Alle har sin egen personlige fremtoning. Mannlige bloggere er en mangelvare i bloggernes rike. Eller mer nøyaktig er det en mangelvare på topplistene. Ja, foruten bloggkollega kokkejaevel, pappahjerte og en og annen til.
Jeg har stor sans for kokkejaevel. Det er så deilig at det finnes en som han som er ærlig og ikke minst såpass lite selvhøytidelig. Ikke mye drittslenging og mobbing av andre der i gården. Norske bloggtoppen trenger slike som han.
Anstendighet og ærlig folkeskikk er forøvrig mangelvare i dagens samfunn synes jeg. Det er derfor nydelig at det finnes bloggere som tar avstand offentlig mot slikt. Takk for det kokkejaevel!
Jeg er stolt over meg selv av samme årsak. Jeg har aldri mobbet andre for hvem de er, hvordan de ser ut og hva som burde og kunne vært. Jeg hadde selv et utgangspunkt i at jeg ser ut som jeg gjør og er faktisk helt normal. En gamlis med helt standard tryne og helt standard fremtoning. Og jeg digger det å være normal. Jeg er stolt over ikke å fremstå falsk og som et glansbilde i glosset format.
Jeg er faen ikke noe glansbilde!
Vi alle kan gjøre mye i det å fortelle våre medmennesker at det er faktisk mer enn godt nok. Det er det normale som er normalt, og det glossy og photoshoppede som er det unormale. Derfor burde vi alle sørge for å hylle gråpapiret og ikke de glossy glansbildene.
Vær stolt over at du er den unike i vår verden. Dere unge bør stå opp og kjempe for det normale og unike og ta avstand fra kroppspress, unormal operasjonspress og mobbing av gråpapiret. Vær stolt av dere selv for dere er mer enn god nok som normale.
Hei alle gode mennesker. I dag hadde jeg den aller første skikkelige løpeturen etter operasjonen min.
Det er alltid en viss risiko for at det kan oppstå blødninger etter en neseoperasjon så jeg var litt spent. Jeg hadde uansett bestemt meg for å ikke løpe en hel mil i dag, men var fast bestemt på å klare 5k. Og det klarte jeg!.
Det var imidlertid blytungt og her fikk jeg en bekreftelse på hvor raskt kondisen forfaller. Trening er i sannhet ferskvare. Men når det er sagt så digget jeg hver eneste meter. Det gikk ikke fort, men det var helse i hver eneste steg, både for kropp og for sinn. Neste gang blir det en svært rolig mil, hvis jeg klarer det. Hvis ikke så er det også helt greit. Tålmodighet er en dyd.
Jeg har sagt det før mange ganger her på bloggen og kan godt si det igjen. Det å trene eller å være i aktivitet innenfor det som er gledessonen din er MYE viktigere enn å peise seg selv til utmattelse. Risikoen for at du møter veggen er for stor for de fleste. Finn ditt gledesnivå og enjoy life og god helse.
En aktiv hverdag er altså ferskvare. Mange gir opp det å være i aktivitet på grunn av sykdom eller smerter av ulik grad. Det er veldig synd. De aller fleste som lider av smerter og ulike funksjonsnedsettelser, vil tjene på å være så aktiv som mulig. Inaktivitet er en av de viktigste årsakene til for tidlig død i verden. Jeg er ikke interessert i å være en del av den statistikken i alle fall.
Så om du går en tur eller løper en mil så er det perfekt. Ikke la andre sette forventninger til hva som er innafor og ikke. Det er du som må kjenne på hva som er gledessonen din og finne en måte du kan trives med aktivitet daglig resten av livet. Med mindre du selvsagt vil begynne å trene til OL eller noe slikt. De fleste har imidlertid nok med å være i jevn aktivitet og spise riktig mengde og relativt sunt. Da kommer også resultater i form av helsegevinst.
Husk at der er ikke hvor mye du gjør sjeldent, men hvor aktiv du er ofte, som bestemmer helsen din.
Dere som leser bloggen min ofte har nok lagt merke til at den i noen grad har skiftet litt fokus siste året. Jeg har alltid vært opptatt av rettferdighet for de aller svakeste og det preger meg svært mye for tiden. Jeg ønsker derfor å bruke den stemmen jeg har og den innflytelsen jeg har som blogger til å fremme anstendighet og rettferdighet for alle dem som har det tyngst i landet vårt.
Jeg har ikke så mange følgere, men de jeg har er jo trofast. Det setter jeg enormt stor pris på. Jeg tror at jeg utmerket godt kan kombinere mitt forsvar for de svakeste gruppene i landet med blogginnlegg som fremmer folkehelse og hverdagsaktivitet. Dette går jo uansett hånd i hånd da det oftest er sosioøkonomiske og miljømessige forhold som henger tett sammen med dårlig folkehelse.
Bloggere som tar for seg viktige saker havner ikke på topplistene i Norge.
Krangling om rumpeoperasjoner, i landsproblemer, trening uten mening og sminketips dominerer fortsatt på toppen. LIkevel tror jeg at det er svært viktig at fag og helsebloggere ikke gir opp slik at viktig påvirkning om helse, aktivitet og psykisk helse, HELHETLIG og FAGLIG KORREKTE meninger kan fremmes.
Som influenser har man et ansvar. Det ansvaret kan ikke overlates til mennesker som fremmer uheldige holdninger om operasjoner i rumpa og plastic fantastic. Vi skaper da et felles meningsett som drar kroppsfokus i feil retning. All ære til bloggkollega Kristin Gjelsvik for å ta til motmæle i denne saken. Unge trenger å få et normalisert forhold til egen kropp. Ferdig snakka!
Jeg vil fortsette å dreie bloggen inn mot saklig og meningsfull informasjon om folkehelse. Men dette kommer også i stor grad til å handle om holdninger, rettferdighet og anstendighet. Tiltak mot anti folkehelse, mobbing og psykisk helse er viktig for meg og bloggere som fremmer det motsatte bør vurdere sine meninger hvis de meninger, holdninger og handlinger bidrar til at unge kan få et feil kroppsfokus. Da er de faktisk med på å bidra til at svært mange unge sliter. Våkn opp, velg å bruke stemmen riktig!
Til alle dere der ute som sliter med eget selvbilde. Dere er mer enn god nok slik dere er. Ikke la dere påvirke av reklame og enkelte bloggere som forteller dere noe annet ved å fremme operasjoner der de ikke behøves ut i fra et medisinsk ståsted. Dere får et mye bedre liv den dagen dere finner ut at dere er mer enn god nok som selvstendige unike individer med god fysisk og psykisk helse. Jeg heier på dere alle! Våg å ta det riktige valget. Vær deg selv!
Tusen takk til Høyesterett for deres avgjørelse om hvilke ytringer som skal være lov og ikke. En modig og nødvendig presisering har blitt tatt. Det å kalle andre for rotter og kakerlakker blir nå straffet. Det er på høy tid!
Alt for lenge har grumset i kommentarfeltene fått lov å spre dritten sin uten for store konsekvenser. NÅ ER DET NOK!
“I anstendighetens navn” er en setning som lenge har vært fraværende i debattforum over det ganske store nett landskapet. Flere og flere tyr til karakteristikker som går langt over streken når det gjelder anstendighet og vanlig folkeskikk. Felles for all denne dritten er at de hevder seg beskyttet av ytringsfriheten. Det er ingen tvil om at ytringsfriheten skal ivaretas og gjøre det mulig for alle slags meninger enten man liker dem eller ikke, å bli ytret. Det finnes derimot en grense som flere og flere tråkker over i anstendighetens navn. Det å kalle andre mennesker unevnelige ting blir heretter straffet. Takk og pris for det.
Jeg er tilhenger av å stenge kommentarfelt over en lav sko når de ikke klarer å moderere innleggene som pøses ut og som inneholder dårlig skjulte trusler og hatefulle ytringer av rasistiske og personlige angrep på enkeltindivider. Hvis folk har behov for å ytre kontroversielle ting og egen oppfatninger om hvordan samfunnet og verden bør være så gjerne det. Men MÅ man bruke HATEFULLE og LOVLØSE karakteristikker mot andre mennesker eller grupper? I et demokrati skal det selvsagt være rom for å ha sterke meninger, men igjen, MÅ det være ulovlig og ekkelt grums dere spyr ut?
Mangelen på fornuftig og saklig debattevne gjør at dere som ytrer dere på en ulovlig måte faktisk jobber aktivt imot den samme ytringsfriheten som dere skriker etter selv. Hatet, karakteristikkene og dårlig skjulte trusler gjør at deres meningsmotstandere ikke lenger tør å ytre seg offentlig. Grumset vinner. Dette er et tap for det demokratiet dere selv forsøker å dra frem som en viktig faktor i deres argumentasjon i de saker dere ytrer dere om. Om merk at jeg IKKE snakker om ytringer som forholder seg til loven, men ytringer som BRYTER norsk lov.
Jeg håper virkelig at folk nå etterhvert tar til motmæle mot alt dette hatet som florerer i kommentarfeltene og jeg håper virkelig at vår politikere i ALLE partier er tydelig i deres egen språklige formulering slik at polarisering og hat ikke får grobunn i politikken. Det er virkelig uheldig at enkeltpolitikere og partier fremmer en mer polarisert debatt som i verste fall kan styrke hatet i kommentarfeltet. Etter min mening burde kommentarfelt i langt større grad sette krefter inn på å slette, samt anmelde alt av ulovligheter, trusler og grums.
Så igjen, takk til Høyesterett for denne nødvendige presisering, og så håper jeg inderlig at saklighet og og alminnelig folkeskikk er det som vinner en diskusjon i fremtiden uavhengig av hvilken mening man måtte ha.
Hei alle gode mennesker der ute. Ja, i dag er jeg så irritert over alle disse forbanna hissigproppene i trafikken. På vei til jobb så møter jeg pinadø litt av hvert der ute på veien som er til fare for både seg selv og andre. Skulle pinadø tro at folk spiste sinnapulver til frokost. Verst er gamle gubber i 60 årene. Mange av diss skulle aldri fått beholdt lappen etter fylte 55 år. Enten skaper de livsfarlige situasjoner ved å irritere alle rundt seg med norgesmesterskap i saktekjøring, eller så skal dem pokker meg lapdanse meg opp i hekken med sine dyre erstatninger for liten tiss. Bilister som dere er farlige i trafikken!
Hva er egentlig greia med folk som bare MÅ fremvise drittungeoppførsel i trafikken egentlig? Hissige og sure grinebitere som viser fingern, hytter med nevene og det som verre er. Flere ganger har det vært nære på at katastrofer har skjedd med meg eller biler rundt meg fordi noen arrogante drittsekker av menn og kvinner bare må vise at de er tilstede og i stand til hva som helst. Jeg er sykt irritert over alle dere som kjører rundt med ALTFOR LITE selvbilde som dere velger å kompensere for i trafikken til tross for at det potensielt kan ta livet av både dere selv og nabobarna. Egoister kaller jeg dere!
Selv holder jeg fartsgrensen på en slik måte at ingen trenger å presse meg i bakre støtfanger. Og ja, jeg har fått justert speedometeret da dette oftest viser feil fart. Det burde flere sinkekjørere og hattemenn med bygdesertifikat gjøre. Det beste er faktisk om dere begynner å hjelpe klimaet med å legge fra dere bilen for godt, å begynne å ta bussen.
Dere er livsfarlige mange av dere!
Selv kjører jeg heller ikke over stokk og stein. Jeg har da det for pokker ikke så travelt at jeg trenger å risikere livet for å komme frem 5 minutter før. Ikke for fort, ikke for sakte, men akkurat passe. Kan hende jeg ikke har behov for å vise hvor mandig jeg er i form av hestekrefter, villmannskjøring og kompensatoriske store biler…
Ruskjøring, råkjøring og uvettig bruk av bil er potensielle dødsfeller. Tenker dere overhodet ikke over hvilke holdninger dere sprer rundt dere? Tenker dere overhodet ikke på konsekvensene over det å gjøre seg selv til drapsmenn og kvinner når dere meier ned uskyldige?
Tenker vi ikke på disse tingene når vi tøff i trynet gasser opp? Tenker vi aldri på dette når små barn blir livredde for å gå til skolen på grunn av bilist galninger som på død og liv skal bevise overfor omverden hvor tøff de er på landeveien?
Men verst av alle er disse folka som med sin enorme visdom tror at bøter går til politiets juletrefest eller kake på fredagen. Besatt blinker dem med lyset for å advare andre om kontroller. Besatt laster dem ned apper som opplyser dem om trafikkontroller slik at de kan gasse på uten å bli tatt. Intelligens med samme nummer som fartsgrensen i et tett befolket område. Skammelig er det!
Skjerpings alle dere bilister med et overdrevent behov for å oppføre dere som rasshøl i trafikken! Tenk over at dere er rollemodeller for deres barn. Tenk over at det kan være et barn i veien rundt neste sving. Tenk over at råkjørere faktisk FORTJENER å bli tatt slik at det i neste omgang ikke er dem som meier ned familien din. Tenk over det når du neste gang vurderer å legge ut informasjon om hvor det er kontroll eller blinker med lysene for å advare. Tenk deg om neste gang du presser deg opp i ræven på bilen foran deg. Tenk deg om neste gang du skriker og hyler på medtrafikanter, tenk på hvilke signaler du sender til barn og barnebarn. Tenk deg om neste gang du putter i deg medisiner før du trer skipperhatten på deg og slingrer avgårde til butikken. Tenk deg om neste gang du river forbi en sinkekjører, hører smellet og våkner uten bein…hvis du noen gang våkner da…
I dag har jeg gode nyheter til alle dere menn der ute. I gårsdagens Innlegg i Bergens Tidende ble jeg behørig satt til veggs for min påstand om at menn sutrer for mye. I dag er jeg så glad for at dere menn der ute virkelig ikke tar dritt fra noen. Jeg opplevde at dere virkelig tok til motmæle for disse uhyrlige påstandene der jeg kalte menn sutrende. Jeg legger meg paddeflat selvsagt.
For det første så generalisert jeg. Dette var selvsagt ikke en genistrek fra min side. Jeg burde virkelig ikke sørget for at jeg feide alle menn over en kam. Jeg burde jo sagt at dette kun gjelder en liten promille av den mannlige befolkningen, inklusive meg selv. Det er da ikke riktig at når jeg selv er sutrete, så betyr dette at alle andre menn er det også?! Dette beklager jeg selvsagt på det dypeste. Jeg burde også ha satt opp en ørliten infoboks at innlegget kan tolkes ironisk. Det at jeg ikke hadde opplyst om dette er selvsagt kritikkverdig. I tillegg burde jeg jo også presisert at sutring i denne sammenhengen ikke gjaldt alle dem som aldri går til lege, noe de burde, og at dette gjaldt små og relativt ufarlige ting som småsmerte, ørsmå vondter og forkjølelsestilstander av mild type.
Jeg beklager selvsagt på det sterkeste. Til mitt forsvar er jeg jo kun en blogger, altså en rosa pingle uten evne til å forstå at MENN er MENN!
Jeg ser jo i ettertid at alle Norges menn absolutt har krav på en unnskyldning fordi jeg pirket borti deres mandighet når det egentlig var meg selv som bloggende rosadyr som tok feil. La oss være særlig glad for dette i ettertid. Vi kan en gang for alle slå ettertrykkelig fast at begrepet MANFLU er noe tøv som muligens er oppfunnet for å kunne disse oss…jeg mener dere menn der ute som skal ha seg frabedt å bli kalt sutrete når vi vet hvor alvorlig det kan bli med rennende nese.
Jeg legger meg flat og tusler rolig og flau inn igjen. Men jeg har lært noe av dette da om det er en trøst. Jeg kan nå med god samvittighet fortelle alle kvinner og andre der ute at min påstand om at menn er sutrete om småting viser seg IKKE Å STEMME! Det er jeg i alle fall glad for 🙂 Jeg lærer så lenge jeg lever er mitt nye slagord!
Står du på siden å ser ut på en verden som raser forbi?
Føler du at du ikke får anledning til å bidra?
Opplever du at kapteinen på skipet plasserer deg som dekksgutt selv om du har lengst fartstid, og mest formell utdanning?
Da er du ikke alene.
Svært mange i arbeidslivet opplever å bli forbigått når viktige oppgaver skal tildeles blant arbeidstakergruppen. Oppgaver blir systematisk tildelt andre uten at du som har både erfaring, fartstid og formell kompetanse blir vurdert i prosesser.
Visste du at dette er ulovlig? Visste du at dette kommer under psykososial mobbing på arbeidsplassen? Visste du at dette er en sikker oppskrift på å manøvrere deg som ansatt ut i lengre eller kortere sykemelding?
Det kan hende du vet det, men ikke lenger har krefter til å gjøre noe med det. Det å fratas muligheten til å bli “EMPOWERED” er en stor psykisk påkjenning for deg som arbeidstaker. Det er et mestringstap uten like å bli tildelt jobben med å vaske dørken når du har papirer på å styre skuta som kaptein eller styrmann.
Mange ledere er ikke bevisste nok på de konsekvensene dette får for den ansatte verken i sin daglige motivasjon og kreative bidragsevne, men også for lysten til å bidra til å seile, synge og utvikle seg. Til slutt står du kanskje i en situasjon der du er mer enn godt nok fornøyd med å tjene til livets opphold. Du går med andre ord på jobb kun for pengenes skyld.
Jeg tror det er svært mange som opplever dette i sitt yrke. Denne stadige nedgraderingen og forbigåing i ditt daglige virke som arbeidstaker. Sjefen har sine favoritter, er en kjent problemstilling, og dette er nærmest umulig å gjøre noe med.
Hvis du står med slike problemer burde du kanskje vurdere å ta tak i det via bedriftshelsetjeneste, tillitsvalgte eller kanskje enda bedre, lederne selv hvis dem er mottakelige for dialog.
Alt henger sammen og det å være tilsidesatt er ikke greit. Noen ganger kan det være lurt å vurdere alle muligheter, men husk at arbeidsmiljøloven er viktig som et redskap for å bedre din egen arbeidshverdag.
Når du våkner og ser at du fikk enda en dag. Det er en lykke og en gave man bør ta vare på. Det er de små tingene som gir det smilet i hjertet som betyr noe. Å slå fast at det som har vært ikke var noe annet enn øyeblikk. De øyeblikkene som seiler forbi en hele tiden.
Vil vi vel egentlig slippe å se disse små og store gavene i hverdagen? De øyeblikkene er vel egentlig det som er livet?
Jeg tror mange, alt for mange, tar disse øyeblikkene litt for gitt. La gå at de oftest er litt grå og kjedelige, kanskje til og med litt irriterende, men det er vel egentlig fordi vi selv lar dem være det?
Vi er flinke til å bruke denne grå malingen. Uten å tenke over det ofte nok så velger vi å male øyeblikkene i denne samme gråfargen. Vi har jo så mange andre farger i vår livspalett at det egentlig er rart at vi velger stemningsreduserende farger. Eller mer riktig, velger å ikke se gleden, verdien og lykken i de vakre gråfargene.
Jeg gledet meg over å kunne åpne øynene i morges. En natt var borte for alltid, men den bevisste dagen lå foran meg.Den tilbyr alt jeg vil, ønsker og velger å ta imot. Den er utømmelig og gavmild. Så i mitt liv er den alltid velkommen. Jeg velger å ta imot de gaver den måtte tilby. Alltid. Øyeblikkene er Konge.
En dag vil natten ikke ta slutt. Øyeblikkene har sluttet å gi. Jeg hadde bare en sjanse til å gripe dem. Det var bedre jeg gjorde det enn at jeg ikke gjorde det…
Ensomme unge menn og kvinner. De bare sitter der og gamer. Sliter med sine egne tanker. Har ingen sosiale kontakter annet enn over Twitch, in game chat og slike ting. Et eget språk og egne regler strengt regulert av dette fellesskapet.
De fleste uten kunnskap om tematikken finner det rart, uutholdelig og som et fenomen som bør avvikles til beste for den som gamer. Ensomme unge menn og kvinner. Hva tenker dere egentlig om følgende tanke:
“Hvis gamingverden er det eneste du har i livet til trøst, støtte og fellesskap, hva ville du da hatt igjen hvis dette ble tatt fra deg?”
En ting er å fysisk fjerne dette fra mennesker som sitter bak ensomhetens slør fordi DU mener at dette ikke er riktig eller normalt, men en helt annen ting er å fjerne det siste håpet, det siste halmstrået, den eneste kontakten de har med sine omgivelser. Foreldre, fagfolk og andre bør være klar over i hvilken ende man begynner en bedringsprosess. Det alle kan være enig om er at det å sitte hjemme isolert og gjerne med mange tilleggs-vansker til ensomheten, ikke er av det gode. Fordømming av gamere, gaming og nettbaserte tjenester bør man imidlertid være forsiktig med å skrike irritert og høyt over. Foreldre som med bakgrunn i egne, ofte gammeldagse preferanser, skriker og kjefter på sine barn over spilletider, chat verden og antall timer brukt på rommet, vel dere legger ytterligere stein til byrden. I verste fall hjelper dere noen videre ut i en bunnløs fortvilelse over ikke å mestre livet.
Uansett hva vi “gamliser” mener og ikke mener om gaming, nettbruk og timer brukt på sosiale medier, så er verden i dag annerledes enn i vår tid. Alle kontakter, venner og sosiale preferanser ligger i dag i en virtuell verden. Skille mellom virkelighet og virtuell virkelighet blir mindre og det er lite og ingenting vi kan gjøre med det.
“If you cant beat them, joint them”.
“There is an old political adage which says, If you can’t lick ’em, jine (join) ’em,” wrote Quentin Reynolds in ‘The Wounded Don’t Cry’ .” (Popular Library, 1963). This has become a common piece of advice given in situations where one side is greatly outnumbered by the other.” (Wikipedia).
Selv skulle de ønske. Inderlig ønske, at de var en del av fellesskapet. En del av det såkalt normale. Men for de aller fleste av dem så har hendelser i livet eller permanente sykdoms og funksjonsnedsettelser ført til at det ene tok det andre. Man kan ikke si til en med autismespekterforstyrrelser at “nå må du skjerpe deg” “Kom deg ut blant andre”. Vi kan ikke si til dem som hele sitt liv har blitt mobbet at det er på tide å legge vekk PC og komme seg sammen med andre mennesker. Det ville nemlig kunne føre til ytterligere tapsopplevelser. Ytterligere nederlag. Da er det mye bedre å sette seg inn i deres situasjon. Join them. Være en del av deres univers og forsøk å forstå. Sette seg inn i hva spillverden handler om. Forstå de uskrevne reglene i en slik situasjon.
Mange tenker feilaktig at man bør sette hardt mot hardt. Tough love, er også et middel tenker mange. Dette er svært uheldig etter min oppfatning. Jo mer man presser et menneske som fra før er presset, jo mer motstand er det sannsynlig at du får.
De mange unge menn og kvinner som sitter der å er ensomme og isolerte er et problem. Først og fremst for dem selv, men også for familien deres og det som en gang var deres venner. Litt etter litt brytes de ned til et point of no return. Der sitter man uten verken håp eller fremtid. Mange har forsøkt å gå til psykologer og får mye og omfattende hjelp av hjelpeapparatet, men med all respekt til de mange gode intensjoner, hadde dette virket ja så hadde det ikke vært et problem.
Hjelpeapparatet forstår ikke problematikkens fundament. De forstår ikke problemets komplekse utgangspunkt. Dette er en påstand jeg mener står trygt i den erfaringen jeg selv har. Viljen, ønske og kraften er tilstede, men som utelukkende symptom tenkende i sin tilnærming til vanskelighetene. Hva kan vi gjøre for å få dem til å føle seg bedre, liksom. Hva kan vi fortelle og undervise dem i hvordan vi skal få dem vekk fra den forferdelige virtuelle verden? Altså fjerne håpet, den siste trygge planken, den siste kontakten med en verden som de føler seg trygg i. Dette er typisk for et hjelpeapparat som ikke forstår gamernes natur. Deres grunnlag og virkelighet. Og et hjelpeapparat som er fordømmende i sin tilnærming til denne rare, ufyselige og forferdelig virtuelle virkeligheten. Dette er feil måte å forstå problemets natur. Problemets opprinnelse om man vil.
“ It takes one to know one”.
Dette utsagnet bygger jeg på det faktum at hvis man skal klare å arbeide konstruktivt og løsningsorientert rundt disse vanskelighetene, så må man også ha en felles forståelse av problemets egenart. Man må på mange måter både forstå og akseptere denne verden. Man bør til og med ha vært eller kjenne til å ha kompetanse om hva det er som foregår i denne verden. Det nytter for eksempel ikke å prate med en som KUN er opptatt av et spesielt spill og der nøkkelen til kontakt og kommunikasjon er via spillet, hvis man selv ikke vet en døyt om hva spillet går ut på. Du kan ikke bygge en grunnmur uten å vite hva sement er, og hva den inneholder av blandingsforhold. Man må ha førstehånds kunnskap om det man snakker om.
Når jeg arbeider med motivasjon og endring av livsstil så innebærer jo ikke det kun å trene mer og spise sunt. Det handler vel så mye om å arbeide med dem som av ulike grunner befinner seg et sted i livet der man ikke ønsker å være. Men de har alle et ønske om å endre noe som tar dem ut av ofte desperate situasjoner, eller situasjoner der point of no return har kommet. Man har bare gitt opp til “realitetene”.
Jeg arbeider med ensomhet, isolasjon, utvikling, motivasjon og endringsmekanismer hos svært mange mennesketyper og fra absolutt alle samfunnslag og alder. Gamerne er vår nye pariakaste. Selv om det har blitt noe bedre så er det fortsatt langt igjen før denne gruppen ikke lenger stigmatiseres for deres interesse for spill og virtuell virkelighet. Det vi må passe på er å kunne anerkjenne at det utmerket går an å ha et balansert forhold til dette slik at den virtuelle og den virkelige verden går hand i hand.
Vi kan ikke ut i fra våre gamle fordommer om at det var bedre før da vi klatret i trærne, sette oss til administratorer for ungdommens liv og interessefelt slik de opplever det i dag.
Når jeg jobber med endring så er det særlig tre ting som er førende for utvikling i en retning som alle kan leve godt med.
Det første er en grundig kartlegging av hva som er ÅRSAKENE til at man isolerer seg. Det andre er å finne en levelig løsning mellom årsakene og øyeblikket. Og det tredje er å bruke INTERESSE og MESTRINGSTANKEN på en slik måte at endring kan oppstå.
Det er også viktig å huske på at det å endre slike ting er noe ganske annet enn å slutte å røyke kun ved å tvert kutte ut problemet. Med røykeuvaner er det egentlig enkelt. Enten røyker du eller så røyker du ikke. Med gaming, isolasjon og da gjerne i kombinasjon med en rekke andre tilstander er det ikke slik. Du kan ikke i disse tilfellene si at enten så gamer du eller så gjør du det ikke. Det blir for vanskelig for de fleste og det er i de fleste tilfellene heller ikke ønskelig.
De beste resultatene får man der man som terapeut og coach faktisk gidder å sette seg inn i alle deler av klientens underliggende problemer, samt å forstå det språket og handlingsmønstre som gjelder for den enkelte. Det finnes nemlig ingen standardmal om hvordan man gjør dette. Individuell tilnærming og aksept, forståelse og interesse for dem man møter er avgjørende.
For å si det enkelt, har du ikke peiling på hva Twitch er så stiller du med et særlig dårlig utgangspunkt. Hvis du spyr av tanken om å sitte i 5 timer å spille et spill så skinner disse holdningene lett gjennom. Motstand øker og relasjonsbygging har dårlige vekstvilkår. hvis du tror at nøkkelen til å bedre tilstanden til denne gruppen er å “PÅTVINGE, eller FORKLARE” at gaming er noe dritt, ja så har du misforstått denne gruppen totalt. Vellykket endring skjer ved indre motivasjon ikke å forklare folk hva DU synes er fornuftig.
Eat, game, sleep og repeat er en hedersbadge for denne gruppen, ikke en forferdelig statement over tapt ungdom. La tilnærmingen til et bedre liv faktisk gå hånd i hånd med denne. La sluttresultatet være jatakk begge deler i en sunn og levelig balanse.
Vi menn er sannelig noen skrøpelige vesener. Ikke alltid selvsagt, men jevnt over. Det skal bare en liten forkjølelse eller en aldri så liten neseskilleveggoperasjon til før vi nærmest er døende. Hva er det med oss som i det ene sekundet er knallharde individer som når som helst kan dra ut å fange mat til familien med klubbe og fiskestang, for så å falle nærmest dau om ved litt småknask her og der.
Svare er like enkelt som det er flaut. Vi elsker å bli syntes synd i. Vi elsker en kone som løper rundt og steller og passer på oss, mens vi selv ligger strykeflat å venter på om vi muligens overlever. Dette tenkte jeg på i dag da jeg faktisk fikk et blikk som fortalte meg at det jaggu var på tide å manne seg opp. Operasjonen var vellykket og jeg kan for første gang i livet puste gjennom nesen, så hva pokker ligger jeg der å syter for?! “Stakkars meg”, ” Åhh det er så synd i meg!” Typisk eller?
Da slo det meg med ett, “Hva faen er jeg sutrer etter?”
Nei, si det. Det nytter heller ikke å avfeie det med at vi menn bare er slik. Hva med å virkelig ta tak og faktisk finne frem klubben, overse bagateller og gå ut der å fang en fjelløve eller en moskusokse? Med bare nevene helst!
Som sagt så gjort. Jeg tok en avgjørelse, selv om det fortsatt gjør litt vondt i nesen, om at NÅ ER DET NOK! Gutten blir til MANN.
Jeg er nok ikke alene om å være litt sutrete mann, men trenger vi å å være det? Tenker vi over at det faktisk er belastende for dem rundt oss? Som steller og stuller og gir os omsorg? Nei, kom igjen mannfolk. Stram dere opp ti hakk og bli litt mer mann! Det skal i alle fall denne MANNEN!
