Av og til trekker jeg støpselet ut!

God kveld alle fine folk!

Enda en helg er godt i gang, og enda en helg har jeg slitt med smerter i kroppen. Lite trening, men det er helt okey! Bevegelse er likevel viktig for å kunne hamle opp med smerter i kroppen.

Jeg vet av erfaring hvor viktig det er å være i stand til å komme seg opp og ut en liten tur. Det er ikke snakk om at vi på død og liv skal presse en allerede sliten kropp ut i heftige treningsøkter, men rett og slett “lufte vettet  litt”.

Når kroppen er full av sliten smerte, ja så er ofte hodet også sliten. Og det å krype seg under dyna og bare gi opp alt i verden for en stakket stund er fristende av og til. Noen ganger kan det også være lurt hvis kropp og sjel er totalt utslitt. Men det å bli værende i en egen boble over mer enn noen timer, er ikke å anbefale. Kroppen sier fra når den er sliten, men hjernen vår har litt større utfordring med å si i fra.

Hjernen slites ofte mellom fornuft og ufornuft. Og mellom ulike samvittighetskvaler. Når man av ulike grunner velger å krype under dyna så er det fordi noe er galt. Enten med at kroppen er syk eller utslitt, eller at ens psykiske form er dårlig. Må man da legge stein til egen byrde ved å fore seg selv med dårlig samvittighet?

Er det virkelig slik at det er ok å bli enda mer sliten og utafor fordi vi absolutt skal VELGE å si til seg selv hvor elendig vi er som ikke klarer å takle dagen? Burde det ikke være slik at vi skulle akseptere at kropp og sjel forteller oss at vi bør ta en TIMEOUT?

Etter min mening så sliter dårlig samvittighet langt flere i stykker enn det vi liker å tenke på. Hadde vi kunnet fjerne dårlig samvittighet for det vi ikke klarer, ja så hadde vår totale psykiske helse vært mye bedre enn det vi ser i samfunnet i dag. Og vi som sliter med dette, eller som har dette i våre nære relasjoner, burde i alle fall sørge for at vi ikke får dette som ekstrabyrde i hverdagen. Ikke alle er like heldige som meg, med en kone som er fantastisk forståelsesfull og tålmodig, det vet jeg. Men vi alle burde legge mer til rette slik at våre nære faktisk får det litt lettere i hverdagen.

Dette gjelder selvsagt ikke bare i nære relasjoner og i familier, men også i høy grad i samfunnet generelt. Vi har en lei tendens i samfunnet vårt å skylde på både grupper og enkeltindivider når man ikke når helt opp. Enten er du perfekt eller så er du ferdig!

Et eksempel som slår meg er de krav vi setter til våre idrettshelter. Er man så god at folket forventer GULL, ja da kan du ta F på at vedkommende får høre det hvis man “bare” tar bronse eller det som verre er.

Et annet eksempel er vår ekle trang til å knuse dem som gjør noe galt. Har en politiker eller kjendis gjort noe som ikke er innafor, ja da skal ikke bare vedkommende få lest opp hva som er galt, men offentlig knuses, moses og spyttes ut igjen. Og hvis vedkommende sier unnskyld, ja så er pokker meg dette galt også. Utidig plassering av dårlig samvittighet og generering av psykiske vanskeligheter mot våre medmennesker eter min mening.

Vi er alle bare mennesker. Vi gjør alle våre feil. Vi tåler ulike påkjenninger. Noen tåler mer og andre igjen mindre. Det er slik at vi ikke skal unnlate å påpeke feil og mangler og vi skal heller ikke gå av veien for å utøve straff der lover er brutt, men vi må da for pokker kunne anerkjenne at mennesker ikke er ufeilbare? At vi ikke trenger å dobbeltstraffe dem? At vi faktisk kan akseptere at det å gi andre dårlig samvittighet for noe er en straff, ikke en læring i å gjøre noe som er annerledes.

Så vit det neste gang du møter folk som sliter eller som av ulike grunner ikke deltar. De har kanskje bare en ørliten timeout. Eller hvis det er veldig vanskelig for dem, så har dem kanskje en liten periode med timeout. Er DU den som da sliper knivene og forsøker å gjøre det verre for dem, eller er du den som faktisk støtter, gir hjelp og sympati for dem som har det vanskelig?

Bry deg om dine medmennesker fordi det vil alltid være årsaker til at dem har handlet som dem har gjort, eller at de sliter med ting som er usynlige for andre. Ikke døm før du vet, og selv om du tror du vet så er det bare simpelt å gjøre opp meninger som genererer dårlig samvittighet og følelse av å ikke føle seg ønsket og verdt noe. Hva får du som gjør dette egentlig ut av det?

Jeg selv trekker ut støpselet innimellom for å kunne klare å være i hverdagen. Jeg gjør det fordi jeg innimellom føler at det er nødvendig for å hente meg inn igjen både psykisk og fysisk. Jeg gjør det med støtte og god samvittighet. Det håper jeg alle andre også gjør.

Mvh Willy

Hemmeligheten bak varig suksess!

 

God Fredagskveld gode mennesker i de tusen hjem!

Tidligere har jeg ofte snakket om og skrevet mye om favoritttemaet mitt, nemlig livsstilsendring. Det finnes jo ulike måter å nå sine mål, men jeg har erfart at det finnes gode valg man kan ta, og det finnes mindre gode.

Ja hva velger man?

Her kan noe av hemmeligheten bak en varig suksess med din livsstilsendring ligge. De færreste av oss vil kunne være i stand til å trene hver eneste dag. Mange som skal i gang med livsstilsendring starter med topp motivasjon og gyver løs på trening av ymse slag og sliter seg gjennom til dels harde treningsprogram.

I utgangspunktet er det jo ikke noe galt i dette, men erfaringen min viser at det å opprettholde dette over tid er svært vanskelig. De fleste av dem som starter med livsstilsendring setter seg ofte urealistiske mål og urealistiske tidsrammer for å nå sine mål og delmål. Så kommer man til et punkt der målene ikke nås og det er da svært lett å tenke negativt som for eksempel:

«akkurat, det var det jeg tenkte, klarte ikke dette heller»

Tanken om å mislykkes/feile i måloppnåelsen sniker seg inn og i stedet for et skritt frem er man to tilbake. Så i stedet for mestringsfølelse blir det mestringstap? noen som kjenner seg igjen?

Så hvordan kan man angripe dette?

Når jeg gir råd om livsstilsendringer så er det viktigste å ha en gjennomgang med seg selv om hva man egentlig ønsker å oppnå. Endring tar tid og krever at gamle etablerte «sannheter» gjennomgås med kritisk ærlighet. For eksempel så krever varig endring et livsslangt perspektiv.

Målet blir da:  Bedre helse resten av livet!

Tidsramme: Resten av livet.

Tiltak: Bevege seg mer daglig.

Delmål: Klare noen ganger med moderat til høy intensitet per måned!

Helt konkret eksempel kan være at man finner en sannhet som har tatt år å etablere i eget hode. Som for eksempel:

«Du vil aldri få se meg løpende langs veien med tunga hengende ut av munnen? folk som gjør dette ber jo om å få kneproblemer, hjerteproblemer osv?»

Så hva med å starte din nye livsstilsendring med å endre denne oppfatningen til «Jeg gleder meg til jeg blir like flink som disse»? Jeg vil begynne med å gå tur på en gitt strekning og kanskje småjogge små deler av denne strekningen? Eventuelt gå så raskt jeg kan i alle motbakker..?

Utfordre innarbeidede sannheter ? endring tar en hel livstid ? trening skjer først og fremst fra halsen og oppover ? Begynn med å bevege deg mer enn i går ?Helsedirektoratet anbefaler 150 minutter i uken der man i løpet av dagen blir andpusten minst en gang ? Klarer du det ikke?

Ikke fortvil… husk at tidsrammen er resten av livet! Litt hver dag i begynnelsen er bedre enn ingenting!

Husk også at hvis man er helt i starten på en livsstilsendring kan til og med så lite som 10 minutter rask gange daglig gi betydelig helsefordel!

Et lite tips kan være å investere i en aktivitetsklokke. Da ser man hvor mye eller lite man beveger seg og mange vil bli ekstra motivert av dette. Bruk også naturen rundt deg til å samle opplevelser!

Lurer du på noe i forbindelse med dette innlegget så legg igjen en kommentar så vil jeg forsøke å svare deg så godt jeg kan

Mvh Hverdagsaktiv

 

 

 

Når livsstilsendring saboteres!

God kveld til dere gode lesere!

Det å endre livsstil er en ganske omfattende og altoppslukende endringsprosess. Det er det ingen tvil om. Det å forandre uvaner i ditt liv til å bli til sunne og gode vaner er også en livsslang prosess som krever motivasjon og gjennomføringskraft. Da trenger man all den motivasjon og støtte man kan få i prosessen.

Ofte kan det være lurt å få hjelp i starten til å definere hvilken retning som er lurt å gå i for å oppnå det du ønsker.
En coach kan hjelpe deg på riktig vei. En coach kan også hjelpe deg til å forstå hvordan du skal unngå de vanligste fellene som er med å ødelegge prosessen.

For det finnes feller. Noen er åpenbare, mens andre igjen vet man ikke om før man står midt oppe i en rasert prosess der motivasjon og lyst er ødelagt.

En av de mest vanlige risikofaktorene jeg møter er familiesabotasje eller partnersabotasje. Det kan også være personer i nær bekjentskapskrets som står bak sabotasjen.

Ofte gjøres det nok ikke med vilje, men er mer et utslag av for lite kjennskap til mekanismene bak livsstilsendring og motivasjon. Og det skyldes også dessverre bevisst sabotasje ovenfor sine nærmeste da utkomme for noen kan virke skremmende. Kanskje partneren er redd for at mannen eller kona skal forandre seg såpass mye at man er redd for å bli forlatt?

Eller kanskje man er redd for at man selv må begynne å forandre seg, når man vet hvor vanskelig dette kan være?

Uansett om man bevisst eller ubevisst saboterer en livsstilsendring, så blir resultatet noen ganger ulevelig. Livsstilssykdommer som følge av inaktivitet og usunne vaner tar mange, mange liv både i Norge og på verdensbasis.

Så hva skal man da gjøre når man desperat og motivert endelig kommer så langt som til å begynne et nytt og bedre liv, og noen slenger ut kommentarer, handler inn usunne ting og ellers gjør det som er i sin makt for å “forstyrre” endringen?

Det første og viktigste rådet jeg kan gi er å starte med blanke ark. Før man starter en slik prosess så er det viktig å fortelle sine nærmeste om hva en selv ønsker av støtte og hva dem faktisk kan spare seg for. Støtte i prosessen er viktig, men ikke avgjørende.

Det andre rådet er at endringen, hvis er truet av at andre ikke er i stand til å gi deg oppbacking, er å kjøre et sololøp. Ta ingen fanger i en endringsprosess. Ikke vent til aksept oppstår, men start din reise på egenhånd. Kjøp din egen mat og lag dine sunne måltid uten deres godkjennelse. I selskaper og slikt, så vær ærlig med omgivelsene og fortell dem om hvor viktig valget ditt er for deg. Kjør solo og kjør knallhardt!

Det siste rådet er enkelt. Basert på mine erfaringer ønsker gjerne den ene halvdelen i et forhold eller i venneflokken en endring, mens den andre er mer lunken. Gi beskjed så tidlig som mulig at dette er en prosess du vil gjøre alene. Ikke vent på at de andre skal manne seg opp. Da vil du måtte risikere å ikke komme i gang i det hele tatt. La dine egne resultater være det som planter endringsfrøet hos andre. Selvgjort er velgjort. De andre må faktisk selv finne sin indre motivasjon, ikke få den tredd nedover hodet.

Livsstilsendring kan altså være en ensom prosess. Fordelen er at du ikke gjør deg avhengig av andre for å være mer aktiv. Du velger selv når du vil gå på tur. Du slipper å vente til neste gang fordi partner eller venn ikke orker akkurat i dag, og du har dermed full kontroll over egen prosess. Ofte kan dette være vel så bra som det å desperat forsøke å få drahjelp av dem som altså drar deg ned og saboterer din endringsprosess.

Uansett så ønsker jeg at alle skal klare det og uansett hva som passer, så masse lykke til med din prosess!

Mvh Willy

Trening med et smil rundt munnen

 

Hei i kvelden alle fine folk!

I dag har jeg fått gjennomgå i hele kroppen! Selv om jeg fra før var dødssliten, så var det ingen bønn når frisklivsstrening skulle gjennomføres. 30 minutter med knallhard spinning etterfulgt av 30 minutter styrkeøvelser.

Så er det slik at det egentlig er litt deilig å tømme seg fullstendig i et slikt hardkjør. Etter spinning som jeg jo ikke er vant med, da jeg er mer en løpegutt, så fikk jeg umiddelbart krampe i ene foten. En av instruktørene som var der tilbød meg straks magnesium, men jeg valgte å stå i det. Heldigvis så gav det seg raskt. Dette viser at jeg har endel å gå på når det gjelder sykkel.

Men ved å regulere aktiviteten så er det slik at jeg kom meg igjennom alle øvelsene likevel. Det å kunne regulere øvelsene til et minimum der andre klarer mer, gjør at man kommer seg igjennom et fullt program uten å møte veggen. Husk at det er individuelt hva man kan klare og man bør ikke være så stolt at man absolutt MÅ klare det samme som godt trente instruktører. Dem viser deg tross alt en vei. Hvordan du går veien er helt opp til deg selv.

SÅ etter endt økt var jeg kjørt. Men det er da deilig at selv om aktiviteten og øvelsene i enkelte partier ble skrudd ned i intensitet og repetisjoner, så klarte jeg å fullføre og likevel tømme meg helt for krefter. En MESTRINGSOPPLEVELSE i stedet for en potensiell tapsopplevelse.

Det å være bevisst på å regulere aktivitet i de programmene man følger og i de gruppetreninger eller enkelttreninger man setter seg fore, vil være viktig for oss. Det er viktig for at vi skal kunne klare å opprettholde aktivitet over tid. Det å hele tiden jage etter mål og grenser man ikke klarer eller nærmest ødelegger seg på, er kun egnet til å løpe rett mot veggen. Finn din aktivitet/treningsform og reguler den til å være levelig slik at den kan utføres korrekt og med en god dose vellyst. På den måten vil du kunne leve med trening resten av livet. Og da med et smil rundt munnen.

Lykke til

mvh Willy

 

 

Når det beste i livet er gratis!

 

Hei i kvelden alle gode lesere!

I dag har jeg faktisk lyst til å fremsnakke meg selv litt. Av og til er det også helt nødvendig å fremsnakke seg selv. Ikke bare alle andre, selv om det unektelig er enklere å fremsnakke andre enn seg selv.

 

De siste par dagene har jeg vært i elendig form. Med smerter og stivhet i alle ledd har dagene vært utfordrende og vonde. Det er NESTEN slik at det har gått ut over humøret mitt. Men bare nesten. Jeg har valgt å være like blid som vanlig da sure tryner og ufyselig opptreden ikke gjør situasjonen bedre, men snarere verre. Så hva pokker er da vitsen med å velge dårlig humør? Jeg velger å synes at jeg er flink som klarer å smile i stedet for å si til meg selv at jeg ikke er flink. Ser du poenget? Mye bedre strategi.

I dag har jeg også hentet frem skjemaet til løpesøndager med hverdagsaktiv! Dette gratistilbudet fra meg handler om at vi samler flest mulig og bare løper, går, tripper, ruller eller hva som helst en hel klokketime på en løpebane her i lokalmiljøet. Det å kunne samles og nyte en aktiv klokketime er gull verdt for kropp og sjel. Planen er å starte nye LØPESØNDAGER allerede i månedskiftet her på Sotra.

Alle som møter vil få råd og tips til hva og hvordan man kan bli småforelsket i økt aktivitet og løping. Det blir litt om hva som kan gjøres i forhold til løpeteknikk for de som er helt nybegynnere samt råd og vink fra undertegnede til ulike hverdagsaktiviteter underveis. Jeg håper vi kan være mange som kan delta og ha det moro med løping som aktivitet fremover.

Jeg vil også si at det er fullt mulig å sende meg spørsmål her på bloggen, eller på facebooksiden min.

Klikk dere inn på facebooksiden min for å hjelpe meg å gjøre HVERDAGSAKTIV til Norges største innen normalisering av trening og tips, råd om aktivitet og hvordan klare dette til tross for fysiske og psykiske vanskeligheter.

Jeg har mange jern i ilden for dette året og vil introdusere dette på facebook og selvsagt her på bloggen etter hvert som det er aktuelt. Jeg trenger også flere som ønsker å fremme, støtte og hjelpe meg å nå målet om å gi flest mulig en gratis mulighet til å ha en aktiv og god hverdag på tross av og istedet for ulike funksjonsnedsettelser og problemer med aktivitet og deltakelse. Både ved å fremme bloggen min, støtte med praktisk hjelp, samt kanskje bidra på annet vis, så kan vi finne rom og anledning til å gi noe fra oss selv til andre.

Men altså folkens, for nå er jeg altså snart i gang med å legge til rette for hverdagsaktiv.blogg.no sin LØPESØNDAG!

Husk at det beste i livet er GRATIS og at en aktiv hverdag aldri koster mer enn det du selv velger å legge i det!

Ønsker dere alle en fantastisk kveld og uke!

Mvh Willy

Ny kategori på bloggen!

Hei gode mennesker!

 

Jeg har bestemt meg for å lage en ny kategori på bloggen min. Denne vies egentlig til litt tekster som har for meg en noe dypere mening. Gjennom mange innlegg tidligere har jeg skrevet litt om alt i et mer billedlig språk enn en vanlig artikkelform. Denne måten å skrive på er for meg viktig. Den er viktig fordi jeg da klarer å omsette ord til bilder. Bilder som forteller noe om mine innerste tanker og følelser. For meg er det viktig å få kommunisert både gjennom kunstbildene mine og fotograferingen, men også gjennom ordene som flyter gjennom tankene mine. Der følelser flyter fritt bak murene som vanligvis stopper i munnen min. Hindrer meg i å fortelle med egen stemme.

Gjennom det skrevne ord klarer jeg å male mine indre bilder. Og ved å våge å blogge om dem så hjelper det meg å våge mer i virkeligheten der jeg før ikke klarte det.

En av disse tekstene er viktig for meg enda. Denne handler i stor grad om hvordan jeg kan føle på sosial angst. Der jeg på den ene siden kan fremstå som sikker og full av selvtillit, så kan det finnes andre sider som er annerledes. Slik tror jeg det er for ganske mange. Og ved å skrive om det så tror jeg at jeg kan være med å hjelpe andre til å våge å ta de ekstra skrittene videre slik jeg selv har gjort, for å nå et nytt liv der selvtillit og trygghet dominerer over utrygghet, redsel og ensomhet.

En av de viktigste faktorene for å være inaktive i dagens samfunn er ensomhet. Ensomhet har mange ansikt og mange former. Det viktigste er å være klar over at det er ikke bare å trykke på en knapp så har man mange venner. Det er viktig at vi i dagens samfunn forstår at en av våre største helseutfordringer er nettopp ensomhet og de problemer dette forårsaker. Ensomhet fører til nedsatt helse. Vi må forstå, og vi må aktivt forebygge dette gjennom økt satsing på psykisk helse. Jeg vil gjerne i dagens innlegg si litt om hvordan jeg har opplevd sosial angst tidligere. Dette er nå lenge siden, men smerten er fortsatt der. Og jeg vil formidle dette fordi jeg ønsker at andre som ikke har opplevd dette kan få et lite innblikk i hvordan dette kan være for den enkelte.

 

Man må forstå, før man kan prøve å endre! Ikke sant?

Jeg er ikke ensom. Jeg har bare ikke lyst til å delta. Jeg velger vel selv hva jeg gjør og hvor jeg går, ikke sant?

Jeg trenger ikke løpe på byen for å treffe andre mennesker. Ei heller stikke bort til naboen for å slå av en prat. Jeg velger da selv hva jeg skal, ikke sant?

Jeg trenger ikke delta på jobbtilstelninger. Dette er jo egentlig en sammenblanding av jobb og privatliv. Ikke sant?
Vi trenger da å ha en profesjonell holdning til jobben? Ikke sant?

Jeg synes det egentlig er best å bruke tiden hjemme jeg da. Jeg trenger ikke å løpe hit og dit. Er jo mest stress med slikt da. Ikke sant?

Jeg vet jo inderlig godt at ingen inviterer meg uansett så da er jo det heller ingen vits i å invitere seg selv eller andre hit. Ikke sant?

Det er uansett ikke noe vits i å gå ut for å møte våren heller. Så mange rare mennesker der ute som ikke passer meg. Så bedre å sitte inne å spille Battefield 5  på PS4. Ikke sant?

Trenger heller ikke løpe livet av meg og stresse ræven av meg med trening heller. Livet er for kort til å kaste det vekk på slit. Ikke sant?

Ja, jeg vet nok at de ser på meg som den teite. Jeg vet de ser på meg som snål. Jeg vet de ser på meg som inaktiv og lat. Jeg vet de ser på meg som rar. Jeg skjønner også at de ser på meg som en taper. En som ikke passer inn. En som, ja vet da pokker jeg. Jeg vet det nok. Ikke sant? De kaller sånne som meg, ensomme. En som ikke hører til. De kaller meg alt mulig, tror jeg.

Det er sånn jeg lever mitt liv. Det kan vel jeg selv bestemme. Ikke sant?

Nei, jeg trenger å nyte livet her. Bak gardinene. Den jævla solen lager uansett gjenskinn i pc skjermen. Jeg trenger faen ikke å høre ringeklokken på døren. Den har jeg koblet ut. Faens tyt! Ikke sant? 

Jeg trenger kun å ligge her fordi jeg trenger ro. Ikke alle slags folk som skal fortelle meg at det er mitt eget ansvar! Hva faen vet de? Vet de hvordan sånne som meg har det? Vet de hvordan livet kan føles? Vet de at det de gjør er vondt for meg? Vet de at ikke alle er lik? Jeg er jo meg. Ikke sant?

Skjerp deg! Sier de. Ta deg sammen! Sier de. Det er ditt ansvar! Sier de. Jævla enstøing! Sier de. Stakkars dust! Sier de. Glem dusten, vi stikker! Sier de.

Jeg skulle ønske. Skulle drømme. Skulle gitt. Skulle gjerne vært. Skulle ledd. Ja, skulle ledd. Det hadde vært fint! Ikke  sant?

Vet du? Alt går an å endre. Håpet kan man aldri ta vekk. Ikke sant?

 

I denne lille teksten med korte beskrivelser, kan nok mange kjenne seg igjen. Mange har opplevd perioder med ensomhet og mange står i det hver eneste dag. Jeg selv tenkte slik og jeg vet at mange andre tenker slik der man sitter hjemme og kjenner på ensomhet. Ensomhet burde ikke eksistere. Men ved å forstå hvordan mange ensomme tenker kan man kanskje begynne å tenke litt på hvordan man kan gripe det an når man har venner og kjente som opplever slikt. For som sagt, “bare ved å forstå, kan man begynne å endre noe”

Mvh Willy

Riktig god morsdag!

Morsdag!

Denne dagen da velfortjente ord og handlinger bør handle om MOR!

Det på sin plass å hylle alle mødre på en slik dag. Opprinnelsen til morsdagen ble i følge Wikipedia startet i Amerika. Jeg tipper det er mange menn der ute som ikke kjenner så godt til opprinnelsen, men det kan være på sin plass med litt historie rund det innimellom. Dette kan være med å minne oss på om hvorfor denne dagen ble til og hvorfor vi hyller mor som den viktigste personen i våre liv. Det er tross alt HUN som har båret oss frem og skapt den vi er. Ja med god hjelp av far da, som oftest. Som sagt så startet dette i Amerika. Wikipedia skriver:

Ann Maria Reeves Jarvis, en ung, hjemmeværende mor fra Appalachene i USA, prøvde å forbedre de sanitære forholdene for alle parter etter den amerikanske borgerkrigen ved å opprette flere foreninger som hun kalte «Mothers’ Day Work Clubs».[1] I 1868 begynte hun å arbeide for å forsone partene. Inspirert av Ann Marie Reeves Jarvis’ arbeid skrev Julia Ward Howe ik: «Morsdagsoppropet»), men greide ikke å få innført «Mother’s Day for Peace» (norsk: «Morsdag for fred») som en offisiell helligdag. Ann Maria Reeves Jarvis’ datter Anna Marie Jarvis kjente til både sin mors arbeid og arbeidet til Julia Ward Howe. Cirka ett år etter at moren døde, holdt hun en minnemarkering for henne 12. mai 1905, og begynte så å arbeide for å få innført en offisiell minnedag for mødre. Første morsdag ble feiret 10. mai 1908 i Grafton i Vest-Virginia i kirken der den avdøde Ann Maria Reeves Jarvis hadde undervist på søndagsskolen. Skikken spredte seg til 45 stater i USA, og ble erklært offisiell helligdag i begynnelsen av 1912. I 1914 erklærte daværende president Woodrow Wilson den første nasjonale morsdag.

Så spredte dette seg etterhvert til blant annet vårt kjære Norge. Igjen klipper jeg fra Wikipedia:

Morsdagen ble til å begynne med arrangert av religiøse organisasjoner, men det var Oslo-kvinnene Dorothea Schjoldager og Karen Platou som i 1918, i samarbeid med ideelle organisasjoner, forretningsfolk og massemedia fikk gjennomslag for å etablere morsdagen som en årlig begivenhet i Norge.[2] Dagen har senere gått over til å bli en familiedag, der mødre oppvartes med f.eks kaffe på sengen om morgenen, blomster og kake.

Morsdagen har etter hvert blitt en stor kommersiell høytid gjennom markedsføring av morsdagskake, morsdagsblomster og morsdagsgaver. Barnehager og skoler opprettholder tradisjonen ved å følge opp ideen om feiringen av mor, og setter barna til å lage kort og gave til mor. Trender viser likevel at dette er på vei ut fra skolen, siden det etter hvert er mange forskjellige familiesammensetninger i de tusen hjem.[3]

Så min soleklare oppfordring er at man benytter denne dagen til å gi noe ekstra til mor. Hva med et par timer massasje utover dagen, oppvarting og ekstra oppmerksomhet?

Selv har jeg ikke fått til noe som helst denne dagen av verken kake eller noe annet, men jeg vil likevel utrykke hvor stor pris jeg setter på min kone. Den perfekte mor og min store kjærlighet. Gjennom dagen byr jeg på lange massasjeøkter og lett oppvartning.

GRATULERER MED DAGEN!

 

Mvh Willy

Smerter som ikke blir trodd!

 

God morgen og god søndag til alle dere flotte mennesker!

 

I dag ser jeg de siste snøflekkene forsvinne utenfor. Litt sånn digg følelse er det da snø, regn og is for meg er ensbetydende med smerter og vonde ledd. Det er visstnok ikke vitenskapelig bevist etter det jeg kjenner til, at været spiller en rolle i forhold til smerter og stivhet i kroppen.

Men jeg har altså snart 30 års erfaring med dette og da gir jeg egentlig blanke i hva vitenskapen forteller meg. Jeg kjenner det jaggu på gikta når jeg faktisk kjenner det, ikke sant? Hva som gjør dette kan jeg jo selvsagt bare fundere på.

Så hva med alle dere andre? flere som tror at det med smerter, gikt, ledd og muskelplager har noe med været å gjøre?

Alt i alt så skal vi altså forholde oss til hva leger og forskere, akademikere og andre instanser som mener noe om disse tingene, men har dem alltid rett? Gjennom mange år så har jeg ofte blitt forundret over helsevesenets hang til å forkaste, fordømme og underkjenne pasientenes egne erfaringer. Dette har heldigvis blitt adskillig bedre de siste årene, men fortsatt er det mye meninger knyttet opp mot en noe ensidig måte og forstå smerter som utelukkende knyttet til akademiske “bevis”. Hvis det ikke er godt nok forskningsgrunnlag eller hvis studier er noe tynne, ja så er det alt for mange fagfolk som avviser at de finnes.

De viktigste arenaene for fremdyrkelse av en ensidig tolkning i forhold til diffuse smerter, er etter min mening utdanningsinstitusjonene. Unge nyutdannede innen helsefaglige utdannelser har ofte en altfor akademisk tilnærming til pasienter.

Utdanningsinstitusjonene bør kjenne sitt ansvar om å legge et mye større fokus på opplevde symptomer kontra det å avfeie menneskers subjektive opplevelse av for eksempel smerte. Her har utdanningene en lang vei å gå etter min mening.

Det samme gjelder for dem som arbeider med mennesker innen helse. Vi har et særlig ansvar for å lytte. forstå og akseptere at smerter, årsaker og ulike symptomer er individuelle og oppfattes ulikt. Såpass respekt bør vi faktisk vise til våre medmennesker at vi kan forstå hva dem opplever til tross for at en eller annen vitenskapelig artikkel viser noe annet. Forskning er nødvendig og avgjørende for å forstå ulike deler av ulike ting, men vi må passe oss vel for å la oss styre av resultater i enkeltstudier, statistikk og ulike deler av de akademiske miljøene i for stor grad. Vi kan la det være rettledende, men også være klar på at mennesket er såpass komplekst at ikke alt tas for svart eller hvitt.

Dessverre har både jeg og svært mange andre blitt møtt med skepsis når det kommer til mine møter med helseapparatet. Spesielt vi som lider av diffuse sykdommer som ikke vises på bilder eller blodprøver, vi sliter med å bli trodd, eller å bli behandlet med respekt.

Dette kan få FATALE konsekvenser.

Det å ikke bli trodd i forhold til spesielt smerteproblematikk, er vondere enn selve smerten. Dette fører til utstøtelse fra samfunnet, angst, ensomhet, sorg, depresjoner og ytterligere smerter i kroppen. I tillegg kan det føre til økonomisk ruin, rusavhengighet og et liv i et system som ofte bare er opptatt av diagnoser og restarbeidsevner. NAV har nemlig også et særlig ansvar om å forstå enkeltindividet. Ikke bare henge seg opp i diagnoser for å kunne hjelpe folk til å få et bedre liv. Det å mestre sine plager til tross for at de ikke vises på røntgen eller i blodprøver. Meg selv for mange år siden ble mistrodd og nærmest ødelagt i nav systemet på grunn av manglende “bevis” i form av konkrete bilder av mine ryggproblemer. Først når jeg fikk bilder og en klar diagnose, samt hjelp fra andre enn dette systemet, fikk jeg den hjelpen jeg trengte. Men dette var altså den gang. Jeg håper og tror det er annerledes nå. Den gang var man helt avhengig av å “treffe” riktig saksbehandler. Gjorde du det ikke var du i praksis ferdig.

Er det noe jeg selv har tatt med meg inn i mitt eget yrke, er det forståelsen av andre menneskers lidelser når de ikke blir forstått av regelstyrte og akademiske prosesser som knuser deres individuelle opplevelse av hvordan de har det.

Lovverket vårt i helsevesenet regulerer dette i form av at vi er pålagt å la brukermedvirkning og brukers autonomi være i fokus i alle våre intervensjoner.

I praksis er det dessverre noe annerledes.

Vi lar altfor ofte våre faglige meninger være styrende for våre intervensjoner. Dette er viktig å ha med seg i ryggsekken. Det er viktig å se pasienten som mer enn bare fibromyalgi, som mer enn bare diffuse smerter, men også som et individ. Et menneske som har så mye mer enn en kropp. De har et sinn, en erfaring, et liv og en selvstendighet. De har sine opplevelser på godt og vondt som har formet dem som unike mennesker. Helt annerledes enn dere med akademiske rapporter i vesken, helt annerledes enn dere med fersk bagasje fra skolebenken, helt annerledes enn dere med et annet liv. Helt annerledes enn noe annet i verden.

Fordi hvert eneste menneske er unikt. Hver eneste menneske er forskjellig. Hvert eneste menneske OPPLEVER sin helhet i verden som noe vi andre ALDRI kan sette oss inn i.

Så her sitter jeg altså å kikker ut av vinduet. Snøen er i ferd med å forsvinne, og årstiden kryper seg sakte og sikkert mot vår og sommer. Varme hjelper for meg. Bevegelse og trening hjelper for meg. Forståelse og at andre anerkjenner min stive gamle kropp der smerter er en del av hverdagen, det hjelper ALLER MEST!

For hvis vi vier våre liv i hendene på dem som  ikke forstår at erfaringsbasert kunnskap, erfaringsbaserte opplevelser faktisk betyr MER enn vitenskapelige rapporter, ja så går vi inn i en noe dyster fremtid etter min mening. En fremtid der MENNESKET ikke lenger er noe annet enn tall, statistikk og bokstaver i en rapport.

La oss hylle våre unike egenskaper som mennesker. La oss fremelske dem “SOM KJENNER DET PÅ GIKTA”.  La oss hylle dem i systemet som gir av sin varme og ikke BARE av sin faglige kompetanse. La oss ANERKJENNE dem uten DIAGNOSER. La oss hjelpe dem slik at de ikke faller ned i den grøften som mange faller i. I en grøfte der regelryttere i firkantede systemer og med null erfaringsbasert kunnskap skal overstyre brukers OPPLEVELSE av egen situasjon. La oss HYLLE dem i systemet som fremelsker individets egenart, unikhet, selvstendighet og forståelse av sin situasjon.

Fordi at hvis vi ikke gjør det så vil mange bare forvitre. Falle for systemets skarpladde våpen og for alltid være dømt til et dårligere og kortere liv enn det som er nødvendig. La oss ta vare på SJEL! IKKE BARE KROPP! Fordi det henger sammen. La oss legge til side våre innlærte akademiske ferdigheter i ny og ne og faktisk ta i bruk vår EMPATI OG EVNE til å utvise skjønn!

Det går mot vår. Jeg gleder meg til varmere klima. Fordi smertene mine blir mindre da. Gikten forsvinner en stakket periode og sinnet mitt får igjen anledning til å smile litt.

Ønsker dere alle en strålende fin Søndag!

Hilsen Willy

Sov godt min venn

  • Sov godt min venn.
  • Lydene som høres fra skogen fyller meg med en indre ro. En ro som ingen musikk i verden kan fylle hodet mitt med. Den hviskende lyden fra tusen sjeler som har stått der ute samlet i år etter år. Noen i svært mange år, andre i kort tid.Trær med ulike erfaringer. Fra de unge med friske skudd og kroppen fyllt med kraft og ungt blod. Brusende og lekende i vinden. De vibrerer i takt med vindene fra himmelen som noen ganger lar saktmodige og kjærlig pust gli mellom deres knopper, ruske lett i deres små blader.

    Andre ganger, litt mer irritert og med fast, bestemt pust røske mer i dem for å lære dem om livet. Men alltid med kjærlighet. Alltid med omsorg og empati.

    De gamle furuene og grantrærne smiler og sukker i det de bøyer seg sakte frem og tilbake. De setter stor pris på å få vindenes kjærlige fingre over kronen sin. Vindene løfter de bladene som fortsatt er sterke og vitale. Samtidig plukkes vekk dem som har sett livet. Med lette rykk plukkes de opp og med erfaringens vinder løfter de sine vinger og flyr ut i evigheten, faller med elegante bevegelser på sin endelige reise. Med et siste sukk legger de seg på skogbunnen, brer sin slitne kropp utover og mosen brer sitt varme teppe over dem slik at deres siste pust i livet kan gi næring til nytt liv. Sov godt min venn, sov godt.

    Den gamle høvdingen i skogen nyter behandlingen. Den ser utover sitt rike der poesi fyller luften. Her mellom kongens krone og hans trofaste soldater som passer på at han får den næringen han trenger ved å gi næring til hans store, krevende røtter, synger livets skapninger for å bringe sang inn i skogen.

    Akkompagnert av trompeter fra hjort, fløytespill fra småfugl og taktfaste rytmer fra spetter, lar kongens mange armer vindene bøye dem slik at sangen fra knirkende stammer kan ligge som bakgrunn for orkesteret som gjør skogen levende.

    Kjærlig vikler skogens standhaftige trær seg sammen. Strekker sine fingre ut og lar seg pynte av duggdråpene morgentåken har skjenket dem. De lar sine fingre kjærtegne sine kjæres blad. Lar sine sterke og vitale stammer vokse inn i sine kjæres knopper, grener og bli ett med selve skogens organiske puls. Bli ett. Med felleskapet. Aldri mer ensom. Fordi den husker ensomheten når den var en liten spire et helt annet sted.

    Skogens høvding smiler i det en spette klør ham på ryggen. Samspillet mellom alle de ulike sjelene i denne livets vugge er av den vakre og gode sorten. Skogens puls og grønne skjær farger et maleri som stråler ut lidenskap og vitalitet. Som gir skogbunnen dens styrke og kraft som skal til for å gi sjelene livskraft.

    Lidenskap fyller luften og tusen sukk høres for dem som evner å lytte. Alle lever. Alle er samstemte. Alle gir skogbunnen nytt liv der de sår sine frø. Der de planter resultatet av sin ubegrensede kjærlighet.

    For disse tusen sjeler. For denne skogens liv. For alle dem som bor der, kan man trekke pusten inn og kjenne på selve livet. Lytte til de kloke. For trær lever, lytter og prater til dem som ønsker å høre og spørre. For de nyskjerrige og for de åpne. For dem som har kjærlighet i sine hjerter og evner å gi av sitt hjerte til skogens puls.

    Hold rundt kongen og hele hans familie. Pass på å gi av hjertet. Gi av din kjærlighet og lidenskap. Brenn for en sunn og frisk skog, der alle hører hjemme, der ensomhet og utstøtelse ikke finnes. Der du selv kan spire og gro. Der din kropp kan vokse, stige og til slutt finne sin kjærlighet. Tvunnet sammen i lidenskap, bli gamle og kloke. Til en dag vinden sprer dine vinger, napper forsiktig av dine skjelvende blad og legger deg forsiktig ned i moseseng. Der kan du som en siste gest gi av deg selv grobunn for nytt liv.

    Sov godt min gamle og vise venn, sov godt.

    Mvh Willy

Gi mer faen!

God kveld til dere kjære lesere!

Spinning er gøy! Spinning er tungt! Spinning og så styrke er kjempemoro!

I dag var jeg da altså med på årets første frisklivstrening med fysio. En halv time med spinning og deretter styrkeøvelser. Fysioterapeuten hadde laget et tett og godt og ikke minst utfordrende program som fikk svetten til å sile av meg. Og her forventer jeg også gangsperr i flere dager.

Det ble en kjempegøy time med friskliv og en super styrkeøkt.

Det å ha slike timer sammen med andre er for mange en vanskelig øvelse. Mange har en oppfatning om at det å være med i en gruppetrening ikke er noe særlig. Man har ofte en tanke om at alle andre er så mye bedre og sterkere enn en selv.

Særlig dem som sliter med dårlig selvbilde eller angst, vil kjenne på hvor vanskelig det er. Man går rundt å sammenligner andre med seg selv. Det er da vanlig å se på seg selv som dårligere enn alle andre.

Det er spesielt synd da dette er en oppfatning som er helt feil. Enhver som er med i en slik gruppe har på et eller annet tidspunkt kjent på det samme. Og overvunnet det, blitt sterkere, sprekere og psykisk bedre.

Vi har alle våre demoner å sloss med. Det viktige er å endre frykten. La frykten bli svakere ved å stå i og eksponere seg selv for de demonene som ødelegger vårt fysiske eller psykiske liv.

Det er ikke lett, men det er mulig og det er nødvendig.

Selv har jeg hatt og delvis har fortsatt det samme problemet. Noen ganger klarer jeg det ikke, og jeg har lært meg at det også er greit. Det er greit så lenge jeg vet at det faktisk er slik. At demonen fikk inn en seier. Men at de f… ikke skal vinne krigen!

Så neste gang SKAL jeg klare å eksponere meg for alt. Og belønningen når jeg klarer det er himmelsk god. Både for kropp og sjel.

Så begynn med å lag nye tankemønstre i hodet ditt. Tankemønstre som fremsnakker deg selv. Som sliper sverdet ditt, klar for å konfrontere monstrene i deg selv. Ikke gå i fella der tankene forblir gamle. Forny dem. Ikke la dem bli sannheter. Ikke si til deg selv at dette kommer ALDRI JEG TIL Å GJØRE. Ta et bevisst grep og åpne for at ting du før nekter å gjøre eller være med på, nå er åpent for totalrenovering. For endring.

Fordi det å være på en plass i livet der du ikke ønsker å være, aldri vil gi deg et annet liv enn eksistens.

Alle har sitt. Ikke la ditt bli noe som fratar deg det å leve. Eksponer deg for frykten og begynn å delta i ditt eget liv. Og klarer du det ikke i dag så ikke gi opp å forsøk. Aldri!

Det å takle dette er for mange også en trening. Eksponering trenger man å øve på. Om igjen og om igjen.

Våg å være sprø nok til å bare gi faen. Det er ditt liv! Ikke andres. Basta!

Selv begynte jeg å leve når jeg begynte å gi mer faen i alt. Jeg gir F, i hvordan folk ser på meg, jeg gir F i hvordan andre oppfører seg mot meg, jeg gir F i angst og uro og løper i stedet. Jeg gir F i det som er vanskelig. Det å gi mer F er å anbefale.

Mvh Willy