Hvem pokker skal vi rope til?

 

 

I alle år har jeg vært opptatt av hjelpeapparatet generelt og da helseforebyggende tiltak spesielt. I dag holdt jeg et foredrag om usynlig sykdom. Dette var mitt andre om temaet på kort tid og som foredragsholder er jeg opptatt av å engasjere. Jeg blir rørt og stolt over at jeg fikk så mange gode tilbakemeldinger i dag. Rørt fordi folk felte tårer over det jeg hadde å formidle. Rørt fordi jeg ser at det er et behov for å prate om usynlig sykdom. Jeg velger i dag å trekke frem et innlegg jeg har publisert tidligere. Ikke fordi jeg ikke kunne skrevet et nytt, men fordi jeg synes det er så utrolig viktig å formidle dette temaet. La oss snakke om ting. La oss være åpne nok til å redde liv. La oss stå sammen mot systemer som er egnet til å knekke selv den sterkeste av oss. Nok er nok!

 

Jeg vil i dag snakke om psykisk helsehjelp.

Les også dette innlegget.

 I en tid der vi har særlig fokus på helsehjelp til dem med psykiske vansker generelt og da suicidalitet spesielt, er det viktig å peke på et par sannheter som ikke blir nevnt av våre folkevalgte. Bak de fjonge ordene drukner nemlig mange av ropene i et ineffektivt, ressurssvakt system som i altfor stor grad er preget av det pasienter vil oppleve som forverrende i deres situasjon.

Les også dette innlegget som jeg skrev tidligere.

Alle roper nå om at vi må være åpne. Og at vi må tørre å be om hjelp. Særlig oss menn er dessverre alt for dårlige på dette i følge statistikk.

 

Men til hvem skal vi rope! Til hvilket system og faggrupper skal vi rope til?

 

Er det fastlegene vi skal rope til? Er det Barne og ungdoms psykiatriske (BUP)? Er det Distrikts psykiatriske (DPS) systemet, er det spesialister eller akuttmedisinske poster vi skal rope til? 

 

HVEM POKKER SKAL VI ROPE TIL!

 

Budsjetter rammer alt innen helsevesenet og selv hadde jeg den lite hyggelige opplevelsen av å stå i kø i dette systemet. Jeg var heldigvis ikke i akutt fare, men det vet jeg at det er svært mange som er. 

 

6000!, mennesker forsøker å ta sitt eget liv hvert år. 674 klarte det i 2018.

 

Jeg lurer på hvem de ropte til? Jeg lurer på hvilken kø de sto i? Jeg lurer på hvor mange som legges inn akutt for så å bli utskrevet dagen etterpå med store vansker og med stor fare for at dem tar sitt eget eller andres liv på grunn av deres psykiske tilstand. Jeg lurer på hvilken “hjelp” de fikk til å takle sine vansker.

 

Selv gikk jeg til egen fastlege. Jeg ble derfra henvist til psykolog. Greit nok. Jeg hadde behov for å snakke med noen. Selv sto jeg månedsvis i kø og når jeg endelig kom til, ja så var det muligens de mest bortkastede pengene jeg noen gang har betalt ut til en helsetjeneste. Med et språk kun de aller mest lærde akademikere kunne forstått og med et stadig tilbakevendende blikk på klokken konstaterte vedkommende at jeg hadde det mest sannsynlig slik og slik. Dette var en vel ansett og respektert tjenesteyter innen dette feltet. Hmm.

 

Så igjen. Hvem pokker skal vi rope til! Og hva i himmelens navn er det som svarer? Altså, Hva? 

 

Mange fine ord ytres etter Ari Behns selvmord. Og med rette. Det er bare et problem. Alle dem som roper har få eller ingen å rope til. De får ingen ettervern. De fleste får nok et akutt tilbud og skrives så raskest mulig ut igjen. For noen av dem stilner ropene for alltid. Det er nemlig ingen svar å få. Med all respekt dere. Det er på tide at dem som KAN høre ropene og VET hva som skal til FÅR de ressursene de trenger. Det er fint at regjeringen nå setter ned utvalg og lager handlingsplaner, men med all respekt folkens. Få MENNESKER med MENNESKEKOMPETANSE inn i behandlingsforløpene. Ikke kom trekkende med fagfolk som har mistet forståelsen for dem de møter og som pokker meg ikke kan annet enn å telle pasienter på samlebånd, lukke øynene, skrive ut lykkepiller og håpe på det beste. Dem som roper om hjelp må bli HØRT og det må settes inn tiltak i et forløp. 

 

Forløp er relativt enkelt kjære politiker. Dette innebærer tre stykk pengesekker. En sekk til forebygging, en til behandling og en til ettervern. Enkelt, ikke sant? Problemet her er at sekken til forebygging er alt for liten, akutt og behandlingsekken for liten og innholdet for dårlig, samt at ettervernsekken er, ja vel, ikke eksisterende i alt for mange saker.

 

Psykiatriske pasientforløp trenger sårt å bli fulgt opp av ressurser. Det er ikke nok at politikerne våre står på tv og sier at dette ansvaret hviler på den enkelte kommune. Dette er en skammelig ansvarsfraskrivelse uansett hvem pokker slags farge det er fra styre og stell i dette landet.

 

Det er lett å legge ansvaret over på den enkelte av oss og si at vi alle må være snillere med hverandre. Det tar jeg som en selvfølge at vi alle er. Jeg vet jo at i realiteten er det ikke slik, men vi kan jo ønske oss at det er slik.

 

Kompleksiteten i hver enkelt sak inneholder dessuten elementer innen økonomi, mestring, selvrespekt, og et utall flere ting opp mot den enkelte. Hva med å se nærmere på alle dem som er kjørt bevisst eller ubevisst i grøften av NAV? Hva med å se nærmere på dem som faller mellom to stoler i et system der det offentlige fjerner enkeltpersoners økonomiske grunnlag for å kunne klare seg med verdighet?

 

Vi vet at systemet kan være hardt og brutalt for mange. Er du uheldig å falle mellom NAV sine tjenester og sosialstønader, ja så vil du mest sannsynlig være en av de aller fattigste her i landet. Tiltak mot fattigdom er et tiltak mot selvmord fordi fattigdom fratar mennesker deres grunnleggende selvrespekt og håp om en bedre fremtid. Tiltak mot fattigdom og tiltak mot et mer MENNESKELIG NAV er av avgjørende betydning i forebyggingsprosessen. Midler til denne sekken, samt konkrete tiltak mot systemryttere i arrogansens høyborg som overhode ikke forstår enkelmenneskers frustrasjoner og sinne i sitt møte med det som for dem oppleves som store overgrep i livene deres, MÅ PÅ PLASS!

 

Ja vi roper. Vi skriker, men aller mest gråter vi. Stille renner fortvilelsens tårer. Helt til det blir mørkt.

 

Mørket kan ta alle. Mange blir også hørt og får gode tiltak og hjelp. Også dem som er ressurssvake, samt dem som er ressurssterke. Poenget mitt er at dette er for fragmentert og tilfeldig. Jeg vet at mange har både ropt og skreket for å bli hørt. For å få hjelp. De har blitt avvist gang på gang. Opplevelsene deres må nå etterhvert bli registrert og tiltak må settes inn. Uten dette kjære politikere, så faller deres ord flatt til bakken uten et fnugg av troverdighet. 

 

I mange innlegg på bloggen har jeg skrevet om dette temaet og jeg har også tidligere kritisert Mastodonten NAV for tilfeldig saksbehandling og steil arroganse fra deler av saksbehandlerne der. Selv har jeg også fått den tvilsomme æren å bli vurdert av NAV sin egen psykolog. Svaret og konklusjonen fra vedkommende kunne tatt knekken på hvem som helst. Heldigvis er ikke jeg hvem som helst, så jeg overlevde. Men bare såvidt. Det gjorde at jeg nå forstår bedre hva pasienter møter av elendig fagkunnskap og arrogant likegyldighet fra et skakkjørt system.

 

Så igjen kjære politikere. Vær såpass ærlige å tør å si at det er DERE som ikke bevilger nok ressurser til forebygging. Vær såpass ærlige å stå opp å si at det er DERE som svikter når dere ikke gir nok midler til akuttbehandling slik at pasienter som er suicidale eller i fare for å bli det, skrives alt for raskt ut igjen på grunn av stor plassmangel og knallhard prioritering.

Kjære politikere, det hadde vært fint hvis dere faktisk sto opp å fortalte SANNHETEN om et manglende og særdeles tregt ettervern der folk dør i påvente av å komme til samlebåndspsykologer som har ventelister fra Nordkapp til Lindesnes.

 

Og så kjære politikere, så er dere frekk nok til å fortelle oss at vi må be om hjelp? At vi må rope høyere? Hva pokker skal vi rope? Og hvem pokker skal vi rope til?

 

Eat, sleep, game, repeat!

Reklame |

Gaming og ensomhet

 

 

 

Luminox//Dapper Dan//Remington//Papa – The Man – -Hettegenser – svart//Beard Brother//CMP//Beard Brother//SEB MAN//Captain Fawcett

 

 

 

Ensomme unge menn og kvinner. De bare sitter der og gamer. Sliter med sine egne tanker. Har ingen sosiale kontakter annet enn over Twitch, in game chat og slike ting. Et eget språk og egne regler strengt regulert av dette fellesskapet.

De fleste uten kunnskap om tematikken finner det rart, uutholdelig og som et fenomen som bør avvikles til beste for den som gamer. Ensomme unge menn og kvinner. Hva tenker dere egentlig om følgende tanke:

 

“Hvis gamingverden er det eneste du har i livet til trøst, støtte og fellesskap, hva ville du da hatt igjen hvis dette ble tatt fra deg?”

 

En ting er å fysisk fjerne dette fra mennesker som sitter bak ensomhetens slør fordi DU mener at dette ikke er riktig eller normalt, men en helt annen ting er å fjerne det siste håpet, det siste halmstrået, den eneste kontakten de har med sine omgivelser. Foreldre, fagfolk og andre bør være klar over i hvilken ende man begynner en bedringsprosess. Det alle kan være enig om er at det å sitte hjemme isolert og gjerne med mange tilleggs-vansker til ensomheten, ikke er av det gode. Fordømming av gamere, gaming og nettbaserte tjenester bør man imidlertid være forsiktig med å skrike irritert og høyt over. Foreldre som med bakgrunn i egne, ofte gammeldagse preferanser, skriker og kjefter på sine barn over spilletider, chat verden og antall timer brukt på rommet, vel dere legger ytterligere stein til byrden. I verste fall hjelper dere noen videre ut i en bunnløs fortvilelse over ikke å mestre livet.

 

Uansett hva vi “gamliser” mener og ikke mener om gaming, nettbruk og timer brukt på sosiale medier, så er verden i dag annerledes enn i vår tid. Alle kontakter, venner og sosiale preferanser ligger i dag i en virtuell verden. Skille mellom virkelighet og virtuell virkelighet blir mindre og det er lite og ingenting vi kan gjøre med det. 

 

“If you cant beat them, joint them”.

“There is an old political adage which says, If you can’t lick ’em, jine (join) ’em,” wrote Quentin Reynolds in ‘The Wounded Don’t Cry’ .” (Popular Library, 1963). This has become a common piece of advice given in situations where one side is greatly outnumbered by the other.” (Wikipedia).

 

Selv skulle de ønske. Inderlig ønske, at de var en del av fellesskapet. En del av det såkalt normale. Men for de aller fleste av dem så har hendelser i livet eller permanente sykdoms og funksjonsnedsettelser ført til at det ene tok det andre. Man kan ikke si til en med autismespekterforstyrrelser at “nå må du skjerpe deg” “Kom deg ut blant andre”. Vi kan ikke si til dem som hele sitt liv har blitt mobbet at det er på tide å legge vekk PC og komme seg sammen med andre mennesker. Det ville nemlig kunne føre til ytterligere tapsopplevelser. Ytterligere nederlag. Da er det mye bedre å sette seg inn i deres situasjon. Join them. Være en del av deres univers og forsøk å forstå. Sette seg inn i hva spillverden handler om. Forstå de uskrevne reglene i en slik situasjon.

 

Mange tenker feilaktig at man bør sette hardt mot hardt. Tough love, er også et middel tenker mange. Dette er svært uheldig etter min oppfatning. Jo mer man presser et menneske som fra før er presset, jo mer motstand er det sannsynlig at du får.

De mange unge menn og kvinner som sitter der å er ensomme og isolerte er et problem. Først og fremst for dem selv, men også for familien deres og det som en gang var deres venner. Litt etter litt brytes de ned til et point of no return. Der sitter man uten verken håp eller fremtid. Mange har forsøkt å gå til psykologer og får mye og omfattende hjelp av hjelpeapparatet, men med all respekt til de mange gode intensjoner, hadde dette virket ja så hadde det ikke vært et problem.

 

Hjelpeapparatet forstår ikke problematikkens fundament. De forstår ikke problemets komplekse utgangspunkt. Dette er en påstand jeg mener står trygt i den erfaringen jeg selv har. Viljen, ønske og kraften er tilstede, men som utelukkende symptom tenkende i sin tilnærming til vanskelighetene. Hva kan vi gjøre for å få dem til å føle seg bedre, liksom. Hva kan vi fortelle og undervise dem i hvordan vi skal få dem vekk fra den forferdelige virtuelle verden? Altså fjerne håpet, den siste trygge planken, den siste kontakten med en verden som de føler seg trygg i. Dette er typisk for et hjelpeapparat som ikke forstår gamernes natur. Deres grunnlag og virkelighet. Og et hjelpeapparat som er fordømmende i sin tilnærming til denne rare, ufyselige og forferdelig virtuelle virkeligheten. Dette er feil måte å forstå problemets natur. Problemets opprinnelse om man vil.

 

“ It takes one to know one”.

 

Dette utsagnet bygger jeg på det faktum at hvis man skal klare å arbeide konstruktivt og løsningsorientert rundt disse vanskelighetene, så må man også ha en felles forståelse av problemets egenart. Man må på mange måter både forstå og akseptere denne verden. Man bør til og med ha vært eller kjenne til å ha kompetanse om hva det er som foregår i denne verden. Det nytter for eksempel ikke å prate med en som KUN er opptatt av et spesielt spill og der nøkkelen til kontakt og kommunikasjon er via spillet, hvis man selv ikke vet en døyt om hva spillet går ut på. Du kan ikke bygge en grunnmur uten å vite hva sement er, og hva den inneholder av blandingsforhold. Man må ha førstehånds kunnskap om det man snakker om.

 

Når jeg arbeider med motivasjon og endring av livsstil så innebærer jo ikke det kun å trene mer og spise sunt. Det handler vel så mye om å arbeide med dem som av ulike grunner befinner seg et sted i livet der man ikke ønsker å være. Men de har alle et ønske om å endre noe som tar dem ut av ofte desperate situasjoner, eller situasjoner der point of no return har kommet. Man har bare gitt opp til “realitetene”.

Jeg arbeider med ensomhet, isolasjon, utvikling, motivasjon og endringsmekanismer hos svært mange mennesketyper og fra absolutt alle samfunnslag og alder. Gamerne er vår nye pariakaste. Selv om det har blitt noe bedre så er det fortsatt langt igjen før denne gruppen ikke lenger stigmatiseres for deres interesse for spill og virtuell virkelighet. Det vi må passe på er å kunne anerkjenne at det utmerket går an å ha et balansert forhold til dette slik at den virtuelle og den virkelige verden går hand i hand.

 

Vi kan ikke ut i fra våre gamle fordommer om at det var bedre før da vi klatret i trærne, sette oss til administratorer for ungdommens liv og interessefelt slik de opplever det i dag.

 

Når jeg jobber med endring så er det særlig tre ting som er førende for utvikling i en retning som alle kan leve godt med.

Det første er en grundig kartlegging av hva som er ÅRSAKENE til at man isolerer seg. Det andre er å finne en levelig løsning mellom årsakene og øyeblikket. Og det tredje er å bruke INTERESSE og MESTRINGSTANKEN på en slik måte at endring kan oppstå.

Det er også viktig å huske på at det å endre slike ting er noe ganske annet enn å slutte å røyke kun ved å tvert kutte ut problemet. Med røykeuvaner er det egentlig enkelt. Enten røyker du eller så røyker du ikke. Med gaming, isolasjon og da gjerne i kombinasjon med en rekke andre tilstander er det ikke slik. Du kan ikke i disse tilfellene si at enten så gamer du eller så gjør du det ikke. Det blir for vanskelig for de fleste og det er i de fleste tilfellene heller ikke ønskelig.

 

De beste resultatene får man der man som terapeut og coach faktisk gidder å sette seg inn i alle deler av klientens underliggende problemer, samt å forstå det språket og handlingsmønstre som gjelder for den enkelte. Det finnes nemlig ingen standardmal om hvordan man gjør dette. Individuell tilnærming og aksept, forståelse og interesse for dem man møter er avgjørende. 

 

For å si det enkelt, har du ikke peiling på hva Twitch er så stiller du med et særlig dårlig utgangspunkt. Hvis du spyr av tanken om å sitte i 5 timer å spille et spill så skinner disse holdningene lett gjennom. Motstand øker og relasjonsbygging har dårlige vekstvilkår. hvis du tror at nøkkelen til å bedre tilstanden til denne gruppen er å “PÅTVINGE, eller FORKLARE” at gaming er noe dritt, ja så har du misforstått denne gruppen totalt. Vellykket endring skjer ved indre motivasjon ikke å forklare folk hva DU synes er fornuftig.

 

Eat, game, sleep og repeat er en hedersbadge for denne gruppen, ikke en forferdelig statement over tapt ungdom. La tilnærmingen til et bedre liv faktisk gå hånd i hånd med denne. La sluttresultatet være jatakk begge deler i en sunn og levelig balanse.

 

Willy Marthinussen

 

Converse//Converse//Converse//Converse//Converse

Det er lov å ha drittdager

 

 

Sitter her å tenker. Strømmen er gått og kjipe følelser hagler om kapp med møkkaværet ute. Verden er på randen av storkonflikt og klimaendringer, krig og urett preger verdensbildet. Intet nytt der ute altså.

Vel i min verden har jeg ikke engang lyst til å klage på noe som helst. Jeg lever, jeg har familie, jeg har jobber jeg trives med og jeg er stort sett smilende og blid.

 

Men av og til så har også jeg det ræva blues.

 

Og vet dere? Det er faktisk lov. Å ha det dritt innimellom er veldig godt å få lov til å kjenne på iblant.

 

Vi går da pokker ikke leende og smilende gjennom livet? Men vi kan godt være klar over at negativitet og negative FØLELSER over tid ikke er bra. Derfor er det viktig å kjempe seg igjennom drittdager, sorg og frustrasjoner for så å bli ferdig med det. Når drittdagene blir utelukkende negativ energi for deg selv og dem rundt deg, ja så er det på tide å reise seg opp å gå videre. Langvarig dritt har en tendens til å farge livet ditt grått og det vil vi jo ikke.

 

Selv rister jeg av meg sinne og frustrasjon som en villet og selvvalgt fysisk og mentalt handling. Litt som Varholm før en start der han klasker seg både her og der for å få opp guffen liksom. Man kan si hva man vil, men det hjelper faktisk!

 

Drittdagene kommer og drittdagene går. Kanskje det aller viktigste er å sørge for å ikke gjøre andres dager til elendige møkkaværet? Har du tenkt på at hvis du som person hele tiden utstråler negativitet til dine omgivelser så er sannsynligheten stor for at du får det tifold igjen?

 

Så nyt dine møkkadager i trygg forvissning om at de snart går over. Kjenn på dem og lær deres natur å kjenne. Bli ett med det kjipe og legg det vekk fordi du ikke trenger det. Bare vit at de er der for å gjøre deg sterkere. Det er lov å være blid, men faen meg også lov å være sur.

Willy

 

Hvem pokker skal vi rope til?

 

 

I alle år har jeg vært opptatt av hjelpeapparatet generelt og da helseforebyggende tiltak spesielt.

 

Jeg vil i dag snakke om psykisk helsehjelp.

Les også dette innlegget.

 I en tid der vi har særlig fokus på helsehjelp til dem med psykiske vansker generelt og da suicidalitet spesielt, er det viktig å peke på et par sannheter som ikke blir nevnt av våre folkevalgte. Bak de fjonge ordene drukner nemlig mange av ropene i et ineffektivt, ressurssvakt system som i altfor stor grad er preget av det pasienter vil oppleve som forverrende i deres situasjon.

Les også dette innlegget som jeg skrev tidligere.

Alle roper nå om at vi må være åpne. Og at vi må tørre å be om hjelp. Særlig oss menn er dessverre alt for dårlige på dette i følge statistikk.

 

Men til hvem skal vi rope! Til hvilket system og faggrupper skal vi rope til?

 

Er det fastlegene vi skal rope til? Er det Barne og ungdoms psykiatriske (BUP)? Er det Distrikts psykiatriske (DPS) systemet, er det spesialister eller akuttmedisinske poster vi skal rope til? 

 

HVEM POKKER SKAL VI ROPE TIL!

 

Budsjetter rammer alt innen helsevesenet og selv hadde jeg den lite hyggelige opplevelsen av å stå i kø i dette systemet. Jeg var heldigvis ikke i akutt fare, men det vet jeg at det er svært mange som er. 

 

6000!, mennesker forsøker å ta sitt eget liv hvert år. 674 klarte det i 2018.

 

Jeg lurer på hvem de ropte til? Jeg lurer på hvilken kø de sto i? Jeg lurer på hvor mange som legges inn akutt for så å bli utskrevet dagen etterpå med store vansker og med stor fare for at dem tar sitt eget eller andres liv på grunn av deres psykiske tilstand. Jeg lurer på hvilken “hjelp” de fikk til å takle sine vansker.

 

Selv gikk jeg til egen fastlege. Jeg ble derfra henvist til psykolog. Greit nok. Jeg hadde behov for å snakke med noen. Selv sto jeg månedsvis i kø og når jeg endelig kom til, ja så var det muligens de mest bortkastede pengene jeg noen gang har betalt ut til en helsetjeneste. Med et språk kun de aller mest lærde akademikere kunne forstått og med et stadig tilbakevendende blikk på klokken konstaterte vedkommende at jeg hadde det mest sannsynlig slik og slik. Dette var en vel ansett og respektert tjenesteyter innen dette feltet. Hmm.

 

Så igjen. Hvem pokker skal vi rope til! Og hva i himmelens navn er det som svarer? Altså, Hva? 

 

Mange fine ord ytres etter Ari Behns selvmord. Og med rette. Det er bare et problem. Alle dem som roper har få eller ingen å rope til. De får ingen ettervern. De fleste får nok et akutt tilbud og skrives så raskest mulig ut igjen. For noen av dem stilner ropene for alltid. Det er nemlig ingen svar å få. Med all respekt dere. Det er på tide at dem som KAN høre ropene og VET hva som skal til FÅR de ressursene de trenger. Det er fint at regjeringen nå setter ned utvalg og lager handlingsplaner, men med all respekt folkens. Få MENNESKER med MENNESKEKOMPETANSE inn i behandlingsforløpene. Ikke kom trekkende med fagfolk som har mistet forståelsen for dem de møter og som pokker meg ikke kan annet enn å telle pasienter på samlebånd, lukke øynene, skrive ut lykkepiller og håpe på det beste. Dem som roper om hjelp må bli HØRT og det må settes inn tiltak i et forløp. 

 

Forløp er relativt enkelt kjære politiker. Dette innebærer tre stykk pengesekker. En sekk til forebygging, en til behandling og en til ettervern. Enkelt, ikke sant? Problemet her er at sekken til forebygging er alt for liten, akutt og behandlingsekken for liten og innholdet for dårlig, samt at ettervernsekken er, ja vel, ikke eksisterende i alt for mange saker.

 

Psykiatriske pasientforløp trenger sårt å bli fulgt opp av ressurser. Det er ikke nok at politikerne våre står på tv og sier at dette ansvaret hviler på den enkelte kommune. Dette er en skammelig ansvarsfraskrivelse uansett hvem pokker slags farge det er fra styre og stell i dette landet.

 

Det er lett å legge ansvaret over på den enkelte av oss og si at vi alle må være snillere med hverandre. Det tar jeg som en selvfølge at vi alle er. Jeg vet jo at i realiteten er det ikke slik, men vi kan jo ønske oss at det er slik.

 

Kompleksiteten i hver enkelt sak inneholder dessuten elementer innen økonomi, mestring, selvrespekt, og et utall flere ting opp mot den enkelte. Hva med å se nærmere på alle dem som er kjørt bevisst eller ubevisst i grøften av NAV? Hva med å se nærmere på dem som faller mellom to stoler i et system der det offentlige fjerner enkeltpersoners økonomiske grunnlag for å kunne klare seg med verdighet?

 

Vi vet at systemet kan være hardt og brutalt for mange. Er du uheldig å falle mellom NAV sine tjenester og sosialstønader, ja så vil du mest sannsynlig være en av de aller fattigste her i landet. Tiltak mot fattigdom er et tiltak mot selvmord fordi fattigdom fratar mennesker deres grunnleggende selvrespekt og håp om en bedre fremtid. Tiltak mot fattigdom og tiltak mot et mer MENNESKELIG NAV er av avgjørende betydning i forebyggingsprosessen. Midler til denne sekken, samt konkrete tiltak mot systemryttere i arrogansens høyborg som overhode ikke forstår enkelmenneskers frustrasjoner og sinne i sitt møte med det som for dem oppleves som store overgrep i livene deres, MÅ PÅ PLASS!

 

Ja vi roper. Vi skriker, men aller mest gråter vi. Stille renner fortvilelsens tårer. Helt til det blir mørkt.

 

Mørket kan ta alle. Mange blir også hørt og får gode tiltak og hjelp. Også dem som er ressurssvake, samt dem som er ressurssterke. Poenget mitt er at dette er for fragmentert og tilfeldig. Jeg vet at mange har både ropt og skreket for å bli hørt. For å få hjelp. De har blitt avvist gang på gang. Opplevelsene deres må nå etterhvert bli registrert og tiltak må settes inn. Uten dette kjære politikere, så faller deres ord flatt til bakken uten et fnugg av troverdighet. 

 

I mange innlegg på bloggen har jeg skrevet om dette temaet og jeg har også tidligere kritisert Mastodonten NAV for tilfeldig saksbehandling og steil arroganse fra deler av saksbehandlerne der. Selv har jeg også fått den tvilsomme æren å bli vurdert av NAV sin egen psykolog. Svaret og konklusjonen fra vedkommende kunne tatt knekken på hvem som helst. Heldigvis er ikke jeg hvem som helst, så jeg overlevde. Men bare såvidt. Det gjorde at jeg nå forstår bedre hva pasienter møter av elendig fagkunnskap og arrogant likegyldighet fra et skakkjørt system.

 

Så igjen kjære politikere. Vær såpass ærlige å tør å si at det er DERE som ikke bevilger nok ressurser til forebygging. Vær såpass ærlige å stå opp å si at det er DERE som svikter når dere ikke gir nok midler til akuttbehandling slik at pasienter som er suicidale eller i fare for å bli det, skrives alt for raskt ut igjen på grunn av stor plassmangel og knallhard prioritering.

Kjære politikere, det hadde vært fint hvis dere faktisk sto opp å fortalte SANNHETEN om et manglende og særdeles tregt ettervern der folk dør i påvente av å komme til samlebåndspsykologer som har ventelister fra Nordkapp til Lindesnes.

 

Og så kjære politikere, så er dere frekk nok til å fortelle oss at vi må be om hjelp? At vi må rope høyere? Hva pokker skal vi rope? Og hvem pokker skal vi rope til?

 

Alle kjente vi en som Ari

 

Alle kjenner vi Ari. Alle kjenner vi en som kjente Ari. Det finnes en i vår nære krets som har tatt sitt eget liv. Selv kjente jeg flere som mørket tok. Det gjør de fleste. Livet ble ikke til å holde ut…

Vi skylder dem noe. Vi skylder dem vår oppmerksomhet. Vi skylder dem å forstå at det å forebygge er avgjørende. Såpass kan vi da gjøre for å hedre de 674 som forlot oss og ivareta de 6000 som hvert år forsøker å ta sitt eget liv. Gjør vi ikke?

 

Vi starter et nytt år med nye muligheter, men også med et stort fokus på psykisk helse. Jeg har særlig gjennom de to siste årene, hatt et spesielt fokus på depresjon og psykisk helse i bloggen min. Og så topper det seg med Ari Behns selvmord første juledag. Samfunnet reagerer med rette. Det er på høy tid å sette fokus på psykisk helse også i årene som kommer.

 

Vi må imidlertid passe oss vel for kun å rette fokus mot symptomene. De raske løsningene og akuttmedisinske tiltakene er viktige, men de forebyggende tiltakene som iverksettes kan være avgjørende også på lang sikt 

 

674 mennesker tok sitt eget liv i 2018.

Det er 674 for mange.

 

Livsmestring inn som eget fag i skolen

 

Tiltak som forebygger må etter min mening inn i barnehage og skole. Kompetanse innen livsmestring bør være et minimumskrav både i barnehagen og i skolesystemet. Jeg vil endatil mene at det å ha et eget livsmestringsfag i skolen, ville vært et bra sted å begynne. På samme måte som gym må også livsmestring inn som eget fag.

 

Det vil kunne potensielt bidra til økt livskompetanse hos barn før de havner i en risikosone enten i ungdomstiden eller i voksen alder. Jeg påstår ikke at dette er den eneste løsningen, men et av mange tiltak innen forebygging av selvmord og langvarig psykisk sykdom.

 

På samme måte som vi bevilger store beløp årlig på trafikksikring, politi og forebyggingskampanjer mot ulykker på veiene våre, burde vi også satse store summer på forebygging av selvmord. Det er faktisk langt flere som tar sitt eget liv enn det er som omkommer i trafikken. 110 mennesker mistet livet i trafikken i fjor og som sagt så tok 674 mennesker sitt eget liv i 2018. 

Det synes derfor underlig om vi skal kun satse på trafikktiltak og ikke psykiatrien.

 

Det er også viktig å se på alle de som forsøkte å ta sitt eget liv. Mange personlige tragedier som får store menneskelige og samfunnsmessige konsekvenser kunne vært redusert ved å tenke helt nytt innen forebygging av selvmord og psykiske lidelser. det er cirka 6000 selvmordsforsøk i Norge hvert år, ifølge rådet for psykisk helse. Mens to av tre som begår selvmord er menn, er tre av fire som forsøker å ta selvmord, kvinner.

 

De familiene som rammes blir også sterkt berørt av både krise, økonomiske tap, personlige følelser av skyld, sorg og tap som kan sette enda flere i en situasjon der psykisk sykdom potensielt kan bli resultatet. Så har man da en ond sirkel.

 

Det er altså svært mange grunner til at vi nå må ta et kraftig løft i felleskap innen forebyggende helsetiltak på dette feltet. Bruk erfaringskonsulenter inn i skoleverket sammen med adekvat kompetanse. La ikke dette bli kun et kompetanseløft der teoretikere og akademikere uten livserfaring får råde grunnen, men åpne opp for at eldre og andre med erfaring innen feltet får dele av sin livsvisdom. På samme måte som man tar unge mennesker som har overlevd bilulykker og pårørendes historier inn i trafikk kampanjer, så bør ikke forebyggende livsmestringstiltak overlates til akademikere og pedagoger alene.

 

Mitt forslag er at man bruker flere erfaringskonsulenter. Gi dem nødvendig tilleggskompetanse og snakk med mennesker på et språk som folk i en sårbar situasjon forstår. Sett dem inn som forebyggende tiltak i skolevesenet og som undervisere i hvordan man kan bedre mestre livet. 

 

Få livsmestring inn som fag i skolen og som gjennomgående tankesett allerede fra barnehagealder. Det nytter å snakke om det, men det må pokker også følges opp av konkrete tiltak! Nå!

 

Når vinger slutter å fly -Trist som faen

 

 

I går kom nyheten om at kunstner og forfatter Ari Behn er død. Det ble også formidlet et ønske om at dødsårsaken skulle publiseres.

 

Ari var en sjeldent fin ambassadør for kunst og menneskelig godhet slik han fremsto offentlig. Selv kjente jeg ham ikke, men som de fleste andre nordmenn, så har vi likevel et forhold til ham.

 

Mørket tok ham, ble det sagt. Og gjennom åpenheten rundt hans bortgang så vil åpenhet bli satt i fokus også fremover. For det å være åpen om mørket rundt dem som sliter er viktig. Spesielt viktig er det i og rundt høytider da ens følelsesregister er ekstra mottakelig for tristhet.

 

Jeg har sagt det før og vil gjerne si det igjen, vær åpen om mørket kommer. Sett lys på din situasjon for å kunne jage bort det mørket som omslutter en. Depresjon tar liv. Så ufattelig trist og desto viktigere for alle å fokusere på åpenhet rundt psykisk sykdom.

 

Det finnes hjelp. Hjelpen i det offentlige er imidlertid ikke nok og det er derfor det finnes engler der ute gjennom organisasjoner som Mental helse. Sammen kan og bør mental helsehjelp både styrkes, utvikles og koordineres fremover slik at alle kan få den hjelpen de har behov for og det ettervernet som ofte mangler. Dette bør det virkelig fokuseres på inn i et nytt år. Men akkurat nå er det tid for å sørge. Sørge over alle som omsluttes av evig mørke. Og det er tid for å åpne opp for å sette et lys på dette fordømte mørket slik at man slipper å være trist. Akkurat nå er jeg bare trist som faen.

 

Hvil i fred Ari.

 

Slik kan du få hjelp

Det finnes en rekke instanser som kan hjelpe om du eller noen du kjenner vurderer å ta sitt eget liv eller skade seg selv på noen måte.

For eksempel kan disse instansene kontaktes:

  • Ved akutt fare: Ring 113
  • Kors på halsen (Røde Kors): 800 33 221
  • Mental helse: 116 123

Lys opp din hverdag

 

Hei alle flotte mennesker.

 

Først i dag vil jeg altså si noe svært viktig for meg. Og det er hvor enormt stor pris jeg setter på alle dere som liker, kommenterer, deler og støtter hverdagsaktiv sitt budskap om mer aktivitet i hverdagen og godhet mot våre medmennesker. Dette betyr svært mye for meg personlig.

 

Den siste tiden har jeg dessverre vært sykemeldt. Noen ganger pisker sykdom eller andre ting deg i ansiktet,  men all støtte og tilbakemelding i form av meldinger og annet har løftet meg opp. 

 

Jeg er sterkere enn noen gang når jeg tenker på julen, og ikke minst mot alle nye og spennende ting som er på gang for neste år.

 

Det finnes alltid et lys folkens. Og for alle dere der ute som av en eller annen eller flere grunner har sitt å slite med, ja så vit at det alltid finnes et lys. Der noen dører lukkes vil alltid nye åpnes. Jeg støtter dere alle personlig for ny utvikling, endring og suksess i livet. 

 

Nå i julemåneden er det mange som sliter med ulike ting. Ensomhet, fattigdom, hverdagsproblemer, psykiske vansker og annen sykdom. Dette skal dere alle vite, folkens, jeg ser dere alle sammen! Og meldingen min er klar! Vit at dette alltid vil ordne seg og at dører som er lukket akkurat nå ALLTID vil føre til at nye muligheter vil åpne seg.

 

Man kan være langt nede, ikke sant? Men ved å aktivt flytte sitt fokus, eller i det minste trene daglig på å smile, le, og ufarliggjøre negative tanker, kan du bedre situasjonen din. Snakk med andre eller bare deg selv om positive setninger og tren aktivt på å legge bort negativitet. Jeg påstår ikke at dette er en mirakelformel, men som med all annen trening så blir man sakte og sikkert sterkere. Det blir lettere å tåle de trøkkene livet noen ganger serverer deg.

 

Lyse opp din egen hverdag, det er ofte ingen andre som bærer et lys inn i dagen din og det å finne frem eget lys i form av positiv energi og det å finne og lete etter alle de små hyggelige tingene i livet er uvurderlig. Gå bare en tur på kjøpesenteret og sett opp et smil på dine lepper så vil du se veldig mange smil på din vei. Du trenger ikke engang kjøpe noe, bare vandre rundt å samle smil og varme fra andre mennesker.

 

Husk gjerne også å dele ut mange flere smil enn det du selv får. Dette gir positiv glede hver gang noen gir deg et smil tilbake. 

 

Man fjerner ikke problemer med dette, men man bærer et lite lys inn i tilværelsen sin. En gnist av håp. En varme som sprer seg gjennom kropp og sjel. Det å sette pris på de aller minste positive tingene i livet, vet alle som sliter med ensomhet, hverdagsensomhet, fattigdom og sykdom, alt om. Så start gjerne med å sette pris på deg selv også.

 

Det å sette pris på seg selv kan være utfordrende. Desto viktigere er det å faktisk sette ekstra stor pris på en selv. Vi er ofte gode på å gi mye, noen ganger alt for mye, pris på dem rundt en som man kanskje ikke får så mye positiv feedback fra. Dette kan fort tappe oss ekstra mye. All oppspart energi suges sakte ut av oss av ulike negative energityver rundt oss. Slutt gjerne med å kaste verdifull godhet og positiv energi ut av vinduet mot slike mennesker. De vil uansett aldri gi deg noe tilbake. Det er faktisk lov å gi litt mer faen i ting og andre som kun behandler deg dårlig. De vil sjeldent forstå deg uansett.

 

Det er kun deg selv som forstår deg selv.

 

Derfor, min venn, er det oftest kun deg selv som kan hjelpe deg selv. Blir man sittende fast og vente på hjelp fra omgivelsene, ja så må du kanskje vente lenge. Det er AVGJØRENDE å ta tak i egne problemer for å komme videre. Ved ensomhet må du selv ut å vise deg…må du selv invitere og gi…

Ved sykdom må du selv ta tak i det du selv er herre over…leve der du kan og lære å takle de vanskeligheter som er…lære å leve i stedet for å eksistere i negative dager.

 

Husk at det vil alltid være negative krefter rundt deg som bevisst eller ubevisst vil dra deg ned. Denne type krefter enten det er personer, organisasjoner eller andre faktorer, vil man alltid slite med. Det å lære seg å distansere eller fjerne dette fra livet ditt, er viktig for egen utvikling og livsglede. Ikke bruk tid og krefter på å vri andre sine negative ting inn på deg selv. Husk at alt som ligger der i fortiden er det lite og ingenting du får gjort noe med. Du trenger dermed ikke vie tiden din til å gruble over det lenger. Lukk døren og gå videre. Og trenger du hjelp til å lukke dørene, ja så finnes det hjelp å få.

 

Kontakt verdifulle mennesker i livet ditt. Og kanskje viktigst er det å åpne dørene for NYE MULIGHETER og nye mennesker i livet. Den neste fremmede du møter kan faktisk bli din aller beste venn! Vær åpen om vansker hvis du klarer, da forståelse og kunnskap ofte er nøkkelen til bedre kommunikasjon. God kommunikasjon i livet er ofte en nøkkel til å åpne dører og nye muligheter. 

 

Carpe Diem, folkens, Carpe Diem

 

Stress ned da menneske!

Reklame |

 

 

Christmas Chaos Coordinator! – -T-skjorte – svart//Jultröja Merry Christmas//Julegenser Christmas Allover//Julegenser Nordic Christmas Rød//Julegenser Barn Christmas Symbols//Supernatural – Saving Christmas Hunting Things -Julegensere – flerfarget//Ugly Christmas Sweater – Totenkopf -Julegensere – svart//Jultröja Full Of Gifts//Jultröja Sonic Merry Christmas

 

Mennesker liker ikke stress. Det er vi vel egentlig enige om de aller fleste tror jeg. Jeg selv hater å være stresset. Det å være stresset kan faktisk lede til mange ulike sykdommer. I tillegg til dette er det jo steike plagsomt, sant?

 

Forestill deg at du er på et sted der stress ofte oppstår for deg. 

 

Se for deg og kjenn på den følelsen du får når stresset overtar fornuften din. Hva er det egentlig som skjer inne i kroppen din?

 

Stressreaksjoner er normale fysiske responser som settes i gang når vi føler oss truet. Stress er altså en helt normal og nødvendig reaksjon. Fight, freeze or flight er dypt forankret i våre gener fra tidenes morgen. Forskjellen er jo at i dag slipper vi å flykte fra sabeltanntigre. I stedet får vi disse reaksjonene på dagligdagse ting som shoppingsentre, køer, bilkjøring, arbeidslivet og mye mer. Altså ting som ikke i utgangspunktet burde utløse fight or flight.

Ved stress så frigjør hormonet kortisol, glukose i leveren din og i muskulaturen din. Kroppen går i forsvarsmodus og blodet ditt ledes til kun viktige organer som er ment for å forsvare deg. Dette er egentlig normalt. Men hvis man er stresset over tid, ja så svekkes immunforsvaret ditt og det er jo selvsagt IKKE BRA!

Det finnes haugevis av sykdommer som kan ha sitt utspring i stress over tid.

Hjerte og karsykdommer – muskel og skjelettsykdommer – betennelse i kroppen – revmatiske sykdommer – mage og tarmsykdommer og mye mer. 

Dette er jo selvsagt ikke ønskelig i det hele tatt og vi må derfor se litt nærmere på hvordan vi kan kontrollere stresset vårt. Lettere sagt enn gjort, tenker du? Vel, det kan godt hende, men jeg velger å se det på en litt annen måte. Det er nemlig lettere gjort enn sagt!

Og hva pokker? Hvordan kan vi da fjerne stressfaktorer i livet på en såpass enkel måte? Jeg burde jo vært søkkrik hvis det var jeg som hadde en gullformel som fjernet stress, sant? Ha ha ha, ja men likevel påstår jeg at det er lettere gjort enn sagt.

Jeg er aldri stresset på en slik måte at det går ut over mitt indre. Ja, jeg kan være stresset av naturlige årsaker, altså ting som faktisk gjør meg redd. Det er jo sunt. Men å gå rundt å være kronisk stresset? Nei det gidder jeg jo ikke. Jeg vil jo ikke be om sykdommer heller.

Så hva er egentlig hemmeligheten her?

VALG!

Et enkelt ord. En enkel handling. Et godt resultat.

Ja hva velger du i ulike situasjoner? Det er faktisk så enkelt gjort som det er sagt. La oss ta et eksempel: Du har det svært travelt, du skal rekke et fly og du sitter fast i køen på vei til flyplassen. Normalt ville du kanskje valgt å bli dritsur på alle idiotene rundt deg som var årsak til køen? Normalt ville du kanskje blitt superstresset av å komme for sent og miste flyet? Normalt ville du kavet deg opp fordi dette skjer jo pokker meg hver eneste gang du skal noe?

Da VELGER du å la deg hisse opp. Du velger å la alle faktorer som du OVERHODET IKKE kan kontrollere eller styre uansett hvem sin feil det måtte være, stresse deg opp og få deg syk av sinne og frustrasjon. Du VELGER altså å la andre få gjøre deg syk i tillegg til at du fyller situasjonen med overdrevne doser av kortisol. Ja, ja… litt av et valg?

 

Jeg VELGER å ikke ta det så tungt. Alle konsekvenser av denne typiske situasjonen kan nemlig løses. Og hvis konsekvensene ikke kan løses, ja så hva kan du da gjøre med det uansett? Ingenting. Og når du ikke kan gjøre noe som helst med det, så er det vel heller ikke noen grunner igjen til å hisse seg opp?

Ser dere poenget her? Man velger å bli stresset. Og det er jo sannheten. Da er det vel like enkelt å velge det motsatte?

Sinne, frustrasjon og stress over tid er meningsløs selvplaging etter min oppfatning. Vi lever hver dag med ulike ytre og indre påvirkninger. Hvis vi ikke skulle kontrollert dette, ja så hadde vi slitt. Se for deg en uforbederlig hissigpropp og sinnatagg. Hva får man ut av dette? Blir man en ressurs for sine omgivelser? Nei. Man blir bare en hissig tufs uten selvkontroll. Nydelig? Mneh…

 

Vel, jeg selv har ikke alltid kontroll. Dette er en del av livet også. Men jeg kaster ikke vekk tid og krefter på å skade meg selv og egen kropp fordi ytre påvirkninger gjør sitt ytterste for å trigge hissigproppen i meg. Det er en slags deilig tilfredsstillelse å kunne heve seg over alle disse trivielle ytre plagene som er ute etter å gjøre humøret mitt elendig. For man kommer ikke unna det faktum at alt for mange er sinte, frustrerte og hissige og gjør dessuten alt for å la dette gå ut over andre mennesker. Deres valg tenker jeg. Jeg bare smiler og velger å finne en indre ro som heller gir meg positive energier og ikke potensielle sykdomstegn, sure og gretne omgivelser og stress hos andre i tillegg til meg selv.

Dette er egenskaper jeg selv har måttet trene på. Jeg sier ikke at dette kommer over natten, med mindre du selv velger å la det skje umiddelbart. Tålmodighet er en trenbar egenskap og fred i sinnet like ens. Tren gjerne på å si til deg selv: “Kan jeg gjøre noe med det?”. Hvis nei, ja så er vel valget relativt enkelt?

Ønsker dere alle en fredelig og stressfri julemåned.

 

Scarf, Jera, Svart//NA-KD Accessories//NA-KD//MANGO//NA-KD Accessories//MANGO

 

 

Usynlig sykdom – Veien ut av tungsinnet

Reklame |

 

 

Christmas Chaos Coordinator! – -T-skjorte – svart//Jultröja Merry Christmas//Julegenser Christmas Allover//Julegenser Nordic Christmas Rød//Julegenser Barn Christmas Symbols//Supernatural – Saving Christmas Hunting Things -Julegensere – flerfarget//Ugly Christmas Sweater – Totenkopf -Julegensere – svart//Jultröja Full Of Gifts//Jultröja Sonic Merry Christmas

 

Det har nå vært skrevet mye fra min side om stigmatisering ved sykdom og da særlig mot alle dem som lider av sykdommer man ikke kan se.

 

Men hvordan skal man egentlig komme seg videre når livet en gang har blitt slik at man er fanget i en sirkel av depresjon, sosial angst og ulike negative spor som synes vanskelig å komme seg ut fra?

 

Vel, det finnes like mange svar som det finnes skjebner der ute blant dere flotte mennesker. Og nettopp det å evne å se seg selv i et nytt lys er en av nøklene for å ta neste steg videre.

 

Spør gjerne deg selv om noen av strategiene du har forsøkt hittil faktisk har forsøkt. Har det egentlig det så burde ting være i orden ikke sant? Og har det ikke det så bør du egentlig endre din oppfatning av tanken om at du har kontroll og er på rett vei.

 

Hvis du kan innrømme at du ikke har kontroll, ja så er du i ferd med å få etablert et overtak over en negativ sirkel i livet. Aksept av egen situasjon og manglende tiltak for bedring er viktig for å komme seg videre.

 

Så hva bør du konkret gjøre?

 

Det er veldig lett å synke inn i en tilstand av negativitet og oppgitthet. Dette må fjernes. En av de viktigste tiltalen jeg selv gjorde var å ha en totalrenovering av mine sosiale medier. Mange som sliter søker å finne trøst på ulike sider på for eksempel Facebook. Dette gjorde også jeg. Det som derimot skjedde var at en strøm av triste og klagende innlegg fylte ferden min. Ustanselig. Og går man inn på disse sidene på Facebook, ja så er det nesten uvirkelig hvor mye negativitet som pumpes ut. 

 

En ting er at man selv blir bombardert av andres problemer, men for mange så tar man også innover seg deres problemer. 

 

“Vi med ….”

“Oss med …”

 

Jeg forlot alle slike grupper på Facebook. Jeg tok et grep om å fjerne en stadig større strøm av negativitet som ble pumpet inn i ferden min.

 

I tillegg har jeg selektivt sluttet å følge en drøss med mennesker som forsyner feeden med søppel, hat og negativitet.

 

Tro meg folkens, det var en befrielse å bli kvitt denne elven av negativitet og tristhet. At noen finner trøst og mening med dette kan jeg forstå, men det var altså ikke for meg. Når denne strømmen forsvant, ja så steg humøret mitt umiddelbart!

 

Det andre grepet jeg gjorde var å anerkjenne at man ikke kan bli likt av alle. 

 

Hverdagen var tidvis fylt av et ønske og et selvpålagt krav om å gjøre ALLE til lags. Da går det ikke greit når du møter mennesker i livet som åpenbart enten utnytter deg, ikke tåler trynet ditt eller konstant forsøker å trykke deg ned. Man havner i en skvis mellom å være snill og prøve å forstå hvorfor dette ikke blir gjengjeldt.

 

Det å be sin indre selv om at alle disse menneskene har en påvirkning på deg som ikke gjør deg bra, om å dra til…et annet sted, vær også en befrielse.

Hvis du kun har igjen de få som virkelig bryr seg, eller til og med ingen, ja så vil det være mye mer verdifullt enn en haug med falske venner eller kjente.

 

Jeg åpnet meg.

 

Det å være ærlig overfor seg selv og slutte å tro på julenissen om at bare jeg gjør slik og slik så blir folk fornøyd er et viktig grep. Ved å åpne seg og snakke om mine problemer, forsvant en del mennesker. Eller mer rett, de forble tause. Da er det rimelig lett å fjerne dem, ikke sant? Jeg hever meg over dem og finner fred med at jeg ALLTID OG FOR EVER VIL VÆRE MER ENN GOD NOK FOR MEG SELV!!!

 

Dette har nok vært de viktigste endringene i livet mitt når jeg nå er sterkere enn noen gang sammen med å senke den evinnelige strømmen av krav og prestasjon. Spør deg selv om hva som egentlig er viktig i livet. Det å leve eller å bare halvveis eksistere? 

 

Jeg vet godt at mange sliter med dette. Og det kan være enkelt for meg å si hvordan jeg har klart å ta viktige grep. Men for mange er det ikke så lett å gjøre i praksis. Det kan godt hende at man da trenger en coach som kan hjelpe deg videre. Selv jobber jeg som coach og terapeut ved Bergen Helhetsklinikk i Strandgaten 16 i Bergen og kan hjelpe deg videre med dine vanskeligheter. I tillegg er vi mange der som har lang erfaring med helhetlig tilnærming.

 

Send meg gjerne en epost på [email protected] 

For mer informasjon.

 

Ønsker dere alle en strålende helg!

Scarf, Jera, Svart//NA-KD Accessories//NA-KD//MANGO//NA-KD Accessories//MANGO

Manglende selvtillit? Her er 5 tips til et mer selvsikkert deg!

Reklame | Øygarden senter for klinisk hypnose, bergen helhetsklinikk

Selvtillit

 

 

Luminox//Dapper Dan//Remington//Papa – The Man – -Hettegenser – svart//Beard Brother//CMP//Beard Brother//SEB MAN//Captain Fawcett

 

Hei folkens! I dag smeller jeg til med ekstra selvtillit. Gratis for alle som vil ha eller bare ønsker å lese videre! 😀 

 

Selvtillit er ikke noe man har, det er noe man tar har jeg tidligere sagt. Det er forsåvidt riktig nok det, men jeg vil gjerne legge til at har man først tatt det, ja så er det lett å beholde det. I alle fall hvis man vet hvordan.

 

I alle år har jeg vært en stille og sjenert fyr med heller skral selvtillit. Men ingen som kjenner meg ville nok vært enig i dette. Av og til skinner det imidlertid gjennom. Da ser folk bare en stille litt tilbaketrukket og sky fyr som haster avgårde. En fyr som bare virker overlegen og arrogant, muligens. Skulle ønske jeg hadde mot nok i de situasjonene til å stoppe opp å forklare… 

 

Så hva gjør en med dette? I dag presenterer jeg altså 5 tips til bedre selvtillit!

  • Jo, man lyver så man tror det selv. Det finnes grunner til at reklame virker. Reklamen gjentas til man til slutt har spikret dette fast i hjernen. Til slutt så handler man. Easy sant?

 

  • Endre kroppsspråk. Hvordan man bruker kroppsspråket sitt har en direkte kobling til vår selvtillit. Ved å rette opp ryggen og skyte fram brystet øker faktisk selvtilliten automagisk. Lat som om du eier verden og lyg så du tror det selv.

 

  • Gjør først de to foregående, så finner du frem en sokk eller en vaskeklut. ( må være tørr). Still deg opp i stua og gå amok med å kaste fillen rundt deg i huset. Bli engasjert i dette, kast deg etter filla og hiv den veggimellom gjentatte ganger. Få ut all frustrasjon og eventuelle spenninger. Få pulsen til å stige. Bruk 3-4 minutter på dette så vil du se at det hjelper på indre spenninger og usikkerhet

 

  • Kle deg selvsikkert. Klær skaper en egen sikkerhet og trygghet. KLer du på deg kosebukse og kroks snår du stikker ut en tur, ja så ber du ikke akkurat om en boost for egen selvtillit. Det gjør noe med deg når du kler deg selvsikkert i klær som utstråler en trygghet og en evne til å ta seg selv på alvor. Kosebukse er digg det, men for all del ikke bruk dette hvis du skal ut og føle deg selvsikker. Det er ikke nødvendig å bli overdressed, men ordentlig og presentabel selv om du bare skal en tur i butikken.

 

  • Gjenta de fire foregående før du går i gang med dagen. Ta et øyeblikk foran speilet og si til deg selv hvor fantastisk bra det er å være såpass selvsikker. Føles det falskt så er det fordi du har foret hjernen din med negative tanker om ditt eget selvbilde over tid. Dette får selvsagt også negative konsekvenser for deg. Tankemønsteret må brytes og dette gjøres best ved å lyve så du tror det selv så ofte at, ja nettopp, du tror det selv. Usikkerhet og mangel på selvtillit henger også i stor grad sammen med at du som person bryr deg mye om hva andre tenker og mener om deg. Hva vet du egentlig om det? Og ikke minst, hva kan du gjøre med det? Ikke en dritt! Så gi F i hva andre mener og tenker. Sannheten er at andre er minst like usikker som deg.

 

Igjen folkens, så er altså selvtillit og selvfølelse noe som bare kan tas. Forsyn deg grovt av det som er helt gratis i livet. Selvtillit koster ikke annet enn en endring av tanker rundt egen usikkerhet. Og er du svært hardt rammet så finnes det hjelp. Bare å ta kontakt så forteller jeg deg nærmere om coaching innen dette området. Coaching er en glimrende måte å få ut sitt fulle potensiale og jeg har jo egne tjenester for dette. Send meg en melding hvis du vil ha bedre selvtillit!

 

Ta for dere i verden folkens og ha en strålende kveld!

 

Converse//Converse//Converse//Converse//Converse

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top