Lang dags ferd mot natt

 

Lyset danser rundt en i pur glede over deltakelse i livets tilstedeværelse. Alle sider av en komplisert dans beriker ens eksistens.

 

Lyset som skinner om morgenen føles så trygt og godt. Der vi små barn ivaretas av morgenlysets foreldre. I sorgfri og bekymringsfritt lys danser vi denne morgenstunden

 

Lyset er sterkest rundt middagstider heter det seg. Jeg er langt på vei enig. Til tross for endel solformørkelser i denne stunden som demper det lyset som skal vise vei mot fremtiden, ja så lyser det som oftest godt nok til at håpet om fremtiden finner veien.

 

I dette ettermiddagslyset ligger man oftest lengst. Lyset skaper en annen stemning om ettermiddagen. En litt satt og tidvis dyster stemning som avbrytes av sterkt sollys innimellom. Det er lyset som varmer en, men samtidig kan gjøre deg blind. Øynene er ikke så sterke lenger.

 

Pusten går tungt nå. Å stirre inn i solnedgangen gjør noe med en. Denne vakre solnedgangen. En indre ro fyller en. Tryggheten fra morgenlyset kommer innom i små melankolske øyeblikk. Små flashbacks fra en tid som var. Kun egnet til å fremkalle tristhet, velger man å skyve det til siden idet man løfter blikket mot en skumring som kommer nærmere.

 

Det føles rart og trygt på en gang. Og litt skremmende. Denne skumringen som sakte blir til natt. Stummende mørke. Det er litt rart. De fleste netter har litt lys. Fra stjernene der oppe eller fra livet. Kunstig lys i kunstig liv. Og natten pleier også å inneholde lyder. Nattlige lyder som gir en følelse av eksistens.

 

Men ikke denne natten. Den er stille. Og den kjennes ikke. Høres ikke. Man er kun veldig trett. Så trett at lydene er borte og stjernene har slukket de siste lysstrålene. Natten er her.

 

Sosial angst

 

Verden er her. Jeg kan både se og høre den. Jeg kan bare ikke føle den.

Verden suser forbi meg. Jeg kjenner bare draget av vinden. Jeg vil jo så gjerne sitte på, men klarer det ikke. Verden er en buss i fart. Dørene er lukket og bussen er full. Jeg står ikke engang på holdeplassen.

Verden er en ubåt. Den er der. Du ser den ikke, men du vet at den er der. Du vet det, men den er utilgjengelig. Jeg står ikke engang på stranden.

Verden er inne i et rom som jeg ikke har nøkkelen til. Det spiller heller ingen rolle for jeg er da heller ikke invitert. Jeg har nok blitt spurt mange ganger, men jeg klarer ikke svare ja.

Jeg er et frø fra en kaktus. Alene i en ørken ligger jeg pakket under en vissen gren. Dekket av ørkensand og uten regn som gir meg liv. Det er mange blomster i ørkenen, men kaktusen blomstrer aldri.

Dekket av sand kjenner jeg varme om dagen og kulde om natten. Jeg skulle ønske det kom regn slik at jeg kunne vokse. Oppover om enn bare for å se de andre blomstene. Selv om jeg tenker at kaktusens pigger vil skremme dem fra å se på meg. Høre på meg eller for den saks skyld smile til meg.

Jeg tror egentlig det er best at jeg ikke tar bussen. Den er nok likevel full. Jeg tror det er best jeg ikke er på stranden. Ubåter stanser ikke for slike som meg. Nøkkelen til det verdensrommet er det ikke verdt å lete etter lengre. Rommet føles tryggere når døren er låst. Jeg håper heller ikke at det begynner å regne. Da kan jeg jo risikere å spire, vokse og til slutt blomstre. Det er tryggere her som frø. Pakket inn av ørkensandens trygge omfavnelse.

Usynlig sykdom

 

all rights reserved
Copyright willy marthinussen

Du kan ikke se hva hjertet mitt ser

Du bare peker, fordømmer og ler

Når du ikke kan se at dine sylskarpe piler

Gjør at tro, håp og selvtillit tviler

Du ler og håner dem som ikke jobber

Forteller alle hvor late de er

Du forstår ikke at du er en mobber

At for noen kanskje slutten er nær

Her jeg går på min tur i dag

Ser jeg tomt på andre som løper

Da kjenner jeg på ubehag

For at sykdommen i meg intet røper

Jeg er så lei av at så mange er blinde

For andres smerter som de ikke kan se

For deres sinn de ønsker å binde

Når en ikke lengre kan smile og le

Så her går jeg da en tidlig søndags morgen

Og ser bakken foran som et stup

Men bygdedyret elsker sorgen

Og ser min lidelse som et scoop

Du ser ikke at andres sinn kan være myk

I din forakt for andres situasjon

Du ser ikke dem som er usynlig syk

Der du står som et allvitende ikon

Du velger å se på de svake

Som slammet som synker til bunn

Så lenge du får mele din kake

Sprer du gjerne gift fra din munn

Jeg skulle ønske de som bestemmer

Ja ikke de på mellomnivå

Var de første som delte ut klemmer

Var de første til og forstå

Men slik er ikke makten skrudd sammen

Til det er kravene viktigst

Her skjæres alle under samme kammen

Uten at det nødvendigvis er riktigst

Så ligger jeg her i mørket

Under dynen som skjuler min sorg

Og kjenner på livsgledens tørke

Her i angstbyens ensomme torg

Kan hende det kommer nye  tider

Der du og får vandre på den vei

Der usynlig syke lider

og den usynlige syke er deg

Når den blinde klovnen gråter

copyright willy marthinussen

Når man ikke kan se før en lukker sine øyne

Når man ikke kan høre før stillheten rår

Når man ikke kan snakke før munnen er lukket

Når man ikke kan puste før det er vår

Når man ikke kan trylle fordi trolldom er brutt

Når man ikke kan le før klovnen er død

Når man ikke kan gråte før livet er slutt

Når man ikke kan spise før korn blir til brød

Når den blinde kan puste og føle seg vel

fordi han ser med hender som varmer

Først da kan den blinde være seg selv

og stå fast selv om alt rundt ham larmer

Den blinde klovnen er mett av dage

han orker ikke mer larm

Når tårene renner i Moder jords hage

og klovnen sprer latter så lett og så varm

Da kommer vinder forsiktig og vage

Og tar den blinde klovnens arm