På drømmevinger over viddene

Copyright WIlly Marthinussen

 

Langt der borte, der borte hvor himmelen møter fjellet. Langt der borte dannes linjen som kalles horisonten.

Man står der og skuer mot denne linjen. Denne taggete og ujevne linjen som er tegnet mot den grå himmelen over en. Man kjenner seg overgitt til det mektige landskapet rundt en. Man får en hutrende følelse som raskt kryper opp langs ryggraden. En følelse som stammer fra ur genene våre et sted. Fra en tid da mennesket ikke var gitt det herredømme de har i dag. Den gangen ærefrykt var noe som betydde noe mer enn det det gjør i dag.

Paralysert står man der. Man klarer kun å puste. Kroppen ellers virker ikke. Man blir bare stående å se utover dette storslåtte landskapet foran en. Man tenker man skal løfte en fot og ta et lite, nølende skritt fremover, men bena er blytunge.

Litt etter litt våkner sansene og nervesystemet til live. Kroppen fylles med lett, frisk fjelluft. Som en heliumdose fylles bena med lette gasser og begynner lekent og raskt å trippe videre mot den taggete linjen der fremme. Lukten av fjellbusker og kratt kiler neseborene og fyller også lungene med kruttsterk energi. En energi som kun kan komme til deg ved å gi kroppens sanseapparat den friheten den trenger i åpent og lekende terreng. Drevet av aktivitet som gir en varige minner og påfyll av storslagne bilder i hjernebarken, kombinerer man gange med småløping og konsentrasjon. For hvert eneste konsentrerte skritt i raskt tempo utfordres hjernens læringssenter og danner titusenvis av nye synapser. En klar forebygging av kognitiv svikt og en økning av celler som gir økt læringspotensiale fosser inn i den fantastiske plastiske hjernen vår.

 

Horisonten er fortsatt like langt borte, men kroppen er godsliten etter løpeturen over stein og tue i kronglete og utfordrende terreng.

Man stanser opp et øyeblikk for å få igjen pusten og ned pulsen. Naturens Spotify spiller en låt i det fjerne med den siste hiten fra fjellrype og Heilo et sted i krattet der borte i lien. Heilo er fjellvandrerens følgesvenn. Hans vemodige plystring ringer i ørene og skaper en litt nedstemt følelse i kroppen. Samtidig blir man litt glad innvendig fordi naturen fortsatt kan skape slike hits på fjellet. En mektig følelse når den blandes med tur, løping, vandring og selve fjellets storslagne omgivelser. Et sted der magien rår. Vinden som uler forbi deg skaper lyden av joik i det fjerne. Litt som nå når ettermiddagen sakte blir til kveld og mørket pakker inn horisonten i et beskyttende teppe. Over deg danser Gudene i Aurora Borealis lys. Det er party i Odins verden. Party for fjellgudene i lyset fra solens magnetiske støv som er spredt tilfeldig over himmelhvelvingen. I flere farger og med grønt som basisfarge flakker lyset frem og tilbake. Man legger seg ned i lyngen. På rygg ligger man der og titter opp på den mektige hvelvingen over seg. Og man kan sverge på at dette er det nærmeste himmelriket man kan komme. I det fjerne høres kun stillhet.

Teltet ved siden av deg er kommet opp. Det blir mer og mer innbydende etter hvert som kulden i luften blir mer påfallende. En kald dugg bretter sine vinger rundt deg og du hutrer lett. På tide å trekke seg inn i et varmt telt der ovnen i midten av type vedfyrt varmer hele deg. Man kryper inn i soveposen og varmen brer seg fra ytterst til innerst. Ansiktet koker lett, men på en god måte. Fjellet har strødd sine magiske frø på varmen og plantet en god tretthet i kroppen din. Man lukker øynene og glir inn i dyp søvn.

Nattens diamanter blinker i takt med flammehavet som flakker over himmelhvelvingen. Frosten utenfor hindrer ikke at drømmene får liv i søvnen. Stille flyr man over viddene på drømmevinger. Stjernene skinner og blinker i hvitt, gult og tidvis rødt. Viddens magi virker på kropp og sjel og man tenker over hvor heldig man er som lever i et slikt scenario. En dyp og murrende magisk tone høres langt der ute i det fjerne. Lyden av stille, dyp joik gir magien i øyeblikket ekstra kraft. På drømmevinger seiler man over stille, månelyse vann som glitrer i gjenskinnet fra stjernehimmelen og nordlys.

Man kan ikke la være å drømme om den reisen man har gjort i livet og som fortsatt beriker livet ens hver eneste dag. Det å nyte en slik magi er en livsreise verdig. En fantastisk reise og en fantastisk opplevelse. Hver dag er en ny magisk tone som spiller livets vakreste toner til ære for kun deg. Det å kjenne på de dype murrende tonene fra et sted langt borte, trekker drømmen i retning av Ultima Thule. Der på grensen mellom fantasi og virkelighet flyter man som en Peter Pan figur over himmelen på drømmevinger. Et sted langt der borte i horisonten ligger de nye dagene. Der et sted ligger undring og ny magi. Et stille sted der drager og løver, ulver og trollmenn bor. Et sted der fremme ligger landet som kun eksisterer i ens eget sinn, den verden som betyr alt for en. I dette landet finnes trygghet og mestring, kamp, gleder og sorger. I dette landet bortenfor grensene til Ultima Thule finnes det lille rommet der du er hersker, konge og magiens trollmann.

 

Teltet der oppe på fjellet pakkes godt rundt en når dagen langsomt våkner. Det kjennes godt ut å åpne øynene atter en gang. Å kjenne på fjellets veldige hall rundt en samtidig som man ligger godt innpakket i posen sin. Ovnen har blitt lunken og fjellets kraft overtar innsiden av soveposen. Lukten av varm kaffe brer seg i teltet. Drømmevingene glir inn i magiens verden som en gnist som blusser opp og forsvinner. Kaffen rister en tilbake til livet. Vandringen kan fortsette.

Med ny kraft og styrke kjenner man på milene som tilbakelegges. Hver, nye dag er en gave som må forvaltes på beste mulige måte. Endring er nødvendig for å kunne fornye kraften man trenger til å møte stadig nye fjelltopper og horisonter. Vandringen kan gjøres lettere hvis man lar fantasiene få innpass, ved å alliere seg med prinser, konger og trollmenn fra landet bortenfor Ultima Thule. Vandrerstaven er vårt sverd i kampen mot det onde. En kamp som er evig og som kan lettes ved å bruke trollmannens magiske pulver. Ved å plukke de gyldne bærene som viddene gir en, og ved å fange sin mat i viddenes mange vann. Det finnes nok å leve av for den som vet hvordan man sanker den energien som finnes.

På denne vandringen som kalles livet, over vidder og med fjellets godhet rundt en, møter man på myrer, vann og store steiner. Men også små klukkende bekker og livgivende opplevelser som krydrer dagene våre. De tunge steinene og vandring over tunge sorgfulle myrer, blir mye lettere hvis vi av og til stanser og drikker av de klukkende og muntre små bekkene som gir oss av livets vann. De gir en det en trenger for å klare å vandre videre når horisonten virker lengre borte enn noen gang. Man får inn den magien og styrken man trenger for å forstå at vandringen ikke skal ha et mål men at vandringen i seg selv er målet. De skrittene man tar i tunge myrer og i bratte bakker er der for en grunn. De er der for at sverdet skal slipes og kroppen skal styrkes i kampen mot tomrommet. De er der for å minne en på at bakenfor bakkene ligger nye sølvglitrende vann og mektige fosser. Opplevelser som gir en frysninger av glede og opplevelser som fyller en med ærefrykt og undring. Opplevelser som bekrefter at vandringen er meningsfull. Og atter en gang går det mot kveld.

 

Teltet er ditt ly. Soveposen kan rulles ut og ovnen fylles med den varmen man trenger når man innimellom hviler sin trette, men fornøyde kropp. Viddene man vandrer på er en venn som tross sin mektige magi og veldige tilstedeværelse kjennes trygg og god. Vandringene man tar, stien man følger og naturens store og små undere tar hånden din og leder deg inn i drømmen på ny. På drømmevinger står man i silhuett på en topp. Man skuer utover trollmannens rike. Viddene er mektige som livet selv. Taggene som tegnes i horisonten møter igjen den magiske ilden over himmelhvelvingen. Langt der borte speiler flammen seg i sølvglitrende vann. Man strekker seg ut og løftes oppover av de mektige drømmevingene sine. Man glir over landskapet for å se hva som ligger der borte i horisonten, men man kommer aldri frem for å få vite noe. Fordi viddene ikke vil fortelle. Fordi viddene ikke skal fortelle. Det er ikke mulig å fly så langt frem at man får vite hva morgendagen bringer. Livets vidder skal ikke det. Man skal kun fly over å nyte de opplevelsene disse mektige opplevelsene viddene kan gi. Hver en tue, myr, bakke og stein er en gave. En gave som ligger klar for å oppleves for den som evner å se magien i hvert eneste sekund man vandrer mellom dem.

Et smil flakker over ansiktet ditt. Trollmannen fortsetter å vandre. Trygg og sikker nyter han vært eneste steg. Lukker øynene atter en gang og hører Heiloens langtrukne og litt sorgfulle sang i det fjerne. Sorgtung, ja. Men likevel vet man at det inne i sorgen finnes gnister av liv og glede. Fordi Heiloen vet å fly på sine egne drømmevinger på de viddene som er livet dens.

Bålet varmer fortsatt. Bålet dør aldri ut hvis man vet å legge på mer ved.

 

Ønsker dere alle en strålende ny dag og en fantastisk luciadag.

 

Mvh Willy

#drømmevinger #drøm #virkelighet #livet #vandring #fjell #vidde #magi #varme #endring #livsstil #asperger #kjærlighet #trollmannen

 

 

 

Når håpløsheten blir håpløs

 

Smaker på ordet. Ser det for meg, snur og vender på det for å få frem følelsen. Et ord er så fort. Fort sagt og kan bli fort glemt og gjemt av andre ord. Det blir bare liggende, provoserende og konfronterende, irriterende. Det når ikke helt frem i dagen alltid, men ligger der på lur. 

Dagene driver av gårde. Døsen av virkeligheten ligger der og utilstrekkeligheten og usikkerheten?blir normalen. 
Gode stunder blir heiet frem. For det må man, for syns skyld. For andres skyld. Man leter etter seire. Alt kan brukes! 
«Sto du opp? Flott!!»
«Vil du på butikken? Flott!!»
«Grer du håret? Flott!»
«Ser du på meg? Flott!»
Om igjen og om igjen?.et lite repertoar som ikke fører noensted..Gir ingen mestring eller fremgang. Gir bare..noe..der og da. 

Sakte går vi i den dype dalen. Mørke er der hele tiden. Holder oss i skyggen, for lyset blir for vanskelig. For skarpt. For mye. Kikker opp på toppene rundt oss, ser etter stier, flere muligheter. Håper at stien som er foran oss vet hvor vi trenger å gå. Oppover. Håper den kan sakte slynge seg oppover, slik at det ikke merkes. Slik at vi for hvert skritt i skyggen likevel er på vei mot lys, varme og..

Litt om litt så er man kommet seg opp og frem uten at angsten har lagt merke til det. Uten at den er blitt vekket og forstyrret. Latt angsten ligge der å tro at alt er som det pleier. At alt er under kontroll. Håpløsheten klarer ikke å holde følge mot toppen. Den må gi tapt for nye håp. Ordet har mistet halen og vi tusler sakte videre..

..på vegne av ❤

Mvh Anne Merethe

 

#angst #helsegevinst #helse #motivasjon #aktivitet #hverdagsaktivitet #suksess #leve #livsstil #psykisk #angstlidelser #psykiskhelse #asperger #autisme #hverdagsaktiv #mot #kamp #ensomhet #mestring

Shopping gir lett 15000 skritt!

 

Hei alle fine folk!

I dag har vi handlet både på Ullared og på Svinesund og til slutt på Nordby shopping senter.

Og det er ingen tvil om at dette har hverdagsaktivt potensiale! Som nevnt i et tidligere innlegg om sannheten om 10000 skritt er ikke 10000 skritt nok. Så en ny grunn til å begynne å like shopping er hverdsgstrimmen som følger med på kjøpet. 15000 skritt var lett å nå pluss mange gode kjøp og morsomme mennesker. Jess, jeg digger shopping.

Atypisk mann? Sikkert. Bryr jeg meg? Mneh. Så folkens, vær litt atypisk mainstream. Tenk på helsa. Go shopping!

Mvh Willy

#hverdagsaktiv #motivasjon #aktiv #aktivhverdag #aktivitet #ferie #shopping #15000skritt #livsglede #helse 

Tyløsand

 

Dette må være en av de flotteste strendene keg har vært på. Nydelige bølger og langgrunt. Perfekt for familier og frysepinner.

Slenger med noen bilder fra denne perlen.

 

Mvh Willy 

 

#tyløsand #sverige #ferie #strandliv

Ferie!

 

I dag er det bare en ting å si!

Ferie!

Ønsker alle andre en fortsatt god sommer. Og folkens, husk å lese, like og dele bloggen vår for masse sommerartikler, gode tips samt et og annet om livet i tillegg.

 

 

Badetur for eldre hund

 

I dagens hverdagsaktive gikk turen ut i skog og mark. Vår litt eldre hund og gode familiemedlem Buddy, fikk mosjon for litt slitne hofter. På forrige kontroll hos dyrlegen fikk han foreskrevet fysisk aktivitet i vann som medisin. Så nå har vi kost oss med tilpasset hverdagsaktivitet i badevannet vi har bare en kort spasertur hjemmefra.

Igjen er gevinsten todelt slik at både hund og eiere får litt tur og kos. Det er viktigere det enn å bli sittende i sofaen.

Vannrehabilitering for hunder kan forresten fint kombineres med en svømmetur for eieren også. I alle fall når været og temperaturene er som i dag.

Ønsker dere alle en strålende fin helg folkens!

Mvh Willy

 

Husker du hvem du var?

 

 

Husker du hvem du var, før angsten tok deg? Tok deg, kverket alt av det lille livet du hadde bygget opp. Livet vi trodde vi hadde klart å mure, bygge og tilrettelegge for deg, slik du var, slik du trengte, slik du fungerte.

For et svik! For et svik det er. Denne svikefulle angsten. Leder en til de uvirkelige, det usanne, det oppdiktede. Ikke en eneste ting ved den er sann, riktig eller logisk. Ikke noe godt har den i tankene, der den entrer en som en parasitt som nærer av vertens liv bare for å gjøre den svak. Så svak at den får det fulle og hele herredømme. Angsten blir sakte, men å så sikkert det sanne, det riktige, det logiske. Den blir livet.

Utenfor står jeg og hamrer løs på stengselet. Forbanner styrken til angsten og forbanner min egen svakhet. Klarer ikke trenge gjennom. Lusker rundt som en ulv, prøver å finne en åpning. En tid, der jeg kan komme gjennom. Gang på gang stanger jeg mot stengslene.

Noen dager står angsten fremfor meg, i din skikkelse og tror den kan overskygge deg. Tror at den kan gjemme deg, slik at jeg bare ser angsten og ikke deg. Den provoserer, irriterer og krever, i din skikkelse. BRING IT ON!!

Du forandrer deg, du gir etter, kan ikke annet. Jeget ditt forsvinner inn i mørket, du klorer deg fast og skriker mens skyggene omringer deg. Kraften blir sugd ut av deg som en Desperant fra Harry Potter.

En Desperant er en fryktelig skikkelse som ikke skiller venn eller fiende. Som suger ut kraften og nærer på sine ofre. Som angsten.

Mange gode stunder i sofakroken, i pausene, i roen. Der sitter vi. Kikker på Harry Potter. Film etter film.

Jeg sitter og ønsker at den verdenen var virkelig. At trolldom kunne reparere og gjøre godt igjen. Beskytte.

Beskytte deg fra Desperantene. Jeg kunne brukt magi. Magi til å redde deg, sånn som Harry Potter gjør.

Jeg ville valgt Skytsvergeformelen. En positiv kraft som skulle blitt et skjold rundt deg så Desperantene kunne næret av den, istedenfor deg.

Og den skulle virke. Den skulle virke fordi du skulle tenke på et minne, ikke et hvilket som helst minne, men et veldig sterkt og godt minne. Latt det fylle deg opp, fortape deg i det, mens jeg ropte av all min styrke «FORVENTO VERGUM!!!».

Så skulle Desperanten blitt forvandlet til det gode. Det beste minne du kunne tenke deg.

Og så. Så skulle det vært over. Borte. Ikke et spor, ikke et arr. Ingenting.

En ny vår, morgen og verden skulle vist seg foran deg og du skulle ikke trengt å huske på alt det vonde. Du så deg aldri tilbake, bare til de gode minnene.

Du skulle husket hvem du var, før angsten tok deg.

Klem Merethe

 

#autisme #asperger #harrypotter #angst #psykiskhelse #minner #helse #følelser #psykisk #film #magi #trolldom

På grunn av VM er jeg opptatt med noe helt annet

 

Beklager dagens korte innlegg. Jeg er i dag opptatt med noe helt annet enn fotball. Jeg snekrer, spikrer, høvler og skrur. Dagens overdose av andre som løper og har det gøy, gav meg såpass mye inspirasjon at jeg følte for å bare la dem løpe og ha det moro,mens jeg viet tiden til å leke handyman ute på terrassen.

Målet var å klare fire forskjellige øvelser a 90 minutter, Altså fordelt på 4 fotballkamper i løpet av lørdagen. Kun med små oppdateringspauser om de ulike resultatene slik at kunnskapsnivået holdes vedlike til jeg må snakke om disse kampene på jobben Mandag.

 

Det er som du skjønner ulike ting man kan prioritere i løpet av en dag. Min inneholdt bevegelse med akkurat såpass mye motstand i seg at man såvidt kan kalle det styrkeøvelser. Lite kardio her i dag altså, men med desto større fokus på bevegelse og styrkeøvelser med stående og liggende 4×2″ plank.

 

Nå er det drikkepause og et lite opphold før kampen om myggen starter igjen nå i skumringen. Jeg er klar denne gangen også og regner med å ha såpass overskudd at jeg muligens kan ha et lite spillemessig overtak nå i andre omgang.

 

Ønsker alle lesere en riktig god helg!

 

#fotball #VM #aktivitet #Mygg #drikkepause #handyman # bygge #snekre #Terrasse #Hverdagsaktiv #livsnyter

 

Når livet gir av sine gode dager

Reklame | Stronger, lish lash, cheap monday

 

Noen ganger skinner solen. Ikke der vi er vant til å se den. Men inni. Inni oss, der som vi alle kjenner det mest når noe godt skjer.

Å være den som ser. Observerer gleden din over de små seirene. Solen treffer ansiktet ditt og blikket ditt søker, ørene leter etter lyder, nesen din fylles med lukter som ikke har blitt kjent på. På lenge. Kan man kjenne lukten av glede? Kan man se den noe sted? Eller bor den inni der, bare venter på å virke?

Gleden i dag var turen ut. Egentlig så lett når alt virker, er på plass. Truende skyer på himmelen skremmer ingen av oss. Så. Så regner det. Men istedenfor å bli skremt tilbake, kjører vi på. Vi fortsetter mot der vi skal.

Sjøen er stille når vi kommer frem. Stille. Det eneste som lager uro og røper seg, er dråpene som treffer vannflaten. Tett i tett. Vi kommer til å bli så våte. Men likevel går vi på. Tar med oss fiskestangen. Vi ser utover vannet. Stille vann, men likevel urolig av alle dråpene som treffer. Men. Vi blir liksom ikke våt. Ikke mer enn vi synes bare er greit på en fisketur.

Luften blir fylt av en lukt. Lukten av regn som treffer tørre steiner, støv og gress. Vi lukker øynene og trekker pusten inn. Forsiktig og kjenner lungene blir fylt med nytt. Forsiktig, så vi ikke bruker opp det gode. Trekker pusten enda en gang. Er lukten der enda?

Skyene blir lettere. Du så det. Dråpene i vannet blir mykere. Så. Stille. Regnet er brått forbi. For en stund. Skyene lover mer, men det gjør ingenting. Vi klarer å stå i regnet. Bli våte. Men likevel ikke bli våte. Ikke mer enn det som er greit på en fisketur.

Du tar sats. Stillheten blir fylt med lyden av snøret som blir kastet ut med bestemt bevegelse. Snøret raser utover vannet. Alle ser. Venter litt i spenning. Hvor treffer du?

Plutselig treffer den vannet! Langt ute, langt kast. Perfekt kast. Snøret går, mens du venter på det riktige tidspunktet. Så.

Gleden, overraskelsen, den lille panikken. Fisken nappet og du sveiver inn. Ubeskrivelig glede. Ansikt som lyser. Lysere enn solen som treffer vannet gjennom skyene.

For en fin kveld. For noen fine øyeblikk. Takk dagen, for at du ga til oss. For vi trenger dette. Vi trenger å bygges opp. Alle sammen. Ikke bare noen. Vi trenger å kjenne gode dager. Vi trenger å fylle opp, hamstre, bygge.

Vi tenker ikke stort. Det blir for mye. Vi trenger bare litt av gangen. En lukt, en lyd, en følelse. Vi nyter det gode. Detaljene som er rundt oss, som gir oss noe.

Så selv om det regner, og skyene er mørke. Så velger vi å se på det gode. Det vakre. Fordi vi kan. Fordi vi trenger. Fordi vi klarer.

 

Akkurat nå.

 

Mvh Merethe

   

#asperger #fisketur #glede #psykiskhelse #familie #angst #livet #autisme

Kor e alle helter hen?

En stund siden tanker har festet seg lenge nok til at de har blitt noe mer enn bare flyktige tanker. Påsken har vært en fin tid sammen. Med familien. Korte turer i solen. Kvalitet fremfor kvantitet. Igjen kommer det tanker på vegne av.

Kor e alle helter hen?

Sorgen er så stor. Over så mye.

I dag over tapte vennskap, selv om jeg ikke var så god på det. Klarte ikke. Jeg klarer ikke å se, at når jeg ikke klarer å gi, ja så får jeg ingenting igjen. Sånn er de beinharde reglene. Ingenting. Når vennskap blir målt etter evne, og ikke etter behov. Ja, da har jeg tapt. For det er slik at jeg ikke klarer å evne. Klarer ikke å pleie et vennskap slik det står om i boken. Klarer ikke å gi av meg selv til andre, det andre vil ha.

Men jeg har likevel så ufattelig mye å gi!!

Dødsredd for så mye. For hva andre mener om meg, alltid!

Men behovet er der. Hver dag. Tenk å bli anerkjent, lagt merke til, bli inkludert! Ja om det bare var et: Hei! En tommel opp! Et hva som helst! Å få være en kompis! Tenk å kunne høre en stemme si: «Hei! Eg skjønner du sliter! Men skal vi henge litt?»

Klarer ikke bruke mobilen min. Orker ikke lade den. For om jeg lader den, da er det så lett å se snapp`ene, facebook`en, oppdateringer som bare viser alle andre sine liv. Sammen med hverandre. Kule bilder av livet til gutter og jenter. Venner som lever livet, sammen. Opplever alle opplevelsene som ungdommer skal oppleve. Sammen. Jeg har ingen snapper`er å sende, ingen oppdateringer eller smil over lykkelige stunder sammen med kompisene. Men, ikke misforstå! Jeg har lykkelige stunder. Når jeg spiller. En annen verden, der jeg er kongen!

Ikke en eneste. Eneste venn. Jeg sitter og vrir meg for å finne ut hva jeg gjorde galt. Forbanner meg selv. Hvorfor klarer jeg ikke – livet! Hvorfor er jeg ikke en slik som noen har lyst å være med – ubetinget, ringe til. Å ha en som jeg kan kalle min venn og som vil kalle meg sin.

Dag ut og dag inn. Sitter du alene. Jeg ser at du savner, ser at du mangler. Noen. Vil så gjerne hjelpe deg med ensomheten. Det var så enkelt før. Treffes på lekeplassen, ingen spørsmål. Ingen krav. Bare du ville leke, så var alt greit. Så enkle og ukompliserte barnesinn. Slik er det ikke nå. Alt er så ufattelig vanskelig. Det er ikke rom for utfordringer eller annerledesheter. 

Hvorfor tør ikke ungdommen? Hvorfor er det ikke naturlig å møte andre i vanskeligheter? Hvordan er vi voksne? Hvordan viser vi mot og betingelsesløshet? Hvordan viser samfunnet dette? Ja, i praksis! Ikke opplest fra bøker og MOT- brosjyrer. Og virker det?

I går var det Verdens autismedag, 2 april. På facebook poppet det opp ulike tekster og bannere om opplysning og informasjon. I går skulle alle bli opplyst, trykke liker og nikke bekreftende. Og i dag? Vet ikke.

Det er heller ikke lenge siden det var Verdens vaffeldag. Alle laget vafler! La ut bilder med den ene oppskriften etter den andre. Tips og gamle triks for de beste vaflene i hele verden! Alle hadde passet på å ha ingrediensene klar til denne dagen, ferdigkjøpt eller fra bunnen av, slik at de kunne feire sammen med hele verden! Så stort engasjement, for vafler!

For vafler engasjerer! Ingenting som samler folk mer, som det å lage vafler. Og vafler? Det blir laget og nytes rett som det er. Ikke bare en gang i året.

Sukk, dere skjønner sikkert hvor jeg vil hen med dette. Eller ikke. Kanskje jeg ikke vet det helt selv og egentlig ikke har lov til å sette dette på spissen. For folk går i forsvar, akkurat som jeg gjør. Og det er jo ikke meningen min.

Jeg klarer ikke å hjelpe sønnen min. Til å få venner. Ikke slik som før da han var liten, da det bare var å trille bort på lekeplassen. Invitere hjem.

Man kan få hjelp til så mangt,  og det har vi jammensanten også fått. Men hvordan få hjelp til noe slikt? Kjøpt og betalt? Og er det mamma som skal ordne dette og?

Kjenner et sinne langt inne et sted. Som lager en så stor sorg. For alle vil jo det aller beste for sitt barn, og helst litt til. Men å finne venner til en som ikke klarer å være en venn tilbake. Ikke hele tiden. Bare av og til. Ja, det krever så mye av den andre at jeg tror ikke den personen finnes. Men jeg er veldig åpen om noen mener de kan motbevise meg. Veldig åpen.

Det kreves så mye av en ungdom, å kunne klare å se andres behov. Å gi av seg selv, og risikere å ikke få noe tilbake og likevel ikke gi slipp.  Spesielt om ikke du får tilbake det du forventer. For vennskap har en definisjon. En definisjon som hver og en av oss definerer selv ut i fra ens behov. For ingen er lik. Derfor er det så inderlig sårt å se at ingen av de millionvise definisjonene kan passe. Passe til en, som trenger mest av alt: en HELT! En HELT som ikke er redd for å få en annen til å føle seg som en KONGE!

Og hva får HELTEN igjen for det? Tja..noe inderlig godt noe!

Som jeg har nevnt før, så hjelper det meg å finne tekster som betyr. Tekster som finner flere ord enn jeg kan klare selv. Så nok en gang, Jan Eggum sier det så enkelt. Så sant.

Kor e alle helter hen?

Stå opp igjen

Tjorven, kom tilbake.

Heltene, de bare dro

Drømmen gikk i do

Og onkel Lauritz e på video

For tenk, dere! Tenk å få være en HELT for noen!

Klem Merethe <3

reklame

 

#autisme #aspergers #tanker #mentalt #sorg #venner #venneløs #ensomhet #ensom #alene #heltene #helter #psykiskhelse #psykiatri #mentalhelse #helse