Ensomme ulver

 

Noen ganger treffer jeg mennesker som av ulike årsaker kjenner på en enorm følelse av svik og utfrysing fra sin egen flokk. Ofte fordekt under speileffekter som snur all argumentasjon om hvem som har rett, mot deg. Alltid mot deg. Alt du gjør er liksom feil og det gis deg med et overbærende klapp og et slags falskt smil. Skjult i et slør av falsk omsorg eller misforstått kjærlighet. Det er da dette går ut over livskvalitet og helse.

Mange går rundt å tenker på at de aldri strekker til. At de aldri er god nok. Tanker som dette er vanligere enn man tror og selv om man innerst inne vet, og logisk sett er fullt klar over at dette er feil tenking, så er følelsen der likevel. Popper opp automatisk i hodet i tide og utide.

 

Men for noen er dette også altså et sett med tanker som er påført av andre mennesker. Enten man støtes ut fra venneflokken eller til og med sin egen familie, så er det en grusom understreking av hvor alvorlig det er å ha det slik. Der man gjennom livet faktisk blir behandlet som om man aldri er god nok. Der det gjøres blodig urett mellom søsken, familiemedlemmer, kjære og nære. Der det alltid påstås at det er din feil. At det er du som er det sorte fåret og uansett hva du gjør, sier og mener, ja så vrir familien eller andre i flokken det til din feil.

 

Det er faktisk slik for mange. Da er det ikke lenger en feiltanke om at du ikke er god nok, men en reell opplevelse av utfrysing, stigmatisering og mobbing fra dem som burde være ens nærmeste støttespillere. Der likhet og rettferdighet burde være selvsagt og der forskjell ikke ble gjort. 

 

At man aldri er god nok får man da også oppleve både i ord og gjerning. Og noen har da også levd et helt liv med slikt mot seg.

 

Men, la det være helt klart! Du er mer enn god nok!

 

Hva andre mennesker mener, sier, tenker og gjør er revnende likegyldig for om du er god nok. Du er bare mer enn god nok!

 

Andre menneskers forvridde oppfatninger om deres egen fortreffelighet og at de projiserer løgner og egne fortolkninger av virkeligheten, skal da ikke gå ut over deg?!

 

Alle som opplever dette lider. Lider av å aldri bli behandlet med rettferdighet. Lider av sorg der tap av egen familie eller andre nære relasjoner fyller livet med tristhet. Jeg har snakket med flere psykologspesialister om dette temaet og de er alle samstemte i at det noen ganger er helt nødvendig å kutte ut relasjoner som fører til psykisk skade på deg som menneske.

 

Det er vanskelig, men kanskje det er enda vanskeligere å være evig hakkekylling i en flokk som ikke liker deg? Kan hende det for noen da er bedre å gå videre?

Uansett så er det som et stort og sorgfullt tap. Erkjennelsen av å leve i en flokk der du ikke er verdt noe for flokken, er i sannhet tung å bære. Men, å leve livet ditt som sistevalget, som det sorte fåret eller rett og slett som den som aldri blir sett på som god nok, det er kanskje enda vanskeligere å tyngre..det er et tøft valg, men noen ganger nødvendig. Av og til er valget om å løpe uten flokken, naturens måte å si fra om at ensomheten som følger er midlertidig. At det å løpe alene blir litt som Janis Joplin sang “Freedom is just another word for nothing left to loose”

 

Og tro meg. Når man løper så ser man. Når man beveger seg videre, så møter man livet. Når man reiser fra noe så møter man alltid nye flokker, eller man har andre flokker som mer enn gjerne vil ha deg. Bry seg. Gi av sin trygghet og kjærlighet. Gi deg respekt og verdi. Gi deg det du har manglet.

Det finnes alltid en flokk. Ensomme ulver er også verdifulle.

 

Hvis du har meninger om dette så legg gjerne igjen en kommentar under her.

 

Aldri god nok?

 

Aldri god nok. En følelse mange går rundt med og som ødelegger livsglede og kan føre til kroniske sykdommer.

Mange går rundt å føler at de ikke er god nok. Noen av dem jeg har møtt har gått et helt liv med opplevelsen av å aldri strekke til. Aldri være god nok. Alltid være uten verdi. 

 

Det finnes selvsagt mange grader av dette, fra det helt overveldende og livsødeleggende, til det mer subtile og noe som dukker opp av og til.

 

Uansett hva vi opplever inne i de ulike graderingene er det vondt. Så utrolig vondt på så utrolig mange måter.

 

Ofte så tildeles også denne vonde følelsen av ens egne. Sine aller nærmeste. Dem som skulle gjøre alt for å gi deg verdi og støtte i livet. Det gjør følelsene rundt dette ekstra tunge og vanskelige. Og siden det ofte er ens nærmeste så er det også veldig vanskelig å ta det opp med dem. Fortelle hvordan en føler det.

 

Det er veldig lett å gå rundt med dårlig samvittighet også. Konstant unntakstilstand i kropp og sinn der man grubler seg sykere om hva man selv kunne gjort annerledes. Hva man selv burde gjort for å bli likt. For å bli godtatt. For å være god nok. 

 

Så har man det gående da, med et sinn i sorg og depresjon og en kropp som gir utallige symptomer på å ikke ha det bra. Kroniske smerter, mage og tarmproblemer, muskel og skjelettlidelser, energitap, hodepiner og mye annet. Psykosomatiske årsaker kaller legen det og sykmelder i lange baner. Enda en bekreftelse på at man ikke er god nok.

 

Men, man er da god nok? Eller?

 

Har man lov til det da?

 

Har man lov til å føle seg verdsatt? Er ikke det vår egen feil? Er ikke tårene våre kun krokodilletårer? Hvem faen tror vi at vi er? Sytepaver? Det er vel det vi er?

 

Eller?

 

Det finnes mer enn 8 milliarder mennesker i denne verden. Og vet du? Samtlige av dem er god nok. Mer enn god nok til og med. Alle har lik verdi. Absolutt alle. Du og jeg også. Mer enn god nok og med lik verdi alle som en.

 

Hva andre mennesker mener om oss er revnende likegyldig. Hvilken verdi andre mennesker gir oss er også meningsløst likegyldig.  De fleste mennesker mener noe om så mye. Det kan vi gjøre lite med. Men hva de mener om oss skal heller ikke definere hvilken verdi vi har eller hvilken verdi vi setter på oss selv.

 

Vi setter oftest vår egen verdi til lav fordi vi ikke tar hensyn til oss selv. Men når alle mennesker har lik verdi, hvordan kan vi da sette oss selv lavere? Det er da ikke verken riktig eller særlig bærekraftig. Vi setter inn feilinformasjon i hjernen vår som til syvende og sist gir oss negative og automatiserte  tankemønstre.

 

Når hjernen vår får øvd nok på feilinformasjon som du gir den, vil den også bli god på å kjøre disse mønstrene. Det vi øver ofte på blir vi god på. Da er det riktig å øve på det som er rett. Ikke det som er feil.

 

Så øv på å tenke deg høyest mulig i verdi. Fordi det er rett informasjon. Øv på å tenke at du er mer enn god nok, lik alle de andre 8 milliarder mennesker på kloden. Øv deg på et tankemønster som er bærekraftig fordi det gir deg bedre hverdager og sunnere netter.

Og du, det er fullt mulig!

 

Vennlig hilsen Willy Marthinussen Hypnoterapeut og livscoach Øygarden Senter for Klinisk Hypnose 

 

 

Kronisk sykdom?

Hei alle fine følgere.

Som jeg annonserte så er altså bloggen tilbake med regelmessige innlegg. Det kjennes godt ut å få dele og kunne komme med ulike innfall og meninger her på bloggen min.

Tema i dag er kronisk sykdom.

Kronisk sykdom er ganske mye og særlig ødeleggende for svært mange liv. Jeg kunne listet opp utrolig mange tilstander både fysisk og psykisk innen kroniske sykdommer og tilstander, men det ville ha fylt en hel bok, så det gjør jeg ikke i dag.

Jeg har tidligere skrevet om usynlig sykdom og stigmaet rundt dette, men har i dag lyst til å sette et særlig fokus på kronisk sykdom og hvordan jeg selv lærte å takle dette.

Jeg selv ødela ryggen i 1989 og ble kronisk smertepasient etter dette. Siden 2010 har jeg i tillegg hatt kroniske smerter og betennelser i leddene mine, samt følgetilstander som depresjoner og angst som har kommet i bølger. Ikke noe uvanlig her altså og noe som de fleste kronikere kjenner seg godt igjen i.

Så uansett hvilken kronisk tilstand man har så er det faktisk fullt mulig å endre sin egen situasjon til noe bedre. Det krever imidlertid en endring av den situasjonen man er i.

Jeg husker jo svært godt det utrolig negative mønsteret jeg selv kjørte på 80 tallet med dårlig rygg. Smerter var farlige. Smerter var sosialt ødeleggende og smerter gjorde at en aktiv hverdag ikke var mulig. I dag vet jeg bedre. Aktiv hverdag var nøkkelen til å komme meg ut av et smertehelvete. Og sammen med erkjennelsen om at om smertene sitter i kroppen, ja så skal jeg i alle fall ikke forsterke dem i sinnet. Bare denne innrømmelsen for meg selv gjorde mye. Både den gangen og i dag.

Det er lov å ha det vondt, men man trenger ikke krydre smerter og andre fysiologiske utfordringer med negativ tenking som produserer vonde følelser i tillegg. Ok, lett å si, vanskelig å utføre i praksis, det skal jeg være den første til å innrømme. Like fullt vil tankemønster vi automatisk kjører, være fullt mulig å endre bare vi øver på det. Dette handler om nevrologi. Og vi vet at hjernen vår har evne til å endres. Dette prinsippet er også kjent som nevroplastisitet.

Tenk positivt? Eh..bullshit etter min mening. Hvilke grunner har man når alt er nede både fysisk og psykisk?

Det er ikke bare å tenke positivt så er liksom alt bra. Nei, etter min erfaring må man begynne med å tenke nytt og annerledes. Da kommer evnen og muligheten til å være positiv helt av seg selv. Spør deg selv om dine vaner, tanker, rutiner og dagligliv de siste årene har gjort noe bra for deg. Hvis svaret er nei, så er det kanskje på tide å endre noe?

Jeg har ofte klienter som kommer til meg i terapi for å endre eller bare tweeke litt på hverdagen og etablerte mønstre. Å få andre perspektiver på egen kronisk tilstand kan være avgjørende for mange. Det fjerner ikke nødvendigvis smerter og tilstander som er kroniske, men det kan lette symptomene slik at den kroniske tilstanden blir lettere å bære. Kropp og sinn henger sammen og det å kun behandle kropp uten å ta hensyn til sinnet, ja det kan i beste fall gi et opphold i den kroniske hverdagen. Behandler man helhetlig kan man faktisk snu en nedadgående og fastlåst situasjon.

Vennlig hilsen Willy

 

Usynlig syk eller synlig frisk?

Hei alle fine folk!

Mitt mest leste innlegg er uten tvil dette innlegget om usynlig sykdom. Dette tåler en repost fordi det stadig er like aktuelt og viktig for svært mange. Dette innlegget fikk jeg også sjansen til å dele i både God morgen norge og i Bergens Tidende der det ble lest av over 200.000 mennesker.

Dette understreker hvor følsomt temaet er for mange. I stedet for å stigmatisere mennesker med sykdom som man nødvendigvis ikke ser, bør man løfte dem opp å inkludere dem i livet vårt. Vi mennesker er ofte flinke til å tolke, dømme og mene ting uten faktagrunnlag og vi kunne alle hatt godt av å utvise mer tålmodighet og forståelse.

 

Vi ser dem løpe på fjellet, vi ser dem shoppe på handlesenteret. De som ikke er i jobb, men som helst burde vært det. De er jo frisk, sier de. Klarer dem dette, ja så klarer de også og jobbe?

 

De ser i alle fall synlig frisk ut.

 

Eller er det egentlig usynlig syk?

 

Hva er egentlig forskjellen her?

 

Mange mennesker sliter med ulike sykdommer som man ikke kan se med det blotte øye. Og er det noe vi mennesker liker å snakke om , ja så er det været OG andres sykdommer. Eller deres åpenbare mangel på dette. Manglende kunnskap eller eget behov for å være aktuell kan være en av årsakene til at folk i tide og utide slenger ut tankeløse og sårende kommentarer om andres arbeidsevne eller deres åpenbare manglende deltakelse i ulike ting.

 

Hva er det som gjør at alle de som har denne slenge med leppa holdningen gjør dem i stand til å friskmelde andre mennesker kun med et blikk? Jammen er de flinke. Gi dem sporenstreks jobb som diagnostiske verktøy i et helseforetak, de vil jo potensielt spare samfunnet for milliardbeløp!

 

Her er en svært kort liste over sykdom du IKKE KAN SE!

  • Kreft
  • Psykisk sykdom
  • Revmatiske lidelser
  • Multippel sklerose
  • muskel – og skjelettlidelser
  • IBS
  • Migrene
  • Fibromyalgi

 

Som sagt er dette en SVÆRT KORT LISTE.

Ved første øyekast på denne listen så ser man at noen av disse kan være fra lette til svært alvorlige i gradering. Felles for disse diagnosene er også behovet for aktivitet. Mange av disse diagnosene vil også oppstå samtidig hos flere. Og fortsatt være usynlige for det blotte øye. Men legg gjerne merke til at en fellesnevner her er altså behovet for AKTIVITET, FOREBYGGING og SOSIAL DELTAKING.

 

Medisinen de med sykdommer av denne typen er altså det å kunne være i aktivitet, trene, gå på turer, gjøre lystbetonte aktiviteter og da så mye som mulig for å kunne dempe symptomer, men også ha en aktivitet som er tilpasset døgnrytme.

 

For mange vil det være avgjørende å få dagen til å gå rundt. Det å kunne energiøkonomisere vil ofte være av avgjørende betydning. Dette vil si at for å klare hele dagen bør man bruke kreftene i passelige doser og med høyest mulig trivselsfaktor. Altså meningsfulle aktiviteter som er egnet til å gi de som er syke mer energi i hverdagen.

 

SÅ er det sånn at mange argumenterer for at de kan gjøre det samme i jobbsituasjonen sin i stedet for å bli sykemeldt. Og her er jeg ikke uenig, såfremt det er mulig å få til en tilrettelegging av arbeidsplassen som er hensiktsmessig, samt at arbeidsplassen er et sted der man finner sosiale gleder og utvikling.

Men for mange som blir syke, så er det svært slitsomt å føle seg som en belastning i en jobb du ikke klarer å utføre til det fulle. Det gir altså potensielt en ekstra belastning som for mange legger stein til den byrden man allerede føler.

 

Uansett hvor du snur deg så blir dem med usynlige sykdommer stigmatisert i deler av samfunnet.  Dette er holdninger man ikke burde finne i dagens opplyste samfunn. Men det er jo bare å ta en titt i ulike kommentarfelt så skjønner man at man fortsatt har en lang vei å gå.

Uvitenhet er også en menneskerett, så det lever jeg godt med, men manglende forståelse og empati er jo holdninger man må motsi til det fulle.

 

Selv har jeg alltid vært åpen med tanke på egne vanskeligheter og dette har da også hjulpet meg mye. Andre klarer slett ikke å være så åpen og det må vi respektere. Uansett så har alle en soleklar plikt til å moderere sine kommentarer og vaske sine holdninger med tanke på det å se hvordan andre kan ha det eller ikke ha det. Det å være usynlig syk skal ikke føre til varig ufør, men behandles som alle andre synlige tilstander. Med empati, omsorg og forståelse. Det har vi en fordømt plikt til å gjøre hvis vi har alminnelig folkeskikk iboende i oss selv.

Så neste gang du ser en tilsynelatende frisk og oppegående person på dagtid klatre i fjellet, svømme i havet, reise på sydenferie, eller shoppe på handlesenteret, så husk på at det pokker ikke er alt du vet. For alt du vet er reisen til syden AVGJØRENDE for personer med revmatiske lidelser. For alt du vet så er turen på handlesenteret foreskrevet av psykolog for å utfordre sin sosiale eller generaliserte angst, for alt du vet så er personen som du ser på fjellet ute på livsnødvendige treningsturer i forbindelse med kreftsykdom, enten det er forebyggende , styrkende eller rehabiliterende. neste gang du du ser en person på joggetur så vet du ikke om dette er et ledd i prosessen med å komme tilbake i jobb etter muskel – og skjelettlidelser. Du vet ikke, så da er det vel ingen grunn til å slenge med leppa heller, er det vel?

 

Ta vare på dine medmennesker. Forstå at det er mange ulike grunner til at noen blir syke og fortsatt gjør ting som man ikke forbinder med det å være borte fra jobb. Det finnes grunner til at at folk blir sykmeldt og det er mellom legen din og deg. Ikke forståsegpåere med overnaturlige evner som kan “se” at andre er friske.

Pass på hva dere sier og hvilke holdninger dere forfekter til deres omgivelser. Vi har et ansvar for ikke å  øke belastningen det er å ikke være synlig frisk.

 

Selv om man tilsynelatende er synlig frisk, er det altså godt mulig at man er usynlig syk.

Moms på helhetlig medisin?

Øygarden senter for klinisk hypnose

 

Hei alle fine folk. Som dere vet er jeg jo over gjennomsnittet opptatt av aktivitet, helsespørsmål og ikke minst psykisk helse.

 

Folk har ulike behov i forhold til egen helse og det å kunne ha en helhetlig tilnærming til helseutfordringer er for meg svært viktig. Alternativ medisin generelt og Hypnoterapi spesielt har fått et ufortjent dårlig rykte i blant deler av det etablerte helsenorge. Som Hypnoterapeut med Norsk og internasjonal godkjenning og dessuten med lang helsefaglig bakgrunn og Klinisk erfaring, ser jeg stadig vekk behovet for komplementær behandling.

 

Ikke sjeldent ser man tragiske skjebner der mennesker blir gående i et fastlåst og regelstyrt helsevesen der ventelister ofte er lange som et vondt år. Spesielt innen psykisk helse. Jeg mener derfor vi trenger et fritt valg som både gir avlastning på det offentlige helsevesenet samt også hjelper mennesker som av ulike årsaker ikke finner sin hjelp i et offentlig pasientforløp.

 

Det er helt på det rene at alternativbransjen trenger å ha en gjennomgang der useriøse og behandlere uten gode nok kvalifikasjoner blir silt ut. Dette bør imidlertid ikke gå ut over den delen av høyt kvalifiserte behandlere som gjør en kjempeinnsats for å hjelpe folk.

 

Som Hypnoterapeut har jeg da også vitenskapen og forskningen på min side når jeg gir behandling. Metodene jeg bruker er også brukt over hele verden innen tradisjonell medisin og psykologi. Det vil derfor være svært merkelig om denne delen av behandling skal gå ut over pasienter med en fordyrende økning i timepris.

 

Det er en svært god grunn til at man har momsfritak på helsetjenester i Norge. Tilgjengelighet, pris og et bredest mulig tilbud, vil være forebyggende og helsefremmende for alle Norske innbyggere. Det er ikke særlig uenighet om dette faktum. Vi vet også meget godt at befolkningen ikke er en gruppe der behov, forventninger og ulike forutsetninger er like. I Norge settes de individuelle behov og valg svært høyt. Et godt eksempel på dette er muligheten til fritt sykehusvalg. En annen viktig del av det offentlige helsevesenet er muligheten til individuell plan. Nettopp på grunn av at vi setter brukermedvirkning så høyt.

 

Derfor synes det underlig at man nå vurderer at momsplikt på helhetlig behandling skal gå ut over en del av det totale helsetilbudet som tross alt alternative helsetjenester står for. Man gir med dette et signal om at alternativ medisin ikke har en viktig verdi for individets frie valg om egen helse, som vi jo ellers setter svært høyt.

 

Når man også velger å omtale denne viktige delen av forebyggende, helsefremmende, behandlende og rehabiliterende helsetjenester som velværetilbud, er dette i beste fall en grov misforståelse og kunnskapsmangel om feltet. I verste fall er det et overtramp mot våre borgeres rett til å velge, samt å redusere deres positive erfaringer med helhetlig medisin til noe som ikke har verdi.

 

Og akkurat dette med helhetlig behandling er interessant. Dette er ikke et perifert felt som ikke har noe betydning innen forebyggende, rehabiliterende eller helsefremmende virksomhet, men en stor og viktig del av et tverrfaglig og helhetlig helsetilbud. Når man på den ene siden søker å fremme et mer komplett helsevesen der innovasjon og et større og bredere tilbud til befolkningen, samtidig vurderer å gjøre et bredt tilbud til befolkningen dyrere og mer utilgjengelig, så blir dette helt feil.

 

Dette er å gå imot målet om større tverrfaglighet, innovasjon og fritt valg. Et forslag om å legge moms på alternative helsetjenester, vil definitivt virke begrensende i tilbudet til befolkningen. 

 

Det er ingen tvil om at svært mange mennesker søker alternativ behandling. Dette skyldes ofte at man søker et friere behandlingstilbud, samt at det offentlige helsevesenet ikke alltid strekker til eller har en komplementær behandling tilgjengelig.

 

Når jeg som Godkjent Hypnoterapeut tar imot pasienter så er det svært ofte fordi dem av ulike årsaker ikke har fått hjelp som passer dem som individer. Lange ventelister spesielt innen psykisk helse øker faren for kroniske tilstander betydelig. Langvarige sykdomsforløp koster samfunnet enorme beløp hvert år. I tillegg kommer de menneskelige kostnadene. Som Hypnoterapeut er jeg med på å gi rask helsehjelp og er derfor i stor grad med på å redusere både de menneskelige kostnadene og de samfunnsmessige kostnadene som lange ventelister fører til.

 

Suksessen vi kan vise til med hypnoterapi viser at komplementær, helhetlig behandling vil redusere kostnadene til det offentlige med betydelige summer, samt selvsagt redusere fremtidig trykk på et helsevesen som i dag er presset. Da virker det svært rart og betenkelig at man skal fjerne momsfritak på helhetlig behandling.

 

Hypnoterapi benyttes i dag i det offentlige helsevesenet innen svært mange områder. Evidens om denne behandlingsmetoden er udiskutabel og er da også en stor bidragsyter til å redusere presset på de offentlige helsetjenestene samt komplementere den til enhver tid tilgjengelige behandlingen som finnes. Å legge en bremse på hypnoterapi i form av moms på tjenesten, vil da også innebære at de psykologer, leger, tannleger, forskere, smerteklinikker og sykehus som benytter seg av slik behandling, også må betale moms på denne delen av behandlingen. I praksis vil dette bety en forskjellsbehandling av tjenester og en innskrenking av pasientens reelle valgfrihet.  

 

I tillegg vil det være selvmotsigende å kalle hypnoterapi et velværetilbud når det utføres av godkjent terapeut utenfor helsevesenet, og adekvat behandling når det utføres av det offentlige. Dette faller på sin egen urimelighet. Det finnes andre måter å regulere samt fjerne useriøse tilbydere av helhetlig medisin enn å ramme den store delen av seriøse tilbydere av alternative helsetjenester. I tillegg legges det liten vekt på alle brukere av alternativ behandlings gode erfaringer med å velge helsetjenester som er riktig for dem.

 

Det er tydelig at forslaget om å legge moms på alternative tjenester er lite gjennomtenkt. Det er også lite samfunnsnyttig og er et forslag som vil kunne føre til innskrenket mulighet for fritt valg av helsetjenester. I tillegg er det et forslag som vil kunne føre til et betydelig større press på det offentlige helsevesenet, da mange ikke vil ha mulighet til reelt valg av ulik behandling på grunn av økonomiske årsaker. 

 

Forslaget er også fundamentert på lite kunnskap om hypnoterapi og dets effekter sett i lys av den forskning som ligger vitenskapelig til grunn for hypnoterapi som behandlingsmetode.

 

Jeg vil gjerne mane til forståelse og fornuft når et slikt forslag skal vurderes, samt en vitenskapelig og kunnskapsbasert tilnærming til alternativ behandling. I tillegg vil jeg oppfordre til det å gi befolkningen mulighet til reell brukermedvirkning og valgfrihet i sine behandlingsvalg. Legg bort forslaget om moms på alternative helsetjenester. Dette vil være det eneste fornuftige å gjøre.

 

Mvh Willy Marthinussen 

Hypnoterapeut og livscoach 

Øygarden Senter for Klinisk Hypnose 

Sykemeldt med god samvittighet

 

Hei alle fine folk!

Jeg har tidligere skrevet mye om det å være usynlig syk og det stigmaet mange opplever når livet og hverdagen fylles med begrensninger.

Ofte er det mye verre å møte samfunnets holdninger enn det å være syk. Og faktum er at særlig psykisk sykdom og kroniske smertetilstander er gjenstand for mange skjeve blikk fra omgivelsene våre. Til tross for et nødvendig og sterkt fokus på psykiske lidelser siste årene, har vi fortsatt en vei å gå for å se sykemeldte mennesker i aktivitet som noe nødvendig og fint.

Alle med kroniske sykdommer i dette landet har også en psyke. Og omgivelsene våre har en fordømt plikt til å anerkjenne våre omgivelser, medmennesker, kollegaer, venner og familie som sliter.

Det burde i 2020 ikke komme som en overraskelse for folk at lystbetonte aktiviteter er både middel og mål for å gjøre hverdagen lettere for dem som sliter. Baksnakking og handling som utsetter denne bedringen i et sykdomsforløp har ingenting i et moderne samfunn å gjøre.

Jeg er imidlertid ikke sikker på at veien til forståelse, aksept og fremming av menneskers måte å takle egen sykdom på, er særlig kort. Samfunnet i dag er etter min mening, definitivt i ferd med å gjøre kronikere og sykemeldte i mindre stand til å bli bedre, eller å kunne ha gode rehabiliteringsforløp. Til tross for økt fokus på blandt annet psykisk sykdom i samfunnet, ja så synker ikke antallet mennesker som tar sitt eget liv. Som vanlig med politiske intensjoner, så er det ofte bare ord. Det er sagt at vi nå skal ha en nullvisjon om antall selvmord i Norge, men midlene til konkrete tiltak står ikke i stil til lidelsene som påføres mennesker lokalt. Fortsatt leser vi om alvorlig syke mennesker som ikke verken får tidlig nok hjelp eller ivaretas helhetlig av helsevesenet og som dermed i verste fall bidrar til både draps og selvdrapsstatistikken.

Alle i arbeid er et fint mål, men når man ikke ser at det finnes ulike sykdommer, tilstander og menneskers egne unike opplevelser av dette, så kan ikke man lage standardiserte og generelle forløp. Spesielt ikke med pisk.

Kronikere i Norge koster samfunnet enorme summer hvert år. Skal tro hva man ville spart samfunnet for ved å gi respekt, empati og forståelse i sine unike rehabiliteringsforløp. Aksept for at hvert menneske opplever sin egen sykdom ulikt enn alle andre, empati slik at sykdomstilstander ikke blir verre eller leder til psykisk uhelse i tillegg, og forståelse for det gullstandarden i all forskning viser at virker, nemlig at aktivitet, lystbetonte opplevelser og invitasjoner til aktiv deltakelse i sosiale eventer leder til bedre helse og tilbakeføring til arbeidslivet.

Og folkens, uhelse, usynlig sykdom, kroniske lidelser, selvdrap og psykisk sykdom er ikke en og en enkeltsykdom, men snarere sykdommer som oftest henger sammen med hverandre i en klase med symptomer og oppleves som at en får alt på en gang.

Og det begynner ofte med en sykemelding, stigmatisering og slenge med leppa i uforstand kan føre det videre til langtidssykemelding og til sist til ødelagte liv.

Vi alle burde hylle dem som løper på fjellet, deltar i sosiale interaksjoner, reiser og opplever gode og positive ting som gir mestring. For det er dette som fører til bedring. Det er dette som forebygger funksjonsfall. Det er dette som ivaretar bedre psykisk helse og dermed forebygger behovet for ytterligere helsehjelp. Det er kun forebygging hånd i hånd med empati, forståelse og tiltak for å gi akutt og nok helsehjelp av  ikke kompenserende art som gir samfunnsmessige og personlige gevinster for A/S Norge og den enkelte som sliter.

Samfunnet er i dag etter min oppfatning både for kaldt og platonisk i sin tilnærming til kronikere og andre som sliter med sykdom. Det lages standardiserte forløp, men midler til enkelttiltak som skal og bør være individuelle og tilpasset personen som er syk, følger sjeldent med.

Så min bønn til politikere, medmennesker og dem som sitter i systemet som skal ivareta god helse, legger mye mer innsats og midler inn på forebyggende tiltak mot enkeltindividet og dennes omgivelser, enn standardiserte pakkeforløp der  nok midler synes å være et fremmedord. Nei til det som nå synes å være et mekanisert helsevesen der kompenserende tiltak kun skjuler symptomer og ikke egentlig bedrer den enkeltes individuelle behov for å komme tilbake i det som er en bedre hverdag.

Vi har alle en fordømt plikt til å løfte våre medmennesker opp, ikke trykke dem ned. Det gjør vi aller best ved å forebygge uhelse, ikke hjelpe dem inn i videre sykdom ved manglende forståelse, manglende empati og for mange krav i et standardisert opplegg som sjeldent tar hensyn til menneskers unike egenart i alt og ett.

Så til deg som av ulike grunner blir sykemeldt. Vær aktiv, motivert og deltakende i ditt eget liv med den aller største selvfølgelighet. Ditt liv betyr mer enn hva andre mener og tror om hvem, hva og hvorfor.

 

 

 

 

Lyden av stillhet

 

Hei alle fine folk! Har du noengang hørt lyden av stillhet?

I dagens samfunn er det jo lyd over alt. Fra du åpner øynene om morgenen til du lukker dem om kvelden. Men det mange ikke vet er at også lyden av natten siger inn i hjernen vår. Alle lyder døgnet rundt oppfatter vår utrolige hjerne. Og ikke bare oppfatter den alt, men den lagrer også alt! Absolutt alt. Fra den dagen man trer inn i livet til den dagen man trer ut av det. Det er jaggu en rimelig stor harddisk vi drasser med oss, ikke sant?

Vår hjerne er jo designet for å kunne lagre alt, men dette betyr ikke at alt blir liggende i et stort uryddig kaos. Hjernen vår er også svært flink å sortere ut det vi trenger og rydde vekk det vi ikke trenger. Vi kan for eksempel ikke huske alt som har skjedd før, men vi kan ofte hente det frem hvis vi konsentrerer oss om å huske. Det viktige med hjernen er likevel å trene fornuftig med den. Hjernen trenger minst like mye trening som alt annet i kroppen og det er derfor det er så utrolig viktig å tilføre den det den trenger av både problemløsning, ulike og varierte oppgaver, nylæring og riktig mat og mosjon. Men visste du at hjernen også trenger restitusjon?

 

Når vi sover rydder hjernen. Rydder og vasker. Derfor er det utrolig viktig å få nok søvn og hvile. Hvis ikke blir vi faktisk litt sprø, desorientert og forvirret. Å overbelaste hjernen er altså en svært dårlig ide. Derfor er det jo et tankekors at vi gjør vårt ytterste for å overbelaste denne utrolige mekanismen av og til.

Vi hører på musikk samtidig som tv står på. Vi omgir oss med støy i alle former og til og med når vi går turer for å finne roen setter vi på musikk i ørene sånn liksom for å roe ned. Nå er det selvsagt å dra det litt langt å påstå at det er skadelig med musikk på når vi skal finne roen, men noen ganger innimellom burde vi faktisk ta en timeout med fullstendig stillhet. Forskning viser at bare ti minutter med total stillhet gir hjernen muligheter til å få ryddet litt i rotet.

Selv så setter jeg av tid hver eneste dag til å sette øreplugger på, lukke øynene og bare være i lyden av stillhet. Det å kun høre eget hjerte slå, eller kjenne pulsslagene uten en lyd og være i total stillhet gjør noe med sansene våre. Prøv selv noen minutter daglig å se hva som skjer. Sett i plugger og ta gjerne et hørselvern utenpå det igjen, lukk øynene og bare lytt til absolutt stillhet. Det er faktisk bra for deg.

Ønsker dere alle en strålende fin kveld!

Hvordan jeg fikk et nytt aktivt liv

Reklame | Øygarden Senter for Klinisk Hypnose

lifemaze
Livstilsendring

 

Hei alle fine folk!

 

Som mange av dere vet, og andre igjen ikke vet, så er jeg over gjennomsnittet glad i å løpe.

Jeg løper så ofte jeg kan og da helst favorittdistansen 10 Kilometer. Som 52 åring er det svært viktig å holde seg i god form og slik sett kan man si at jeg løper for livet.

 

Mange løper betydelig lenger og fortere enn meg. Det er helt ok. Mange løper ikke i det hele tatt, men bedriver tiden med andre former for aktivitet og trening. Det er også helt fint. Man må finne de tingene som funker for seg selv. 

 

Det er de som verken løper, trener eller går som står i fare for å utvikle livsstilsproblemer. Og de som velger sofaen foran det å bli andpusten, ja de er faktisk i en risikosone. Og dessverre er det nok også slik at hvis man går ut en tur og tempoet er det vi kan kalle svært bedagelig, ja så er det lite helsegevinst i turen. Men, for all del, det er likevel dobbelt så bra som å ligge på sofaen, så helt bortkastet er det ikke.

 

Så hva må til? Ikke så mye som du kanskje tror.

Man må ikke ha hardkjør og geriljaøkter fire ganger i uken for å bedre helsen, men man trenger å bli litt andpusten hver dag som et minimum. Jeg løper, andre går, men jeg løper nesten like sakte som andre går og for meg er det det som er gleden. Man må nemlig ikke løpe langt og fort. Det er bedre å løpe sakte og jevnt å ha glede av det du gjør, overskudd etterpå og kunne gjøre litt hver dag enn å blåse til fire ganger i uken for så å gå på en smell.

 

For min del begynte livsstilsendringen for 15 år siden nå. Det begynte med å kutte røyk og snus og fulgte opp med å begynne å lære meg å like noe jeg hatet, nemlig løping.

 

Er det en erfaring jeg vil trekke frem som det viktigste i denne prosessen må det være bestemmelsen om å ikke være en som aldri skal forsøke å gjøre noe nytt. En av de største farene ved å krasje en livsstilsendring er nemlig at man på død og liv skal opprettholde en rekke av de uvaner og usunne livsvalg man har. Selv hatet jeg løping og dette var noe jeg aldri kunne se meg selv gjøre. Altså løpe langs veien som en tulling i 50 åra. Det er liksom ikke meg, fant jeg ut. Det å endre oppfatning om dette, endret også livet mitt signifikant.

 

Og her ligger mye av hemmeligheten til å lykkes med livsstilsendring. Man må være villig til å gjøre endringer i eget liv. også endringer som man ALDRI i VERDEN hadde forestilt seg mulig. 

 

Slutt å være en sta gammel grinebiter som aldri i verden skal endre slik og slik. Du kan faktisk dø tidligere av en slik holdning, og så vidt jeg vet er det ikke kult å være død. Bare trist for dem du etterlater.

 

Men, altså. Det trenger jo heller ikke være det å løpe. Det kan være så utrolig mange fine aktiviteter som gir deg helsegevinst. Det viktige er at man ikke opprettholder sine uvaner bare på pur trass. Jeg vet det finnes svært mange som sier at man ikke kan være aktiv på grunn av ulike smerter og begrensninger rent kroppslig. Til deg vil jeg si at det i nesten alle tilfeller aldri er noe som begrenser deg fra å være aktiv. Det finnes utrolig mange muligheter til aktiv hverdag selv om man sliter med ulike ting. Og så finnes det selvsagt også ting som gjør at man ikke kan.

 

Selv er jeg operert for prolaps og degenerative endringer i ryggsøylen slik at jeg lever med daglige ryggsmerter. Jeg har aldri vært så bra i ryggen som etter at jeg begynte å trene. Trening er anbefalt for dem med ryggsmerter, men som alltid er det lurt å høre på legen din. Når jeg begynte trening for mange år siden lå jeg paddeflat i ukesvis med smerter. Jeg gav likevel ikke opp og etter hvert så ble det bedre. Ikke lur deg selv til å gi opp, men få tilpasset trening. For meg ble det et nytt liv.

 

I dag løper jeg mil etter mil. Fortsatt vondt, men i bedre form enn når jeg var 20 år. Jeg er i full jobb igjen og har eget firma utenom dette. 

 

Jeg har også ledd og muskelsmerter daglig. Som blir bedre etter en løpetur. Smerter og slike bagateller skal pokker meg ikke begrense livet mitt! Det er også mentalt godt for meg å være aktiv og POSITIV! Her har Hypnoterapi hjulpet meg på en uvurderlig måte. Hypnoterapi har hjulpet meg til å endre oppfatninger om mangt og meget, samt lært meg å kontrollere smertenivåene mine. Øke smerteterskelen. Det ligger mye og god forskning på denne type terapi og jeg har da også fått anledning til å hjelpe mange til et bedre liv.

 

Jeg NEKTER å være en gammel sta grinebiter som ALDRI skal endre noe. Jeg vet nemlig hvordan det ender og det er ikke noe hyggelig tanke. Jada, vi skal alle legge inn årene en gang, men før det skal vi jammen leve å ha det godt på hele roturen. Vi skal ikke synke i en råtten robåt halvveis over fjorden, liksom.

 

Men litt tilbake til mine løpevaner. Jeg løper i det jeg kaller gledestempo. Gledestempo er ikke raskt, men jeg ligger i en det som vi kaller sone 1 – 2 – og 3. Dette er rolige joggeturer uten at man sprenger på. Dette er også det tempoet som er mulig å løpe langt i. Jeg løper 10 kilometer på rundt 60 minutter og da går det ikke spesielt fort. GLEDEN jeg føler slår imidlertid alle tanker om personlige rekorder ned i støvlene! Og nettopp gleden ved å jogge rolig avgårde i et tempo som renser hodet, er bare uslåelig. Dessuten er det i dette tempoet man forbrenner magefettet best. Ikke ueffent altså!

 

Det viktige er altså å åpne øynene for egen oppførsel i forhold til livsstil. Være klar for endringer som kanskje er inngrodd over et helt liv, samt våge å stå i smerter i en periode før kroppen venner seg til et nytt liv. Snakk med legen din eller en fysioterapeut om disse tingene og om dette kan være bra for deg. Ikke sitt stille å klung deg fast til hva en lege sa til deg for 30 år siden, men få en grundig gjennomgang av egen helse og start et nytt og bedre liv i dag!

 

Og du, trenger du hjelp til motivasjon eller endring? Ta gjeren kontakt med meg eller sjekk ut hjemmesiden min Øygarden Senter for Klinisk Hypnose.

 

Alt er mulig, tross alt

 

Hei alle fine folk

Nå er det lenge siden jeg har skrevet her på bloggen, men planlegger å øke opp mer nå.

Årsaken er at jeg den siste måneden har brukt svært mye tid og krefter til å få alt i orden med firmaet mitt. Firmaet som jeg startet i September i fjor har sakte, men sikkert økt i verdi. Og dermed har jeg da også selvsagt kunnet hjelpe mange med ulike problemer. Jeg har nå oppsummert hva det er jeg egentlig har å tilby og jeg blir faktisk litt stolt over meg selv for alt dette.

For 29 år siden fikk jeg klar beskjed av NAV og deres Psykolog i det som heter ARK, eller arbeidsrådgivnings kontoret, at jeg ikke var i stand til å gjennomføre noe annen utdanning enn truckførerbevis.

Slike ting gir traumer for alle mennesker.

Opplevelser i livet der man som mennesker blir stemplet av ulike maktpersoner, ledere, og andre som i form av sin posisjon eller relasjon, gir det som oftest er traumer som preger ens trosystem eller oppfatning av hvordan leve eget liv.

Det offentlige Norge har mye vondt på samvittigheten.

Men, det å oppsummere eget liv etter dette kan være både helende og styrkende i livet.

Selv gikk jeg etter dette ut med bachelor i Ergoterapi, 15 år med gode opplevelser hos mine pasienter der jeg har hjulpet utallige mennesker til et bedre liv, lederoppgaver i folkehelse og frisklivssarbeid, videreutdanning innen rehabilitering, oppstart av eget firma som anerkjent kunstfotograf, og nå i det siste året, ny kunnskap og godkjenning som Hypnoterapeut og EFT terapeut med eget firma som hjelper enda flere mennesker.

Ja, jeg er STOLT av meg selv. Stolt for å ha motbevist et system og etterhvert ganske mange mennesker som i kraft av deres posisjon har gjort sitt ytterste for å trykke en ned.

Jeg går ufortrødent videre i livet og registrerer at jeg har lykkes.

Og folkens, det kan faktisk ALLE. Stå imot mobbing, utfrysing, undervurdering og andre traumer som påføres en av inkompetente mennesker og systemer som drives av manglende kunnskap, misunnelse, frykt for endring, og elendige holdninger. Det er jaggu ikke slike fordomsfulle og uvitende mennesker som skal definere hvordan livet til andre mennesker skal og bør leves. Det er KUN DEG SELV. Ingen andre mennesker skal eller bør definere eller styre andres meninger, liv eller mål i livet.

For alle dere der ute som møter, har møtt eller står midt i en slik kamp: Jeg heier på dere! Jeg vet at det er mulig å finne sitt eget liv. Jeg VET at alle kan.

Og til dere som forsøker å trykke ned andre menneskers håp, deres mål i livet uansett hva det er, dere som i kraft av deres stilling, posisjon eller relasjon enten dere jobber i det offentlige eller i det private, husk. Husk at fremgang og utvikling både samfunnsmessig og personlig ligger hos dem som sitter foran dere. Ligger hos dem som sitter der å ønsker hjelp og støtte. Dere kan løfte et liv. Men, husk at dere kan også ta liv…det du formidler kan sende andre mennesker og familier enten til topps eller til bunns.

Vær ditt ansvar bevisst!

Willy

Ta en lykkepille og ring meg på Mandag

 

Nasjonal dødsårsaksregister for 2018 viser det at i alt ble begått 674 selvmord her i landet. Av disse var det 202 kvinner og hele 472 menn.

Dette tallet har vært stigende de siste årene og har ikke vært så høyt siden 1988 til 1991. Den største økningen ser vi blant menn siden 2017 til 2018, en økning på 17,4%. I tillegg har det aldri vært så mange kvinner som har tatt sitt eget liv. Noen gang!

Dette er tallene. Dette er krisen. Dette er dagens Norge.

Mens helsevesenet blir stadig bedre i følge mange, der økt kompetanse er i vinden som aldri før, der det aldri har vært flere med både master, doktorgrader og høy utdannelse og faglig kompetanse. Der det pøses på med midler til videreutdanninger, etterutdanninger og ja, Gud vet hva, har altså man ikke nådd frem til å forhindre at så mange tar sitt eget liv. Hva pokker skjer?

Man trenger muligens å stoppe opp litt. Kanskje et ørlite realitetsorienterende og selvransakende blikk på seg selv er det som trengs i helsevesenet? Ja det finnes tonnevis av kompetanse, men finnes det noe så enkelt som evne til å lytte? Ikke bare evne til å lytte muligens, men også evne til å være der for dem som sliter, lytte på dem og forstå at kunnskap betyr ikke dritt hvis du ikke kan gi litt av hjertet ditt?

Helsevesenet er etter min mening delvis blitt til et mekanisert og i mange tilfeller ufølsomt maskineri. Som system altså, ikke som det den enkelte gir. Det er mange som er svært dyktige og gir av seg selv ofte mer enn det som kreves og ut over det som er gitt retningslinjer for. Det er bare ikke tid til å nå alle. Det er ikke alle som kan prioriteres på grunn av manglende ressurser og man har kanskje da lett for å havne i en situasjon der «ta en lykkepille og ring meg på Mandag», blir en stadig oftere frase personer som har det vanskelig møter.

Man skal vite at de gode hjelperne finnes der ute. Noen ganger må man dessverre bare lete litt etter dem. Så aldri gi opp. Jeg selv gav ikke opp og livet er nå smilende og lyst. Men man skal jo ikke oppleve at man må lete etter forståelse, skal man? Er det slik det er? Er det slik vi vil ha det?

Mange opplever at de ikke blir tatt på alvor når de møter helsevesenet. Jeg har selv erfaring med å møte et helsevesen som mer enn gjerne vil, men ikke aner hvordan man får det til. Jeg er en av dem som tidligere har møtt veggen. Etter kontakt med fastlege som sendte meg videre til en høyt utdannet psykolog, ble det etter å ha ventet i nesten 6 måneder endelig min tur. Det som møtte meg var sjokkerende. En uinteressert og tidvis bablende psykolog som kikket mer på klokken enn på innholdet i samtalen. Dette gjorde meg dårligere. Samtalen bar preg av å være et manus som hun hadde pugget på skolen. Jeg skylder å nevne at dette var en anerkjent og mye brukt fagperson.

Mye faglig kunnskap kan aldri erstatte et annet menneskes GENUINE interesse og forståelse av slike problemer. Det er heller ikke nok med et genuint ønske om å hjelpe hvis du som behandler ikke ANER hvordan livet er. Det å bli møtt av slike, samt deres åpenbare manglende erfaringsbaserte kunnskap om selve livet, er for mange et videre dytt mot avgrunnen. Mennesker og da særlig menn trenger å bli møtt av noen som forstår, som har sammenligningsgrunnlag å formidle og som ser deg. Ingen trenger å bli møtt med bablende analyser av ens indre tankegods, når det enkleste ofte er det beste. Man trenger å bli sett, hørt og forstått. Man trenger konkrete råd og hjelp til å finne seg selv igjen. Sin selvrespekt og sin indre stemme som snakker positivt om en selv. Ikke psykologer og andre i helsevesenet som ikke har tid eller interesse av annet enn å høre sin egen velutdannede stemme.

Symptomfokuset i det Norske helsevesenet er skremmende når vi setter det opp mot psykisk sykdom. Man må etter min mening ha et veldig mye større fokus på forebygging, samt adekvat behandling av ÅRSAKER i stedet for kun å dempe symptomene. Og når vi snakker om å behandle årsaker, ja så trenger vi behandlere med livsforståelse og evne til menneskelig innsikt mer enn doktorgrader og master innen ditt og datt, selv om basiskunnskap også er svært viktig.

Vi er knallgode på akuttmedisin, men når akuttfaser er over, ja så svikter det for ofte. Da overlates man til det som for ofte er et helsesystem uten evne til å gå tilbake til årsakene på enkeltpersoners egne premisser. Man ender for ofte opp med «Ta en lykkepille og ring meg på Mandag». For svært mange kjennes dette ut som nok et slag fra livet. Et svik fra dem man håpet skulle hjelpe. Et svik som får særlig menn til å lukke seg enda mer. Dette er ikke mine ord, men uttalelser jeg selv har hørt fra mennesker jeg har snakket med og som har møtt et helsevesen som ikke har peiling på HVORDAN de skal prate med sårbare mennesker med psykiske lidelser.

Det hjelper lite å skilte med doktorgrad og master, hvis pasienten blir dårligere fordi man ble møtt av personell som ikke visste HVORDAN man skal snakke med andre mennesker. Det hjelper lite å forstå alle slags aspekter og mekanismer rundt psykiske lidelser hvis evnen til menneskelig relasjon eller evne til samtale på andres premisser IKKE eksisterer.

For mange føles det som en evig runddans i systemet. En runddans som gjør folk sykere, ikke friskere. Det er synd at helsevesenet etter min oppfatning er kommet inn i et spor som er for mekanisert, økonomistyrt og for lite personlig. Det er i alle fall det jeg hører fra menn og kvinner som sliter. «Det er ingen vits i å ta kontakt», sier dem. «Man får bare en venteliste slengt mot seg», sier dem. «De forsto aldri hva jeg mente», sier dem.

Selv opplevde jeg å bli møtt på nøyaktig samme måte. Så da gikk jeg fra å være en synlig mann til en usynlig mann. Det er da også hvorfor menn ofte ikke åpner seg. Blir man oversett, ja så blir man usynlig. Stille. Blir man ikke hørt eller forstått, eller det som verre er, bli møtt med ignoranse og manglende evne til å lytte, ja så er det oppskriften på stillhet. Usynlighet. Det er oppskriften på en lukket munn der vi burde og skulle hatt åpenhet. Det å forstå at åpenhet er en viktig nøkkel for å bryte tausheten, er livsviktig. Det å rette kritikk og meninger mot det som ikke fungerer er livsviktig. Det å gjøre psykiske lidelser synlige, er livsviktig.

Jeg skal glatt innrømme det at jeg selv er redd for å snakke. Jeg selv er redd for å kritisere et system som jeg selv er en del av. Jeg har opplevd hvordan slikt blir mottatt. Det er ikke pent. Jeg er redd. Det kan jeg godt være ærlig om.

Det å ytre sine meninger er for meg åpenhet. Åpenhet om, og diskusjoner rundt dette temaet bør være en naturlig del av det samfunnet vi lever i. Kun da kan folk få endring. Kun da kan vi belyse HVORFOR statistikken er slik den er og stigende. Kun da kan vi faktisk få satt åpenhet på dagsorden. Kun da kan vi få stemmer ut der som bygger TILLIT til dem som sliter. Kun da kan stemmer som taler systemet imot der systemet ikke fungerer godt nok, få aksept og spillerom til å være en del av løsningen, ikke en del av problemet.

Kanskje da kan vi få til at vi møter mennesker med løsningen på HVORDAN vi prater til dem. Kanskje da kan vi møte dem med TID og RESPEKT nok til ikke å titte på klokken når man samtaler med sin behandler. Kanskje man da kan få til et system som prater med MENNESKET man møter og ikke pasienten. Kanskje man da for alltid kan kvitte seg med frasen «Ta en lykkepille og ring meg på Mandag».

Det finnes imidlertid også svært god hjelp å få. Derfor er det ENORMT viktig å aldri gi opp. Det finnes løsninger for ALLE. Hvis du møter motstand, ja så ring andre psykologer, psykiatrisk sykepleier, akuttmottak og andre. Ring kommunens hjelpeapparat. Ring til krise og hjelpetelefonen. Snakk med hjelpeapparatet og snakk med dine venner eller familie. Aldri gi opp livet fordi du møter deler i systemet som ikke virker. Åpenhet og samtaler er gull verdt i en prosess der du går fra mørke til lyset. Hjelpen finnes. Aldri gi deg i søken på et godt liv.

Det finnes et lys. Alltid!

Mvh Willy Marthinussen

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top