Må man trene for å være sunn?

Hverdagsaktivitet og glede

 

Hei alle flotte mennesker! Dagens spørsmål er enkelt:

Må man trene for å være sunn?

 

Nei!!!

 

Men det hjelper, er det enkle svaret på dette spørsmålet.

 

Mange tror at man må trene til svetten spruter for å være sunn, men sannheten er mer nyansert enn som så.

 

Tenk dere at dere trener 7 dager i uken i 1 time året rundt. Da vil dere ha trent 365 timer i løpet av et år. Det er jaggu ikke verst, eller hva? 

 

Men hvis dere snur ørlite på dette regnestykket og sier at et år inneholder 8 765,81277 timer så er det plutselig et helt annet regnestykke, eller hva?

 

Dette betyr nemlig at dere ikke har trent i 8 400,81277 timer. Et litt søkt utgangspunkt selvsagt, men likevel setter det treningsmengde i et litt annet perspektiv.

 

Man må nemlig ikke trene hver dag for å være sunn eller gå ned i vekt. Det å være sunn handler ikke kun om trening, men om hva kroppen tilføres av mat, drikke og aktivitet.

Mange tenker at de skal begynne å slanke seg eller bli sunnere ved å gå på et treningssenter. Helt okey det, men hvor mange støttemedlemskap finnes det egentlig der ute? Og trening i seg selv vil ikke få deg ned i vekt eller bli sunnere hvis ikke kosthold og mengde av mat og usunn drikke reduseres eller balanseres med trening.

 

Dessuten brenner jo jeg for både trening, livsnyting og det viktigste av alt, nemlig HVERDAGSAKTIVITETEN.

 

Hverdagsaktivitet er sterkt undervurdert i vårt samfunn der trening og livsstil, perfeksjon og retusjering er normalen. I et samfunn der normalmennesket ikke synes å være så viktig. Et samfunn der plastiske operasjoner og “duckface” er normalisert og et normalt litt skjevt smil under en litt klumpete nese er stygt.

 

La oss slå et slag for det sunne, naturlige og normale i hverdagen!

 

La oss en gang for alle slå fast at trening er sunt , men det er forskjell på toppidrettsutøvere og mosjonister. La oss slå fast at husarbeid, gange, lek med barna og et sunt og balansert normalkosthold er det som virkelig betyr noe for hvor sunn vi er. Vi trenger ikke å trene hver eneste dag, men å bli andpusten innimellom kan være nok. Vi trenger i alle fall ikke trene til vi spyr for å være sunne og trente individer. Hverdagsaktiviteten er den aktiviteten vi fyller de fleste timene i livet vårt med. Sørg heller for å bli andpusten av den så trener du faktisk mer enn nok. Så kan du heller krydre måneden med lystbetonte løpeturer, zumba eller dans. Poenget er at man må finne sin egen treningsform som man virkelig liker.

 

Anerkjenn at husvask, lek og annen moro er trening det også! Anerkjenn den innsatsen og bevegelsene du legger i rydding av en bod eller nedvask av et tak er knallhard trening! Anerkjenn deg selv som et AKTIVT MENNESKE!

Spis sunn og variert god mat i riktige mengder så er du plutselig et aktivt og sunt menneske. Da er det også lettere å ha bedre kontroll over sin egen trivselsvekt.

Bli hverdagssaktiv du også. Og hvis du tenker deg litt om så vil du nok se at du egentlig er MYE mer aktiv enn du tror selv.

 

Vært STOLT av hvordan den NORMALE deg ser ut. Ikke la det unormale bli det normale!

 

Hilsen Willy

 

I believe i can fly

Løpetur

 

Halloen godtfolk.

 

Med over en uke uten å ha løpt så mye som en meter, følte jeg i dag at jeg måtte komme meg ut en tur. Jeg kastet på meg treningsklær, knyttet skoene og stakk bort på #ågotnesbanen.

 

Jeg hadde forventet et blytungt løp. Umotivert og uten følelse av “sprut”i bena gikk jeg en rolig oppvarmingsrunde før jeg stilte inn klokka og startet på mine 25 runder. En mil er det jeg vanligvis liker å løpe. Dagens mil var en planlagt “nåerdetpåtideogkommeigangigjen” økt.

 

Den første kilometeren gikk overraskende bra. Det er alltid litt tungt de første 3 tusen meterne. Det er akkurat som om lungene trenger innkjøring. Derfor er det viktig for meg å holde igjen litt slik at ikke jeg kollapser lenge før målet. Klokken hjelper meg å løpe jevnt og når jeg målte 5,22/km første tusen, ja så var det faktisk mye raskere enn forventet

 

Imidlertid så føltes kroppen bedre og bedre etterhvert som kilometerne gikk. Jeg klarte lett å ligge jevnt på rundt 5,40 pr kilometer og øke tempoet jevnt runde etter runde. Bena kjentes lette og fine. Lungene like så.

 

Den 8 kilometeren var jeg nødt til å justere ned tempoet, men de to siste økte jeg igjen.

 

I BELIEVE I CAN FLY! Bena lettet og siste runden økte jeg tempoet fordi jeg kunne, og fordi jeg koste meg max med følelsen.

 

Dette var dødsdeilig og jeg er kjempeglad for at jeg klarte å komme meg ut på en løpetur.

 

Ekstrabonus fikk jeg også da jeg noe overraskende satte ny personlig rekord på 1 mil baneløp.

 

Som sagt, i believe i can fly! Og kan jeg så kan du også!

 

Ønsker dere alle en inspirerende og motivert uke.

Mvh willy

Å leve med smerter

 

Et ambisiøst innlegg på bloggen i dag.

 

Smerter er nemlig ikke bare, bare. Det er potensielt dødelig, invalidiserende eller såpass funksjonsnedsettende at livet som man kjente det, opphører eller settes innerst i et rom der lys sjelden slippes inn.

 

Mange har slått seg på fingeren opptil flere ganger i løpet av livet. Det gjør sykt vondt. Men det er da også en smerte som går over. Andre har fått ulike smerter som følge av akutte sykdommer. Som regel kan dette behandles, smertedempes og til slutt er man frisk og smertefri.

 

Men for veldig mange er smerter en kronisk tilstand som vedvarer resten av livet. Selvsagt i ulike grader og i ulik styrke, men altså da vondt 24/7. Tenk deg tanken at du våkner om morgenen og det første du kjenner når du åpner øynene er trykkende og brennende smerter i alle fingrene. Tenk deg at du er så stiv når du prøver å reise deg fra sengen at stikkende og lynende smerter i ben, armer og spesielt i korsryggen at tårene presser seg ukontrollert ut av de lyseblå. Tenk deg at brystet kjennes ut som om det vil kollapse, lungene svir og hodet dundrer i smerter av nattens søvn.

 

Dette er virkeligheten for mange med revmatisme, muskelsmerter, søvnvansker, artritt, artrose og mange andre diagnoser og kroniske tilstander. 

 

Så kommer det mest lammende av alt, nemlig fatigue. Overveldende utmattelse av fysisk og eller psykisk og sosial karakter. Man er så trøtt at man kan falle i søvn stående. Utslitt av noe man ikke helt forstår. Man har jo bare vært på jobb. På butikken. Vasket gulv, eller annet småtteri som aldri var noe problem før.

 

Fullstendig manglende lyst og overskudd til noe som helst. Man kjenner seg fullstendig lammet, oppgitt og ubrukelig.

 

Smerter er personlig.

 

Mine smerter er ikke lik noen andres og motsatt. Dette fordi smerter OPPLEVES FORSKJELLIG. 

 

Derfor er det vanskelig å generalisere smerter. De er så ulikt opplevd. Så utrolig personlige. Og fysisk smerte leier ofte hånden til psykisk smerte, eller motsatt. Derfor er det ofte en omfattende endring som må til for å redusere eller fjerne smerter helt eller delvis. Det nytter ikke å komme dragende med påstander om at dette funket for meg, da burde det også funke for alle andre. Det er i beste fall en hån mot andres personlige OPPLEVELSE  av sine smerter. 

 

Its complicated!

 

Smertene du opplever i hverdagen kan endres, fjernes eller ingen av delene. Jadda, oppmuntrende ord her altså. Nå finnes det jo utrolig mange kjente og ukjente diagnoser i verden. Dette er et faktum. Det finnes over 7 milliarder mennesker på kloden og ikke en av dem har et smertemønster som er helt likt en annens. Litt som med fingeravtrykk. Likevel er det noen hovedkomponenter som er felles.

 

“Smerte er en ubehagelig opplevelse som forbindes med skade, eller noe som oppfattes som skade, i en del av kroppen.” (NHI)

 

Kronisk smerte er på en måte meningsløs, noe som bidrar til at den kan ha store psykiske følger. Den er gjerne fulgt av depressive følelser, og den kan bidra til symptomer som energifattigdom, fordøyelsesproblemer og søvnforstyrrelser. Det er typisk at smertefølelsen blir mer og mer preget av psykiske og sosiale faktorer, noe som igjen bidrar til at smertestillende medisiner får mindre effekt (NHI).

 

Så for oss mange som har levd et liv med smerter, så vet vi at smertestillende medikamenter har en viss effekt over kortere tid. På lengre sikt så trenger vi å øke dosene for å redusere smertene. Dette er dårlig nytt for kronikere som jo har smerter som ikke lar seg fjerne med akutte tiltak. Så derfor er man på en måte fanget i en virvelstrøm som bare forsterkes negativt gjennom livet, og flere og flere kroppslige, psykiske og sosiale smerter blir lagt til listen din over smerter.

 

Den verste smerten jeg noensinne har opplevd er den sosiale smerten. Det å være en del av en utadvendt og deltakende verden, til å ekskludere meg selv fra den verden som engang var. Et valg som utelukkende skulle virke smertedempende fra alle ytre ubehageligheter som venner, krav, kolleger og verden forøvrig. Fordi man føler seg utilstrekkelig, lite verdt og ikke i stand til å bidra. Dette fører oss over på den smerten som psykisk legges til alle de andre tingene. Bedre å være alene med sitt enn å dele sutringen med andre, ikke sant?

 

For sutring er det jo ingen som liker. Altså er det bedre å isolere seg? Fjerne mulighetene til at andre skal himle med øynene og hate synet av en. Bedre det…? 

 

Å fylle sine tilhørere med sykdomsprat er litt som å invitere til party og kun sitte hele kvelden å bla i uinteressante familiebilder. Kjekt for den som eier bildene, men dørgende ukoselig og kjipt for dem med null interesse for det. Lets go party! Et annet sted.

Det er da man virkelig må snu kameraet mot seg selv. Hva om vi bare har det festlig? Er det virkelig fornuftig å gi sine egne smerter så mye taletid? Nei, selvsagt ikke.

 

Smerter nærer av oppmerksomhet.

 

Det er ingen grunn til å fore sin elendighet til sine omgivelser, legge til smertene sine ulike sosiale og psykiske komponenter for så å sørge for å holde den i live med stadige påfyll av oppmerksomhet, er det vel?

Det å leve med smerter er ikke enkelt. Hvorfor gjøre det enda verre?

 

Å leve med smerter.

 

Det er som nevnt i overskriften på dette innlegget nettopp det jeg foreslår. For veldig mange som lever med kroniske smerter, finnes det gjerne svært begrensede muligheter til å fjerne smertene for godt. Så hva gjør man da?

Jo man bør finne alternative måter å takle sine smerter på. Ikke finne sterkere og sterkere medisiner, men alternative måter å gjøre dagene bedre på. Dette handler ofte om å trene opp igjen komponenter som man har mistet for lenge, lenge siden. 

 

Man må lære å leve om igjen. Man bør kanskje snu speilet og se på andre ting enn de fysiske smertene. For de er der. De er vonde. Det er det ingen som betviler og det er som nevnt KUN DEG SELV som kan kjenne på DINE smerter. Fordi smerter er personlige.

 

Det som hjalp for meg selv og som jeg hele tiden jobber med fortsatt, er å gjøre noe med de ANDRE tingene. De tingene som forsterker den fysiske smerten.

 

La oss se litt på hvilke komponenter jeg selv tok tak i.

 

Man har de fysiske smertene.

Man har de psykiske smertene.

Og man har de sosiale smertene.

 

De fysiske smertene gjorde jeg lite med innledningsvis. Men det å ta tak i de psykiske og sosiale smertene startet en ny tid.

 

Litt etter litt måtte jeg arbeide med å endre min oppfatning av gammelt skitt som lå som en klamp rundt hjerte og sinn og hindret kroppen i å takle smerter så bra som den burde. All urettferdighet, skuffelse, mindreverd og skitt som lå der fra gammelt av måtte jobbes med. Dette er til hinder for å leve. Fordi du lever i fortiden og med dette nærer du smerten din som er i dag. Håpløst dårlig taktikk for å lære å leve på nytt.

 

Og de sosiale smertene ligger som en invalidiserende klamp om foten min enda. Dette synes jeg selv er det verste. Dette er det som i dag fortsatt er det som gir meg flest smerter den dag i dag. På et tidspunkt i livet forsøker man å fjerne en del av smertene ved å ekskludere seg fra alle sosiale deler av livet. Dette er en særlig dårlig strategi. Dette fører til tap av venner, kolleger, evne til deltakelse i samfunnet og ikke minst til et knust selvbilde og ødelagt selvtillit. Den dag i dag har jeg enda ikke klart å få nære venner, og en “normal” evne til deltagelse i samfunnets ulike morsomme deler. Dager preget av tristhet og angst for å feile.

 

Likevel har det skjedd ting som gir meg håp. Som har gitt meg andre veier å spasere på. Med dager fylt av flere positive elementer enn negative. Med smerter på det psykiske og sosiale plan som jeg kanskje etter hvert kan leve enda bedre med og ikke minst med en tydelig reduksjon i de kroppslige smertene.

 

Ved å tvinge meg selv til å bli et nytt menneske. En bedre utgave av mitt tidligere jeg, der jeg helt har endret oppfatning av meg selv. Der jeg tok tak i alle mine “sannheter” og jobbet med å endre livsoppfatning. Jobbet med å kvitte meg med alle tanker om hvor urettferdig verden og alle andre har behandlet meg. Fjernet tanken om å å hele tiden “levere”. Jeg trenger ikke lenger være best. Eller tro at det å være best er den eneste måten. Jeg trenger heller ikke lenger å la selvbildet mitt styre mine omgivelser. Tidligere var det livsviktig for meg at alle andre mennesker likte meg. Dette har jeg heldigvis lagt bort. Det er nok svært mange som ikke liker meg, men det er nå greit. Man kan ikke bli likt av alle. Nå gjelder det bare å bli sett på som menneske. Og også å se på andre med et smil, en hjelpende hånd og en respekt. Da har jeg det bedre med meg selv.

 

Dette grepet har vært det viktigste for meg. Dette har fjernet mange av de komponentene som har vært mest smertefulle. Ved å akseptere meg selv og min situasjon så har jeg fått det bedre.

 

Ved å også se på mine fysiske smerter på en annen måte har jeg kunnet redusere bruken av sterke smertestillende som jeg gikk på for svært mange år siden nå. Ved å begynne å trene så har smertene sakte, sakte, men likevel sikkert blitt til å leve med. Og ved å begynne å trene da mener jeg IKKE at man bør kaste seg rundt å bestille time på et treningssenter eller kjøpe sykkel og gyve løs. Man bør IKKE tro at dette er gjort i løpet av no time. Man bør derimot bygge stein på stein.

 

Bygge stein på stein.

 

Trening med smerter krever en tålmodig tilnærming. Sakte med riktige øvelser bør man starte å øve hjernen og muskelapparatet til å bli vant til økte smerter. Hjernen, musklene og nerveapparatet ditt trenger å øves opp på nytt. Litt som å lære å gå på nytt igjen. Dette kan ta tid. Årevis for mange. Men hvis du tenker på at du nå skal trene resten av livet, på samme måte som du også skal dekke dine basale behov som mat og drikke, ja så setter man treningen litt i et levelig perspektiv. Men da må også treningen tilpasses slik at det blir som et godt måltid og ikke som bitter sitron. Trening med smerter gjør vondt. Kanskje i mange uker og måneder. Men sakte og sikkert så begynner det det å bli bedre. Nerveapparatet ditt blir vant til økt belastning og smerteterskelen din øker. Du blir mer motstandsdyktig.

 

Smertene kan kontrolleres!

 

Sakte, men sikkert begynner du og ta kontrollen over smertene. Både de sosiale, psykiske og fysiske smertene dine. Du finner mer og mer ut av hva som funker for deg. Hva som gir dagene mer mening og glede. For min egen del var det løping. Det å løpe lange, rolige turer gir smerter, men enda flere smertedempende komponenter. Og etter å ha løpt i noen år nå, ja så er jeg sterkere og bedre trent enn da jeg var 35 år. En god følelse som også bygger opp igjen et knust selvbilde. Med tiden. I dag kontrollerer jeg smertene mine bedre. Det betyr ikke at jeg er kvitt alle medisiner eller smerter i kropp og sjel. Men det betyr at jeg er bedre i stand til å forstå, akseptere og leve med smerter i ulike grader. De fleste dagene mine er gode nå. Mot før da det var motsatt. Jeg har kontrollen!

 

Det er mulig å leve med smerter!

 

Husk det. Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det som er viktig. Gårsdagen har alltid vært. Legg det bak deg. Morgendagen trenger man ikke å bekymre seg for. Man vet aldri hva som kommer. Lev i nuet, for det er det eneste som betyr noe. Mitt liv. Ditt liv. Grip mulighetene som gir deg lykke. Kortvarig, langvarig eller blafrende lykke. Dyrk livet. Ikke smertene.

Å løpe med smerter

Løping med smerter

 

Å løpe med vondter er vondt. For oss som har revmatisme, artritt eller ryggsmerter eller bare smerter av en eller annen grunn, er det veldig lett å si “det kan jeg ikke”.

 

Fordi det gjør vondt.

 

Dette er jo enkelt å forstå, og det er jo også kroppens måte å beskytte oss på slik at vi ikke gjør skade på oss selv. Slik sett er smerter et bra tegn.

 

Men smerter kan også være med på å lure deg til en inaktiv livsstil. Smerter kan hindre kroppen i å reparere seg selv. Visste du at det å være mer fysisk aktiv til tross for smerter faktisk på sikt kan fjerne smertene dine helt eller delvis?

 

Selvsagt er det noen smerter man ikke skal spøke med. Dette vil fastlegen eller spesialisten din kunne si noe om i ditt tilfelle avhengig av hva som er årsaken til smertene dine. Men fryktelig mange går rundt med smerter et helt/halvt liv og stilltiende aksepterer at smertene og smertestillende medisiner styrer livet deres.

 

Ryggsmerter er et typisk eksempel. I alle år blir man fortalt at man ikke bør løpe med ryggsmerter. I alle år putter man sterke smertestillende medisiner i seg fordi det gjør vondt. Ikke rart det for smertene er høyst reelle. Men hva med å begynne en reise der aktivitet litt etter litt erstatter medisiner? 

 

Mange tenker på løping som noe tungt og fælt. Det er oftest fordi man løper helt feil. Folk med smerter i forhold til knær, rygg og hofter med mer som jeg har løpt med og trent, har fått en AHA opplevelse når dem trener riktig. Det å bygge muskel etter muskel i et rolig og riktig tempo er nøkkelen til mindre smerter. Dette vet jeg god selv fordi jeg lever med konstante smerter i kroppen. Jeg har hatt en mislykket ryggoperasjon og jeg har skranglete knær. I tillegg har jeg artritt i kroppen som særlig gir meg smerter i fingre, skuldre og hofter. Likevel løper jeg milevis hver eneste uke. Og jeg vet at hvis jeg ikke hadde gjort det, ja så hadde jeg mest sannsynlig blitt uføretrygdet.

 

Løsningen for meg ble å starte en livsstilsendring basert på all den kunnskap og erfaring jeg selv hadde tilegnet meg over mange år.

 

Sakte men sikkert begynte jeg å bygge meg opp igjen på de steder jeg visste jeg måtte for å styrke kroppen. Vondt? Ja visst pokker. Nødvendig? Selvsagt. Og det var da ærlig talt ingen av treningene som reelt gav et behov for å ringe luftambulansen. Selv om det av og til føltes slik.

 

Følelsen av smerte gav seg sakte over tid. Med tålmodighet og riktig input til hodet fikk kroppen bedre kondis, holdning og styrke. De fleste av de vondeste smertene forsvant. Ryggproblemene mine er så godt som helt borte. Litt stiv, men alderen kommer som kjent ikke alene. Artritt er noe dritt fortsatt, men går fint an å leve med. Spesielt etter en lang løpetur. Da kjenner jeg lite og ingenting til smertene resten av den dagen.

 

I alle år har jeg selv sagt, sammen med mange andre at det å løpe på asfalt er umulig og dumt. Spesielt hvis man har rygg, knær og hofter som man sliter med. Vel, min påstand er at dette nok er noe mer nyansert. Jeg løper utelukkende på asfalt og har lite og ingen vansker etter et par mil på slikt underlag.

 

Alt ligger i hvordan man løper. Som nevnt så løper de fleste feil. Med stampende føtter og dårlige sko i alt for høyt tempo knuser man knær og ledd mot underlaget. Men med riktig teknikk og riktige løpesko så endrer alt dette seg. Da kan man godt løpe på asfalt. Og med riktig styrketrening for ben, rygg, mage og sete, ja så forsvinner mange av de problemene man sliter med. 

 

Det verste man kan si til seg selv er at dette kan man ikke. Jeg har selv ikke tall på hvor mange ganger jeg sa til meg selv at jeg ikke kan trene på grunn av smerter ditt og vondter datt. “Legen har sagt…..osv”. Sannheten er at det legen sier skal leses av deg. Spør legen din direkte neste gang om det er lurt å begynne en rolig opptrening for dine problemer, eller om det er helt utelukket. Tipper mange får til svar at en fysisk aktiv hverdag er veien å gå. Fordi dette er kunnskapsbasert faktum. 

 

Hjernen din lurer deg. Eller riktigere sagt, så har du lurt hjernen din i mange år til å tro at det ikke er mulig. Jeg husker godt hvordan jeg selv manipulerte min egen hjerne. ” Mine ryggproblemer er HELT ANNERLEDES ENN ANDRES” ikke mer å gjøre med meg. “Jeg TRENGER  4/5 paralgin forte om dagen bare for å komme meg på toalettet!”

 

Og slik fortsatte det. Man lurer seg selv inn i medisinsk avhengighet fordi man ikke tror eller våger å ta en annen vei. For det finnes veier ut av uføret. 

 

Jeg selv måtte ta et kraftig oppgjør med egne “sannheter” som jeg hadde etablert over mange år. Og jeg angrer ikke et sekund. Ved å bruke de verktøyene som finnes, så har jeg fått et helt nytt liv. Med smerter, ja men helt til å leve med. I full jobb og løpende nesten daglig langs asfalterte veier. Og jeg nyter hvert eneste sekund!

Løping som medisin

løping som medisin

 

Hei alle sammen!

 

I dagens blogginnlegg dykker jeg litt dypere i jogging og løping som medisin. 

 

Det finnes jo utallige treningsformer og metoder for fysisk fostring der ute i den store verden. Hvorfor valgte jeg løping og jogging som treningsform?

 

Til det er det vel egentlige svaret at det er noe sammensatt. For meg som alltid har hatet løping var det ikke et selvsagt valg om at dette skulle bli en lidenskap.

 

Som jeg har nevnt i tidligere blogginnlegg begynte jeg altså å røyke når jeg var ni år gammel. Dette var nok starten på hvorfor jeg hatet løping, men også begynnelsen på hvorfor det ble en lidenskap. Jeg skal forklare hvorfor.

 

Da jeg sluttet å røyke i 2006/7, så var formen dårlig. Det var på høy tid å gjøre noe. Min kunnskap på denne tiden som ferdig utdannet ergoterapeut med nevrologi som særskilt interessefelt og hjernen spesielt, var årsaken til at jeg ville prøve noe helt annet enn styrketrening som lå hjertet mitt nærmest. Jeg tok noen små prøvende løpeturer for å bedre pusten, men dette var så vondt og ubehagelig at jeg gav meg ganske raskt.

 

Det skulle gå enda noen år før jeg begynte på igjen.

 

I 2013 fikk jeg i oppdrag å starte og lede lokal frisklivssentral. Jeg var en del av et interkommunalt team som da reiste til frisklivssentralen i Modum kommune. En del av denne turen innebar at vi skulle lære litt hvordan de hadde startet og drev sin frisklivssentral. I dette lå det også en trenings gjennomgang. De andre deltakerne var jo superspreke og hadde ingen synlige vansker med denne gjennomgangen som besto av løping og intervaller i skogen. Jeg derimot, slet med pusten og holdt på å omkomme. Jeg var jo mer en kandidat som deltaker enn som trener. Da bestemte jeg meg for at pusten skulle bedres.

 

Jeg begynte med å se på hvordan hjernen fungerer i forhold til endring, og hvorfor jeg egentlig hatet løping. Løping var nok det som var den veien jeg burde gå for å bedre kondisen. Det visste jeg jo. Men det var jo så himla ubehagelig!

 

Jeg gikk systematisk til verks og utfordret mine uvaner med å tenke motsatt det jeg hadde i hodet. Ja, jeg hatet løping, men hva om jeg bestemte meg for å like det? Rett og slett snu hat til kjærlighet?

 

Jeg begynte å jogge. Rolige små turer på rundt hundre til to hundre meter. ALT gjorde vondt. Bena, lungene armer og hode. Men jeg smilte tappert og fortsatte. Hundre meter ble til tusen, til to tusen, til tre tusen. Og det gikk med et smil. Er det en ting jeg vil si så er det at etter 14 dager med rolige joggeturer, så var pusten betydelig bedre. Dette var en opplevelse som gav meg den ypperste motivasjonen av dem alle, nemlig evnen til å glede meg over bedre helse. En målbar helsegevinst. Jeg hadde også en tanke om å ikke gjøre løping til et mål om bedre tider og lengre enn langt. Bare et eneste mål og det var gleden av å kunne løpe en mil, eller 5 kilometer, 3 kilometer, whatever som jeg fikk lyst til. Ingen press, kun gleden av å kjenne hodet fylles med endorfiner og lunger som var i stand til å løpe ti kilometer i rolig tempo uten å bli dårlig, miste pusten eller verre.

 

Dette er virkeligheten i dag. Det er ikke pusten som stopper meg fra å løpe langt, men styrken i bena. Jeg forbrenner det farlige magefettet med lengre løping i rolig tempo og jeg forbedrer styrke i alle deler av kroppen. Spesielt i kjernemuskulatur. Derfor er løping ved siden av svømming kanskje den ultimate treningsformen. Og på veien har jeg funnet ut hvor mange nøkler ligger gjemt i forhold til å bedre både fysisk og psykisk helse.

 

Løping hjelper for kondisjon, kols, diabetes 2, blodtrykk, overvekt, svak muskulatur, og ikke minst mange ulike psykiske utfordringer. Angst og depresjon har jeg selv erfart at dette hjelper mot.

 

Så budskapet er egentlig enkelt. Hater du å løpe så er det kanskje det du bør gjøre? Fordi at ved å utfordre hjernens etablerte “sannheter”, eller uvaner om man vil så legges det tilrette for endring. Varig endring, ikke kortvarige slankekurer og støttemedlemskap på gymmen.

Sommertrening

 

Hei alle sammen.

Jeg er nå godt inne i første uken med ferie og annen hver dag løper jeg. Både korte intervallturer og lengre turer for å herde bena står på programmet. På 5 dager har jeg løpt drøyt 3 mil. Deilige mosjonistturer som gir helse til kropp og sinn.

Innimellom her har diverse hverdagsaktiviteter stått på programmet. Jeg har snekret stor deilig daybed til terrassen og finpusset på utestuen vår. Her ligger det mange gode treningstimer for kroppen.

Været har også spilt på lag og jeg har mye mer på programmet videre. Allerede i morgen blir det en ny lang løpetur samt fisking, metallsøking og gårdsbesøk hos gode venner. Her blir det grilling med gutta våre og skattejakt for store og små

Ønsker alle en fortsatt aktiv sommer.

Sommernattsløp i Bergen

Løpeglede 

 

Ja så er dagen kommet for mitt aller første individuelle løp. Ja i mosjonistenes klasse selvsagt. Målet for kvelden er å ha det mest mulig gøy og kose meg med hver eneste meter av den fem kilometer lange løypen, samt det å fullføre. Jeg er jo langt fra noen hurtigløper, mye mer en som koser på de lange strekkene. Jeg har da også fått æren av å løpe med startnummer 1! Hvor kult er egentlig ikke det når man tenker at dette også er mitt aller første individuelle løp?! Ment to be!

Jeg sender også en sympatitanke til alle dem som gjennomførte fjellmaraton i går. Tøft gjort i regn og søle. Jeg klarer meg foreløpig med 5 og 10 kilometersløp. Men til neste år ønsker jeg å prøve både hel og halvmaraton i konkurranse. Kun for å si “CHECK”. Been there, done that, liksom.

Selv er jeg mer enn klar for dette løpet som bidrar til å støtte blant annet Right to play. Right to play gir mulighet for at barn får mulighet til en bedre hverdag gjennom lek og utdannelse.

Barn skal leke – det er en rettighet de har uansett hvor i verden de vokser opp. Lek gir barn trygghet, skaper glede og motivasjon til å lære. Og gjennom leken beskytter, utdanner og styrker vi barnas muligheter for en bedre fremtid. Gjennom lek beskytter, utdanner og styrker vi barnas muligheter til en bedre fremtid. Lek gir barn trygghet, skaper glede og samhold. Lek utvikler barns lese-, skrive- og regneferdigheter. Lek gir barn selvtillit, mot og engasjement til å stå opp for sine rettigheter.

 

Sommernattsløpet i Bergen er 5 kilometer løpeglede med start og mål i vakre Nygårdsparken. Jeg er klar for å løpe i det som ser ut til å bli en regnfull kveld, men ellers flott løpevær.

Ønsker også alle andre som skal delta i dag en kanongod opplevelse.

 

Treningsnarkoman!

hverdagsaktivitet og løpeglede

 

Jeg er en treningsnarkoman!

 

Vel i alle fall i følge enkelte. Så hva er det egentlig de mener?! Skjønner ikke helt hvordan de definerer dette med narkomani. Eller, narkomani er jo en sykelig avhengighet av noe som bryter en ned, er det ikke?

Verdens helseorganisasjon (WHO), definerer avhengighet etter seks kriterier hvor tre av kriteriene må ha vært tilstede det siste året for å få diagnosen:

 

  1. Sterk lyst eller følelse av tvang til å innta en substans som gir rus 
  2. Problemer med å kontrollere inntaket med hensyn til innledning, avslutning og mengde
  3. Fysiologisk abstinenstilstandsom opptrer dersom bruken av rusmiddelet opphører eller reduseres, eller viser seg med karakteristisk abstinenssyndrom for det aktuelle rusmiddelet, eller gjennom bruk av samme eller beslektet rusmiddel for å lindre eller unngå abstinenssymptomer
  4. Toleranseutvikling, slik at større doser må til for å gi samme effekt som tidligere
  5. Økende likegyldighet i forhold til andre gleder og interesser. Mer og mer tid brukes på å skaffe seg rusmiddelet, på å bruke det, eller på å komme seg i form etter bruken.
  6. Rusmiddelbruken opprettholdes til tross for åpenbare tegn på skadelige konsekvenser. Det må fastslås om brukeren var, eller kunne forventes å være, klar over disse konsekvensene.

 

Vel hvis trening hadde kommet i pilleform så hadde alle tatt den heter det seg. Men som nevnt over forbinder vi narkomani med noe negativt. Dette gjelder heldigvis ikke for alle de positive effektene vi får av å ruse oss på trening og aktivitet. Jeg har skrevet mange innlegg på bloggen tidligere om endocannabinoider og endorfiner. Dette er utelukkende positive effekter av det å trene. Og jo mer du tar, jo bedre helse får du. Det har heller ikke noe med narkomani å gjøre vel?

Men det finnes også grenser. Det å trene til kroppen slites i stykker går utmerket godt an. Det å trene så mye og så ofte at kroppen ikke får anledning til å restituere er negativt og kan også være svært farlig.

Det viktige er å kunne trene akkurat så mye at du får lyst til å gjøre det igjen dagen etter, men samtidig får god følelse av å klare å holde igjen slik at kroppen får ny energi og påfyll av ny giv.

Alt med måte er det noe som heter og det synes jeg vi burde bruke i langt større grad enn hva vi i dag er vant til, og på langt flere områder enn det vi kanskje tenker er greit nok.

Trening kan også fint brukes som erstatning for alle typer annen og negative rusmidler. Misbruk eller avhengighet av alkohol kan være en langvarig tilstand, og mange
pasienter veksler mellom perioder med bruk av rusmidler og avholdenhet. Høyt forbruk av alkohol er en kjent risikofaktor for utvikling og forverring av mange sykdommer, og det er derfor nødvendig å rette behandlingen mot både selve misbruket/avhengigheten og komplikasjonene som følger av dette. Selv om den vitenskapelige dokumentasjon er begrenset, kan strukturert fysisk aktivitet anbefales for å dempe subjektivt ubehag i abstinensfasen. Det kan også være nyttig for å hjelpe pasienter til å mestre angst og depresjon, og muligens redusere faren for tilbakefall. Fysisk aktivitet er også viktig i behandling av kroppslige følgesykdommer, slik som diabetes og hjerte-karsykdommer. Fysisk aktivitet kan gjerne bestå av kondisjonstrening, først med lav og senere av høyere intensitet, styrketrening og koordinasjonstrening. (HDIR).

Som dere vet er jeg og trener så ofte jeg kan, vil og har lyst til. Men derfra til overdrivelse er et godt stykke. Det kan virke som og mye er for mye, men så lange du restituerer godt og har et fornuftig og NORMALT KOSTHOLD, ja så er det ikke narkomani, men kun treningsglede. Og med trengingsglede mener jeg GLEDE med store bokstaver.

 

Jeg hører ofte folk si at det å trene er pyton! At det å trene er et vond og forferdelig onde! At trening er dritt som man dessverre er nødt til å stå i.

Jeg blir ærlig talt litt lei meg når jeg hører dette. For trening og livsstil behøver slett ikke være slik. Er det slik du opplever aktivitet og trening, ja så trenger du muligens en omprogrammering av et etablert tankesett der du går fra “FOR MYE AV DET GODE” TIL “ALT MED MÅTE”.

Det å bygge stein på stein i rolige former slik at kroppen din og hodet ditt får sjanse til å venne seg til livsstilsendring og belastning er svært viktig for ikke å ende opp med tidenes baksmell og evig støttemedlemskap på gymmen. Da gjelder det mer om å finne en rådgiver eller coach som kan formidle dette og ikke en kommandocoach som det jeg skrev om i forrige blogginnlegg. Alt med måte, ikke sant? Og livsstilsendring skal tross alt vare resten av et langt og helsemessig godt liv.

Men du, bestem deg i tide da 🙂

 

 

 

 

Hjernevasking? Ja, gjerne vasking!

 

Hei alle sammen!

Som overskriften i dagens innlegg indikerer, så handler det i dag om å vaske. Og da er det ikke bare hverdagstreningen med vaskefille og støvsuger jeg mener, men det å vaske selve hjernen. Hjernen vår trenger av og til en rens og opprydning. Dette er særlig viktig når den er full av unyttige vaner, feilplasserte holdninger og ellers alt annet crap som den har samlet opp i løpet av de siste årene.

Vi trenger alle en SKIKKELIG HJERNEVASK!

Som nevnt så handler det om å kvitte seg med etablert dritt og erstatte den ledige plassen i hodet med nyttige og helsemessige godsaker i stedet.

DU KAN NEMLIG IKKE ENDRE LIVSSTIL HVIS DU EGENTLIG IKKE VIL!

Sånn er den brutale virkeligheten. Det er nemlig hjernen din som bestemmer. Også i det lange løp er det alltid hjernen din som trekker det lengste strået. Alltid.

Derfor kan man heller ikke få til en livsstilsendring på trass. Personlige trenere og terapeuter som IKKE er i stand til å se dette, men tviholder på no pain, no gain og liknende, vil ikke kunne oppnå særlige varige livsstilsendringer hos folk flest. Og man må også huske at det er FOLK FLEST som trenger livsstilsendring mest. Ikke dem som jager etter et bedre utseende og går gjennom alle slags snarveier for dette. Nei folk flest er dem som har eller står i fare for å få helsemessige utfordringer hvis dem ikke endrer livsstil.

Jeg er ganske lei av å høre om sommerkropp, perfeksjon, doping, plasticfantastic og “baredutrenerhardtnoksåvilmotivsjonenkomme”.

Nei hjernen bør vaskes ytterst skånsomt. Hjernen trenger tid på å få lov til å omprogrammeres fra inaktiv tankegang til en aktiv tankegang. Dette innbærer å finne en balanse i livet der all trening og aktivitet blir lystbetont. Da må du styre unna kommandotrenere og geriljatrening til du spyr av hele treningsdritten!

Selv har jeg funnet en slags balanse. Uten unntak gleder jeg meg til å trene. Uten unntak må jeg faktisk holde igjen fra å ikke overdrive. Og jeg hatet trening før. Det er da også det jeg formidler som personlig trener og motivasjonscoach.

Nei folkens, finn en motivator som kan endre hjernen din før du starter å trene. Begynn med å omprogrammere hjernen til å like aktivitet og fjerne dårlige vaner. På den måten vil du ha MYE STØRRE SJANSE TIL Å LYKKES.

 

 

Alvorsprat med seg selv!

livets gode dager

 

Hei alle sammen. En stund siden siste innlegg nå, men her er en liten oppdatering.

 

For tiden er jeg i hardtrening til neste løpekonkurranse som jeg har meldt meg på. Dette løpet er sommernatts-løpet i Bergen 08.Juni. Løpet starter klokken 22.00 i Nygårdsparken og går over fem strake kilometer. Altså et helt overkommelig løp som jeg har som mål å fullføre. Som alltid har jeg ingen formening om tiden jeg vil bruke og det er heller ikke form meg viktig.Det viktige er her å løpe så fort jeg kan for å kjenne på mestringen av å fullføre.

 

Hardtreningen er forøvrig løping, spinning og styrkeøvelser for ben og core. En nydelig blanding av hummer og kanari der altså. Det er jo faktisk veien her som er det morsomme og ikke selve resultatene. Vel det er jo ekstra hyggelig å få komplimenter for det å være sprek, så det gir jo ekstra motivasjon selvsagt. Det viktige er imidlertid her all den gode helsegevinsten jeg innkasserer på veien mot et nytt og bedre trent liv.

 

Hva så med motivasjonen?

Jo dette er svært lett. Ikke til å begynne med, for da er alt vanskelig, men det å sette seg ned og ta en alvorsprat med seg selv er svært viktig. Har du for eksempel sagt til deg selv følgende uttrykk?

” Jeg kommer aldri til å slutte å røyke før jeg slutter å puste…”

“Du kommer aldri til å se meg halse avgårde i kondomdress, det er jo å be om hjerteinfarkt….”

“Jeg spiser jo sunt…jeg bare nyter livet med mye mat..ingen skal fortelle meg at det ikke er viktig…”

“Trening er for ungdom..jeg er for gammel for dette…”

“Jeg har så vondt i både her og der..derfor er det ikke lurt å trene….sier legen…”

 

Ser dere? Hvis noen av disse statementene passer deg så bør du kanskje sette deg ned å ta en alvorsprat med deg selv og dine ETABLERTE SANNHETER.  Eller kanskje man heller skal kalle det for det det er, nemlig etablerte løgner. For fysisk aktivitet står ALDRI i veien for noen av disse utsagnene. Det er så mange variabler inne trening og hverdagsaktivitet, at ALLE kan og børe ha en viss grad av tilpasset trening.

 

Ta et sannhetens oppgjør med deg selv i dag!

 

Be om hjelp fra nærmeste frisklivssentral eller fastlegen din om å bli henvist til lokale tilbud på ditt hjemsted. Det viktigste er at du blir enig med deg selv om at livsstilsendring er noe ALLE kan gjøre.

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top