Regn, vind og mørke tanker

Riktig god Mandagsmorgen alle fine folk! 😀🙏😀

Noen ganger, kanskje til og med litt for ofte, kan uken starte litt brått og automatiserte tankemønstre pumper inn i aktiv fase, hopper over tankene slik at man ikke har kontroll og bare skrur av lyset. Alt i omgivelsene støtter kanskje også opp om negativiteten. Regn, vind, regninger, sure folk og så videre. Kjenner du deg igjen?

Så hva kan man gjøre når morgener starter skjevt? Når selvfølelse har bestemt seg for å ta en ferie og pæren i hjernebarken ikke lyser?

Fokus. Selv om automatiske mønstre aktiveres plutselig og uventet er det mulig å påvirke reaksjonene. Om man velger å akseptere at noen dager føles annerledes og fokuserer på alt som er bra i livet, så går ting lettere.

Begynn gjerne dagen med en lang dusj, strekk muskler og gå gjerne barfot ut i regnet. Jording er en undervurdert øvelse. Tillat deg selv å skru på lyset, smil til tross og reis gjerne en visuell tur innover i deg selv til steder, tider og hendelser som gav deg fantastiske følelser.

Det å endre fokus er enklere enn du tror 🤗❤️🤗

Ønsker dere alle en strålende fin uke.🙏

 

Et minne for livet

 

Nå var tiden kommet. Øyeblikket var riktig for meg og valget falt på Paulo Lopez tatovering. Han hadde det kunstneriske uttrykket jeg ville ha. Første del av en full sleeve tatovering startet med ravnen på høyre arm. Neste del vil inneholde tema rundt tid og styrke i en eller annen form. For tiden betyr noe og styrke kommer av tiden. Gjennom et langt liv har jeg opplevd mer enn de fleste. Det meste av det er vondt, men de beste høydepunktene i livet mitt veier tonnevis mer enn alt det vonde. Det å feste symbolikk til kroppen og minne meg selv på at jeg betyr noe var derfor viktig for meg. 

 

Ravnen som er tatovert på armen min er et speilbilde av meg selv. Den har nebbet litt åpent fordi den prøver å formidle det en ravn symboliserer, nemlig fremsynthet og visdom. 

 

Den gråter også. Den gråter en tåre av blod. Et symbol på alt den har sett og opplevd. Hakket på av sine nærmeste. Kastet ut av sine egne hvis handlinger kun handlet om egoisme, forskjellsbehandling og grådighet. Ravnen ble tidlig vingeklippet av såkalte profesjonelle aktører i et arbeidsliv der behovet for makt og bruken av verktøy skapt av uvitenhet og feighet, symboliserer saksen som ble brukt. Brukt til å klippe vingene til ravnen slik at den ikke lenger kunne lette å fly. Men ravnen fløy likevel. Fløy videre i en blanding av trass, stolthet og visdom. 

 

Når verden, søsken og foreldre valgte å kaste ravnen ut av redet ble ravnen gråere i sine fjær. Sorgen over urett og ufred skapte tårer av blod. Men denne ravnen er også av ulveblod. Som en ulv løper den alene. Støttet av de få som ser, kjenner og føler dens ville natur. Ensom, men aldri alene løper den med øyeblikket rett foran sine ulvepoter. Med livskraften under sine grå ravnevinger. Gjennom et langt liv har alt fra nær familie, offentlig ansatte, til såkalte samarbeidspartnere forsøkt å knekke ravnens vinger og livslyst. Ingen av dem klarte det. Igjen sitter en ravn med enda større livslyst, med styrke og med enda mer visdom under vingene. Men tårer av blod renner likevel daglig.

 

Tiden er alltid flytende og i bevegelse. Timeglasset tømmer livets sandkorn for oss alle. En dag skal vi alle fly videre. Tilbake til atomenes verden og universets opprinnelse. Mine armer vil være sterke og tatovert med symbolene av ravnen, ulven og timeglasset helt til siste sekund. Det sekundet der livets hendelser, og tilhørighet kommer tilbake og definerer de valg man gjorde. Når min indre ulv ikke løper lengre, når timeglasset har sendt sitt siste sandkorn inn i evigheten og når ravnen lukker sitt nebb og folder sine vinger, da, og først da kan jeg reise videre

Willy Marthinussen Øygarden Senter for Klinisk Hypnose

 

 

Aldri god nok…

Aldri god nok. Noen ganger koster nære relasjoner mer enn det smaker. Når livets urett tvinger mennesker til å ta umulige valg står man igjen med vissheten om at man aldri var god nok, flink nok eller snill nok. Dette er livssorg på sitt mest ødeleggende.

Det øyeblikket du oppdager at du aldri var god nok. Øyeblikket du finner ut at du ikke var verdt noe som helst. Øyeblikket du får vite at andre står over deg på listene. At du aldri var med på listen du ikke trodde eksisterte. 

Øyeblikket der urettferdighet og forskjellsbehandling tok over for rettferdighet, likhet og kjærlighet. Øyeblikket urett, løgner og misunnelse står å banker inn spiker i hjertet ditt. De øyeblikkene er vonde. Så vonde at du ikke har noe annet valg enn å klippe av tauet som knytter deg til dem som forårsaker smertene. Kutte alle bånd uansett til hvem det enn er. Om det er venner eller nærmeste familie, bekjente eller jobb. Noen ganger er livet viktigere enn relasjon for enhver pris.

Hvorfor være den som går gjennom livet som den uønskede? Hvorfor bruke livets aller viktigste øyeblikk på dem som egentlig ikke vil ha deg? Hvorfor bruke øyeblikket til å lide i stedet for å leve?

All verdens penger og gull kan ikke kjøpe aksept, kjærlighet og rettferdighet. Arven fra forfedre kan ikke måles i ulikhet, men i likhet. Min arv til etterslekten vil være rettferd, likhet og kjærlighet

 

Bitter, sint og hatefull?

Har du det bra?

Har du noengang tenkt på at måten du tenker på styrer det meste av dine opp og nedturer? Har du noengang tenkt på at årsakene til at du ikke har det bra og at du ikke er fornøyd med tingenes tilstand i livet, kan skyldes måten du tenker på?

Kan det hende at de tankevalg du tar leder deg til sinne, hat, frustrasjon, avmakt og håpløshet? Kan det til og med tenkes at du har bestemt deg for at “Det er slik jeg er”?
“Det ligger i familien?” “Jeg har opplevd så mye urett at det skulle bare mangle…?”

Kanskje det da er på tide å ta en ny gjennomgang av hva du synes er bra ved dine nåværende tankevalg. Hva slags følelser fremkaller disse tankene og er de fornuftige og bærekraftig? Gir det deg mestring og livsglede, eller surrer du rundt i en evig dans med misnøyen?

La det være helt klart. Verken gener eller familiære personlighetstrekk definerer deg som person. Du er unik og ikke ferdig formet for livet. Altså er forandring fullt mulig. For alle som ønsker det. Så det så!

Og nettopp her ligger mulighetene og selve nøkkelen til å forandre den situasjonen du er i. Å ville endre det du ikke er fornøyd med. Det er ikke lett og det krever ofte et oppgjør med seg selv, sin fortid og hvordan en tenker om fremtiden.

La oss ta et eksempel.

Sett at du har opplevd mye dritt i livet. Mye urett har blitt gjort mot deg og du har endt opp som en bitter og sint person hvis eneste aktivitet i verden er å gi andre hat gjennom kommentarfelt. Sett at meningene din i kommentarfeltet gjenspeiler måten du selv har blitt behandlet på i livet. Da skal f meg andre også få høre hvor jævlig verden, samfunnet, myndigheter og andre er.

Resultatet er selvsagt at du opplever deg mye mindre likt og akseptert i verden. Kanskje har alle vennene dine tatt avstand i tillegg slik at ensomhet krydrer din allerede kjipe tilværelse. Alt dette “beviser” selvsagt at du har rett og verden er fæl. Og sånn går dagene…helt til livet er bortkastet på den siste dagen.

Still deg spørsmålet om det var verdt det. Om krigen din var nødvendig. Om kverulering, motstand og generelt hat førte med seg det gode liv? Eller var alt bare en avansert form for selvskading?

Nådde du frem med hatet ditt? Brydde verden seg egentlig? Jeg tror ikke det.

“Bitterhet er en gift du selv tar og håper at andre skal dø av” heter det seg. Bitterhet og hat blir således en måte å skade seg selv på.

Så når man driver slike former for selvskading så er det i sannhet ikke bærekraftig for eget liv. Det er da behov for å endre noe. Og igjen, alle kan endre sin situasjon. Hvis de vil, vel og merke…

Ønsker alle, absolutt alle en riktig god dag.

Vennlig hilsen Willy Marthinussen Hypnoterapeut og livscoach Øygarden Senter for Klinisk Hypnose

Jakten på perfeksjon

Det fine ved å ta feil er at det alltid ligger kunnskap og utvikling i kjølvannet av våre feil for dem som er villig til å ta det til seg.

Jakten på perfeksjon kan være en ødeleggende øvelse. Hvorfor? Simpelthen fordi det perfekte ikke eksisterer. Uansett hvilket område man søker perfeksjon innen, så er målet umulig å oppnå.

I dag hører vi ofte om coacher, mentaltrenere og alskens rådgivere selge oss ideen om å bli den beste utgaven av oss selv. Men hva om dette fører til en evig jakt på noe som ikke er oppnåelig? Er vi ikke egentlig allerede den beste utgaven av oss selv? Jager vi egentlig perfeksjon?

Hvorfor må det være slik at vi mennesker aldri blir fornøyd med slik vi er inni oss?

Selvsagt finnes det alle typer endringer vi både kan og bør gjøre i livet. Ødeleggende adferd er og blir uheldig og helsefremmende tiltak har da aldri vært feil. Selvsagt vil idrettsutøvere søke etter best mulige resultater og selvsagt vil vi trene for å bli bedre. Selvsagt vil vi mennesker også forsøke å være så god som mulig, men hva er egentlig så god som mulig? Kan vi noensinne bli så god som mulig? Og hva om jakten på dette ødelegger mer enn det gir oss?

Resultatene av en adferd der vi bruker livet vårt til jakten på det aller beste for oss er ofte spiseforstyrrelser, angstlidelser, dårlig selvbilde, følelser av avmakt, håpløshet og stress. Sykdom, med andre ord.

Hva om vi lærer oss å finne perfeksjon i det imperfekte? Hva om vi nøyer oss med å være i lykken som vi allerede har? Hva om målene våre likevel vil kunne oppnås ved å slutte å jage etter dem, men la dem komme av seg selv? For dette finnes det selvsagt mange teknikker og metoder for å kunne klare. Hva om vi stoppet opp litt å spurte oss selv om livet vårt faktisk vil bli rikere om vi oppnår perfeksjon eller løper livet av oss i jakten på perfeksjon?

Har du gjort opp status for hva som egentlig betyr noe i ditt liv? Har du definert hva du trenger for å være lykkelig og fornøyd i dine livsøyeblikk? Jeg har. Og det kjennes utrolig godt ut.

Med dette siste blogginnlegget i år vil jeg ønske alle en nydelig nyttårsfeiring og et rikt godt nytt år.

Willy Marthinussen Hypnoterapeut og livscoach Øygarden Senter for Klinisk Hypnose

 

Forebygging – Behandling – Ettervern

 

Kronisk eller langvarig sykdom innebærer for de fleste at livet endres helt. Det å leve med dette påvirker ikke bare en selv og sin kropp, men også i høyeste grad psyken.

Mange sliter med skam og dårlig samvittighet i tillegg til kroppslige faktorer. Psykiske lidelser i tillegg til kroniske og alvorlig sykdom kan til og med forverre symptomene som ligger i bunn.

Svært mange kjemper seg igjennom dette og lever en daglig kamp mot smerter, psyke og relasjonsmessige utfordringer da det ofte er svært lange ventelister for såkalt ikke akutt psykisk behandling.

Mange blir i tillegg aldri tilbudt hjelp for psyken. Det synes som om det dessverre eksisterer et stort gap mellom psyke og soma i den praktiske verden i helsevesenet.

En helhetlig tilnærming og forståelse er dessverre ikke nok. Det må handling til som viser seg i praksis og som umiddelbart ivaretar forebyggende tiltak for dem som trenger dette. Praktiske tiltak og rask tidlig intervensjon er også for lite dersom det ikke arbeides tverrfaglig, tverretatlig og gis ressurser til dette gjennom tverrpolitisk enighet.

Vi har et ansvar for våre medmennesker!
Willy Marthinussen Hypnoterapeut og livscoach

Ensomme ulver

 

Noen ganger treffer jeg mennesker som av ulike årsaker kjenner på en enorm følelse av svik og utfrysing fra sin egen flokk. Ofte fordekt under speileffekter som snur all argumentasjon om hvem som har rett, mot deg. Alltid mot deg. Alt du gjør er liksom feil og det gis deg med et overbærende klapp og et slags falskt smil. Skjult i et slør av falsk omsorg eller misforstått kjærlighet. Det er da dette går ut over livskvalitet og helse.

Mange går rundt å tenker på at de aldri strekker til. At de aldri er god nok. Tanker som dette er vanligere enn man tror og selv om man innerst inne vet, og logisk sett er fullt klar over at dette er feil tenking, så er følelsen der likevel. Popper opp automatisk i hodet i tide og utide.

 

Men for noen er dette også altså et sett med tanker som er påført av andre mennesker. Enten man støtes ut fra venneflokken eller til og med sin egen familie, så er det en grusom understreking av hvor alvorlig det er å ha det slik. Der man gjennom livet faktisk blir behandlet som om man aldri er god nok. Der det gjøres blodig urett mellom søsken, familiemedlemmer, kjære og nære. Der det alltid påstås at det er din feil. At det er du som er det sorte fåret og uansett hva du gjør, sier og mener, ja så vrir familien eller andre i flokken det til din feil.

 

Det er faktisk slik for mange. Da er det ikke lenger en feiltanke om at du ikke er god nok, men en reell opplevelse av utfrysing, stigmatisering og mobbing fra dem som burde være ens nærmeste støttespillere. Der likhet og rettferdighet burde være selvsagt og der forskjell ikke ble gjort. 

 

At man aldri er god nok får man da også oppleve både i ord og gjerning. Og noen har da også levd et helt liv med slikt mot seg.

 

Men, la det være helt klart! Du er mer enn god nok!

 

Hva andre mennesker mener, sier, tenker og gjør er revnende likegyldig for om du er god nok. Du er bare mer enn god nok!

 

Andre menneskers forvridde oppfatninger om deres egen fortreffelighet og at de projiserer løgner og egne fortolkninger av virkeligheten, skal da ikke gå ut over deg?!

 

Alle som opplever dette lider. Lider av å aldri bli behandlet med rettferdighet. Lider av sorg der tap av egen familie eller andre nære relasjoner fyller livet med tristhet. Jeg har snakket med flere psykologspesialister om dette temaet og de er alle samstemte i at det noen ganger er helt nødvendig å kutte ut relasjoner som fører til psykisk skade på deg som menneske.

 

Det er vanskelig, men kanskje det er enda vanskeligere å være evig hakkekylling i en flokk som ikke liker deg? Kan hende det for noen da er bedre å gå videre?

Uansett så er det som et stort og sorgfullt tap. Erkjennelsen av å leve i en flokk der du ikke er verdt noe for flokken, er i sannhet tung å bære. Men, å leve livet ditt som sistevalget, som det sorte fåret eller rett og slett som den som aldri blir sett på som god nok, det er kanskje enda vanskeligere å tyngre..det er et tøft valg, men noen ganger nødvendig. Av og til er valget om å løpe uten flokken, naturens måte å si fra om at ensomheten som følger er midlertidig. At det å løpe alene blir litt som Janis Joplin sang “Freedom is just another word for nothing left to loose”

 

Og tro meg. Når man løper så ser man. Når man beveger seg videre, så møter man livet. Når man reiser fra noe så møter man alltid nye flokker, eller man har andre flokker som mer enn gjerne vil ha deg. Bry seg. Gi av sin trygghet og kjærlighet. Gi deg respekt og verdi. Gi deg det du har manglet.

Det finnes alltid en flokk. Ensomme ulver er også verdifulle.

 

Hvis du har meninger om dette så legg gjerne igjen en kommentar under her.

 

Aldri god nok?

 

Aldri god nok. En følelse mange går rundt med og som ødelegger livsglede og kan føre til kroniske sykdommer.

Mange går rundt å føler at de ikke er god nok. Noen av dem jeg har møtt har gått et helt liv med opplevelsen av å aldri strekke til. Aldri være god nok. Alltid være uten verdi. 

 

Det finnes selvsagt mange grader av dette, fra det helt overveldende og livsødeleggende, til det mer subtile og noe som dukker opp av og til.

 

Uansett hva vi opplever inne i de ulike graderingene er det vondt. Så utrolig vondt på så utrolig mange måter.

 

Ofte så tildeles også denne vonde følelsen av ens egne. Sine aller nærmeste. Dem som skulle gjøre alt for å gi deg verdi og støtte i livet. Det gjør følelsene rundt dette ekstra tunge og vanskelige. Og siden det ofte er ens nærmeste så er det også veldig vanskelig å ta det opp med dem. Fortelle hvordan en føler det.

 

Det er veldig lett å gå rundt med dårlig samvittighet også. Konstant unntakstilstand i kropp og sinn der man grubler seg sykere om hva man selv kunne gjort annerledes. Hva man selv burde gjort for å bli likt. For å bli godtatt. For å være god nok. 

 

Så har man det gående da, med et sinn i sorg og depresjon og en kropp som gir utallige symptomer på å ikke ha det bra. Kroniske smerter, mage og tarmproblemer, muskel og skjelettlidelser, energitap, hodepiner og mye annet. Psykosomatiske årsaker kaller legen det og sykmelder i lange baner. Enda en bekreftelse på at man ikke er god nok.

 

Men, man er da god nok? Eller?

 

Har man lov til det da?

 

Har man lov til å føle seg verdsatt? Er ikke det vår egen feil? Er ikke tårene våre kun krokodilletårer? Hvem faen tror vi at vi er? Sytepaver? Det er vel det vi er?

 

Eller?

 

Det finnes mer enn 8 milliarder mennesker i denne verden. Og vet du? Samtlige av dem er god nok. Mer enn god nok til og med. Alle har lik verdi. Absolutt alle. Du og jeg også. Mer enn god nok og med lik verdi alle som en.

 

Hva andre mennesker mener om oss er revnende likegyldig. Hvilken verdi andre mennesker gir oss er også meningsløst likegyldig.  De fleste mennesker mener noe om så mye. Det kan vi gjøre lite med. Men hva de mener om oss skal heller ikke definere hvilken verdi vi har eller hvilken verdi vi setter på oss selv.

 

Vi setter oftest vår egen verdi til lav fordi vi ikke tar hensyn til oss selv. Men når alle mennesker har lik verdi, hvordan kan vi da sette oss selv lavere? Det er da ikke verken riktig eller særlig bærekraftig. Vi setter inn feilinformasjon i hjernen vår som til syvende og sist gir oss negative og automatiserte  tankemønstre.

 

Når hjernen vår får øvd nok på feilinformasjon som du gir den, vil den også bli god på å kjøre disse mønstrene. Det vi øver ofte på blir vi god på. Da er det riktig å øve på det som er rett. Ikke det som er feil.

 

Så øv på å tenke deg høyest mulig i verdi. Fordi det er rett informasjon. Øv på å tenke at du er mer enn god nok, lik alle de andre 8 milliarder mennesker på kloden. Øv deg på et tankemønster som er bærekraftig fordi det gir deg bedre hverdager og sunnere netter.

Og du, det er fullt mulig!

 

Vennlig hilsen Willy Marthinussen Hypnoterapeut og livscoach Øygarden Senter for Klinisk Hypnose 

 

 

Positiv for enhver pris? Bullshit!

Over alt hvor jeg snur meg så lyser det mot meg: Vær positiv! Smil mer og bli lykkelig! God morgen kjære solstråle! Du er Perfekt!

Tonnevis med selvhjelpsbøker som alle har til felles at de skal få oss til å bli positiv til alt som er negativt, er produsert de siste tiårene.

 

Jeg er en av dem som lar meg provosere av dette. Ikke fordi det er så utrolig negativt og feil å være positivt innstilt til noe, men fordi det er tider og perioder i livet der dette kun virker mot sin egen hensikt. La meg ta et eksempel. Du sier ikke til en person med tung depresjon og angst at “bare smil litt mer og så vil alt bli bra”.

Du forteller ikke til en med store kroniske smerter at “Bare prøv å tenke positivt solstrålen min, så blir det bedre”. 

 

Da er risikoen for at du får en helt motsatt virkning veldig stor.

 

Vi mennesker styres i stor grad av tanker, følelser og nevrologi. Vi styres av produksjon av ulike hormoner i oss og effekten av dette. Har man store smerter eller er på et mørkt sted, ja så trenger man pokker meg ikke en som sier til en at det er bare å se seg i speilet og smile til solen fyller hjertet ditt med ubeskrivelig glede. Det er nemlig oppskriften på å utløse stresshormoner og dermed øke ubehag i kropp og sinn.

 

Jeg selv er en gjennomgående positiv minus person. Det betyr at jeg tillater meg å ha dårlige dager, være trist og negativ, samt tidvis forbanne verden en liten smule. Hvorfor? Jo, fordi vi mennesker også trenger å kjenne på ulike følelser. Tar vi vekk det som er en del av vårt naturlige følelsesregister, ja så utflates vi noe. Vi mister litt av det å være et helt menneske.

 

I dag er det et stort krav hvor enn man snur seg, om å være så utrolig rå, perfekt, sterk, positiv og så videre. Er man ikke dette så er det lett for mange å kjenne på ulike nederlag. Målsettinger om å stadig være best, flottest, flinkest og mest mulig perfekt er en oppskrift på å ende opp med negative mønstre som går på autopilot i hodene våre. Og når man ustanselig går på ulike tap enten det er delmålene eller hovedmålene våre, ja så er det ikke rart at den psykiske og fysiske helsen vår sliter.

 

Men det er vel bare å smile til speilet, tenke positivt og så blir alt bra?

Tenk positivt? Eh..bullshit etter min mening. Hvilke grunner har man når alt er nede både fysisk og psykisk? Det er altså ikke bare å tenke positivt så blir liksom alt bra? Nei, etter min erfaring må man begynne med å tenke nytt og annerledes.

 

Det å stadig føle på presset til å hele tiden måtte tenke positivt, prestere positive tanker, smile til tross for og solstråler meg her og gledesdråper der, virker for mange bare utrolig provoserende. Spesielt når man ikke ser lys i hverdagen, når man har store kroniske smerter eller er i livskriser.

 

Selv opplevde jeg som mange andre, tidspunkt i livet som var negative og mørke. Da er det ikke lett å tenke som en solstråle. Og når andre ba meg om å tenke mer positivt, ja så kjente jeg virkelig på hvor mislykket jeg selv opplevde at jeg var, simpelthen fordi jeg ikke fikk det til.

 

Først når jeg våget å tillate ulike følelser og våge å være i endringer, så skjedde det det noe. Noe positivt. Og først når jeg gav blaffen i alle mål om å bare gønne på å være dryppende positiv til alt, da fikk livet mer balanse. Mer ro og tilfredshet. Og som en helt naturlig følge av dette, ja så ble også dagene mer positive, smilet satt løsere og stresset gikk drastisk ned til et akseptabelt nivå.

 

Positivitet til the bitter end? Bullshit!

 

For meg var det å ta inn følelsen av det å ha følelser, la mørke være mørke og smerte være smerte, en fornuftig og meningsfull øvelse. For meg var det å la veien være målet uten krav til å være perfekt, rå, sterk, og positiv til enhver tid, mer naturlig positiv enn det å være tvangspositiv hele tiden. Da først ble dagene mer positive enn negative. Helt av seg selv og etablert i hjernen som et nytt og automatisert mønster.

 

Så tillat deg selv å ha følelser. Tillat deg selv å stå i ulike følelser, også negative. Bare vær klar over at dette ikke er unormalt og ta grep hvis det blir vedvarende. Kjenn igjen dine negative mønstre i hjernen, aksepter dem og deretter spør deg selv om de virkelig er nyttige for deg. Det er nemlig noen ganger det er både nyttig og hensiktsmessig å være alt annet enn en positiv pluss solstråle.

 

Kronisk sykdom?

Hei alle fine følgere.

Som jeg annonserte så er altså bloggen tilbake med regelmessige innlegg. Det kjennes godt ut å få dele og kunne komme med ulike innfall og meninger her på bloggen min.

Tema i dag er kronisk sykdom.

Kronisk sykdom er ganske mye og særlig ødeleggende for svært mange liv. Jeg kunne listet opp utrolig mange tilstander både fysisk og psykisk innen kroniske sykdommer og tilstander, men det ville ha fylt en hel bok, så det gjør jeg ikke i dag.

Jeg har tidligere skrevet om usynlig sykdom og stigmaet rundt dette, men har i dag lyst til å sette et særlig fokus på kronisk sykdom og hvordan jeg selv lærte å takle dette.

Jeg selv ødela ryggen i 1989 og ble kronisk smertepasient etter dette. Siden 2010 har jeg i tillegg hatt kroniske smerter og betennelser i leddene mine, samt følgetilstander som depresjoner og angst som har kommet i bølger. Ikke noe uvanlig her altså og noe som de fleste kronikere kjenner seg godt igjen i.

Så uansett hvilken kronisk tilstand man har så er det faktisk fullt mulig å endre sin egen situasjon til noe bedre. Det krever imidlertid en endring av den situasjonen man er i.

Jeg husker jo svært godt det utrolig negative mønsteret jeg selv kjørte på 80 tallet med dårlig rygg. Smerter var farlige. Smerter var sosialt ødeleggende og smerter gjorde at en aktiv hverdag ikke var mulig. I dag vet jeg bedre. Aktiv hverdag var nøkkelen til å komme meg ut av et smertehelvete. Og sammen med erkjennelsen om at om smertene sitter i kroppen, ja så skal jeg i alle fall ikke forsterke dem i sinnet. Bare denne innrømmelsen for meg selv gjorde mye. Både den gangen og i dag.

Det er lov å ha det vondt, men man trenger ikke krydre smerter og andre fysiologiske utfordringer med negativ tenking som produserer vonde følelser i tillegg. Ok, lett å si, vanskelig å utføre i praksis, det skal jeg være den første til å innrømme. Like fullt vil tankemønster vi automatisk kjører, være fullt mulig å endre bare vi øver på det. Dette handler om nevrologi. Og vi vet at hjernen vår har evne til å endres. Dette prinsippet er også kjent som nevroplastisitet.

Tenk positivt? Eh..bullshit etter min mening. Hvilke grunner har man når alt er nede både fysisk og psykisk?

Det er ikke bare å tenke positivt så er liksom alt bra. Nei, etter min erfaring må man begynne med å tenke nytt og annerledes. Da kommer evnen og muligheten til å være positiv helt av seg selv. Spør deg selv om dine vaner, tanker, rutiner og dagligliv de siste årene har gjort noe bra for deg. Hvis svaret er nei, så er det kanskje på tide å endre noe?

Jeg har ofte klienter som kommer til meg i terapi for å endre eller bare tweeke litt på hverdagen og etablerte mønstre. Å få andre perspektiver på egen kronisk tilstand kan være avgjørende for mange. Det fjerner ikke nødvendigvis smerter og tilstander som er kroniske, men det kan lette symptomene slik at den kroniske tilstanden blir lettere å bære. Kropp og sinn henger sammen og det å kun behandle kropp uten å ta hensyn til sinnet, ja det kan i beste fall gi et opphold i den kroniske hverdagen. Behandler man helhetlig kan man faktisk snu en nedadgående og fastlåst situasjon.

Vennlig hilsen Willy

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top