Velkommen til min blogg. Jeg er utdannet Ergoterapeut og Hypnoterapeut.
Jeg jobber 100% som Ergoterapeut i kommunen og har eget firma som tilbyr hypnoterapi, EFT , Livscoaching, foredrag og mer både til privatpersoner og til bedrifter.
Jeg er levende opptatt av å hjelpe andre mennesker til et bedre liv og bedre helse på deres egne premisser.
Jeg elsker å være i aktivitet og da særlig løping i gledestempo og jeg elsker å bidra til at andre også kan få de samme opplevelsene der livet kan leves til max!
Jeg skriver mye om hverdagsaktivitet og mental trening og endring gjennom hypnoterapi og ikke minst om hva vi mennesker kan bidra med for å gjøre verden til et litt bedre sted.
Hei alle! I dag gikk altså Bergen City maraton av stabelen. Vi reiste i dag tidlig inn til sentrum med buss. Og nøt hele dagen i fulle drag. Et yrende folkeliv og bare blide mennesker fylte gatene. Solen tittet frem og temperaturen steg da det nærmet seg start for stafetten. Jeg hadde sjarmøretappen og ventet tolmodig i Nordnesparken på at fysioterapeuten skulle komme. I mellomtiden kunne vi som var der heie frem en kald og sliten Frank Løke i mankinien. Det så virkelig ut som at han slet. Jeg trodde jeg hadde god tid, men plutselig var fysioterapeuten der. Vekslingen var litt sjokkartet, men jeg la i vei i et forrykende tempo.
Vel det viste seg etter omtrent 500 meter at forrykende var noe i overkant av det ferdighetene tilsa. Jeg var nødt til å regulere tempoet. Inn mot mål på bryggen var det tusenvis av mennesker som heiet oss frem. En fantastisk opplevelse!
I mål var jeg på tiden 10.02 på løypen og det var jeg selv veldig fornøyd med. Og hele laget Helse Angels Sund gjorde det veldig bra! Vi var det beste laget fra Sund denne gangen.
Etter dette var det forfriskninger og middag med hele gjengen. Moro fra ende til annen og jeg gleder meg til neste gang allerede.
I morgen starter altså vårens eventyr, Bergen City Maraton. For meg blir det altså første gang i et konkurranseløp noensinne. Jeg må si at jeg har sett frem til dette lenge, og jeg gleder meg spesielt til den sosiale biten av dette eventyret.
I dagene før har jeg altså ladet opp med trening, løping og valg av løpeklær, blant annet. For det meste er jeg i mål. Og altså veldig klar for å ha det moro og nyte folkelivet.
Så slippes altså nyheten om at håndballspiller og farmen kjendis Frank Løke også skal løpe. Han skal riktignok løpe hele maraton løpet, men det spesielle her er jo at han tapte et veddemål og at påkledningen derfor blir i MANKINI!
Og til alt overmål så må han sykle fra Bergen til Sandefjord hvis han løper senere enn tre timer!
Mannen kan jo ikke være riktig klok, enten det eller så har han mer guts enn de fleste andre menn jeg vet om. Inklusive meg selv. Ikke det at det hadde vært så vanskelig å opptre i MANKINI, men det å løpe en krevende maratonløype på under tre timer med et tau mellom skinkene, MÅ jo ende med katastrofe!?
Det ville gå med en del vaselin, mente hovedpersonen selv, og det kan man forstå. Jeg tenker at når de første tre kilometerne er unnagjort, så vil snoren bak endre form og konsistens til å heller likne piggtråd! For ikke å snakke om den andre siden. Her er det avgjørende at mankinien er av den stramme typen slik at ikke Herren spiller klinkekuler etter kun få steg. Stakkars Løken! Her lukter det ikke bare blod svette og tårer, men potensielt store smerter mellom bakkar og berg her ute mot havet.
Men Løke vet vel hva han gjør, og man må lide litt for å fremstå som den ultimate mannen han er. Jeg kjøper den, men kan likevel ikke unngå å synes synd på ham hvis han kommer haltende i mål med piggtråd bak seg, og knuste?drømmer foran seg, tre minutter for sent og så får utlevert sykkelen han skal ta seg de 60 milene hjem med. Stakkars Frank, Stakkars Løken. Kan ikke annet enn å både beundre ham samtidig som man har den største sympati for det potensielle resultatet av et slikt stunt.
Bare en ting å si! Masse Lykke til Frank Løke! Det trenger du.
Og Masse lykke til til alle som skal nyte denne festen i morgen, både med og uten spesialklær!
Dagens innlegg handler om hvordan man kan takle skiveprolaps. Her kan du lese mer om Skiveprolaps.
Først og fremst skal jeg fortelle litt om hvordan jeg selv opplevde det å få skiveprolaps, og hvordan jeg IKKE taklet det, samt hvordan jeg til slutt klarte å takle det.
Som rørlegger for mange år siden, helt tilbake på slutten av 1980 tallet, fikk jeg altså flere skiveprolaps. Dette var det mest smertefulle jeg noensinne har opplevd. Jeg husker at legen måtte komme hjem til meg å sette smertestillende medisin for å få meg fra gulvet og opp i sofaen. Den gangen var det slik at oppskriften når man fikk prolaps, var å legge seg i en stilling som ikke gjorde vondt og deretter vente til ting gikk over. Og for å være helt ærlig, så hadde jeg aldri i verden klart noe mer enn akkurat det så vondt det gjorde.
Prolaps er altså når en av skivene som sitter mellom hver ryggvirvel, har fått seg en sprekk. Et stoff som likner tannkrem i konsistens, vil da presses ut gjennom sprekken, og kan presse mot nerver som ligger tett ved skiven. Da stråler det en nervesmerte nedover beinet eller også faktisk ut i arm. Det er dette som kalles press på isjas nerven.
Disse smertene kan være svært vonde, samt at det kan føre til midlertidig kraftsvekkelser i bena. Nummenhet i huden og brennende følelse i huden i sidene og bena var noe jeg opplevde. Når de verste smertene hadde gitt seg så gikk jeg rundt med en konstant verkende følelse som minnet om trykkende tannpine i nervene. Dette var såpass vondt og plagsomt at smertestillende medisiner var det eneste som hjalp.
Folk på min egen alder som har gått med denne type smerter i såpass mange år, vil kjenne seg igjen i dette. Svært mange er uføretrygdet og mange har fått livskvaliteten redusert som følge av dette. Selv gikk jeg i over 8 år før jeg selv valgte å ta tak i problemene, smertene og livet mitt. Det fantes ingen quick fix, ei heller velvilje fra systemet slik at man ikke bare har smerteproblematikk å slite med, men ofte en hel pakke med både sosiale og økonomiske vansker i tillegg.
Hadde jeg visst den gangen for mange år siden det jeg vet i dag så hadde jeg ikke for ALT i verden kastet vekk så mange år av livet mitt. Jeg hadde ikke latt smertene ta overhånd ved å dempe dem, men heller utfordret kroppen langsomt ved å bygge den opp i stedet.
Jeg vet hvor håpløst vanskelig det kan virke, men tro meg det er aldri for sent å starte med et nytt liv. Selv med smerter som har vart i mange, mange år så er det mulig å trene vekk smerter.
Prolapsene mine ble operert i 1990 og det var mislykket. Jeg måtte leve med minst like store smerter etter dette i mange år. Helt til en dag da jeg bestemte meg for å begynne å trene meg forsiktig opp igjen. Jeg sto i smertene med hjelp fra legen og jeg ble overbevist om at smertene ikke var farlige. Jeg fant metoder for å trene meg opp igjen slik at ryggen ble styrket.
Etter hvert ble smertene mindre og mindre. De forsvant aldri, men ble levelige. Fortsatt krever det en lang dusj om morgenen for å myke opp ledd og redusere smerter. Men smertene fra prolapsene er så godt som borte. Nå kan jeg løpe, jobbe, bevege meg som jeg stort sett vil og samtidig være stort sett smertefri.
MEN det tok lang tid. Den viktigste komponenten i prosessen var at jeg bestemte meg for å trosse smertene, samt at jeg brukte tid på å finne riktig trening og riktige aktiviteter. I tillegg sluttet jeg å være redd for å få nye prolapser. Når man hele tiden går rundt og begrenser seg i frykt for å få nye smerter, så binder man opp muskulaturen slik at man risikerer å få flere smerter av muskelspenninger i tillegg. Ikke særlig givende med andre ord.
Jeg visste at jeg kom til å få noen tilbakefall. Og det gjorde jeg, men støttet meg også til bestemmelsen om å være mye mer i aktivitet og bevegelse enn før til tross for smertene, enn å legge meg ned med en pille. Når «tannpinen» i ryggen kom gikk jeg en lang tur inne i stuen og opp trapper helt til smerten ble dempet eller ble såpass vond at jeg da måtte legge meg. Neste gang var det det samme opplegget. Jeg gav ALDRI OPP.
Lett trening i basseng var også gull verdt, og sammen med korte spaserturer i ulendt terreng ofte, så fikk jeg gradvis tilbake livet.
Lett styrketrening der mage og rygg samt bena fikk rolige tilpassede øvelser hjalp meg utrolig mye. For min del var det et STORT poeng at jeg gjorde dette så billig som overhode mulig. Jeg fikk vanvittig god hjelp av kunnskap om kroppsvektstrening og øvelser der tyngdekraften var mine vekter. Det tar litt lenger tid, men gjort riktig så får man STORT utbytte av slike øvelser. Og så er det selvsagt GRATIS! Har man mulighet til det så ber det også å anbefale å kontakte en terapeut som har kunnskap og erfaring på området.
I dag vet jeg at hvis man får prolapser er det viktig å komme seg i aktivitet og lett trening så raskt som mulig. Hvis det ikke er noe medisinsk i veien for at du kan utfordre deg selv så bør du gjøre det i samråd med legen din. For all del ikke legg deg ned og ikke la smertene ta over livet ditt, men kjemp som en løve for at dette ikke skal skje. Og hvis du fortsatt ligger der i smerter etter prolapser og mislykkede operasjoner en gang i livet, så bestill time hos legen og få avklart om det er noe som helst i veien for å trene deg opp igjen. Skaff deg tilgang på informasjon om hvordan og hva slags trening og aktivitet som er gunstig for deg og begynn prosessen med å ta tilbake livet!
I dag! Ikke i morgen, men i dag! Det kan nemlig være FULLT MULIG!
Dagens økt i frisklivssentralen innebar to timer med HIIT trening. Virkelig slitsomt og virkelig bra økt for alle.
Ikke sikkert det er den absolutt riktige oppladningen til løpefesten på Lørdag. Men når man er på jobb så er man på jobb!
Når jeg er såpass heldig som å få lov til å arbeide med livsstilsendring, så takker og bukker jeg for alt som gjør folk i bedre stand til å få god helse.
Med to timer til rådighet fordelt på to grupper, blir det selvsagt mye løping og HIIT trening på meg. Og det skal ikke stikkes under en stol at jeg var passelig kjørt selv etter dette. HIIT trening gjør noe med deg på den måten. En ting jeg liker med denne type trening er at vi oppnår svært høy intensitet på kort tid. Vi får mange turer opp i høy puls i løpet av treningsøkten, noe som gir god effekt på kondisen.
Bena får også kjørt seg mye i løpet av en slik økt og når vi designer øvelser som tar for seg hele underkroppen med styrke og overkroppen med bevegelse, så er effekten knallgod!
Så spørs det om jeg er restituert ordentlig til Bergen City Maraton på Lørdag. Det tenker jeg skal gå fint med et par små lette joggeturer på egenhånd frem til dagen. Jeg har vært nøye med å ikke tøye ut for ikke å strekke musklene for mye. Dette har hjulpet godt før og gjør nok det igjen.
Det kommer til å bli en folkefest med rekordmange påmeldte til Bergen City Maraton. Vi er ti stykker på jobben som skal løpe stafetten. Det blir en halv maraton delt på ti personer. Så ikke så langt per stykk med andre ord. Jeg selv skal løpe rundt to kilometer, men tempoet vil selvsagt bli holdt svært høyt! Ha ha ha, vi får se om de gamle er eldst som det heter.
Uansett er dette først og fremst en sosial happening for oss alle og vi gleder oss til å både løpe, men også kose oss etter løpet. Med tusenvis av mennesker i byen blir det omtrent som en 17 mai feiring på forskudd. Og været håper vi blir strålende.
Husk at hvis du ikke kommer deg over dørstokken og sliter med å komme i trening eller i aktivitet så er det IKKE lang vei å gå når du først har bestemt deg. Det finnes MANGE i din situasjon som klarer å finne en vei der balansen mellom det å leve og kose seg og det å være i bra form med god helse er fullt oppnåelig.
Ta kontakt med din lokale frisklivssentral eller start selv med daglig aktivitet, så er du også i gang. Lær deg å like det du før hatet, like det du før aldri kunne tenke seg til og så blir det enklere. Mest av alt sitter dørstokken i hodet!
Hver eneste dag MÅ jeg ha den daglige koppen med den brune livgivende bitre væsken. Gjennom tidene har det vært lagt frem utallige rapporter og studier som forteller en hvor lite sunt dette er. Og i motsatt ende har det vært lagt frem utallige studier om hvor sunt det er. Men hvem har egentlig rett?
Nå er jeg på ingen måte en kaffe ekspert. Jeg har ingen forutsetninger for å koke eller trekke verken den ene eller andre type kaffe. Jeg er heller ikke i nærheten av å være noen Barista eller forsker på dette brune stoffet. MEN, jeg har skvulpet i meg kaffe siden Moses gikk i knebukser. Jeg har drukket kaffe med blandinger som ville fått en Trønder til å bli flau, og jeg har spist kaffe med skje etter råd fra en gammel fisker som sa at kaffe er ikke drikkende før du spiser den med skje. Kort sagt så har jeg drukket denne drikken siden før de fleste har visst hva en Barista er.
Så mitt ståsted i dette er erfaringsbasert og har et helsemessig perspektiv. På min vei mot en stadig bedre helse er kaffe fortsatt svært viktig for meg. Og er det da sunt eller usunt? Eller for å si det slik, er det sunt NOK, til at jeg kan fortsette å nyte denne gode og forfriskende drikken?
Hvis man ser på den forskningen som er gjort tidligere, så er det nok en overvekt over studier som påpeker at det MULIGENS er usunt med for mye kaffe. Et av bevisene er lett å relatere til, nemlig at man får hjertebank. Det har vel vi alle kjent av og til i livet og spesielt hvis vi har drukket for mange kopper kaffe.
Så vi har altså hørt litt om alt dette i mange år og resultater og analyser av alt er i beste fall sprikende. I alle fall hvis man tar litt eldre studier og legger til grunn. Men hva er egentlig dette stoffet? La oss se litt nærmere på hva kaffe inneholder og hva det gjør med kroppen. Sett ut fra en lekmanns perspektiv selvsagt.
de viktigste innholdsstoffene i kaffe er koffein, cafestol, kahweol, klorogensyrer, trigonellin og magnesium. Dette høres jo ikke særlig hyggelig ut. Litt som man kunne forvente å finne i en gal forskers laboratorium. Men er det egentlig så ille? La oss se nærmere på dette.
Disse stoffene har det til felles at de virker inn på ulike deler av kroppen vår. Både glukosestoffskiftet, fettstoffskiftet og sentralnervesystemet, blir påvirket. Men ER DET FARLIG?
Ja hva er da farlig?
Det viktigste viser seg faktisk å være at kaffe ikke er farlig. Kaffe er tvert imot forsiktig forebyggende mot en del sykdommer. Både demensforebygging, diabetes 2, og man har studier som antyder at moderat forbruk på 3-4 kopper om dagen ikke øker risikoen for de mest vanlige kreftsykdommene, men ser ut til å ha en mulig beskyttende effekt på enkelte kreftsykdommer. MULIG!
Ja, ikke vet jeg, men etter å ha bladd meg gjennom et utall av relevant forskning og studier i anerkjente databaser, så er jeg altså mer overbevist om at denne gode, nydelige og oppkvikkende drikken er INNAFOR å drikke.
Som med alle andre ting i livet er det veldig individuelt hvordan ulike personer reagerer på ulike stoffer. Slik er det også med kaffe. For eksempel så vil 3-4 kopper om dagen være bra for deg, mens 6 til 8 kopper plutselig ikke er bra for deg. Spesielt hvis du lider av benskjørhet. Men dette kan til alt overmål kompenseres ved å ha litt melk i kaffen. Jaha. Så vet vi det.
SÅ hva den enkelte gjør er altså opp til hver enkelt. Selvsagt. Men JEG har i alle fall konkludert med at jeg kommer til å fortsette å nyte mine daglige kopper med filterkaffe. Ja for filterkaffe er bedre enn kokekaffe og de andre nymotens greiene som baristaene koker i hop, visstnok. Dette skyldes at de nevnte typer kaffe, har vist seg å øke LDL-kolesterolet og dermed ØKE risikoen for hjertekarsykdommer. Hm. OK, så vet vi det. Godt det er i hovedsak filterkaffe jeg liker da. Jeg er jo i en alder der et for høyt kolesterolnivå ikke er spesielt heldig, selv om enkelte studier med varierende kvalitet antyder at det ikke gjør noe. Jeg holder meg til de studiene som viser at det IKKE er bra.
Så nå har jeg trukket en ny kanne med kaffe som skal nytes mens jeg koser meg med 21.00 nyhetene. Vel, det var før jeg akkurat oppdaget en artikkel her om en studie som viser til at det å drikke kaffe om kvelden ikke er så veldig heldig da det utsetter søvnen din med 40 minutter. Ok, får planlegge å legge meg litt senere da.
Så slik kan det altså gå hvis man forsøker å lese seg opp på en såpass vanlig drikk som kaffe. Jeg sitter vel igjen med flere spørsmål enn svar, og det er vel slik «FORSKNING» ofte virker. Det skaper flere spørsmål enn svar og gir deg sjelden noe du kan leve godt med.
Tør nesten ikke tenke på å begynne å lese om fordeler og ulemper om øl, melk og bananer.
Jeg holder meg i dette tilfellet til 3-6 kopper om dagen og nyter dem med glede. Fordi forskning også sier at glade mennesker som slapper mer av og nyter sin tilværelse også lever lenger enn de som ikke gjør det.
Opplading foran stafetten på lørdag går ufortrødent videre. I går hadde jeg som nevnt 3 kilometer med løping, og i dag var jeg på jobb med frisklivssentralen. Her fikk vi unnagjort flere kilometer med intervaller og jogging i regn og vind. Nydelig gjennomført!
Det er veldig viktig å ikke overanstrenge seg i forkant av løpet selv om strekningen er relativt kort. Lett jogg med innlagte motbakkeløp i høyere tempo er det som passer meg best. Det fikk jeg god gjennomkjøring på i dag. Og det merket nok deltakerne mine også.
Resten av dagen brukes på restitusjon.
Rolig dag i morgen blir det og Onsdag blir det hardkjør i motbakker før resten av uken blir rolig bevegelse og oppsamling av energi. Det høres nesten ut som om jeg trener til OL, men sannheten er at her er jeg igang med å slå to fluer i en smekk. Ikke bare får jeg anledning til å være med på noe morsomt med gode kolleger på jobben, men jeg får virkelig god anledning til å komme i bedre form etter lang tid med luftveisplager.
Det gjelder å hive seg med på alt man kan få inspirasjon og motivasjon av. Dette var en slik ting for meg. Hva er det som motiverer deg? Kommenter gjerne.
I dag har jeg hatt en ny fantastisk dag i nydelig vær. Det er så deilig å endelig kjenne på varmt, vårlig vær. Faktisk så virker det litt som om man bare sveiper innom våren, kun for å gå direkte til sommeren. Ikke meg imot. Bedre å være ute i slike forhold, enn i slaps og sne.
Derfor startet også dagen min med en løpetur. Der er nå kun en uke til Bergen City Maraton og jeg henger litt etter på formen. Jeg har en strekning som jeg pleier å løpe. Den er på 3 kilometer og tiden jeg fikk på 3 kilometer var litt dårligere enn forventet. Men uansett så var det nydelig å løpe i noe som minnet om full sommer. Elsker sommeren!
Blir et par løpeturer til frem mot neste helg og da er forhåpentligvis ting på plass. Og på jobben har jeg selvsagt frisklivssentralen både Mandag og Onsdag så dette blir helt greit!
Det gjør noe med en på en god måte å bruke kroppen ute i slikt vær. Det kan virkelig anbefales til alle!
Hei alle lesere! Lørdag er en dag som liksom er midt i mellom alt. Personlig er jeg mest glad i Fredagen jeg da. Hva med dere? Hvilken dag er den beste dagen dere har? Legg igjen en kommentar på det da folkens!
Livsnytere vet hvordan man skal leve sies det. Det vet jeg nok ikke, men det spørs vel hvordan man definerer livsnyter. Eller hva man ligger i det for den saks skyld.
Hver sin smak er det også noe som heter og jeg foretrekker altså alt med måte. Alt med måte forteller noe om hva man BØR gjøre for å holde seg ved god helse, og at man også både KAN og BØR krydre livet med litt kos og til og med usunne valg innimellom. Hvis vi skal kjøre et strengt løp der ingenting skal kunne unnes og alt godt skal unngås, så viser all erfaring at man tilslutt går på trynet i livsstilsendringen.
Jeg vil ikke ende opp med å angre på alt jeg ikke har smakt og kost meg med på bekostning av en «fantastisk ripe» kropp og et sinn som ikke kan delta på noe hvis det innebærer å måtte kose seg litt for mye.
Man må gjerne trene og herje på hvis man er toppidrettsutøver eller hvis man har det bra med det man gjør, men husk at alle ikke er helt der. Mange har nok med å klare å få en litt bedre helse. Lager man da et løp som innebærer et knallhardt regime både innen kost og trening, så er det ikke sikkert at man klarer å holde på mer enn en viss periode. Lag heller et fornuftig løp der alt kan repareres. Der livet ikke må vente til du er ferdig på trening. Der nytelse må vike for shaker, chinups, pullups, og annet. Nyt livet i stedet.
Og hvis du ryker på en smell i ditt endringsforløp, så er ikke det verdens undergang. Bare å starte på nytt. Det er hvis du ryker på alt det ikke er bra. Det er ikke usunt å ta en liten skål med popcorn, men det er usunt å trykke i seg en hel pose chips, hver dag året rundt! Get my point?
Finnes det noe bedre i livet enn å gå en lang tur i skog og mark? Der fuglene synger og våren spiller sine vakre toner over li og fjell. Der man for første gang i år tusler ut i nærområdene for å bruke naturen rundt deg. Kjenne hvor nydelig deilig det er å la seg drive fremover, oppover mot toppene rundt deg. Alt mens våren og lydene akkompagneres av det som må betegnes som noe nærmest fønvind. Varme for første gang i år stryker lett over kinnene dine og leder deg stadig høyere, lengre, mye lengre og mye høyere enn du har vært på svært lang tid. Det er som om du fylles med krefter. Krefter som du ikke visste var der i vinter. Som forteller deg at motbakkene oppover i lia er der kun for å gi deg nye krefter. Du tar sats og løper oppover, bortover, nedover. Lenger enn langt. Fordi det kjennes som om livet selv har grepet tak i deg, funnet frem energisprøyten og satt den med en kontant bevegelse i setemuskelen din. Deilig, nydelig og FOR EN DAG!
Langsomt åpner du øynene dagen etter. Et lite smil om munnen sprer seg fra kinn til kinn når du tenker på gårsdagens flotte opplevelse. På tide å stå opp, lage kaffe og kanskje ta en tur i dag også? Du strekker lett på deg og vrir kroppen ut av sengen for å sette bena i gulvet.
Det smeller i leggene i det føttene treffer parketten. Kniver av noe som kjennes ut som rustent jern smidd av fanden sjøl river seg opp i leggmusklene. Smeltet aluminium renner gjennom årene og brenner seg igjennom samtlige blodkar i benas nedre deler. Tærne er nummen og kjennes ut som om noen har hamret på dem med slegge, og fremsiden av leggene forteller deg hvordan det oppleves å bli overkjørt av en veivalse.
Langsomt prøver du å reise deg. Ikke akkurat elegant, men du gjør et forsøk i alle fall. Ser ut som om begge bena er pakket inn i gips, pluss at du har tisset på deg. Du gisper ut i luften av smerte når du skjønner at lårene dine har blitt rammet av samme smerter som i leggene. Fanden selv gliser ondt mot deg i det han trekker rusten piggtråd gjennom blodårene dine og samtidig dæljer løs på fremsiden av lårene dine med hammer. Du skriker stille ut i desperasjon og fortvilelse mens du bittert angrer turen i går og lengden, motbakkene både opp og nedover i utfordrende terreng. Hadde vårens småfugler vist seg nå hadde du kunnet kverke dem.
Tidenes gangsperre er et faktum.
Mens tårene renner i det du går ut på kjøkkenet for å sette på kaffen, mens du desperat forsøker å rasjonalisere situasjonen. Du skjønner mekanismene som følger med turen du gjorde i går. Når musklene dine blir revet i stykker, altså når muskelfibrene dine brytes ned, skjer en prosess der fibre og blodkar delvis skades. Sannsynligvis skjer det en reaksjon der man får en betennelsesreaksjon i muskulaturen. Du skjønner at dette ikke er farlig, men en nødvendighet for at reparasjonen av skaden vil føre til sterkere muskler. Du skjønner jo at det er dette som gjør deg sterkere. Men AMADEUS så vondt dette er.
Melk i kaffen tenker du og slår det fort fra deg. Her trengs kraftigere lut. Melk i kaffen leder tankene hen mot melkesyre. Men bare så du vet det, så skyldes ikke gangsperre at musklene er fylt med store doser melkesyre. Dette er en gammel myte som kan avkreftes her og nå. Melkesyre, og til og med høye verdier av dette, vil forsvinne ut av kroppen i løpet av en times tid.
Melkesyreproblemet løst der altså, men det hjelper ikke en døyt mot de uutholdelige smertene som pisker deg fra hoften og nedover. Smaken av varm kaffe døyver noe av smertene. Ikke slik at det gjør det i virkeligheten, men det føles litt slik nå når hodepinen sniker seg inn på deg i tillegg. Med stive ben og en stil som ser ut som om du har en full «up and go» på deg, stavrer du over stuegulvet i retning sofaen. Med høye lyder og ord som ville gjort fanden både skremt og redd, faller du som en sekk ned i sofaen.
Jeg skal aldri mer trene eller gå turer igjen proklamerer du høyt til dine omgivelser. De føler imidlertid ikke med deg og flirer tilbake. «Støl?» kommer det fra et familiemedlem nær deg. Hadde du hatt en stekepanne i hånden ville du kunne vært i stand til å skade noen! Tårene tar overhånd, mens du klynker lett for å få støtte og sympati. Og muligens massasje? For det er ingenting som hjelper mot gangsperre. Men lett massasje føles jo godt da. Og litt tender love and care? Muligens også litt ispose på for å dempe det verste.
«Gangsperre er ikke farlig, men svært vondt og ubehagelig,» kvepser det fra sønnen i huset der han sitter og trykker på en pc. Det betyr du har gjort noe riktig, men du bør ikke trene de samme muskelgruppene før du er helt restituert. Lette spaserturer og lett aktivitet kan hjelpe.
Du sukker tungt og tenker at du uansett ikke skal trene mer. Det burde du selvsagt og trøsten er at dette går over etter maks en uke, men som oftest etter et par dager. Dette er jo kroppens måte å si at nok er nok for denne gang. Gi musklene tid til å bygges opp igjen. De vil da være sterkere enn før!
Så tenker du at du burde tøyd ut etter turen i går. Pokker at du ikke husket at det kunne være lurt! Du banner stille og med hviskende røst ber du din nærmeste om hjelp til å tøye ut. Sønnen i huset slenger skarpt ut en advarsel. «Ikke tøy ut. Nyere forskning viser at dette ikke har mye for seg. Faktisk så kan du gjøre mer skade enn godt ved å tøye ut»
Tøyning er bra for å opprettholde god bevegelighet, ikke å behandle stølhet!
Ok, tenker du og synker resignert tilbake i sofaen. Strekker med vond kropp armen ut, og drikker en slurk fra kaffekoppen, samtidig som at du priser deg lykkelig for at det er helg. Det er jo greit så lenge du ikke beveger deg, tenker du. Og hvis du trenger noe så har du heldigvis folk rundt deg som kan varte deg litt opp i denne sårbare og svært vanskelig situasjonen som du har havnet i. Selvforskyldt selvsagt. I ditt stille sinn så var det egentlig litt verdt det. Du smiler lett og drikker en slurk til fra kaffen.
Som Anne B. Ragde sa engang et eller annet sted som jeg ikke husker om respekt,
«Respekt er også å bli sett, samt å bli tillatt å være seg selv uten å bli hånet for det!»
Hvor mange ganger i løpet av et langt liv har ikke jeg møtt ulike mennesker som er seg selv og som har blitt hånet for hvem de er. Hvor mange ganger har ikke jeg selv opplevd det samme? Jeg husker spesielt når jeg var ungdom selv og gikk kledd litt utenom «mainstream» Man ble jo sett på som en som ikke hørte til, annet enn med den gruppen man tilhørte.
Slik er det også i dag. Bare at i dag tror jeg egentlig det er veldig mye verre. Verre fordi hvis du ikke hører til, eller hvis man skiller seg ut fra «normalen», så er det ofte at man blir hånet i MYE større grad enn vi heavy metal gutta ble av sossene på 80 tallet.
I dag får man ikke bare et par stykker i 10 klasse mot seg på skolen, man får hele verden. Og da ofte gjennom sosiale medier. Gjør man en feil, eller stikker man seg frem på et vis som avviker fra det som er allment akseptert, så er rabalderet i gang. Man møter først veggen av hat fra de man før trodde var venner, før man overlates til virale reaksjoner fra folk som ikke kjenner deg. Som aldri har møtt deg, eller som til alt overmål aldri kommer til å møte deg. Hatet går viralt, nærmest.
Før kunne vi metallhoder ta på oss en ekstra tøff mine å skremme livskitten ut av de som hatet. Begge to flyktet da som regel etter å ha blitt truet med klæssinger hvis de ikke stakk. I dag sitter de bak skjermene i andre deler av verden og sprer anonymt hat over alt. Fordi de synes det er gøy. De tenker ikke over konsekvensene. Eller kanskje de tilhører en verden jeg som 50 åring ikke kjenner til. EN verden der de faktisk ikke bryr seg lenger. En verden uten respekt.
Er virkelig respekt for andre i ferd med å forsvinne? Er det virkelig blitt slik at mobbing, hating og håning av andre mennesker er den nye verden? En verden som jeg synes at er blitt iskald. Spesielt de siste årene.
Terskelen for å hate er kanskje ikke mindre enn før, men forskjellen er at hatet og viljen til å håne andre mennesker, nå er samlet i grupper. Ikke små gjenger og marginale grupper i samfunnet, men i verdensomspennende bevegelser som har større makt og innflytelse enn noen gang. Man møter liksom ikke lenger kun en stygg kommentar i skolegården eller på jobb fra et og annet menneske, man møter titusenvis av kommentarer og «likes» på hatet!
Jeg orker ikke skrive om kommentarfelt generelt, men nøyer meg å påpeke at det som ytres synes å være et symptom på et stadig kaldere og mer hatefullt samfunn. Er vi i ferd med å få et sykt samfunn?
Medisinen er ofte respekt. Respekt for andre handler om at man kan klare å være uenig med noen uten å måtte ty til hat. Uenighet er en bra ting da det nettopp er uenighet som driver frem løsninger. Det er når uenighet blir til hat, når uenighet blir til vold, når manglende respekt for andre sprer seg et vi får sykdomstegn i samfunnet.
Jeg skulle ønske at vi kunne begynne å gi litt mer medisin til dette samfunnet. At vi kunne sette en respektsprøyte for å dempe betennelsestilstandene i kommentarfeltene. At vi kunne gitt en pille til de foreldre som sitter rundt omkring i de 7 milliarder hjem og lærer barna å hate andre. At vi kunne gitt alle en vaksinasjon av ubetinget kjærlighet ved fødselen, slik at vi kunne vokse opp uten all denne dritten.
For rundt i de mange hjem sitter dem som rammes. Rammes av hån, rammes av hat, rammes av alt det verden tilbyr av vondt. Lukket inne i sine hjem. Fylles av angst for å møte verden. Redd for å delta i livet. Alt på grunn av en stygg kommentar, eller det at akkurat DU var en av dem som trykket «liker» på en stygg kommentar. Fordi DIN likes var den som var mest sårende. Har du tenkt på det?
Tenk på det neste gang noen sier en stygg kommentar til deg. Tenk på det når respekten for alt er forsvunnet. Tenk på det når det er DU som får hundrevis av «likes» MOT deg.
Tenk på det, dere som ytrer hat rundt omkring. Som uten å mukke håner andre og samtidig forventer at de dere håner skal respektere dere. Et paradoks, ikke sant?
Så se dere rundt. Se på de mennesker man omgir seg med, og forstå at de er ulike. Forstå at dere er like. Selvsagt med ulike meninger. Forstå og respekter hverandres meninger. Se hverandre fordi dere er helt like, bare med ulike synspunkt. Ikke hat eller hån andre fordi dere selv ikke ville likt å bli møtt med det samme. Aksepter at andre er annerledes fordi den største respekten du kan gi noen er å se dem for den de er. Lev livet med å gi respekt, så vil du også bli møtt med respekt. Husk at livet ditt til syvende og sist er summen av de valg du tar.
Og til alle som er annerledes vil jeg bare si at du vet ikke hvor sterk du er før det å være sterk er det eneste du har igjen! Stå opp og vær deg selv. Blir du møtt med manglende respekt så er det kanskje fordi den du møter ikke vet hva respekt er. Kanskje du må vise dem det?
