De ensomme ulver

 

Jeg har nesten 700 venner. På Facebook. Jeg har også svært gode kollegaer som jeg regner som mine gode venner. Jeg har dessuten noen få som jeg regner som nære venner.

Ingen av dem jeg nå har nevnt besøker jeg ukentlig. Heller ikke månedlig. Det skal til og med mye til om jeg besøker dem kvartalsvis, halvårsvis eller lengre enn det også.

Alene, men ikke ensom kalles det visst. Eller er det ensom, men ikke alene… ikke vet jeg. For meg har det vært slik i mer enn 25 år. Som en utpreget hønefar med ansvar for mine små den gangen for 25 år siden, fikk jeg tilnavnet “den store stygge ulven” av noen der vi bodde. Fordi jeg var streng når noen plaget mine små. De skulle kanskje heller kalt meg den ensomme ulven. Det synes å være mer passende.

Og nå 25 år senere er jeg fortsatt den ensomme ulven. Misforstå meg rett, det er ikke noen annen sin “feil” enn min egen. Det er i høy grad selvvalgt. Men ikke gjort med stor lyst fordi jeg ikke ønsker å ha nære venner innpå meg, men mer en slags dyd av nødvendighet. Det som skjedde for 29 år siden har preget meg siden. Det har selvsagt vært lysglimt, men etter å ha fått påfyll av det jeg selv har opplevd som mobbing også de siste 10 årene, har all selvfølelse forduftet som dugg for solen.

I dag er jeg derfor selvvalgt alene. Jeg tar ikke lenger sjansen på flere skuffelser og nedturer, forbigåelse, urett og nedgradering. Tør ikke. Vil ikke. Våger ikke. På mange måter får jeg selvsagt som fortjent. Det ligger jo mest på mine egne valg i livet og mine egne evner til hvordan jeg skal forholde meg til andre. Derfor biter jeg i meg blikkene jeg føler, biter i meg de vonde følelsene. Det føles litt som om det er uttak til fotballaget og ingen velger meg. Heller ikke som sistevalget.

Jeg kan selvsagt forstå at andre ser på meg som sær. Som en ensom ulv som attpåtil flekker tenner om noen trår for nær. En pelskledd arrogant fyr som ikke kan annet enn å hyle mot månen i tide og helst i utide. Jeg skjønner det. Jeg bare håper å kunne vise at ulver også kan være gode. Snille. Kunnskapsrike.

Jeg tror det finnes mange ulver der ute. Ensomme, men ikke alltid alene. Eller, alene, men ikke nødvendigvis ensomme. Som på et eller annet tidspunkt i livet har blitt skadeskutt og som fortsatt har sår som ikke kan gro. Jeg tror det finnes mange. Alt for mange. Jeg undres over hvor mange slike ulver som finnes blant de 6000 som hvert år forsøker å ta sitt eget liv.

Denne gamle ulven har til tross for mange sår, overlevd. Ukrutt forgår ikke så lett, sies det. Jeg håper jo fortsatt at jeg engang skal få en flokk å tilhøre. Det tror jeg også andre ulver ønsker. Det er for mange av oss nå. I et kaldt vinterlandskap her i denne villmarken er det nok av ulvemotstandere som ikke vil oss vel, tror jeg. Så da løper vi alene fortsatt. Fordi det er så utrolig vanskelig å stole på andre når gamle sår i den grå pelsen ikke vil gro. 

Vi løper ensom gjennom livets store skoger og skyr både mennesker og dyr av frykt for å bli skadeskutt igjen. Brent ulv skyr ilden, liksom. Gjennom kulde og sne, over langstrakte åser og fjell. Gjennom skoger og ensomme vidder. I all slags vær og alle slags ulike jaktmarker. 

Kanskje man ikke finner ro før vi når de jaktmarker der alle dyr og mennesker er en samlet venneflokk. Der solen varmer kalde ulvehjerter og rent uberørt kildevann renner som kjærlighet i våre årer. Der slettene er fylt med glede, samhold, respekt og empati. Akk, disse evige jaktmarker…. 

Hvem pokker skal vi rope til?

 

 

I alle år har jeg vært opptatt av hjelpeapparatet generelt og da helseforebyggende tiltak spesielt. I dag holdt jeg et foredrag om usynlig sykdom. Dette var mitt andre om temaet på kort tid og som foredragsholder er jeg opptatt av å engasjere. Jeg blir rørt og stolt over at jeg fikk så mange gode tilbakemeldinger i dag. Rørt fordi folk felte tårer over det jeg hadde å formidle. Rørt fordi jeg ser at det er et behov for å prate om usynlig sykdom. Jeg velger i dag å trekke frem et innlegg jeg har publisert tidligere. Ikke fordi jeg ikke kunne skrevet et nytt, men fordi jeg synes det er så utrolig viktig å formidle dette temaet. La oss snakke om ting. La oss være åpne nok til å redde liv. La oss stå sammen mot systemer som er egnet til å knekke selv den sterkeste av oss. Nok er nok!

 

Jeg vil i dag snakke om psykisk helsehjelp.

Les også dette innlegget.

 I en tid der vi har særlig fokus på helsehjelp til dem med psykiske vansker generelt og da suicidalitet spesielt, er det viktig å peke på et par sannheter som ikke blir nevnt av våre folkevalgte. Bak de fjonge ordene drukner nemlig mange av ropene i et ineffektivt, ressurssvakt system som i altfor stor grad er preget av det pasienter vil oppleve som forverrende i deres situasjon.

Les også dette innlegget som jeg skrev tidligere.

Alle roper nå om at vi må være åpne. Og at vi må tørre å be om hjelp. Særlig oss menn er dessverre alt for dårlige på dette i følge statistikk.

 

Men til hvem skal vi rope! Til hvilket system og faggrupper skal vi rope til?

 

Er det fastlegene vi skal rope til? Er det Barne og ungdoms psykiatriske (BUP)? Er det Distrikts psykiatriske (DPS) systemet, er det spesialister eller akuttmedisinske poster vi skal rope til? 

 

HVEM POKKER SKAL VI ROPE TIL!

 

Budsjetter rammer alt innen helsevesenet og selv hadde jeg den lite hyggelige opplevelsen av å stå i kø i dette systemet. Jeg var heldigvis ikke i akutt fare, men det vet jeg at det er svært mange som er. 

 

6000!, mennesker forsøker å ta sitt eget liv hvert år. 674 klarte det i 2018.

 

Jeg lurer på hvem de ropte til? Jeg lurer på hvilken kø de sto i? Jeg lurer på hvor mange som legges inn akutt for så å bli utskrevet dagen etterpå med store vansker og med stor fare for at dem tar sitt eget eller andres liv på grunn av deres psykiske tilstand. Jeg lurer på hvilken “hjelp” de fikk til å takle sine vansker.

 

Selv gikk jeg til egen fastlege. Jeg ble derfra henvist til psykolog. Greit nok. Jeg hadde behov for å snakke med noen. Selv sto jeg månedsvis i kø og når jeg endelig kom til, ja så var det muligens de mest bortkastede pengene jeg noen gang har betalt ut til en helsetjeneste. Med et språk kun de aller mest lærde akademikere kunne forstått og med et stadig tilbakevendende blikk på klokken konstaterte vedkommende at jeg hadde det mest sannsynlig slik og slik. Dette var en vel ansett og respektert tjenesteyter innen dette feltet. Hmm.

 

Så igjen. Hvem pokker skal vi rope til! Og hva i himmelens navn er det som svarer? Altså, Hva? 

 

Mange fine ord ytres etter Ari Behns selvmord. Og med rette. Det er bare et problem. Alle dem som roper har få eller ingen å rope til. De får ingen ettervern. De fleste får nok et akutt tilbud og skrives så raskest mulig ut igjen. For noen av dem stilner ropene for alltid. Det er nemlig ingen svar å få. Med all respekt dere. Det er på tide at dem som KAN høre ropene og VET hva som skal til FÅR de ressursene de trenger. Det er fint at regjeringen nå setter ned utvalg og lager handlingsplaner, men med all respekt folkens. Få MENNESKER med MENNESKEKOMPETANSE inn i behandlingsforløpene. Ikke kom trekkende med fagfolk som har mistet forståelsen for dem de møter og som pokker meg ikke kan annet enn å telle pasienter på samlebånd, lukke øynene, skrive ut lykkepiller og håpe på det beste. Dem som roper om hjelp må bli HØRT og det må settes inn tiltak i et forløp. 

 

Forløp er relativt enkelt kjære politiker. Dette innebærer tre stykk pengesekker. En sekk til forebygging, en til behandling og en til ettervern. Enkelt, ikke sant? Problemet her er at sekken til forebygging er alt for liten, akutt og behandlingsekken for liten og innholdet for dårlig, samt at ettervernsekken er, ja vel, ikke eksisterende i alt for mange saker.

 

Psykiatriske pasientforløp trenger sårt å bli fulgt opp av ressurser. Det er ikke nok at politikerne våre står på tv og sier at dette ansvaret hviler på den enkelte kommune. Dette er en skammelig ansvarsfraskrivelse uansett hvem pokker slags farge det er fra styre og stell i dette landet.

 

Det er lett å legge ansvaret over på den enkelte av oss og si at vi alle må være snillere med hverandre. Det tar jeg som en selvfølge at vi alle er. Jeg vet jo at i realiteten er det ikke slik, men vi kan jo ønske oss at det er slik.

 

Kompleksiteten i hver enkelt sak inneholder dessuten elementer innen økonomi, mestring, selvrespekt, og et utall flere ting opp mot den enkelte. Hva med å se nærmere på alle dem som er kjørt bevisst eller ubevisst i grøften av NAV? Hva med å se nærmere på dem som faller mellom to stoler i et system der det offentlige fjerner enkeltpersoners økonomiske grunnlag for å kunne klare seg med verdighet?

 

Vi vet at systemet kan være hardt og brutalt for mange. Er du uheldig å falle mellom NAV sine tjenester og sosialstønader, ja så vil du mest sannsynlig være en av de aller fattigste her i landet. Tiltak mot fattigdom er et tiltak mot selvmord fordi fattigdom fratar mennesker deres grunnleggende selvrespekt og håp om en bedre fremtid. Tiltak mot fattigdom og tiltak mot et mer MENNESKELIG NAV er av avgjørende betydning i forebyggingsprosessen. Midler til denne sekken, samt konkrete tiltak mot systemryttere i arrogansens høyborg som overhode ikke forstår enkelmenneskers frustrasjoner og sinne i sitt møte med det som for dem oppleves som store overgrep i livene deres, MÅ PÅ PLASS!

 

Ja vi roper. Vi skriker, men aller mest gråter vi. Stille renner fortvilelsens tårer. Helt til det blir mørkt.

 

Mørket kan ta alle. Mange blir også hørt og får gode tiltak og hjelp. Også dem som er ressurssvake, samt dem som er ressurssterke. Poenget mitt er at dette er for fragmentert og tilfeldig. Jeg vet at mange har både ropt og skreket for å bli hørt. For å få hjelp. De har blitt avvist gang på gang. Opplevelsene deres må nå etterhvert bli registrert og tiltak må settes inn. Uten dette kjære politikere, så faller deres ord flatt til bakken uten et fnugg av troverdighet. 

 

I mange innlegg på bloggen har jeg skrevet om dette temaet og jeg har også tidligere kritisert Mastodonten NAV for tilfeldig saksbehandling og steil arroganse fra deler av saksbehandlerne der. Selv har jeg også fått den tvilsomme æren å bli vurdert av NAV sin egen psykolog. Svaret og konklusjonen fra vedkommende kunne tatt knekken på hvem som helst. Heldigvis er ikke jeg hvem som helst, så jeg overlevde. Men bare såvidt. Det gjorde at jeg nå forstår bedre hva pasienter møter av elendig fagkunnskap og arrogant likegyldighet fra et skakkjørt system.

 

Så igjen kjære politikere. Vær såpass ærlige å tør å si at det er DERE som ikke bevilger nok ressurser til forebygging. Vær såpass ærlige å stå opp å si at det er DERE som svikter når dere ikke gir nok midler til akuttbehandling slik at pasienter som er suicidale eller i fare for å bli det, skrives alt for raskt ut igjen på grunn av stor plassmangel og knallhard prioritering.

Kjære politikere, det hadde vært fint hvis dere faktisk sto opp å fortalte SANNHETEN om et manglende og særdeles tregt ettervern der folk dør i påvente av å komme til samlebåndspsykologer som har ventelister fra Nordkapp til Lindesnes.

 

Og så kjære politikere, så er dere frekk nok til å fortelle oss at vi må be om hjelp? At vi må rope høyere? Hva pokker skal vi rope? Og hvem pokker skal vi rope til?

 

Jeg lukker øynene og ser utover verden

Reklame |

 

 

God morgen alle flotte mennesker!

Klokken er nå 08.30 straks og jeg har nær sagt som vanlig vært våken siden 05.30.

 

For meg er dette mer vanlig nå enn det er uvanlig. Jeg trives også med dette. Synes det er ganske digg å stå opp grytidlig og bare kjenne på morgenen. Høre på ingenting og noen ganger skrive litt på ulike ting og prosjekter over en god kopp kaffe. Nå har jeg vært sykemeldt en god stund og jeg har fått mye tid til refleksjon. Morgenen er for meg en tid for kontemplasjon og stille meditasjon. Jeg synes faktisk det hjelper meg til å kunne sortere ut en del av den dritten som til stadighet hamrer løs på oss mennesker fra ulike hold. En slags renselsestid disse stille morgenene.

Jeg elsker lyden av stillhet. Stillhet, og særlig den stillheten som finnes i det øyeblikket natt blir til dag, er god. Sansene leker med kroppen og sinnet og den kreative delen av hjernen våkner til liv. Ideer fødes og skrotes like fort igjen. Flakkende forbi meg i millisekunder, men likevel godt synlige for mitt indre. Jeg lukker øynene og ser utover verden. Det er i denne tidlige skumringstimen synet er på sitt klareste og landskapet rundt meg på sitt vakreste. Dette landskapet kan kun sees med øynene lukket og sansene åpen. Nattens mørke viker og morgenens lys overtar atter en gang. Dette lyset vil alltid skinne. Selv når jeg lukker øynene.

Vi er hva vi velger og vi ser det ønsker å se. For meg så er det en kreativ fornøyelse og lukke øynene å se på den utrolige verden som sprer lys ut over sinnets sletter. Det finnes ingen grenser i dette landskapet. Det finnes ikke hat og urett. Kun bølgende enger av lykke og fred. Av dyp og inderlig kjærlighet. Jeg ser med lukkede øyne. Ut over disse markene. Skogen i det fjerne representerer mine muligheter og fjellene i bakgrunnen mitt håp. Jeg lukker øynene når jeg virkelig vil se. Kanskje alle burde prøve det?

 

Dagen i dag er intet unntak. Morgenlyset sprenger seg frem. Fjerner mørket fra natten som har lagt der som et teppe over verden. Jeg velger å åpne øynene for lyset denne morgenen også. Fordi det er så utrolig fint dette lyset.

Ingenting er så digg som å stå tidlig opp. Ingenting er så kjipt som å ikke få sove. Det finnes en verden mellom disse to fjellene. En dal der kreativitetens elv renner. Jeg tar enda en liten slurk av nytrukket kaffe og smiler for meg selv. En ny dag er kommet.

 

les flere innlegg her!

Menn i tights

 

Livsstilsendring og fortidens spøkelser

 

Når livsstilsendring saboteres!

 

Manglende selvtillit? Her er 5 tips til et mer selvsikkert deg!

 

Sjekk ut hverdagsaktiv på facebook og hverdagsaktiv på Instagram

 

Liten fuggel

 

Våte vinger hutrer og skjelver lett i morgenkulden. Denne lille fuglen fryser etter en natt med iskaldt regn og ingen tak å dekke seg under. Denne lille fuglen gjorde så godt som den kunne, men ble stadig hakket på av de store fuglene som bestemte i flokken. Utstøtt og ensom satt den der. Alene. Små perler av frosne vanndråper hadde stivnet i den grå fjærdrakten den var kledd i. Nebbet var taust og hadde ingenting meir å si.

Denne lille fuglen hadde en drøm om noe annet. Noe som tok den høyere oppover til et annet og bedre sted. Drømmer som ble knust av flokkens sterkeste. Med skarpe nebb og sviende vingeslag pisket de den lille fuglen ut av det engang så trygge reiret den tilbrakte sine første timer i en verden som derfra virket så lys.

 

Langsomt reiste det seg en  stor lys kule seg opp over fjellene i horisonten. Den lille grå fuglen kikket opp mot den med et glimt av håp i klare øyne. En flom av vellyst strømmet igjennom den i det solens livgivende kjærlighet strøk over kroppen og den grå fjærdrakten. De små frosne vannperlene glinset et øyeblikk som diamanter over den lille fuglen. Som en kongelig følte den seg da fjærdrakten ble forvandlet til en kappe av gull, sølv og juveler som strålte i kapp mot den livgivende strålende himmelkulen der oppe. Øynene glitret mot himmelkulen som diamanter av håp og forventninger. Endelig kom varmen og tryggheten.

 

På skjelvende vinger forsøkte den lille fuglen å lette. Det var uvant å strekke seg mot himmelen igjen, men himmelkulen lokket, oppmunteret og gav den all den støtte han trengte for å kunne spre sine frosne vinger mot himmelen og lette i en glidende bevegelse mot eksistensens veldige himmelhvelving. Den følte seg ønsket. Den følte seg verdifull. Den følte seg verdsatt igjen. Plutselig så fyltes luften rundt den lille fuglen av oppmuntrende rop og kvitring fra en helt annen flokk. Den kulden som før hadde pakket inn de grå frosne fjærene ble med ett borte. Ble erstattet av en varme den ikke hadde kjent på lenge. En varm følelse av tilhørighet. Det var da det gikk opp for den lille fuglen at kulde faktisk kan erstattes av varme bare man finner noen som er villig til å dele den med deg. Bare den får frihet og oppmuntring til å fly mot himmelkulen der oppe. Bare den faktisk får være en del av en flokk som verdsetter egenskapene som gir varme og aksept.

Den lille fuglen var lykkelig. Den spredte sine sterke vinger ut over et nytt landskap og sørget alltid for å støtte de andre fuglene. Spesielt de små fuglene som følte seg kald, uønsket og grå. For alltid ville han legge sine sterke vinger rundt dem og gi dem av den varmen de trengte. For dem som ble hakket på og skjøvet ut av reiret trengte det nemlig mest av alle.

Sommermorgen

 

Pusten min kjennes rolig ut. Nesten for rolig. Jeg kjenner at hvilepulsen er så lav som den kan bli. Øynene er lukket, men jeg ser likevel. Skygger og lysende prikker på innsiden av mine øyelokk. Vil ikke åpne dem. Enda. Bare hvile enda litt til før jeg må gjøre det uunngåelige. Gjøre meg klar for jobb.

 

Lyset på innsiden av øyelokkene blir til figurer. Virkelige, men likevel fantasi. Lekende løper de rundt inne i denne verden som kun eksisterer i landskapet mellom hjernen og øyelokket. Lekende, utforskende og nakne i all sin prakt. Som alver susende fra blomst til blomst. Som flyvende kjærlighet. Som blafrende sommergardiner i vinduet en tidlig sommermorgen. Akkurat som nå. 

 

Jeg vil ikke åpne øynene å slippe virkeligheten inn. Ikke enda. Jeg vil leke. Leke med skogens dyr og fugler. Danse med i alvenes sommerdans. Kjenne sommerbrisen over naken hud. 

 

Lyden av alvelatter finnes i dette landskapet. Jeg kan føle gåsehud. Jeg fornemmer kjærlighet til så mye. Lyden av den kjærligheten som blomster kjenner der de står. De vifter med kronen og kysses ømt av summende riddere i denne livets alvehage. Livet fortsetter. Jeg nyter denne morgenen. Jeg kjenner sommerbrisen som erstatter dynen min. Gåsehud. Jeg hører sommerens sang fra det åpne vinduet. Jeg smiler til alvene som langsomt fordufter fra innsiden av øyelokkene. Vi sees snart igjen.

 

Langsomt fyller jeg kroppen med sommerens dufter. Jeg åpner sakte søvnige øyne og møter dagen.

Vårens blide kyss

 

Vårens blide kyss

Man kjenner det dypt inne i seg selv. Det skjer noe udefinerbart der inne i dypet. Jeg vet ikke helt hvor det kommer fra, men det kjennes ut som om noen spiller på et sett med nervetråder i sentralnervesystemet mitt. Det er som om noe puster forsiktig på ryggraden. På innsiden av ryggraden. Så sprer det seg utover i kroppen som forsiktige kyss, eller som fra pusten til en som er nær huden din.

 

Kanskje det kommer fra en følelse som ikke vet hvor den skal. Litt usikkert brer den seg i alle retninger i kroppen og prøver å finne en plass å lande. Som en sommerfugl flyr den rundt å leter. Vimsete, litt hit og litt dit. Lander. Letter igjen og flyr rundt inne i meg. Utenpå meg.

 

Jeg vet at jeg nærmer meg lyset. Jeg vet at sommerfuglene i kroppen har en mening. En hensikt som bare jeg vet om. Jeg kjenner lyset treffe deres lette vinger og ser at vingeslagene smiler mot meg. Tross enkelte kalde vindpust fremdeles så står ilingen i kroppen igjen som vinner. En varme som brer seg utover fra ryggraden og til alle deler av kroppen min. Våren er på vei. Små bevis fra hverdagen dukker opp som snapshots foran øynene mine. Små fargeklatter i jorden rundt meg i form av krokus, snøklokker og lyder av vårlige små skrik fra himmelen. Jeg løfter blikket og ser mot lyset. Lytter til de små fine tonene som leker seg mellom tretoppene. Mellom pusekatter og begynnende knoppdannelser i trær og busker rundt meg. Jeg venter i lengsel på lyden av summende insekter på gule løvetann. Jeg titter på egne hender og skjelver lett i pusten fra sommerfuglene. Ser dansen deres. Føler vingene deres som sprer seg utover i et hav av evig lykke.

 

Skogens røster puster liv i mine indre nervefibre. Jeg lar våren få puste meg i ansiktet. Jeg føler. Jeg ser.

Vibrasjoner i en kropp som langsomt tiner i vårsol kjennes deilig og tilfredstillende ut. Jeg føler vårens ansikt nær meg. Så nær meg at jeg kjenner varme fra dypet av den. Lett kysser den meg med vårlig lekenhet og driver videre i luften. Den har en verden å leke i. Den har så mange å glede.

 

Mine favorittblomster er løvetann. Disse sterke, uavhengige og samtidig utskjelte nydelige vesener som samles overalt i vårlige familiesamlinger. Der leker dem i grøfter og på enger og farger tilværelsen til dem rundt seg gul og lys. Sprer sine lysende gledesrop til alle som vil se og høre deres livgivende kraft. Overalt hvor de har lagt i skjul er deres styrke uovertruffen. Med voldsom kraft kan de sprenge seg gjennom murer. Med styrke til å gi selv de kaldeste små grøfter nytt liv og ny varme. Deres blotte tilstedeværelse gir farger i hjertene til dem rundt seg. Fordi de vet hva motstand vil si. Fordi de vet hvor lett det er å bli tråkket i stykker av uvørne mennesker med lite respekt for deres nydelige farger og kraftfulle egenskaper. Jeg kjenner en lengsel etter deres lek. En lengsel etter deres tilstedeværelse i vårens vakreste eng.

 

Denne livets eng der sommerfuglene og biene flyr rundt i et samarbeid med å klargjøre livets eng til den forvandlingen sommeren gir. Der løvetannen smiler til engblomstene og kysser lett bien som forsiktig kysser den tilbake. Der dråper av vårens nektar kan gi liv til nye generasjoner av bier, humler og sommerfugler. Denne livets eng der jeg trekker pusten dypt inn og lukker øynene. Jeg kjenner duften av blomstene i livet mitt. Jeg hører småfuglenes vårlige toner fra skogen foran meg. Jeg kjenner pusten fra lette sommerfuglvinger som gir en sval bris over kroppen min. Jeg ser fargene som bærer bud om lysere tider. Jeg kjenner vårens hjertebank i kroppen min. Jeg kjenner strengene i meg leker i takt med vårens raske hjerteslag. Som i en rytme der musikken spilles på nervestrenger og trommeslagene fra hjertet blander seg med rytmiske toner fra en flaggspett et sted der inne i skogen. Vårens lette kyss styrer den gleden jeg føler.

 

Denne gleden over selve livet. Denne gleden over å kjenne en ny dag. Gleden over å våkne tidlig i et lys som bringer bud om lettere dager. Der florlette gardiner blafrer i morgenbrisen. Der sommerfuglene leker mellom løvetann og smørblomster. Der livet atter en gang våkner sammen med meg. Strekker seg utover og vekker skogen rundt oss, vekker bølgene i vannet som dovent ruller innover steinete strender. Som viser veien til nye horisonter. Der bekkens klukkende latter tuller med småstein i kulpen. Den sammen kulpen der fossekallen bader, der småspurv rister av seg dråper som glinser som diamanter i solen. Den samme kulpen der dråpediamanter mot naken hud vasker vekk vinterens tungsinn. Lar mennesket våkne. Lar lyset vekke nytt liv. Der sommerfuglene svever over kulpen i søken etter løvetannens gule, myke seng.

 

Lyset er lysere nå enn noen gang. Lyset gjør en sterkere og vårens lette, lekende kyss gjør meg sterkere. Mer motstandsdyktig mot kulden som omgir meg. Mer i stand til å vokse meg gjennom murer. Gjennom asfalt. Jeg skaper og jeg finner kreativitet og styrke sammen med grøftens innbyggere. Sammen med alle dem som har sett samholdet og leken her hvor tiden står stille. Her nede hvor vi kun sanser motorveien der oppe. Såvidt hører lyden av hektisk aktivitet der noen aldri får med seg at livet er nå. Livet finnes her der roen og freden som er skapt av lyset, av godhet og av tålmodighet som ender opp i denne bakevjen av en grøftekant. Der lyset består av løvetann, smørblomster og andre levende farger. Der livet endres av summende insekter i samspill med blomstene, fargene og dråpene av dugg om morgenen. Der sommerfuglene hviler sine vinger på senger av farger. Der våren beriker deres tilstedeværelse med lekende, blide og lette kyss.

 

Jeg åpner mine øyne og kjenner etter. Kjenner etter og konstaterer med et lite lekende smil over leppene mine, at våren er her.

 

 

 

Elvedans

all rights reserved
Copyright willy marthinussen

 

ELVEDANS

Der ligger du. Fargerike lille venn. Hard tvers igjennom, men med glitrende øyne.

Der du lever er du likevel død. Det har du vært i evigheter. Der ligger du liten og ubetydelig sammen med tusen andre.

Ensom, men likevel ikke. I stillhet, men også i evig sus. Et sus av stemmer fra tidenes morgen. Sammen med dine i en grop der øredøvende sus fra lekende elementer dytter lett i deg.

Lekende og med iskalde hender dyttes du i ulike retninger. Med ertende fingre kastes du rundt. En evig heksedans der du er midtpunkt i din egen stillhet.

Uten et ord lar du deg trilles rundt i en virvelvind av bevegelser. Noen ganger helt vilt, andre ligger du helt i ro og bare kjenner iskalde fingre stryke over kroppen din.

Som det sandkornet du er lar du bekken få bestemme. Du lar deg leke med. Du og de andre som bor her i den dype kulpen. Her i bekken ble du født. Her lar du vannet slipe deg ned til du er ingenting.

Her dypt inne i skogen. Helt oppe ved tregrensen har bekken danset og lekt seg i uminnelige tider. Der du begynte som en sten som var der siden første lys i horisonten, er du nå et sandkorn. Bekken har gjemt deg i sin kulp og slipt deg vakker. Så liten og så fargerik. Nå er du kun et mineral.

Bekkens iskalde fingre plukker deg varsomt opp. Løfter deg forsiktig og bærer deg nedover til ukjent farvann. Bekken slutter aldri å renne, men stein blir tilslutt vasket ned til intet.

Du er ikke gammel fattern, du bare ser slik ut!

 

Noen ganger er dørstokken litt høy. noen ganger trengs det litt ekstra for å fly…

 

 

Tunge ben. Tunge tanker. Bare å kjenne på realiteten. Ubetydelige dråper haster forbi utenfor vinduet. I hodet mitt vokser dem seg store som små bøtter med vann som noen der oppe målrettet kaster mot bakken. Smerten i skulderen har plaget meg lenge nå. Litt for lenge synes jeg. Jeg kjenner hjertet banke litt fortere bare jeg tenker på treningstøyet som ligger der ute på badet. I bagen som jeg i endorfin rus forrige gang jeg lot meg overtale av et eller annet på skulderen min, lå slengt innerst i kroken på badet. Nesten skjult av vaskemaskinen ligger den der med et litt såret uttrykk i handtakene. Med et blikk rundt glidelåsen som ser misbilligende på meg som om den vil si med en litt såret stemme, «Var det alt jeg betydde for deg?»

 

Jeg kjenner på et stikk av dårlig samvittighet. Tenker på alle andre som bare ligger slengt inn i en krok. Ubrukelige. Glemt, og med hengende handtak rundt livet. Den fortjener bedre da tenkte jeg og tutlet litt tafatt ut for å hente den. Jeg ombestemte meg da jeg kom til døren.

 

Med et langt sukk sank jeg sammen i sofaen igjen. For pokker hvor tung denne dagen kjennes. Jeg lukker øynene og forsøker å viske vekk bildet av den triste bagen som nå virker enda tristere. Jeg trekker et langt pust dypt ned i lungene og forsøker å holde pusten så lenge som mulig. Det hjelper litt, men skaper også stjerner foran øynene mine. Stjerner som danser panisk i mørket foran meg et sted. Lurer på hvor dem kommer fra og hva som fremkaller slike utrolige heftige stjernedanser. Så forsvinner dem også ut i intet. Jeg puster rolig ut. Skal visst bruke 8 sekunder på utpust og tre sekunder på innpust i følge en eller annen diffus nettside et sted. En med henvisning til meditative teknikker. Akkurat nå kunne jeg trengt å fly litt. Bare litt. Selv med flyskrekk skulle det vært deilig.

 

Med et brak er jeg tilbake i virkeligheten. Hvem pokker er det jeg prøver å lure? Jeg tar en rask og fandenivoldsk beslutning. Jeg river kroppen opp av sofaen igjen, ber tunge tanker dra til landet der gamle Erik dyrker djevelskap og går med fortsatt tunge ben mot badet. Forbanna tunge drittben, tenker jeg i det jeg river opp døren til badet. Men jeg skal pokker meg vise dem drittbena at det er jeg som bestemmer!

 

Bagen min har krøpet litt frem fra kroken mellom veggen. Den presser seg frem mellom et vått håndkle og et par flasker tøymykning. Jeg synes jeg ser et litt overlegen glis i glidelåsen som bøyer seg fra handtaket og opp mot sideluken i bagen. «Jasså, du ombestemte deg?». Jeg snerrer litt tilbake og lirer av meg en serie ord som ville fått hinmannen til å gråte av stolthet. Bagen brydde seg lite om det.

 

Jeg skal vise meg selv, sa jeg og trakk en sprek tights opp av magen på bagen. Trakk den på meg og tenkte på ordene til min yngste sønn. «Du er ikke gammel fattern, du bare ser sånn ut»! Ungdommen nå til dags.

 

På med tights og løpesko, jakke og nøkkel til treningsenteret i lomma. Jeg overser glatt ordene fra guttungen om at hvis han ser meg på treningsenteret med tights så ville han gitt meg en imaginær klask på tygga! He, he, he, jeg bryr meg fint lite og bestemmer meg for å gå med tights likevel. Etter en kort men intens diskusjon med speilet på badet så vinner speilet. Jeg tar en shorts utenpå som en gylden middelvei.

 

Veien mot utgangsdøren synes nå kortere. Jeg er kledt i treningsklær og alt annet er klart. Det gjaldt bare å komme seg over den første tunge kneiken. Livet kjennes bra ut i det jeg går ut døren og virkeligheten knaser i grusen under skoene mine.

 

Vel fremme trykker jeg på hurtigstart og grunnen under meg beveger seg sakte. De blytunge bena mine går nærmest mot sin egen vilje og jeg synes også at løpeskoene klager under vekten min. Måleren på møllen som viser antall kilokalorier forbrent viser 4 og jeg øker motstand og fart. Sakte men sikkert beveger jeg meg bortover rullebanen. Som en diger Airbus A380 beveger jeg meg sakte fremover. Jeg forestiller meg at jeg er et fly. Lukker øynene et ørlite sekund mens jeg ruser motoren. Så slipper jeg løs alle kreftene, skrur på hendelen som fungerer som gasspedal og løper alt jeg kan. Bortover rullebanen løper jeg. Maks hastighet de få meterne jeg klarer før jeg trekker hendelen bakover, føler kroppen lette i en perfekt takeoff. Flyr høyere og høyere. Endorfiner hamrer inn i hodet og mens skylaget i hodet langsomt forsvinner under meg så går jeg over i marsjfart.

 

Banen eksisterer kun bak meg. Reisen fortsetter. I marsjfart ligger jeg på stø kurs mot evig endring. Jeg setter flyet på autopilot og lar bena gå av seg selv. Jeg er på vei. På vei mot varmere tider. På vei mot lysere horisonter. Der borte forbi mørket finnes lyset. Alltid. Man må bare bruke vingene våre så flyr vi lettere.

 

Bak meg ligger uværskyene. Mørke triste skyer av tunge tanker og urettferdighet. Bak meg. Bak meg for alltid. Selvsagt ser jeg også skyer foran meg. Det er jo helt normalt. Forskjellen er at det er jeg som styrer flyet. Det er jeg selv som setter kursen. Det er JEG SOM BESTEMMER!

 

Flyet rister lett i turbulens. Farten er litt høy så jeg regulerer det til sone tre på instrumentet på armen min. Pulsklokken svarer med å flytte den digitale nålen ned i riktig marsjfart. Jeg flyr. Jeg seiler på skyer og selv turbulensen kjennes ut som gode ilinger langs ryggraden. Jeg er på vei. Mot lyset. Og det er jeg selv som har satt kursen. Det er jeg som bestemmer. Det er jeg selv som er piloten.

Mvh Willy

Prinsen av de ensomme vidder

 

Prinsen av de ensomme vidder

 

Solen glimrer med sitt fravær. Kulden kryper opp langs bena. En iskald hånd stikkes inn under jakken for å suge til seg siste rest av varme der inne. Der inne rundt hjertet pleier det å være varmere. Denne iskalde februardagen kjennes vinden fra nord, ekstra gjennomtrengende. De tynne klærne han er kledd i er nok laget for en annen årstid. Han fryser, men likevel gjør det ham ikke så veldig mye. Denne unge gutten var innstilt på alt det som måtte komme. Han smilte lett til seg selv. Smilet stivnet litt i kulden og automatisk hutret han seg. Han klarte ikke å la være å skjelve. Kulden kom så nær ham nå.

Et øyeblikk gikk tankene over mot en glødende varme som nå var skjult et sted der inne i hjernen hans. Han fylte 16 år den dagen. Den dagen var varmen nær ham. Han skalv og trakk den tynne jakken nærmere inntil seg. Han ønsket han hadde en lue, men det ville ødelagt imaget han hadde. Street cred.

Han strakk fingrene ut og kammet dem gjennom det lange sorte håret. Han kunne sverge at luggen var frosset til is. Antagelig var den ikke det.

Han tenkte på morgenen når han våknet. Alene, men varm. Han visste det kom til å bli en vanskelig dag. Veien var så lang den dagen. Han ønsket at han kunne få slippe den. Han ønsket for første, men ikke siste gang at han bare kunne få slippe alt. Bare ligge der til han sovnet. Sovnet og kunne få lov å reise langt inn i de fantastiske landskapene han trivdes i. Der han var trygg. Der han hadde det varmt og godt hele tiden.

Med sikre skritt gikk han nedover stien som han kjente så godt. Han var en av de beste i gaten til å seile nedover på sorte boots en vinterdag der is var selve veien. Isen var der fortsatt, men han ønsket ikke å risikere å knuse flasken han hadde i hånden. Det ble en tur som gikk sånn delvis i grøften og på islagt sti.

Minutter senere var han der han ville. Bak idrettshallen i en krok. Mørket var senket seg og hodet verket. Sliten sank han sammen. Kulden kom nærmere. Han tenkte at han ble varmere hvis han drakk den kalde ølen. Så han satte flasken til munnen og drakk i store slurker. Han visste det var en tabbe. Kulden som til nå hadde prøvd å trenge seg ubønnhørlig inn fra utsiden, angrep ham nå fra innsiden.

Han lukket øynene. Med armene i kors under jakken prøvde han å skvise siste rest av varme ut av kroppen. Til ingen nytte. Tankene gikk til filmen «Å være ung er for jævlig». Han følte seg litt som en av dem som var rundt i miljøet der filmens hovedperson Christiane F. eksisterte. Perioden filmen finner sted i dekker tiden fra da Christiane F. som tolvåring kommer i kontakt med narkotika for første gang.

Han følte seg litt som en utstøtt. En ensom sjel. Han kunne heller ikke gå hjem. Han følte at han måtte være i ensomheten. I kulden som stadig ble sterkere. Denne tynne lille guttekroppen som var kledd for sommertemperatur, ikke for denne iskalde februarkvelden. Han fant frem sprittusjen og gikk rolig over mot skolen. På trappen inn til skolen skrev han det som skulle bli en metafor på sin egen fortvilelse på denne 16 årsdagen. «Welcome to hell».

Disse ordene skulle være en tøffings statement, men ble i stedet ord som fulgte ham inn i evigheten. Ord som så enkelt avslørte en sårbarhet som hadde behov for å bli leget. Det ble de aldri. Ordene er nå borte for alltid. Han visste at de var der midlertidig og at de som han, en dag ville langsomt slites vekk.

Vi skulle ikke ha følelser. Vi skulle ikke vise noe annet enn vårt image som i vår del av gaten var knallhardt. Men kulden brant ham dypere enn noen kunne ane den gangen. Frostskadde fingre med koldbrann kan amputeres, et bunnfrosset hjerte ikke.

Med stødige skritt gikk han tilbake til kroken sin der bak hallen. Det blåste ikke så mye der. Stillheten var imidlertid like kald som vinden og han trakk jakken over hodet slik at det dannet en slags hule på innsiden. Han forstilte seg hvordan det var å bo i grotte som den. Skjult for hele verden i en villet ensomhet der han regjerte i eget rike. Der han styrte livet. Der han visste at ingen noensinne ville finne ham. Der varmen kom fra alle steds og fra ingensteds samtidig. Der hulen var hans kongerike. Nederst i hulen kunne han skimte en lysglime. Han visste at han aldri kunne gå ut i lyset. Han visste at han aldri kunne slippe flere inn i mørket.

Å være 16 er for jævlig, ja tenkte han, men å være 16 år og ensom, kald på selveste bursdagen sin var enda verre. Han smilte i grotten sin, trakk pusten og returnerte motvillig til kulden og virkeligheten. Denne kulden som fikk lov å sette seg fast i et hjerte som aldri helt ville tine igjen. Et hjerte som langt der inne en plass, var fylt med glødende lava, men likevel omsluttet av is. Stålis.

Welcome to hell, tenkte han igjen. Mørket var blitt til sort, kald og tung natt. Gatelysene på den andre siden av grusbanen lagde striper i mørket da sludd begynte å drive i lyset. En buss på vei mot toppen av denne bydelen sør for Bergen, svingte seg opp og forbi lærerskolen. Han lukket øynene og en iskald tåre falt nedover kinnet hans. Helvete, sa han og skyldte i sitt indre på at et snøfnugg hadde truffet ham i øyet. Gratulerer med dagen jævelunge. Gratulerer med dagen.

Følelsen av kulde skulle aldri slippe taket. Men han hadde i alle fall grotten sin. Enda trekker han jakken over hodet og reiser tilbake til grotten i ny og ne. Han trenger å være et sted der han styrer i eget rike. Der han finner tilbake til lysglimen nederst. Innimellom drar han fortsatt til hulen sin her. For å finne fred. For å finne varme. For å finne trygghet. For å samle krefter til å igjen møte kulden der ute. Men denne gangen er han bedre kledd. Han har mange lag med erfaringens klær på seg. Jakken hans nå er ikke lenger tynn. Den er foret med trygghet. En genser som er strikket av mot og en lue som er sydd av kunnskapens tråder. En varm bukse av dyktighet og støvler av besluttsomhet.

Likevel finnes det ikke varme nok klær til å tine de innerste vare silketrådene i hjerter som er frosset til is en gang. En gang for lenge siden. Der kulden lagde en iskappe rundt den glød som fantes innerst i dypet av et hjerte som engang frøs til is på selveste bursdagen sin.

Han vet at innerst inne så vil det være ting som river ham tilbake til den iskalde kroken der bak hallen. Alene og uten mulighet til å trekke jakken over hodet. Uten mulighet til å skape hulen sin der han kan være å varme seg innimellom. Han vet også at ingen noensinne vil finne den glødende lavaen som boblet i hjertet. Iskaldt slukket av sjeler fra helvete som flyr rundt som spøkelser i natten, kun ute etter å drepe ildens bærere. Han vet at det å finne denne indre varmen trenger hjelp til å både tenne bålet, men også til å jevnlig legge på mer ved. Vedbærerne tilhører andre steder enn der han nå setter sine fotspor. Hans egne fotspor er som ordene som engang ble skrevet av en skjelvende guttehånd på en iskald trapp. Welcome to hell. De er nå for lengst slitt vekk. Trappen også for den saks skyld. Kanskje like godt. Så slipper isdronningene som regjerer i issørpens jammerdal å vaske trappen slik at dem skjuler sine spor for flammefuglene som ønsker å spre varme. Å vandre i denne issørpen er som å løpe i sirup.

Han trekker dynen over seg og reflekterer over sin egen eksistens. Et gufs fra fortiden streifer skuldrene hans og de glør som lyser opp hverdagen hans hjelper kun litt mot mørket som er ferd med å omslutte ham. De siste livsdråper er i ferd med å skjenkes isdronningene i den virkelighet han vandrer. Han vet at de har vunnet. Han vet at kulden han kjente den gangen også finnes så mange år senere. Hans flamme er kapslet inn for godt.

Langsomt snur han seg og skuer ut over det islagte landskapet her i denne verden. Denne verden av is der flammefuglene aldri flyr. Der Prinsen av de ensomme vidder bestemmer. Dette Ultima Thule der iskalde vinder ikke tar hensyn til de få glør som er igjen. Der bitende snødronninger glefser mot denne vandreren i isødet. Han trekker kappen tettere rundt seg og ønsker inderlig at noen holdt tett rundt ham. Fjernet ensomheten og gav ham varme nok til å klare neste steg. Finne lyset som skal til for å se stien han vandrer på. Finne glød som hindrer siste rest av hans hjerte i å fryse helt igjen. Hindre at hjertet ikke bunn fryses, men finner nye gnister. Han trenger å bli holdt nær, gitt varme nok til at den siste lille gnisten fjerner nok is til å overleve. Noen som legger mer ved på ilden.

 

Han trekker inn den iskalde luften, ser utover viddene her i Ultima Thule. Han vandrer rolig inn i det hvite infernoet. Han aner ikke når vindene skjuler han sjel for godt.

 

Mvh Willy

Ny kategori på bloggen!

Hei gode mennesker!

 

Jeg har bestemt meg for å lage en ny kategori på bloggen min. Denne vies egentlig til litt tekster som har for meg en noe dypere mening. Gjennom mange innlegg tidligere har jeg skrevet litt om alt i et mer billedlig språk enn en vanlig artikkelform. Denne måten å skrive på er for meg viktig. Den er viktig fordi jeg da klarer å omsette ord til bilder. Bilder som forteller noe om mine innerste tanker og følelser. For meg er det viktig å få kommunisert både gjennom kunstbildene mine og fotograferingen, men også gjennom ordene som flyter gjennom tankene mine. Der følelser flyter fritt bak murene som vanligvis stopper i munnen min. Hindrer meg i å fortelle med egen stemme.

Gjennom det skrevne ord klarer jeg å male mine indre bilder. Og ved å våge å blogge om dem så hjelper det meg å våge mer i virkeligheten der jeg før ikke klarte det.

En av disse tekstene er viktig for meg enda. Denne handler i stor grad om hvordan jeg kan føle på sosial angst. Der jeg på den ene siden kan fremstå som sikker og full av selvtillit, så kan det finnes andre sider som er annerledes. Slik tror jeg det er for ganske mange. Og ved å skrive om det så tror jeg at jeg kan være med å hjelpe andre til å våge å ta de ekstra skrittene videre slik jeg selv har gjort, for å nå et nytt liv der selvtillit og trygghet dominerer over utrygghet, redsel og ensomhet.

En av de viktigste faktorene for å være inaktive i dagens samfunn er ensomhet. Ensomhet har mange ansikt og mange former. Det viktigste er å være klar over at det er ikke bare å trykke på en knapp så har man mange venner. Det er viktig at vi i dagens samfunn forstår at en av våre største helseutfordringer er nettopp ensomhet og de problemer dette forårsaker. Ensomhet fører til nedsatt helse. Vi må forstå, og vi må aktivt forebygge dette gjennom økt satsing på psykisk helse. Jeg vil gjerne i dagens innlegg si litt om hvordan jeg har opplevd sosial angst tidligere. Dette er nå lenge siden, men smerten er fortsatt der. Og jeg vil formidle dette fordi jeg ønsker at andre som ikke har opplevd dette kan få et lite innblikk i hvordan dette kan være for den enkelte.

 

Man må forstå, før man kan prøve å endre! Ikke sant?

Jeg er ikke ensom. Jeg har bare ikke lyst til å delta. Jeg velger vel selv hva jeg gjør og hvor jeg går, ikke sant?

Jeg trenger ikke løpe på byen for å treffe andre mennesker. Ei heller stikke bort til naboen for å slå av en prat. Jeg velger da selv hva jeg skal, ikke sant?

Jeg trenger ikke delta på jobbtilstelninger. Dette er jo egentlig en sammenblanding av jobb og privatliv. Ikke sant?
Vi trenger da å ha en profesjonell holdning til jobben? Ikke sant?

Jeg synes det egentlig er best å bruke tiden hjemme jeg da. Jeg trenger ikke å løpe hit og dit. Er jo mest stress med slikt da. Ikke sant?

Jeg vet jo inderlig godt at ingen inviterer meg uansett så da er jo det heller ingen vits i å invitere seg selv eller andre hit. Ikke sant?

Det er uansett ikke noe vits i å gå ut for å møte våren heller. Så mange rare mennesker der ute som ikke passer meg. Så bedre å sitte inne å spille Battefield 5  på PS4. Ikke sant?

Trenger heller ikke løpe livet av meg og stresse ræven av meg med trening heller. Livet er for kort til å kaste det vekk på slit. Ikke sant?

Ja, jeg vet nok at de ser på meg som den teite. Jeg vet de ser på meg som snål. Jeg vet de ser på meg som inaktiv og lat. Jeg vet de ser på meg som rar. Jeg skjønner også at de ser på meg som en taper. En som ikke passer inn. En som, ja vet da pokker jeg. Jeg vet det nok. Ikke sant? De kaller sånne som meg, ensomme. En som ikke hører til. De kaller meg alt mulig, tror jeg.

Det er sånn jeg lever mitt liv. Det kan vel jeg selv bestemme. Ikke sant?

Nei, jeg trenger å nyte livet her. Bak gardinene. Den jævla solen lager uansett gjenskinn i pc skjermen. Jeg trenger faen ikke å høre ringeklokken på døren. Den har jeg koblet ut. Faens tyt! Ikke sant? 

Jeg trenger kun å ligge her fordi jeg trenger ro. Ikke alle slags folk som skal fortelle meg at det er mitt eget ansvar! Hva faen vet de? Vet de hvordan sånne som meg har det? Vet de hvordan livet kan føles? Vet de at det de gjør er vondt for meg? Vet de at ikke alle er lik? Jeg er jo meg. Ikke sant?

Skjerp deg! Sier de. Ta deg sammen! Sier de. Det er ditt ansvar! Sier de. Jævla enstøing! Sier de. Stakkars dust! Sier de. Glem dusten, vi stikker! Sier de.

Jeg skulle ønske. Skulle drømme. Skulle gitt. Skulle gjerne vært. Skulle ledd. Ja, skulle ledd. Det hadde vært fint! Ikke  sant?

Vet du? Alt går an å endre. Håpet kan man aldri ta vekk. Ikke sant?

 

I denne lille teksten med korte beskrivelser, kan nok mange kjenne seg igjen. Mange har opplevd perioder med ensomhet og mange står i det hver eneste dag. Jeg selv tenkte slik og jeg vet at mange andre tenker slik der man sitter hjemme og kjenner på ensomhet. Ensomhet burde ikke eksistere. Men ved å forstå hvordan mange ensomme tenker kan man kanskje begynne å tenke litt på hvordan man kan gripe det an når man har venner og kjente som opplever slikt. For som sagt, “bare ved å forstå, kan man begynne å endre noe”

Mvh Willy

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top