. Dette er ikke noe som helst uvanlig i dagens Norge. «Depresjoner er meget hyppige i befolkningen, mellom seks og 12 prosent har depresjon til enhver tid. Betydelig flere rammes en eller annen gang i løpet av livet. Depresjon gir både kroppslige og psykiske symptomer» (hdir). Mer enn hver tiende person har til enhver tid en angstlidelse, og hver fjerde til femte person vil i løpet av livet oppleve en eller annen form for angst.
Setter man dette så i et større perspektiv for meg selv, så er jeg overhodet ikke alene altså. Men det hjelper selvsagt ikke meg at mange andre har det, men det som hjelper meg er å være åpen om det å kjenne på ulike følelser rundt disse temaene. For meg betyr det SÆRLIG MYE at andre kan få noe positivt ut av mine erfaringer.
Som sagt så er jeg i dag frisk. Eller, helt frisk blir vi stemningsmennesker aldri. Vi vil alltid ha tider der vi kjenner på høst og vintermørket, og det vil alltid være situasjoner der vi ikke føler oss vel. Det vet vi inderlig godt selv. Det vi ønsker og håper på er at andre også forstår det.
DERFOR ER DET VIKTIG MED ÅPENHET!
Så hva er det som letter dette for meg? Vel her er det heller ikke noe hokus pokus. Jeg løper for livet. Løper meg gjerne tom i kroppen. Slik som i dag og slik som mange ganger før. Fordi jeg løper til hodet også er tomt. Ikke fort å gale, men rolig og bestemt slik at endorfiner pumpes til punktene i hjernen som gir gode følelser. Problemet er at jeg løper meg gjerne tom fordi det er så godt. Skjønner?
Aktivitetsbalanse er en vanskelig kunst. Man burde finne akkurat den mengden som var nok til å tømme hodet, men også såpass lite at kroppen ikke ble tappet fir overskudd. Fordelene er likevel flere ved at man stadig blir sterkere og i bedre form, men alt i livet dreier seg altså ikke om god form og trening. Man skal da også ha plass til selve livet og dets goder og utfordringer.
Her kan jeg bli bedre. Bli bedre til å balansere aktiv hverdag med de utfordringer som av og til fyller hjernen med slagg. Jeg vet at trening og løping beviselig hjelper mot angst og depresjon, så det er aldri aktuelt å fjerne dette. Mest fordi det gir meg en følelse av styrke og velbehag over det å være ekstra sterk. Men å løpe i porsjoner som er mer tilpasset kroppen er viktig.
Innimellom så løper jeg som i dag. Jeg hadde ikke noe mål om annet enn å løpe den runden jeg pleier å ta på litt lengre turer. Den er på en mil pluss. Det var lett å løpe i medvinden, men motvinden tappet meg for krefter og etter noen gode runder på banen etter milløpet så sa kroppen stopp. Jeg gikk hjem igjen. Men aller best var det en bekreftelse på at endorfiner er gode greier for hodet. Hadde jeg imidlertid vært litt smartere så hadde det holdt med 5 kilometer i dag.
Så til alle dere som følger meg og leser om det jeg har på hjertet. Jeg setter stor pris på tilbakemeldinger og hyggelige kommentarer fra alle dere. Følg også min kones blogg om hvordan det er å leve med en sønn som har Asperger syndrom. Dette er viktige og fine tanker om hvordan vi har det i hverdagen og om hvordan hennes tanker og liv som mor kjemper for vår gutt.
Bloggen hennes finner dere HER.
Ønsker dere alle en strålende kveld.
Mvh Willy
#Asperger #psykiskhelse #angstlidelser #depresjon #erliklivet #trening #aktivitet #løpetur #sterk
