Forebygging – Behandling – Ettervern

 

Kronisk eller langvarig sykdom innebærer for de fleste at livet endres helt. Det å leve med dette påvirker ikke bare en selv og sin kropp, men også i høyeste grad psyken.

Mange sliter med skam og dårlig samvittighet i tillegg til kroppslige faktorer. Psykiske lidelser i tillegg til kroniske og alvorlig sykdom kan til og med forverre symptomene som ligger i bunn.

Svært mange kjemper seg igjennom dette og lever en daglig kamp mot smerter, psyke og relasjonsmessige utfordringer da det ofte er svært lange ventelister for såkalt ikke akutt psykisk behandling.

Mange blir i tillegg aldri tilbudt hjelp for psyken. Det synes som om det dessverre eksisterer et stort gap mellom psyke og soma i den praktiske verden i helsevesenet.

En helhetlig tilnærming og forståelse er dessverre ikke nok. Det må handling til som viser seg i praksis og som umiddelbart ivaretar forebyggende tiltak for dem som trenger dette. Praktiske tiltak og rask tidlig intervensjon er også for lite dersom det ikke arbeides tverrfaglig, tverretatlig og gis ressurser til dette gjennom tverrpolitisk enighet.

Vi har et ansvar for våre medmennesker!
Willy Marthinussen Hypnoterapeut og livscoach

Snakker du deg selv ned?

Hypnoterapi

 

Snakker du deg selv ned?

Vår indre dialog er mye viktigere enn mange tror. Hjernen vår er hele tiden i forandring og hva vi forteller den gjør den. Den ubevisste delen av hjernen er ca 95% av den totale delen og formbar. Denne delen skiller heller ikke mellom fantasi og virkelighet.

Så hvordan din indre stemme prater til deg selv betyr at du former hjernen din i den retningen du selv foreslår for den. Enten det er sannhet eller ikke.

Forteller du hjernen din at du ikke klarer noe, ja så forbereder hjernen seg på det. Om det ikke er nok så bygger i tillegg hjernen din forbindelser som over tid spikrer denne troen på at du ikke klarer det, fast i hjerneforbindelser. Irriterende indre dialog sant?

Så husk på at du snakker fint til deg selv og at jo mer du gjør akkurat det, jo bedre blir hjernen din på å tenke dette, og utføre reaksjoner som tro på deg selv, selvtillit osv…

Riktig god helg fra Terapeut Willy Marthinussen

Sjekk nettsiden vår her

Svovelpredikantens fyrstikker

Maren Hemmingsdatter het hun. 

Et levende menneske. En kvinne født i en tid der det ikke skulle mye til før religiøse ledere og øvrighet fikk morderlysten over seg. En annerledes kvinne. Hun ble et av mange offer for hekseprosessene i Finnmark. Hekseprosessene er heldigvis over i den forstand at de virkelige flammene er slukket. De er erstattet av en ny type flammer. en type som har potensielt like mye skadepotensiale som 1600 tallets virkelige bål.

Flammene i dag tennes av de moderne svovelpredikanter og religiøse miljøer gjennom psykisk negativ påvirkning, hatretorikk og kunnskapsløse ytringer der troen trumfer all vitenskap, sunn fornuft og empati for de som ansees som annerledes.

Det er lett å forestille seg at utfrysing, utstøting, og trusler der det antydes at frafalne og ikke troende vil lide grusomme skjebner i helvetes varme ild, kan føre til tunge angst og depresjonslidelser. Er ikke dette da mye likt de bål som ble tent for Maren og andre kvinner og menn? 

Psykisk uhelse preger ofte dem som forlater strenge konservative religiøse samfunn. Disse miljøene tegner ofte sterke indre fiendebilder der det er det onde mot det gode, det moralske mot det umoralske, fordervelse og helvetes pinsler mot kjærlighet og tilhørighet. Dette sørger for å opprettholde indre justis og orden der man lett kan forstå hvor ekstremt vanskelig det er å velge et liv utenfor. Psykiske vansker og uhelse påført på så mange ulike områder at enkeltmennesker skal være veldig sterk for å stå i dette.

Staten er etter min mening en viktig aktør i kampen for å ivareta mennesker mot psykisk bålbrenning i disse religiøse og heldigvis marginale miljøer. Hvorfor er det da så viktig å kunne gi statsstøtte til samfunn og religiøse ledere og talsmenn som opprettholder utfrysing, sosial kontroll og manipulasjon ved trusler om fordømmelse? Er ikke det å gi økonomisk støtte til en overbevisning om at det er rett å forfekte et syn der fordommer og dårlig skjulte trusler om fortapelse truer enkeltindividers psykiske helse?

Er det dette vi vil i et moderne og åpent samfunn der fellesskap, kjærlighet og aksept for alle skal være naturlig? 

Disse marginale ultrakonservative miljøene er heldigvis nettopp det. Marginale. De aller fleste kristne forholder seg til den nye verden og et verdensbilde som tillater å respektere alle mennesker uansett legning og hvordan man velger å leve i sitt eget liv. Jeg tror selv på kjærligheten til alle mennesker og har selvsagt ingen fordommer mot andre sin tro uansett hvilken retning den har. Jeg har imidlertid svært mye imot dobbeltmoralen i budskap fra disse som forfekter en tro der bålbrenning anno 2021 fortsatt eksisterer. Jeg har svært mye imot det hatet disse miljøene har mot ulike typer legninger. Miljøer der de sier at de elsker mennesket, men hater praktiseringen av kjærlighet mellom samme kjønn. Dette dobbeltmoralske og middelalderske tankesettet overføres i tillegg til uskyldige barn i deres egne skole og utdanningsmiljøer, innad i familiene og i alle sosiale møter og forsamlinger der denne gjengen regelmessig møtes. 

Så skal den som er født med en annen legning da også “repareres” med homoterapi og dårlig skjulte trusler om evig fortapelse. Hva annet enn psykisk bålbrenning er dette? Svovelpredikantene og deres trofaste vedsankere skjønner tydeligvis ikke hva dette kan gjøre av skade på mennesker. Medmennesker. Vi hører om mennesker som tar sitt eget liv som følge av svovelpredikantenes fyrstikker. Burde ikke dette kvalifisere til økt fokus fra staten slik at denne type skadeverk ikke fant sted?

Folk må få ha den troen de vil og mene hva de vil, men det mange vil mene er konsekvensene av svovelpredikanters og marginale trosmiljøers meninger, nemlig en type psykisk vold gjennom mobbing, trusler, og utfrysing. Dette hører ikke hjemme i et moderne og inkluderende samfunn etter min oppfatning. Det er heller ikke riktig å gi statstøtte til slik virksomhet etter min mening.

Selv hevder disse miljøene at de følger bibelen. Eller mer riktig deres egen og andres fortolkninger av disse tekstene. Selv sier dem at vi må slutte å trekke paralleller til 15 og 16 hundretallets virkelige drap via bålbrenning, der blant annet min ane, Maren ble tatt av dage i hekseprosessene i Finnmark. Men selv har de ingen problemer med å trekke sine egne argumenter tilbake med flere tusen år i skrifter som beviselig er redigert av utallige prester opp igjennom tidene. Utallige holdninger og personlige meninger i den tid de ble skrevet i har ført til at i fjær muligens har blitt til en million høns. Jeg har vanskelig for å se at dette holder som evidens og grunnlag for å fordømme andre mennesker i 2021.

Staten bør ha en gjennomgang av hva de velger å gi støtte til etter min mening. Staten bør snarest skjerpe inn straff og sanksjoner mot miljøer som driver psykisk bålbrenning, fordømmelse og det mange vil mene er manipulasjon av sine medlemmer i disse marginale miljøene. Når man yter statsstøtte til ulike religiøse samfunn bør det være et helt klart krav om å sette makt bak pengene i form av en viss sanksjonsmulighet mot konservative samfunn som bedriver psykisk avstraffelse og mobbing mot det dem ikke liker.

Og det er også på høy tid at disse konservative ekstremister innen religiøse kirkelige samfunn blir satt til veggs av sine egne. Det er etter min mening på høy tid at miljøene selv tar et grundig oppgjør med sine religiøse ledere som fortsatt forkynner hat, mobbing, fordømmelse, manipulasjon gjennom dårlig skjulte trusler om helvete og hvor fælt resten av vårt umoralske og fordervede samfunn er. Ta et oppgjør med tankegods som har potensiale til å drive mennesker inn i ytterste fortvilelse. Noen av dem kan ende opp med å ta sitt eget liv.

I et samfunn der vi stadig oftere ser hvor hardt debatt og meningsklimaet er og der ytringsfrihet ofte kan misforståes som retten til å tråkke på andre på grunn av hudfarge, legning eller funksjonsnedsettelse, altså i ytringsfrihetens navn, er det på høy tid at vi tar et oppgjør med dem som sprer hat, mobbing og påfører våre medmennesker psykiske lidelser.

Hatet og fordømmelsene som boblet til overflaten rundt diskusjonen om regnbueflagg i offentlig regi eller på idrettsarenaer, viser at kjærlighet til andre mennesker når legningen er “feil”, er ikke eksisterende. Svovelpredikanter og deres følgere løper rett til tastaturet og fordømmer som om fyrstikker og vedkubber allerede var samlet inn og klar til å tenne på. Det er en skam at det gis statsstøtte til slike miljøer uten at helt klare og tydelige krav og tettere oppfølging av disse kravene. Jeg skal tillate meg å lefle litt med troen selv. Troen på at det nok ikke er de fordømte som sendes til helvete på den siste dagen, men heller de fordømmende…

 

Ensomme ulver

 

Noen ganger treffer jeg mennesker som av ulike årsaker kjenner på en enorm følelse av svik og utfrysing fra sin egen flokk. Ofte fordekt under speileffekter som snur all argumentasjon om hvem som har rett, mot deg. Alltid mot deg. Alt du gjør er liksom feil og det gis deg med et overbærende klapp og et slags falskt smil. Skjult i et slør av falsk omsorg eller misforstått kjærlighet. Det er da dette går ut over livskvalitet og helse.

Mange går rundt å tenker på at de aldri strekker til. At de aldri er god nok. Tanker som dette er vanligere enn man tror og selv om man innerst inne vet, og logisk sett er fullt klar over at dette er feil tenking, så er følelsen der likevel. Popper opp automatisk i hodet i tide og utide.

 

Men for noen er dette også altså et sett med tanker som er påført av andre mennesker. Enten man støtes ut fra venneflokken eller til og med sin egen familie, så er det en grusom understreking av hvor alvorlig det er å ha det slik. Der man gjennom livet faktisk blir behandlet som om man aldri er god nok. Der det gjøres blodig urett mellom søsken, familiemedlemmer, kjære og nære. Der det alltid påstås at det er din feil. At det er du som er det sorte fåret og uansett hva du gjør, sier og mener, ja så vrir familien eller andre i flokken det til din feil.

 

Det er faktisk slik for mange. Da er det ikke lenger en feiltanke om at du ikke er god nok, men en reell opplevelse av utfrysing, stigmatisering og mobbing fra dem som burde være ens nærmeste støttespillere. Der likhet og rettferdighet burde være selvsagt og der forskjell ikke ble gjort. 

 

At man aldri er god nok får man da også oppleve både i ord og gjerning. Og noen har da også levd et helt liv med slikt mot seg.

 

Men, la det være helt klart! Du er mer enn god nok!

 

Hva andre mennesker mener, sier, tenker og gjør er revnende likegyldig for om du er god nok. Du er bare mer enn god nok!

 

Andre menneskers forvridde oppfatninger om deres egen fortreffelighet og at de projiserer løgner og egne fortolkninger av virkeligheten, skal da ikke gå ut over deg?!

 

Alle som opplever dette lider. Lider av å aldri bli behandlet med rettferdighet. Lider av sorg der tap av egen familie eller andre nære relasjoner fyller livet med tristhet. Jeg har snakket med flere psykologspesialister om dette temaet og de er alle samstemte i at det noen ganger er helt nødvendig å kutte ut relasjoner som fører til psykisk skade på deg som menneske.

 

Det er vanskelig, men kanskje det er enda vanskeligere å være evig hakkekylling i en flokk som ikke liker deg? Kan hende det for noen da er bedre å gå videre?

Uansett så er det som et stort og sorgfullt tap. Erkjennelsen av å leve i en flokk der du ikke er verdt noe for flokken, er i sannhet tung å bære. Men, å leve livet ditt som sistevalget, som det sorte fåret eller rett og slett som den som aldri blir sett på som god nok, det er kanskje enda vanskeligere å tyngre..det er et tøft valg, men noen ganger nødvendig. Av og til er valget om å løpe uten flokken, naturens måte å si fra om at ensomheten som følger er midlertidig. At det å løpe alene blir litt som Janis Joplin sang “Freedom is just another word for nothing left to loose”

 

Og tro meg. Når man løper så ser man. Når man beveger seg videre, så møter man livet. Når man reiser fra noe så møter man alltid nye flokker, eller man har andre flokker som mer enn gjerne vil ha deg. Bry seg. Gi av sin trygghet og kjærlighet. Gi deg respekt og verdi. Gi deg det du har manglet.

Det finnes alltid en flokk. Ensomme ulver er også verdifulle.

 

Hvis du har meninger om dette så legg gjerne igjen en kommentar under her.

 

Aldri god nok?

 

Aldri god nok. En følelse mange går rundt med og som ødelegger livsglede og kan føre til kroniske sykdommer.

Mange går rundt å føler at de ikke er god nok. Noen av dem jeg har møtt har gått et helt liv med opplevelsen av å aldri strekke til. Aldri være god nok. Alltid være uten verdi. 

 

Det finnes selvsagt mange grader av dette, fra det helt overveldende og livsødeleggende, til det mer subtile og noe som dukker opp av og til.

 

Uansett hva vi opplever inne i de ulike graderingene er det vondt. Så utrolig vondt på så utrolig mange måter.

 

Ofte så tildeles også denne vonde følelsen av ens egne. Sine aller nærmeste. Dem som skulle gjøre alt for å gi deg verdi og støtte i livet. Det gjør følelsene rundt dette ekstra tunge og vanskelige. Og siden det ofte er ens nærmeste så er det også veldig vanskelig å ta det opp med dem. Fortelle hvordan en føler det.

 

Det er veldig lett å gå rundt med dårlig samvittighet også. Konstant unntakstilstand i kropp og sinn der man grubler seg sykere om hva man selv kunne gjort annerledes. Hva man selv burde gjort for å bli likt. For å bli godtatt. For å være god nok. 

 

Så har man det gående da, med et sinn i sorg og depresjon og en kropp som gir utallige symptomer på å ikke ha det bra. Kroniske smerter, mage og tarmproblemer, muskel og skjelettlidelser, energitap, hodepiner og mye annet. Psykosomatiske årsaker kaller legen det og sykmelder i lange baner. Enda en bekreftelse på at man ikke er god nok.

 

Men, man er da god nok? Eller?

 

Har man lov til det da?

 

Har man lov til å føle seg verdsatt? Er ikke det vår egen feil? Er ikke tårene våre kun krokodilletårer? Hvem faen tror vi at vi er? Sytepaver? Det er vel det vi er?

 

Eller?

 

Det finnes mer enn 8 milliarder mennesker i denne verden. Og vet du? Samtlige av dem er god nok. Mer enn god nok til og med. Alle har lik verdi. Absolutt alle. Du og jeg også. Mer enn god nok og med lik verdi alle som en.

 

Hva andre mennesker mener om oss er revnende likegyldig. Hvilken verdi andre mennesker gir oss er også meningsløst likegyldig.  De fleste mennesker mener noe om så mye. Det kan vi gjøre lite med. Men hva de mener om oss skal heller ikke definere hvilken verdi vi har eller hvilken verdi vi setter på oss selv.

 

Vi setter oftest vår egen verdi til lav fordi vi ikke tar hensyn til oss selv. Men når alle mennesker har lik verdi, hvordan kan vi da sette oss selv lavere? Det er da ikke verken riktig eller særlig bærekraftig. Vi setter inn feilinformasjon i hjernen vår som til syvende og sist gir oss negative og automatiserte  tankemønstre.

 

Når hjernen vår får øvd nok på feilinformasjon som du gir den, vil den også bli god på å kjøre disse mønstrene. Det vi øver ofte på blir vi god på. Da er det riktig å øve på det som er rett. Ikke det som er feil.

 

Så øv på å tenke deg høyest mulig i verdi. Fordi det er rett informasjon. Øv på å tenke at du er mer enn god nok, lik alle de andre 8 milliarder mennesker på kloden. Øv deg på et tankemønster som er bærekraftig fordi det gir deg bedre hverdager og sunnere netter.

Og du, det er fullt mulig!

 

Vennlig hilsen Willy Marthinussen Hypnoterapeut og livscoach Øygarden Senter for Klinisk Hypnose 

 

 

Kronisk sykdom?

Hei alle fine følgere.

Som jeg annonserte så er altså bloggen tilbake med regelmessige innlegg. Det kjennes godt ut å få dele og kunne komme med ulike innfall og meninger her på bloggen min.

Tema i dag er kronisk sykdom.

Kronisk sykdom er ganske mye og særlig ødeleggende for svært mange liv. Jeg kunne listet opp utrolig mange tilstander både fysisk og psykisk innen kroniske sykdommer og tilstander, men det ville ha fylt en hel bok, så det gjør jeg ikke i dag.

Jeg har tidligere skrevet om usynlig sykdom og stigmaet rundt dette, men har i dag lyst til å sette et særlig fokus på kronisk sykdom og hvordan jeg selv lærte å takle dette.

Jeg selv ødela ryggen i 1989 og ble kronisk smertepasient etter dette. Siden 2010 har jeg i tillegg hatt kroniske smerter og betennelser i leddene mine, samt følgetilstander som depresjoner og angst som har kommet i bølger. Ikke noe uvanlig her altså og noe som de fleste kronikere kjenner seg godt igjen i.

Så uansett hvilken kronisk tilstand man har så er det faktisk fullt mulig å endre sin egen situasjon til noe bedre. Det krever imidlertid en endring av den situasjonen man er i.

Jeg husker jo svært godt det utrolig negative mønsteret jeg selv kjørte på 80 tallet med dårlig rygg. Smerter var farlige. Smerter var sosialt ødeleggende og smerter gjorde at en aktiv hverdag ikke var mulig. I dag vet jeg bedre. Aktiv hverdag var nøkkelen til å komme meg ut av et smertehelvete. Og sammen med erkjennelsen om at om smertene sitter i kroppen, ja så skal jeg i alle fall ikke forsterke dem i sinnet. Bare denne innrømmelsen for meg selv gjorde mye. Både den gangen og i dag.

Det er lov å ha det vondt, men man trenger ikke krydre smerter og andre fysiologiske utfordringer med negativ tenking som produserer vonde følelser i tillegg. Ok, lett å si, vanskelig å utføre i praksis, det skal jeg være den første til å innrømme. Like fullt vil tankemønster vi automatisk kjører, være fullt mulig å endre bare vi øver på det. Dette handler om nevrologi. Og vi vet at hjernen vår har evne til å endres. Dette prinsippet er også kjent som nevroplastisitet.

Tenk positivt? Eh..bullshit etter min mening. Hvilke grunner har man når alt er nede både fysisk og psykisk?

Det er ikke bare å tenke positivt så er liksom alt bra. Nei, etter min erfaring må man begynne med å tenke nytt og annerledes. Da kommer evnen og muligheten til å være positiv helt av seg selv. Spør deg selv om dine vaner, tanker, rutiner og dagligliv de siste årene har gjort noe bra for deg. Hvis svaret er nei, så er det kanskje på tide å endre noe?

Jeg har ofte klienter som kommer til meg i terapi for å endre eller bare tweeke litt på hverdagen og etablerte mønstre. Å få andre perspektiver på egen kronisk tilstand kan være avgjørende for mange. Det fjerner ikke nødvendigvis smerter og tilstander som er kroniske, men det kan lette symptomene slik at den kroniske tilstanden blir lettere å bære. Kropp og sinn henger sammen og det å kun behandle kropp uten å ta hensyn til sinnet, ja det kan i beste fall gi et opphold i den kroniske hverdagen. Behandler man helhetlig kan man faktisk snu en nedadgående og fastlåst situasjon.

Vennlig hilsen Willy

 

Usynlig syk eller synlig frisk?

Hei alle fine folk!

Mitt mest leste innlegg er uten tvil dette innlegget om usynlig sykdom. Dette tåler en repost fordi det stadig er like aktuelt og viktig for svært mange. Dette innlegget fikk jeg også sjansen til å dele i både God morgen norge og i Bergens Tidende der det ble lest av over 200.000 mennesker.

Dette understreker hvor følsomt temaet er for mange. I stedet for å stigmatisere mennesker med sykdom som man nødvendigvis ikke ser, bør man løfte dem opp å inkludere dem i livet vårt. Vi mennesker er ofte flinke til å tolke, dømme og mene ting uten faktagrunnlag og vi kunne alle hatt godt av å utvise mer tålmodighet og forståelse.

 

Vi ser dem løpe på fjellet, vi ser dem shoppe på handlesenteret. De som ikke er i jobb, men som helst burde vært det. De er jo frisk, sier de. Klarer dem dette, ja så klarer de også og jobbe?

 

De ser i alle fall synlig frisk ut.

 

Eller er det egentlig usynlig syk?

 

Hva er egentlig forskjellen her?

 

Mange mennesker sliter med ulike sykdommer som man ikke kan se med det blotte øye. Og er det noe vi mennesker liker å snakke om , ja så er det været OG andres sykdommer. Eller deres åpenbare mangel på dette. Manglende kunnskap eller eget behov for å være aktuell kan være en av årsakene til at folk i tide og utide slenger ut tankeløse og sårende kommentarer om andres arbeidsevne eller deres åpenbare manglende deltakelse i ulike ting.

 

Hva er det som gjør at alle de som har denne slenge med leppa holdningen gjør dem i stand til å friskmelde andre mennesker kun med et blikk? Jammen er de flinke. Gi dem sporenstreks jobb som diagnostiske verktøy i et helseforetak, de vil jo potensielt spare samfunnet for milliardbeløp!

 

Her er en svært kort liste over sykdom du IKKE KAN SE!

  • Kreft
  • Psykisk sykdom
  • Revmatiske lidelser
  • Multippel sklerose
  • muskel – og skjelettlidelser
  • IBS
  • Migrene
  • Fibromyalgi

 

Som sagt er dette en SVÆRT KORT LISTE.

Ved første øyekast på denne listen så ser man at noen av disse kan være fra lette til svært alvorlige i gradering. Felles for disse diagnosene er også behovet for aktivitet. Mange av disse diagnosene vil også oppstå samtidig hos flere. Og fortsatt være usynlige for det blotte øye. Men legg gjerne merke til at en fellesnevner her er altså behovet for AKTIVITET, FOREBYGGING og SOSIAL DELTAKING.

 

Medisinen de med sykdommer av denne typen er altså det å kunne være i aktivitet, trene, gå på turer, gjøre lystbetonte aktiviteter og da så mye som mulig for å kunne dempe symptomer, men også ha en aktivitet som er tilpasset døgnrytme.

 

For mange vil det være avgjørende å få dagen til å gå rundt. Det å kunne energiøkonomisere vil ofte være av avgjørende betydning. Dette vil si at for å klare hele dagen bør man bruke kreftene i passelige doser og med høyest mulig trivselsfaktor. Altså meningsfulle aktiviteter som er egnet til å gi de som er syke mer energi i hverdagen.

 

SÅ er det sånn at mange argumenterer for at de kan gjøre det samme i jobbsituasjonen sin i stedet for å bli sykemeldt. Og her er jeg ikke uenig, såfremt det er mulig å få til en tilrettelegging av arbeidsplassen som er hensiktsmessig, samt at arbeidsplassen er et sted der man finner sosiale gleder og utvikling.

Men for mange som blir syke, så er det svært slitsomt å føle seg som en belastning i en jobb du ikke klarer å utføre til det fulle. Det gir altså potensielt en ekstra belastning som for mange legger stein til den byrden man allerede føler.

 

Uansett hvor du snur deg så blir dem med usynlige sykdommer stigmatisert i deler av samfunnet.  Dette er holdninger man ikke burde finne i dagens opplyste samfunn. Men det er jo bare å ta en titt i ulike kommentarfelt så skjønner man at man fortsatt har en lang vei å gå.

Uvitenhet er også en menneskerett, så det lever jeg godt med, men manglende forståelse og empati er jo holdninger man må motsi til det fulle.

 

Selv har jeg alltid vært åpen med tanke på egne vanskeligheter og dette har da også hjulpet meg mye. Andre klarer slett ikke å være så åpen og det må vi respektere. Uansett så har alle en soleklar plikt til å moderere sine kommentarer og vaske sine holdninger med tanke på det å se hvordan andre kan ha det eller ikke ha det. Det å være usynlig syk skal ikke føre til varig ufør, men behandles som alle andre synlige tilstander. Med empati, omsorg og forståelse. Det har vi en fordømt plikt til å gjøre hvis vi har alminnelig folkeskikk iboende i oss selv.

Så neste gang du ser en tilsynelatende frisk og oppegående person på dagtid klatre i fjellet, svømme i havet, reise på sydenferie, eller shoppe på handlesenteret, så husk på at det pokker ikke er alt du vet. For alt du vet er reisen til syden AVGJØRENDE for personer med revmatiske lidelser. For alt du vet så er turen på handlesenteret foreskrevet av psykolog for å utfordre sin sosiale eller generaliserte angst, for alt du vet så er personen som du ser på fjellet ute på livsnødvendige treningsturer i forbindelse med kreftsykdom, enten det er forebyggende , styrkende eller rehabiliterende. neste gang du du ser en person på joggetur så vet du ikke om dette er et ledd i prosessen med å komme tilbake i jobb etter muskel – og skjelettlidelser. Du vet ikke, så da er det vel ingen grunn til å slenge med leppa heller, er det vel?

 

Ta vare på dine medmennesker. Forstå at det er mange ulike grunner til at noen blir syke og fortsatt gjør ting som man ikke forbinder med det å være borte fra jobb. Det finnes grunner til at at folk blir sykmeldt og det er mellom legen din og deg. Ikke forståsegpåere med overnaturlige evner som kan “se” at andre er friske.

Pass på hva dere sier og hvilke holdninger dere forfekter til deres omgivelser. Vi har et ansvar for ikke å  øke belastningen det er å ikke være synlig frisk.

 

Selv om man tilsynelatende er synlig frisk, er det altså godt mulig at man er usynlig syk.

Moms på helhetlig medisin?

Øygarden senter for klinisk hypnose

 

Hei alle fine folk. Som dere vet er jeg jo over gjennomsnittet opptatt av aktivitet, helsespørsmål og ikke minst psykisk helse.

 

Folk har ulike behov i forhold til egen helse og det å kunne ha en helhetlig tilnærming til helseutfordringer er for meg svært viktig. Alternativ medisin generelt og Hypnoterapi spesielt har fått et ufortjent dårlig rykte i blant deler av det etablerte helsenorge. Som Hypnoterapeut med Norsk og internasjonal godkjenning og dessuten med lang helsefaglig bakgrunn og Klinisk erfaring, ser jeg stadig vekk behovet for komplementær behandling.

 

Ikke sjeldent ser man tragiske skjebner der mennesker blir gående i et fastlåst og regelstyrt helsevesen der ventelister ofte er lange som et vondt år. Spesielt innen psykisk helse. Jeg mener derfor vi trenger et fritt valg som både gir avlastning på det offentlige helsevesenet samt også hjelper mennesker som av ulike årsaker ikke finner sin hjelp i et offentlig pasientforløp.

 

Det er helt på det rene at alternativbransjen trenger å ha en gjennomgang der useriøse og behandlere uten gode nok kvalifikasjoner blir silt ut. Dette bør imidlertid ikke gå ut over den delen av høyt kvalifiserte behandlere som gjør en kjempeinnsats for å hjelpe folk.

 

Som Hypnoterapeut har jeg da også vitenskapen og forskningen på min side når jeg gir behandling. Metodene jeg bruker er også brukt over hele verden innen tradisjonell medisin og psykologi. Det vil derfor være svært merkelig om denne delen av behandling skal gå ut over pasienter med en fordyrende økning i timepris.

 

Det er en svært god grunn til at man har momsfritak på helsetjenester i Norge. Tilgjengelighet, pris og et bredest mulig tilbud, vil være forebyggende og helsefremmende for alle Norske innbyggere. Det er ikke særlig uenighet om dette faktum. Vi vet også meget godt at befolkningen ikke er en gruppe der behov, forventninger og ulike forutsetninger er like. I Norge settes de individuelle behov og valg svært høyt. Et godt eksempel på dette er muligheten til fritt sykehusvalg. En annen viktig del av det offentlige helsevesenet er muligheten til individuell plan. Nettopp på grunn av at vi setter brukermedvirkning så høyt.

 

Derfor synes det underlig at man nå vurderer at momsplikt på helhetlig behandling skal gå ut over en del av det totale helsetilbudet som tross alt alternative helsetjenester står for. Man gir med dette et signal om at alternativ medisin ikke har en viktig verdi for individets frie valg om egen helse, som vi jo ellers setter svært høyt.

 

Når man også velger å omtale denne viktige delen av forebyggende, helsefremmende, behandlende og rehabiliterende helsetjenester som velværetilbud, er dette i beste fall en grov misforståelse og kunnskapsmangel om feltet. I verste fall er det et overtramp mot våre borgeres rett til å velge, samt å redusere deres positive erfaringer med helhetlig medisin til noe som ikke har verdi.

 

Og akkurat dette med helhetlig behandling er interessant. Dette er ikke et perifert felt som ikke har noe betydning innen forebyggende, rehabiliterende eller helsefremmende virksomhet, men en stor og viktig del av et tverrfaglig og helhetlig helsetilbud. Når man på den ene siden søker å fremme et mer komplett helsevesen der innovasjon og et større og bredere tilbud til befolkningen, samtidig vurderer å gjøre et bredt tilbud til befolkningen dyrere og mer utilgjengelig, så blir dette helt feil.

 

Dette er å gå imot målet om større tverrfaglighet, innovasjon og fritt valg. Et forslag om å legge moms på alternative helsetjenester, vil definitivt virke begrensende i tilbudet til befolkningen. 

 

Det er ingen tvil om at svært mange mennesker søker alternativ behandling. Dette skyldes ofte at man søker et friere behandlingstilbud, samt at det offentlige helsevesenet ikke alltid strekker til eller har en komplementær behandling tilgjengelig.

 

Når jeg som Godkjent Hypnoterapeut tar imot pasienter så er det svært ofte fordi dem av ulike årsaker ikke har fått hjelp som passer dem som individer. Lange ventelister spesielt innen psykisk helse øker faren for kroniske tilstander betydelig. Langvarige sykdomsforløp koster samfunnet enorme beløp hvert år. I tillegg kommer de menneskelige kostnadene. Som Hypnoterapeut er jeg med på å gi rask helsehjelp og er derfor i stor grad med på å redusere både de menneskelige kostnadene og de samfunnsmessige kostnadene som lange ventelister fører til.

 

Suksessen vi kan vise til med hypnoterapi viser at komplementær, helhetlig behandling vil redusere kostnadene til det offentlige med betydelige summer, samt selvsagt redusere fremtidig trykk på et helsevesen som i dag er presset. Da virker det svært rart og betenkelig at man skal fjerne momsfritak på helhetlig behandling.

 

Hypnoterapi benyttes i dag i det offentlige helsevesenet innen svært mange områder. Evidens om denne behandlingsmetoden er udiskutabel og er da også en stor bidragsyter til å redusere presset på de offentlige helsetjenestene samt komplementere den til enhver tid tilgjengelige behandlingen som finnes. Å legge en bremse på hypnoterapi i form av moms på tjenesten, vil da også innebære at de psykologer, leger, tannleger, forskere, smerteklinikker og sykehus som benytter seg av slik behandling, også må betale moms på denne delen av behandlingen. I praksis vil dette bety en forskjellsbehandling av tjenester og en innskrenking av pasientens reelle valgfrihet.  

 

I tillegg vil det være selvmotsigende å kalle hypnoterapi et velværetilbud når det utføres av godkjent terapeut utenfor helsevesenet, og adekvat behandling når det utføres av det offentlige. Dette faller på sin egen urimelighet. Det finnes andre måter å regulere samt fjerne useriøse tilbydere av helhetlig medisin enn å ramme den store delen av seriøse tilbydere av alternative helsetjenester. I tillegg legges det liten vekt på alle brukere av alternativ behandlings gode erfaringer med å velge helsetjenester som er riktig for dem.

 

Det er tydelig at forslaget om å legge moms på alternative tjenester er lite gjennomtenkt. Det er også lite samfunnsnyttig og er et forslag som vil kunne føre til innskrenket mulighet for fritt valg av helsetjenester. I tillegg er det et forslag som vil kunne føre til et betydelig større press på det offentlige helsevesenet, da mange ikke vil ha mulighet til reelt valg av ulik behandling på grunn av økonomiske årsaker. 

 

Forslaget er også fundamentert på lite kunnskap om hypnoterapi og dets effekter sett i lys av den forskning som ligger vitenskapelig til grunn for hypnoterapi som behandlingsmetode.

 

Jeg vil gjerne mane til forståelse og fornuft når et slikt forslag skal vurderes, samt en vitenskapelig og kunnskapsbasert tilnærming til alternativ behandling. I tillegg vil jeg oppfordre til det å gi befolkningen mulighet til reell brukermedvirkning og valgfrihet i sine behandlingsvalg. Legg bort forslaget om moms på alternative helsetjenester. Dette vil være det eneste fornuftige å gjøre.

 

Mvh Willy Marthinussen 

Hypnoterapeut og livscoach 

Øygarden Senter for Klinisk Hypnose 

Sykemeldt med god samvittighet

 

Hei alle fine folk!

Jeg har tidligere skrevet mye om det å være usynlig syk og det stigmaet mange opplever når livet og hverdagen fylles med begrensninger.

Ofte er det mye verre å møte samfunnets holdninger enn det å være syk. Og faktum er at særlig psykisk sykdom og kroniske smertetilstander er gjenstand for mange skjeve blikk fra omgivelsene våre. Til tross for et nødvendig og sterkt fokus på psykiske lidelser siste årene, har vi fortsatt en vei å gå for å se sykemeldte mennesker i aktivitet som noe nødvendig og fint.

Alle med kroniske sykdommer i dette landet har også en psyke. Og omgivelsene våre har en fordømt plikt til å anerkjenne våre omgivelser, medmennesker, kollegaer, venner og familie som sliter.

Det burde i 2020 ikke komme som en overraskelse for folk at lystbetonte aktiviteter er både middel og mål for å gjøre hverdagen lettere for dem som sliter. Baksnakking og handling som utsetter denne bedringen i et sykdomsforløp har ingenting i et moderne samfunn å gjøre.

Jeg er imidlertid ikke sikker på at veien til forståelse, aksept og fremming av menneskers måte å takle egen sykdom på, er særlig kort. Samfunnet i dag er etter min mening, definitivt i ferd med å gjøre kronikere og sykemeldte i mindre stand til å bli bedre, eller å kunne ha gode rehabiliteringsforløp. Til tross for økt fokus på blandt annet psykisk sykdom i samfunnet, ja så synker ikke antallet mennesker som tar sitt eget liv. Som vanlig med politiske intensjoner, så er det ofte bare ord. Det er sagt at vi nå skal ha en nullvisjon om antall selvmord i Norge, men midlene til konkrete tiltak står ikke i stil til lidelsene som påføres mennesker lokalt. Fortsatt leser vi om alvorlig syke mennesker som ikke verken får tidlig nok hjelp eller ivaretas helhetlig av helsevesenet og som dermed i verste fall bidrar til både draps og selvdrapsstatistikken.

Alle i arbeid er et fint mål, men når man ikke ser at det finnes ulike sykdommer, tilstander og menneskers egne unike opplevelser av dette, så kan ikke man lage standardiserte og generelle forløp. Spesielt ikke med pisk.

Kronikere i Norge koster samfunnet enorme summer hvert år. Skal tro hva man ville spart samfunnet for ved å gi respekt, empati og forståelse i sine unike rehabiliteringsforløp. Aksept for at hvert menneske opplever sin egen sykdom ulikt enn alle andre, empati slik at sykdomstilstander ikke blir verre eller leder til psykisk uhelse i tillegg, og forståelse for det gullstandarden i all forskning viser at virker, nemlig at aktivitet, lystbetonte opplevelser og invitasjoner til aktiv deltakelse i sosiale eventer leder til bedre helse og tilbakeføring til arbeidslivet.

Og folkens, uhelse, usynlig sykdom, kroniske lidelser, selvdrap og psykisk sykdom er ikke en og en enkeltsykdom, men snarere sykdommer som oftest henger sammen med hverandre i en klase med symptomer og oppleves som at en får alt på en gang.

Og det begynner ofte med en sykemelding, stigmatisering og slenge med leppa i uforstand kan føre det videre til langtidssykemelding og til sist til ødelagte liv.

Vi alle burde hylle dem som løper på fjellet, deltar i sosiale interaksjoner, reiser og opplever gode og positive ting som gir mestring. For det er dette som fører til bedring. Det er dette som forebygger funksjonsfall. Det er dette som ivaretar bedre psykisk helse og dermed forebygger behovet for ytterligere helsehjelp. Det er kun forebygging hånd i hånd med empati, forståelse og tiltak for å gi akutt og nok helsehjelp av  ikke kompenserende art som gir samfunnsmessige og personlige gevinster for A/S Norge og den enkelte som sliter.

Samfunnet er i dag etter min oppfatning både for kaldt og platonisk i sin tilnærming til kronikere og andre som sliter med sykdom. Det lages standardiserte forløp, men midler til enkelttiltak som skal og bør være individuelle og tilpasset personen som er syk, følger sjeldent med.

Så min bønn til politikere, medmennesker og dem som sitter i systemet som skal ivareta god helse, legger mye mer innsats og midler inn på forebyggende tiltak mot enkeltindividet og dennes omgivelser, enn standardiserte pakkeforløp der  nok midler synes å være et fremmedord. Nei til det som nå synes å være et mekanisert helsevesen der kompenserende tiltak kun skjuler symptomer og ikke egentlig bedrer den enkeltes individuelle behov for å komme tilbake i det som er en bedre hverdag.

Vi har alle en fordømt plikt til å løfte våre medmennesker opp, ikke trykke dem ned. Det gjør vi aller best ved å forebygge uhelse, ikke hjelpe dem inn i videre sykdom ved manglende forståelse, manglende empati og for mange krav i et standardisert opplegg som sjeldent tar hensyn til menneskers unike egenart i alt og ett.

Så til deg som av ulike grunner blir sykemeldt. Vær aktiv, motivert og deltakende i ditt eget liv med den aller største selvfølgelighet. Ditt liv betyr mer enn hva andre mener og tror om hvem, hva og hvorfor.

 

 

 

 

Lyden av stillhet

 

Hei alle fine folk! Har du noengang hørt lyden av stillhet?

I dagens samfunn er det jo lyd over alt. Fra du åpner øynene om morgenen til du lukker dem om kvelden. Men det mange ikke vet er at også lyden av natten siger inn i hjernen vår. Alle lyder døgnet rundt oppfatter vår utrolige hjerne. Og ikke bare oppfatter den alt, men den lagrer også alt! Absolutt alt. Fra den dagen man trer inn i livet til den dagen man trer ut av det. Det er jaggu en rimelig stor harddisk vi drasser med oss, ikke sant?

Vår hjerne er jo designet for å kunne lagre alt, men dette betyr ikke at alt blir liggende i et stort uryddig kaos. Hjernen vår er også svært flink å sortere ut det vi trenger og rydde vekk det vi ikke trenger. Vi kan for eksempel ikke huske alt som har skjedd før, men vi kan ofte hente det frem hvis vi konsentrerer oss om å huske. Det viktige med hjernen er likevel å trene fornuftig med den. Hjernen trenger minst like mye trening som alt annet i kroppen og det er derfor det er så utrolig viktig å tilføre den det den trenger av både problemløsning, ulike og varierte oppgaver, nylæring og riktig mat og mosjon. Men visste du at hjernen også trenger restitusjon?

 

Når vi sover rydder hjernen. Rydder og vasker. Derfor er det utrolig viktig å få nok søvn og hvile. Hvis ikke blir vi faktisk litt sprø, desorientert og forvirret. Å overbelaste hjernen er altså en svært dårlig ide. Derfor er det jo et tankekors at vi gjør vårt ytterste for å overbelaste denne utrolige mekanismen av og til.

Vi hører på musikk samtidig som tv står på. Vi omgir oss med støy i alle former og til og med når vi går turer for å finne roen setter vi på musikk i ørene sånn liksom for å roe ned. Nå er det selvsagt å dra det litt langt å påstå at det er skadelig med musikk på når vi skal finne roen, men noen ganger innimellom burde vi faktisk ta en timeout med fullstendig stillhet. Forskning viser at bare ti minutter med total stillhet gir hjernen muligheter til å få ryddet litt i rotet.

Selv så setter jeg av tid hver eneste dag til å sette øreplugger på, lukke øynene og bare være i lyden av stillhet. Det å kun høre eget hjerte slå, eller kjenne pulsslagene uten en lyd og være i total stillhet gjør noe med sansene våre. Prøv selv noen minutter daglig å se hva som skjer. Sett i plugger og ta gjerne et hørselvern utenpå det igjen, lukk øynene og bare lytt til absolutt stillhet. Det er faktisk bra for deg.

Ønsker dere alle en strålende fin kveld!

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top