Mental helse

Hypnoterapi, Mental helse, Øygarden Senter for Klinisk Hypnose29.11.202029.11.2020

Moms på helhetlig medisin?

Hei alle fine folk. Som dere vet er jeg jo over gjennomsnittet opptatt av aktivitet, helsespørsmål og ikke minst psykisk helse.

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Folk har ulike behov i forhold til egen helse og det å kunne ha en helhetlig tilnærming til helseutfordringer er for meg svært viktig. Alternativ medisin generelt og Hypnoterapi spesielt har fått et ufortjent dårlig rykte i blant deler av det etablerte helsenorge. Som Hypnoterapeut med Norsk og internasjonal godkjenning og dessuten med lang helsefaglig bakgrunn og Klinisk erfaring, ser jeg stadig vekk behovet for komplementær behandling.

Ikke sjeldent ser man tragiske skjebner der mennesker blir gående i et fastlåst og regelstyrt helsevesen der ventelister ofte er lange som et vondt år. Spesielt innen psykisk helse. Jeg mener derfor vi trenger et fritt valg som både gir avlastning på det offentlige helsevesenet samt også hjelper mennesker som av ulike årsaker ikke finner sin hjelp i et offentlig pasientforløp.

Det er helt på det rene at alternativbransjen trenger å ha en gjennomgang der useriøse og behandlere uten gode nok kvalifikasjoner blir silt ut. Dette bør imidlertid ikke gå ut over den delen av høyt kvalifiserte behandlere som gjør en kjempeinnsats for å hjelpe folk.

Som Hypnoterapeut har jeg da også vitenskapen og forskningen på min side når jeg gir behandling. Metodene jeg bruker er også brukt over hele verden innen tradisjonell medisin og psykologi. Det vil derfor være svært merkelig om denne delen av behandling skal gå ut over pasienter med en fordyrende økning i timepris.

Det er en svært god grunn til at man har momsfritak på helsetjenester i Norge. Tilgjengelighet, pris og et bredest mulig tilbud, vil være forebyggende og helsefremmende for alle Norske innbyggere. Det er ikke særlig uenighet om dette faktum. Vi vet også meget godt at befolkningen ikke er en gruppe der behov, forventninger og ulike forutsetninger er like. I Norge settes de individuelle behov og valg svært høyt. Et godt eksempel på dette er muligheten til fritt sykehusvalg. En annen viktig del av det offentlige helsevesenet er muligheten til individuell plan. Nettopp på grunn av at vi setter brukermedvirkning så høyt.

Derfor synes det underlig at man nå vurderer at momsplikt på helhetlig behandling skal gå ut over en del av det totale helsetilbudet som tross alt alternative helsetjenester står for. Man gir med dette et signal om at alternativ medisin ikke har en viktig verdi for individets frie valg om egen helse, som vi jo ellers setter svært høyt.

Når man også velger å omtale denne viktige delen av forebyggende, helsefremmende, behandlende og rehabiliterende helsetjenester som velværetilbud, er dette i beste fall en grov misforståelse og kunnskapsmangel om feltet. I verste fall er det et overtramp mot våre borgeres rett til å velge, samt å redusere deres positive erfaringer med helhetlig medisin til noe som ikke har verdi.

Og akkurat dette med helhetlig behandling er interessant. Dette er ikke et perifert felt som ikke har noe betydning innen forebyggende, rehabiliterende eller helsefremmende virksomhet, men en stor og viktig del av et tverrfaglig og helhetlig helsetilbud. Når man på den ene siden søker å fremme et mer komplett helsevesen der innovasjon og et større og bredere tilbud til befolkningen, samtidig vurderer å gjøre et bredt tilbud til befolkningen dyrere og mer utilgjengelig, så blir dette helt feil.

Dette er å gå imot målet om større tverrfaglighet, innovasjon og fritt valg. Et forslag om å legge moms på alternative helsetjenester, vil definitivt virke begrensende i tilbudet til befolkningen.

Det er ingen tvil om at svært mange mennesker søker alternativ behandling. Dette skyldes ofte at man søker et friere behandlingstilbud, samt at det offentlige helsevesenet ikke alltid strekker til eller har en komplementær behandling tilgjengelig.

Når jeg som Godkjent Hypnoterapeut tar imot pasienter så er det svært ofte fordi dem av ulike årsaker ikke har fått hjelp som passer dem som individer. Lange ventelister spesielt innen psykisk helse øker faren for kroniske tilstander betydelig. Langvarige sykdomsforløp koster samfunnet enorme beløp hvert år. I tillegg kommer de menneskelige kostnadene. Som Hypnoterapeut er jeg med på å gi rask helsehjelp og er derfor i stor grad med på å redusere både de menneskelige kostnadene og de samfunnsmessige kostnadene som lange ventelister fører til.

Suksessen vi kan vise til med hypnoterapi viser at komplementær, helhetlig behandling vil redusere kostnadene til det offentlige med betydelige summer, samt selvsagt redusere fremtidig trykk på et helsevesen som i dag er presset. Da virker det svært rart og betenkelig at man skal fjerne momsfritak på helhetlig behandling.

Hypnoterapi benyttes i dag i det offentlige helsevesenet innen svært mange områder. Evidens om denne behandlingsmetoden er udiskutabel og er da også en stor bidragsyter til å redusere presset på de offentlige helsetjenestene samt komplementere den til enhver tid tilgjengelige behandlingen som finnes. Å legge en bremse på hypnoterapi i form av moms på tjenesten, vil da også innebære at de psykologer, leger, tannleger, forskere, smerteklinikker og sykehus som benytter seg av slik behandling, også må betale moms på denne delen av behandlingen. I praksis vil dette bety en forskjellsbehandling av tjenester og en innskrenking av pasientens reelle valgfrihet.

I tillegg vil det være selvmotsigende å kalle hypnoterapi et velværetilbud når det utføres av godkjent terapeut utenfor helsevesenet, og adekvat behandling når det utføres av det offentlige. Dette faller på sin egen urimelighet. Det finnes andre måter å regulere samt fjerne useriøse tilbydere av helhetlig medisin enn å ramme den store delen av seriøse tilbydere av alternative helsetjenester. I tillegg legges det liten vekt på alle brukere av alternativ behandlings gode erfaringer med å velge helsetjenester som er riktig for dem.

Det er tydelig at forslaget om å legge moms på alternative tjenester er lite gjennomtenkt. Det er også lite samfunnsnyttig og er et forslag som vil kunne føre til innskrenket mulighet for fritt valg av helsetjenester. I tillegg er det et forslag som vil kunne føre til et betydelig større press på det offentlige helsevesenet, da mange ikke vil ha mulighet til reelt valg av ulik behandling på grunn av økonomiske årsaker.

Forslaget er også fundamentert på lite kunnskap om hypnoterapi og dets effekter sett i lys av den forskning som ligger vitenskapelig til grunn for hypnoterapi som behandlingsmetode.

Jeg vil gjerne mane til forståelse og fornuft når et slikt forslag skal vurderes, samt en vitenskapelig og kunnskapsbasert tilnærming til alternativ behandling. I tillegg vil jeg oppfordre til det å gi befolkningen mulighet til reell brukermedvirkning og valgfrihet i sine behandlingsvalg. Legg bort forslaget om moms på alternative helsetjenester. Dette vil være det eneste fornuftige å gjøre.

Mvh Willy Marthinussen

Hypnoterapeut og livscoach

Øygarden Senter for Klinisk Hypnose

0 kommentarer

Blogg, Hverdagsaktiv, Livet sånn generelt, meninger om mangt, Mental helse27.09.2020

Sykemeldt med god samvittighet

Hei alle fine folk!

Jeg har tidligere skrevet mye om det å være usynlig syk og det stigmaet mange opplever når livet og hverdagen fylles med begrensninger.

Ofte er det mye verre å møte samfunnets holdninger enn det å være syk. Og faktum er at særlig psykisk sykdom og kroniske smertetilstander er gjenstand for mange skjeve blikk fra omgivelsene våre. Til tross for et nødvendig og sterkt fokus på psykiske lidelser siste årene, har vi fortsatt en vei å gå for å se sykemeldte mennesker i aktivitet som noe nødvendig og fint.

Alle med kroniske sykdommer i dette landet har også en psyke. Og omgivelsene våre har en fordømt plikt til å anerkjenne våre omgivelser, medmennesker, kollegaer, venner og familie som sliter.

Det burde i 2020 ikke komme som en overraskelse for folk at lystbetonte aktiviteter er både middel og mål for å gjøre hverdagen lettere for dem som sliter. Baksnakking og handling som utsetter denne bedringen i et sykdomsforløp har ingenting i et moderne samfunn å gjøre.

Jeg er imidlertid ikke sikker på at veien til forståelse, aksept og fremming av menneskers måte å takle egen sykdom på, er særlig kort. Samfunnet i dag er etter min mening, definitivt i ferd med å gjøre kronikere og sykemeldte i mindre stand til å bli bedre, eller å kunne ha gode rehabiliteringsforløp. Til tross for økt fokus på blandt annet psykisk sykdom i samfunnet, ja så synker ikke antallet mennesker som tar sitt eget liv. Som vanlig med politiske intensjoner, så er det ofte bare ord. Det er sagt at vi nå skal ha en nullvisjon om antall selvmord i Norge, men midlene til konkrete tiltak står ikke i stil til lidelsene som påføres mennesker lokalt. Fortsatt leser vi om alvorlig syke mennesker som ikke verken får tidlig nok hjelp eller ivaretas helhetlig av helsevesenet og som dermed i verste fall bidrar til både draps og selvdrapsstatistikken.

Alle i arbeid er et fint mål, men når man ikke ser at det finnes ulike sykdommer, tilstander og menneskers egne unike opplevelser av dette, så kan ikke man lage standardiserte og generelle forløp. Spesielt ikke med pisk.

Kronikere i Norge koster samfunnet enorme summer hvert år. Skal tro hva man ville spart samfunnet for ved å gi respekt, empati og forståelse i sine unike rehabiliteringsforløp. Aksept for at hvert menneske opplever sin egen sykdom ulikt enn alle andre, empati slik at sykdomstilstander ikke blir verre eller leder til psykisk uhelse i tillegg, og forståelse for det gullstandarden i all forskning viser at virker, nemlig at aktivitet, lystbetonte opplevelser og invitasjoner til aktiv deltakelse i sosiale eventer leder til bedre helse og tilbakeføring til arbeidslivet.

Og folkens, uhelse, usynlig sykdom, kroniske lidelser, selvdrap og psykisk sykdom er ikke en og en enkeltsykdom, men snarere sykdommer som oftest henger sammen med hverandre i en klase med symptomer og oppleves som at en får alt på en gang.

Og det begynner ofte med en sykemelding, stigmatisering og slenge med leppa i uforstand kan føre det videre til langtidssykemelding og til sist til ødelagte liv.

Vi alle burde hylle dem som løper på fjellet, deltar i sosiale interaksjoner, reiser og opplever gode og positive ting som gir mestring. For det er dette som fører til bedring. Det er dette som forebygger funksjonsfall. Det er dette som ivaretar bedre psykisk helse og dermed forebygger behovet for ytterligere helsehjelp. Det er kun forebygging hånd i hånd med empati, forståelse og tiltak for å gi akutt og nok helsehjelp av ikke kompenserende art som gir samfunnsmessige og personlige gevinster for A/S Norge og den enkelte som sliter.

Samfunnet er i dag etter min oppfatning både for kaldt og platonisk i sin tilnærming til kronikere og andre som sliter med sykdom. Det lages standardiserte forløp, men midler til enkelttiltak som skal og bør være individuelle og tilpasset personen som er syk, følger sjeldent med.

Så min bønn til politikere, medmennesker og dem som sitter i systemet som skal ivareta god helse, legger mye mer innsats og midler inn på forebyggende tiltak mot enkeltindividet og dennes omgivelser, enn standardiserte pakkeforløp der nok midler synes å være et fremmedord. Nei til det som nå synes å være et mekanisert helsevesen der kompenserende tiltak kun skjuler symptomer og ikke egentlig bedrer den enkeltes individuelle behov for å komme tilbake i det som er en bedre hverdag.

Vi har alle en fordømt plikt til å løfte våre medmennesker opp, ikke trykke dem ned. Det gjør vi aller best ved å forebygge uhelse, ikke hjelpe dem inn i videre sykdom ved manglende forståelse, manglende empati og for mange krav i et standardisert opplegg som sjeldent tar hensyn til menneskers unike egenart i alt og ett.

Så til deg som av ulike grunner blir sykemeldt. Vær aktiv, motivert og deltakende i ditt eget liv med den aller største selvfølgelighet. Ditt liv betyr mer enn hva andre mener og tror om hvem, hva og hvorfor.

0 kommentarer

Hverdagsaktiv, Hypnoterapi, Mental helse, Øygarden Senter for Klinisk Hypnose19.08.2020

Lyden av stillhet

Hei alle fine folk! Har du noengang hørt lyden av stillhet?

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

I dagens samfunn er det jo lyd over alt. Fra du åpner øynene om morgenen til du lukker dem om kvelden. Men det mange ikke vet er at også lyden av natten siger inn i hjernen vår. Alle lyder døgnet rundt oppfatter vår utrolige hjerne. Og ikke bare oppfatter den alt, men den lagrer også alt! Absolutt alt. Fra den dagen man trer inn i livet til den dagen man trer ut av det. Det er jaggu en rimelig stor harddisk vi drasser med oss, ikke sant?

Vår hjerne er jo designet for å kunne lagre alt, men dette betyr ikke at alt blir liggende i et stort uryddig kaos. Hjernen vår er også svært flink å sortere ut det vi trenger og rydde vekk det vi ikke trenger. Vi kan for eksempel ikke huske alt som har skjedd før, men vi kan ofte hente det frem hvis vi konsentrerer oss om å huske. Det viktige med hjernen er likevel å trene fornuftig med den. Hjernen trenger minst like mye trening som alt annet i kroppen og det er derfor det er så utrolig viktig å tilføre den det den trenger av både problemløsning, ulike og varierte oppgaver, nylæring og riktig mat og mosjon. Men visste du at hjernen også trenger restitusjon?

Når vi sover rydder hjernen. Rydder og vasker. Derfor er det utrolig viktig å få nok søvn og hvile. Hvis ikke blir vi faktisk litt sprø, desorientert og forvirret. Å overbelaste hjernen er altså en svært dårlig ide. Derfor er det jo et tankekors at vi gjør vårt ytterste for å overbelaste denne utrolige mekanismen av og til.

Vi hører på musikk samtidig som tv står på. Vi omgir oss med støy i alle former og til og med når vi går turer for å finne roen setter vi på musikk i ørene sånn liksom for å roe ned. Nå er det selvsagt å dra det litt langt å påstå at det er skadelig med musikk på når vi skal finne roen, men noen ganger innimellom burde vi faktisk ta en timeout med fullstendig stillhet. Forskning viser at bare ti minutter med total stillhet gir hjernen muligheter til å få ryddet litt i rotet.

Selv så setter jeg av tid hver eneste dag til å sette øreplugger på, lukke øynene og bare være i lyden av stillhet. Det å kun høre eget hjerte slå, eller kjenne pulsslagene uten en lyd og være i total stillhet gjør noe med sansene våre. Prøv selv noen minutter daglig å se hva som skjer. Sett i plugger og ta gjerne et hørselvern utenpå det igjen, lukk øynene og bare lytt til absolutt stillhet. Det er faktisk bra for deg.

Ønsker dere alle en strålende fin kveld!

0 kommentarer

Hverdagsaktiv, Livsstilsendring, Mental helse12.07.2020

Hvordan jeg fikk et nytt aktivt liv

Reklame | Øygarden Senter for Klinisk Hypnose

Hei alle fine folk!

Som mange av dere vet, og andre igjen ikke vet, så er jeg over gjennomsnittet glad i å løpe.

Jeg løper så ofte jeg kan og da helst favorittdistansen 10 Kilometer. Som 52 åring er det svært viktig å holde seg i god form og slik sett kan man si at jeg løper for livet.

Mange løper betydelig lenger og fortere enn meg. Det er helt ok. Mange løper ikke i det hele tatt, men bedriver tiden med andre former for aktivitet og trening. Det er også helt fint. Man må finne de tingene som funker for seg selv.

Det er de som verken løper, trener eller går som står i fare for å utvikle livsstilsproblemer. Og de som velger sofaen foran det å bli andpusten, ja de er faktisk i en risikosone. Og dessverre er det nok også slik at hvis man går ut en tur og tempoet er det vi kan kalle svært bedagelig, ja så er det lite helsegevinst i turen. Men, for all del, det er likevel dobbelt så bra som å ligge på sofaen, så helt bortkastet er det ikke.

Så hva må til? Ikke så mye som du kanskje tror.

Man må ikke ha hardkjør og geriljaøkter fire ganger i uken for å bedre helsen, men man trenger å bli litt andpusten hver dag som et minimum. Jeg løper, andre går, men jeg løper nesten like sakte som andre går og for meg er det det som er gleden. Man må nemlig ikke løpe langt og fort. Det er bedre å løpe sakte og jevnt å ha glede av det du gjør, overskudd etterpå og kunne gjøre litt hver dag enn å blåse til fire ganger i uken for så å gå på en smell.

For min del begynte livsstilsendringen for 15 år siden nå. Det begynte med å kutte røyk og snus og fulgte opp med å begynne å lære meg å like noe jeg hatet, nemlig løping.

Er det en erfaring jeg vil trekke frem som det viktigste i denne prosessen må det være bestemmelsen om å ikke være en som aldri skal forsøke å gjøre noe nytt. En av de største farene ved å krasje en livsstilsendring er nemlig at man på død og liv skal opprettholde en rekke av de uvaner og usunne livsvalg man har. Selv hatet jeg løping og dette var noe jeg aldri kunne se meg selv gjøre. Altså løpe langs veien som en tulling i 50 åra. Det er liksom ikke meg, fant jeg ut. Det å endre oppfatning om dette, endret også livet mitt signifikant.

Og her ligger mye av hemmeligheten til å lykkes med livsstilsendring. Man må være villig til å gjøre endringer i eget liv. også endringer som man ALDRI i VERDEN hadde forestilt seg mulig.

Slutt å være en sta gammel grinebiter som aldri i verden skal endre slik og slik. Du kan faktisk dø tidligere av en slik holdning, og så vidt jeg vet er det ikke kult å være død. Bare trist for dem du etterlater.

Men, altså. Det trenger jo heller ikke være det å løpe. Det kan være så utrolig mange fine aktiviteter som gir deg helsegevinst. Det viktige er at man ikke opprettholder sine uvaner bare på pur trass. Jeg vet det finnes svært mange som sier at man ikke kan være aktiv på grunn av ulike smerter og begrensninger rent kroppslig. Til deg vil jeg si at det i nesten alle tilfeller aldri er noe som begrenser deg fra å være aktiv. Det finnes utrolig mange muligheter til aktiv hverdag selv om man sliter med ulike ting. Og så finnes det selvsagt også ting som gjør at man ikke kan.

Selv er jeg operert for prolaps og degenerative endringer i ryggsøylen slik at jeg lever med daglige ryggsmerter. Jeg har aldri vært så bra i ryggen som etter at jeg begynte å trene. Trening er anbefalt for dem med ryggsmerter, men som alltid er det lurt å høre på legen din. Når jeg begynte trening for mange år siden lå jeg paddeflat i ukesvis med smerter. Jeg gav likevel ikke opp og etter hvert så ble det bedre. Ikke lur deg selv til å gi opp, men få tilpasset trening. For meg ble det et nytt liv.

I dag løper jeg mil etter mil. Fortsatt vondt, men i bedre form enn når jeg var 20 år. Jeg er i full jobb igjen og har eget firma utenom dette.

Jeg har også ledd og muskelsmerter daglig. Som blir bedre etter en løpetur. Smerter og slike bagateller skal pokker meg ikke begrense livet mitt! Det er også mentalt godt for meg å være aktiv og POSITIV! Her har Hypnoterapi hjulpet meg på en uvurderlig måte. Hypnoterapi har hjulpet meg til å endre oppfatninger om mangt og meget, samt lært meg å kontrollere smertenivåene mine. Øke smerteterskelen. Det ligger mye og god forskning på denne type terapi og jeg har da også fått anledning til å hjelpe mange til et bedre liv.

Jeg NEKTER å være en gammel sta grinebiter som ALDRI skal endre noe. Jeg vet nemlig hvordan det ender og det er ikke noe hyggelig tanke. Jada, vi skal alle legge inn årene en gang, men før det skal vi jammen leve å ha det godt på hele roturen. Vi skal ikke synke i en råtten robåt halvveis over fjorden, liksom.

Men litt tilbake til mine løpevaner. Jeg løper i det jeg kaller gledestempo. Gledestempo er ikke raskt, men jeg ligger i en det som vi kaller sone 1 – 2 – og 3. Dette er rolige joggeturer uten at man sprenger på. Dette er også det tempoet som er mulig å løpe langt i. Jeg løper 10 kilometer på rundt 60 minutter og da går det ikke spesielt fort. GLEDEN jeg føler slår imidlertid alle tanker om personlige rekorder ned i støvlene! Og nettopp gleden ved å jogge rolig avgårde i et tempo som renser hodet, er bare uslåelig. Dessuten er det i dette tempoet man forbrenner magefettet best. Ikke ueffent altså!

Det viktige er altså å åpne øynene for egen oppførsel i forhold til livsstil. Være klar for endringer som kanskje er inngrodd over et helt liv, samt våge å stå i smerter i en periode før kroppen venner seg til et nytt liv. Snakk med legen din eller en fysioterapeut om disse tingene og om dette kan være bra for deg. Ikke sitt stille å klung deg fast til hva en lege sa til deg for 30 år siden, men få en grundig gjennomgang av egen helse og start et nytt og bedre liv i dag!

Og du, trenger du hjelp til motivasjon eller endring? Ta gjeren kontakt med meg eller sjekk ut hjemmesiden min Øygarden Senter for Klinisk Hypnose.

0 kommentarer

Hypnoterapi, Livet sånn generelt, Mental helse14.06.202014.06.2020

Alt er mulig, tross alt

Hei alle fine folk

Nå er det lenge siden jeg har skrevet her på bloggen, men planlegger å øke opp mer nå.

Årsaken er at jeg den siste måneden har brukt svært mye tid og krefter til å få alt i orden med firmaet mitt. Firmaet som jeg startet i September i fjor har sakte, men sikkert økt i verdi. Og dermed har jeg da også selvsagt kunnet hjelpe mange med ulike problemer. Jeg har nå oppsummert hva det er jeg egentlig har å tilby og jeg blir faktisk litt stolt over meg selv for alt dette.

For 29 år siden fikk jeg klar beskjed av NAV og deres Psykolog i det som heter ARK, eller arbeidsrådgivnings kontoret, at jeg ikke var i stand til å gjennomføre noe annen utdanning enn truckførerbevis.

Slike ting gir traumer for alle mennesker.

Opplevelser i livet der man som mennesker blir stemplet av ulike maktpersoner, ledere, og andre som i form av sin posisjon eller relasjon, gir det som oftest er traumer som preger ens trosystem eller oppfatning av hvordan leve eget liv.

Det offentlige Norge har mye vondt på samvittigheten.

Men, det å oppsummere eget liv etter dette kan være både helende og styrkende i livet.

Selv gikk jeg etter dette ut med bachelor i Ergoterapi, 15 år med gode opplevelser hos mine pasienter der jeg har hjulpet utallige mennesker til et bedre liv, lederoppgaver i folkehelse og frisklivssarbeid, videreutdanning innen rehabilitering, oppstart av eget firma som anerkjent kunstfotograf, og nå i det siste året, ny kunnskap og godkjenning som Hypnoterapeut og EFT terapeut med eget firma som hjelper enda flere mennesker.

Ja, jeg er STOLT av meg selv. Stolt for å ha motbevist et system og etterhvert ganske mange mennesker som i kraft av deres posisjon har gjort sitt ytterste for å trykke en ned.

Jeg går ufortrødent videre i livet og registrerer at jeg har lykkes.

Og folkens, det kan faktisk ALLE. Stå imot mobbing, utfrysing, undervurdering og andre traumer som påføres en av inkompetente mennesker og systemer som drives av manglende kunnskap, misunnelse, frykt for endring, og elendige holdninger. Det er jaggu ikke slike fordomsfulle og uvitende mennesker som skal definere hvordan livet til andre mennesker skal og bør leves. Det er KUN DEG SELV. Ingen andre mennesker skal eller bør definere eller styre andres meninger, liv eller mål i livet.

For alle dere der ute som møter, har møtt eller står midt i en slik kamp: Jeg heier på dere! Jeg vet at det er mulig å finne sitt eget liv. Jeg VET at alle kan.

Og til dere som forsøker å trykke ned andre menneskers håp, deres mål i livet uansett hva det er, dere som i kraft av deres stilling, posisjon eller relasjon enten dere jobber i det offentlige eller i det private, husk. Husk at fremgang og utvikling både samfunnsmessig og personlig ligger hos dem som sitter foran dere. Ligger hos dem som sitter der å ønsker hjelp og støtte. Dere kan løfte et liv. Men, husk at dere kan også ta liv…det du formidler kan sende andre mennesker og familier enten til topps eller til bunns.

Vær ditt ansvar bevisst!

Willy

0 kommentarer

Livet sånn generelt, Mental helse04.05.2020

Ta en lykkepille og ring meg på Mandag

Nasjonal dødsårsaksregister for 2018 viser det at i alt ble begått 674 selvmord her i landet. Av disse var det 202 kvinner og hele 472 menn.

Dette tallet har vært stigende de siste årene og har ikke vært så høyt siden 1988 til 1991. Den største økningen ser vi blant menn siden 2017 til 2018, en økning på 17,4%. I tillegg har det aldri vært så mange kvinner som har tatt sitt eget liv. Noen gang!

Dette er tallene. Dette er krisen. Dette er dagens Norge.

Mens helsevesenet blir stadig bedre i følge mange, der økt kompetanse er i vinden som aldri før, der det aldri har vært flere med både master, doktorgrader og høy utdannelse og faglig kompetanse. Der det pøses på med midler til videreutdanninger, etterutdanninger og ja, Gud vet hva, har altså man ikke nådd frem til å forhindre at så mange tar sitt eget liv. Hva pokker skjer?

Man trenger muligens å stoppe opp litt. Kanskje et ørlite realitetsorienterende og selvransakende blikk på seg selv er det som trengs i helsevesenet? Ja det finnes tonnevis av kompetanse, men finnes det noe så enkelt som evne til å lytte? Ikke bare evne til å lytte muligens, men også evne til å være der for dem som sliter, lytte på dem og forstå at kunnskap betyr ikke dritt hvis du ikke kan gi litt av hjertet ditt?

Helsevesenet er etter min mening delvis blitt til et mekanisert og i mange tilfeller ufølsomt maskineri. Som system altså, ikke som det den enkelte gir. Det er mange som er svært dyktige og gir av seg selv ofte mer enn det som kreves og ut over det som er gitt retningslinjer for. Det er bare ikke tid til å nå alle. Det er ikke alle som kan prioriteres på grunn av manglende ressurser og man har kanskje da lett for å havne i en situasjon der «ta en lykkepille og ring meg på Mandag», blir en stadig oftere frase personer som har det vanskelig møter.

Man skal vite at de gode hjelperne finnes der ute. Noen ganger må man dessverre bare lete litt etter dem. Så aldri gi opp. Jeg selv gav ikke opp og livet er nå smilende og lyst. Men man skal jo ikke oppleve at man må lete etter forståelse, skal man? Er det slik det er? Er det slik vi vil ha det?

Mange opplever at de ikke blir tatt på alvor når de møter helsevesenet. Jeg har selv erfaring med å møte et helsevesen som mer enn gjerne vil, men ikke aner hvordan man får det til. Jeg er en av dem som tidligere har møtt veggen. Etter kontakt med fastlege som sendte meg videre til en høyt utdannet psykolog, ble det etter å ha ventet i nesten 6 måneder endelig min tur. Det som møtte meg var sjokkerende. En uinteressert og tidvis bablende psykolog som kikket mer på klokken enn på innholdet i samtalen. Dette gjorde meg dårligere. Samtalen bar preg av å være et manus som hun hadde pugget på skolen. Jeg skylder å nevne at dette var en anerkjent og mye brukt fagperson.

Mye faglig kunnskap kan aldri erstatte et annet menneskes GENUINE interesse og forståelse av slike problemer. Det er heller ikke nok med et genuint ønske om å hjelpe hvis du som behandler ikke ANER hvordan livet er. Det å bli møtt av slike, samt deres åpenbare manglende erfaringsbaserte kunnskap om selve livet, er for mange et videre dytt mot avgrunnen. Mennesker og da særlig menn trenger å bli møtt av noen som forstår, som har sammenligningsgrunnlag å formidle og som ser deg. Ingen trenger å bli møtt med bablende analyser av ens indre tankegods, når det enkleste ofte er det beste. Man trenger å bli sett, hørt og forstått. Man trenger konkrete råd og hjelp til å finne seg selv igjen. Sin selvrespekt og sin indre stemme som snakker positivt om en selv. Ikke psykologer og andre i helsevesenet som ikke har tid eller interesse av annet enn å høre sin egen velutdannede stemme.

Symptomfokuset i det Norske helsevesenet er skremmende når vi setter det opp mot psykisk sykdom. Man må etter min mening ha et veldig mye større fokus på forebygging, samt adekvat behandling av ÅRSAKER i stedet for kun å dempe symptomene. Og når vi snakker om å behandle årsaker, ja så trenger vi behandlere med livsforståelse og evne til menneskelig innsikt mer enn doktorgrader og master innen ditt og datt, selv om basiskunnskap også er svært viktig.

Vi er knallgode på akuttmedisin, men når akuttfaser er over, ja så svikter det for ofte. Da overlates man til det som for ofte er et helsesystem uten evne til å gå tilbake til årsakene på enkeltpersoners egne premisser. Man ender for ofte opp med «Ta en lykkepille og ring meg på Mandag». For svært mange kjennes dette ut som nok et slag fra livet. Et svik fra dem man håpet skulle hjelpe. Et svik som får særlig menn til å lukke seg enda mer. Dette er ikke mine ord, men uttalelser jeg selv har hørt fra mennesker jeg har snakket med og som har møtt et helsevesen som ikke har peiling på HVORDAN de skal prate med sårbare mennesker med psykiske lidelser.

Det hjelper lite å skilte med doktorgrad og master, hvis pasienten blir dårligere fordi man ble møtt av personell som ikke visste HVORDAN man skal snakke med andre mennesker. Det hjelper lite å forstå alle slags aspekter og mekanismer rundt psykiske lidelser hvis evnen til menneskelig relasjon eller evne til samtale på andres premisser IKKE eksisterer.

For mange føles det som en evig runddans i systemet. En runddans som gjør folk sykere, ikke friskere. Det er synd at helsevesenet etter min oppfatning er kommet inn i et spor som er for mekanisert, økonomistyrt og for lite personlig. Det er i alle fall det jeg hører fra menn og kvinner som sliter. «Det er ingen vits i å ta kontakt», sier dem. «Man får bare en venteliste slengt mot seg», sier dem. «De forsto aldri hva jeg mente», sier dem.

Selv opplevde jeg å bli møtt på nøyaktig samme måte. Så da gikk jeg fra å være en synlig mann til en usynlig mann. Det er da også hvorfor menn ofte ikke åpner seg. Blir man oversett, ja så blir man usynlig. Stille. Blir man ikke hørt eller forstått, eller det som verre er, bli møtt med ignoranse og manglende evne til å lytte, ja så er det oppskriften på stillhet. Usynlighet. Det er oppskriften på en lukket munn der vi burde og skulle hatt åpenhet. Det å forstå at åpenhet er en viktig nøkkel for å bryte tausheten, er livsviktig. Det å rette kritikk og meninger mot det som ikke fungerer er livsviktig. Det å gjøre psykiske lidelser synlige, er livsviktig.

Jeg skal glatt innrømme det at jeg selv er redd for å snakke. Jeg selv er redd for å kritisere et system som jeg selv er en del av. Jeg har opplevd hvordan slikt blir mottatt. Det er ikke pent. Jeg er redd. Det kan jeg godt være ærlig om.

Det å ytre sine meninger er for meg åpenhet. Åpenhet om, og diskusjoner rundt dette temaet bør være en naturlig del av det samfunnet vi lever i. Kun da kan folk få endring. Kun da kan vi belyse HVORFOR statistikken er slik den er og stigende. Kun da kan vi faktisk få satt åpenhet på dagsorden. Kun da kan vi få stemmer ut der som bygger TILLIT til dem som sliter. Kun da kan stemmer som taler systemet imot der systemet ikke fungerer godt nok, få aksept og spillerom til å være en del av løsningen, ikke en del av problemet.

Kanskje da kan vi få til at vi møter mennesker med løsningen på HVORDAN vi prater til dem. Kanskje da kan vi møte dem med TID og RESPEKT nok til ikke å titte på klokken når man samtaler med sin behandler. Kanskje man da kan få til et system som prater med MENNESKET man møter og ikke pasienten. Kanskje man da for alltid kan kvitte seg med frasen «Ta en lykkepille og ring meg på Mandag».

Det finnes imidlertid også svært god hjelp å få. Derfor er det ENORMT viktig å aldri gi opp. Det finnes løsninger for ALLE. Hvis du møter motstand, ja så ring andre psykologer, psykiatrisk sykepleier, akuttmottak og andre. Ring kommunens hjelpeapparat. Ring til krise og hjelpetelefonen. Snakk med hjelpeapparatet og snakk med dine venner eller familie. Aldri gi opp livet fordi du møter deler i systemet som ikke virker. Åpenhet og samtaler er gull verdt i en prosess der du går fra mørke til lyset. Hjelpen finnes. Aldri gi deg i søken på et godt liv.

Det finnes et lys. Alltid!

Mvh Willy Marthinussen

0 kommentarer

Hverdagsaktiv, Hypnoterapi, Livet sånn generelt, Livsstilsendring, meninger om mangt, Mental helse13.04.2020

Behandles kroniske pasienter godt nok?

Hei alle flotte mennesker der ute!

Og spesielt til dere som av ulike grunner sliter med smerter. Smerter av både fysisk og mental karakter og selvsagt en vond blanding mellom begge deler. Alt for mange mennesker der ute sliter med smerter av ulike typer og variasjoner. Dette innlegget er særlig rettet mot alle dere.

Ensomhet er også en smerte. Akkurat som fysisk smerte som skyldes ulike diagnoser, eller smerter som skyldes manglende diagnose, som ved usynlig sykdom, ja så er ensomhet en følelsesmessig smerte. Fattigdom, kjærlighetssorg, angst, lav selvtillit, angst og mange andre følelsesmessige smerter, ja det er også en smerte.

Vi kan altså dele smerter opp i to ulike kategorier sånn grovt sett. De følelsesmessige smertene og de fysiske smertene. Men det finnes også en blanding mellom disse. Altså begge deler, der vi oftest ikke kjenner hva som kom først. Det er en kjent sak at følelsesmessige smerter ofte leder til fysiske reaksjoner. Tenker man helhetlig på dette, ja så bør man altså behandle begge deler hvis man skal bli bedre.

Det norske helsevesenet er fremdeles et godt stykke unna å bli helhetstenkende. Slik det er i dagens helsevesen, er det lett å se at man trenger mye mer tverrfaglig samarbeid, eller mer riktig, tverrfaglig og profesjonsraus forståelse. Vi som arbeider i helsevesenet ser dette veldig tydelig. Det er en avstand i forståelsen av helhetlig tilnærming mellom de ulike profesjoner og behandlingstilbud. Dette gjør at svært mange som oppsøker helsevesenet for å få hjelp til å takle smerter, ikke får den helhetlige hjelpen der både følelsessmerter og fysiske smerter blir behandlet samtidig.

La meg ta et eksempel.

Går man til lege med udefinebare og vage fysiske smerter i rygg, skuldre og muskulatur så henvises man gjerne til bildediagnostikk. Hvis man ikke finner noen klare årsaker til smertene, ja så forklares dette gjerne som psykosomatiske smerter. Er man heldig så får man en diagnose som gir deg rettigheter i trygdesystemet. Er man ekstra heldig så blir man henvist til en psykolog som har som mål å få ordnet opp i de følelsesmessige aspektene rundt smerteopplevelsen. Det er hvis man kan vente på dette i opptil et år før man kommer til.

Imellomtiden så får opplevelsene av smerter tid til å etablere seg i nettverk i hjernen som understøtter opplevelsen av smerter i alle slags former. Og når man endelig kommer til hos psykolog så er det mye vanskeligere å gjøre noe med dette. Treffer man i tillegg en overarbeidet og uinteressert behandler som ikke ser de fysiske smertene, men kun opplevelsen av de emosjonelle smertene, ja så er ofte løpet kjørt og du som pasient står i fare for et evig liv i trygde og behandlingssystemet.

Å endre dette i det som kan oppfattes som et økonomistyrt og delvis mekanisk helsevesen, er nærmest en utopi. Ikke på grunn av manglende vilje og kompetanse hos de som arbeider i systemet, men fordi systemet i seg selv er lagt opp til at det skal være fragmenterte tjenester.

Systemet er langt fra helhetlig selv om ønske og vilje til å få det til er tilstede. Dette stoppes jo av mekanismer i systemet som økonomi, styringskompetanse og manglende kompetanse hos delsystemer og dem som leder dem. På godt norsk mener jeg at det sitter gamle bremseklosser med et foreldet medisinsk tankesett i sentrale posisjoner i systemet, samt at de som har vilje og kompetanse stanses av for vage og lite klare retningslinjer. Det er helt klart etter min mening, at endring må bestemmes, ikke kun foreslås.

Når man har kroniske, langvarige smerter som er en blanding av fysiske og psykogen type, ja så er det å bli møtt av en helhetlig og samtidig koordinert behandling avgjørende for et godt resultat. Ikke en behandling der man sendes rundt til ulike behandlere som sjeldent kommuniserer med hverandre. I tillegg har man de emosjonelle belastningene rundt miljøfaktorer som økonomi, familiesituasjon, og andre ting som da svært sjeldent legges inn som en faktor i et behandlingsforløp. Resultatet blir dessverre et stort antall kronikere som potensielt kunne vært i jobb.

Dette skulle innføringen av individuell plan gjøre noe med. Intensjonen er veldig god, men implementering av en slik moderne sak, ikke fullt så god. IP skulle samle og koordinere alle gode krefter slik at pasienter skulle få en koordinator å forholde seg til, samt en ansvarsgruppe som koordinerte behandlingsforløpet. I praksis så lider denne gode løsningen av manglende IT kompetanse, manglende vilje hos nøkkelpersonell, økonomi og kunnskap hos dem som skal bruke dette. Svartmaling fra min side muligens, men individuell plan fortjener i sannhet noe bedre enn det den endte opp som.

I mellomtiden så gjør det fortsatt vondt. Både her, der og everywhere.

Etter min mening må Taylorismen i helsenorge fases ut igjen. En masseproduksjon og økonomistyrt drift der det etter min mening fokuseres for mye og for ofte på symptombehandling og ikke årsaksbehandling, vil lede til denne evige runddansen der pasienter aldri helt blir ferdigbehandlet, men ender opp som gjengangere i systemet. Hadde fokuset vært på årsaksbehandling og tverrfaglig samt tverretatlig samarbeid med felles forståelse gjennom HELE behandlingsforløpet, ja så tror jeg vi hadde sett bedre resultater.

Kjære lesere. Dette var mine personlige tanker og betraktninger.

Er du som meg, kronisk smertepasient, ja så må man heller ikke glemme at vi også har et stort ansvar som individer. Vi som pasienter MÅ sørge for å ta større ansvar for egenbehandling og jobbe aktivt for endring hos oss selv. For det er faktisk mulig å leve godt med kronisk sykdom og smerter. Man må være villig til endringer, men da er mye mulig.

Hvis du spør deg selv: ” Hvis x antall % av smertene kunne forsvinne eller bli levelige, ville jeg da endret på ting?” For min del var valget enkelt. For 18 år siden endret jeg alt. I dag er jeg fortsatt kronisk smertepasient, men i full jobb og i tillegg driver jeg eget foretak der jeg behandler andre helhetlig. Det er i sannhet bedre enn å sitte fast i systemet.

Vi kronikere er en gruppe som har gjennomgått mye. I fremtiden håper jeg inderlig på at denne gruppen blir mer helhetlig og SAMTIDIG behandlet. Det koster antageligvis samfunnet mye mer å ha det slik vi har det i dag, enn å ha kronikere gående i tiår med smerter både her og der. Husk at det ikke bare er kronikeren som lider her, men hele familier og deres etterkommere. Det er dårlig butikk det…

Hvis du har meninger og kommentarer til dette innlegget eller en egen historie å fortelle, så er det viktig at vi nå roper så høyt som mulig. Følg hverdagsaktiv på facebook og del din historie , kommentar eller mening der. Vi TRENGER stemmer som kan høres over det ganske land. Kun på den måten kan vi i felleskap få til endringer! Del innlegget på hverdagsaktiv sin facebookside og la det gå viralt!

Mvh Willy Marthinussen

0 kommentarer

Hverdagsaktiv, Mental helse10.04.2020

Løp våren i møte!

Ahhh…Riktig god dag folkens! En spire av håp, lys og kjærlighet siger sakte, men sikkert inn i kroppen min. Vårlige toner fra småfugl sender velvære rett inn i et Koronaslitent og vintertungt hode.

Soloppgangen som møtte mine morgentrette øyne i dag, gav meg stressreduksjon og ro i sjelen. Løpe. Det skulle jeg jammen gjøre i dag også. Ikke sånn PT og slitsom løping der fokus er på egoet mitt. Nei, en type løping som fyller kropp og sjel med glede, ro, og energi. En type løping som fyller lungene med friskhet og hodet av glede.

Våren varmer opp igjen mine kroppslige og følelsesmessige frosne celler. Dette er livet på sitt aller beste. Våren får alt i meg og rundt meg til å våkne opp fra en vinterdvale jeg personlig godt kunne vært foruten. Som utpreget t skjorte mann, er jeg svært lite glad i kulde og mørketid. Dette henger selvsagt litt sammen med smerter i ledd og depressive tendenser når mørket får dominere dagene.

I dag snudde det for alvor. På min rolige og kontrollerte løpetur på 10 kilometer, fikk jeg nesten frysninger av fuglesang, solskinn, og sauebreking på småbrukene her vest i havet. Når solstrålene fikk blande seg med endorfiner, ja da tinte selv denne stive gamle kroppen.

Selvsagt så unner jeg jo alle andre denne opplevelsen, så nå oppfordrer jeg dere alle å ta en lang spasertur, løpetur eller en tur i skog og mark. Dette løfter humøret mye mer enn du aner. Og når du fokuserer på godt humør, ja så blir du i godt humør. Du blir det du velger å fokusere på!

Nyt dagene, livet og fuglesang! Nyt atter en ny vår og hverandre. Nyt kjærlighet og gi ditt bidrag til deg selv og dem rundt deg. Et bidrag i form av glede, varme og kjærlighet!

Ønsker dere en strålende dag!

0 kommentarer

Drøm og virkelighet, Hverdagsaktiv, Hypnoterapi, Mental helse, Øygarden Senter for Klinisk Hypnose25.02.2020

Hvem pokker skal vi rope til?

I alle år har jeg vært opptatt av hjelpeapparatet generelt og da helseforebyggende tiltak spesielt. I dag holdt jeg et foredrag om usynlig sykdom. Dette var mitt andre om temaet på kort tid og som foredragsholder er jeg opptatt av å engasjere. Jeg blir rørt og stolt over at jeg fikk så mange gode tilbakemeldinger i dag. Rørt fordi folk felte tårer over det jeg hadde å formidle. Rørt fordi jeg ser at det er et behov for å prate om usynlig sykdom. Jeg velger i dag å trekke frem et innlegg jeg har publisert tidligere. Ikke fordi jeg ikke kunne skrevet et nytt, men fordi jeg synes det er så utrolig viktig å formidle dette temaet. La oss snakke om ting. La oss være åpne nok til å redde liv. La oss stå sammen mot systemer som er egnet til å knekke selv den sterkeste av oss. Nok er nok!

Jeg vil i dag snakke om psykisk helsehjelp.

Les også dette innlegget.

I en tid der vi har særlig fokus på helsehjelp til dem med psykiske vansker generelt og da suicidalitet spesielt, er det viktig å peke på et par sannheter som ikke blir nevnt av våre folkevalgte. Bak de fjonge ordene drukner nemlig mange av ropene i et ineffektivt, ressurssvakt system som i altfor stor grad er preget av det pasienter vil oppleve som forverrende i deres situasjon.

Les også dette innlegget som jeg skrev tidligere.

Alle roper nå om at vi må være åpne. Og at vi må tørre å be om hjelp. Særlig oss menn er dessverre alt for dårlige på dette i følge statistikk.

Men til hvem skal vi rope! Til hvilket system og faggrupper skal vi rope til?

Er det fastlegene vi skal rope til? Er det Barne og ungdoms psykiatriske (BUP)? Er det Distrikts psykiatriske (DPS) systemet, er det spesialister eller akuttmedisinske poster vi skal rope til?

HVEM POKKER SKAL VI ROPE TIL!

Budsjetter rammer alt innen helsevesenet og selv hadde jeg den lite hyggelige opplevelsen av å stå i kø i dette systemet. Jeg var heldigvis ikke i akutt fare, men det vet jeg at det er svært mange som er.

6000!, mennesker forsøker å ta sitt eget liv hvert år. 674 klarte det i 2018.

Jeg lurer på hvem de ropte til? Jeg lurer på hvilken kø de sto i? Jeg lurer på hvor mange som legges inn akutt for så å bli utskrevet dagen etterpå med store vansker og med stor fare for at dem tar sitt eget eller andres liv på grunn av deres psykiske tilstand. Jeg lurer på hvilken “hjelp” de fikk til å takle sine vansker.

Selv gikk jeg til egen fastlege. Jeg ble derfra henvist til psykolog. Greit nok. Jeg hadde behov for å snakke med noen. Selv sto jeg månedsvis i kø og når jeg endelig kom til, ja så var det muligens de mest bortkastede pengene jeg noen gang har betalt ut til en helsetjeneste. Med et språk kun de aller mest lærde akademikere kunne forstått og med et stadig tilbakevendende blikk på klokken konstaterte vedkommende at jeg hadde det mest sannsynlig slik og slik. Dette var en vel ansett og respektert tjenesteyter innen dette feltet. Hmm.

Så igjen. Hvem pokker skal vi rope til! Og hva i himmelens navn er det som svarer? Altså, Hva?

Mange fine ord ytres etter Ari Behns selvmord. Og med rette. Det er bare et problem. Alle dem som roper har få eller ingen å rope til. De får ingen ettervern. De fleste får nok et akutt tilbud og skrives så raskest mulig ut igjen. For noen av dem stilner ropene for alltid. Det er nemlig ingen svar å få. Med all respekt dere. Det er på tide at dem som KAN høre ropene og VET hva som skal til FÅR de ressursene de trenger. Det er fint at regjeringen nå setter ned utvalg og lager handlingsplaner, men med all respekt folkens. Få MENNESKER med MENNESKEKOMPETANSE inn i behandlingsforløpene. Ikke kom trekkende med fagfolk som har mistet forståelsen for dem de møter og som pokker meg ikke kan annet enn å telle pasienter på samlebånd, lukke øynene, skrive ut lykkepiller og håpe på det beste. Dem som roper om hjelp må bli HØRT og det må settes inn tiltak i et forløp.

Forløp er relativt enkelt kjære politiker. Dette innebærer tre stykk pengesekker. En sekk til forebygging, en til behandling og en til ettervern. Enkelt, ikke sant? Problemet her er at sekken til forebygging er alt for liten, akutt og behandlingsekken for liten og innholdet for dårlig, samt at ettervernsekken er, ja vel, ikke eksisterende i alt for mange saker.

Psykiatriske pasientforløp trenger sårt å bli fulgt opp av ressurser. Det er ikke nok at politikerne våre står på tv og sier at dette ansvaret hviler på den enkelte kommune. Dette er en skammelig ansvarsfraskrivelse uansett hvem pokker slags farge det er fra styre og stell i dette landet.

Det er lett å legge ansvaret over på den enkelte av oss og si at vi alle må være snillere med hverandre. Det tar jeg som en selvfølge at vi alle er. Jeg vet jo at i realiteten er det ikke slik, men vi kan jo ønske oss at det er slik.

Kompleksiteten i hver enkelt sak inneholder dessuten elementer innen økonomi, mestring, selvrespekt, og et utall flere ting opp mot den enkelte. Hva med å se nærmere på alle dem som er kjørt bevisst eller ubevisst i grøften av NAV? Hva med å se nærmere på dem som faller mellom to stoler i et system der det offentlige fjerner enkeltpersoners økonomiske grunnlag for å kunne klare seg med verdighet?

Vi vet at systemet kan være hardt og brutalt for mange. Er du uheldig å falle mellom NAV sine tjenester og sosialstønader, ja så vil du mest sannsynlig være en av de aller fattigste her i landet. Tiltak mot fattigdom er et tiltak mot selvmord fordi fattigdom fratar mennesker deres grunnleggende selvrespekt og håp om en bedre fremtid. Tiltak mot fattigdom og tiltak mot et mer MENNESKELIG NAV er av avgjørende betydning i forebyggingsprosessen. Midler til denne sekken, samt konkrete tiltak mot systemryttere i arrogansens høyborg som overhode ikke forstår enkelmenneskers frustrasjoner og sinne i sitt møte med det som for dem oppleves som store overgrep i livene deres, MÅ PÅ PLASS!

Ja vi roper. Vi skriker, men aller mest gråter vi. Stille renner fortvilelsens tårer. Helt til det blir mørkt.

Mørket kan ta alle. Mange blir også hørt og får gode tiltak og hjelp. Også dem som er ressurssvake, samt dem som er ressurssterke. Poenget mitt er at dette er for fragmentert og tilfeldig. Jeg vet at mange har både ropt og skreket for å bli hørt. For å få hjelp. De har blitt avvist gang på gang. Opplevelsene deres må nå etterhvert bli registrert og tiltak må settes inn. Uten dette kjære politikere, så faller deres ord flatt til bakken uten et fnugg av troverdighet.

I mange innlegg på bloggen har jeg skrevet om dette temaet og jeg har også tidligere kritisert Mastodonten NAV for tilfeldig saksbehandling og steil arroganse fra deler av saksbehandlerne der. Selv har jeg også fått den tvilsomme æren å bli vurdert av NAV sin egen psykolog. Svaret og konklusjonen fra vedkommende kunne tatt knekken på hvem som helst. Heldigvis er ikke jeg hvem som helst, så jeg overlevde. Men bare såvidt. Det gjorde at jeg nå forstår bedre hva pasienter møter av elendig fagkunnskap og arrogant likegyldighet fra et skakkjørt system.

Så igjen kjære politikere. Vær såpass ærlige å tør å si at det er DERE som ikke bevilger nok ressurser til forebygging. Vær såpass ærlige å stå opp å si at det er DERE som svikter når dere ikke gir nok midler til akuttbehandling slik at pasienter som er suicidale eller i fare for å bli det, skrives alt for raskt ut igjen på grunn av stor plassmangel og knallhard prioritering.

Kjære politikere, det hadde vært fint hvis dere faktisk sto opp å fortalte SANNHETEN om et manglende og særdeles tregt ettervern der folk dør i påvente av å komme til samlebåndspsykologer som har ventelister fra Nordkapp til Lindesnes.

Og så kjære politikere, så er dere frekk nok til å fortelle oss at vi må be om hjelp? At vi må rope høyere? Hva pokker skal vi rope? Og hvem pokker skal vi rope til?

0 kommentarer

Livsstilsendring, Mental helse, Øygarden Senter for Klinisk Hypnose23.01.2020

Eat, sleep, game, repeat!

Reklame |

Luminox//Dapper Dan//Remington//Papa – The Man – -Hettegenser – svart//Beard Brother//CMP//Beard Brother//SEB MAN//Captain Fawcett

Ensomme unge menn og kvinner. De bare sitter der og gamer. Sliter med sine egne tanker. Har ingen sosiale kontakter annet enn over Twitch, in game chat og slike ting. Et eget språk og egne regler strengt regulert av dette fellesskapet.

De fleste uten kunnskap om tematikken finner det rart, uutholdelig og som et fenomen som bør avvikles til beste for den som gamer. Ensomme unge menn og kvinner. Hva tenker dere egentlig om følgende tanke:

“Hvis gamingverden er det eneste du har i livet til trøst, støtte og fellesskap, hva ville du da hatt igjen hvis dette ble tatt fra deg?”

En ting er å fysisk fjerne dette fra mennesker som sitter bak ensomhetens slør fordi DU mener at dette ikke er riktig eller normalt, men en helt annen ting er å fjerne det siste håpet, det siste halmstrået, den eneste kontakten de har med sine omgivelser. Foreldre, fagfolk og andre bør være klar over i hvilken ende man begynner en bedringsprosess. Det alle kan være enig om er at det å sitte hjemme isolert og gjerne med mange tilleggs-vansker til ensomheten, ikke er av det gode. Fordømming av gamere, gaming og nettbaserte tjenester bør man imidlertid være forsiktig med å skrike irritert og høyt over. Foreldre som med bakgrunn i egne, ofte gammeldagse preferanser, skriker og kjefter på sine barn over spilletider, chat verden og antall timer brukt på rommet, vel dere legger ytterligere stein til byrden. I verste fall hjelper dere noen videre ut i en bunnløs fortvilelse over ikke å mestre livet.

Uansett hva vi “gamliser” mener og ikke mener om gaming, nettbruk og timer brukt på sosiale medier, så er verden i dag annerledes enn i vår tid. Alle kontakter, venner og sosiale preferanser ligger i dag i en virtuell verden. Skille mellom virkelighet og virtuell virkelighet blir mindre og det er lite og ingenting vi kan gjøre med det.

“If you cant beat them, joint them”.

“There is an old political adage which says, If you can’t lick ’em, jine (join) ’em,” wrote Quentin Reynolds in ‘The Wounded Don’t Cry’ .” (Popular Library, 1963). This has become a common piece of advice given in situations where one side is greatly outnumbered by the other.” (Wikipedia).

Selv skulle de ønske. Inderlig ønske, at de var en del av fellesskapet. En del av det såkalt normale. Men for de aller fleste av dem så har hendelser i livet eller permanente sykdoms og funksjonsnedsettelser ført til at det ene tok det andre. Man kan ikke si til en med autismespekterforstyrrelser at “nå må du skjerpe deg” “Kom deg ut blant andre”. Vi kan ikke si til dem som hele sitt liv har blitt mobbet at det er på tide å legge vekk PC og komme seg sammen med andre mennesker. Det ville nemlig kunne føre til ytterligere tapsopplevelser. Ytterligere nederlag. Da er det mye bedre å sette seg inn i deres situasjon. Join them. Være en del av deres univers og forsøk å forstå. Sette seg inn i hva spillverden handler om. Forstå de uskrevne reglene i en slik situasjon.

Mange tenker feilaktig at man bør sette hardt mot hardt. Tough love, er også et middel tenker mange. Dette er svært uheldig etter min oppfatning. Jo mer man presser et menneske som fra før er presset, jo mer motstand er det sannsynlig at du får.

De mange unge menn og kvinner som sitter der å er ensomme og isolerte er et problem. Først og fremst for dem selv, men også for familien deres og det som en gang var deres venner. Litt etter litt brytes de ned til et point of no return. Der sitter man uten verken håp eller fremtid. Mange har forsøkt å gå til psykologer og får mye og omfattende hjelp av hjelpeapparatet, men med all respekt til de mange gode intensjoner, hadde dette virket ja så hadde det ikke vært et problem.

Hjelpeapparatet forstår ikke problematikkens fundament. De forstår ikke problemets komplekse utgangspunkt. Dette er en påstand jeg mener står trygt i den erfaringen jeg selv har. Viljen, ønske og kraften er tilstede, men som utelukkende symptom tenkende i sin tilnærming til vanskelighetene. Hva kan vi gjøre for å få dem til å føle seg bedre, liksom. Hva kan vi fortelle og undervise dem i hvordan vi skal få dem vekk fra den forferdelige virtuelle verden? Altså fjerne håpet, den siste trygge planken, den siste kontakten med en verden som de føler seg trygg i. Dette er typisk for et hjelpeapparat som ikke forstår gamernes natur. Deres grunnlag og virkelighet. Og et hjelpeapparat som er fordømmende i sin tilnærming til denne rare, ufyselige og forferdelig virtuelle virkeligheten. Dette er feil måte å forstå problemets natur. Problemets opprinnelse om man vil.

“ It takes one to know one”.

Dette utsagnet bygger jeg på det faktum at hvis man skal klare å arbeide konstruktivt og løsningsorientert rundt disse vanskelighetene, så må man også ha en felles forståelse av problemets egenart. Man må på mange måter både forstå og akseptere denne verden. Man bør til og med ha vært eller kjenne til å ha kompetanse om hva det er som foregår i denne verden. Det nytter for eksempel ikke å prate med en som KUN er opptatt av et spesielt spill og der nøkkelen til kontakt og kommunikasjon er via spillet, hvis man selv ikke vet en døyt om hva spillet går ut på. Du kan ikke bygge en grunnmur uten å vite hva sement er, og hva den inneholder av blandingsforhold. Man må ha førstehånds kunnskap om det man snakker om.

Når jeg arbeider med motivasjon og endring av livsstil så innebærer jo ikke det kun å trene mer og spise sunt. Det handler vel så mye om å arbeide med dem som av ulike grunner befinner seg et sted i livet der man ikke ønsker å være. Men de har alle et ønske om å endre noe som tar dem ut av ofte desperate situasjoner, eller situasjoner der point of no return har kommet. Man har bare gitt opp til “realitetene”.

Jeg arbeider med ensomhet, isolasjon, utvikling, motivasjon og endringsmekanismer hos svært mange mennesketyper og fra absolutt alle samfunnslag og alder. Gamerne er vår nye pariakaste. Selv om det har blitt noe bedre så er det fortsatt langt igjen før denne gruppen ikke lenger stigmatiseres for deres interesse for spill og virtuell virkelighet. Det vi må passe på er å kunne anerkjenne at det utmerket går an å ha et balansert forhold til dette slik at den virtuelle og den virkelige verden går hand i hand.

Vi kan ikke ut i fra våre gamle fordommer om at det var bedre før da vi klatret i trærne, sette oss til administratorer for ungdommens liv og interessefelt slik de opplever det i dag.

Når jeg jobber med endring så er det særlig tre ting som er førende for utvikling i en retning som alle kan leve godt med.

Det første er en grundig kartlegging av hva som er ÅRSAKENE til at man isolerer seg. Det andre er å finne en levelig løsning mellom årsakene og øyeblikket. Og det tredje er å bruke INTERESSE og MESTRINGSTANKEN på en slik måte at endring kan oppstå.

Det er også viktig å huske på at det å endre slike ting er noe ganske annet enn å slutte å røyke kun ved å tvert kutte ut problemet. Med røykeuvaner er det egentlig enkelt. Enten røyker du eller så røyker du ikke. Med gaming, isolasjon og da gjerne i kombinasjon med en rekke andre tilstander er det ikke slik. Du kan ikke i disse tilfellene si at enten så gamer du eller så gjør du det ikke. Det blir for vanskelig for de fleste og det er i de fleste tilfellene heller ikke ønskelig.

De beste resultatene får man der man som terapeut og coach faktisk gidder å sette seg inn i alle deler av klientens underliggende problemer, samt å forstå det språket og handlingsmønstre som gjelder for den enkelte. Det finnes nemlig ingen standardmal om hvordan man gjør dette. Individuell tilnærming og aksept, forståelse og interesse for dem man møter er avgjørende.

For å si det enkelt, har du ikke peiling på hva Twitch er så stiller du med et særlig dårlig utgangspunkt. Hvis du spyr av tanken om å sitte i 5 timer å spille et spill så skinner disse holdningene lett gjennom. Motstand øker og relasjonsbygging har dårlige vekstvilkår. hvis du tror at nøkkelen til å bedre tilstanden til denne gruppen er å “PÅTVINGE, eller FORKLARE” at gaming er noe dritt, ja så har du misforstått denne gruppen totalt. Vellykket endring skjer ved indre motivasjon ikke å forklare folk hva DU synes er fornuftig.

Eat, game, sleep og repeat er en hedersbadge for denne gruppen, ikke en forferdelig statement over tapt ungdom. La tilnærmingen til et bedre liv faktisk gå hånd i hånd med denne. La sluttresultatet være jatakk begge deler i en sunn og levelig balanse.

Willy Marthinussen

Converse//Converse//Converse//Converse//Converse

2 kommentarer