Hei alle gode mennesker der ute. Og spesielt til alle dere som kjenner på stigmatiseringen over sykdom som ingen kan se.
Tro meg. Det er ikke lett å forstå at noen der ute fortsatt kan dømme og fordømme dem som sliter med sykdommer som ingen kan se. Dette er temaet jeg tar opp i God Morgen Norge på førstkommende Onsdag.
Nå er det pakking og forberedelser til flyreisen i morgen. Hovedstaden, her kommer jeg!
Dere som har skrevet til meg her eller på facebook under Bergens Tidendes innlegg om saken skal vite en ting. Jeg har lest alle og jeg ser dere alle!
Selv har jeg opplevd stigmatisering som viser den menneskeforakten enkelte kan lire av seg når man er uheldig å bli syk. Dette skjer også i dag. I 2019! Jeg selv har fått tilbakemeldinger som er rettet mot meg selv og mine egne vansker. Dette gav meg en følelse av avmakt som jeg aldri tidligere har følt. Så til dere som kommenterer, slenger med leppa og fjerndiagnostiserer og synes jeg burde begrave meg undre dyna, dere kan skamme dere. Dere aner ikke hva dette gjør med folk.
Svært mange som er syk i dagens Norge vil før eller senere oppleve en følelse av at det er vanskelig å opprettholde sitt daglige liv når man blir syk. Slengkommentarer, megetsigende blikk, overhjelpsomme mennesker med fjerndiagnostiske evner vil alltid gjøre sitt ytterste for å forsure og ikke minst forlenge sykdomsprosessen din.
“Jeg så X i går..Trodde han var syk”
“Så at X var på et arrangement til tross for at hun hadde feber”
“Tror du ikke X hadde lagt ut selfie på Facebook på toppen av Ulriken? Ikke mye syk hun nei”
“Jeg trodde X var syk,men jeg så ham i et basseng i syden. Det kan han , men jobbe det gidder han ikke”
At de ikke skammer seg. At de ufortrødent fortsetter å spy ut sin inkompetanse for hvilke tiltak som trengs i ulike medisinske prosesser. At de faktisk velger å trakassere sine medmennesker på en slik måte!? Uholdbart og et tegn i tiden på hvor kunnskapsløse og FARLIGE noen mennesker er.
Jeg håper på at når dette settes på dagsordenen på en såpass stor plattform som den Tv2 GMN er, at det jeg skal snakke om på tv vil bidra til større aksept for at grønne resepter, forebyggende og rehabiliterende tankesett og sosial inklusjon vil i fremtiden være en minst like stor del av helbred for den enkelte som å fylle kroppen med medisiner og samtidig kreve at den som er syk ikke får gå ut, ikke kan delta i eksponeringsterapi, ikke kan reise på behandlingsreiser, ikke kan ha en facebook konto ikke kan dele bilder av sin rehabilitering der turen denne gang gikk til en fjelltopp, ikke kan gjøre noe som helst annet enn å tilbringe sin sykdom i sengen eller liggende på sofaen. Enhver lege i dag ville foreskrevet det motsatte av hva disse menneskene mener å inneha av såkalt medisinsk kompetanse..
For det er det som er resultatet av denne stigmatiseringen. Og det som først var en sykdom er nå plutselig blitt til to, tre, fire…..
Som dere vet de av dere som leser bloggen fast, nærmer det seg nå den store dagen da jeg skal på God morgen Norge for å prate om et for meg og tydeligvis mange andre, viktig tema. Den siste tiden har jeg hørt fra kjente og ukjente at innlegget har nådd de fjerneste kroker og steder i landet og det er utrolig mye støtte å få fra samtlige som leser dette innlegget om stigmatiseringen som kan skje når man er syk.Innlegget finner du her.
Jeg vil benytte anledningen til å TAKKE FOR STØTTEN FRA ALLE SAMMEN som gir meg styrke og tilbakemelding på at det jeg gjør og skriver har en viktig betydning for dem i deres liv og livssituasjon. Jeg har møtt så utrolig mye positivitet og kjærlighet fra alle som er rammet av de negative holdninger de har møtt på sin vei når de desperat forsøker å overleve blikkene, kommentarene og uforstanden som råder. Det er et reelt problem og jeg er svært glad det nå er satt på dagsordenen.
For å komme litt tilbake til overskriften. Jeg vil gjerne dele med dere en strategi for å bedre sin hverdag når ting er tyngre enn vanlig. Disse tre tipsene har hjulpet meg mange ganger selv og fungerer fint hvis du lar dem fungere for deg. Altså er det viktig å åpne seg og la seg forandre i prosessen når ting hoper seg opp enten det er indre eller ytre faktorer som er årsaken.
Har du en dritt dag? Ja har ikke vi alle dem? Vit at du ikke er alene. Men det å vite det er ikke nok, liksom så man trenger litt mer enn bare det å vite at det er andre som har det verre. Man trenger noe konkret for seg selv, ikke sant? Husk at vi tenker rundt regnet 70.000 tanker i løpet av et døgn. 70% av disse tankene er negative i følge forskning. Da er det ikke mye positivitet igjen liksom. Men med denne viten er det også mulig å velge konkret andre tanker. Mitt mantra er å ikke lenger bry seg om negative tanker. Lett og si, vanskelig å gjøre. Men øvelse gjør mester! Lyv så du tror det selv og si til deg selv at selv om du har en drittdag så skal du faen meg smile i deg gjennom elendigheten og le på de vanskelige punktene. Med livsvisdom så vet man at drittdager kommer og går. Det er bare å gi blanke i dritten når den er der fordi du fornuftig sett vet at denne dagen i morgen er historie som man aldri mer møter.
Du har dårlig samvittighet for alt du ikke klarer. Huff. Dette er en klassiker. Denne følelsen er en selvpålagt selvskading som din hjerne har pålagt hodet ditt som straff mot deg selv. Du kan tenke på dette som om at hodet ditt plutselig har bestemt seg for å tiltale deg for følelsebrudd. SÅ tar hjernen din rollen som dommer og dømmer deg til dårlig samvittighet før den samme hjernen følger deg til fengselstraff med selvplaging som videre straffetiltak i ditt eget samvittighets fengsel. Hva Søren?! Og hele tiden er det du selv som tillater dette. Huff. Har du hørt uttrykket “gjøre så godt som en kan?” Ja det har de fleste. Likevel så er det aldri godt nok for mange. Da er det på tide å kontakte fornuften din. Den er forøvrig en glimrende advokat som vil med en eneste setning få deg frikjent fra deg selv. “Jeg gjorde så godt jeg kunne i dag under de forutsetningen jeg hadde denne dagen”
Ja ikke sant? Det er nemlig ingen som kan si at hvis du gjorde så GODT DU KUNNE, ja så er det ikke mulig å gjøre ting bedre eller hva? SÅ her er det bare å legg bort all dårlig samvittighet, bre teppet rundt seg og smile når du gir F i alt som heter dårlig samvittighet. Du er da for pokker ingen selvplager!
3. Spøkeselproblemer. Vel jada. Spøkelses-problemer kaller jeg det når det tårner seg opp med vansker og problemer du ikke får gjort noe med. La meg ta et lite eksempel. I de siste årene har du som menneske opplevd så mye dritt at det har ført deg ut på en dårlig plattform. Mesteparten av dagen vier du til å hate, gruble og forbanne de problemene du har vært igjennom. Ikke nok med det men du bruker resten av tiden for å skremme deg selv med problemer som muligens oppstår i fremtiden. Enten i morgen, i neste uke, eller snart. Du planlegger dagene dine med et forbehold om at shit will happen. Herav spøkelses-problemer. Spør deg selv nå. KAN DU GJØRE NOE MED PROBLEMENE SOM VAR? Gårsdagens hendelser kan du ikke gjøre noe som helst med. Så hvorfor bruke tid på det? Hvorfor vie 70% av tankevirksomheten din til å fylle hode med negativ tenking på problemer som allerede er historie!? Ser du poenget? Og hva morgendagens potensielle problemer gjelder så er ikke et problem et problem før du står midt i det i øyeblikket. Da kan du rasjonelt handle. Men vi vet at de fleste problemer som vi går å frykter ALDRI VIL OPPSTÅ uansett. Ja så er de egentlig bare spøkelses-problemer ikke sant?
Nei, Folkens. Nyt øyeblikkene. Hvert eneste av dem. Og husk at når dører blir lukket rundt deg, ja så vil nye dører åpnes. Alltid!
Misunnelse folkens. Smak litt på dette ordet. Misunnelse. Vi har vel alle hatt en følelse av å være misunnelig på noen en eller flere ganger i livet. Og det er vel egentlig helt greit tenker jeg. Misunnelse er noe som innerst inne i sin enkle form muligens er med på å gi oss motivasjon til å bli bedre? Til å strekke oss mot nye mål, eller å bli bevisst hva vi selv ønsker?
Misunnelse kan også være noe som ødelegge. Og da mener jeg ikke bare ødelegge deg som er misunnelig, men også de du er misunnelig på. Når misunnelse inntar en form som er så sterk og negativt destruktiv i livet ditt og mot andres liv og velbehag, ja så er det faktisk sykdomsfremkallende.
Det er mange som kjenner ordtaket at misunnelse i Norge er sterkere enn seksualdriften. Og så flirer vi litt av dette og tenker selvsagt ikke på at det faktisk er OSS SELV SOM ER DEN MISUNNELIGE!
Men misunnelse mine venner og andre, er en internalisert oppførsel mot andre mennesker som man ikke uten videre anerkjenner i oss selv.
Det er altså en forskjell på typer av misunnelse. Man kan for eksempel godt kjenne på et stikk av misunnelse hvis din gode venn eller nabo vinner mye penger i lotto. Dette er jo normalt. Man liker likevel naboen godt likevel. Man unner ham alt godt.
Så har vi den destruktive formen for misunnelse. Den som i verste fall kan ødelegge både deg selv og andre. Den som potensielt har kraft i seg til å rive i stykker både vennskap, familier og arbeidsplasser. Denn formen for misunnelse er det vi bør passe oss vel for.
Denne type misunnelse manifesterer seg i hverdagen gjennom usynlige og gjerne diffuse prosesser som ofte ikke er helt åpenbare. Hadde det vært oppe i dagen så hadde det vært mye enklere å gjøre noe med. Men siden dette er såpass diffust så tror vi gjerne selv at vi har alt på det tørre. Vi ser ofte ikke selv at vi er i ferd med å ødelegge livet til andre.
Så hvordan gjenkjenne denne typen av destruktiv oppførsel? Hva bør man se etter?
Vel, det å bli utsatt for ulike typer typer hersketeknikker er et signal. Også sladder er noe man bør se etter hos seg selv eller andre for å bli oppmerksom på typer av misunnelse. Har du ingenting godt å si om andre, ja så burde man egentlig holde kjeft, ikke sant? Sladder, korreksjon og påminning om andres feil og mangler basert på DINE HOLDNINGER er også en form for misunnelse. Hvem er du som gir deg rett til å overføre DINE leveregler, meninger og holdninger til andre, samt også å proklamere dem høyt for alle som er interessert i å høre på deg? Ødeleggende mine venner, ødeleggende.
Så er det ikke egentlig på tide å finne en mer empatisk måte å behandle både dem du liker, men også dem du ikke liker?
Ønsker du virkelig å drive frem en slik negativ og ødeleggende kraft som misunnelse er? Den vil nemlig til syvende og sist slå tilbake på deg selv. Og når du oppdager at din bruk av ulike typer misunnelse mot andre i form av hersketeknikk, sladder, mobbing, baksnakking og handlinger som forskjellsbehandler dem din misunnelse er rettet mot, biter deg i halen, ja da sitter du der og lurer på om det var verdt det?
Så et tips som jeg selv er veldig glad i er å praktisere empati og godhet mot andre. Man kommer lengst med å la andre være i fred og ikke forsøke å tvinge på dem DINE meninger, holdninger og ønske om å kontrollere dem og deres liv. La dem være i fred uansett hvor uenig du er og hvor sterk misunnelsen din er.
Det er meninger i fleng inne i hodet mitt om dagen og hvilken flaks at man da er blogger på si, ikke sant?
I dette innlegget vil jeg reise. Min reise. Eller kanskje det er din reise? En reise som tar deg med til motivasjonens land. Til selvrespektens og gledens byer der hovedstanden heter changetown.
Der er til changetown jeg vil reise med dere i dag. Det er en reise full av motsigelser, unnskyldninger, oppgitthet og gammel stahet, bare for å nevne noen av de utfordringene vi møter på veien.
Hva er din grunn til å reise?
Vi har vel alle våre grunner. Jeg har mine og du har dine. Mange er felles, men med individuelle forskjeller. Og vi reiser jo alle med ulik bagasje. Det er ikke sikkert at vi har så mange felles verktøy i reisevesken vår, men vi har alle kompetanse til å bruke det verktøyet vi har fått utdelt på reisen. Når vi reiser så er kofferten fylt med bagasje som er tung og slitsomt å dra med seg, men vi ønsker virkelig å kvitte oss med den delen av bagasje som er helt unødvendig.
Livsstilsreise er en prosess og en reise inn i seg selv. På mange måter er det også et oppgjør med sin egen fortid og nåtid samt et målrettet blikk på sin egen fremtid.
Det er altså et knallhardt oppgjør med seg selv, sine holdninger, sine nære og sine posisjoner i livet der det er disse ofte truer reisens formål og muligheten til å nå reisens endelige stoppested. Og når jeg sier truer, så er det jo ikke slik at de står langs reiseruten som landeveisrøvere som ønsker å ta fra deg alt. Nei, der er mer slik at hjertevarme og kjærlighet samt en ørliten dråpe misforstått godhet opp det hele, er med å enten senke reisetempoet ditt, eller få deg til å stoppe helt opp. Ingenting av dette er et gode på en livsstilsreise.
Lær dine omgivelser å bli et god reisefølge
Man må heller lære omgivelsene hvordan man reiser og hvorfor. Ærlighet i denne reisen er ditt viktigste reisefølge. Vær ærlig, fortell dine omgivelser hvorfor det er viktig for deg å endre livet til noe du synes er bedre. Fortell dem hva det er du ønsker å oppnå og hvordan du har tenkt å reise. Fortell dem om hva du har i bagasjen og hvorfor det er viktig for deg at de ikke gir deg kompenserende hjelp, men heller oppmuntrer, støtter og ligger tilrette for deg på endringsreisen din. Husk at du vet best hvordan du fungerer og hva du ønsker. Lær dem å bli et godt reisefølge og en god kartleser, men husk at det er DU som sitter ved rattet.
Ta et oppgjør med egne meninger og holdninger
Selvransakelsens time er en klisje muligens, men en nødvendig del av reisens start. Spør deg selv om hvor du er i livet og hvor du ønsker å være. Ikke ha begrensninger, men heller en dyp realisme i mot reisens mål. Spør deg selv hvorfor du ikke har nådd dette enda. Kan det tenkes at det du tidligere har gjort, ment og vært sta på rett og slett IKKE HAR VIRKET?
Og hvorfor har det ikke virket? La oss ta noen reisetips.
Reisetips 1: Stahet.
Er du av den sta typen som bruker staheten din til noe negativt? Altså til å opprettholde en tilstand som du kjemper mot å forandre? “Jeg skal endre noe, men faen ikke på bekostning av…” Kjenner du deg igjen i dette utsagnet så er sjansen stor for at du kjemper en kamp mot deg selv. Du er altså din egen verste fiende. Legg det vekk og si heller til deg selv at det nå er på tide å åpne nye dører og reise steder der du ikke har vært før.
Reisetips 2.Konsentrasjon.
La fortid være fortid og ikke fyll reisevesken med dårlige minner. Dette blir for tungt å drasse på. Samtidig er det slik at fortid faktisk er forbi. Gone. Ferdig. Det er ingentig du kan endre på det som ligger bak deg. Du kan kun trekke med deg erfaringer på godt og vondt. Hjernen er jo slik laget at du faktisk kan ta bevisste valg i hverdagen. Ta da et bevisst valg om å ta med deg alle de gode minnene og la alt det unødvendige og dårlige ligge igjen når du reiser.
Reisetips 3. Holdning og miljø.
Gjennom et liv og levde erfaringer, opplevelser og miljøer man vokser opp i så lærer man å bli god på å passe inn de steder man er. Man adapterer ulike holdninger og meninger som er godkjent og tilpasset det miljøet vi er i. Simpelthen for å passe inn og bli godtatt i flokken. Men hva hvis miljøet gir deg holdninger og meninger som er skadelig for deg? Et eksempel vi alle kan relatere til er hvis man er i et rusmiljø eller et miljø som til stadighet sørger for å utsette deg for store kroppslige og negative helsemessige påvirkninger. Det er da lett å se at du ikke sier at dette er digg, ikke sant? Men hva hvis miljøet ditt er tilsynelatende veldig bra? Er det da uheldig? Kanskje. Her kommer ærlighet inn. Har miljøet en negativ påvirkning på din helse? Hindrer holdningene deg i å reise mot målet? Ærlighet varer lengst. Reis med lett hjerte.
Dette ble et litt langt innlegg i dag, men jeg håper likevel jeg fikk sagt noen gode tips til deg som skal starte din egen livsstilsendring og endringsreise mot Changetown. Det er ikke umulig enten det dreier seg om vektproblematikk, rusproblematikk eller andre endringer i livet man vil ta. Det å lukke dører til fortiden vil også gi deg muligheten til å åpne nye dører og møte nye mennesker. Reis med minst mulig bagasje og legg fra deg ting du ikke trenger etterhvert som reisen skrider frem. Målet kan være vanskelig å se, men tålmodighet er en dyd. Det kan til og med hende at livsstilsreisen er ditt egentlige mål? At du aldri kommer frem, men som meg, trives med reise hele tiden? Kan hende at selve veien er reisens mål? Kun du selv vet svaret på det.
E du sinnsyk mann?! Ja dette er jaggu lett å slenge ut i tide og utide, ikke sant?
Selvsagt er det et uttrykk som ikke vanligvis har den meningen som det den egentlig har. Eh, skjønner? Altså er det veldig lett å slenge ut uttrykk som egentlig ikke er ment å såre mottakeren.
Men hva hvis man er litt sinnsyk?
Ja, er ikke vi alle litt sinnsyk i gjerningsøyeblikket? Det er i alle fall en god unnskyldning når vi har bæsja på leggen i en eller annen sak, he he.
Men altså, hva med dem som sliter med depresjon, angst, bipolare eller andre psykiske lidelser? Er de sinnsyke eller?
Ja, på en måte er de jo det når psykisk sykdom defineres som en lidelse i sinnet. Altså en sykdom i sinnet. Sinnsykt, ikke sant?
Derfor er uttalelser som egentlig ikke er vondt ment for de mange, potensielt sårende for dem som har en lidelse et sted helt øverst.
På samme måte er det mange kraftuttrykk som er allment akseptert og i de fleste settinger innafor å dra frem, men for noen vil det faktisk svi dypt inn i sjelen. Ser dere poenget?
Jeg har blitt mer og mer bevisst dette og har derfor skifte ut mye av “Gatespråket” til å tenke igjennom om de uttrykkene jeg smeller til med faktisk kan være sårende for mottakere. Vi trenger da ikke fyre løs til våre omgivelser med ord som
“Er du sinnsyk?” Og andre liknende uttrykk.
Nå skal vi selvsagt passe oss vel for å ende opp som krenka i alt og ett, men både dagens kommentarfelt, daglig tale, debattforum, slengkommentarer på jobb eller i sosiale settinger og så videre, kan det være fornuftig å tenke igjennom hva man ytrer.
Det handler vel egentlig om vanlig folkeskikk og en empatisk tilnærming til våre omgivelser? Og det handler om vårt bidrag til å holde på gode holdninger og ikke fremme dårlige holdninger rundt oss. Vi trenger jo ikke å synke ned i flåsing og pissprat eller?
Jeg tenker i alle fall igjennom hva jeg sier. Det burde kanskje flere gjøre? Hva synes dere? Tenker man egentlig igjennom dette i dagligtalen? Er det nødvendig å moderere seg mer i samfunnet generelt? Er det for mye “gatespråk” i ordskiftet i dag? Eller bør vi lære oss å tåle mer?
Jeg er veldig spent om dagene da jeg har mye nytt på tapetet. Det er fortsatt litt for tidlig å røpe noe, men jeg lover å komme tilbake med spennende nytt snart.
Ellers så er jeg for tiden opptatt av dette med åpenhet generelt og åpenhet om MENNS psykiske helse spesielt.
Det vil være en god dag den dagen vi menn klarer å vise at vi også kan slite med ulike ting som følelser og psyke. Både angst og depresjoner kommer under det som kalles usynlig sykdom. Dessverre.
Det er på tide å åpne seg mannfolk!
Man må slutte å brenne inne med tunge tanker. Ja det er lett å si og svært vanskelig å gjøre, men det er forløsende. For meg selv så var det spesielt angsten som ble bedre med å være åpen. Depresjonen sitter litt lengre inne.
Det er mange som sier og mener noe om det å være åpen og folk er jo svært forskjellige. Jeg hørte forleden en dame si at det å åpne seg burde folk holde seg for god for. Det er liksom ikke alt som bør offentliggjøres, mente hun. Vel, jeg er helt uenig. Det er imidlertid forskjell på å selge ut alt som er privat, til det som er bedre i lyset og ikke i mørket av egen psyke. Hadde folk klart å fjerne sperrer for å åpne seg og klart å be om hjelp for det som er vondt, ja så er jeg overbevist om at vi hadde hatt færre selvmord.
Det er på tide å fjerne gamle holdninger om at tøffe menn ikke gråter.
Tøffe menn ber om hjelp når det er behov for å la tårer trille.
Tøffe menn har baller til å be om hjelp når tankene blir for vanskelig å takle alene.
Tøffe menn tør å si ifra om sine vansker.
Likevel er det et hinder for mange. Holdninger slik som at folk skal mene at man burde holde seg for god til å være åpen, tilhører fortiden. Den nye tiden bør vise at bare ved å være åpen så kan vi øke kunnskapen til dem rundt oss. Bare ved å være åpen kan man få forståelse for sine vansker.
Jeg er selvsagt åpen om mine vansker. For meg har dette totalt sett vært en god hjelp, men jeg har også møtt holdninger som har ført til at noen har tatt tydelig avstand. Vel, jeg har heldigvis klart å få selvtillit nok til å kunne heve meg over det faktum at ikke alle mennesker har jeg behov for å verken hilse på lengre eller å faktisk bry meg om at deres kunnskapsnivå ikke helt holder mål. Deres tap. Jeg bryr meg fint lite.
Det er likevel veldig lett for å mange med vanskeligheter å frykte dette. Mange har få eller ingen venner fra før og griper begjærlig om de få sjeldne sjansene som byr seg. Lett og forstå. Men husk da på dette: Er det slik at du vil sette egenverd og selvbilde på spill for å holde døren til dass åpen?
Eller er det egentlig noen ganger i livet bedre å lukke dodøren godt igjen, stenge ute dritten og heller åpne andre dører i livet. Holdninger som lukter ille bør stenges ute. Dører som fører til åpnere landskap er å foretrekke.
Jeg vil selv forsøke å åpne de dører i livet som jeg ikke er trygg på. Fordi jeg ikke vil la angsten skremme meg fra å leve. Jeg vil åpne nye dører selv om jeg ikke orker når depresjonen er såpass tung at livet synes meningsløst. Jeg vil åpne dem fordi jeg ikke bør frykte det jeg ikke vet noe om, men lære om hva som finnes bak døren. Alternativet er å sitte i dritten å la livet være vanskelig. Livet mitt skal leves. Ikke styres av andres holdninger og fordommer.
Jeg vil gråte så alle ser det, fordi jeg er mann nok til å kunne vise at jeg er et menneske. Jeg vil fortelle til alle at jeg ikke takler alt her i livet, men jeg takler mye likevel. Som alle andre mennesker. Jeg vil skrike ut når jeg trenger hjelp til å takle livet. Fordi jeg er mann nok til å vise at jeg hører til et sted. Jeg er en del av noe. Det er DU OGSÅ!
JEG ER MANN. JEG GRÅTER HVIS JEG FØLER FOR DET!
Ønsker dere alle en fin kveld. Har du behov for å spørre om noe så send meg gjerne en mail på [email protected] eller følg hverdagsaktiv på facebook for å sende en PM der.
Så her sitter jeg folkens. Jeg stirrer utover havet og forsøker å ta innover meg det faktum at så utrolig mange har lest, likt og delt innlegget mitt om det å være #usynligsyk.
Mange har skrevet og fortalt om deres usynlige sykdom og hvordan de opplever å bli møtt. Noen vil helst ikke ut av sengen engang av frykt for å møte blikkene, kommentarer og følelsen holdninger rundt dem gir.
Livet og hverdagen blir så tung å leve med for mange at sykdommen forverres. Er det virkelig slik vi vil ha det? Er holdningene virkelig så ille?
Ja, det tror jeg.
Dessverre så har vi som sliter eller har slitt med usynligsykdom alle opplevd dette.
Så her sitter jeg og stirrer utover havet og kjenner på en sorg. En sorg for at det er slik. Og jeg får bekreftet dette gjennom hvor godt dette innlegget treffer.
Jeg har ingen svar om hva som skal til for at AKKURAT DU skal få det lettere, men jeg vet at det å endre holdninger rundt dette er mulig. Bare det at flere er åpne om deres situasjon og at mange nok sier fra at det ikke er greit når kommentarer faller, ja så vil det være mulig å endre.
Stå på mine venner, fortsett å spre innlegget, stå opp for et aktivt og gledesrikt liv til tross for motgang. Vi er mange som støtter dere i deres kamp for en bedre hverdag!
Som overskriften i dag sier, så vil jeg ta for meg holdninger og forståelse rundt dette med sykdom som man nødvendigvis ikke ser. Listen over slike sykdommer er uendelig lang, dessverre og holdningene rundt dette tidvis forkastelige.
Etter at innlegget om usynlig sykdom ble publisert på bloggen min, har flere tusen lest, delt og reagert på dette. Det er helt klart et mye større problem enn hva jeg trodde når jeg skrev det. Det gjør meg både lei meg og oppgitt.
Jeg trodde faktisk at vi i 2019 var kommet lenger enn dette. Jeg trodde faktisk at kunnskapen generelt hadde økt siden jeg selv begynte min usynlige sykdom for mange, mange år siden. Jeg trodde at empati og forståelse faktisk sto høyere i dagens samfunn. Jeg er nok for naiv.
Når skal folk skjønne at sykdom innehar ulike former? Når skal folk skjønne at det er KRAV OG PRESTASJONSKULTUREN i dagens yrkesliv som oftest ikke er forenelig med å gå i jobb under rehabilitering? Dette til tross for tilrettelegging fra arbeidsgiver.
Når skal folk skjønne at det er HOLDNINGENE FRA EGNE KOLLEGER, samt ønske fra en selv om å prestere som før som er med på å gjøre #usynligsykdom verre?
Jævla naver, jævla latsabb, du er en belastning for samfunnet.
Dette runger fortsatt i ørene til dem som rammes av sykdom som ikke man åpenbart kan se ved første øyekast. Hva i himmelens navn er det som gjør at mennesker klarer å si slike ting til og om andre?
Det er på tide å ta igjen. Det er på tide å skape en større forståelse av dette med usynlig sykdom. Det er på tide med en større offentlig debatt og holdningsendring fra alle som styrer og bestemmer. Det er på tide at det stilles krav til våre folkevalgte om at holdningskampanjer og tilrettelegging av empatiplattformer etablereres.
Tenk dere om #usynligsykdom ble omtalt, akseptert og behandlet med empati, forståelse, kunnskap og aksept på samme måte som de sykdommene som man tydelig ser? Tenk dere om vi kunne se på de såkalte NAVèrne og trygdede som likeverdige mennesker som gjør så godt de kan i livet på DERES EGNE PREMISSER og INNENFOR EGNE RAMMER? Simpelthen fordi de aldri kan oppleve eller klare å gå i “normalt” arbeid? Tenk om vi kunne hyllet deres innsats for å overleve i et samfunn der KRAV ofte er styrende for suksess?
Tenk dere om vi kunne ha et såpass høyt utviklet samfunn både som medmennesker og innenfor kunnskap og forståelse at holdninger som tilhører middelalderen en gang for alle ble begravd i glemselen?
La oss skape holdningsendring folkens! La oss danne våre EMPATIPLATTFORMER for dem som er usynlig syk. La oss få stå sammen og møtes med empati og forståelse. La oss gi dem likeverd og sosial verdsettelse.
Jeg vil være en slik plattform. Jeg vil være der for alle som sliter med #usynlig sykdom. Jeg vil fremsnakke, forsvare og endre holdningene til alle rundt meg mot dem som sliter. Jeg vil være en som forstår deres kamp. Jeg vil begynne med meg selv, og det oppfordrer jeg alle andre til å gjøre også. Enten det faller sleivete kommentarer fra kolleger, venner eller familie. Hvem som helst. Stå opp for dem med #usynligsykdom og si ifra!
I dag er jeg frisk. Eller kanskje jeg er syk. Hvor går egentlig grensen når jeg ikke føler meg kroppslig syk? Er det slik at vi må føle smerte eller kroppslig ubehag for å bli definert som syk? Er det kanskje slik at man ikke er frisk før man er litt syk?
Det å være syk krever en diagnose, men ikke alle har en diagnose. Da er man ikke syk, men opplever seg selv som dårlig, vil kanskje noen si? Og akkurat her ligger det ofte kime til misforståelser. Det å ikke ha en diagnose ekskluderer deg ikke fra å være syk, men det er DIN EGEN OPPLEVELSE av hvordan du har det, som definerer om du føler deg syk eller ikke.
Det man ikke kan se eksisterer ikke, vil noen påstå. Typisk er det å ha vondt i musklene av ulike årsaker. Dette vises ofte ikke på bildediagnostikk, og da eksisterer det liksom ikke. Men, for dem som kjenner smertene så er OPPLEVELSEN av å være syk høyst reell.
Denne lille, men svært betydelige forskjellen i forståelse, kan føre mennesker ut i en permanent sykdom. Og da fordi det er TILLEGGSSYKDOM som oppstår på grunn av manglende forståelse fra ulike hold.
Det å ikke bli trodd når man sliter kan i tillegg til dine muskel – og skjelettlidelser for eksempel gi så stor belastning hos noen at de også utvikler psykiske lidelser. Angst og depresjon er for eksempel svært vanlige følgetilstander for dem med fibromyalgi.
Så kjære leger, helsepersonell, pårørende og offentlige instanser. Ikke bidra til økt sykdom ved å ikke ta hensyn til OPPLEVD TILSTAND. Ikke legg stein til byrden bare fordi blodprøver, bildediagnostikk og andre tester ikke viser klare svar, men se på mennesket. Ikke på teknikaliteter.
Man må forstå at mennesket er komplekst. Man må forstå at det finnes mange ulike komponenter i det å være syk. Alt fra sosioøkonomiske forhold til miljøfaktorer og psykososiale forhold, til diffuse smerter og tilstander som ikke nødvendigvis kan forklares med noe som teknikk viser.
Vi må sørge for å ta på alvor menneskers opplevde tilstand. Hvis vi ikke gjør det, ja så er faren stor for at vi bidrar til flere diagnoser. Som da altså får følger for menneskers liv, omgivelser, arbeidsevne og behovet for hjelp hos det offentlige. Vi skaper med andre ord en ond sirkel der absolutt ALLE TAPER.
La folk få lov til å være sykt frisk, fordi man er ikke helt frisk før man er litt syk.
Jeg ser dette litt sånn utenfra der jeg med mine 51 år, nok ansees som diskvalifisert fra diskusjonen fra mange unge. Og som en klein voksen person med egne meninger om unges måte å se på ting, så stiller jeg vel langt bak i køen om å uttale meg om kroppspositivisme, operasjoner, tatoveringer og komplekser.
Det er bare å slå fast at jeg muligens er for gammel for å forstå alt dette, sett fra en ungdoms synspunkt.
Jeg har imidlertid ikke blitt for gammel for å forstå at kunnskap trumfer manglende kunnskap. Og når det gjelder det å hele tiden lete etter feil på egen og andres kropper, ja så tyder dette på en stort hull i kunnskapen om hvordan ens psykologi virker. Jeg er da ingen psykolog, men har vært lenge nok i gamet til å likevel kunne si noe om dette.
Den som leter vil finne, heter et gammelt ordtak. Og nettopp slik er det når man ser seg i speilet om morgenen. Eller når som helst, for den saks skyld. Speil er ikke det det var engang, er vel mer det som skjer når jeg selv ser meg i speilet, men forskjellen fra meg og mange unge er nok at jeg ikke lenger leter etter feil og lyter på meg selv. Til det har jeg faktisk nok selvtillit til å la være. Jeg er vel mer slik at jeg ser meg i speilet og KONSTATERER.
Og vet dere? Det er slik det skal være. Hvis jeg skulle tilbrakt tiden med å lete etter feil i speilene i livet mitt, ja da hadde jeg faen ikke hatt annet å gjøre.
Men noen gjør jo alt dette. Leter etter speil som forvrenger virkeligheten eller egen oppfatning om hva som er virkeligheten. Vi har alle sammen en oppfatning som vi tror på og da er det jammen vanskelig å endre denne oppfatningen. Det er derfor det er så viktig meg gode og saklige debatter. Debatter som kan løfte kunnskapen vår høyere opp og til og med få oss til å endre oppfatning. Jeg vil for eksempel sjelden endre meninger på grunn av andres oppfatning om saker og ting. Men jag kan utmerket godt være åpen for å skifte mening der kunnskap og viten ligger som tunge argumenter for det “motparten” fremmer. Det er vel nettopp det som er viktig i store debatter?
Jeg vil minne om “Vær varsom plakaten” som pressen retter seg etter. Ja det finnes faktisk en slik moralens vokter om du vil kalle det det, selv om den av og til kan være vanskelig å få øye på i disse tider.
Den har en linje på slutten som lyder slik: “Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke!”
Og nettopp her er speilet igjen i fokus. Eller riset bak speilet om du vil. Riset bak speilet er også et utrykk som tilhører min generasjon. “Riset bak spegelen er eit skjult trugsmål. I gamle dagar var plassen over eller attom spegelen nytta som lagringsstad for bruksting”
Og et av de vanligste tingene som ble oppbevart, var altså riset. En kvast av grener som ble brukt til fysisk avstraffelse i riktig gamle dager. Og som trussel fungerte det nok for mange.
I dagens samfunn er vi heldigvis kommet lenger enn at fysisk avstraffelse er forbudt, Men hva da med psykisk avstraffelse? Det er vel egentlig enda verre?
Ja, etter min mening kan psykisk avstraffelse være farligere. Og når vi vet at unge er utsatt for et massivt press i samfunnet, ja så har vi som skriver og uttaler oss et soleklart ansvar for anstendig oppførsel på alle plan. Vi har også et soleklart ansvar for å ikke bidra til psykisk stress og press blant våre medmennesker. Derfor må vi også være varsomme med hva vi bringer med oss ut i samfunnsrommet. Vi må være klar over at vi er med å påvirke andre i det vi stiller oss på en krakk og taler ut i offentlig rom.
La det være helt klart! Etter min mening er komplekser noe man behandler med psykologi og samtaler. Ikke med skalpeller, plast og botox. Unntatt er i de tilfeller der det foreligger medisinske grunner av såpass alvorlig art at det er medisinsk forsvarlig. Da sitter vi igjen med moral og umoral. Alle som skriver, publiserer og er meningsbærere, har påvirkningskraft. Alle dem har et ansvar. Ja ikke bare dem, men alle. Absolutt alle har et ansvar for det en moral der vi fremmer positivisme og anstendighet. Vi er alle rollemodeller for noen. Og da har også vi alle et moralsk ansvar for å hindre negativ påvirkning blant mennesker som kan la seg påvirke til å se speilet som noe vondt.
Jeg er ikke enig i alt her i verden, men jeg vil fortsatt sette spørsmålstegn med hvorfor folk gjør som de gjør. Jeg vil gjerne vite hvorfor. Jeg vil gjerne ha kunnskap om ting før jeg trekker frem tastaturet og hamrer løs i øst og vest. Med kunnskap kommer også forståelse og til og med aksept for hvorfor andre velger å gjøre slik og slik. Vi trenger ikke være enige, men vi kan da ha anstendighet til å forstå? Vi kan la oss bli svært oppbrakte av ting, men vi behøver ikke skyte fra hoften, liksom? Skyt først og spør etterpå burde forbli i det ville vesten. Det har etter min mening lite å gjøre i dagens samfunn. I all fall i siviliserte samfunn.
Debatter er viktige for at nyanser skal komme til syne. Og når det gjelder debatt om kroppspositivisme så har denne flere sider. Vi bør holde oss til det å være varsom i våre fremstillinger og ha forståelse for at meninger er mange. Samtidig er det viktig å ha fokus på det å skaffe oppmerksomhet rundt viktige tema. Vi kan i alle fall si at denne debatten er svært viktig. og her synes jeg vi bør hylle begge sider i denne debatten fordi de har bidratt til å løfte opp et tema som er viktigere enn enkeltpersoners meninger. Det er en debatt som burde være en vekker på hvordan vi ser på andre mennesker og ikke om de knuste speilene som finnes hjemme hos enkeltpersoner.
Enkeltpersoner blir til et tema når meningene når mange. På godt og vondt. Denne debatten trengte vi da det er alt for mye kroppsnegativisme i dagens samfunn etter min mening. Og speilet har en sentral rolle. Også det offentlige speilet har en utrolig stor påvirkningskraft for dets publikum. Mange har det ikke bra med eget selvbilde selv om de ser helt vanlige ut. Unge eller voksne skal ikke ha et liv der speilet deres er et tullespeil som forteller løgner til dem. Vi trenger ikke å forsterke dette i form av ord og handlinger mot andre mennesker, etter min mening.
Igjen vil jeg da altså etterlyse balanse og forståelse for ulike syn. Se heller på muligheten til å løfte opp viktige moralske spørsmål. Se på anledningene til å være steike uenig i ting og bruk det til å argumentere for en kroppspositiv holdning blant alle. For det er det vi trenger folkens.
Et syn på egen kropp og selvtillit der vi faktisk kan akseptere det vidunderlige faktum at vi alle er forskjellige. At vi er mennesker som hver enkelt av oss er unike med egne kropper i alle slags former, størrelser, farger og med små og store lyter. La oss elske det at vi er forskjellige og la oss fremelske gode holdninger til at speilet atter en gang kan bli brukt til å se det det skal vise, nemlig et perfekt uperfekt menneske.
Neste gang du ser deg i speilet, ja så ta en ekstra god titt. Det du ser er ekte og unikt. Sørg for å holde det ekte og unikt, ellers så risikerer du å bli en i mengden. En av mange andre kopier av noe. Fordi det er det som du har inne i dag selv som er viktig, ikke det som er utenpå deg.
Og for oss over femti, ja så er fortsatt speil ikke det det var engang, – HELDIGVIS!
