Noen ganger, kanskje til og med litt for ofte, kan uken starte litt brått og automatiserte tankemønstre pumper inn i aktiv fase, hopper over tankene slik at man ikke har kontroll og bare skrur av lyset. Alt i omgivelsene støtter kanskje også opp om negativiteten. Regn, vind, regninger, sure folk og så videre. Kjenner du deg igjen?
Så hva kan man gjøre når morgener starter skjevt? Når selvfølelse har bestemt seg for å ta en ferie og pæren i hjernebarken ikke lyser?
Fokus. Selv om automatiske mønstre aktiveres plutselig og uventet er det mulig å påvirke reaksjonene. Om man velger å akseptere at noen dager føles annerledes og fokuserer på alt som er bra i livet, så går ting lettere.
Begynn gjerne dagen med en lang dusj, strekk muskler og gå gjerne barfot ut i regnet. Jording er en undervurdert øvelse. Tillat deg selv å skru på lyset, smil til tross og reis gjerne en visuell tur innover i deg selv til steder, tider og hendelser som gav deg fantastiske følelser.
Har du noengang tenkt på at måten du tenker på styrer det meste av dine opp og nedturer? Har du noengang tenkt på at årsakene til at du ikke har det bra og at du ikke er fornøyd med tingenes tilstand i livet, kan skyldes måten du tenker på?
Kan det hende at de tankevalg du tar leder deg til sinne, hat, frustrasjon, avmakt og håpløshet? Kan det til og med tenkes at du har bestemt deg for at “Det er slik jeg er”? “Det ligger i familien?” “Jeg har opplevd så mye urett at det skulle bare mangle…?”
Kanskje det da er på tide å ta en ny gjennomgang av hva du synes er bra ved dine nåværende tankevalg. Hva slags følelser fremkaller disse tankene og er de fornuftige og bærekraftig? Gir det deg mestring og livsglede, eller surrer du rundt i en evig dans med misnøyen?
La det være helt klart. Verken gener eller familiære personlighetstrekk definerer deg som person. Du er unik og ikke ferdig formet for livet. Altså er forandring fullt mulig. For alle som ønsker det. Så det så!
Og nettopp her ligger mulighetene og selve nøkkelen til å forandre den situasjonen du er i. Å ville endre det du ikke er fornøyd med. Det er ikke lett og det krever ofte et oppgjør med seg selv, sin fortid og hvordan en tenker om fremtiden.
La oss ta et eksempel.
Sett at du har opplevd mye dritt i livet. Mye urett har blitt gjort mot deg og du har endt opp som en bitter og sint person hvis eneste aktivitet i verden er å gi andre hat gjennom kommentarfelt. Sett at meningene din i kommentarfeltet gjenspeiler måten du selv har blitt behandlet på i livet. Da skal f meg andre også få høre hvor jævlig verden, samfunnet, myndigheter og andre er.
Resultatet er selvsagt at du opplever deg mye mindre likt og akseptert i verden. Kanskje har alle vennene dine tatt avstand i tillegg slik at ensomhet krydrer din allerede kjipe tilværelse. Alt dette “beviser” selvsagt at du har rett og verden er fæl. Og sånn går dagene…helt til livet er bortkastet på den siste dagen.
Still deg spørsmålet om det var verdt det. Om krigen din var nødvendig. Om kverulering, motstand og generelt hat førte med seg det gode liv? Eller var alt bare en avansert form for selvskading?
Nådde du frem med hatet ditt? Brydde verden seg egentlig? Jeg tror ikke det.
“Bitterhet er en gift du selv tar og håper at andre skal dø av” heter det seg. Bitterhet og hat blir således en måte å skade seg selv på.
Så når man driver slike former for selvskading så er det i sannhet ikke bærekraftig for eget liv. Det er da behov for å endre noe. Og igjen, alle kan endre sin situasjon. Hvis de vil, vel og merke…
Det fine ved å ta feil er at det alltid ligger kunnskap og utvikling i kjølvannet av våre feil for dem som er villig til å ta det til seg.
Jakten på perfeksjon kan være en ødeleggende øvelse. Hvorfor? Simpelthen fordi det perfekte ikke eksisterer. Uansett hvilket område man søker perfeksjon innen, så er målet umulig å oppnå.
I dag hører vi ofte om coacher, mentaltrenere og alskens rådgivere selge oss ideen om å bli den beste utgaven av oss selv. Men hva om dette fører til en evig jakt på noe som ikke er oppnåelig? Er vi ikke egentlig allerede den beste utgaven av oss selv? Jager vi egentlig perfeksjon?
Hvorfor må det være slik at vi mennesker aldri blir fornøyd med slik vi er inni oss?
Selvsagt finnes det alle typer endringer vi både kan og bør gjøre i livet. Ødeleggende adferd er og blir uheldig og helsefremmende tiltak har da aldri vært feil. Selvsagt vil idrettsutøvere søke etter best mulige resultater og selvsagt vil vi trene for å bli bedre. Selvsagt vil vi mennesker også forsøke å være så god som mulig, men hva er egentlig så god som mulig? Kan vi noensinne bli så god som mulig? Og hva om jakten på dette ødelegger mer enn det gir oss?
Resultatene av en adferd der vi bruker livet vårt til jakten på det aller beste for oss er ofte spiseforstyrrelser, angstlidelser, dårlig selvbilde, følelser av avmakt, håpløshet og stress. Sykdom, med andre ord.
Hva om vi lærer oss å finne perfeksjon i det imperfekte? Hva om vi nøyer oss med å være i lykken som vi allerede har? Hva om målene våre likevel vil kunne oppnås ved å slutte å jage etter dem, men la dem komme av seg selv? For dette finnes det selvsagt mange teknikker og metoder for å kunne klare. Hva om vi stoppet opp litt å spurte oss selv om livet vårt faktisk vil bli rikere om vi oppnår perfeksjon eller løper livet av oss i jakten på perfeksjon?
Har du gjort opp status for hva som egentlig betyr noe i ditt liv? Har du definert hva du trenger for å være lykkelig og fornøyd i dine livsøyeblikk? Jeg har. Og det kjennes utrolig godt ut.
Med dette siste blogginnlegget i år vil jeg ønske alle en nydelig nyttårsfeiring og et rikt godt nytt år.
Kronisk eller langvarig sykdom innebærer for de fleste at livet endres helt. Det å leve med dette påvirker ikke bare en selv og sin kropp, men også i høyeste grad psyken.
Mange sliter med skam og dårlig samvittighet i tillegg til kroppslige faktorer. Psykiske lidelser i tillegg til kroniske og alvorlig sykdom kan til og med forverre symptomene som ligger i bunn.
Svært mange kjemper seg igjennom dette og lever en daglig kamp mot smerter, psyke og relasjonsmessige utfordringer da det ofte er svært lange ventelister for såkalt ikke akutt psykisk behandling.
Mange blir i tillegg aldri tilbudt hjelp for psyken. Det synes som om det dessverre eksisterer et stort gap mellom psyke og soma i den praktiske verden i helsevesenet.
En helhetlig tilnærming og forståelse er dessverre ikke nok. Det må handling til som viser seg i praksis og som umiddelbart ivaretar forebyggende tiltak for dem som trenger dette. Praktiske tiltak og rask tidlig intervensjon er også for lite dersom det ikke arbeides tverrfaglig, tverretatlig og gis ressurser til dette gjennom tverrpolitisk enighet.
Vi har et ansvar for våre medmennesker! Willy Marthinussen Hypnoterapeut og livscoach
Vår indre dialog er mye viktigere enn mange tror. Hjernen vår er hele tiden i forandring og hva vi forteller den gjør den. Den ubevisste delen av hjernen er ca 95% av den totale delen og formbar. Denne delen skiller heller ikke mellom fantasi og virkelighet.
Så hvordan din indre stemme prater til deg selv betyr at du former hjernen din i den retningen du selv foreslår for den. Enten det er sannhet eller ikke.
Forteller du hjernen din at du ikke klarer noe, ja så forbereder hjernen seg på det. Om det ikke er nok så bygger i tillegg hjernen din forbindelser som over tid spikrer denne troen på at du ikke klarer det, fast i hjerneforbindelser. Irriterende indre dialog sant?
Så husk på at du snakker fint til deg selv og at jo mer du gjør akkurat det, jo bedre blir hjernen din på å tenke dette, og utføre reaksjoner som tro på deg selv, selvtillit osv…
Et levende menneske. En kvinne født i en tid der det ikke skulle mye til før religiøse ledere og øvrighet fikk morderlysten over seg. En annerledes kvinne. Hun ble et av mange offer for hekseprosessene i Finnmark. Hekseprosessene er heldigvis over i den forstand at de virkelige flammene er slukket. De er erstattet av en ny type flammer. en type som har potensielt like mye skadepotensiale som 1600 tallets virkelige bål.
Flammene i dag tennes av de moderne svovelpredikanter og religiøse miljøer gjennom psykisk negativ påvirkning, hatretorikk og kunnskapsløse ytringer der troen trumfer all vitenskap, sunn fornuft og empati for de som ansees som annerledes.
Det er lett å forestille seg at utfrysing, utstøting, og trusler der det antydes at frafalne og ikke troende vil lide grusomme skjebner i helvetes varme ild, kan føre til tunge angst og depresjonslidelser. Er ikke dette da mye likt de bål som ble tent for Maren og andre kvinner og menn?
Psykisk uhelse preger ofte dem som forlater strenge konservative religiøse samfunn. Disse miljøene tegner ofte sterke indre fiendebilder der det er det onde mot det gode, det moralske mot det umoralske, fordervelse og helvetes pinsler mot kjærlighet og tilhørighet. Dette sørger for å opprettholde indre justis og orden der man lett kan forstå hvor ekstremt vanskelig det er å velge et liv utenfor. Psykiske vansker og uhelse påført på så mange ulike områder at enkeltmennesker skal være veldig sterk for å stå i dette.
Staten er etter min mening en viktig aktør i kampen for å ivareta mennesker mot psykisk bålbrenning i disse religiøse og heldigvis marginale miljøer. Hvorfor er det da så viktig å kunne gi statsstøtte til samfunn og religiøse ledere og talsmenn som opprettholder utfrysing, sosial kontroll og manipulasjon ved trusler om fordømmelse? Er ikke det å gi økonomisk støtte til en overbevisning om at det er rett å forfekte et syn der fordommer og dårlig skjulte trusler om fortapelse truer enkeltindividers psykiske helse?
Er det dette vi vil i et moderne og åpent samfunn der fellesskap, kjærlighet og aksept for alle skal være naturlig?
Disse marginale ultrakonservative miljøene er heldigvis nettopp det. Marginale. De aller fleste kristne forholder seg til den nye verden og et verdensbilde som tillater å respektere alle mennesker uansett legning og hvordan man velger å leve i sitt eget liv. Jeg tror selv på kjærligheten til alle mennesker og har selvsagt ingen fordommer mot andre sin tro uansett hvilken retning den har. Jeg har imidlertid svært mye imot dobbeltmoralen i budskap fra disse som forfekter en tro der bålbrenning anno 2021 fortsatt eksisterer. Jeg har svært mye imot det hatet disse miljøene har mot ulike typer legninger. Miljøer der de sier at de elsker mennesket, men hater praktiseringen av kjærlighet mellom samme kjønn. Dette dobbeltmoralske og middelalderske tankesettet overføres i tillegg til uskyldige barn i deres egne skole og utdanningsmiljøer, innad i familiene og i alle sosiale møter og forsamlinger der denne gjengen regelmessig møtes.
Så skal den som er født med en annen legning da også “repareres” med homoterapi og dårlig skjulte trusler om evig fortapelse. Hva annet enn psykisk bålbrenning er dette? Svovelpredikantene og deres trofaste vedsankere skjønner tydeligvis ikke hva dette kan gjøre av skade på mennesker. Medmennesker. Vi hører om mennesker som tar sitt eget liv som følge av svovelpredikantenes fyrstikker. Burde ikke dette kvalifisere til økt fokus fra staten slik at denne type skadeverk ikke fant sted?
Folk må få ha den troen de vil og mene hva de vil, men det mange vil mene er konsekvensene av svovelpredikanters og marginale trosmiljøers meninger, nemlig en type psykisk vold gjennom mobbing, trusler, og utfrysing. Dette hører ikke hjemme i et moderne og inkluderende samfunn etter min oppfatning. Det er heller ikke riktig å gi statstøtte til slik virksomhet etter min mening.
Selv hevder disse miljøene at de følger bibelen. Eller mer riktig deres egen og andres fortolkninger av disse tekstene. Selv sier dem at vi må slutte å trekke paralleller til 15 og 16 hundretallets virkelige drap via bålbrenning, der blant annet min ane, Maren ble tatt av dage i hekseprosessene i Finnmark. Men selv har de ingen problemer med å trekke sine egne argumenter tilbake med flere tusen år i skrifter som beviselig er redigert av utallige prester opp igjennom tidene. Utallige holdninger og personlige meninger i den tid de ble skrevet i har ført til at i fjær muligens har blitt til en million høns. Jeg har vanskelig for å se at dette holder som evidens og grunnlag for å fordømme andre mennesker i 2021.
Staten bør ha en gjennomgang av hva de velger å gi støtte til etter min mening. Staten bør snarest skjerpe inn straff og sanksjoner mot miljøer som driver psykisk bålbrenning, fordømmelse og det mange vil mene er manipulasjon av sine medlemmer i disse marginale miljøene. Når man yter statsstøtte til ulike religiøse samfunn bør det være et helt klart krav om å sette makt bak pengene i form av en viss sanksjonsmulighet mot konservative samfunn som bedriver psykisk avstraffelse og mobbing mot det dem ikke liker.
Og det er også på høy tid at disse konservative ekstremister innen religiøse kirkelige samfunn blir satt til veggs av sine egne. Det er etter min mening på høy tid at miljøene selv tar et grundig oppgjør med sine religiøse ledere som fortsatt forkynner hat, mobbing, fordømmelse, manipulasjon gjennom dårlig skjulte trusler om helvete og hvor fælt resten av vårt umoralske og fordervede samfunn er. Ta et oppgjør med tankegods som har potensiale til å drive mennesker inn i ytterste fortvilelse. Noen av dem kan ende opp med å ta sitt eget liv.
I et samfunn der vi stadig oftere ser hvor hardt debatt og meningsklimaet er og der ytringsfrihet ofte kan misforståes som retten til å tråkke på andre på grunn av hudfarge, legning eller funksjonsnedsettelse, altså i ytringsfrihetens navn, er det på høy tid at vi tar et oppgjør med dem som sprer hat, mobbing og påfører våre medmennesker psykiske lidelser.
Hatet og fordømmelsene som boblet til overflaten rundt diskusjonen om regnbueflagg i offentlig regi eller på idrettsarenaer, viser at kjærlighet til andre mennesker når legningen er “feil”, er ikke eksisterende. Svovelpredikanter og deres følgere løper rett til tastaturet og fordømmer som om fyrstikker og vedkubber allerede var samlet inn og klar til å tenne på. Det er en skam at det gis statsstøtte til slike miljøer uten at helt klare og tydelige krav og tettere oppfølging av disse kravene. Jeg skal tillate meg å lefle litt med troen selv. Troen på at det nok ikke er de fordømte som sendes til helvete på den siste dagen, men heller de fordømmende…
Noen ganger treffer jeg mennesker som av ulike årsaker kjenner på en enorm følelse av svik og utfrysing fra sin egen flokk. Ofte fordekt under speileffekter som snur all argumentasjon om hvem som har rett, mot deg. Alltid mot deg. Alt du gjør er liksom feil og det gis deg med et overbærende klapp og et slags falskt smil. Skjult i et slør av falsk omsorg eller misforstått kjærlighet. Det er da dette går ut over livskvalitet og helse.
Mange går rundt å tenker på at de aldri strekker til. At de aldri er god nok. Tanker som dette er vanligere enn man tror og selv om man innerst inne vet, og logisk sett er fullt klar over at dette er feil tenking, så er følelsen der likevel. Popper opp automatisk i hodet i tide og utide.
Men for noen er dette også altså et sett med tanker som er påført av andre mennesker. Enten man støtes ut fra venneflokken eller til og med sin egen familie, så er det en grusom understreking av hvor alvorlig det er å ha det slik. Der man gjennom livet faktisk blir behandlet som om man aldri er god nok. Der det gjøres blodig urett mellom søsken, familiemedlemmer, kjære og nære. Der det alltid påstås at det er din feil. At det er du som er det sorte fåret og uansett hva du gjør, sier og mener, ja så vrir familien eller andre i flokken det til din feil.
Det er faktisk slik for mange. Da er det ikke lenger en feiltanke om at du ikke er god nok, men en reell opplevelse av utfrysing, stigmatisering og mobbing fra dem som burde være ens nærmeste støttespillere. Der likhet og rettferdighet burde være selvsagt og der forskjell ikke ble gjort.
At man aldri er god nok får man da også oppleve både i ord og gjerning. Og noen har da også levd et helt liv med slikt mot seg.
Men, la det være helt klart! Du er mer enn god nok!
Hva andre mennesker mener, sier, tenker og gjør er revnende likegyldig for om du er god nok. Du er bare mer enn god nok!
Andre menneskers forvridde oppfatninger om deres egen fortreffelighet og at de projiserer løgner og egne fortolkninger av virkeligheten, skal da ikke gå ut over deg?!
Alle som opplever dette lider. Lider av å aldri bli behandlet med rettferdighet. Lider av sorg der tap av egen familie eller andre nære relasjoner fyller livet med tristhet. Jeg har snakket med flere psykologspesialister om dette temaet og de er alle samstemte i at det noen ganger er helt nødvendig å kutte ut relasjoner som fører til psykisk skade på deg som menneske.
Det er vanskelig, men kanskje det er enda vanskeligere å være evig hakkekylling i en flokk som ikke liker deg? Kan hende det for noen da er bedre å gå videre?
Uansett så er det som et stort og sorgfullt tap. Erkjennelsen av å leve i en flokk der du ikke er verdt noe for flokken, er i sannhet tung å bære. Men, å leve livet ditt som sistevalget, som det sorte fåret eller rett og slett som den som aldri blir sett på som god nok, det er kanskje enda vanskeligere å tyngre..det er et tøft valg, men noen ganger nødvendig. Av og til er valget om å løpe uten flokken, naturens måte å si fra om at ensomheten som følger er midlertidig. At det å løpe alene blir litt som Janis Joplin sang “Freedom is just another word for nothing left to loose”
Og tro meg. Når man løper så ser man. Når man beveger seg videre, så møter man livet. Når man reiser fra noe så møter man alltid nye flokker, eller man har andre flokker som mer enn gjerne vil ha deg. Bry seg. Gi av sin trygghet og kjærlighet. Gi deg respekt og verdi. Gi deg det du har manglet.
Det finnes alltid en flokk. Ensomme ulver er også verdifulle.
Hvis du har meninger om dette så legg gjerne igjen en kommentar under her.
Mange går rundt å føler at de ikke er god nok. Noen av dem jeg har møtt har gått et helt liv med opplevelsen av å aldri strekke til. Aldri være god nok. Alltid være uten verdi.
Det finnes selvsagt mange grader av dette, fra det helt overveldende og livsødeleggende, til det mer subtile og noe som dukker opp av og til.
Uansett hva vi opplever inne i de ulike graderingene er det vondt. Så utrolig vondt på så utrolig mange måter.
Ofte så tildeles også denne vonde følelsen av ens egne. Sine aller nærmeste. Dem som skulle gjøre alt for å gi deg verdi og støtte i livet. Det gjør følelsene rundt dette ekstra tunge og vanskelige. Og siden det ofte er ens nærmeste så er det også veldig vanskelig å ta det opp med dem. Fortelle hvordan en føler det.
Det er veldig lett å gå rundt med dårlig samvittighet også. Konstant unntakstilstand i kropp og sinn der man grubler seg sykere om hva man selv kunne gjort annerledes. Hva man selv burde gjort for å bli likt. For å bli godtatt. For å være god nok.
Så har man det gående da, med et sinn i sorg og depresjon og en kropp som gir utallige symptomer på å ikke ha det bra. Kroniske smerter, mage og tarmproblemer, muskel og skjelettlidelser, energitap, hodepiner og mye annet. Psykosomatiske årsaker kaller legen det og sykmelder i lange baner. Enda en bekreftelse på at man ikke er god nok.
Men, man er da god nok? Eller?
Har man lov til det da?
Har man lov til å føle seg verdsatt? Er ikke det vår egen feil? Er ikke tårene våre kun krokodilletårer? Hvem faen tror vi at vi er? Sytepaver? Det er vel det vi er?
Eller?
Det finnes mer enn 8 milliarder mennesker i denne verden. Og vet du? Samtlige av dem er god nok. Mer enn god nok til og med. Alle har lik verdi. Absolutt alle. Du og jeg også. Mer enn god nok og med lik verdi alle som en.
Hva andre mennesker mener om oss er revnende likegyldig. Hvilken verdi andre mennesker gir oss er også meningsløst likegyldig. De fleste mennesker mener noe om så mye. Det kan vi gjøre lite med. Men hva de mener om oss skal heller ikke definere hvilken verdi vi har eller hvilken verdi vi setter på oss selv.
Vi setter oftest vår egen verdi til lav fordi vi ikke tar hensyn til oss selv. Men når alle mennesker har lik verdi, hvordan kan vi da sette oss selv lavere? Det er da ikke verken riktig eller særlig bærekraftig. Vi setter inn feilinformasjon i hjernen vår som til syvende og sist gir oss negative og automatiserte tankemønstre.
Når hjernen vår får øvd nok på feilinformasjon som du gir den, vil den også bli god på å kjøre disse mønstrene. Det vi øver ofte på blir vi god på. Da er det riktig å øve på det som er rett. Ikke det som er feil.
Så øv på å tenke deg høyest mulig i verdi. Fordi det er rett informasjon. Øv på å tenke at du er mer enn god nok, lik alle de andre 8 milliarder mennesker på kloden. Øv deg på et tankemønster som er bærekraftig fordi det gir deg bedre hverdager og sunnere netter.
Som jeg annonserte så er altså bloggen tilbake med regelmessige innlegg. Det kjennes godt ut å få dele og kunne komme med ulike innfall og meninger her på bloggen min.
Kronisk sykdom er ganske mye og særlig ødeleggende for svært mange liv. Jeg kunne listet opp utrolig mange tilstander både fysisk og psykisk innen kroniske sykdommer og tilstander, men det ville ha fylt en hel bok, så det gjør jeg ikke i dag.
Jeg har tidligere skrevet om usynlig sykdom og stigmaet rundt dette, men har i dag lyst til å sette et særlig fokus på kronisk sykdom og hvordan jeg selv lærte å takle dette.
Jeg selv ødela ryggen i 1989 og ble kronisk smertepasient etter dette. Siden 2010 har jeg i tillegg hatt kroniske smerter og betennelser i leddene mine, samt følgetilstander som depresjoner og angst som har kommet i bølger. Ikke noe uvanlig her altså og noe som de fleste kronikere kjenner seg godt igjen i.
Så uansett hvilken kronisk tilstand man har så er det faktisk fullt mulig å endre sin egen situasjon til noe bedre. Det krever imidlertid en endring av den situasjonen man er i.
Jeg husker jo svært godt det utrolig negative mønsteret jeg selv kjørte på 80 tallet med dårlig rygg. Smerter var farlige. Smerter var sosialt ødeleggende og smerter gjorde at en aktiv hverdag ikke var mulig. I dag vet jeg bedre. Aktiv hverdag var nøkkelen til å komme meg ut av et smertehelvete. Og sammen med erkjennelsen om at om smertene sitter i kroppen, ja så skal jeg i alle fall ikke forsterke dem i sinnet. Bare denne innrømmelsen for meg selv gjorde mye. Både den gangen og i dag.
Det er lov å ha det vondt, men man trenger ikke krydre smerter og andre fysiologiske utfordringer med negativ tenking som produserer vonde følelser i tillegg. Ok, lett å si, vanskelig å utføre i praksis, det skal jeg være den første til å innrømme. Like fullt vil tankemønster vi automatisk kjører, være fullt mulig å endre bare vi øver på det. Dette handler om nevrologi. Og vi vet at hjernen vår har evne til å endres. Dette prinsippet er også kjent som nevroplastisitet.
Tenk positivt? Eh..bullshit etter min mening. Hvilke grunner har man når alt er nede både fysisk og psykisk?
Det er ikke bare å tenke positivt så er liksom alt bra. Nei, etter min erfaring må man begynne med å tenke nytt og annerledes. Da kommer evnen og muligheten til å være positiv helt av seg selv. Spør deg selv om dine vaner, tanker, rutiner og dagligliv de siste årene har gjort noe bra for deg. Hvis svaret er nei, så er det kanskje på tide å endre noe?
Jeg har ofte klienter som kommer til meg i terapi for å endre eller bare tweeke litt på hverdagen og etablerte mønstre. Å få andre perspektiver på egen kronisk tilstand kan være avgjørende for mange. Det fjerner ikke nødvendigvis smerter og tilstander som er kroniske, men det kan lette symptomene slik at den kroniske tilstanden blir lettere å bære. Kropp og sinn henger sammen og det å kun behandle kropp uten å ta hensyn til sinnet, ja det kan i beste fall gi et opphold i den kroniske hverdagen. Behandler man helhetlig kan man faktisk snu en nedadgående og fastlåst situasjon.
Mitt mest leste innlegg er uten tvil dette innlegget om usynlig sykdom. Dette tåler en repost fordi det stadig er like aktuelt og viktig for svært mange. Dette innlegget fikk jeg også sjansen til å dele i både God morgen norge og i Bergens Tidende der det ble lest av over 200.000 mennesker.
Dette understreker hvor følsomt temaet er for mange. I stedet for å stigmatisere mennesker med sykdom som man nødvendigvis ikke ser, bør man løfte dem opp å inkludere dem i livet vårt. Vi mennesker er ofte flinke til å tolke, dømme og mene ting uten faktagrunnlag og vi kunne alle hatt godt av å utvise mer tålmodighet og forståelse.
Vi ser dem løpe på fjellet, vi ser dem shoppe på handlesenteret. De som ikke er i jobb, men som helst burde vært det. De er jo frisk, sier de. Klarer dem dette, ja så klarer de også og jobbe?
De ser i alle fall synlig frisk ut.
Eller er det egentlig usynlig syk?
Hva er egentlig forskjellen her?
Mange mennesker sliter med ulike sykdommer som man ikke kan se med det blotte øye. Og er det noe vi mennesker liker å snakke om , ja så er det været OG andres sykdommer. Eller deres åpenbare mangel på dette. Manglende kunnskap eller eget behov for å være aktuell kan være en av årsakene til at folk i tide og utide slenger ut tankeløse og sårende kommentarer om andres arbeidsevne eller deres åpenbare manglende deltakelse i ulike ting.
Hva er det som gjør at alle de som har denne slenge med leppa holdningen gjør dem i stand til å friskmelde andre mennesker kun med et blikk? Jammen er de flinke. Gi dem sporenstreks jobb som diagnostiske verktøy i et helseforetak, de vil jo potensielt spare samfunnet for milliardbeløp!
Her er en svært kort liste over sykdom du IKKE KAN SE!
Kreft
Psykisk sykdom
Revmatiske lidelser
Multippel sklerose
muskel – og skjelettlidelser
IBS
Migrene
Fibromyalgi
Som sagt er dette en SVÆRT KORT LISTE.
Ved første øyekast på denne listen så ser man at noen av disse kan være fra lette til svært alvorlige i gradering. Felles for disse diagnosene er også behovet for aktivitet. Mange av disse diagnosene vil også oppstå samtidig hos flere. Og fortsatt være usynlige for det blotte øye. Men legg gjerne merke til at en fellesnevner her er altså behovet for AKTIVITET, FOREBYGGING og SOSIAL DELTAKING.
Medisinen de med sykdommer av denne typen er altså det å kunne være i aktivitet, trene, gå på turer, gjøre lystbetonte aktiviteter og da så mye som mulig for å kunne dempe symptomer, men også ha en aktivitet som er tilpasset døgnrytme.
For mange vil det være avgjørende å få dagen til å gå rundt. Det å kunne energiøkonomisere vil ofte være av avgjørende betydning. Dette vil si at for å klare hele dagen bør man bruke kreftene i passelige doser og med høyest mulig trivselsfaktor. Altså meningsfulle aktiviteter som er egnet til å gi de som er syke mer energi i hverdagen.
SÅ er det sånn at mange argumenterer for at de kan gjøre det samme i jobbsituasjonen sin i stedet for å bli sykemeldt. Og her er jeg ikke uenig, såfremt det er mulig å få til en tilrettelegging av arbeidsplassen som er hensiktsmessig, samt at arbeidsplassen er et sted der man finner sosiale gleder og utvikling.
Men for mange som blir syke, så er det svært slitsomt å føle seg som en belastning i en jobb du ikke klarer å utføre til det fulle. Det gir altså potensielt en ekstra belastning som for mange legger stein til den byrden man allerede føler.
Uansett hvor du snur deg så blir dem med usynlige sykdommer stigmatisert i deler av samfunnet. Dette er holdninger man ikke burde finne i dagens opplyste samfunn. Men det er jo bare å ta en titt i ulike kommentarfelt så skjønner man at man fortsatt har en lang vei å gå.
Uvitenhet er også en menneskerett, så det lever jeg godt med, men manglende forståelse og empati er jo holdninger man må motsi til det fulle.
Selv har jeg alltid vært åpen med tanke på egne vanskeligheter og dette har da også hjulpet meg mye. Andre klarer slett ikke å være så åpen og det må vi respektere. Uansett så har alle en soleklar plikt til å moderere sine kommentarer og vaske sine holdninger med tanke på det å se hvordan andre kan ha det eller ikke ha det. Det å være usynlig syk skal ikke føre til varig ufør, men behandles som alle andre synlige tilstander. Med empati, omsorg og forståelse. Det har vi en fordømt plikt til å gjøre hvis vi har alminnelig folkeskikk iboende i oss selv.
Så neste gang du ser en tilsynelatende frisk og oppegående person på dagtid klatre i fjellet, svømme i havet, reise på sydenferie, eller shoppe på handlesenteret, så husk på at det pokker ikke er alt du vet. For alt du vet er reisen til syden AVGJØRENDE for personer med revmatiske lidelser. For alt du vet så er turen på handlesenteret foreskrevet av psykolog for å utfordre sin sosiale eller generaliserte angst, for alt du vet så er personen som du ser på fjellet ute på livsnødvendige treningsturer i forbindelse med kreftsykdom, enten det er forebyggende , styrkende eller rehabiliterende. neste gang du du ser en person på joggetur så vet du ikke om dette er et ledd i prosessen med å komme tilbake i jobb etter muskel – og skjelettlidelser. Du vet ikke, så da er det vel ingen grunn til å slenge med leppa heller, er det vel?
Ta vare på dine medmennesker. Forstå at det er mange ulike grunner til at noen blir syke og fortsatt gjør ting som man ikke forbinder med det å være borte fra jobb. Det finnes grunner til at at folk blir sykmeldt og det er mellom legen din og deg. Ikke forståsegpåere med overnaturlige evner som kan “se” at andre er friske.
Pass på hva dere sier og hvilke holdninger dere forfekter til deres omgivelser. Vi har et ansvar for ikke å øke belastningen det er å ikke være synlig frisk.
Selv om man tilsynelatende er synlig frisk, er det altså godt mulig at man er usynlig syk.
