Speil er ikke det det var engang

 

 

Jeg ser dette litt sånn utenfra der jeg med mine 51 år, nok ansees som diskvalifisert fra diskusjonen fra mange unge. Og som en klein voksen person med egne meninger om unges måte å se på ting, så stiller jeg vel langt bak i køen om å uttale meg om kroppspositivisme, operasjoner, tatoveringer og komplekser.

Det er bare å slå fast at jeg muligens er for gammel for å forstå alt dette, sett fra en ungdoms synspunkt.

 

Jeg har imidlertid ikke blitt for gammel for å forstå at kunnskap trumfer manglende kunnskap. Og når det gjelder det å hele tiden lete etter feil på egen og andres kropper, ja så tyder dette på en stort hull i kunnskapen om hvordan ens psykologi virker. Jeg er da ingen psykolog, men har vært lenge nok i gamet til å likevel kunne si noe om dette.

Den som leter vil finne, heter et gammelt ordtak. Og nettopp slik er det når man ser seg i speilet om morgenen. Eller når som helst, for den saks skyld. Speil er ikke det det var engang, er vel mer det som skjer når jeg selv ser meg i speilet, men forskjellen fra meg og mange unge er nok at jeg ikke lenger leter etter feil og lyter på meg selv. Til det har jeg faktisk nok selvtillit til å la være. Jeg er vel mer slik at jeg ser meg i speilet og KONSTATERER.

Og vet dere? Det er slik det skal være. Hvis jeg skulle tilbrakt tiden med å lete etter feil i speilene i livet mitt, ja da hadde jeg faen ikke hatt annet å gjøre.

Men noen gjør jo alt dette. Leter etter speil som forvrenger virkeligheten eller egen oppfatning om hva som er virkeligheten. Vi har alle sammen en oppfatning som vi tror på og da er det jammen vanskelig å endre denne oppfatningen. Det er derfor det er så viktig meg gode og saklige debatter. Debatter som kan løfte kunnskapen vår høyere opp og til og med få oss til å endre oppfatning. Jeg vil for eksempel sjelden endre meninger på grunn av andres oppfatning om saker og ting. Men jag kan utmerket godt være åpen for å skifte mening der kunnskap og viten ligger som tunge argumenter for det “motparten” fremmer. Det er vel nettopp det som er viktig i store debatter?

 

Jeg vil minne om “Vær varsom plakaten” som pressen retter seg etter. Ja det finnes faktisk en slik moralens vokter om du vil kalle det det, selv om den av og til kan være vanskelig å få øye på i disse tider.

Den har en linje på slutten som lyder slik:  “Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke!”

Og nettopp her er speilet igjen i fokus. Eller riset bak speilet om du vil. Riset bak speilet er også et utrykk som tilhører min generasjon. “Riset bak spegelen er eit skjult trugsmål. I gamle dagar var plassen over eller attom spegelen nytta som lagringsstad for bruksting”

Og et av de vanligste tingene som ble oppbevart, var altså riset. En kvast av grener som ble brukt til fysisk avstraffelse i riktig gamle dager. Og som trussel fungerte det nok for mange.

 

I dagens samfunn er vi heldigvis kommet lenger enn at fysisk avstraffelse er forbudt, Men hva da med psykisk avstraffelse? Det er vel egentlig enda verre?

 

Ja, etter min mening kan psykisk avstraffelse være farligere. Og når vi vet at unge er utsatt for et massivt press i samfunnet, ja så har vi som skriver og uttaler oss et soleklart ansvar for anstendig oppførsel på alle plan. Vi har også et soleklart ansvar for å ikke bidra til psykisk stress og press blant våre medmennesker. Derfor må vi også være varsomme med hva vi bringer med oss ut i samfunnsrommet. Vi må være klar over at vi er med å påvirke andre i det vi stiller oss på en krakk og taler ut i offentlig rom.

 

La det være helt klart! Etter min mening er komplekser noe man behandler med psykologi og samtaler. Ikke med skalpeller, plast og botox. Unntatt er i de tilfeller der det foreligger medisinske grunner av såpass alvorlig art at det er medisinsk forsvarlig. Da sitter vi igjen med moral og umoral. Alle som skriver, publiserer og er meningsbærere, har påvirkningskraft. Alle dem har et ansvar. Ja ikke bare dem, men alle. Absolutt alle har et ansvar for det en moral der vi fremmer positivisme og anstendighet. Vi er alle rollemodeller for noen. Og da har også vi alle et moralsk ansvar for å hindre negativ påvirkning blant mennesker som kan la seg påvirke til å se speilet som noe vondt.

 

Jeg er ikke enig i alt her i verden, men jeg vil fortsatt sette spørsmålstegn med hvorfor folk gjør som de gjør. Jeg vil gjerne vite hvorfor. Jeg vil gjerne ha kunnskap om ting før jeg trekker frem tastaturet og hamrer løs i øst og vest. Med kunnskap kommer også forståelse og til og med aksept for hvorfor andre velger å gjøre slik og slik. Vi trenger ikke være enige, men vi kan da ha anstendighet til å forstå? Vi kan la oss bli svært oppbrakte av ting, men vi behøver ikke skyte fra hoften, liksom? Skyt først og spør etterpå burde forbli i det ville vesten. Det har etter min mening lite å gjøre i dagens samfunn. I all fall i siviliserte samfunn.

 

Debatter er viktige for at nyanser skal komme til syne. Og når det gjelder debatt om kroppspositivisme så har denne flere sider. Vi bør holde oss til det å være varsom i våre fremstillinger og ha forståelse for at meninger er mange. Samtidig er det viktig å ha fokus på det å skaffe oppmerksomhet rundt viktige tema. Vi kan i alle fall si at denne debatten er svært viktig. og her synes jeg vi bør hylle begge sider i denne debatten fordi de har bidratt til å løfte opp et tema som er viktigere enn enkeltpersoners meninger. Det er en debatt som burde være en vekker på hvordan vi ser på andre mennesker og ikke om de knuste speilene som finnes hjemme hos enkeltpersoner.

 

Enkeltpersoner blir til et tema når meningene når mange. På godt og vondt. Denne debatten trengte vi da det er alt for mye kroppsnegativisme i dagens samfunn etter min mening. Og speilet har en sentral rolle. Også det offentlige speilet har en utrolig stor påvirkningskraft for dets publikum. Mange har det ikke bra med eget selvbilde selv om de ser helt vanlige ut. Unge eller voksne skal ikke ha et liv der speilet deres er et tullespeil som forteller løgner til dem. Vi trenger ikke å forsterke dette i form av ord og handlinger mot andre mennesker, etter min mening.

 

Igjen vil jeg da altså etterlyse balanse og forståelse for ulike syn. Se heller på muligheten til å løfte opp viktige moralske spørsmål. Se på anledningene til å være steike uenig i ting og bruk det til å argumentere for en kroppspositiv holdning blant alle. For det er det vi trenger folkens.

Et syn på egen kropp og selvtillit der vi faktisk kan akseptere det vidunderlige faktum at vi alle er forskjellige. At vi er mennesker som hver enkelt av oss er unike med egne kropper i alle slags former, størrelser, farger og med små og store lyter. La oss elske det at vi er forskjellige og la oss fremelske gode holdninger til at speilet atter en gang kan bli brukt til å se det det skal vise, nemlig et perfekt uperfekt menneske. 

Neste gang du ser deg i speilet, ja så ta en ekstra god titt. Det du ser er ekte og unikt. Sørg for å holde det ekte og unikt, ellers så risikerer du å bli en i mengden. En av mange andre kopier av noe. Fordi det er det som du har inne i dag selv som er viktig, ikke det som er utenpå deg.

Og for oss over femti, ja så er fortsatt speil ikke det det var engang, – HELDIGVIS!

 

 

 

 

 

 

Når dagen fylles av grått

Når dagen fylles av grått, vet man at den er for lang. Litt for lang til å kose seg med de elementer en fargerik dag ville inneholdt. Når denne dagen velger å kle seg i grått, er det kanskje fordi den ønsker og understreke tungsinn, mismot, sorg og sykdom. Grunnen til at dagen velger å kle seg i grått og ikke i sort er vel egentlig bare fordi håpet alltid vil stå bak denne dagen. Lyse på den med sine lykter for å understreke at dagen ikke er natt.

 

Når håpet finnes der i bakgrunnen så er det likevel et håp. Det vil det alltid være. Men fanden vil også prøve å male dagen mørkere. Kaste skitt og sot. I form av sykdom, sorg og trist fargeløshet. Ikke engang ulike gråtoner som ville gjort dagen mer spennende. Bare en kjip grå tone. En skittengrå til og med. Farget slik av kommentarer som sårer, farget slik av utstøting, mobbing og hat. Farget slik av kroppslig sykdom. Når våren kommer, ja så kommer vel fargene også?

 

Jeg vet ikke. Jeg vet vel egentlig bare at man av og til føler seg som en larve i en kokong. En fargeløs skapning der man sannelig ikke er sikker på om man kommer ut noensinne, eller om tilfeldighetene vil ha det slik at noen trakker på den der den ligger. Knust og presset ned i jorden som en gang skapte den. For så å bli til ny jord igjen. I en evig grå sirkel.

 

Men, dere vet at det like fullt kan snu. LIke fullt kan man altså sprenge seg frem fra kokongen og bre sin farger ut over verden. Spre sine vinger som har så mye å vise denne verden av hvor fine fargene dens er når bare den får anledning til å fly. Fly rundt og spre sine farger der de grå dagene er. Spre sine sterkeste farger der dagene er sorte og fyllt av skitt. Spre sine motiverende og glade budskap i en fantastisk dans som kan gi dem som trenger det mest farger i deres liv. Ikke har den mye. Ikke har den verdens kunnskap og verdens akademiske tyngde på ryggen. Men den har kjærlighet og forståelse for fargene. Forståelse for hvordan de grå dagene kan males. Innen fra. Fordi de grå dagene kan fargelegges bare man bruker riktig pensel. Bare man ser de fargerike vingene til sommerfuglen som er der for å male dagen i lyse og trivelige farger.

 

Jeg vil trekke inn pusten dypt. Løfte mitt blikk stolt. Stolt over alt jeg har gjort. Jeg vil løfte min kropp i stolt forvissning over at jeg er et menneske som bryr seg om andre. Jeg vil åpne mine øyne for de fargerike dagene. De dagene som fyller mitt liv med meningsfulle øyeblikk. De dagene som er grå og menneskene som farger de grå kan få lov til å reise nå. De har ikke lenger den grå penselen i sin hånd. De kan ikke lenger male mine dager grå igjen. Jeg vil løfte mine vinger mot gleden og nye fargerike dager. Jeg vil fylle mitt liv med fargerike blomster som står sammen med meg i kampen mot de grå dagene. Jeg vil omfavne håpet. Jeg vil på nytt leve et verdig liv.

 

 

 

 

Verdens kjedeligste fyr?

 

God morgen alle!

Jeg lurer virkelig på mange ting, jeg. Som genuint nysgjerrigper, så søker jeg hele tiden ny og interessant informasjon om mangt og meget. Min kone kaller meg en nyhetsjunkie og litt sånn nerd når det kommer til å søke informasjon. Get a life, liksom!

Jeg er jo slik skrudd sammen at noen felt kan jeg altså lese mer om enn andre felt. Jeg vet ikke om noen andre jeg kjenner som sitter å leser forskning.no og artikler fra helsebiblioteket på en lørdagskveld.

Jeg er kanskje verdens kjedeligste person?

Ikke vet jeg, men jeg tror på kunnskap. Jeg tror på riktig kunnskap, og jeg tror på at vi kan endre mangt og meget med kjennskap til det man holder på med. Hadde for eksempel flere hatt kunnskap om folkehelse, ja så hadde veien mot et bedre liv vært enklere for mange. Og det er jo derfor jeg blogger også da.

Men altså, dette gjør meg altså til verdens kjedeligste mann? En introvert og nerdete fyr uten et liv? Eller bare kunnskapsrik og med et brennende ønske om å være nysgjerrig og med et ønske om å være mest mulig faglig oppdatert for ting jeg brenner for?

Mvh Willy Marthinussen

Å låse inne barn er en innrømmelse av nederlag

 

I dag kjente jeg på at jeg ble både sjokkert og provosert. Jeg kom over et innlegg der Høyres Peter C. Frølich hadde et forslag om å utvide ordinger med å sperre inne problemungdom og problembarn som var kriminelle. Forslaget var endatil slik at man da ville bygge egne institusjoner til dem der de skulle være under barnevernets tilsyn.

Virkelig. Har vi ikke kommet lenger enn å løse slike problemer med straff og frihetsberøvelse? Hva med forebyggende tiltak på en rekke områder i stedet?

Det er en kjent sak at forebygging av helseproblemer og rehabilitering, er litt sånn politikernes “sorte får”.

Populære forslag der man bevilger penger til mer synlige løsninger er en vinner nærmest uansett. Forebygging koster penger og resultater synes dårlig på kort sikt. Altså så vil det ofte brukes mer penger på å reparere der skade allerede er oppstått, enn å forebygge for å unngå skader.

Det å bruke penger på forebyggende tiltak er ikke så dumt faktisk, kjære politikere. Men det koster altså noe. Når skal man egentlig ta denne kostnaden?

Et forslag nylig fra Peter Christian Frølich i Høyre, går ut på å låse problembarn inne. For å løse problemet med voldelige og utagerende barne -og ungdomskriminelle. Dette blir da en utvidelse av de rettigheter barnevernet allerede har, sier han og viser til at det er juridisk forsvarlig og enighet om dette. For å løse logistikken rundt dette foreslår han å bygge egne institusjoner til oppbevaring av disse problembarna. Selvsagt i samarbeid med barnevernstjenesten, understrekes det. Jeg lurer på om barnevernstjenesten er enig i at dette er en god løsning. Jeg lurer også på om helse -og sosialfaglige instanser synes det er en god ide å institusjonalisere barn, kontra det å forebygge for å unngå problemet. Jeg tviler.

Jeg blir i beste fall betenkt når man vil institusjonalisere barn. Her forsøker altså høyre å straffe seg ut av det ansvaret de har for å forebygge problemene.

Vi ser fra USA hvordan det har gått. De har altså et straffenivå som er hinsides det vi er vant med. Så har de da også et tilbakefall på nær 80 %. Her på bjerget med lave straffer og et etter min mening mer humant system som vi tross alt har, er tilbakefallet til kriminalitet rundt 20%.

Dette legges det merke til i utlandet.

Så vil altså Frølich parallelt med å bygge institusjoner, opprette en rekke forebyggende tiltak. Det er vel og bra, men dette har da også blitt sagt siden jeg var ungdom på 80 tallet. Jeg tror det ikke før jeg får se det.

Hva med å begynne med de forebyggende tiltakene Frølich?

Uansett så er forslaget dårlig etter min oppfatning. Barn og unge i dag trenger at forebyggende tiltak iverksettes nettopp for å unngå at vi får en situasjon med barne og ungdomskriminalitet. Med all respekt for idretten så nytter det ikke å kun satse på et felt der det ofte kun er de beste som blir ivaretatt. Det nytter ikke å pøse penger inn i idrett systemer som har en prestasjonskultur der alt for mange faller utenfor, eller som krever for mye i egenbetaling.

Alle er ikke interessert i å drive med idrett.

Så har man problemer med integrering som de færreste vil ta tak i. I denne sammenhengen er det da altså sosioøkonomiske vansker for en ganske stor gruppe. Vi snakker om barnefattigdom, fattigdom generelt, og at man må ofte velge vekk fritidstilbud fordi det koster for mye. Antallet gratistilbud er begrenset både i innhold og i omfang.

Så oppstår det problemer i de lokalisasjoner der barn og unge samles, og problemer er et faktum. Hva med å satse penger på å forebygge? Hva med å lage gode og varierte tilbud til barn og unge i stedet for å bruke pengene til å reparere dem etter at skade allerede er oppstått?

Jeg husker enda at det ble satset penger gjennom den såkalte eldremilliarden for en del år tilbake. Litt for mange år siden etter min mening, men likevel en god innsats. Hva med å gi nye milliarder i et skikkelig løft på varierte, forebyggende helse, sosial og øremerkede tiltak? Eller er det bedre å løpe rundt med brannslukkingsapparatet og slukke små og store branntilløp i evig tid? Hva koster ikke det på sikt?

Nå er det ikke slik at jeg vil fjerne reaksjoner på lovbrudd eller å ikke sette grenser for barn og unge. Tvert i mot. Samfunnet må ha lover og regler og straffereaksjoner der loven brytes. Jeg ønsker imidlertid at samfunnet og politikere skal begynne å se på ÅRSAKEN TIL PROBLEMENE og ikke bare syte over resultatet som oppstår når forebyggende tiltak ikke er gode nok. Og når barn og unge bryter loven så er jammen ikke strengere straffer måten å takle ting på. Det er årsaker til at barn og unge faller ut og da snakker jeg om alt fra sosioøknomiske årsaker, til helsemessige lidelser som det ikke gis gode nok tilbud til å behandle og forebygge.

Hva med å starte med å gi barne og ungdomspsykiatrien mer midler til å behandle i tidlig fase?

Jeg tviler på at de som styrer velger vekk brannvarslere i eget hjem, men heller stoler på at brannvesenet både skal oppdage og slukke brannen i tide.

Jeg tviler på at dem velger vekk forsikringer, selv om de er dyre, for å risikere at deres nye dyre bil eller båt skades eller ødelegges uten at man får erstatning.

Poenget er at før man bruker penger på å reparere der man ikke har bevilget penger til forebygging i stor nok grad, ja så vil problemene bare feies under teppet, igjen og igjen.

Det er et samfunnsansvar å legge til rette for en god oppvekst. Det er milliarder å spare på å sette inn forebyggende tiltak og tidlig intervensjon. Ved å ta grep tidlig, legge til rette for aktivitet og varierte andre tilbud, ved å subsidiere idrett, og opprette fritidstilbud som er gratis og som følger samfunnsutviklingen og nye trender, så vil mye penger bli brukt, men enda mer spart.

Men det nytter ikke å opprette fritidsklubber med ludo som eneste alternativ. Man må treffe ungdommen og de behov dem har. Man bør ha rom for ulikhet og man bør ha aksept for at alle er forskjellige. Og i min bok bør man også forstå at det finnes ÅRSAKER TIL AT TING GÅR SKEIS.

Da er det viktig at ÅRSAKEN FIKSES og ikke bare symptomene.

Man gipser da tross alt ikke en brukket fot ti ganger uten å fjerne teppet man har snublet i hver gang.

Mvh willy marthinussen

Hverdagsaktiv.blogg.no

Ferdinand den snille oksen

God dagen flotte folk!

I dag er jeg bare så utrolig glad! I dag har jeg møtt flere smil enn på lenge. I dag fikk jeg en gave som jeg satt stor pris på da en av deltakerne mine i balansegruppa hadde strikket ullsokker til meg.

I dag møtte jeg ekte glede og ekte smil. Det ble gitt av ekte mennesker og ingenting kan faktisk måle seg med det. Takknemlighet er kanskje noe man litt for ofte har glemt. I alle fall føles det slik noen ganger. Men når man møter det så kjennes det godt inne i hjertet.

I dagens velfrerdssamfunn har vi muligens en tendens til å ta ting for gitt. Derfor kjennes det ekte så sterkt ut når vi møter det.

Jeg ønsker at alle ser og opplever det ekte så ofte som mulig. Både i møter med andre mennesker, men også i møte med naturen, elementene og ellers det som møter oss. Viktigheten av å innimellom kunne stoppe opp og ta et ekstra drag med luft. Viktigheten av å nyte ugresset i grøftekanten fordi de også er vakre. Viktigheten av å møte andre mennesker uansett form og farge med respekt og forståelse. Viktigheten av å ta vare på andre. Og ikke minst viktigheten av å ta vare på og respektere seg selv.

Jeg vet jeg høres litt ut som Ferdinand den snille oksen nå, litt sånn hippieaktig, men kanskje det av og til er nødvendig å vise oss selv og andre at det er okey å være litt Ferdinand av og til.

Mvh Willy

Av og til trekker jeg støpselet ut!

God kveld alle fine folk!

Enda en helg er godt i gang, og enda en helg har jeg slitt med smerter i kroppen. Lite trening, men det er helt okey! Bevegelse er likevel viktig for å kunne hamle opp med smerter i kroppen.

Jeg vet av erfaring hvor viktig det er å være i stand til å komme seg opp og ut en liten tur. Det er ikke snakk om at vi på død og liv skal presse en allerede sliten kropp ut i heftige treningsøkter, men rett og slett “lufte vettet  litt”.

Når kroppen er full av sliten smerte, ja så er ofte hodet også sliten. Og det å krype seg under dyna og bare gi opp alt i verden for en stakket stund er fristende av og til. Noen ganger kan det også være lurt hvis kropp og sjel er totalt utslitt. Men det å bli værende i en egen boble over mer enn noen timer, er ikke å anbefale. Kroppen sier fra når den er sliten, men hjernen vår har litt større utfordring med å si i fra.

Hjernen slites ofte mellom fornuft og ufornuft. Og mellom ulike samvittighetskvaler. Når man av ulike grunner velger å krype under dyna så er det fordi noe er galt. Enten med at kroppen er syk eller utslitt, eller at ens psykiske form er dårlig. Må man da legge stein til egen byrde ved å fore seg selv med dårlig samvittighet?

Er det virkelig slik at det er ok å bli enda mer sliten og utafor fordi vi absolutt skal VELGE å si til seg selv hvor elendig vi er som ikke klarer å takle dagen? Burde det ikke være slik at vi skulle akseptere at kropp og sjel forteller oss at vi bør ta en TIMEOUT?

Etter min mening så sliter dårlig samvittighet langt flere i stykker enn det vi liker å tenke på. Hadde vi kunnet fjerne dårlig samvittighet for det vi ikke klarer, ja så hadde vår totale psykiske helse vært mye bedre enn det vi ser i samfunnet i dag. Og vi som sliter med dette, eller som har dette i våre nære relasjoner, burde i alle fall sørge for at vi ikke får dette som ekstrabyrde i hverdagen. Ikke alle er like heldige som meg, med en kone som er fantastisk forståelsesfull og tålmodig, det vet jeg. Men vi alle burde legge mer til rette slik at våre nære faktisk får det litt lettere i hverdagen.

Dette gjelder selvsagt ikke bare i nære relasjoner og i familier, men også i høy grad i samfunnet generelt. Vi har en lei tendens i samfunnet vårt å skylde på både grupper og enkeltindivider når man ikke når helt opp. Enten er du perfekt eller så er du ferdig!

Et eksempel som slår meg er de krav vi setter til våre idrettshelter. Er man så god at folket forventer GULL, ja da kan du ta F på at vedkommende får høre det hvis man “bare” tar bronse eller det som verre er.

Et annet eksempel er vår ekle trang til å knuse dem som gjør noe galt. Har en politiker eller kjendis gjort noe som ikke er innafor, ja da skal ikke bare vedkommende få lest opp hva som er galt, men offentlig knuses, moses og spyttes ut igjen. Og hvis vedkommende sier unnskyld, ja så er pokker meg dette galt også. Utidig plassering av dårlig samvittighet og generering av psykiske vanskeligheter mot våre medmennesker eter min mening.

Vi er alle bare mennesker. Vi gjør alle våre feil. Vi tåler ulike påkjenninger. Noen tåler mer og andre igjen mindre. Det er slik at vi ikke skal unnlate å påpeke feil og mangler og vi skal heller ikke gå av veien for å utøve straff der lover er brutt, men vi må da for pokker kunne anerkjenne at mennesker ikke er ufeilbare? At vi ikke trenger å dobbeltstraffe dem? At vi faktisk kan akseptere at det å gi andre dårlig samvittighet for noe er en straff, ikke en læring i å gjøre noe som er annerledes.

Så vit det neste gang du møter folk som sliter eller som av ulike grunner ikke deltar. De har kanskje bare en ørliten timeout. Eller hvis det er veldig vanskelig for dem, så har dem kanskje en liten periode med timeout. Er DU den som da sliper knivene og forsøker å gjøre det verre for dem, eller er du den som faktisk støtter, gir hjelp og sympati for dem som har det vanskelig?

Bry deg om dine medmennesker fordi det vil alltid være årsaker til at dem har handlet som dem har gjort, eller at de sliter med ting som er usynlige for andre. Ikke døm før du vet, og selv om du tror du vet så er det bare simpelt å gjøre opp meninger som genererer dårlig samvittighet og følelse av å ikke føle seg ønsket og verdt noe. Hva får du som gjør dette egentlig ut av det?

Jeg selv trekker ut støpselet innimellom for å kunne klare å være i hverdagen. Jeg gjør det fordi jeg innimellom føler at det er nødvendig for å hente meg inn igjen både psykisk og fysisk. Jeg gjør det med støtte og god samvittighet. Det håper jeg alle andre også gjør.

Mvh Willy

Riktig god morsdag!

Morsdag!

Denne dagen da velfortjente ord og handlinger bør handle om MOR!

Det på sin plass å hylle alle mødre på en slik dag. Opprinnelsen til morsdagen ble i følge Wikipedia startet i Amerika. Jeg tipper det er mange menn der ute som ikke kjenner så godt til opprinnelsen, men det kan være på sin plass med litt historie rund det innimellom. Dette kan være med å minne oss på om hvorfor denne dagen ble til og hvorfor vi hyller mor som den viktigste personen i våre liv. Det er tross alt HUN som har båret oss frem og skapt den vi er. Ja med god hjelp av far da, som oftest. Som sagt så startet dette i Amerika. Wikipedia skriver:

Ann Maria Reeves Jarvis, en ung, hjemmeværende mor fra Appalachene i USA, prøvde å forbedre de sanitære forholdene for alle parter etter den amerikanske borgerkrigen ved å opprette flere foreninger som hun kalte «Mothers’ Day Work Clubs».[1] I 1868 begynte hun å arbeide for å forsone partene. Inspirert av Ann Marie Reeves Jarvis’ arbeid skrev Julia Ward Howe ik: «Morsdagsoppropet»), men greide ikke å få innført «Mother’s Day for Peace» (norsk: «Morsdag for fred») som en offisiell helligdag. Ann Maria Reeves Jarvis’ datter Anna Marie Jarvis kjente til både sin mors arbeid og arbeidet til Julia Ward Howe. Cirka ett år etter at moren døde, holdt hun en minnemarkering for henne 12. mai 1905, og begynte så å arbeide for å få innført en offisiell minnedag for mødre. Første morsdag ble feiret 10. mai 1908 i Grafton i Vest-Virginia i kirken der den avdøde Ann Maria Reeves Jarvis hadde undervist på søndagsskolen. Skikken spredte seg til 45 stater i USA, og ble erklært offisiell helligdag i begynnelsen av 1912. I 1914 erklærte daværende president Woodrow Wilson den første nasjonale morsdag.

Så spredte dette seg etterhvert til blant annet vårt kjære Norge. Igjen klipper jeg fra Wikipedia:

Morsdagen ble til å begynne med arrangert av religiøse organisasjoner, men det var Oslo-kvinnene Dorothea Schjoldager og Karen Platou som i 1918, i samarbeid med ideelle organisasjoner, forretningsfolk og massemedia fikk gjennomslag for å etablere morsdagen som en årlig begivenhet i Norge.[2] Dagen har senere gått over til å bli en familiedag, der mødre oppvartes med f.eks kaffe på sengen om morgenen, blomster og kake.

Morsdagen har etter hvert blitt en stor kommersiell høytid gjennom markedsføring av morsdagskake, morsdagsblomster og morsdagsgaver. Barnehager og skoler opprettholder tradisjonen ved å følge opp ideen om feiringen av mor, og setter barna til å lage kort og gave til mor. Trender viser likevel at dette er på vei ut fra skolen, siden det etter hvert er mange forskjellige familiesammensetninger i de tusen hjem.[3]

Så min soleklare oppfordring er at man benytter denne dagen til å gi noe ekstra til mor. Hva med et par timer massasje utover dagen, oppvarting og ekstra oppmerksomhet?

Selv har jeg ikke fått til noe som helst denne dagen av verken kake eller noe annet, men jeg vil likevel utrykke hvor stor pris jeg setter på min kone. Den perfekte mor og min store kjærlighet. Gjennom dagen byr jeg på lange massasjeøkter og lett oppvartning.

GRATULERER MED DAGEN!

 

Mvh Willy

Smerter som ikke blir trodd!

 

God morgen og god søndag til alle dere flotte mennesker!

 

I dag ser jeg de siste snøflekkene forsvinne utenfor. Litt sånn digg følelse er det da snø, regn og is for meg er ensbetydende med smerter og vonde ledd. Det er visstnok ikke vitenskapelig bevist etter det jeg kjenner til, at været spiller en rolle i forhold til smerter og stivhet i kroppen.

Men jeg har altså snart 30 års erfaring med dette og da gir jeg egentlig blanke i hva vitenskapen forteller meg. Jeg kjenner det jaggu på gikta når jeg faktisk kjenner det, ikke sant? Hva som gjør dette kan jeg jo selvsagt bare fundere på.

Så hva med alle dere andre? flere som tror at det med smerter, gikt, ledd og muskelplager har noe med været å gjøre?

Alt i alt så skal vi altså forholde oss til hva leger og forskere, akademikere og andre instanser som mener noe om disse tingene, men har dem alltid rett? Gjennom mange år så har jeg ofte blitt forundret over helsevesenets hang til å forkaste, fordømme og underkjenne pasientenes egne erfaringer. Dette har heldigvis blitt adskillig bedre de siste årene, men fortsatt er det mye meninger knyttet opp mot en noe ensidig måte og forstå smerter som utelukkende knyttet til akademiske “bevis”. Hvis det ikke er godt nok forskningsgrunnlag eller hvis studier er noe tynne, ja så er det alt for mange fagfolk som avviser at de finnes.

De viktigste arenaene for fremdyrkelse av en ensidig tolkning i forhold til diffuse smerter, er etter min mening utdanningsinstitusjonene. Unge nyutdannede innen helsefaglige utdannelser har ofte en altfor akademisk tilnærming til pasienter.

Utdanningsinstitusjonene bør kjenne sitt ansvar om å legge et mye større fokus på opplevde symptomer kontra det å avfeie menneskers subjektive opplevelse av for eksempel smerte. Her har utdanningene en lang vei å gå etter min mening.

Det samme gjelder for dem som arbeider med mennesker innen helse. Vi har et særlig ansvar for å lytte. forstå og akseptere at smerter, årsaker og ulike symptomer er individuelle og oppfattes ulikt. Såpass respekt bør vi faktisk vise til våre medmennesker at vi kan forstå hva dem opplever til tross for at en eller annen vitenskapelig artikkel viser noe annet. Forskning er nødvendig og avgjørende for å forstå ulike deler av ulike ting, men vi må passe oss vel for å la oss styre av resultater i enkeltstudier, statistikk og ulike deler av de akademiske miljøene i for stor grad. Vi kan la det være rettledende, men også være klar på at mennesket er såpass komplekst at ikke alt tas for svart eller hvitt.

Dessverre har både jeg og svært mange andre blitt møtt med skepsis når det kommer til mine møter med helseapparatet. Spesielt vi som lider av diffuse sykdommer som ikke vises på bilder eller blodprøver, vi sliter med å bli trodd, eller å bli behandlet med respekt.

Dette kan få FATALE konsekvenser.

Det å ikke bli trodd i forhold til spesielt smerteproblematikk, er vondere enn selve smerten. Dette fører til utstøtelse fra samfunnet, angst, ensomhet, sorg, depresjoner og ytterligere smerter i kroppen. I tillegg kan det føre til økonomisk ruin, rusavhengighet og et liv i et system som ofte bare er opptatt av diagnoser og restarbeidsevner. NAV har nemlig også et særlig ansvar om å forstå enkeltindividet. Ikke bare henge seg opp i diagnoser for å kunne hjelpe folk til å få et bedre liv. Det å mestre sine plager til tross for at de ikke vises på røntgen eller i blodprøver. Meg selv for mange år siden ble mistrodd og nærmest ødelagt i nav systemet på grunn av manglende “bevis” i form av konkrete bilder av mine ryggproblemer. Først når jeg fikk bilder og en klar diagnose, samt hjelp fra andre enn dette systemet, fikk jeg den hjelpen jeg trengte. Men dette var altså den gang. Jeg håper og tror det er annerledes nå. Den gang var man helt avhengig av å “treffe” riktig saksbehandler. Gjorde du det ikke var du i praksis ferdig.

Er det noe jeg selv har tatt med meg inn i mitt eget yrke, er det forståelsen av andre menneskers lidelser når de ikke blir forstått av regelstyrte og akademiske prosesser som knuser deres individuelle opplevelse av hvordan de har det.

Lovverket vårt i helsevesenet regulerer dette i form av at vi er pålagt å la brukermedvirkning og brukers autonomi være i fokus i alle våre intervensjoner.

I praksis er det dessverre noe annerledes.

Vi lar altfor ofte våre faglige meninger være styrende for våre intervensjoner. Dette er viktig å ha med seg i ryggsekken. Det er viktig å se pasienten som mer enn bare fibromyalgi, som mer enn bare diffuse smerter, men også som et individ. Et menneske som har så mye mer enn en kropp. De har et sinn, en erfaring, et liv og en selvstendighet. De har sine opplevelser på godt og vondt som har formet dem som unike mennesker. Helt annerledes enn dere med akademiske rapporter i vesken, helt annerledes enn dere med fersk bagasje fra skolebenken, helt annerledes enn dere med et annet liv. Helt annerledes enn noe annet i verden.

Fordi hvert eneste menneske er unikt. Hver eneste menneske er forskjellig. Hvert eneste menneske OPPLEVER sin helhet i verden som noe vi andre ALDRI kan sette oss inn i.

Så her sitter jeg altså å kikker ut av vinduet. Snøen er i ferd med å forsvinne, og årstiden kryper seg sakte og sikkert mot vår og sommer. Varme hjelper for meg. Bevegelse og trening hjelper for meg. Forståelse og at andre anerkjenner min stive gamle kropp der smerter er en del av hverdagen, det hjelper ALLER MEST!

For hvis vi vier våre liv i hendene på dem som  ikke forstår at erfaringsbasert kunnskap, erfaringsbaserte opplevelser faktisk betyr MER enn vitenskapelige rapporter, ja så går vi inn i en noe dyster fremtid etter min mening. En fremtid der MENNESKET ikke lenger er noe annet enn tall, statistikk og bokstaver i en rapport.

La oss hylle våre unike egenskaper som mennesker. La oss fremelske dem “SOM KJENNER DET PÅ GIKTA”.  La oss hylle dem i systemet som gir av sin varme og ikke BARE av sin faglige kompetanse. La oss ANERKJENNE dem uten DIAGNOSER. La oss hjelpe dem slik at de ikke faller ned i den grøften som mange faller i. I en grøfte der regelryttere i firkantede systemer og med null erfaringsbasert kunnskap skal overstyre brukers OPPLEVELSE av egen situasjon. La oss HYLLE dem i systemet som fremelsker individets egenart, unikhet, selvstendighet og forståelse av sin situasjon.

Fordi at hvis vi ikke gjør det så vil mange bare forvitre. Falle for systemets skarpladde våpen og for alltid være dømt til et dårligere og kortere liv enn det som er nødvendig. La oss ta vare på SJEL! IKKE BARE KROPP! Fordi det henger sammen. La oss legge til side våre innlærte akademiske ferdigheter i ny og ne og faktisk ta i bruk vår EMPATI OG EVNE til å utvise skjønn!

Det går mot vår. Jeg gleder meg til varmere klima. Fordi smertene mine blir mindre da. Gikten forsvinner en stakket periode og sinnet mitt får igjen anledning til å smile litt.

Ønsker dere alle en strålende fin Søndag!

Hilsen Willy

Hatmail og anstendighet, heksekunst og følelser

Hei i kvelden godfolk!

Tidligere i dag skrev jeg altså om husarbeidets fortreffelige egenskap som tilleggstrening. Det kan du lese om her.

Så slo det meg ørlite grann. I nå over et år har jeg skrevet over 400 innlegg på bloggen min. De fleste innleggene har vært godt besøkt og med mange lesere. Jeg har hatt mange gode plasseringer på topplisten og jeg har lagt jevnt blant de 10 øverste i kategorien helse. Jeg har fått mange flotte kommentarer på innleggene mine også.

Dette er jeg evig takknemlig for og det gjør at jeg blir ydmyk for alle som tar deg tid til å lese samt interessere seg for det jeg skriver.

Når jeg begynte denne reisen var det utelukkende for å skrive meg ut av en tung tid. Jeg skriver fortsatt for å kunne formidle mine tanker og ideer rundt ulike ting som opptar meg.  Men det er en ting som gjør meg ekstra glad. Ekstra glad fordi det jeg fryktet aller mest da jeg startet med å blogge, var å få hatmail og ondsinnede kommentarer. Jeg hadde hørt om dette og jeg hadde ikke lyst til å oppleve det selv.

Ikke fordi det hadde vært vanskelig for meg å takle, men fordi det sier noe om andres vanskeligheter. Dette gjør meg spesielt trist. Og tristhet var jo noe jeg hadde planer om å skrive meg ut av. Det er kanskje bakdelen med å ha for mange følelser utenpå kroppen. Eksponert og sårbart for ytre påvirkninger er noen ganger en forbannelse som vandrer hånd i hånd med litt for mye empati.

Jeg har på en måte mer enn nok med å klare min egen overfølsomhet om ikke overfølsomme antenner henter inn alle andres vanskelige livssituasjoner og ulike skjebner.  Vanligvis har jeg svært god kontroll på dette,  men kritikk har alltid vært min svake side. Da blir jeg oppriktig lei meg.

Det er mulig at dette skyldes gener fra det høye nord og helt tilbake til hekseprosessenes tid. Som ivrig hobbyslektsforsker fant jeg ut at jeg stammer direkte fra en som led denne grusomme skjebnen for mange hundre år siden i #vardø. Fortsatt er slekten kjent for sine varme hender og  det å ha følelser tykt utenpå kroppen.

Det å føle andres smerte er ikke alltid like enkelt. Derfor var det mange tanker jeg gjorde meg da jeg startet hverdagsaktiv.blogg.no for nå et drøyt år siden. Men vet dere hva? Ikke EN ENESTE NEGATIV KOMMENTAR har funnet veien til meg i løpet av de innleggene jeg har formidlet så langt. Det har vært tilbakemeldinger på hvor mye jeg har inspirert, støttet og hjulpet andre, men ikke EN ENESTE antydning til sinne og agressjon.

Det gjør meg umåtelig glad og stolt. Og håpefull. For det viser for meg at det fortsatt finnes anstendighet. Det viser for meg at det er en overveldende overvekt av godhet der ute, til tross for at jeg vet at det også finnes det motsatte. Og for alle dem som rammes av mobbing, hat og uforstand så kjemper jeg med dere. En dag vil forhåpentlig dette være et minne i det fjerne. Et vondt minne. Et minne om menneskers lidelse på grunn av det som egentlig bunner i andres uforstand og egen lidelse som de ikke vet hvordan de skal takle. Det handler også om deres manglende vilje og evne til å tilegne seg kunnskap. Manglende kunnskap leder fort til usikkerhet. Usikkerhet møtes ofte av noen med angrep.

Slik var det vel også for min tipp tipp…som ble utsatt for ondsinnet sladder, dømt og brent på bålet for så mange år siden. Uforstand i et land som den gang praktiserte dødstraff.

Derfor er jeg i kveld ekstra glad før jeg nå tar turen ned på trening med en visshet om at det fortsatt finnes håp. Håp for dem som blir mobbet, baksnakket og forskjellsbehandlet. Og jeg sitter altså uten en eneste hatmail. Måtte det aldri dukke opp en eneste. Ikke for min del, men for “the sake of mankind”.

Ønsker dere alle en nydelig søndag og en fantastisk uke!

Mvh Willy

Hverdagsgentleman?

Heisann og god Fredag alle gode venner!

I det siste har jeg tenkt mer og mer på hvordan vi menn egentlig oppfører oss mot det motsatte kjønn. Eller mot andre menn for den saks skyld.

I denne tenkeprosessen har jeg blitt mer bevisst på hvilken type jeg selv er og hvilke verdier jeg gir til dem rundt meg.

Hvor ble egentlig gentlemannen av? Forsvant han i forrige århundre eller eksisterer han fortsatt?

Tenker du som mann hva det vil si å være litt sånn gentleman for dem som er rundt deg til dagen? Eller har du din oppfatning om at andre får pinadø gidde å åpne dørene selv?

Uansett så har i alle fall jeg selv noen meninger om at det fint går an å være mer hverdagsgentleman enn vi synes å være nå for tiden.

Så hva innebærer det egentlig å være gentleman? Handler det bare om generell høflighet og folkeskikk, eller handler det om noe mer?

“Gentleman er et engelsk uttrykk for en mann med taktfull og beleven oppførsel. Uttrykket er kjent siden 1300-tallet og ble opprinnelig brukt om en mann av edel slekt med rett til å bære våpenskjold” (wikipedia).

Dette sier kanskje ikke noe om hva vi i dag legger i det å være en gentleman, men i min bok så innebærer det å være høflig, snill og hjelpsom for mine omgivelser og mine medmennesker.

Det innebærer også de enkle ting i livet som å åpne døren for andre, både bildøren og andre dører, samt det å gi komplimenter.

Det handler også for meg om å utvise respekt og forståelse for andres meninger, selv om jeg nødvendigvis ikke er av samme oppfatning som dem.

For meg handler det også om å bære varene slik at min kone ikke trenger, samt å kjøpe blomster til henne i tide og utide.

Små gester og detaljer i hverdagen gjør mannen til en gentleman.

Så tenk litt på det når du står i kassen på butikken. Slipp andre med lite varer forbi. Eller reis deg på bussen for andre som trenger det mer enn deg selv. Ikke bare eldre altså. Kjøp en bukett blomster til en kjær i ny og ne, og åpne døren for andre mennesker.

Sørg for at din kjære får ubegrenset med massasje hver dag og hold gjerne ut stolen til andre når du er på jobb.

Jeg er også interessert i hva dere kjære lesere tenker om hva som gjør en gentleman til en gentleman, samt om dette egentlig er mer vanlig enn jeg selv tror?

Eller er gentlemannen en utdøende rase?

Mvh Willy