Sutrete og pinglete menn

Reklame |

 

Luminox//Dapper Dan//Remington//Papa – The Man – -Hettegenser – svart//Beard Brother//CMP//Beard Brother//SEB MAN//Captain Fawcett

 

 

Vi menn er sannelig noen skrøpelige vesener. Ikke alltid selvsagt, men jevnt over. Det skal bare en liten forkjølelse eller en aldri så liten neseskilleveggoperasjon til før vi nærmest er døende. Hva er det med oss som i det ene sekundet er knallharde individer som når som helst kan dra ut å fange mat til familien med klubbe og fiskestang, for så å falle nærmest dau om ved litt småknask her og der.

Svare er like enkelt som det er flaut. Vi elsker å bli syntes synd i. Vi elsker en kone som løper rundt og steller og passer på oss, mens vi selv ligger strykeflat å venter på om vi muligens overlever. Dette tenkte jeg på i dag da jeg faktisk fikk et blikk som fortalte meg at det jaggu var på tide å manne seg opp. Operasjonen var vellykket og jeg kan for første gang i livet puste gjennom nesen, så hva pokker ligger jeg der å syter for?! “Stakkars meg”, ” Åhh det er så synd i meg!” Typisk eller?

Da slo det meg med ett, “Hva faen er jeg sutrer etter?”

Nei, si det. Det nytter heller ikke å avfeie det med at vi menn bare er slik. Hva med å virkelig ta tak og faktisk finne frem klubben, overse bagateller og gå ut der å fang en fjelløve eller en moskusokse? Med bare nevene helst!

Som sagt så gjort. Jeg tok en avgjørelse, selv om det fortsatt gjør litt vondt i nesen, om at NÅ ER DET NOK! Gutten blir til MANN.

Jeg er nok ikke alene om å være litt sutrete mann, men trenger vi å å være det? Tenker vi over at det faktisk er belastende for dem rundt oss? Som steller og stuller og gir os omsorg? Nei, kom igjen mannfolk. Stram dere opp ti hakk og bli litt mer mann! Det skal i alle fall denne MANNEN!

 

Peace and Love folkens!

Reklame |

Richmond & finch//Richmond & finch//Richmond & finch//Richmond & finch//Richmond & finch//Richmond & finch//Richmond & finch//Richmond & finch//Richmond & finch//Richmond & finch//Richmond & finch//Richmond & finch

 

Hei alle fine folk.

I går skrev jeg et innlegg der jeg mente at det var på høy tid at noen skar gjennom å hentet hjem uskyldige barn. En vanskelig problemstilling, men alt i alt helt riktig. Selvsagt var det noen som var uenig, men det må man også få lov til å være.

 

I dag er jeg imidlertid opptatt av hvorfor vi generelt sett synes å være såpass lite raus mot alt vi ikke liker, frykter eller ikke forstår. Det synes som om vi i større grad nå enn tidligere tar i bruk harde ord, meninger og skriker høyt på områder vi ikke gjorde før?

 

Jeg synes at vi bør i større grad være mye rausere mot de ting vi ikke liker. Det å være raus og god mot andre betyr nemlig IKKE at vi støtter deres handlinger. Det betyr heller IKKE at vi skal tilsidesette lover og regler som følge av handlinger noen har gjort. Det betyr faktisk bare at vi i langt større grad bør vise mer forståelse og raushet mot ÅRSAKENE til at noen gjør gale ting.

 

Vi har etter min mening, lett for å dømme og hate andre mennesker for det de har gjort UTEN å vite noe som helst om verken årsaker, psyke, eller andre faktorer som fører til handlinger vi finner forkastelige. Helt uten filter skriker vi i det offentlige og private rom om hvor jævlige disse menneskene er. Men har du spurt deg selv om det er menneskene eller handlingene som er jævlige?

 

La det være HELT KLINKENDE KLART. Jeg forakter uhyrlige HANDLINGER som de aller fleste av oss gjør. Men jeg prøver da alltid å forstå ÅRSAKEN til handlingene før jeg dømmer selve mennesket. For hva vet jeg om deres mentale, sosiale, miljømessige bakgrunn som ledet til handlingen?

 

Vi bør derfor være mer rause i vår tilnærming. Vi vet ikke om handlingene er utført i psykose eller annen sykdom for eksempel. 

Mange kritiserer dem som tar sitt eget liv. Kaller dem feige og det som verre er. Men de som har kunnskap om hvordan depresjonsmørket fungerer, ja de holder munn. De forstår, derfor sier de ikke slike ting. Da er man raus.

 

Igjen, før man kommenterer over hvor fæl jeg er som kan si dette, les nøye gjennom teksten og særlig avsnittet om at jeg på INGEN MÅTE STØTTER HANDLINGER. Jeg bare velger å utvise forståelse for at ikke alle har eller har hatt det like bra som andre. Derfor bør jeg da også nyansere mine uttalelser til enhver tid. Jeg forsvarer aldri handlingene.

 

Raushet i dagens samfunn kunne vi trengt mer av. Vold avler vold er det noe som heter og i sannhet bør hat og fordommer bekjempes med empati, forståelse og rettferd. Empati trumfer har. Forståelse og kunnskap trumfer uvitenhet og frykt, og rettferdighet trumfer urettferdighet. Samtidig må det være konsekvenser. Konsekvenser for handlinger og gjentakelsesfare. Gjøres dette konsekvent på en human og rettferdig måte så har vi som samfunn blitt mye bedre.

 

Raushet kan og bør deles ut generøst i våre nære kretser, til våre omgivelser enten det er mennesker vi kjenner eller ikke kjenner. Et smil er så mye mektigere enn et surt og hatefullt tryne i hverdagen.

 

Peace and love mine venner, peace and love!

 

Virkelig, FRP?

 

Akkurat når du trodde at FRP ikke kunne bli mer uspiselig medmenneskelig sett, ja så ble de akkurat det. Sutringen deres over at ansvarlig voksne mennesker setter uskyldige syke og Norske barn foran deres politikk, er intet mindre enn kvalmende synes jeg.

 

Argumentet over av vi henter hjem det de kaller et antatt IS medlem er det eneste vi hører. Ikke et ord om det at avgjørelsen ble tatt på et HUMANITÆRT grunnlag. Reaksjonen deres står ikke i stil til deres såkalte kristne fundament i partiet.

 

Det nevnes ikke at kvinnen som hentes hjem ble pågrepet. Det nevnes ikke at offentlige instanser er koblet på for å vurdere samt ta hensyn til BARNAS BESTE, uavhengig av hva mor har gjort eller ikke gjort. 

 

Vi er alle enige om at det å hente hjem mennesker som beviselig er en varig og potensell sikkerhetsfare for landet, ikke er hva vi vil, men det går da for pokker an å skille mellom klinten og hveten. Et barn er å blir uskyldig oppe i alt dette. Det å hente hjem enkeltpersoner som er syke betyr da for pokker ikke at vi inviterer all verdens potensielle uhumskheter hjem? Til og med FRP burde skjønne dette. Jeg har faktisk såpass stor tiltro til PST og norske myndigheter at jeg ikke finner grunn til bekymring.

 

Jeg mener at Fremskrittspartiets holdninger når det kommer til human tenkning og human argumentasjon ikke eksisterer. Og hvis den gjør det, så ser iallefall ikke jeg den. Det er uspiselig å sutre over at norske syke barn ikke blir hentet hjem på humanitært grunnlag. 

 

Enda mer uspiselig blir dette når vi hører at det kun er en liste med andre seirer som kan gjøre dem blid igjen. Hva for noe? Her skriker de av sine lungers fulle hals når vi henter syke barn hjem og endatil antyder at de vil forlate regjeringen, men hvis dem får gjennomslag på andre saker så er det greit likevel?!  Hva denne listen vil inneholde blir jo spennende å se. Hva er det som kan dekke over dette? Færre bompenger? Større kvoter over grensen? Direkte uspiselig og nedrig etter min oppfatning.

 

Det er min klinkende klare oppfatning av at vi overhodet ikke lenger kan eller bør følge dette partiet som synes å ha mistet all form for humant blikk på sine medmennesker. FRP, jeg er dritt lei av dere!

Operasjon nese

 

Hei alle fine folk!

 

Nå er det et døgn siden operasjonen jeg tok. En skjev neseskillevegg skulle endelig bli rett. En kronglete sti inne i nesa skulle forvandles til en motorvei.

 

Og det gikk fint. Akkurat nå og det siste døgnet har imidlertid vært sykt smertefullt. Man merker det når meisling, stikking, brekking og sying har foregått oppi noe så ømt som en nese. Heldigvis har jeg blitt stelt og stullet med av konemor. Smerter og mannfolk er ikke kompatible, ha ha ha.

 

På Mandag skal bandasjen av. Gruer meg til dette også, men gleder meg litt også. Blir godt å få puste skikkelig igjen. Under operasjonen fikk jeg sjansen til å trekke pusten et par drag gjennom nesen. For en utrolig opplevelse! Full gjennomgang! Det gleder jeg meg til å kjenne på igjen.

 

Jeg valgte å ta operasjonen fordi jeg til stadighet snorket mye og at jeg ikke fikk nok luft gjennom nesen. Dette gav meg nærmest daglig hodepine når jeg våknet om morgenen. Og det begrenset oksygentilførselen min når jeg løper. En plage jeg har levd med nesten hele livet. Det blir sykt rart å kunne puste normalt gjennom nesen. Endelig! Og hvis snorkingen forsvinner, ja så vet jeg en som vil bli glad!

 

En drøm blir til virkelighet

Reklame | Hverdagsaktiv Willy Marthinussen

 

 

Hei alle fine folk!

Ja, en drøm er faktisk i ferd med å bli til virkelighet. Som eier av eget firma og som selvstendig livscoach, møter jeg dere alle der dere har mest trøbbel i livet. Enten det er motivasjonsvansker, uvaner, fobier eller at du føler du ikke kommer videre i livet, ja så kan en motivator og livscoach hjelpe deg ut av en fastlåst situasjon.

Jeg elsker jobben min og jeg brenner virkelig for å kunne hjelpe dem som har vansker med å takle små og store vansker i livet. Også det å hjelpe folk med tanke på å klare å fokusere mentalt på vanskelige oppgaver og utfordringer som ikke nødvendigvis er negative, men som krever et særlig fokus, kan jeg bidra med å finne løsninger og fokus.

Denne type jobb har jeg jo utført i svært mange år og jeg har bred og lang erfaring i å forstå den enkeltes utfordringer på en faglig og kompetent måte. Jeg brenner for dette og elsker altså å gå på jobben min.

Jeg har også fått oppfyllt drømmen min om å kunne levere foredrag og kurspakker innen livscoaching, livstilsendring, trening med mening med mer. Jeg har allerede startet booking på foredragspakker og holder foredrag over hele landet. Spesielt passer foredragene godt for lag/foreninger og bedrifter. Ønsker du eller ditt lag/bedrift å bestille et skreddersydd foredrag så ta gjerne kontakt via epost. Kontaktopplysninger finnes under.

Ønsker du å vite mer om jobben min og eventuelt kunne bestille time hos meg eller et foredrag, ja så ikke nøl med å ta kontakt. Jeg disponerer flotte og moderne lokaler i Bergen sentrum og har også muligheter til å knytte deg opp mot vårt tverrfaglige team.

Alt i alt er dette en drøm som har gått i oppfyllelse. Men dette har da selvsagt kostet meg lang tid og hardt arbeid. Det er verdt å kjempe for det man virkelig tror på, ikke sant? Da er egentlig alt mulig.

Mvh Willy Marthinussen

[email protected]

Jeg har løpt i 8 år!

Reklame |

 

 

 

Hei alle sammen!

 

Løping er og blir en livsstil for meg. Jeg elsker følelsen av å løpe lange mil, korte intervaller og powerwalk opp bratte bakker.

 

For meg handler dette ikke om å løpe fortere, lengre eller slikt, men simpelthen godfølelsen denne aktiviteten gir meg. 

 

Og nå har jeg altså løpt i 8 år!

 

Fortsatt trenger jeg ikke motivasjon da dette er kun glede og ren nytelse for meg. Jeg elsker følelsen som kommer når jeg passerer 3 kilometer. En følelse av dyp meditasjon og smertestillende i kroppen. Denne følelsen holder seg hver eneste gang, altså. Jeg lurte litt på hvorfor og da jeg summerte opp så hadde jeg svarene klar. Finner du din favorittaktivitet, ja så er det ikke lenger et ork, men mer en befrielse, eller en nytelse om man vil.

 

Trening er ikke noe som er en naturlig del av den menneskelige daglige aktiviteten. Det ligger ikke i genpølen vår som noe som er naturlig for oss. Fra tidenes morgen er vi skapt slik at vi spiser når vi har mat og vi sover når vi ikke har mat. Imidlertid så har tidene forandret seg. Vi trenger ikke jakte og spare på kreftene til vi blir angrepet av mammuter og andre farlige ting. Fight or flight reaksjonene våre trengs ikke på samme måte lenger. Dette gjør at mennesket spiser mer enn de beveger seg og livsstils vansker oppstår.

 

Moderne tilbud innen endring av livsstil har dessverre en tendens til å glemme disse faktorene i noen grad. De fleste tilbudene går på at vi må trene mer og spise mindre, sunnere, oftere, riktigere, mer trening, power i alt, og løp til du spyr omtrent.

 

Spør deg selv du som har gjort alt dette. Spør deg selv om det har virket eller om du med hånden på hjertet kan si at du har lykkes. Spør deg selv om medlemskapet på treningssenteret har vært verdt sin vekt i kcal. Eller om du har fått et helt annet liv der du har nådd dine mål og fortsatt digger det å kunne ha et aktivt og sunt liv der helsen er i fokus, familien en viktig del av aktivitetslivet ditt og om tidsklemmen ikke eksisterer. Hvis dette er riktig for deg så gratulerer veldig, veldig mye! Du har lykkes!

 

Men, hvis det er slik at du stadig kaster deg på ulike slankekurer, motivasjon som viser deg fingeren, trening sliter kroppen i stykker, smertene truer med å knuse både kropp og sjel, samt sofakroken er din beste venn, ja så er du vel kanskje ikke helt i mål?

 

Jeg løper som sagt ukentlig. Mer enn 2 mil i uken. Jeg beveger meg daglig mer enn det som er vanlig for en 52 årig gamling med sølvstenk i håret. Jeg løper altså fortsatt etter 8 år med daglige aktiviteter. Dette har gitt meg en kropp som er i bedre form enn når jeg var 30 år. Kondisjon jeg ikke visste eksisterte. Muskler som synes og mental styrke og glede.

 

Det er nemlig mulig for alle å gjøre dette. Min egen metode om dette er nå blitt et eget konsept som jeg har kalt LIFEMAZE METODEN.

 

Der tradisjonelle PTèr, treningsmotivatorer, livsstilscoacher og andre, har et stort fokus på endring fra halsen og ned samt trening, trening og atter trening, og gjerne med et kosthold som er både dyrt, tidkrevende og utfordrende å opprettholde, har min metode fokus på endring, endring, endring fra halsen og oppover. Dette krydres med en terapeutisk tilnærming på flere nivåer, samt ettervern og oppfølging over et helt år!

 

Jeg tenker jo at jeg som både røykte, drakk og elsket sofakroken for 10/15 år siden, og nå elsker det motsatte, har oppnådd det jeg ville og ønsket for meg selv og min egen kropp. Jeg løper fortsatt og formen er enda ikke toppet. Hjertet er i toppform. 8 år med løping gjør noe med en. En tilstand og en vane jeg trygt kan anbefale til alle!

 

mvh Willy

 

Fordommer og dobbeltmoral

Reklame |

 

NA-KD Basic//MANGO//MANGO//NA-KD Boho//NA-KD Trend//The Marc Jacobs Snapshot//NA-KD Trend//NA-KD//NA-KD//NA-KD Trend

Hei alle fine folk!

 

2020 er i gang for fullt og for dere som følger hverdagsaktiv bloggen mer eller mindre regelmessig har sikker merket at det er en viss dreining av innholdet. Fra Mye om trening og hverdagsaktivitet til minst like mye om fordommer, godhet, mentalhelse, godnok, bli sett og mer smil i hverdagen.

Dette er jo områder jeg brenner ekstra sterkt for. Og helsen vår har ikke bare godt av tips og triks om hverdagsaktivitet og trening, men minst like mye om mental trening og kunsten å få det bedre med seg selv også på det mentale planet.

Jeg er særlig opptatt av å fremme empati og glede for mine medmennesker, samt det å fremme en mer helhetlig tankegang innen helsevesenet og gamle holdninger. Det er ingen tvil om at det også innen helsevesenet finne mye fordommer mot helhetlig tankesett. Kunnskapsnivået, eller mer riktig, viljen til å tilegne seg helhetlig tenkning er til en viss grad totalt fraværende. Det handler ikke om å godta alt fra A til Å, men mer evnen og viljen til å sette seg inn i ulike terapiformer som faktisk er dokumentert. Et eksempel her er det jeg selv driver med, nemlig hypnoterapi.

Jeg har fått mange skulende blikk og lett hoderistende reaksjoner etter at jeg begynte på denne utdanningen. Borte er fakta om at hypnose benyttes som tilleggsterapi over hele verden også i Norsk helsevesen. Både spesialisthelsetjenesten og ellers er hypnoterapi mye brukt. Det finnes da også såpass mye dokumentasjon på at dette er en god måte å drive behandling på, at det burde være totalt unødvendig å riste på hodet av dette. Det er faktisk mer dokumentasjon om effekten av hypnoterapi enn det er om Mindfullness. Likevel ser vi de samme personer som rister på hodet av hypnoterapi, faktisk sette av tider på jobben i helsevesenet til å utføre mindfullness. Ja, ja. Fordommer vil nok alltid eksistere og jeg mener dette også i stor grad er dobbeltmoral i praksis.

Et faktum er at hypnoselovgivningen i Norge er endret. Sertifiserte hypnoterapeuter har utdanning som er godkjent av Helsedirektoratet. Hypnose er IKKE noe mystisk og tap av kontroll, men en avslappende og fokusert tilstand som likner mye på meditasjon. Det er også STOR forskjell på scenehypnose brukt innen underholdning og HYPNOTERAPI. I hypnoterapi er det nettopp TERAPI som er i fokus. Ingen stiller spørsmålstegn om MI (Motiverende intervju) som metode i livsstilsendring, men nevner du hypnoterapi, ja så kommer fordommene fort til overflaten. Manglende vilje til å tilegne seg kunnskap om noe er et stort holdningsproblem innen det tradisjonelle helsevesenet dessverre. Hypnoterapi brukes i dag både på Haukeland universitetssykehus og flere andre sykehus i landet med gode resultater innen alt fra smertebehandling til Irritabel tarm syndrom. På tide holdninger, dobbeltmoral og fordommer nå får seg et solid skudd for bauen.

 

Hypnose er en psykologisk tilnærming for å få TERAPI til å få bedre arbeidsvilkår. Selve terapien bygger på blant annet tradisjonell adferdsterapi, kognitiv terapi og delvis de språklige teknikkene innen Motiverende intervju. Hypnose er en tilstand vi alle er mer eller mindre innom når vi dagdrømmer, mediterer, lever oss inn i en film eller bok. Det er ikke mer mystisk enn det.

 

Jeg håper inderlig at det Norske helsevesenet og andre en gang kan legge bort sine holdninger og fordommer mot nytenkning og utvikling. Det er faktisk slik at hvis vi ikke er åpen for nye ting, ja så vil vi også potensielt stanse videre utvikling av kunnskap.

Alt godt til dere alle sammen

Willy

Det er lov å ha drittdager

 

 

Sitter her å tenker. Strømmen er gått og kjipe følelser hagler om kapp med møkkaværet ute. Verden er på randen av storkonflikt og klimaendringer, krig og urett preger verdensbildet. Intet nytt der ute altså.

Vel i min verden har jeg ikke engang lyst til å klage på noe som helst. Jeg lever, jeg har familie, jeg har jobber jeg trives med og jeg er stort sett smilende og blid.

 

Men av og til så har også jeg det ræva blues.

 

Og vet dere? Det er faktisk lov. Å ha det dritt innimellom er veldig godt å få lov til å kjenne på iblant.

 

Vi går da pokker ikke leende og smilende gjennom livet? Men vi kan godt være klar over at negativitet og negative FØLELSER over tid ikke er bra. Derfor er det viktig å kjempe seg igjennom drittdager, sorg og frustrasjoner for så å bli ferdig med det. Når drittdagene blir utelukkende negativ energi for deg selv og dem rundt deg, ja så er det på tide å reise seg opp å gå videre. Langvarig dritt har en tendens til å farge livet ditt grått og det vil vi jo ikke.

 

Selv rister jeg av meg sinne og frustrasjon som en villet og selvvalgt fysisk og mentalt handling. Litt som Varholm før en start der han klasker seg både her og der for å få opp guffen liksom. Man kan si hva man vil, men det hjelper faktisk!

 

Drittdagene kommer og drittdagene går. Kanskje det aller viktigste er å sørge for å ikke gjøre andres dager til elendige møkkaværet? Har du tenkt på at hvis du som person hele tiden utstråler negativitet til dine omgivelser så er sannsynligheten stor for at du får det tifold igjen?

 

Så nyt dine møkkadager i trygg forvissning om at de snart går over. Kjenn på dem og lær deres natur å kjenne. Bli ett med det kjipe og legg det vekk fordi du ikke trenger det. Bare vit at de er der for å gjøre deg sterkere. Det er lov å være blid, men faen meg også lov å være sur.

Willy

 

Hvem pokker skal vi rope til?

 

 

I alle år har jeg vært opptatt av hjelpeapparatet generelt og da helseforebyggende tiltak spesielt.

 

Jeg vil i dag snakke om psykisk helsehjelp.

Les også dette innlegget.

 I en tid der vi har særlig fokus på helsehjelp til dem med psykiske vansker generelt og da suicidalitet spesielt, er det viktig å peke på et par sannheter som ikke blir nevnt av våre folkevalgte. Bak de fjonge ordene drukner nemlig mange av ropene i et ineffektivt, ressurssvakt system som i altfor stor grad er preget av det pasienter vil oppleve som forverrende i deres situasjon.

Les også dette innlegget som jeg skrev tidligere.

Alle roper nå om at vi må være åpne. Og at vi må tørre å be om hjelp. Særlig oss menn er dessverre alt for dårlige på dette i følge statistikk.

 

Men til hvem skal vi rope! Til hvilket system og faggrupper skal vi rope til?

 

Er det fastlegene vi skal rope til? Er det Barne og ungdoms psykiatriske (BUP)? Er det Distrikts psykiatriske (DPS) systemet, er det spesialister eller akuttmedisinske poster vi skal rope til? 

 

HVEM POKKER SKAL VI ROPE TIL!

 

Budsjetter rammer alt innen helsevesenet og selv hadde jeg den lite hyggelige opplevelsen av å stå i kø i dette systemet. Jeg var heldigvis ikke i akutt fare, men det vet jeg at det er svært mange som er. 

 

6000!, mennesker forsøker å ta sitt eget liv hvert år. 674 klarte det i 2018.

 

Jeg lurer på hvem de ropte til? Jeg lurer på hvilken kø de sto i? Jeg lurer på hvor mange som legges inn akutt for så å bli utskrevet dagen etterpå med store vansker og med stor fare for at dem tar sitt eget eller andres liv på grunn av deres psykiske tilstand. Jeg lurer på hvilken “hjelp” de fikk til å takle sine vansker.

 

Selv gikk jeg til egen fastlege. Jeg ble derfra henvist til psykolog. Greit nok. Jeg hadde behov for å snakke med noen. Selv sto jeg månedsvis i kø og når jeg endelig kom til, ja så var det muligens de mest bortkastede pengene jeg noen gang har betalt ut til en helsetjeneste. Med et språk kun de aller mest lærde akademikere kunne forstått og med et stadig tilbakevendende blikk på klokken konstaterte vedkommende at jeg hadde det mest sannsynlig slik og slik. Dette var en vel ansett og respektert tjenesteyter innen dette feltet. Hmm.

 

Så igjen. Hvem pokker skal vi rope til! Og hva i himmelens navn er det som svarer? Altså, Hva? 

 

Mange fine ord ytres etter Ari Behns selvmord. Og med rette. Det er bare et problem. Alle dem som roper har få eller ingen å rope til. De får ingen ettervern. De fleste får nok et akutt tilbud og skrives så raskest mulig ut igjen. For noen av dem stilner ropene for alltid. Det er nemlig ingen svar å få. Med all respekt dere. Det er på tide at dem som KAN høre ropene og VET hva som skal til FÅR de ressursene de trenger. Det er fint at regjeringen nå setter ned utvalg og lager handlingsplaner, men med all respekt folkens. Få MENNESKER med MENNESKEKOMPETANSE inn i behandlingsforløpene. Ikke kom trekkende med fagfolk som har mistet forståelsen for dem de møter og som pokker meg ikke kan annet enn å telle pasienter på samlebånd, lukke øynene, skrive ut lykkepiller og håpe på det beste. Dem som roper om hjelp må bli HØRT og det må settes inn tiltak i et forløp. 

 

Forløp er relativt enkelt kjære politiker. Dette innebærer tre stykk pengesekker. En sekk til forebygging, en til behandling og en til ettervern. Enkelt, ikke sant? Problemet her er at sekken til forebygging er alt for liten, akutt og behandlingsekken for liten og innholdet for dårlig, samt at ettervernsekken er, ja vel, ikke eksisterende i alt for mange saker.

 

Psykiatriske pasientforløp trenger sårt å bli fulgt opp av ressurser. Det er ikke nok at politikerne våre står på tv og sier at dette ansvaret hviler på den enkelte kommune. Dette er en skammelig ansvarsfraskrivelse uansett hvem pokker slags farge det er fra styre og stell i dette landet.

 

Det er lett å legge ansvaret over på den enkelte av oss og si at vi alle må være snillere med hverandre. Det tar jeg som en selvfølge at vi alle er. Jeg vet jo at i realiteten er det ikke slik, men vi kan jo ønske oss at det er slik.

 

Kompleksiteten i hver enkelt sak inneholder dessuten elementer innen økonomi, mestring, selvrespekt, og et utall flere ting opp mot den enkelte. Hva med å se nærmere på alle dem som er kjørt bevisst eller ubevisst i grøften av NAV? Hva med å se nærmere på dem som faller mellom to stoler i et system der det offentlige fjerner enkeltpersoners økonomiske grunnlag for å kunne klare seg med verdighet?

 

Vi vet at systemet kan være hardt og brutalt for mange. Er du uheldig å falle mellom NAV sine tjenester og sosialstønader, ja så vil du mest sannsynlig være en av de aller fattigste her i landet. Tiltak mot fattigdom er et tiltak mot selvmord fordi fattigdom fratar mennesker deres grunnleggende selvrespekt og håp om en bedre fremtid. Tiltak mot fattigdom og tiltak mot et mer MENNESKELIG NAV er av avgjørende betydning i forebyggingsprosessen. Midler til denne sekken, samt konkrete tiltak mot systemryttere i arrogansens høyborg som overhode ikke forstår enkelmenneskers frustrasjoner og sinne i sitt møte med det som for dem oppleves som store overgrep i livene deres, MÅ PÅ PLASS!

 

Ja vi roper. Vi skriker, men aller mest gråter vi. Stille renner fortvilelsens tårer. Helt til det blir mørkt.

 

Mørket kan ta alle. Mange blir også hørt og får gode tiltak og hjelp. Også dem som er ressurssvake, samt dem som er ressurssterke. Poenget mitt er at dette er for fragmentert og tilfeldig. Jeg vet at mange har både ropt og skreket for å bli hørt. For å få hjelp. De har blitt avvist gang på gang. Opplevelsene deres må nå etterhvert bli registrert og tiltak må settes inn. Uten dette kjære politikere, så faller deres ord flatt til bakken uten et fnugg av troverdighet. 

 

I mange innlegg på bloggen har jeg skrevet om dette temaet og jeg har også tidligere kritisert Mastodonten NAV for tilfeldig saksbehandling og steil arroganse fra deler av saksbehandlerne der. Selv har jeg også fått den tvilsomme æren å bli vurdert av NAV sin egen psykolog. Svaret og konklusjonen fra vedkommende kunne tatt knekken på hvem som helst. Heldigvis er ikke jeg hvem som helst, så jeg overlevde. Men bare såvidt. Det gjorde at jeg nå forstår bedre hva pasienter møter av elendig fagkunnskap og arrogant likegyldighet fra et skakkjørt system.

 

Så igjen kjære politikere. Vær såpass ærlige å tør å si at det er DERE som ikke bevilger nok ressurser til forebygging. Vær såpass ærlige å stå opp å si at det er DERE som svikter når dere ikke gir nok midler til akuttbehandling slik at pasienter som er suicidale eller i fare for å bli det, skrives alt for raskt ut igjen på grunn av stor plassmangel og knallhard prioritering.

Kjære politikere, det hadde vært fint hvis dere faktisk sto opp å fortalte SANNHETEN om et manglende og særdeles tregt ettervern der folk dør i påvente av å komme til samlebåndspsykologer som har ventelister fra Nordkapp til Lindesnes.

 

Og så kjære politikere, så er dere frekk nok til å fortelle oss at vi må be om hjelp? At vi må rope høyere? Hva pokker skal vi rope? Og hvem pokker skal vi rope til?

 

Alle kjente vi en som Ari

 

Alle kjenner vi Ari. Alle kjenner vi en som kjente Ari. Det finnes en i vår nære krets som har tatt sitt eget liv. Selv kjente jeg flere som mørket tok. Det gjør de fleste. Livet ble ikke til å holde ut…

Vi skylder dem noe. Vi skylder dem vår oppmerksomhet. Vi skylder dem å forstå at det å forebygge er avgjørende. Såpass kan vi da gjøre for å hedre de 674 som forlot oss og ivareta de 6000 som hvert år forsøker å ta sitt eget liv. Gjør vi ikke?

 

Vi starter et nytt år med nye muligheter, men også med et stort fokus på psykisk helse. Jeg har særlig gjennom de to siste årene, hatt et spesielt fokus på depresjon og psykisk helse i bloggen min. Og så topper det seg med Ari Behns selvmord første juledag. Samfunnet reagerer med rette. Det er på høy tid å sette fokus på psykisk helse også i årene som kommer.

 

Vi må imidlertid passe oss vel for kun å rette fokus mot symptomene. De raske løsningene og akuttmedisinske tiltakene er viktige, men de forebyggende tiltakene som iverksettes kan være avgjørende også på lang sikt 

 

674 mennesker tok sitt eget liv i 2018.

Det er 674 for mange.

 

Livsmestring inn som eget fag i skolen

 

Tiltak som forebygger må etter min mening inn i barnehage og skole. Kompetanse innen livsmestring bør være et minimumskrav både i barnehagen og i skolesystemet. Jeg vil endatil mene at det å ha et eget livsmestringsfag i skolen, ville vært et bra sted å begynne. På samme måte som gym må også livsmestring inn som eget fag.

 

Det vil kunne potensielt bidra til økt livskompetanse hos barn før de havner i en risikosone enten i ungdomstiden eller i voksen alder. Jeg påstår ikke at dette er den eneste løsningen, men et av mange tiltak innen forebygging av selvmord og langvarig psykisk sykdom.

 

På samme måte som vi bevilger store beløp årlig på trafikksikring, politi og forebyggingskampanjer mot ulykker på veiene våre, burde vi også satse store summer på forebygging av selvmord. Det er faktisk langt flere som tar sitt eget liv enn det er som omkommer i trafikken. 110 mennesker mistet livet i trafikken i fjor og som sagt så tok 674 mennesker sitt eget liv i 2018. 

Det synes derfor underlig om vi skal kun satse på trafikktiltak og ikke psykiatrien.

 

Det er også viktig å se på alle de som forsøkte å ta sitt eget liv. Mange personlige tragedier som får store menneskelige og samfunnsmessige konsekvenser kunne vært redusert ved å tenke helt nytt innen forebygging av selvmord og psykiske lidelser. det er cirka 6000 selvmordsforsøk i Norge hvert år, ifølge rådet for psykisk helse. Mens to av tre som begår selvmord er menn, er tre av fire som forsøker å ta selvmord, kvinner.

 

De familiene som rammes blir også sterkt berørt av både krise, økonomiske tap, personlige følelser av skyld, sorg og tap som kan sette enda flere i en situasjon der psykisk sykdom potensielt kan bli resultatet. Så har man da en ond sirkel.

 

Det er altså svært mange grunner til at vi nå må ta et kraftig løft i felleskap innen forebyggende helsetiltak på dette feltet. Bruk erfaringskonsulenter inn i skoleverket sammen med adekvat kompetanse. La ikke dette bli kun et kompetanseløft der teoretikere og akademikere uten livserfaring får råde grunnen, men åpne opp for at eldre og andre med erfaring innen feltet får dele av sin livsvisdom. På samme måte som man tar unge mennesker som har overlevd bilulykker og pårørendes historier inn i trafikk kampanjer, så bør ikke forebyggende livsmestringstiltak overlates til akademikere og pedagoger alene.

 

Mitt forslag er at man bruker flere erfaringskonsulenter. Gi dem nødvendig tilleggskompetanse og snakk med mennesker på et språk som folk i en sårbar situasjon forstår. Sett dem inn som forebyggende tiltak i skolevesenet og som undervisere i hvordan man kan bedre mestre livet. 

 

Få livsmestring inn som fag i skolen og som gjennomgående tankesett allerede fra barnehagealder. Det nytter å snakke om det, men det må pokker også følges opp av konkrete tiltak! Nå!

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top