Vi er alle annerledes!

Skuespiller og aktivist Marthe Wexelsen Goksøyr uttalte nylig noe av det fineste jeg har hørt på svært lenge. 

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

“VI ER ALLE ANNERLEDES”

Marthe har Downs syndrom, andre har sine ting. Jeg har mine og du har dine. Vi er alle ulike, ikke like, forskjellige og unike. Men måten hun sa det samme som betyr at vi alle er forskjellige, nemlig på en litt annen måte, var så uendelig mye bedre enn “bare” forskjellig.

Smak litt på det. Vi er alle ANNERLEDES. Her tar man altså og fremelsker annerledeshet som noe POSITIVT. Og er det noe vi trenger i samfunnet så er det nettopp det å ta vare på hverandre. Da må vi HYLLE at vi alle er annerledes. Ikke forskjellige, men annerledes.

Alle har vi som sagt våre ting. Små og store komplekser for et eller annet. Noe tenker de har for stor nese, for utstående ører, for små pupper, for liten tiss, for mye ditt og for lite datt. Og det å være annerledes blir for ofte gjenstand for mobbing, utestengelse, forbigåelse, usynliggjøring og til og med vold.

Hva gjør dette med de av oss som tenker og tror at det å være ANNERLEDES er noe dumt? At det å være ulik noe som ingen vet hva er engang gjør oss til mennesker som er mindre verdt enn andre?

Hvem pokker har fortalt en halv generasjon mennesker at det er ok å sprette opp baken for å forstørre rumpa. Kun for å hylle et eller annet reklamebyrå for å skape en trend? Uetisk og potensielt skadelig for vår felles forståelse og aksept for det naturlige og det faktum at vi burde nettopp hylle annerledeshet.

Se for deg et samfunn der trender skapes på bekostning av vår ulikhet. Der det er et høyt fokus på det å passe inn i et mest mulig likt samfunn. Der det ikke lenger er rom for å skille seg ut annet enn ved å operere seg mer og mer ekstremt. Per i dag fyller vi kroppsdeler med ulike stoffer og elementer med KUN det for øye at vi skal bli mest mulig lik Kardashian eller Ken og Barbie. Altså ekstreme kosmetiske justeringer. Hva hendte med ekstrem sminke liksom? Var det ikke nok?

Jeg er overhodet ikke motstander av ulike inngrep av medisinsk art som skyldes sykdom eller traume, men når dette gjøres for å fremheve ulike deler av kroppen på en ekstrem måte utelukkende av kosmetiske grunner, kontra det å gjøre inngrep av ren medisinsk art, så stusser jeg på hvilke farlige signaler dette sender til mange unge og eldre som tenker at dette er greit. Hva skjedde med eyelineren vi brukte på 80 tallet liksom? Holder det ikke lenger å sjokkere foreldregenerasjonen med punklignende attitude og FTW?

Selvsagt blir det argumentert med at alle må få bestemme selv. Det er jeg ikke uenig i, men det må da vel finnes en grense en plass? Et slags etisk skille?

Hva om 10, 20 eller 30 år? Hva hvis trenden da er at amputasjoner av nese, fjerning av ben og armer og det som verre er blir en trend? Ok, det synes kanskje som et skrekkscenario, men faktum er at hvis man går 20 eller 30 år tilbake i tid, så ville man stilt seg hoderystende til et forslag fra hvem som helst som foreslo at det var greit å sette inn rumpeforstørrelse av kosmetiske grunner? 

Og hva vet jeg, men kan godt tenke meg at man ikke ville finne en eneste lege som ville utført en slik operasjon før 1990 tallet. Ikke uten at det gjaldt rekonstruksjon etter traume i alle fall. Ikke vet jeg og hver og en må jo ta det valget man tar. Jeg fordømmer ikke dem som tar et slikt valg, men jeg blir lei meg fordi det er et symptom på at annerledeshet ikke er akseptert. Et symptom på at man ikke er bra nok. 

Man velger derfor gjøre drastiske valg og endring med kroppen for å bli en bedre utgave av seg selv. Burde det være innafor?
Og hvorfor er det slik? Etter min mening fordi annerledeshet og ulikhet på en naturlig måte ikke lenger er akseptert. Det ser man igjen på holdninger og stygge kommentarer i alle slags apper og kommentarfelt. Dette er bare leit.

Men litt tilbake til mobbing og det å føle seg utestengt. Hva er det egentlig med vår fordømmende holdning til annerledeshet? Som Marthe sa så fint, så er vi alle ANNERLEDES. Hva pokker gjør da dem som tror at dem ikke er annerledes i stand til å rakke ned på andre? Svaret er jo klassisk. Mobbing er en måte å fremheve egen fortreffelighet og dempe egen usikkerhet, blant annet. Og da gjerne ved å rakke ned på andre. Men husk da på at du som mobber også er annerledes. Et menneske som vokser selv ved å trykke ned dem rundt deg enten du slenger med kjeften, skriver dritt i kommentarfelt eller utsetter folk for vold. 

Også voksne blir mobbet. Arbeidsplasser over hele landet har ulike problemer med mobbing. Voksenmobbing er gjerne mer subtil enn det yngre blir utsatt for. 

Husk at det er den enkeltes OPPLEVELSE AV hvordan man har det på arbeidsplassen som gjelder. 

Oppsummert er det jevnt over alt for mye mobbing som faktisk også tar liv. Dette vet vi. Alle har et ansvar for å normalisere hverandre, fremelske annerledeshet og ikke minst skape holdninger i samfunnet rundt oss der kropp, sinn og andre ting ikke trenger kunstig endring av deg som person for å bli mer akseptert.

La oss stå opp for hverandre. La oss si fra over hele landet. I kommentarfelt, i media, i tvprogrammer, i reklamebransjen og blant bloggere og influencere. Si i fra at
MOBBING IKKE ER GREIT!

Selv er jeg sjeleglad for at jeg er meg selv. Fullt og helt! Og for å si det med Marthes ord, Jeg er annerledes, alle er annerledes. Og det er jeg fanden meg glad for!

Mvh Willy 

#annerledes #forskjellig #mobbing #trender #empati #helse #vennskap #unike