Sommermorgen

 

Pusten min kjennes rolig ut. Nesten for rolig. Jeg kjenner at hvilepulsen er så lav som den kan bli. Øynene er lukket, men jeg ser likevel. Skygger og lysende prikker på innsiden av mine øyelokk. Vil ikke åpne dem. Enda. Bare hvile enda litt til før jeg må gjøre det uunngåelige. Gjøre meg klar for jobb.

 

Lyset på innsiden av øyelokkene blir til figurer. Virkelige, men likevel fantasi. Lekende løper de rundt inne i denne verden som kun eksisterer i landskapet mellom hjernen og øyelokket. Lekende, utforskende og nakne i all sin prakt. Som alver susende fra blomst til blomst. Som flyvende kjærlighet. Som blafrende sommergardiner i vinduet en tidlig sommermorgen. Akkurat som nå. 

 

Jeg vil ikke åpne øynene å slippe virkeligheten inn. Ikke enda. Jeg vil leke. Leke med skogens dyr og fugler. Danse med i alvenes sommerdans. Kjenne sommerbrisen over naken hud. 

 

Lyden av alvelatter finnes i dette landskapet. Jeg kan føle gåsehud. Jeg fornemmer kjærlighet til så mye. Lyden av den kjærligheten som blomster kjenner der de står. De vifter med kronen og kysses ømt av summende riddere i denne livets alvehage. Livet fortsetter. Jeg nyter denne morgenen. Jeg kjenner sommerbrisen som erstatter dynen min. Gåsehud. Jeg hører sommerens sang fra det åpne vinduet. Jeg smiler til alvene som langsomt fordufter fra innsiden av øyelokkene. Vi sees snart igjen.

 

Langsomt fyller jeg kroppen med sommerens dufter. Jeg åpner sakte søvnige øyne og møter dagen.

Helbredende varme og morgenøkt

 

Hei alle gode mennesker! 

 

I dag skriver jeg fra varmen her på terrassen min. Dagens treningsøkt er så vidt ferdig. I alle fall første del. 

Styrke for kjernemuskulatur sto på programmet denne morgenen. En varm og intens kortøkt der planke 75 sekunder x 3 sett med 10 sekunder pause mellom settene fikk banket magemusklene i gang.

 

Samme på sideplanken begge sider. Alt må jo tas med.

 

En av mine favoritter er å bruke strikk. Etter mageøvelsene sto hammercurls for tur. 20×3 reps og avsluttet med triceps nedtrekk 20×3.

 

Det holder for meg i varmen en tidlig søndags morgen. 

 

 

Løping gidder jeg ikke i dag. Alt for varmt til å slite seg bortover glohet asfalt, men fyller heller dagen med små og store hverdagsaktiviteter og en og annen planke utover dagen.

 

Det at vi har det varmt og godt nå, samt litt trening eller lett bevegelse, gjør at kroppen min får det bra. Smerter dempes og artrosen kjennes nesten ikke. Denne varmen er helbredende for ledd og vonde muskler. Jeg bare ELSKER DET!

 

Helbredende varme som dette skulle man gjerne hatt på blå resept for alle som sliter med ulike revmatiske lidelser. Nyt dagene og sommeren folkens! Jeg klager i hvert fall ikke over varmen!

Warning – HOT!

 

Okey.. nå er det på tide å komme med en aldri så liten advarsel. Ute passerte gradestokken nettopp 20 grader klokken 06.30 om morgenen.

 

Da ligger det an til å bli den varmeste dagen hittil i sommer.

 

På jobb er det HOT, HOT AND HOTTER!

 

Ikke det at jeg klager, men litt gjennomtrekk hadde likevel vært fint.

 

Hetebølgen streifer også innom oss nedkjølte nordboere og det er på sin plass å komme med en advarsel eller mer korrekt en oppfordring i varmen. 

 

DRIKK NOK VANN!

 

Faren for å bli tung, trøtt og med hodepine er stor når man ikke får i seg nok væske. Hvor mye man trenger å etterfylle til kroppen varierer. Fysisk aktivitet, temperatur og hva du spiser avgjør. Kroppen lagrer ikke vann, slik at det er viktig å fylle på. En generell regel er at kvinner trenger ca 2 liter om dagen og menn 2,5 liter (NHI).

 

Husk på å kose dere max i varmen. Husk også at det er lov å ta det med ro i varmen.

Kutte røyken med hypnose?

Hypnose

 

Hypnose. Et begrep innhyllet i mystikk og forbundet med trylling og magiske mambo jambo greier. Hypnose. Et new age og alternativt placebo tilbud fra mer eller mindre rare og mystiske hypnotisører og kvasiterapeuter? Eller er det et reelt og godt verktøy for å hjelpe folk med å endre ulike uvaner som for eksempel å slutte og røyke, eller kvitte seg med overdrevent søtsug og mye, mye mer?

 

En ting er i alle fall sikkert. Hypnose har et element av mystikk rundt seg. 

 

Etter min klare mening burde man etterhvert ta i bruk dette glimrende verktøyet i langt større grad enn vi gjør i dag. For dette er et reelt fenomen som i aller høyeste grad virker. Dette vet jeg ut i fra den forskningsbaserte kunnskapen som finnes, men også gjennom å ha praktisk og erfaringsbasert viten om temaet selv over de siste 25 årene.

 

Det finnes ikke noe som helst mambojambo med hypnose. Dette er psykologiske mekanismer som er godt egnet til å øke motivasjon og høyne bevisstheten rundt et problem. Mange leger, tannleger og annet helsepersonell bruker hypnose aktivt for å fjerne/redusere smerter. Andre bruker dette som et vertøy for å hjelpe folk med røykeslutt.

 

Men hva er det egentlig som skjer? Og er dette farlig?

 

Det enkle svaret er at NEI, DET ER IKKE FARLIG. Man kan sammenligne hypnose med å se en god film på tv, eller å dagdrømme. Sist jeg sjekket har vel ingen tatt skade av noe slikt.

 

Det finnes mange ulike metoder for å hypnotisere noen. Felles er at man via godt trente terapeuter samarbeider om å slappe såpass godt av at man havner i en såkalt transe. Egentlig er dette intet annet enn å være spesielt avslappet.

 

Hypnoterapeuter kan aldri hypnotisere noen mot deres vilje. Man vil alltid ha egen kontroll over situasjonen. Myter om at noen kan få full kontroll over den som blir hypnotisert rr kun det. Myter.

 

Å bli hypnotisert er basert på gjensidig respekt, forståelse og samarbeid mellom terapeut og klient. Det er viktig at målet med hypnosen klart er definert på forhånd. Terapeuten vil ha en innledende samtale der ulike ting kartlegges grundig. Klienten må som regel også ha fra 3 til 5 timer med ulike tilnærminger for et best mulig resultat. Noen trenger imidlertid kortere tid.

 

Som sagt så har jeg trent på denne formen for terapi i svært mange år. Det er et svært spennende verktøy å bruke i ulike situasjoner der man trenger ekstra motivasjon, eller bare avspenning i hverdagen. Selv bruker jeg selvhypnose ofte for å sove bedre, samt som avspennig og stressreduksjon i hverdagen.

 

Så folkens, ikke se på dette som hokus pokus, men hvis du får sjansen så prøv gjerne dette ut. Og hvis du lurer på om du kan eller bør bruke hypnose for røykekutt, ja så ville ikke jeg ha nølt. Men da må man virkelig ville det. For hvis man ikke vil, ja så er det heller ikke mulig å hypnotisere deg. Aldri mot din vilje med andre ord.

Å leve med smerter

 

Et ambisiøst innlegg på bloggen i dag.

 

Smerter er nemlig ikke bare, bare. Det er potensielt dødelig, invalidiserende eller såpass funksjonsnedsettende at livet som man kjente det, opphører eller settes innerst i et rom der lys sjelden slippes inn.

 

Mange har slått seg på fingeren opptil flere ganger i løpet av livet. Det gjør sykt vondt. Men det er da også en smerte som går over. Andre har fått ulike smerter som følge av akutte sykdommer. Som regel kan dette behandles, smertedempes og til slutt er man frisk og smertefri.

 

Men for veldig mange er smerter en kronisk tilstand som vedvarer resten av livet. Selvsagt i ulike grader og i ulik styrke, men altså da vondt 24/7. Tenk deg tanken at du våkner om morgenen og det første du kjenner når du åpner øynene er trykkende og brennende smerter i alle fingrene. Tenk deg at du er så stiv når du prøver å reise deg fra sengen at stikkende og lynende smerter i ben, armer og spesielt i korsryggen at tårene presser seg ukontrollert ut av de lyseblå. Tenk deg at brystet kjennes ut som om det vil kollapse, lungene svir og hodet dundrer i smerter av nattens søvn.

 

Dette er virkeligheten for mange med revmatisme, muskelsmerter, søvnvansker, artritt, artrose og mange andre diagnoser og kroniske tilstander. 

 

Så kommer det mest lammende av alt, nemlig fatigue. Overveldende utmattelse av fysisk og eller psykisk og sosial karakter. Man er så trøtt at man kan falle i søvn stående. Utslitt av noe man ikke helt forstår. Man har jo bare vært på jobb. På butikken. Vasket gulv, eller annet småtteri som aldri var noe problem før.

 

Fullstendig manglende lyst og overskudd til noe som helst. Man kjenner seg fullstendig lammet, oppgitt og ubrukelig.

 

Smerter er personlig.

 

Mine smerter er ikke lik noen andres og motsatt. Dette fordi smerter OPPLEVES FORSKJELLIG. 

 

Derfor er det vanskelig å generalisere smerter. De er så ulikt opplevd. Så utrolig personlige. Og fysisk smerte leier ofte hånden til psykisk smerte, eller motsatt. Derfor er det ofte en omfattende endring som må til for å redusere eller fjerne smerter helt eller delvis. Det nytter ikke å komme dragende med påstander om at dette funket for meg, da burde det også funke for alle andre. Det er i beste fall en hån mot andres personlige OPPLEVELSE  av sine smerter. 

 

Its complicated!

 

Smertene du opplever i hverdagen kan endres, fjernes eller ingen av delene. Jadda, oppmuntrende ord her altså. Nå finnes det jo utrolig mange kjente og ukjente diagnoser i verden. Dette er et faktum. Det finnes over 7 milliarder mennesker på kloden og ikke en av dem har et smertemønster som er helt likt en annens. Litt som med fingeravtrykk. Likevel er det noen hovedkomponenter som er felles.

 

“Smerte er en ubehagelig opplevelse som forbindes med skade, eller noe som oppfattes som skade, i en del av kroppen.” (NHI)

 

Kronisk smerte er på en måte meningsløs, noe som bidrar til at den kan ha store psykiske følger. Den er gjerne fulgt av depressive følelser, og den kan bidra til symptomer som energifattigdom, fordøyelsesproblemer og søvnforstyrrelser. Det er typisk at smertefølelsen blir mer og mer preget av psykiske og sosiale faktorer, noe som igjen bidrar til at smertestillende medisiner får mindre effekt (NHI).

 

Så for oss mange som har levd et liv med smerter, så vet vi at smertestillende medikamenter har en viss effekt over kortere tid. På lengre sikt så trenger vi å øke dosene for å redusere smertene. Dette er dårlig nytt for kronikere som jo har smerter som ikke lar seg fjerne med akutte tiltak. Så derfor er man på en måte fanget i en virvelstrøm som bare forsterkes negativt gjennom livet, og flere og flere kroppslige, psykiske og sosiale smerter blir lagt til listen din over smerter.

 

Den verste smerten jeg noensinne har opplevd er den sosiale smerten. Det å være en del av en utadvendt og deltakende verden, til å ekskludere meg selv fra den verden som engang var. Et valg som utelukkende skulle virke smertedempende fra alle ytre ubehageligheter som venner, krav, kolleger og verden forøvrig. Fordi man føler seg utilstrekkelig, lite verdt og ikke i stand til å bidra. Dette fører oss over på den smerten som psykisk legges til alle de andre tingene. Bedre å være alene med sitt enn å dele sutringen med andre, ikke sant?

 

For sutring er det jo ingen som liker. Altså er det bedre å isolere seg? Fjerne mulighetene til at andre skal himle med øynene og hate synet av en. Bedre det…? 

 

Å fylle sine tilhørere med sykdomsprat er litt som å invitere til party og kun sitte hele kvelden å bla i uinteressante familiebilder. Kjekt for den som eier bildene, men dørgende ukoselig og kjipt for dem med null interesse for det. Lets go party! Et annet sted.

Det er da man virkelig må snu kameraet mot seg selv. Hva om vi bare har det festlig? Er det virkelig fornuftig å gi sine egne smerter så mye taletid? Nei, selvsagt ikke.

 

Smerter nærer av oppmerksomhet.

 

Det er ingen grunn til å fore sin elendighet til sine omgivelser, legge til smertene sine ulike sosiale og psykiske komponenter for så å sørge for å holde den i live med stadige påfyll av oppmerksomhet, er det vel?

Det å leve med smerter er ikke enkelt. Hvorfor gjøre det enda verre?

 

Å leve med smerter.

 

Det er som nevnt i overskriften på dette innlegget nettopp det jeg foreslår. For veldig mange som lever med kroniske smerter, finnes det gjerne svært begrensede muligheter til å fjerne smertene for godt. Så hva gjør man da?

Jo man bør finne alternative måter å takle sine smerter på. Ikke finne sterkere og sterkere medisiner, men alternative måter å gjøre dagene bedre på. Dette handler ofte om å trene opp igjen komponenter som man har mistet for lenge, lenge siden. 

 

Man må lære å leve om igjen. Man bør kanskje snu speilet og se på andre ting enn de fysiske smertene. For de er der. De er vonde. Det er det ingen som betviler og det er som nevnt KUN DEG SELV som kan kjenne på DINE smerter. Fordi smerter er personlige.

 

Det som hjalp for meg selv og som jeg hele tiden jobber med fortsatt, er å gjøre noe med de ANDRE tingene. De tingene som forsterker den fysiske smerten.

 

La oss se litt på hvilke komponenter jeg selv tok tak i.

 

Man har de fysiske smertene.

Man har de psykiske smertene.

Og man har de sosiale smertene.

 

De fysiske smertene gjorde jeg lite med innledningsvis. Men det å ta tak i de psykiske og sosiale smertene startet en ny tid.

 

Litt etter litt måtte jeg arbeide med å endre min oppfatning av gammelt skitt som lå som en klamp rundt hjerte og sinn og hindret kroppen i å takle smerter så bra som den burde. All urettferdighet, skuffelse, mindreverd og skitt som lå der fra gammelt av måtte jobbes med. Dette er til hinder for å leve. Fordi du lever i fortiden og med dette nærer du smerten din som er i dag. Håpløst dårlig taktikk for å lære å leve på nytt.

 

Og de sosiale smertene ligger som en invalidiserende klamp om foten min enda. Dette synes jeg selv er det verste. Dette er det som i dag fortsatt er det som gir meg flest smerter den dag i dag. På et tidspunkt i livet forsøker man å fjerne en del av smertene ved å ekskludere seg fra alle sosiale deler av livet. Dette er en særlig dårlig strategi. Dette fører til tap av venner, kolleger, evne til deltakelse i samfunnet og ikke minst til et knust selvbilde og ødelagt selvtillit. Den dag i dag har jeg enda ikke klart å få nære venner, og en “normal” evne til deltagelse i samfunnets ulike morsomme deler. Dager preget av tristhet og angst for å feile.

 

Likevel har det skjedd ting som gir meg håp. Som har gitt meg andre veier å spasere på. Med dager fylt av flere positive elementer enn negative. Med smerter på det psykiske og sosiale plan som jeg kanskje etter hvert kan leve enda bedre med og ikke minst med en tydelig reduksjon i de kroppslige smertene.

 

Ved å tvinge meg selv til å bli et nytt menneske. En bedre utgave av mitt tidligere jeg, der jeg helt har endret oppfatning av meg selv. Der jeg tok tak i alle mine “sannheter” og jobbet med å endre livsoppfatning. Jobbet med å kvitte meg med alle tanker om hvor urettferdig verden og alle andre har behandlet meg. Fjernet tanken om å å hele tiden “levere”. Jeg trenger ikke lenger være best. Eller tro at det å være best er den eneste måten. Jeg trenger heller ikke lenger å la selvbildet mitt styre mine omgivelser. Tidligere var det livsviktig for meg at alle andre mennesker likte meg. Dette har jeg heldigvis lagt bort. Det er nok svært mange som ikke liker meg, men det er nå greit. Man kan ikke bli likt av alle. Nå gjelder det bare å bli sett på som menneske. Og også å se på andre med et smil, en hjelpende hånd og en respekt. Da har jeg det bedre med meg selv.

 

Dette grepet har vært det viktigste for meg. Dette har fjernet mange av de komponentene som har vært mest smertefulle. Ved å akseptere meg selv og min situasjon så har jeg fått det bedre.

 

Ved å også se på mine fysiske smerter på en annen måte har jeg kunnet redusere bruken av sterke smertestillende som jeg gikk på for svært mange år siden nå. Ved å begynne å trene så har smertene sakte, sakte, men likevel sikkert blitt til å leve med. Og ved å begynne å trene da mener jeg IKKE at man bør kaste seg rundt å bestille time på et treningssenter eller kjøpe sykkel og gyve løs. Man bør IKKE tro at dette er gjort i løpet av no time. Man bør derimot bygge stein på stein.

 

Bygge stein på stein.

 

Trening med smerter krever en tålmodig tilnærming. Sakte med riktige øvelser bør man starte å øve hjernen og muskelapparatet til å bli vant til økte smerter. Hjernen, musklene og nerveapparatet ditt trenger å øves opp på nytt. Litt som å lære å gå på nytt igjen. Dette kan ta tid. Årevis for mange. Men hvis du tenker på at du nå skal trene resten av livet, på samme måte som du også skal dekke dine basale behov som mat og drikke, ja så setter man treningen litt i et levelig perspektiv. Men da må også treningen tilpasses slik at det blir som et godt måltid og ikke som bitter sitron. Trening med smerter gjør vondt. Kanskje i mange uker og måneder. Men sakte og sikkert så begynner det det å bli bedre. Nerveapparatet ditt blir vant til økt belastning og smerteterskelen din øker. Du blir mer motstandsdyktig.

 

Smertene kan kontrolleres!

 

Sakte, men sikkert begynner du og ta kontrollen over smertene. Både de sosiale, psykiske og fysiske smertene dine. Du finner mer og mer ut av hva som funker for deg. Hva som gir dagene mer mening og glede. For min egen del var det løping. Det å løpe lange, rolige turer gir smerter, men enda flere smertedempende komponenter. Og etter å ha løpt i noen år nå, ja så er jeg sterkere og bedre trent enn da jeg var 35 år. En god følelse som også bygger opp igjen et knust selvbilde. Med tiden. I dag kontrollerer jeg smertene mine bedre. Det betyr ikke at jeg er kvitt alle medisiner eller smerter i kropp og sjel. Men det betyr at jeg er bedre i stand til å forstå, akseptere og leve med smerter i ulike grader. De fleste dagene mine er gode nå. Mot før da det var motsatt. Jeg har kontrollen!

 

Det er mulig å leve med smerter!

 

Husk det. Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det som er viktig. Gårsdagen har alltid vært. Legg det bak deg. Morgendagen trenger man ikke å bekymre seg for. Man vet aldri hva som kommer. Lev i nuet, for det er det eneste som betyr noe. Mitt liv. Ditt liv. Grip mulighetene som gir deg lykke. Kortvarig, langvarig eller blafrende lykke. Dyrk livet. Ikke smertene.

Å løpe med smerter

Løping med smerter

 

Å løpe med vondter er vondt. For oss som har revmatisme, artritt eller ryggsmerter eller bare smerter av en eller annen grunn, er det veldig lett å si “det kan jeg ikke”.

 

Fordi det gjør vondt.

 

Dette er jo enkelt å forstå, og det er jo også kroppens måte å beskytte oss på slik at vi ikke gjør skade på oss selv. Slik sett er smerter et bra tegn.

 

Men smerter kan også være med på å lure deg til en inaktiv livsstil. Smerter kan hindre kroppen i å reparere seg selv. Visste du at det å være mer fysisk aktiv til tross for smerter faktisk på sikt kan fjerne smertene dine helt eller delvis?

 

Selvsagt er det noen smerter man ikke skal spøke med. Dette vil fastlegen eller spesialisten din kunne si noe om i ditt tilfelle avhengig av hva som er årsaken til smertene dine. Men fryktelig mange går rundt med smerter et helt/halvt liv og stilltiende aksepterer at smertene og smertestillende medisiner styrer livet deres.

 

Ryggsmerter er et typisk eksempel. I alle år blir man fortalt at man ikke bør løpe med ryggsmerter. I alle år putter man sterke smertestillende medisiner i seg fordi det gjør vondt. Ikke rart det for smertene er høyst reelle. Men hva med å begynne en reise der aktivitet litt etter litt erstatter medisiner? 

 

Mange tenker på løping som noe tungt og fælt. Det er oftest fordi man løper helt feil. Folk med smerter i forhold til knær, rygg og hofter med mer som jeg har løpt med og trent, har fått en AHA opplevelse når dem trener riktig. Det å bygge muskel etter muskel i et rolig og riktig tempo er nøkkelen til mindre smerter. Dette vet jeg god selv fordi jeg lever med konstante smerter i kroppen. Jeg har hatt en mislykket ryggoperasjon og jeg har skranglete knær. I tillegg har jeg artritt i kroppen som særlig gir meg smerter i fingre, skuldre og hofter. Likevel løper jeg milevis hver eneste uke. Og jeg vet at hvis jeg ikke hadde gjort det, ja så hadde jeg mest sannsynlig blitt uføretrygdet.

 

Løsningen for meg ble å starte en livsstilsendring basert på all den kunnskap og erfaring jeg selv hadde tilegnet meg over mange år.

 

Sakte men sikkert begynte jeg å bygge meg opp igjen på de steder jeg visste jeg måtte for å styrke kroppen. Vondt? Ja visst pokker. Nødvendig? Selvsagt. Og det var da ærlig talt ingen av treningene som reelt gav et behov for å ringe luftambulansen. Selv om det av og til føltes slik.

 

Følelsen av smerte gav seg sakte over tid. Med tålmodighet og riktig input til hodet fikk kroppen bedre kondis, holdning og styrke. De fleste av de vondeste smertene forsvant. Ryggproblemene mine er så godt som helt borte. Litt stiv, men alderen kommer som kjent ikke alene. Artritt er noe dritt fortsatt, men går fint an å leve med. Spesielt etter en lang løpetur. Da kjenner jeg lite og ingenting til smertene resten av den dagen.

 

I alle år har jeg selv sagt, sammen med mange andre at det å løpe på asfalt er umulig og dumt. Spesielt hvis man har rygg, knær og hofter som man sliter med. Vel, min påstand er at dette nok er noe mer nyansert. Jeg løper utelukkende på asfalt og har lite og ingen vansker etter et par mil på slikt underlag.

 

Alt ligger i hvordan man løper. Som nevnt så løper de fleste feil. Med stampende føtter og dårlige sko i alt for høyt tempo knuser man knær og ledd mot underlaget. Men med riktig teknikk og riktige løpesko så endrer alt dette seg. Da kan man godt løpe på asfalt. Og med riktig styrketrening for ben, rygg, mage og sete, ja så forsvinner mange av de problemene man sliter med. 

 

Det verste man kan si til seg selv er at dette kan man ikke. Jeg har selv ikke tall på hvor mange ganger jeg sa til meg selv at jeg ikke kan trene på grunn av smerter ditt og vondter datt. “Legen har sagt…..osv”. Sannheten er at det legen sier skal leses av deg. Spør legen din direkte neste gang om det er lurt å begynne en rolig opptrening for dine problemer, eller om det er helt utelukket. Tipper mange får til svar at en fysisk aktiv hverdag er veien å gå. Fordi dette er kunnskapsbasert faktum. 

 

Hjernen din lurer deg. Eller riktigere sagt, så har du lurt hjernen din i mange år til å tro at det ikke er mulig. Jeg husker godt hvordan jeg selv manipulerte min egen hjerne. ” Mine ryggproblemer er HELT ANNERLEDES ENN ANDRES” ikke mer å gjøre med meg. “Jeg TRENGER  4/5 paralgin forte om dagen bare for å komme meg på toalettet!”

 

Og slik fortsatte det. Man lurer seg selv inn i medisinsk avhengighet fordi man ikke tror eller våger å ta en annen vei. For det finnes veier ut av uføret. 

 

Jeg selv måtte ta et kraftig oppgjør med egne “sannheter” som jeg hadde etablert over mange år. Og jeg angrer ikke et sekund. Ved å bruke de verktøyene som finnes, så har jeg fått et helt nytt liv. Med smerter, ja men helt til å leve med. I full jobb og løpende nesten daglig langs asfalterte veier. Og jeg nyter hvert eneste sekund!

Klaging og syting tok helt av!

 

Hei alle lesere!

I dag publiserte Bergens Tidende en artikkel jeg publiserte på bloggen for noen dager siden. Hele innlegget kan du lese her.

 

Denne tok helt av i forhold til det jeg er vant med. Mange har vært enig i det jeg skrev, men det har også vært en del som ikke helt forsto poenget mitt. Eller poengene om jeg skal si det selv.

Per Sandberg tok seg også innom artikkelen og publiserte denne på sin egen facebook side. Her var det mange som kommenterte og synes generelt at vi Nordmenn syter og klager i overkant av hva som er greit. Det var også en del av kommentarene som selvsagt måtte klage over denne fyren som antagelig aldri har vært verken fattig, eller har noen erfaring med slit og slep i livet. Altså meg.

Selvsagt var det endel klaging fra slike som ikke engang tar seg bryet med å lese bloggen min. Da hadde han visst at jeg har vært både så fattig at jeg måtte fiske småpale til middag, at jeg er utdannet og har arbeidet som industrirørlegger, innen oljeindustrien, har drevet eget firma i mange år, har gått mellom flere stoler på NAV, har kjempet meg tilbake etter ryggoperasjon som var mislykket, tatt ny utdannelse som ergoterapeut i godt voksen alder, har møtt veggen og slitt med angst, depresjon og smerter i form av artrose i leddene og mye mer som jeg ikke gidder å syte over. Jeg føler jeg godt kunne sytt min del mot urettferdighet i verden og i norsk hverdag, men det er så lite konstruktivt og kun egnet til å øke egen negativitet og dermed legge til rette for potensiell sykdom og spesielt gi opp tanken om å ha det bra i hverdagen.

 

Og akkurat dette var også poenget mitt. Vi syter og klager over ting som pokker ikke engang burde vært nevnt som noe å klage over.

 

Det er på tide at vi tar oss kraftig sammen. Se på oss selv med nye øyne. Har de siste års klaging ført til endring for deg? Klager du fortsatt over den urett som du mener deg rammet av på 80-90, eller 2000 tallet? Hva om du faktisk slutter å klage å begynner å gjøre noe konstruktivt? Har du en livssituasjon der du kan endre på noe? Har du en hverdag som er tung? Hvorfor i all verden bruker man da krefter på å spy ut edder og galle til innvandrere, politikere, Trump, mediene, kona, eksen, familien, homofile, kristne, ja alt som du faktisk ikke liker? Jeg skjønner det ikke. Hvorfor så mye hat og irritasjon, misunnelse og fordommer? Elsk din neste som du elsker deg selv, heter det visst, men hvis du ikke elsker din neste så er det helt greit. La ham/henne i fred og kom deg videre, for eksempel? Eller er du så opphengt i å få siste ordet at du potensielt er villig til å forsure ditt eget liv i jakten på det siste ordet?

 

På tide å samle sine egne krefter mot egen velbefinnende? På tide å snu hat til kjærlighet? Jeg mener ikke at man skal godta urettferdighet, men det går en grense mellom det en kan få utrettet og det en ikke kan få utrettet. Og når slike tankemønstre og negative innganger til alt man hater og synes er urettferdig får feste, ja så vil hjernen øve dette inn i hodet og det vil bli en negativ spiral for deg selv. Uansett hvor rett du har eller ikke, så er det jo da egentlig deg selv du straffer ved å ikke komme deg videre i livet, ta tak i elendigheten, sette realistiske mål for fremtiden og ikke la fremtiden din være en del av surmaget oppgulp mot alt og alle.

Spør deg selv om det virkelig er fornøyd med å la tidligere hendelser forsure din egen helse og tilværelse. Du kan være ganske så sikker på at de som engang såret deg sannsynligvis gir F… i hvordan du har det i dag.

Gå videre. Slutt å syte og begynn og smile. Det gjorde jeg og jeg dobla dosen til og med. Og vet du? Det funket for meg. Det er jo ikke slik at jeg aldri klager og syter lengre, men det er forskjell på hverdagsklaging og innbitt sutring over ting. Fortsatt klager jeg over været, men jeg har da pokker kunnskap nok til å forstå at værmelderen ikke er skyld i drittværet, klimaet eller hva det enn er. Fortsatt klager jeg over mangelen på empati over dem som har det tøft, over dem som sliter.

 

Jeg bare sutrer ikke lenger over ting jeg ikke kan få gjort noe med. Jeg fortsetter å ytre mine meninger, men forsøker å få til en økt kunnskap om ting jeg ytrer og en aksept for mine meninger. I dag er jeg sutrefri. Jeg velger å la fortid være fortid og fremtiden være ukjent. Jeg er kun meg selv og med meg og mine lever jeg så godt jeg kan i nuet. Jeg velger å like i stedet for å hate. De som ikke liker meg kan jeg ikke gjøre noe med. Det har jeg lært å akseptere. Jeg kan ikke gjøre alle til lags. Det har også vært en prosess. En prosess der jeg har måttet endre mine synspunkter fra negativt til positivt. Det finnes måter å gjøre dette på. Det har jeg lært meg og dette har gitt meg selv et bedre liv. Til slutt.

Så til alle dere der ute: “Smil, slå av en prat, diskuter på en positiv måte. Husk at man kommer mye lenger med et smil og samarbeid, enn med edder og galle!

 

 

Løping som medisin

løping som medisin

 

Hei alle sammen!

 

I dagens blogginnlegg dykker jeg litt dypere i jogging og løping som medisin. 

 

Det finnes jo utallige treningsformer og metoder for fysisk fostring der ute i den store verden. Hvorfor valgte jeg løping og jogging som treningsform?

 

Til det er det vel egentlige svaret at det er noe sammensatt. For meg som alltid har hatet løping var det ikke et selvsagt valg om at dette skulle bli en lidenskap.

 

Som jeg har nevnt i tidligere blogginnlegg begynte jeg altså å røyke når jeg var ni år gammel. Dette var nok starten på hvorfor jeg hatet løping, men også begynnelsen på hvorfor det ble en lidenskap. Jeg skal forklare hvorfor.

 

Da jeg sluttet å røyke i 2006/7, så var formen dårlig. Det var på høy tid å gjøre noe. Min kunnskap på denne tiden som ferdig utdannet ergoterapeut med nevrologi som særskilt interessefelt og hjernen spesielt, var årsaken til at jeg ville prøve noe helt annet enn styrketrening som lå hjertet mitt nærmest. Jeg tok noen små prøvende løpeturer for å bedre pusten, men dette var så vondt og ubehagelig at jeg gav meg ganske raskt.

 

Det skulle gå enda noen år før jeg begynte på igjen.

 

I 2013 fikk jeg i oppdrag å starte og lede lokal frisklivssentral. Jeg var en del av et interkommunalt team som da reiste til frisklivssentralen i Modum kommune. En del av denne turen innebar at vi skulle lære litt hvordan de hadde startet og drev sin frisklivssentral. I dette lå det også en trenings gjennomgang. De andre deltakerne var jo superspreke og hadde ingen synlige vansker med denne gjennomgangen som besto av løping og intervaller i skogen. Jeg derimot, slet med pusten og holdt på å omkomme. Jeg var jo mer en kandidat som deltaker enn som trener. Da bestemte jeg meg for at pusten skulle bedres.

 

Jeg begynte med å se på hvordan hjernen fungerer i forhold til endring, og hvorfor jeg egentlig hatet løping. Løping var nok det som var den veien jeg burde gå for å bedre kondisen. Det visste jeg jo. Men det var jo så himla ubehagelig!

 

Jeg gikk systematisk til verks og utfordret mine uvaner med å tenke motsatt det jeg hadde i hodet. Ja, jeg hatet løping, men hva om jeg bestemte meg for å like det? Rett og slett snu hat til kjærlighet?

 

Jeg begynte å jogge. Rolige små turer på rundt hundre til to hundre meter. ALT gjorde vondt. Bena, lungene armer og hode. Men jeg smilte tappert og fortsatte. Hundre meter ble til tusen, til to tusen, til tre tusen. Og det gikk med et smil. Er det en ting jeg vil si så er det at etter 14 dager med rolige joggeturer, så var pusten betydelig bedre. Dette var en opplevelse som gav meg den ypperste motivasjonen av dem alle, nemlig evnen til å glede meg over bedre helse. En målbar helsegevinst. Jeg hadde også en tanke om å ikke gjøre løping til et mål om bedre tider og lengre enn langt. Bare et eneste mål og det var gleden av å kunne løpe en mil, eller 5 kilometer, 3 kilometer, whatever som jeg fikk lyst til. Ingen press, kun gleden av å kjenne hodet fylles med endorfiner og lunger som var i stand til å løpe ti kilometer i rolig tempo uten å bli dårlig, miste pusten eller verre.

 

Dette er virkeligheten i dag. Det er ikke pusten som stopper meg fra å løpe langt, men styrken i bena. Jeg forbrenner det farlige magefettet med lengre løping i rolig tempo og jeg forbedrer styrke i alle deler av kroppen. Spesielt i kjernemuskulatur. Derfor er løping ved siden av svømming kanskje den ultimate treningsformen. Og på veien har jeg funnet ut hvor mange nøkler ligger gjemt i forhold til å bedre både fysisk og psykisk helse.

 

Løping hjelper for kondisjon, kols, diabetes 2, blodtrykk, overvekt, svak muskulatur, og ikke minst mange ulike psykiske utfordringer. Angst og depresjon har jeg selv erfart at dette hjelper mot.

 

Så budskapet er egentlig enkelt. Hater du å løpe så er det kanskje det du bør gjøre? Fordi at ved å utfordre hjernens etablerte “sannheter”, eller uvaner om man vil så legges det tilrette for endring. Varig endring, ikke kortvarige slankekurer og støttemedlemskap på gymmen.

Late og hypnotiske dager

 

Hei alle gode venner!

Nå er jeg halvveis inn i ferien min. To deilige uker med familieliv, avslapping og late dager. Eller??

Joda, det har vært supert å ha feriedager der alt jobbrelatert har måttet vike og familien og andre ferieting har vært første prioritet.

Men late dager har det likevel ikke vært. Dagene har i stor grad vært fylt av spennende snekkerarbeid, trening og fordypning innen hjernens funksjoner, motivasjonsteknikker og hypnose.

Først og fremst er det utrolig deilig å kunne vite at hverdagsaktivitet i form av snekring har blitt til en drømmeuteplass som kan nytes uansett vær eller vind. Utestuen har fått tak og diverse annet snekkerier har vært utført.

Så har jeg fått anledning til å løpe mye. Løping er for meg balsam for sjelen og en måte å få ro og glede innvendig. De helsemessige fordelene får jeg gratis på kjøpet. Å lære å elske det å løpe har snudd livet mitt. Det å føle seg veltrent og i god form har gitt meg en bedre hverdag. Blandingen mellom en veltrent kropp og et bedre sinn kan ikke måles i penger. Uvurderlig. Den siste uken har jeg løpt 5 mil på like mange løpeturer.

Kunnskapstørst som jeg er så har også forskning og fordypning innen nye og gamle hypnoseteknikker stått på menyen denne ferien. I mer enn 20 år har jeg fordypet meg i dette spennende temaet. Hypnose har gitt meg bedre søvn og også mulighet til mental endring ved røykeslutt for mange herrens år siden. Jeg bruker også hypnose aktivt for motivasjon og styrke. Et alldeles nydelig redskap.

Vel, det var noen ord om mine late og hypnotiske dager så langt. Ønsker dere alle gode dager!

Dei vil alltid klaga og kyta…

 

Denne velkjente linjen fra en av tidenes norske forfattere Ivar Aasen er det nå på høy tid å børste støv av. Diktet som ble skrevet i 1855, var ment til å synges. Her mente Aasen selv visstnok at melodien som passet best var de velkjente tonene fra “Nordmannen”, som gjerne er bedre kjent under navnet “Mellom bakkar og berg” Tekst Ivar Aasen og melodi av Ludvig M. Lindeman.

 

For makan til aktualitet for dette gamle diktet har jeg aldri kjent på før. Nordmannen er en flott vise, ingen tvil om det, men hinter allerede i 1855 her om nordmenns egne evne til å klage og sutre? Det kan man selvsagt spekulere i. Faktum er at jeg nok tror godeste Aasen hadde snudd seg i graven når han så alt det klagast og kytast over i 2019.

 

For oss som er i overkant opptatt av samfunnsdebatt, sport, nyheter og ulike dagsaktuelle tema er det en ting jeg har bitt meg merke i de siste årene, nemlig nordmenns vanvittige trang til å syte og klage. Ja jeg kan også slenge med påstanden om at nordmenn stadig blir mer arrogante og ufyselige i mange flere situasjoner nå enn før i tiden.

 

Ta trafikken. Det hyles og skrikes om hvor fæle og ufordragelige alle andre enn oss selv er på veiene. Vi har bilister som hyler og klager over syklistene  og vi har syklister som banner og steiker over alt fra biler, fotgjengere og politikere. Vi har bilister som spytter og skjeller ut trafikkdirigenter og vi har bilister som kitler deg i bakre støtfanger med tunga og viser fingern fordi du ikke kjører 10 til 15 km/t over fartsgrensen.

 

Du har alle de som hyler og skriker over våre nye landsmenn, kvinner og barn og kaller dem unevnelige ting. Og vi har innvandrere som trekker rasismekortet raskere enn lucky luke trekker pistolen. Vi kjefter på alt og alle for alt og ingenting hele fordømte tiden. Vi kjefter på værmelderne som presenterer dårlig vær. Akkurat som om det er dem som styrer været?

 

Vi syter og klager over hvor forferdelig vi har det i dette landet med rødgrønne, blåblå, sentrumsvridde, ytre ditt og ytre datt. Likevel bor vi i et av verdens rikeste land. Og det har vi gjort lenge samma pokker hvem som har styrt.

 

Vi klager over flyskam, kroppskam, kjøttskam, veganere, kjøttspisere, vegeterianere, treningsnarkomane, narkomane,rikfolk, tiggere og alt annet “svineri” i dette molbolandet. Og vi klager over bompenger, for mye veier, for lite veier for få sykehus, for mange sykehus, med for lite penger. Vi klager over sentralisering og vi klager over desentralisering. Vi klager over for mange ulver, for lite ulver og vi klager over by og land. Politikerne klager nesten mest av alle. De er profesjonelle klagere som skal sørge for å få folk til å stemme på dem. Hvordan? Jo ved stadig oftere klage på sine politiske motstandere. Ikke ved å vise til egen politikk.

 

Ofte er det også sterkere og sterkere karakteristikker som ytres. Hva fanden er det som skjer?

 

Jeg mener at vi nordmenn generelt sett er blitt til et ufyselig sutredyr som har glemt at vi faktisk har det ganske ok. Vi tåler ikke noen ting lengre. Gamle Aasen visste nok noe om klagingen på bokmål eller sidemål i skolen. Det er jo også noe vi klager over. Og sport. Herrejemini som vi klager over sport. Likevel sitter vi trykket opp i tv skjermen kveld etter kveld og hyler på rettferdighet for taperne, vinnerne, uavgjort og filming. Stakkars Brann fans for eksempel. De er nå så sliten og sure etter å ha langt for lenge på øvre halvdel av tabellen i en hel evighet. Selvsagt ikke så sliten som de var da treneren sendte dem ned en divisjon for en liten evighet siden. Da klagde de over overbetalte spillere, udyktige ledere og annet mer eller mindre irrelevant. Nå ligger dem på topp fem og har gjort det et par år, da skal dem pinadø klage og syte over manglende finspill, underholdning og selvsagt en trener som da åpenbart må være inkompetent i følge mange. Nå vet ikke jeg om Ivar Aasen drev på med sport, men han hadde vel da muligens møtt folk som  klagde på manglende tribuner, kaffe og for mye alkohol bak låven der NM i hesteskokasting var i gang? Kan hende de klagde sin arme nød over overbetalte bønder og mulig kampfiksing i hesteskomiljøet?

 

Nå var det vel likevel noe traust og godt med gode gamle Norge på den tiden. Ikke hadde de kommentarfelt heller. Leserbrev var vel det nærmeste de kom dagens klaging i de sosiale mediene som strømmer over alt rundt oss. For her er det klagespesialistene og trollene bor. Ja selvsagt ikke slike troll som Asbjørnsen og Moe skrev om for dem var fæle. Nei i dag er det mer profesjonelle kommentarsnipere som retter sine femtikalibere skjult bak alskens kamuflasjefargede brannmurer og vpn systemer. Med målrettede skudd fyrer de av salve etter salve mot alt og alle. Klager og syter, troller og tuller. Hva er vitsen?

 

Har vi det egentlig så godt her i landet at vi ikke lenger har noe fornuftig å klage over lenger? Er det sånn at vi har skapt en tilværelse som egentlig er så god og trygg, men samtidig også såpass innholdsløs for svært mange, at den eneste moroa de har igjen er å være ekkel mot andre? Jeg skulle selvsagt ha sagt nå at man gjerne burde smile mer til våre medmennesker og slå av en koselig prat, enten det er på toget, flyet eller bussen, men nå er dette også gale. Å smile til noen blir nå også møtt med klagestorm. Nei best å holde kjeft å se sur ut så er det ingen som plager en.

 

I dag var jeg på handlesenteret. Der var det en mann som smilte til meg. Jeg smilte tilbake. Jeg tror heldigvis at det er håp. Hva tror du?