Først vil jeg gjerne si tusen takk for alle fine tilbakemeldinger og delinger av hverdagsaktiv sitt viktige budskap. Det er jo vanskelig å dele de sidene av meg selv som inneholder mine vanskeligheter, men samtidig synes jeg det er veldig godt å kunne nå ut til flest mulig slik at vi kan få en større åpenhet om problemer og ikke minst kunne gi et bidrag til andre i samme situasjon eller liknende situasjoner.
En viktig del av bloggen, er som dere vet hverdagsaktivitet , trening og bevegelse. Folkehelse er noe jeg brenner særlig sterkt for og det å kunne inspirere flest mulig til å begynne å være mer aktiv er viktig for meg. Igjen så vil jeg si tusen takk for at dere er med på å spre det gode budskap.
I den forbindelse opprettet jeg i fjor LØPESØNDAG MED HVERDAGSAKTIV.
Dette er et gratistilbud til alle som vil og klarer å komme seg til gruppetrening ute i friluft. Her trener vi grunnleggende løpetrening i et tempo som er tilpasset den enkelte og hva de klarer. Jeg tør påstå at denne gruppen kan alle være med i. Oppslutningen i fjor var ikke voldsom, men oppstart i dag bærer bud om en nydelig vår. Et godt oppmøte av mennesker som jeg tror koste seg maksimalt i løpegruppen i dag.
Vi holdt til her på en lokal idrettsbane med løpedekke og fikk en klokketime der jeg selv fungerte som rådgiver og motivator. Alle årstider var representert i den timen vi holdt på. Vi fikk oppleve både snøstorm, solskinn, slaps og vind. Men en veldig kjekk økt. Jeg storkoste meg sammen med andre mennesker på løpeturen rundt banen. Vi klarte å komme oss over fem kilometer den timen vi holdt på. Det synes jeg var imponerende!
Jeg gleder meg allerede til neste løpegruppe.
Så en oppfordring til slutt. Fortsett og like, kommentere og dele siden min slik at jeg får nå ut til flest mulig. Jeg setter umåtelig stor pris på det folkens!
Man kjenner det kribler i kroppen når man får lyst til å bruke den. En slags positiv uro. En forventning om å tømme hjernen for stress og negative tanker. Det er jo slik for meg i alle fall, løping virker. Det gir en helt utrolig ro og en følelse av selvtillit som ikke fåes på annen måte. I alle fall har ikke jeg funnet noe bedre.
Man kjenner det når man står opp av sengen om morgenen. Til tross for lett snøfall og iskald vind. Til tross for stive muskler og vondter her og der. Man bare får slik inderlig lyst til å trekke inn denne friske luften. Fylle lungene med positive ioner og hjernen med friskt og livgivende oksygen. Og man vet at hjernen lar seg påvirke. Mer enn 9 år yngre faktisk, kan man oppnå bare ved å regelmessig tilføre hjernen denne livgivende næringen vi kaller oksygen. Det finnes ca. 21% oksygen i luften rundt oss i dag. Vi burde utnytte alt vi fikk.
Så går man og tripper da. Venter på at klokken skal bli såpass mye at man stikker bort til arrangementet jeg har opprettet. Jeg ønsker jo at flere skal få kjenne. Få lære at det å løpe er for alle, uansett form. Fordi det handler om å kjenne på denne gode følelsen inni oss der løping kan reguleres, strekkes, økes, minskes, ja egentlig gi deg muligheter du ikke visste du hadde. Man må da ikke løpe for livet for at dette skal være godt for en, må man?
Neh, det må man ikke. Dette regulerer du helt selv. Jeg elsker å regulere. Jeg elsker å kjenne på det å bli dødssliten med høy puls, for så og kunne regulere farten til pulsen er tilbake i godt humør. Jeg elsker å kunne løpe så jevnt som mulig og bare la pulsen hvile på et spesielt tall. Jeg elsker å kjenne endorfiner sprute inn i hjernen og kjenne følelsen av lykke når jeg lar bena taktfast tromme mot underlaget.
En surrealistisk følelse av å bare eksistere i et vakuum. En eksistensiell opplevelse der alt og intet fosser rundt i kroppen.
Jeg elsker også følelsen av at en type smerte i kroppen erstattes med en helt annen type smerte, nemlig smerten som oppstår fordi ben og kropp, lunger og hud får juling. En slags positiv juling med en positiv smerte. En positiv smerte som jeg vet vil gi meg en mestringsfølelse etterpå. Når jeg ligger utslått og godsliten etter et langt løp. Jeg elsker det.
Jeg elsker følelsen av en gjennomvåt kropp. En kropp som har blitt pisket gjennom iskalde vinder, regn og sluddbyger. Våt, kald og svett på samme tid. Med verkende ben og med lunger som desperat krever at man fyller alle de 21 prosentene med oksygen inn i dem. Jeg elsker følelsen av å vrenge av seg alt og kjenne varmen gjennom kroppen når man dusjer etter en slik økt. Og jeg elsker følelsen i både kropp og sjel når jeg synker ned i sofaen etterpå og nyter en varm kopp kaffe.
Jeg elsker livet, vinden, slitet og eksistensen i det en løpetur gir meg. Jeg bare elsker det!
Verden suser forbi meg. Jeg kjenner bare draget av vinden. Jeg vil jo så gjerne sitte på, men klarer det ikke. Verden er en buss i fart. Dørene er lukket og bussen er full. Jeg står ikke engang på holdeplassen.
Verden er en ubåt. Den er der. Du ser den ikke, men du vet at den er der. Du vet det, men den er utilgjengelig. Jeg står ikke engang på stranden.
Verden er inne i et rom som jeg ikke har nøkkelen til. Det spiller heller ingen rolle for jeg er da heller ikke invitert. Jeg har nok blitt spurt mange ganger, men jeg klarer ikke svare ja.
Jeg er et frø fra en kaktus. Alene i en ørken ligger jeg pakket under en vissen gren. Dekket av ørkensand og uten regn som gir meg liv. Det er mange blomster i ørkenen, men kaktusen blomstrer aldri.
Dekket av sand kjenner jeg varme om dagen og kulde om natten. Jeg skulle ønske det kom regn slik at jeg kunne vokse. Oppover om enn bare for å se de andre blomstene. Selv om jeg tenker at kaktusens pigger vil skremme dem fra å se på meg. Høre på meg eller for den saks skyld smile til meg.
Jeg tror egentlig det er best at jeg ikke tar bussen. Den er nok likevel full. Jeg tror det er best jeg ikke er på stranden. Ubåter stanser ikke for slike som meg. Nøkkelen til det verdensrommet er det ikke verdt å lete etter lengre. Rommet føles tryggere når døren er låst. Jeg håper heller ikke at det begynner å regne. Da kan jeg jo risikere å spire, vokse og til slutt blomstre. Det er tryggere her som frø. Pakket inn av ørkensandens trygge omfavnelse.
I dag skriver jeg om en diagnose som er godt kjent av mange. Og med godt kjent mener jeg selvsagt godt kjent i leddene våre. Smerter er en unaturlig, men likevel naturlig følge av Artritt. Selv har jeg diagnosen Artritt, eller Polyartritt, som det heter når vanskene er over flere ledd. Derav Poly som betyr mange, eller flere.
Polyartritt er smerte lokalisert til flere ledd og kan være ledsaget av hevelse, varmeøkning, rødhet eller redusert bevegelighet i det samme leddet.
Smerte lokalisert i to til fire ledd kalles oligoartritt, i fem eller flere kalles det polyartritt
Alle ledd består av ben og brusk og en omgivende leddkapsel. Inne i leddet finnes leddvæske. Rundt leddene er det leddbånd, sener og muskler. Alle disse strukturene kan ved sykdom føre til smerter.
Selv er jeg tidvis sterkt plaget av smerter i fingrenes ytterste ledd. Innimellom er det såpass vondt at jeg ikke klarer å knytte hendene, andre ganger kjenner jeg lite og ingenting til det.
Årsakene kan være mange og jeg skal ikke gå nærmere inn på det her, men du kan finne mye god informasjon om dette her.
For mange som lever med ulike smerter forårsaket av artritt kan hverdagen mange ganger være svært vanskelig. Konstant tretthet og smerter gjør en mye mer inaktiv enn man ønsker. Og som vi vet så er inaktivitet en ond sirkel som fører en dypere inn i tilleggssykdommenes verden.
Av erfaring vet jeg at været og humøret spiller en rolle i hvordan man opplever smertene i kroppen når man våkner om morgenen og har vondt, er stiv, og alt knirker. Hvis det regner og blåser sideveis i tillegg, ja så gjør det noe med totalopplevelsen vår. Vi vet at det blir en drittdag.
Det er lett for andre å bare slenge ut “Ta deg sammen, så går det over”, og da er ihvertfall dagen kjørt! Medisiner og smertestillende hjelper, men bør da være som et stadig minkende tillegg til andre og mer varige løsninger.
Det er svært viktig at vi som sliter med disse tingene, snur oss og forteller speilet hvilken retning vi ønsker å gå videre. Ved å klare å akseptere situasjonen vår så er man på vei. Deretter er det viktig med informasjon. Det å finne ut mest mulig om sykdommen vår begynner med fastlegen eller en henvisning til spesialister innen feltet. Her vil man kunne få mye råd og strategier for å kunne leve best mulig med smerter, og med plagene man har.
Norges revmatikerforbund og andre organisasjoner og nettsteder har også mye kunnskaps og erfaringsbasert kunnskap om artritt og tilsvarende diagnoser og er et godt sted å starte sin jakt på informasjon. Om artrose finner du kunnskap her.
Og tro det folkens, det å skaffe seg god og riktig informasjon er ofte selve nøkkelen til en løsning. Hvis vi bare tutler rundt og sliter med alt for oss selv, ja så vet vi ikke noen ting som kan føre til en bedring av livsstil og smerter. Dette fører en bare dypere inn i slit og slep.
Så punkt en MÅ bli å søke relevant og valid informasjon.
Dernest er det å finne ut hva som kan være DIN VEI videre. Vi er jo alle forskjellige og det å finne en måte å leve med sykdommen på som passer akkurat deg, er viktig. Det å hoppe på alle andres erfaringer kan være ok, men hjelper ikke i lengden hvis du ikke trives med det.
Hvor mange ganger jeg har sagt til meg selv at “jeg har prøvd ALT”, har jeg ikke tall på. Ingenting har heller ikke virket, men først når jeg fant kombinasjoner og riktige mengder og intensitet i trening og smertestillende, så har ting blitt bedre.
For trening og fysisk aktivitet er neste og viktige punkt.
Sørg for å finne ditt eget aktivitetsnivå og intensitet, samt frekvens.
Det siste punktet i dag er kanskje det punktet som har hjulpet meg mest. Dette er aksept. Med aksept for at man sliter, samt åpenhet om det man har, vil omverdenen også muligens forstå. Men det er forskjell på å fortelle alle om egen sykdom og det å mase hull i hodet på alle som er nær deg. La sykdommen få fred. Ikke mas om det for da gir du næring til å holde den foran deg, ikke bak deg slik du helst vil. Som min sønn alltid sier klok som han er,
“kje tenk på det”
Så siste punktet i dag må være, ikke tenk på det.
Overtenking og tyt på de rundt deg nærer som sagt dritten du sliter med og trenger ikke oppmerksomhet til vanlig. Så ikke tenk på det! Kanskje det viktigste rådet av alle…
Dagens innlegg handler om hvordan angst kan påvirke et ungt sinn, og hvordan vi som står utenfor kan oppleve denne kampen.
Vi fyller dagene. Vi fyller dagene med kontroll, forutsigbarhet og gjennomtenkte handlinger. Klokken blir som piskeslag som krever gjennomføring og nøyaktighet. Holde tiden. Holde avtaler. En påminnelse på alt som er vanskelig, stressende, tikkende, videre. Alltid videre. Du prøver så hardt. Å få kontroll på alt og alle.
Like hardt prøver du å unngå planen. Forventningen om å prestere, klare å gjennomføre blir som en sekk rundt føttene, rundt tankene dine.
Den indre dialogen. Den som alltid, alltid først forteller deg at her er det fare. Varsellamper blinker, hyler og varsler om den verste fare du kan tenke seg. Angsten tårner seg opp, våkner til live av den minste bevegelse. Reiser seg som et trehodet, svart monster som skuler ned på deg, og skriker «Har du enda ikke lært!!!»
Der andre menneskers liv blir reddet av redsel. Reddet fra å gå utfor et stup. Reddet fra å klatre høyt uten sikring, blir ikke du reddet.
Angsten og redselen redder ikke livet ditt, den tar det. Litt om gangen, om igjen og om igjen. Hver dag.
Jeg skriker! Skriker høyt, inni meg. Forbanner alt og alle. Alle som hjelper og ikke hjelper. For at det i det hele tatt trengs hjelp. For at ikke hjelpen virker. For at hjelpen blir enda en redsel hos deg. For at vi til slutt skal stå der å se på at du forsvinner, taper. Taper kampen om det livet du drømte om.
Forbanner drømmene. Forbanner at de gir oss håp, som vi gang på gang blir slått i bakken av. Forbanner at vi er nødt til å ha drømmer. For at det er det eneste vi har.
Forbanner det som skjer. At angsten tar av livet, istedenfor å redde det. Tar kvaliteten på livet bort fra et menneske som er så godt, som bare vil vel, som har så mange ressurser og kvaliteter. Men som ikke får brukt det, vist det, kjent det selv.
Så. What to do!
Jo. Vi kjemper på. Vi vet hva vi kjemper mot, men ikke alltid når, hvor og hvordan. Vi fortsetter å lete etter virkning. Ikke store, kompliserte tiltak. Men små skritt og vendinger. I hverdagen. Leter etter det, der du er trygg. Hjemme. Der du har basen din. Der du kan vise både sårbarhet og krefter. Uten å være redd for å måtte prestere. Uten å kjenne på uoverkommelige forventninger. Bli dømt.
Skal vi klare å hjelpe deg, må vi begynne der. I trygghet, bygger vi deg opp. Dag for dag. Om igjen. Vi kommer aldri til å gi oss, aldri bukke under, aldri la deg bukke under, miste deg selv eller oss. Aldri.
Vi samler historier. Gode og vonde. Slik lærer vi, slik lærer du. Vi fortsetter å fortelle om dagen vår rundt middagsbordet. Vi fortsetter å minne deg på at du er verdifull, er sterk, er viktig. Vi fortsetter å gi deg den plassen du trenger, fortjener. Vi fortsetter å minne deg på at dagen din ikke har vært bortkastet. Finner frem mening, verdi og glede. Over den minste ting. For vi tror, med hele vårt hjerte. At de små tingene er viktige, er byggesteiner, blir grunnmurer. Til slutt.
De små ting som skjer her hjemme, blir verdifulle og meningsfulle. Mer nå, enn før.
Og vet du? Noen ganger må jeg minne meg selv på de samme tingene. For livet er forbasket vanskelig. Noen ganger, for alle. Men det skal fortsatt leves, til fulle.
En ting jeg har lært meg, er at like viktig som det er å fortelle noen at de betyr noe, så er det enda viktigere å vise dem det, få dem til å føle det. Gjennom handling og ikke bare gjennom ord. Slik manifesterer du ordene i sjelen og ingenting kan lenger rokke ved det.
Mange som sliter med ulike plager eller funksjonsnedsettelser tenker at de ikke kan trene eller være i aktivitet. Mange blir da inaktive i en for stor grad i forhold til deres vansker. Det er derfor det er så viktig med god og riktig veiledning innen motivasjon og gjennomgang av deres ressurser.
En livsstilscoach kan hjelpe deg på den veien, både når det gjelder motivasjon, men også som personlig trener.
Det å gå seg fast i et mønster der man føler at man ikke har fremgang, eller er redd for at man gjør noe som gjør ting verre er begrensende i form av det å leve et aktivt liv. Da kan nye impulser være nyttig. Som motivator jobber jeg både med å finne veier til ny motivasjon, men også i det å være i aktivitet.
Hverdagsaktiv sin filosofi er jo å kunne gi deg hjelp til å identifisere måter å bli mer aktiv på.
Det finnes mange veier til å må sine mål. Det å vite hvilke veier som er bra for en og hvilke veier som er blindveier kan være vanskelig å identifisere. Det er da man kan dra nytte av dem som er kjentfolk og som er gode rådgivere og kartlesere.
Noen ganger kan det holde med at man blir vist veien, andre ganger trenger man følge et stykke på vei.
Besøk gjerne facebooksiden min på PTHVERDAGSAKTIV her kan du sende melding hvis det er ting du lurer på så skal jeg forsøke å svare så godt jeg kan.
“Et utbredt helseproblem som preges av vedvarende smerter. Smertene kan komme og gå, og de kan vandre rundt i kroppen. Mange med fibromyalgi kan også føle seg utmattet og ha søvnproblemer. Symptomene kan variere i intensitet og forverres ofte av stress”.
Sjekk forøvrig også ut bloggen til Mallemey i revmatikerforbundet. Her finner du mange gode tips og innlegg.
Fibromyalgi er også i høyeste grad en usynlig sykdom.Mine tanker om dette kan du lese mer om her. Mange som får diagnosen Fibromyalgi, har også tilleggsvansker med lav selvtillit, stress, og psykiske vansker som følge av problemer som oppstår i kjølvannet av sykdommen. Ofte skyldes problemene sosial eksklusjon, tap av arbeid, manglende forståelse og konstant tretthet.
La det være sagt med en gang. Det finnes i utgangspunktet ingen klar kur mot Fibromyalgi. Men det finnes mange måter å leve med, samt håndtere sykdommen slik at man kan få et tilnærmet normalt liv.
Det finnes mange som mener mangt om behandling og trening sett opp mot fibromyalgi, men faktum er at det finnes like mange “behandlings – og treningsmetoder, som det finnes mennesker med sykdommen. Altså er det svært uheldig å sette opp treningsprogrammer som er generaliserte.
Så hva mener jeg egentlig med dette. Hvis man surfer rundt på nettet så finnes det et tonn med ulike treningsråd, kostholdsråd og kognitiv samtaleterapi råd og mye mer. Men det som funker for Andersen, funker nødvendigvis ikke for Hansen. Det kan tvert imot forverre situasjonen for Hansen.
Det vi derimot vet noe om er at hvis den enkelte pasient får en grundig kartlegging av kvalifisert personell som legger fokus på helt andre ting enn trening i starten, så vil sjansene til å lykkes være forbedret. Ergoterapeuter har spisskompetanse på denne type kartlegging. For som sagt handler det i mindre grad om trening innledningsvis, enn aktivitetstilpasning og aktivitetsanalyse. Ergoterapeuter er spesialister på dette feltet.
Så er det slik at trening også er en av de beste metodene for å bli bedre sett under ett. Men det må være riktig trening tilpasset den enkelte. Og her er det aktivitet og trening gjerne skiller lag. For hvis man har en forståelse av at trening er det eneste som hjelper, ja så hopper man bukk over begrepet aktivitet.
Det er stor forskjell på betydningen av aktivitet kontra betydningen av trening.
Trening defineres ofte som å gjøre noe gjentatte ganger for å bli bedre. Herunder krever dette innen fysisk trening at det øker pulsen og gir en form for fysisk anstrengelse, litt lett forklart.
Aktivitet kan være mange ulike ting. De fleste har sin egen oppfatning av hva dette er, men ergoterapeuter bruker ofte en definisjon av aktivitet som beskriver mennesket
“som en organisme, som bevarer seg selv og opprettholder balansen i en verden av virkelighet og aktualitet ved at være i aktivt vigør og aktivt bruk, det vil si at ved å bruke og leve og anvende sitt liv i harmoni med sin egen natur og den omgivende natur. Det er den bruk, vi gjør av oss selv, som gir hvert eneste organ det ultimate stempel”(Kielhofner 2002).
Derfor er det lurt å finne sin egen vei gjennom jungelen av ulike tilbud. EN vei der aktivitetene er meningsfulle for deg selv.
Det finnes likevel noen gode tips og råd som er mer valide enn andre når det kommer til trening og Fibromyalgi.
En av mine favoritt metoder skal jeg beskrive kort her.
Først og fremst vil jeg trekke frem en studie gjort av G.A Mcain mfl.
Denne viser at Høy intensitetstrening fra McCains protokoll ble kopiert og sammenliknet med lav intensitetstrening, som bestod bl.a. aerobic, dans, stretching, isometrisk styrketrening og avspenning. Hovedkonklusjonen av studien var at høy intensitetstrening bare førte til beskjeden økning av fysisk kapasitet. Det var heller ingen bedring i psykologisk status og generell helse.(McCain GA, Bell DA, Mai FM et al. A controlled study of the effects of a supervised cardiovascular fitness training program on the manifestations of primary fibromyalgia. Arthritis Rheum 1988; 31: 1135 – 41.
Med andre ord, så viser dette at tung og eksplosiv trening IKKE har den forventede effekten hos mange med Fibromyalgi. Dette samsvarer med de erfaringer jeg selv opplever i klinisk arbeid. Den største faren er at det er vanskelig og opprettholde trening når man utfører såpass tunge økter over tid. Dette fører til frafall av trening og aktivitet.
Derimot så viser studier klart at såkalt LAVINTENSIV trening fungerer bedre for mange. En studie gjort av Richards & Scott, konkluderte med at
“foreskrevet gradert aerob trening er en enkel, billig og lett tilgjengelig behandling av fibromyalgi. Etter tre måneder var det signifikant flere deltakere som vurderte seg selv som mye eller veldig mye bedre. 35 % av dem som trente rapporterte bedret helse sammenliknet med 18 % i avspenningsgruppen. Etter ett år var antall ømme punkter redusert i begge grupper”.
Min oppfatning er at alle som sliter med fibromyalgi bør starte med en grundig og faglig god kartlegging av aktivitet potensialet sitt. På bakgrunn av dette, bør lavintensive aktiviteter introduseres gradvis og over tid i kombinasjon med andre tiltak som energiøkonomisering og tilpasning av ens psykososiale miljø og så videre.
Først når dette er øvd på og mestret, så kan progresjon foregå. En svært forsiktig og gradvis overgang fra lav til høyere aktivitet og intensitet er nødvendig før man i det hele tatt vurderer “TRENING” av høy intensitet som eneste mulighet.
Selvsagt er dette kun min mening støttet opp av noen få studier og klinisk erfaring gjennom mange år. Som nevnt innledningsvis finnes det like mange metoder for den enkelte som det finnes mennesker. Det er derfor så viktig at man får en grundig og god kartlegging som mulig for å finne det som passer for akkurat deg.
Er du godt kjent med egen diagnose og kropp, ja så har du mange av svarene selv av hva som virker og hva som ikke virker. Stol på deg selv og vær tålmodig i din kamp for å komme ut av en vond sirkel. Hvis du har prøvd ut ulike treningsformer før og du fortsatt ikke har kommet videre, ja så er sjansen stor for at du trenger en restart med muligens helt nye innfallsvinkler til aktivitet.
Begynn gjerne med lystbetonte aktiviteter og bevegelser i et tempo der du ikke kjenner smerter. Vær tålmodig og øk mengden etter hvordan du føler deg. Hold tilbake intensitet selv om du føler deg frisk til det. Fordel gjerne aktivitetene i passe små doser utover dagen. Litt etter litt så kan du øke mengde og intensitet inntil smertegrensen. Ikke over, ikke under, men inntil. Igjen, vær tålmodig. Når kropp og smerter har vent seg til dette, så øk igjen. Fortsett slik inntil du føler deg klar til å forsøke med lett trening inntil smertegrensen. Igjen vær tålmodig og målrettet. Dette er en livsstil prosess som du skal trives med ikke la deg plages gjennom noe du hater. Det er derfor det er så viktig å finne din egen vei gjennom dette.
Masse lykke til og send meg gjerne spørsmål hvis du lurer på noe. Sjekk da ut facebooksiden min pthverdagsaktiv. Her vil du kunne sende meg meldinger og spørsmål direkte.
Takk for alle flotte tilbakemeldinger, liker og delinger på dr siste innlegg på bloggen min. Det har tatt helt av og nå er bloggen hverdagsaktiv blant de mest leste bloggene i landet.
Godt befestet på topplisten, ligger vi pr i dag blant topp 40 i landet og det er jeg veldig stolt og ydmyk over.
Særlig er det innlegget om det å være usynlig syk som har engasjert mange. Dette er et tema jeg da også kommer til å skrive mer om fremover. Det er viktig at folk blir klar over at noen sliter med sitt uten at det nødvendigvis synes. De trenger å bli sett, forstått og akseptert.
Så finnes det veier ut av mørket. Fremover vil jeg sette fokus på at trening ikke er for alle. Noen diagnoser som for eksempel den usynlige og noe uglesette ME diagnosen, der er trening i de fleste former ikke anbefalt. Her trengs det alternative måter å gjøre ting på.
Jeg vil videre sette et fokus på hvordan man trener fra halsen og oppover. Det er nemlig ikke slik at alle MÅ trene for å få et bedre liv. Det finnes noen som verken har lyst eller kan trene. Det MÅ VI TA INDIVIDUELLE HENSYN TIL! Ikke bare be dem seile sin egen sjø.
Så følg med fremover på bloggen folkens. Her kommer det daglige innlegg om mangt og meget!
Og igjen tusen takk for alle delinger, likes og kommentarer på de innleggene som har vært. Fortsett å dele bloggen og innleggene mine. Det setter jeg umåtelig stor pris på.
Dette skjedde på min sønns 10 års bursdag. Han hadde invitert alle guttene i klassen slik som det var vanlig å gjøre der vi bor på. Vi har alltid for vane hjemme hos oss å lage til bursdag med forventninger, moro, hjemmelagde kaker og pynt i stuen og selvsagt med presanger.
Guttungen gledet seg storveis og selv om han er en litt stille,høflig og noe innadvendt gutt, så var han synlig glad og forventningsfull denne dagen. Man blir tross alt ikke 10 år hvert år. For ham var dagen stor og for oss voksne så var gleden på topp når vi så glimtet i øynene hans. Et glimt av forventning.
Dagen hos oss når det kommer til bursdagsfeiring begynner alltid med muffins og sjokolademelk på sengen. Vi andre snek oss opp på rommet hans og skrur på lyset. For full hals synger vi bursdagssangen og serverer muffins og sjokolademelk. Det er alltid et enkelt lys på muffinsen. Denne dagen var intet unntak. Guttungen var storveis fornøyd med dette.
Invitasjoner til alle var sendt ut i god tid og det var kun et par stykker som hadde ringt og meldt avbud. Det var mange som hadde sagt at de skulle komme og guttungen gledet seg. Han hjalp til å henge opp girlandere, ballonger og annen pynt og hjalp til med å dekke bordet. Vi brukte hele dagen på handling og tilberedning av kaker, pølsekoking og pizzalaging. Forventningen lyste i tiåringens øyne.
Tenk, denne lille gutten vår, denne overhøflige, stille og litt beskjedne sønnen vår var endelig på vei til å bli ungdom. Ti år er likevel også et lite barn og små barn har en egen forventning til slike hendelser. Spesielt det å ville høre til sammen med venner og klassekamerater.
Telefonen ringer ca en halv time før gjestene skulle komme. En ny avmelding. Jeg kunne se på ham når vi sa at vedkommende som hadde meldt avbud var en han var litt med på skolen, ikke kom. Han så litt skuffet ut. Vi sa at det uansett ville bli en fin fest.
Ti minutter før festen starter var det enda ikke kommet noen. Som foreldre blir man litt nervøs og guttungen gikk også rundt og så urolig ut. Han lurte på om vi hadde sagt riktig tidspunkt på invitasjonen. Etter en sjekk så visste vi at det hadde vi.
Jeg kunne se skuffelsen i de ti år gamle øynene til gutten når klokken viste tre kvarter etter at folk skulle kommet. En tåre rant sakte ned fra høyre øye. Det kom ellers ikke en lyd fra ham. Vi forsøkte å trøste ham etter alle kunstens regler, men uten å lykkes særlig. Det var særlig fraværet av gråt som gjorde situasjonen svært vanskelig og sår. Jeg husker en fortvilelse i meg, en blanding av sinne og skuffelse som var svært emosjonell.
Å se den enorme skuffelsen og ikke minst den såre tristheten i tiåringens ansikt har brent seg fast i sinnet mitt. “Det kommer vel ingen, hjør det vel pappa” sa han med en stemme som nesten brast. Hjertet mitt er fortsatt knust av denne tiårs forferdelige opplevelsen for et lite barn. Hver eneste bursdag han har hatt siden har vært uten gjester. Han har aldri mer ønsket å invitere noen i selskap på bursdagen. Jeg har hørt ham si siden at han hater bursdager, og da spesielt sin egen.
I morgen blir guttungen 17 år. En voksen gutt. Skoleflink og fortsatt med en stor empati for dem rundt seg. Han skal ikke feire den, men skal være med oss nære å spise burger. Fortsatt stikker det i hjertet mitt. Fortsatt gråter jeg tårer når jeg ser på ham. Jeg ser hans 10 årige knuste ansikt gjennom konturene av 17 åringen. Jeg kjenner fortsatt på sinnet og skuffelsen over det som hendte. Sinne over at voksne ikke kan gi beskjed. Sint fordi de ikke gadd å sende barnet sitt i besøk. Skuffet over at det finnes foreldre her som kan være med på å godta slikt.
Tilbake har de altså etterlatt et ti år gammelt barn sønderknust. Et fra før tilbakeholdent og sjenert barn er blitt fratatt noe som ingen barn burde få oppleve. En sønderknust sjel som den dag i dag ikke har feiret en eneste bursdag siden dette.
Tenk på dette du som er forelder. Tenk på dette når ditt barn kommer hjem med en invitasjon i ranselen. Tenk på dette når du velger å ignorere invitasjonen og ikke gidder å svare på den. Tenk på dette at det kunne vært ditt barn som sønderknust sto igjen. Alene. Med en knust oppfatning av hvordan andre venner gav blaffen i ham. Å se på oss voksne som ikke har ord igjen for å trøste. Der vi i stillhet plukker ned pynten og pakker vekk kakene.
På rommet sitt satt et barn. En tiåring som aldri mer ønsker å feire seg selv. Og i morgen har han bursdag igjen.
I dag føler jeg mye. Så da hører jeg på musikk. I den forbindelse så kommer jeg til å tenke på salige Kim Larsen. Hans svært vakre melodi og tekst i sangen “Hvad gør vi nu, lille du”,
Spesielt de siste dagene med indre sykdom og det som føles som umuligheter rundt meg, har denne sangen kommet og gått ut av hodet mitt.
Så jeg roper ut i luften. Det klarer jeg. Det oppstår i elektrisiteten i den kontakten mine fingertupper skaper i møtet med tastaturet.
Jeg både roper og skriker, men får ikke noen svar. Jeg roper også til toppene av fjellet, men de har da aldri svart noen, har de? Tindene står der som de alltid har gjort og stirrer taust ned i steinrøysen. Her ligger vi små og store steiner som vi alltid har gjort. Så lenge vi ligger i ro, blir vi værende her i steinrøysen.
Men hva skjer når vi begynner å bevege oss? Med fare for å skape ras blir det straks innført ras- sikring for å forsikre at vi blir liggende der ved foten av tindene. Akk, ja.
Det er litt rart egentlig at jo mer man roper jo mer risikerer vi å bli stum. Gjort taleløs av tindefolket som er der oppe, eller av klatrere som alltid vil forsøke å bestige tindene.
Vi andre, vi prøver å overleve. Og hvis vi roper, ja så roper vi ofte fånyttes. Også de unge roper. Om endring og fornying. De svake i samfunnet har også ropt. Engang. De usynlige steinene nederst i steinrøysen, de som har potensiale til å starte store steinras, de har også ropt. Engang. Og jeg roper. Et litt sånt fortvilelsens rop. Også litt slik som Kim Larsen og hans kompiser, ropte,
