Lyset danser rundt en i pur glede over deltakelse i livets tilstedeværelse. Alle sider av en komplisert dans beriker ens eksistens.
Lyset som skinner om morgenen føles så trygt og godt. Der vi små barn ivaretas av morgenlysets foreldre. I sorgfri og bekymringsfritt lys danser vi denne morgenstunden
Lyset er sterkest rundt middagstider heter det seg. Jeg er langt på vei enig. Til tross for endel solformørkelser i denne stunden som demper det lyset som skal vise vei mot fremtiden, ja så lyser det som oftest godt nok til at håpet om fremtiden finner veien.
I dette ettermiddagslyset ligger man oftest lengst. Lyset skaper en annen stemning om ettermiddagen. En litt satt og tidvis dyster stemning som avbrytes av sterkt sollys innimellom. Det er lyset som varmer en, men samtidig kan gjøre deg blind. Øynene er ikke så sterke lenger.
Pusten går tungt nå. Å stirre inn i solnedgangen gjør noe med en. Denne vakre solnedgangen. En indre ro fyller en. Tryggheten fra morgenlyset kommer innom i små melankolske øyeblikk. Små flashbacks fra en tid som var. Kun egnet til å fremkalle tristhet, velger man å skyve det til siden idet man løfter blikket mot en skumring som kommer nærmere.
Det føles rart og trygt på en gang. Og litt skremmende. Denne skumringen som sakte blir til natt. Stummende mørke. Det er litt rart. De fleste netter har litt lys. Fra stjernene der oppe eller fra livet. Kunstig lys i kunstig liv. Og natten pleier også å inneholde lyder. Nattlige lyder som gir en følelse av eksistens.
Men ikke denne natten. Den er stille. Og den kjennes ikke. Høres ikke. Man er kun veldig trett. Så trett at lydene er borte og stjernene har slukket de siste lysstrålene. Natten er her.
Så flott skrevet 🙂 Er det du som har tatt bildet også? 🙂
Tusen takk 😊 nei bildet er fra unsplash 😊