KLokken er to minutter på 12! Altså dommedagsklokken.
Dommedagsklokka er en symbolsk urskive som viser en analogi på at menneskerasen lever i en tid som er «minutter på midnatt», hvor midnatt representerer «katastrofal ødeleggelse».
Klokka er fra 1947, da den ble stilt på syv minutter på midnatt, og har siden da blitt opprettholdt av lederne av Bulletin of the Atomic Scientists ved University of Chicago. Opprinnelig representerte analogien trusselen om global kjernefysisk krig (atomkrig), men senere har også teknologi som har innvirkning på klimaet (klimaendringene) og «ny utvikling innen biovitenskap og nanoteknologi som kan føre til ugjenkallelige skader» blitt regnet med.[1] Jo nærmere viserne kommer midnatt, jo større estimerer man risikoen for utvikling av en verdensomfattende katastrofe.
Antall minutter før midnatt, som baseres på målinger av grad av trusselen for atomkrig, miljø og teknologiske trusler mot menneskeheten, blir jevnlig oppdatert. Per 25. januar 2018 sto Dommedagsklokka på to minutter på midnatt.[2]
Dommedagsklokka er blitt nevnt eller vist til i en rekke bøker, filmer, tv-serier samt i forskjellige musikkutgivelser. (wikipedia).
Jada. Men mange har ikke engang hørt om denne såkalte klokka, langt mindre tenkt over konsekvensene over hva den egentlig måler. Vi bryr oss egentlig fint lite. Eller?
PÅ 80 tallet visste vi godt om denne klokken da trusselen om atomkrig var mer reell enn den kanskje er i dag. Og hvor stor er egentlig trusselen om global atomkrig der de rikeste står i fare for å miste sin rikdom, noe som utvilsomt vil skje dersom det bli krig og kaos?
I min bok er nok klimaendringene en større trussel enn atomkrig.
Men en viktig påminnelse fra verdens ledende trusselmålere er det likevel. Vi må jaggu bli flinkere til å samarbeide, jobbe for felles forståelse og aksept for hverandres ulikheter både på et globalt nivå, men også på individnivå. La oss sammen sloss for et varmere og mer inkluderende samfunn der vi kan skape godhet for alle.
Litt sånn hippie tenking her på en lørdag, men det er da jaggu bedre med peace and love, enn krig og uro!
Ta vare på hverandre i hverdagen, ikke tenk så mye på uro, angst og frykt o hva som KAN hende, men tenk mer på å leve i nuet. Nyt hvert minutt av det livet vi har fått utlevert, og utsett gjerne til i morgen det du ikke klarer å gjøre i dag! Null stress
Et kort innlegg i kveld der jeg tar for meg dette med tid. Tiden går i samme fart hele tiden sånn i praksis, men avhengig av hvordan vi har det så kan den oppleves forskjellig. De siste ti årene har vært blant de lykkeligste i mitt liv. Derfor har tiden føltes som om den har gått svært fort.
Jeg har rukket å bli 51 år gammel, men føler meg som en 25 åring. Jeg har også rukket å bli bestefar til verdens beste lille nurk. En ubeskrivelig lykke!
Men nå, når jeg er i den beste tiden i livet, kan jeg altså se tilbake på ti år med en umerkelig forandring i kropp og sinn.
For ti år siden var jeg i elendig form. Trente aldri og røykte fortsatt. I dag er jeg røykfri på snart 10 året og kan løpe halvmaraton uten å bli andpusten i særlig grad. Ukentlig løper jeg flere mil og på en standard 10 kilometer så løper jeg de tre siste kilometerne som 4×4 intervaller. Ikke så værst for en 51 åring synes jeg!
Men har livet gjort noe med meg? Vi forandrer oss alle gjennom livet og denne 10 years challenge var jo litt morsom. Jeg ante ikke at forandringen, og da i mine egne øyne, var såpass. Over her ser dere forskjellen på meg som 41 åring og meg som 51 åring!
En morsom challenge!
Hva synes dere kjære lesere? Er det mye endring eller?
I dag skriver jeg et og annet ord om samvittighet når vi vi ikke rekker å trene eller å være klar til enhver tid for å delta med venner i treningssammenheng. Spesielt er nok kvinner dem som i størst grad ender opp med dårlig samvittighet for ikke å rekke over alt og samtidig ha overskudd til å komme seg ut på trening. Men også mange menn tror jeg opplever dette. Jobb og andre ting i livet forstyrrer ofte den viktige egentiden man trenger enten sammen i et forhold eller for seg selv. Og da også ofte begge disse tingene for begge parter.
Hvorfor er det egentlig slik? At vi får dårlig samvittighet for noe vi burde glede oss maksimalt over? Er det fordi vi prøver så hardt å få tid til enda en aktivitet for alle dem rundt oss, og når vi ikke lenger har tid eller overskudd til mer så skal vi plutselig ut og trene? Det vil si kun tenke på oss selv? Egoisme liksom? Hallo, det fortjener vi da ikke? Eller?
Uansett hva som er grunnen så vil samvittigheten av å bare slippe alt og bare poppe ut og ned på trening et uoverkommelig hinder for mange. Et hinder som gjør at vi ikke kommer oss avgårde på grunn av samvittighetsgrunner. Og så blir vi sittende der da. Med vår egen dårlige samvittighet. Hvor samvittigheten over å ikke komme seg på noe man “VET MAN BURDE” og således lage en selvforsterkende dårligere samvittighet. Ser dere poenget? Hva pokker man gjør så rammes man av å prioritere alle andre enn seg selv.
Man ender opp med å komme inn i et spor der man går og tråkker i samme runddansen dag ut og dag inn. Uten ende. Alle andre får ting til synes man, og da forsterkes følelsen av å ikke mestre. Man ender opp med å føle seg som en sliten, utslitt vaskefille som går i et evinnelig evig mas for alle andre enn seg selv. Til slutt gir man bare litt og litt opp. Umerkelig sitter man plutselig der med en følelse av og være mislykket og følelsen av at alt kjennes håpløst.
Hvis du kjenner deg igjen så er det på tide å snu på flisa!
Man kan ikke forvente at man skal bryte noen mønstre hvis man ikke gjør noe aktivt for å klare dette. En av de viktigste tingene vi gjør av grep som kan være med å snu en slik trend, er å analysere vår hverdag. Det å vite om hvilket innhold vi fyller dagene med, samt det å fordele våre timer på en mer effektiv måte enn vi er vant til, kan være en av flere løsninger på hvordan man kan bryte mønstre man ikke ønsker.
Hvis du analyserer innholdet i en vanlig dag, ja så er jeg nok ganske sikker på at det er ting i dagen man kan legge vekk som “mindre viktige” eller kanskje til og med helt unødvendige. Menn er veldig enkle slik. De “ser” gjerne en indre prioriteringsliste av daglige gjøremål, på en helt annen måte enn kvinner. Er det slik at man kanskje kan gi og ta litt her? Samarbeid, kommunikasjon og forståelse for hverandres ulike måter å se denne prioriteringslisten over daglige gjøremål, kan godt være en god måte å starte et nytt samarbeidsmønster på. Man kan sette seg ned sammen og se hva som kan fordeles på hvem og hvilke oppgaver som kan med fordel prioriteres vekk som daglige gjøremål. Og her er det viktig mannfolk, og være bevisst på å kunne hjelpe! Just sayin. Fordi det er da for pokker ikke kona sitt ansvar å ta alt husarbeid, vask og klær samt andre såkalte huslige sysler. Det er da for svingende du som ektemann, kjæreste eller samboer eller hva nå enn du er sitt tydelige ansvar å være en samarbeidende del av husholdningen? Lær deg for pokker å vaske klær!
Så til denne dårlige samvittigheten. Hvis man har klart å få ryddet ut av listene noen av oppgavene slik at dette med EGENPLEIE står på dagsplanen, ja da er man kommet langt. Man trenger bare et par timer daglig eller i uka for å kunne få den friheten det er til å løpe en tur eller bare spasere en tur ute. Og hvis dere ønsker og synes det og gå sammen på ting er supert, ja da er det bare å støvsuge, vaske klær sammen og stikke ut en tur sammen etterpå.
Hvis det imidlertid er slik at det overhodet ikke er mulig å få tid til å gå sammen, ja så er egentlig dette det aller beste. Dette fordi du da kan nyte en time i fred og ro. La tankene få konsentrere seg om aktiviteten, og la fokuset være kun på deg selv for en stakket stund. Ta ingen fanger i en slik prosess! Og la ikke dårlig samvittighet komme i veien for slik adspredelse. Fordi hvis du er fullstendig utslitt og føler deg som en gammel vaskefille, ja så er ikke det til det beste verken for deg eller for dem rundt deg. Man trenger å ha tid til seg selv i en travel hverdag fylt med rutiner. Man trenger en pust i bakken av og til. Man trenger å samarbeide om oppgaver som er viktige og man trenger å forstå at vi ser på ting som trenger å gjøres litt ulikt. Når vi forstår dette og klarer å akseptere det, samt til og med deale med det, ja da er man inne i et bra spor. Hjelp hverandre til å gi hverandre den viktige tiden til refleksjon og kontemplasjon.
Det er ikke bra å hjelpe alle andre før man hjelper seg selv. Man bør finne en måte å differensiere dette på slik at man ikke brenner alt kruttet på alle andre og ender opp med å ikke ha tid eller overskudd til seg selv. Da er man på ville veier.
Så folkens, ikke ha dårlig samvittighet for å dra ut å trene. Gjør det gjerne sammen med dine nære og samarbeid mer i hverdagen. Legg vekk ting som er blitt “ISSUES” i hverdagen og restarte hvilken oppgaver som er delbare, kan prioriteres vekk eller utsettes. Ikke gjør alt hver dag for så og ende opp med å ikke lenger ha tid til deg selv. Det er ikke bra for noen!
Og trenger man hjelp med dette så kan ergoterapeuter hjelpe til med å få en kvalitetsoversikt over daglige aktiviteter samt å analysere aktivitetene dine slik at man igjen kan få tid til de viktige aktivitetene i livet. I i ditt liv så er det faktisk du som er viktigst.
Først i dag vil jeg bare si hvor utrolig spennende denne bloggreisen har vært så langt. Jeg håper at mitt budskap om mer moro og mer bevegelse i hverdagen vil spre seg til en diger tanke hos alle som leser bloggen, deler og liker. Jeg er veldig takknemlig for alle som bidrar til dette.
Budskapet er jo like enkelt som det er nødvendig. Bedre folkehelse for alle, og da spesielt for dem som er aller svakest i samfunnet på grunn av situasjoner som ikke kan kontrolleres av egen manglende vilje til å være mer aktive. Det er jo supert at flest mulig er mer aktiv og mer bevisst sin livsstil. Det er nemlig dette som til syvende og sist vil føre til en bedre og sunnere folkehelse, og at flere ikke blir rammet av de mange og farlige livsstilssykdommene.
Som dere faste lesere har fått med dere, så er folkehelse og metoder til å endre livsstil noe som jeg brenner særlig for. Mange i befolkningen er allerede aktive i hverdagen. Jeg ser derfor med en smule bekymring på en stadig større gruppe som faller ut av en sunn livsstil og heller gir opp fordi det faktisk er for vanskelig å følge de ofte svært strenge “kravene” til hva som er #godtnok.
De aller svakeste blir i så måte en gruppe som ofte ikke helsevesenet klarer å gi et tilbud som er #godtnok. Det er ikke det at ikke tilbudene eksisterer og kunnskapen mangler i helsevesenet, men det er ofte slik at de som ønsker å benytte seg av tilbudene som eksisterer, ikke er i stand til å ta imot tilbudene.
For å ta et eksempel. Hvis man er avhengig av å gå på jobb for å kunne tjene til livets opphold, og det eneste tilbudet fra helsevesenet er på dagtid, ja da er det svært vanskelig å kunne delta. Hvis ettermiddag og kveld er fylt med smerter og fatigue i forhold til at alt kruttet er brent opp i nødvendige gjøremål, ja da er det vanskelig å finne overskudd og rom til å kunne “stikke en tur på trening”. Alt blir så vanskelig at det ikke er enkelt å komme i gang. Og hvis tilbudene er på tidspunkt eller til priser som ikke er overkommelige, ja da er det ikke enkelt.
Så har man den faktoren der svært mange med psykiske lidelser ikke er i stand til å benytte seg av tilbud, da det ikke er mulig å overvinne angsten eller at behandling ikke følger samme timeplan som mulighetene til økt aktiv hverdag. Da er det ikke bare å fortelle den det gjelder at man bør skjerpe seg eller at bare man kommer igang så blir det bedre. Her trengs det som nevnt i tidligere innlegg, et tverrfaglig system som ivaretar ting som kanskje overhodet ikke har noe med trening å gjøre, før man kommer i posisjon til å overhode klare å komme seg til et tilbud som man har godt av. Den onde sirkelen må brytes. Og det er slett ikke sikkert at det er trening som skal til for å bryte denne onde sirkelen.
SÅ hva med de svakeste gruppene i samfunnet da? Bare å gi dem opp eller?
Nei.
Det finnes riktignok ikke så mange enkle løsninger. Da hadde det vært gjort for lengst. Men noen av de viktigste “våpnene” jeg har erfart som bedrer deres situasjon, kalles respekt, tålmodighet, forståelse og kunnskap. Kunnskap om flere områder. Kunnskap om hvordan våre forutsetninger både innen psykologi, miljø og funksjon virker på ens evne til å utføre noe.
Man kan ikke bare gi folk en time til trening, gi dem en manual og be dem om å løfte den 4 x 30 over skulderen hvis personen har angst for å gå ut, har fibromyalgi eller skulderslitasje, har mer enn nok med økonomiske vansker, ikke klarer å få barnevakt, og så videre. Satt på spissen selvsagt, men dog et poeng som mange vil kjenne seg igjen i.
Det kan hende at man må arbeide timesvis med folk på kveldstid der dem bor for å kunne gjøre noe med angsten før man kan begynne å gå små turer. Det kan hende man må ordne opp i økonomiske forhold, familiære forhold eller simpelthen forståelse av smerte, før man i det hele tatt kan hente en manual, og finne en metode for å lære å løfte denne uten smerter.
Det å lære bruken av hverdagsaktivitet i stedet for å kjøre på med trening nær sagt som et universalmiddel for alt som er vanskelig er etter min mening noe som ikke fungerer for alle. Og i min erfaring så er det, nær sagt som alltid, de svakeste i samfunnet dette går ut over.
Jeg selv kan ikke gjøre så mye i det store bildet, men jeg vil gjøre mitt på et område i fremtiden. Det er å kunne gi råd gjennom denne bloggen, svare på spørsmål fra dere lesere og gi råd om hvordan man kan utnytte sin hverdag til å bevege seg mer.
Jeg vil også i år gi gratistilbud på søndager fremover. Jeg håper at folk har lyst til å delta på hverdagsaktiv sine løpesøndager her på Sotra. Tilbudet er helt gratis og jeg vil understreke at man ikke trenger å være godt trent for å delta. Man kan løpe eller gå man kan gå sammen med meg eller løpe alene, man kan drive intervaller og man kan se på om man vil. Felles er at vi er sammen og at vi har utgangspunkt i en idrettsbane der vi går rundt og rundt. Dette gjør at vi hele tiden er i nærheten og at vi kan få differensiert aktiviteten til å passe for alle.
Jeg kommer til å annonsere oppstart her på bloggen, men man kan få oppdateringer fortløpende og stille spørsmål til meg hvis man følger facebooksiden min som dere finner her, hverdagsaktiv.
Så håper jeg at dere deler og sprer denne bloggen til flest mulig slik at jeg kan få anledning til å arbeide med dette i økende grad i år. Jeg håper det dukker opp mange ulike hverdagsaktive løpe/aktive grupper rundt i det ganske land der man sammen kan gi et lite gruppetilbud til dem som vil. Gjerne i samarbeid med ulike frivillige og støttekontakter, foreldre, og så videre!
Og husk at det er fullt mulig å stille meg spørsmål både her og på melding på facebooksiden min. Her kan man stille spørsmål og få svar privat hvis det er ønskelig. Jeg holder alle anonyme hvis det er ønskelig.
I denne helgen planlegger jeg en aldri så liten løpefest. I en herlig blanding mellom hverdagsaktivitet og løpeturer, ønsker jeg å kjenne på den gode følelsen det gir meg å være sliten av mye bevegelse. Det synes jeg overgår alt annet. I alle fall bedre enn å være sliten av å ikke gjøre noe som helst.
Hva med dere? Blir du ofte sliten av å ikke gjøre noe særlig? Hva med å prøve å gjøre noe som gir deg en naturlig sliten kropp og sjel?
Er det virkelig slik at vi MÅ ut på treningssenter eller trene til blodsmaken kjennes godt i munnen for at det skal være nok? Nei, langt i fra. Gjør lystbetonte ting sammen med dine nære eller gjør ting alene som trigger bevegelse. Alt teller og etter min mening er den dårlige samvittigheten som kommer fordi man ikke har gitt alt på senteret eller liknende en av de største farene ved folkehelsen vår og det nesten sykelige treningsfokuset som er for tiden. Hvor ble gleden i økt bevegelse av? Hvor blir mestringsfølelse i de små skrittene av? hvor blir det av gleden i at man har beveget en finger der man før ikke kunne bevege noe som helst av?
Kravene til å være topptrent er nå blitt nesten umenneskelige å leve med for noen. Spesielt er unge utsatt for et stort press på hvordan man “BØR” se ut.
Nei folkens, gjør det som passer dere. Beveg dere litt mer for hver dag fordi det er deilig, ikke fordi det er noen som sier at det ikke er godt nok. Spis sunn og normal kost og styr unna usunne vaner så kommer man langt. Dette vil jeg skrive mer om i et senere innlegg her på bloggen.
Men i dag skal jeg løpe for livet, for gleden og for meg selv og mitt eget vel. Hva med deg?
I kveld kommer jeg med en påstand som jeg har tenkt på en liten stund. I media og ellers og da mye i forbindelse med helserelatert virksomhet, påståes det at vi beveger oss mindre i dag enn på 1970 tallet. Dette er således en av de viktigste årsakene til fedmeepidemien som har utviklet seg siden 1980 tallet.
Datamaskiner og spillindustrien, smarte hus og enklere løsninger i alt og ett får også sin del av skylden for at vi som mennesker tilsynelatende beveger oss for lite.
Vel folkens, selv om jeg mener helt klart at vi faktisk burde bevege oss mer enn vi gjør i dag, så er jeg villig til å være delvis uenig i påstandene om at fedmeepidemien skyldes ovennevnte faktorer.
Spesielt så er det mange som kaster seg på en forståelse av at særlig barn beveger seg mindre enn før. Er dette virkelig sant?
Det er faktisk blitt gjort noen studier over dette. Norges idrettshøgskole har gjort tre studier om barn og unges bevegelsesmønster tidligere. Selv om datagrunnlaget er tynt så peker det på at sannheten om denne problematikken kanskje er noe mer nyansert enn det som fremstilles på rent generell basis. Tallene er også noen år gamle, men det er likevel verdt å se på hvordan vi OMTALER aktivitet, eller mangel på dette, på generell basis i samfunnet. Etter min mening burde vi være svært forsiktig med hvordan vi selger ut budskapet om en mer aktiv hverdag. Verden er kanskje ikke så sort hvitt at det er vinn eller forsvinn. Det KAN hende vi burde selge ut flere gode holdninger og normalisering av lek og moro i aktivitet, enn bare å fyre løs mot dem som har det vanskelig i forbindelse med aktivitet og trening.
“Undersøkelser hvor noen hundre barn og unge gikk med bevegelsesmålere i en uke av gangen. Testene ble gjort i 1999, 2005 og 2011, og inkluderte 6-åringer, 9-åringer og 15-åringer.
Resultatene viser at bevegelsesmønsteret er overraskende stabilt i de tre undersøkelsene: De unge ble litt mer aktive fra 1999 til 2005, og dette nivået holdt seg til 2011.
Og dette altså til tross for at andelen voksne med tilgang til hjemme-PC økte fra 67 til 93 prosent mellom 1999 og 2011. Andelen med tilgang til internett økte fra under 40 til over 90 prosent. (forskning.no).
Her er det jeg gjerne vil komme med en liten OBS melding. Kanskje det ikke er på selve begelsesområdene man bør rette hovedinnsatsen, men på andre faktorer som for eksempel en helsefaglig tilnærming til kost og ernæring, samt holdningskampanjer for viktigheten av hverdagsaktivitet?
Jeg sier ikke at det ikke er viktig for barn og unge å legge mindre fokus på bevegelse. På ingen måte, men jeg sier at det i dag er et FOR stort fokus på trening og på perfeksjon. Barn og unge i dag har et enormt press på seg i forhold til det å se bra ut. Treningsindustrien lever godt av denne generelle holdningen i samfunnet. Det er trendy å se såkalt perfekt ut og det vi ikke klarer å trene perfekt, det opererer vi til perfeksjon. Eller til angrende katastrofe. Alt etter som man ser det.
Dette presset fører mange ut i en sykelig tilnærming til bevegelse. Idretten i dag er såpass streng at trenere, foreldre og idrettsorganisasjoner diskuterer villig om når vi skal begynne å “toppe” barna våre. Etter min mening er dette nok en spiker i kisten for sunne og naturlige fokus på alle barn og unge som liker å starte med idrett og nyte bevegelsesglede og idrettsglede.
Det er etter min mening noe galt fatt når unge faller brutalt ut av samfunnet, idrett, treningsglede og annen organisert aktivitet fordi de ikke strekker til.
Det samme har vi som mosjonister erfart. Det er stadig vekk et krav om å løpe raskere, lengre og delta i ulike styrkeprøver og liknende. Et av de vanligste svarene jeg får når jeg snakker med folk som ønsker å endre livsstil, er at de aldri har taklet den dårlige samvittigheten som følger med når de starter og ikke klarer like mye som “alle de andre”. Er det slik vi ønsker å se på trening og aktivitet i fremtiden?
Noen finner selvsagt enorm styrke og glede av å presse seg og bør selvsagt gjøre det hvis det er dette som en finner meningsfullt. Men det å peke på at “ALLE” burde følge deres eksempel, det er det ikke etter min mening særlig fornuftig å selge ut. Og i alle fall ikke mot de mest sårbare i samfunnet. De vil møte motstand og mestringstap som bare YTTERLIGERE UNDERSTREKER at de ikke er gode nok. En svært farlig holdning til det å selge ut at man bør trene seg mot toppidrett eller perfeksjon, mens det viktige burde være på en normalisering av individet i sunn og god harmoni med kropp og sjel.
Men, litt tilbake til at vi beveger oss lite på grunn av data og slikt. Man kan finne noen som ikke beveger seg noe særlig på grunn av databruk, MEN, og det er et STORT MEN, kan det være slik at dette gjelder et mindretall, og at det i hovedsak skyldes andre årsaker enn mangel på aktiv hverdag?
Kan dette skyldes at de dette gjelder nettopp er dem som falt ut av organisert aktivitet på grunn av for store krav? Kan det være at dette er barn og unge som sliter med psykiske tilleggsdiagnoser, autismespekterforstyrrelser og andre tilleggstilstander som gjør at et “normalt” bevegelsesmønster i hverdagen ikke er oppnåelig?
Jeg har begge eksemplene her fra min egen hverdag. Og min personlige erfaring er at det ikke er datamaskinen som leder til økt inaktivitet i det store og det hele, men er mer et resultat av ikke å ha mulighet til noen annet fordi kravene fra samfunnet er for store. Og hva sier vi foreldre da når vi “lærer” barna våre at trening er ALT! Hva når den dagen kommer at barna selv finner ut at trening ikke er ALT, men mislykkes i aktivitet eller idrett? Hva tror man da at barna våre tenker mot oss når vi gjennom hele oppveksten har innprentet til våre håpefulle at hvis du skal bli best så må du trene mest?
Jeg vil jo tro at de fleste opptrer mer balansert enn hva jeg setter på spissen her, men noen ganger begynner jeg faktisk å lure. Fordi jeg både ser og hører.
Nei folkens, jeg synes ikke vi skal være så sort/hvitt i vår tilnærming til aktivitet og trening. La oss heller sette fokus på de sunne alternativene. La oss ha fokus på NORMALISERING av trening og aktivitet, kropp og utseende. La oss fjerne stigmaet som oppstår ved å fremme holdninger som krever stadig mer av våre håpefulle, men også av oss voksne. La oss for pokker få være normale! La oss slippe å ha dårlig samvittighet hver pokkers gang vi ikke klarer eller gidder å gå ut å løpe fordi det yrer litt. La oss slippe å høre MASET om å bli best blant fotballfedre og mødre på sidelinjene til miniputtene våre! La oss SLIPPE å føle presset og stigmaet det er å få ekstrabelastninger og hoderisting når våre barn eller vår familie sitter foran pcen sin å spiller fordi de ikke har mer igjen i livet sitt. Av ulike grunner som forståsegpåere og andre bedrevitere ikke aner noe om!
La oss for pokker få leken tilbake i samfunnet! La oss for pokker få være normale!
Det finnes nok mange ulike svar på det. Jeg selv trener ikke for å bli yngre, men for å bli eldre. Mange har jo ulik motivasjon for å løfte sitt legeme og sjel opp fra sofaen. Helse bør alltid ligge til grunn for hvorfor man bør trene.
Hvis man trener for å opprettholde god livsstil og god helse så klarer man oftest å opprettholde et høyere aktivitetsnivå hver eneste dag året rundt. Og merk dere at jeg sa ikke trene hver eneste dag, men altså aktivitet. Det er en viss forskjell på å gå ut å være i hverdagsaktivitet, enn det er å gå å trene hver dag.
Intensitet i trening er nødvendig for å kunne bli sterkere og bedre, men altså det vil ikke hjelpe så mye hvis man skal opprettholde dette 7 dager i uken. Da blir på et tidspunkt treninger til et mas om tid, lyst og overskudd. Det er da folk flest gir seg.
Finn heller et aktivitetsnivå der du leker og koser deg med mye og variert moro. Finn dine aktive ting som du heller synes er kjekt å holde på med, enn at du på død og liv må ha sånn og sånn mengde, intensitet og styrkeøkter inn nær daglig.
Selv liker jeg begge deler. Jeg er imidlertid en tålmodig sjel som faktisk synes det er helt ok å skippe trening flere dager i strekk. Med god samvittighet. Da merker jeg at overskudd og lyst kommer igjen. Så løper eller trener jeg hardt. Dette blir til 2-4 ganger i uken. Imellom der går jeg, arbeider jeg, slapper av og koser meg og ikke minst nyter livet. Denne balansen passer meg i alle fall.
Så finn din balanse. Finn din rytme mellom det å trene og det å være i aktivitet så blir det også lettere å være motivert resten av livet. Krydrer du denne balansen med et variert og sunt kosthold der riktig mengde mat inntas i forhold til det aktivitetsnivået du har, ja da er mye gjort.
Helt utrolig hvor tiden går. Det begynte for rundt 6 år siden og i dag løper jeg fortsatt, i tillegg til noe styrke. Den endringen jeg valgte å gjøre for 6 år siden har gitt meg et mye bedre og sunnere liv. Dette toppet seg med hjertesjekk der jeg altså fikk beskjed om at helsen er 10 år yngre enn det min egentlige alder er. Året i fjor var også starten på løpesøndager med hverdagsaktiv.blogg.no
Dette hadde jeg ønsket at det kom flere folk på, men uansett vil jeg fortsette med det da jeg har som mål å få til en fast jogge/gågruppe i år. Nærmere beskjed om oppstart vil komme på siden min hverdagsaktiv.
Jeg har også nådd mitt overordnede mål om å elske å trene, samt gjøre det til en livsstil. Jeg aner ikke hvor mange mil jeg har løpt på disse årene, men at det er mange er helt sikkert.
Så hva er det som gjør at jeg ikke har gitt meg på alle disse årene? Det har jeg selvsagt mange tanker om og vissheten om at det jeg gjør er riktig er altså styrket.
Løping og trening har aldri føltes som en stressfaktor. Det er fordi jeg velger å ha fokus på det som er viktig for meg.
Jeg håper at man kan finne inspirasjon i de innleggene jeg legger ut i sosiale medier, at det kan være med å gi noe til noen. Om det bare er en som lar seg inspirere, så er det bra.
Det er altså mer enn 6 år siden jeg tok valget om å legge om livsstilen. I dag gleder jeg meg over en kveldsøkt på 3 kilometer på møllen der jeg ikke blir andpusten engang, samt at jeg, av alle, har laget meg en salat i dag på egenhånd. Og om jeg skal si det selv så smakte gresset nydelig.
Det har vært en reise i disse årene. Jæg har lært utrolig mye av en mengde folk og av meg selv. Jeg har funnet mye i etablert forskning om hva som virker og ikke virker, og jeg har kunnet prøve nye og spennende ting i praksis. Jeg har kunnet trene etter etablerte metoder og jeg har kunnet teste ut ting som ikke nødvendigvis ville fått de etablerte til å juble. Alt i jakten på TRENINGSGLEDE OG BEVEGELSE.
For det er det alt handler om for meg. Og det er det som er grunnen til at jeg i dag, 6 år senere, faktisk sitter å gleder meg til hver eneste økt jeg skal ta, enten det er løping eller noe annet!
Her skal dere få en rabattkode fra min venn som selger verdens kuleste klær for zumbainteresserte! Sjekk dem ut og husk at dere kan får 20% rabatt ved å bruke RABATTKODE paal20 når dere handler på http://www.brazfit.no
Zumba er bevegelse og dans i skjønn forening. Det bygger på dans og aerobic med latinske toner som utgangspunkt. Man kan forbrenne rundt 800kcal i timen med denne formen for trening. Det å danse og trene på denne måten gir toning til musklene, gir bedre balanse og koordinasjon. De siste års forskning på ulike typer dans viser også at det har en god og forebyggende effekt på ulike kognitive funksjonsnedsettelser som enkelte typer demens og Parkinson sykdom.
Det finnes mange ulike zumbasentre rundt omkring så det er bare å hive seg med!
For å oppnå tid til å gå og trene er ikke altid like enkelt. Det er da man trenger alternativer. Det å ikke ha tid til å trene er en ting, men er det tiden til å trene som er problemet eller er det tid til å reise til treningssenteret som er tiltaket?
Noen ganger er det begge deler og hvis du blander litt av tiltaket det er å pakke bagen samt reise til senteret med motivasjon til å stå i ensomhet å løpe på mølla, ja da er det lett og forstå at man kan synes det litt tiltak av og til.
Så finnes det heldigvis alternativer. Er du med i ulike grupper der felleskapet er minst like viktig som selve treningen, så er det mye lettere å motivere seg til trening. Zumba grupper eller lignende er gode treningsarenaer. Samtidig så har man faste tider der man møter slik at det faktisk blir litt forpliktende. Da er det faktisk lettere å motivere seg til å trene.
Det er også fullt mulig å ta en 30 minutters økt med Tabata hjemme i sin egen stue. La youtube gjøre jobben som instruktør og gi jernet i de minuttene du føler du har tid til. Litt er uansett bedre enn ingenting.
Er du en av dem som virkelig sliter med å få skritt telleren til å gå over 10.000 skritt hver eneste dag? Til og med det å nå 3000 skritt er vanskelig, liksom? Man kan klare det innimellom, men hallo HVER ENESTE DAG??
Fakarten ikke riktig klok de som fant på dette.
Men hvem var det nå egentlig som faktisk fant på dette? Du vil nok bli forbauset over å høre hvor dette tallet egentlig kommer i fra.
Tallet kommer fra Japan i det herrens år 1964 da et Japansk firma lanserte en skritt teller som skulle bidra til å øke bevisstheten til bedre helse hos folk flest.
Dingsen ble kalt Manpo – Kei.
Manpo betyr skritt og kei betyr måler.
Bakgrunnen var at forskeren Dr Yoshiro Hatano mente at hvis inaktive Japanere økte sine skritt fra 4000 i snitt hver dag til 10000 så ville man forbrenne inntil 500kcal mer hver dag.
Dette ble en markedsførings suksess og 10000 skritt for dagen var født.
Men, holder dette mål i 2018?
Det er helt sikkert at å gå 10000 skritt for dagen er sunt. Ingen tvil om det. Men som jeg har skrevet om før så er det svært vanskelig å opprettholde et så stort antall skritt daglig. Det er nå en ting. Det som er verre er at folk blir lurt til å tro at dette er nok for å komme seg i bedre form eller å gå ned i vekt.
Selvsagt er det fint hvis man regulerer kosten og samtidig går 10000 for dagen resten av livet, men for de fleste er dette et urealistisk mål. Desssuten er 10000 skritt også litt for lite hvis man skal ha god effekt av gåingen. Her bør man egentlig opp i minst 15000 skritt hvis det skal monne. Så det gjorde det plutselig enda vanskeligere, ikke sant?
Sannheten om de titusen skrittene er at det i beste fall forhindrer ytterligere forfall. I beste fall får man fine turer ute som er flott og helseforbedrende i seg selv. Men altså den helt store helsegevinsten oppnår du altså ikke. Og mest fordi dette er vanskelig å opprettholde over tid. Og fordi det ikke er nok altså.
Så hva gjør man? Bare å kaste skrittelleren?
Nei selvsagt ikke. Bruk gjerne skritteller for å se hvor lite du har gått. Slik at du kan holde oversikt over det totale antall skritt. Slik at du kan motivere deg selv til å være mest mulig aktiv. Det er ikke dermed sagt at du må ha noen mål, men la målet være å gå så mye som mulig hver dag.
Jeg selv har skiftet ut ti tusen skritt om dagen, med så mange som mulig om dagen. I tillegg så gjør jeg små økter med HIIT trening så ofte som mulig i løpet av uken. Her er mitt eneste mål å nå makspuls så ofte og lenge som mulig. Dette har effekt!
Dette gir forbedring av kondisjon og muskler. Og gir mye større effekt og helsegevinst enn 10000 skritt for dagen.
100 sekunder med intens trening er faktisk noe jeg selv foretrekker. Jeg liker også å løpe lengre turer samt at jeg er så hverdagsaktiv som mulig. Det gir meg frihet til ikke å måtte skyndte meg for å nå de forbanna 10000 skrittene.
