Liten fuggel

 

Våte vinger hutrer og skjelver lett i morgenkulden. Denne lille fuglen fryser etter en natt med iskaldt regn og ingen tak å dekke seg under. Denne lille fuglen gjorde så godt som den kunne, men ble stadig hakket på av de store fuglene som bestemte i flokken. Utstøtt og ensom satt den der. Alene. Små perler av frosne vanndråper hadde stivnet i den grå fjærdrakten den var kledd i. Nebbet var taust og hadde ingenting meir å si.

Denne lille fuglen hadde en drøm om noe annet. Noe som tok den høyere oppover til et annet og bedre sted. Drømmer som ble knust av flokkens sterkeste. Med skarpe nebb og sviende vingeslag pisket de den lille fuglen ut av det engang så trygge reiret den tilbrakte sine første timer i en verden som derfra virket så lys.

 

Langsomt reiste det seg en  stor lys kule seg opp over fjellene i horisonten. Den lille grå fuglen kikket opp mot den med et glimt av håp i klare øyne. En flom av vellyst strømmet igjennom den i det solens livgivende kjærlighet strøk over kroppen og den grå fjærdrakten. De små frosne vannperlene glinset et øyeblikk som diamanter over den lille fuglen. Som en kongelig følte den seg da fjærdrakten ble forvandlet til en kappe av gull, sølv og juveler som strålte i kapp mot den livgivende strålende himmelkulen der oppe. Øynene glitret mot himmelkulen som diamanter av håp og forventninger. Endelig kom varmen og tryggheten.

 

På skjelvende vinger forsøkte den lille fuglen å lette. Det var uvant å strekke seg mot himmelen igjen, men himmelkulen lokket, oppmunteret og gav den all den støtte han trengte for å kunne spre sine frosne vinger mot himmelen og lette i en glidende bevegelse mot eksistensens veldige himmelhvelving. Den følte seg ønsket. Den følte seg verdifull. Den følte seg verdsatt igjen. Plutselig så fyltes luften rundt den lille fuglen av oppmuntrende rop og kvitring fra en helt annen flokk. Den kulden som før hadde pakket inn de grå frosne fjærene ble med ett borte. Ble erstattet av en varme den ikke hadde kjent på lenge. En varm følelse av tilhørighet. Det var da det gikk opp for den lille fuglen at kulde faktisk kan erstattes av varme bare man finner noen som er villig til å dele den med deg. Bare den får frihet og oppmuntring til å fly mot himmelkulen der oppe. Bare den faktisk får være en del av en flokk som verdsetter egenskapene som gir varme og aksept.

Den lille fuglen var lykkelig. Den spredte sine sterke vinger ut over et nytt landskap og sørget alltid for å støtte de andre fuglene. Spesielt de små fuglene som følte seg kald, uønsket og grå. For alltid ville han legge sine sterke vinger rundt dem og gi dem av den varmen de trengte. For dem som ble hakket på og skjøvet ut av reiret trengte det nemlig mest av alle.

Gleder og sorger

Reklame | Richmond & finch//POLAR//STUNDA SMOOTH

 

Richmond & finch//POLAR//STUNDA SMOOTH

 

Man merker det i luften. Sommeren har langsomt seget ut av omgivelsene. Luften kjennes friskere, fortsatt varm, men friskere. Man går ut på terrassen og merker at noe er i ferd med å skje. I luften som man trekker dypt ned i lungene finnes molekyler av en endret årstid.

Luften over en fylles av fugler i flokk. Der de før fløy til hver sin kant for å lete etter den store kjærligheten, fylles nå altså luften av små og store vinger som i flokk samles for å fly mot sør. Mot evig sommer.

Mens jeg løfter blikket mot himmelen og lukker øynene kan jeg føle livet, øyeblikket og tiden står på en måte litt stille i et slik sekund. Der all verdens nyheter, vansker og rusk forsvinner ut i et tomrom som ikke eksisterer. Et lite intenst øyeblikk av total meditativ stillhet. Og jeg vet hva som er på vei. Følelsen av dråpene som faller fra skyer som leker stille i himmelhvelvingen over meg. Først små og lekent, med kitlende lekenhet treffer de pannen min. De synes sikkert det er moro å fly høyt der oppe bare for å sikte seg inn mot panneblinken min. Suse gjennom luften bare for å eksplodere i barnslig fryd når de treffer. Deres fryd får meg til å trekke på smilebåndet. Deres lekenhet vekker de litt større dråpene. De vil også være med på denne dansen mot panneblinken. Med stor fart sikter de seg inn og suser selvsikkert mot meg. Store tunge og vakre som en million små diamanter treffer de meg. Også de eksploderer i frydefullt fossefall over meg. Regnets diamanter og livgivende egenskap skyller over meg som gledesdråper og gir nytt liv til alt det treffer.

Hvis vi bare kunne nyte denne egenskapen i større grad. La regnet være livgiver og ikke egnet til depresjoner og smerter i leddene. La oss heller hylle det som skjer. Fordi jeg selv kjenner at regnet gir også liv. Jeg vil rette min positivitet mot godt gammeldags drittvær. Jeg vil føle regnet vaske vekk negativitet og skylle over meg som bølgene fra sommeren også gjorde. Jeg vil gi denne sommerens positive følelser også til de samme dråpene fordi de er også av samme opphav.

Jeg løfter ansiktet og tar imot alle dråpene med barnslig glede. Jeg kan kjenne at kroppen fylles med kaldt og friskt vann og jeg kan ikke unngå å tenke på hvor heldige vi er som har vann, rent friskt vann som faller ned og beriker vår tilværelse og gir oss muligheten til å leve våre liv. Som gir oss mat og livgivende tilførsel av væske. Jeg lar meg selv bli stående lenge under dette rennende vannet fra himmelen. Gjennomvåt kjenner jeg kulden fra en ny årstid tre inn i omgivelsene mine og gi meg en forsmak på høsten. En tid der skogens trær langsomt kler av seg og skifter til et mer passende antrekk. Fra grønt til en mer fargerik kolleksjon fra verdens fremste designer, nemlig Moder jord.

Så mens jeg trekker pusten dypt igjen og husker på at denne luften faktisk er fylt med fred og ro tross alle vansker som finnes der ute, så går jeg inn i huset og setter kaffen på. Vel under teppet her i sofaen senker roen seg i kroppen. Smaken av nytrukken kaffe erstatter regnets våte litt kalde følelse med en ny type varme. En varme som forteller om bris fra en sommer som har vært god. Der opplevelser og fønvind har blandet seg i skjønn forening. Der sommerens varme og gode følelser har fylt meg med glede, livsmot og styrke til å kunne gi. Til å kunne få. Til å kunne bringe meg videre på den reisen hvert sekund, hvert minutt, timer, dager og år som livet består av. Styrke til å kunne møte alt som livet måtte finne på å kaste mot meg med positivitet og arrogant styrke. Med å møte dette livet med en glede og evne til å akseptere. Med å klare å være meg, selv om klesdrakten skifter som årstiden forandres. Der mine klær er mitt humør, der mitt humør er fargerikt nok til å skape begeistring og glede til alle jeg møter på min vei. Der de som møter meg med negativitet, fordommer og dritt, bare kan viftes vekk med hånden like lett som vinden blåser vekk løvet fra trærne om høsten.

Så da sitter jeg her da, under teppe på sofaen med en kopp god varm kaffe og skriver dagens blogginnlegg om livet, årstider, følelser og lengsel. Om gleder og sorger og om litt av ditt og litt av datt. Ute faller regnet tungt ned og jeg kan se på de lekende dråpene og glede meg over at jeg er her, nå i livet.

Det kjennes deilig ut.

Sommermorgen

 

Pusten min kjennes rolig ut. Nesten for rolig. Jeg kjenner at hvilepulsen er så lav som den kan bli. Øynene er lukket, men jeg ser likevel. Skygger og lysende prikker på innsiden av mine øyelokk. Vil ikke åpne dem. Enda. Bare hvile enda litt til før jeg må gjøre det uunngåelige. Gjøre meg klar for jobb.

 

Lyset på innsiden av øyelokkene blir til figurer. Virkelige, men likevel fantasi. Lekende løper de rundt inne i denne verden som kun eksisterer i landskapet mellom hjernen og øyelokket. Lekende, utforskende og nakne i all sin prakt. Som alver susende fra blomst til blomst. Som flyvende kjærlighet. Som blafrende sommergardiner i vinduet en tidlig sommermorgen. Akkurat som nå. 

 

Jeg vil ikke åpne øynene å slippe virkeligheten inn. Ikke enda. Jeg vil leke. Leke med skogens dyr og fugler. Danse med i alvenes sommerdans. Kjenne sommerbrisen over naken hud. 

 

Lyden av alvelatter finnes i dette landskapet. Jeg kan føle gåsehud. Jeg fornemmer kjærlighet til så mye. Lyden av den kjærligheten som blomster kjenner der de står. De vifter med kronen og kysses ømt av summende riddere i denne livets alvehage. Livet fortsetter. Jeg nyter denne morgenen. Jeg kjenner sommerbrisen som erstatter dynen min. Gåsehud. Jeg hører sommerens sang fra det åpne vinduet. Jeg smiler til alvene som langsomt fordufter fra innsiden av øyelokkene. Vi sees snart igjen.

 

Langsomt fyller jeg kroppen med sommerens dufter. Jeg åpner sakte søvnige øyne og møter dagen.

Lang dags ferd mot natt

 

Lyset danser rundt en i pur glede over deltakelse i livets tilstedeværelse. Alle sider av en komplisert dans beriker ens eksistens.

 

Lyset som skinner om morgenen føles så trygt og godt. Der vi små barn ivaretas av morgenlysets foreldre. I sorgfri og bekymringsfritt lys danser vi denne morgenstunden

 

Lyset er sterkest rundt middagstider heter det seg. Jeg er langt på vei enig. Til tross for endel solformørkelser i denne stunden som demper det lyset som skal vise vei mot fremtiden, ja så lyser det som oftest godt nok til at håpet om fremtiden finner veien.

 

I dette ettermiddagslyset ligger man oftest lengst. Lyset skaper en annen stemning om ettermiddagen. En litt satt og tidvis dyster stemning som avbrytes av sterkt sollys innimellom. Det er lyset som varmer en, men samtidig kan gjøre deg blind. Øynene er ikke så sterke lenger.

 

Pusten går tungt nå. Å stirre inn i solnedgangen gjør noe med en. Denne vakre solnedgangen. En indre ro fyller en. Tryggheten fra morgenlyset kommer innom i små melankolske øyeblikk. Små flashbacks fra en tid som var. Kun egnet til å fremkalle tristhet, velger man å skyve det til siden idet man løfter blikket mot en skumring som kommer nærmere.

 

Det føles rart og trygt på en gang. Og litt skremmende. Denne skumringen som sakte blir til natt. Stummende mørke. Det er litt rart. De fleste netter har litt lys. Fra stjernene der oppe eller fra livet. Kunstig lys i kunstig liv. Og natten pleier også å inneholde lyder. Nattlige lyder som gir en følelse av eksistens.

 

Men ikke denne natten. Den er stille. Og den kjennes ikke. Høres ikke. Man er kun veldig trett. Så trett at lydene er borte og stjernene har slukket de siste lysstrålene. Natten er her.

 

Sosial angst

 

Verden er her. Jeg kan både se og høre den. Jeg kan bare ikke føle den.

Verden suser forbi meg. Jeg kjenner bare draget av vinden. Jeg vil jo så gjerne sitte på, men klarer det ikke. Verden er en buss i fart. Dørene er lukket og bussen er full. Jeg står ikke engang på holdeplassen.

Verden er en ubåt. Den er der. Du ser den ikke, men du vet at den er der. Du vet det, men den er utilgjengelig. Jeg står ikke engang på stranden.

Verden er inne i et rom som jeg ikke har nøkkelen til. Det spiller heller ingen rolle for jeg er da heller ikke invitert. Jeg har nok blitt spurt mange ganger, men jeg klarer ikke svare ja.

Jeg er et frø fra en kaktus. Alene i en ørken ligger jeg pakket under en vissen gren. Dekket av ørkensand og uten regn som gir meg liv. Det er mange blomster i ørkenen, men kaktusen blomstrer aldri.

Dekket av sand kjenner jeg varme om dagen og kulde om natten. Jeg skulle ønske det kom regn slik at jeg kunne vokse. Oppover om enn bare for å se de andre blomstene. Selv om jeg tenker at kaktusens pigger vil skremme dem fra å se på meg. Høre på meg eller for den saks skyld smile til meg.

Jeg tror egentlig det er best at jeg ikke tar bussen. Den er nok likevel full. Jeg tror det er best jeg ikke er på stranden. Ubåter stanser ikke for slike som meg. Nøkkelen til det verdensrommet er det ikke verdt å lete etter lengre. Rommet føles tryggere når døren er låst. Jeg håper heller ikke at det begynner å regne. Da kan jeg jo risikere å spire, vokse og til slutt blomstre. Det er tryggere her som frø. Pakket inn av ørkensandens trygge omfavnelse.

Usynlig sykdom

 

all rights reserved
Copyright willy marthinussen

Du kan ikke se hva hjertet mitt ser

Du bare peker, fordømmer og ler

Når du ikke kan se at dine sylskarpe piler

Gjør at tro, håp og selvtillit tviler

Du ler og håner dem som ikke jobber

Forteller alle hvor late de er

Du forstår ikke at du er en mobber

At for noen kanskje slutten er nær

Her jeg går på min tur i dag

Ser jeg tomt på andre som løper

Da kjenner jeg på ubehag

For at sykdommen i meg intet røper

Jeg er så lei av at så mange er blinde

For andres smerter som de ikke kan se

For deres sinn de ønsker å binde

Når en ikke lengre kan smile og le

Så her går jeg da en tidlig søndags morgen

Og ser bakken foran som et stup

Men bygdedyret elsker sorgen

Og ser min lidelse som et scoop

Du ser ikke at andres sinn kan være myk

I din forakt for andres situasjon

Du ser ikke dem som er usynlig syk

Der du står som et allvitende ikon

Du velger å se på de svake

Som slammet som synker til bunn

Så lenge du får mele din kake

Sprer du gjerne gift fra din munn

Jeg skulle ønske de som bestemmer

Ja ikke de på mellomnivå

Var de første som delte ut klemmer

Var de første til og forstå

Men slik er ikke makten skrudd sammen

Til det er kravene viktigst

Her skjæres alle under samme kammen

Uten at det nødvendigvis er riktigst

Så ligger jeg her i mørket

Under dynen som skjuler min sorg

Og kjenner på livsgledens tørke

Her i angstbyens ensomme torg

Kan hende det kommer nye  tider

Der du og får vandre på den vei

Der usynlig syke lider

og den usynlige syke er deg

Når den blinde klovnen gråter

copyright willy marthinussen

Når man ikke kan se før en lukker sine øyne

Når man ikke kan høre før stillheten rår

Når man ikke kan snakke før munnen er lukket

Når man ikke kan puste før det er vår

Når man ikke kan trylle fordi trolldom er brutt

Når man ikke kan le før klovnen er død

Når man ikke kan gråte før livet er slutt

Når man ikke kan spise før korn blir til brød

Når den blinde kan puste og føle seg vel

fordi han ser med hender som varmer

Først da kan den blinde være seg selv

og stå fast selv om alt rundt ham larmer

Den blinde klovnen er mett av dage

han orker ikke mer larm

Når tårene renner i Moder jords hage

og klovnen sprer latter så lett og så varm

Da kommer vinder forsiktig og vage

Og tar den blinde klovnens arm

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top