Når endring er nødvendig

 

Vi har nå gått inn i 2022. Vi går inn i noe nytt og vi forlater noe som blir kun til minner.

Som alt annet i livet kan vi ikke endre de valg og hendelser vi har gjort og møtt i livet. Vi kan lære, akseptere og legge bak oss ting.

Vi kan heller ikke gjøre så mye med fremtidens hendelser, men vi kan virkelig gjøre nye valg. Valg som ikke nødvendigvis alltid er riktige, men likevel kan åpne dører mot noe livsviktig. Valg som endrer noe man trenger å endre.

Hva om man kjenner på at det livet man har i dag er utfordrende på ulike måter? Noen kjenner på sinne, hat og urettferdighet. Andre igjen kjenner på behovet for livsstilsendring. Noen sliter med relasjonelle utfordringer, mens andre igjen kjenner på kroniske sykdommer som gir en fastlåst livssituasjon.

For mange er det livssorg, tap og ensomhet som kjennes vondt, mens andre kjenner på utfordringer med avhengighet.

For de aller fleste er det mange utfordringer og dertil kombinasjoner av ulike ting som gir avmakt og sorg.

Vi kan ikke vite hva fremtiden vil bringe, men vi kan ta et valg om å finne nye muligheter i livet. Det å ta et livssvalg er for mange tøft, men nødvendig. Å lukke dører i livet kan være svært utfordrende, men det kan også være utrolig befriende.

Jeg har jo nå jobbet med endringer i mange år og det som slår meg er hvordan fastlåste situasjoner virkelig kan ødelegge et godt liv om endringer ikke sees, gjøres eller ønskes. Vi mennesker har ofte en lei tendens til å lide av skråsikkerhet. Vi er skråsikre på at det ikke er mulig å endre enkelte ting i livet og dermed opprettholder man en vanskelig situasjon, gjerne resten av livet.

Vi har kun ett liv og om vi virkelig vil kaste bort våre viktigste øyeblikk på denne jorden fordi vi ikke ser mulighetene som kan ligge i endring, ja så er det veldig trist synes jeg.

Selv var jeg jo da også på samme måte i veldig mange år. År med urettferdighet, sykdom og sinne over verden. Til jeg tok kontroll over hvordan jeg tenkte. Til jeg gjorde endringer som la bak meg det vonde, sluttet å gruble over fremtiden og la til rette for at de gode øyeblikkene ikke skulle forurenses av fortid og fremtid.

Alle kan gjøre endringer. Vonde hendelser trenger ikke være en livstidsdom. Nyt øyeblikkene fordi du velger det.

Vennlig hilsen Willy Marthinussen

Hypnoterapeut Øygarden Senter for Klinisk Hypnose

Bitter, sint og hatefull?

Har du det bra?

Har du noengang tenkt på at måten du tenker på styrer det meste av dine opp og nedturer? Har du noengang tenkt på at årsakene til at du ikke har det bra og at du ikke er fornøyd med tingenes tilstand i livet, kan skyldes måten du tenker på?

Kan det hende at de tankevalg du tar leder deg til sinne, hat, frustrasjon, avmakt og håpløshet? Kan det til og med tenkes at du har bestemt deg for at “Det er slik jeg er”?
“Det ligger i familien?” “Jeg har opplevd så mye urett at det skulle bare mangle…?”

Kanskje det da er på tide å ta en ny gjennomgang av hva du synes er bra ved dine nåværende tankevalg. Hva slags følelser fremkaller disse tankene og er de fornuftige og bærekraftig? Gir det deg mestring og livsglede, eller surrer du rundt i en evig dans med misnøyen?

La det være helt klart. Verken gener eller familiære personlighetstrekk definerer deg som person. Du er unik og ikke ferdig formet for livet. Altså er forandring fullt mulig. For alle som ønsker det. Så det så!

Og nettopp her ligger mulighetene og selve nøkkelen til å forandre den situasjonen du er i. Å ville endre det du ikke er fornøyd med. Det er ikke lett og det krever ofte et oppgjør med seg selv, sin fortid og hvordan en tenker om fremtiden.

La oss ta et eksempel.

Sett at du har opplevd mye dritt i livet. Mye urett har blitt gjort mot deg og du har endt opp som en bitter og sint person hvis eneste aktivitet i verden er å gi andre hat gjennom kommentarfelt. Sett at meningene din i kommentarfeltet gjenspeiler måten du selv har blitt behandlet på i livet. Da skal f meg andre også få høre hvor jævlig verden, samfunnet, myndigheter og andre er.

Resultatet er selvsagt at du opplever deg mye mindre likt og akseptert i verden. Kanskje har alle vennene dine tatt avstand i tillegg slik at ensomhet krydrer din allerede kjipe tilværelse. Alt dette “beviser” selvsagt at du har rett og verden er fæl. Og sånn går dagene…helt til livet er bortkastet på den siste dagen.

Still deg spørsmålet om det var verdt det. Om krigen din var nødvendig. Om kverulering, motstand og generelt hat førte med seg det gode liv? Eller var alt bare en avansert form for selvskading?

Nådde du frem med hatet ditt? Brydde verden seg egentlig? Jeg tror ikke det.

“Bitterhet er en gift du selv tar og håper at andre skal dø av” heter det seg. Bitterhet og hat blir således en måte å skade seg selv på.

Så når man driver slike former for selvskading så er det i sannhet ikke bærekraftig for eget liv. Det er da behov for å endre noe. Og igjen, alle kan endre sin situasjon. Hvis de vil, vel og merke…

Ønsker alle, absolutt alle en riktig god dag.

Vennlig hilsen Willy Marthinussen Hypnoterapeut og livscoach Øygarden Senter for Klinisk Hypnose

Jakten på perfeksjon

Det fine ved å ta feil er at det alltid ligger kunnskap og utvikling i kjølvannet av våre feil for dem som er villig til å ta det til seg.

Jakten på perfeksjon kan være en ødeleggende øvelse. Hvorfor? Simpelthen fordi det perfekte ikke eksisterer. Uansett hvilket område man søker perfeksjon innen, så er målet umulig å oppnå.

I dag hører vi ofte om coacher, mentaltrenere og alskens rådgivere selge oss ideen om å bli den beste utgaven av oss selv. Men hva om dette fører til en evig jakt på noe som ikke er oppnåelig? Er vi ikke egentlig allerede den beste utgaven av oss selv? Jager vi egentlig perfeksjon?

Hvorfor må det være slik at vi mennesker aldri blir fornøyd med slik vi er inni oss?

Selvsagt finnes det alle typer endringer vi både kan og bør gjøre i livet. Ødeleggende adferd er og blir uheldig og helsefremmende tiltak har da aldri vært feil. Selvsagt vil idrettsutøvere søke etter best mulige resultater og selvsagt vil vi trene for å bli bedre. Selvsagt vil vi mennesker også forsøke å være så god som mulig, men hva er egentlig så god som mulig? Kan vi noensinne bli så god som mulig? Og hva om jakten på dette ødelegger mer enn det gir oss?

Resultatene av en adferd der vi bruker livet vårt til jakten på det aller beste for oss er ofte spiseforstyrrelser, angstlidelser, dårlig selvbilde, følelser av avmakt, håpløshet og stress. Sykdom, med andre ord.

Hva om vi lærer oss å finne perfeksjon i det imperfekte? Hva om vi nøyer oss med å være i lykken som vi allerede har? Hva om målene våre likevel vil kunne oppnås ved å slutte å jage etter dem, men la dem komme av seg selv? For dette finnes det selvsagt mange teknikker og metoder for å kunne klare. Hva om vi stoppet opp litt å spurte oss selv om livet vårt faktisk vil bli rikere om vi oppnår perfeksjon eller løper livet av oss i jakten på perfeksjon?

Har du gjort opp status for hva som egentlig betyr noe i ditt liv? Har du definert hva du trenger for å være lykkelig og fornøyd i dine livsøyeblikk? Jeg har. Og det kjennes utrolig godt ut.

Med dette siste blogginnlegget i år vil jeg ønske alle en nydelig nyttårsfeiring og et rikt godt nytt år.

Willy Marthinussen Hypnoterapeut og livscoach Øygarden Senter for Klinisk Hypnose

 

middelaldrende, lett overvektig, umotivert og definitivt utrent?

 

Gjelder det deg også?

Innlegget i dag retter seg i første rekke mot alle middelaldrende mennesker som opplever seg selv lett overvektig, utrent og umotivert, men samtidig er frisk og oppegående. Og som av ulike grunner ikke helt er kommet dit at man orker å komme i gang med det å bevege seg mer i hverdagen.

Trening kan innebære lange og tunge økter – eller det kan være korte og lette økter der man knapt nok blir andpusten. Hva som er best kommer ofte an på hva som er målet.

Hvis målet er å løpe konkurranse, nå mål innen idrett eller å definere seg som godt til topptrent innenfor mosjonsklassene, er det viktig med mye og riktig trening tilpasset deg selv som individ.

Hvis derimot målet er å få bedre helse, komme i litt bedre form, leve sunt og ha det godt med seg selv, kanskje ta av litt både her og der, så trenger man egentlig ikke satse som en toppidrettsutøver for å oppnå gode nok resultater.

Som jeg har nevnt tidligere på bloggen er det mange måter å få komme seg i gang på. Det viktigste er at man vil dette. Og hvis man ikke vil/klarer så bør man spørre seg hva som stanser deg fra å begynne. Hvis ikke man vil overhodet så er jo saken klar, men hvis man er kommet så langt at man leser dette innlegget så har nok tanken om endring allerede har plantet seg i underbevisstheten.

Vel, en god ting er jo da at man i hvert fall underbevisst er klar til å starte med i alle fall et eller annet. Den dårlige nyheten er at dette krever en viss innsats fra deg selv, men den gode nyheten er at dette kan gjøres mye, mye enklere enn å slite seg frem mil etter mil på landeveien, iføre seg kompresjonstøy og kjøpe seg sykkel til mange tusen eller det å kjøpe medlemskap på treningssenteret.

Som sagt så kommer det helt an på både egne mål og egen grad av motivasjon. Man må gjerne gjøre alt overnevnte under kyndig veiledning av fagfolk som kan rettlede deg i trening.

Min erfaring er at særlig menn i min egen alder altså middelaldrende, ikke har overvettes lyst til å besøke et treningsstudio eller føle seg beglodd ute langs veien – og dette av ulike grunner.

Nettopp av denne grunnen unngår man å komme seg i gang med aktiv trening i hverdagen.

For å gå tilbake til begynnelsen her med ordene middelaldrende, lett overvektig, umotivert og definitivt utrent. Hva skal til?

 

Mitt konkrete forslag basert på erfaringen jeg selv har til denne gruppen, er at man oppsøker sin fastlege for å få en grundig helsesjekk der man forklarer at man ønsker å starte med et sunnere liv. Er du usikker på om dette er sunt i forhold til eventuelle hjertelidelser så ta dette opp med legen din.

Allerede her har man eliminert en av de viktigste grunnene til at man ikke kommer i gang, nemlig frykten for å bli rammet av skader når man starter med fysisk aktivitet. Dette vil legen din kunne trygge deg på.

Så tar vi for oss dette med treningsstudio. Det er ingen tvil om at dette er en god ide og at man her kan få kyndig veiledning når man starter. Problemet for mange og da spesielt menn er at uansett hvordan man legger frem at dette er en god ide, så får man ikke alle til å gå dit. Treningsstudioene vet dette og mange har egne opplegg for å hjelpe folk med dette. Likevel er det mange –  for mange, som heller velger vekk trening enn å gå på treningsstudio. Samme grunnen er nærmest opplest og vedtatt når det gjelder løping ute. Selv hadde jeg det på denne måten og synes det var en avgrunn å venne meg til at folk så meg når jeg jogget ute. Trøsten er at det går over –  det blir bedre etter hvert som man også blir i bedre form.

 

Jeg selv løste dette ved å benytte meg av såkalt HIIT – Høy intensiv intervall trening.

Argumentet med at jeg ikke har tid til å trene falt sammen umiddelbart og i forhold til effekt så viser forskning helt klart at denne type trening absolutt har noe for seg – og her er den gode nyheten – SPESIELT for lett overvektige, utrente middelaldrene ellers friske mennesker.

Det finnes jo utallige HIIT økter beskrevet på nettet og jeg vil ikke peke til noen spesielle her, men har lyst å si noe om intensitet og varighet. Tradisjonelt så er det ideelle beskrevet i såkalte 4×4 økter.

For den gruppen mennesker jeg har beskrevet i dette innlegget så kan også så lite som 1×4 økter 3 ganger uken kunne gi merkbare resultater i løpet av kort tid.

Sånn begynte jeg og jeg har i alle fall svært god erfaring med denne type trening.

 

Lykke til!

Du skal få en dag i mårå…

Reklame | Øygarden Senter for Klinisk Hypnose

Hverdagsaktiv

 

Du skal få en dag i mårå…

 

Som rein og ubrukt står…

Denne teksten av Alf Prøysen kan stå som et lite utropstegn for endringer som jeg selv tenker å gjøre noe med i 2021.

Så hvorfor gjør man egentlig endringer? Kan det være at man er såpass misfornøyd med tilværelsen at man stadig vekk ønsker å strekke seg mot et eller annet? Kanskje dette et eller annet ikke kommer? Ever, liksom?

Hvorfor fortsetter vi å jage etter et Eldorado som i det store og det hele aldri kan oppnås?

Jeg selv har også jaget etter noe jeg trodde jeg kunne forbedre meg på. Og som regel har det vært veldig store mål jeg har satt meg. Og dertil også veldig store tapsopplevelser når jeg hver eneste gang har gått på en smell. «Men, du må jo sette deg delmål!» Sier ekspertene. Tro meg, det har jeg da også gjort. Men dager, uker måneder og år har blitt til et stort og ensidig fokus på mål. Mål ditt og delmål datt!

Vel, hva med å gi faen i alle disse målene. Gjennom et langt liv har jeg da for pokker ikke gjort annet enn å strekke meg etter mål som aldri forsvinner. Mål som aldri blir til noe annet enn stressfylte veier til et eldorado som ligger et eller annet sted bak en evig tåke. Er det rart man går rundt med et evig stress i kropp og sinn?

Det var først da jeg gav opp å sette meg mål at jeg faktisk begynte å oppnå noe. Jeg bestemte meg for å gjøre et lite eksperiment, nemlig å kun fokusere på å ha det godt, unngå stress og samtidig være aktiv og sunn så ofte som mulig. Uten å ha tidspunkt, delmål og hovedmål hengene over meg som truende knyttnever som stadig vekk gav en på trynet når jeg av ulike årsaker ikke fikk til det jeg prøvde på. Og det virket!

Å endre mitt eget mindset med tanke på å nyte livet på en sunn og aktiv måte, og det å kun fokusere på ro og aksept for at jeg lever i øyeblikkene og ikke i verken fortid eller fremtid, gjorde at mine dager nå er fylt med en ro og en fred som jeg ikke har kjent på tidligere. Og det kjennes faen så godt ut!

Ut med både delmål og hovedmål! Finn roen og lev i nuet. Så blir det kanskje blanke ark og fargestifter til flere. Tegn dine nye bilder på en måte som skaper fred og kreativ utvikling og ikke forsøk å nå alle disse målene som forsøker å gi deg oppskrift på såkalt vellykkethet.

Og om du trenger hjelp til å endre ditt mindset så anbefaler jeg å sjekke ut Hypnoterapi, livscoaching fra meg på vårt nettsted:

www.oygardensenterforkliniskhypnose.no

 

Hvordan jeg fikk et nytt aktivt liv

Reklame | Øygarden Senter for Klinisk Hypnose

lifemaze
Livstilsendring

 

Hei alle fine folk!

 

Som mange av dere vet, og andre igjen ikke vet, så er jeg over gjennomsnittet glad i å løpe.

Jeg løper så ofte jeg kan og da helst favorittdistansen 10 Kilometer. Som 52 åring er det svært viktig å holde seg i god form og slik sett kan man si at jeg løper for livet.

 

Mange løper betydelig lenger og fortere enn meg. Det er helt ok. Mange løper ikke i det hele tatt, men bedriver tiden med andre former for aktivitet og trening. Det er også helt fint. Man må finne de tingene som funker for seg selv. 

 

Det er de som verken løper, trener eller går som står i fare for å utvikle livsstilsproblemer. Og de som velger sofaen foran det å bli andpusten, ja de er faktisk i en risikosone. Og dessverre er det nok også slik at hvis man går ut en tur og tempoet er det vi kan kalle svært bedagelig, ja så er det lite helsegevinst i turen. Men, for all del, det er likevel dobbelt så bra som å ligge på sofaen, så helt bortkastet er det ikke.

 

Så hva må til? Ikke så mye som du kanskje tror.

Man må ikke ha hardkjør og geriljaøkter fire ganger i uken for å bedre helsen, men man trenger å bli litt andpusten hver dag som et minimum. Jeg løper, andre går, men jeg løper nesten like sakte som andre går og for meg er det det som er gleden. Man må nemlig ikke løpe langt og fort. Det er bedre å løpe sakte og jevnt å ha glede av det du gjør, overskudd etterpå og kunne gjøre litt hver dag enn å blåse til fire ganger i uken for så å gå på en smell.

 

For min del begynte livsstilsendringen for 15 år siden nå. Det begynte med å kutte røyk og snus og fulgte opp med å begynne å lære meg å like noe jeg hatet, nemlig løping.

 

Er det en erfaring jeg vil trekke frem som det viktigste i denne prosessen må det være bestemmelsen om å ikke være en som aldri skal forsøke å gjøre noe nytt. En av de største farene ved å krasje en livsstilsendring er nemlig at man på død og liv skal opprettholde en rekke av de uvaner og usunne livsvalg man har. Selv hatet jeg løping og dette var noe jeg aldri kunne se meg selv gjøre. Altså løpe langs veien som en tulling i 50 åra. Det er liksom ikke meg, fant jeg ut. Det å endre oppfatning om dette, endret også livet mitt signifikant.

 

Og her ligger mye av hemmeligheten til å lykkes med livsstilsendring. Man må være villig til å gjøre endringer i eget liv. også endringer som man ALDRI i VERDEN hadde forestilt seg mulig. 

 

Slutt å være en sta gammel grinebiter som aldri i verden skal endre slik og slik. Du kan faktisk dø tidligere av en slik holdning, og så vidt jeg vet er det ikke kult å være død. Bare trist for dem du etterlater.

 

Men, altså. Det trenger jo heller ikke være det å løpe. Det kan være så utrolig mange fine aktiviteter som gir deg helsegevinst. Det viktige er at man ikke opprettholder sine uvaner bare på pur trass. Jeg vet det finnes svært mange som sier at man ikke kan være aktiv på grunn av ulike smerter og begrensninger rent kroppslig. Til deg vil jeg si at det i nesten alle tilfeller aldri er noe som begrenser deg fra å være aktiv. Det finnes utrolig mange muligheter til aktiv hverdag selv om man sliter med ulike ting. Og så finnes det selvsagt også ting som gjør at man ikke kan.

 

Selv er jeg operert for prolaps og degenerative endringer i ryggsøylen slik at jeg lever med daglige ryggsmerter. Jeg har aldri vært så bra i ryggen som etter at jeg begynte å trene. Trening er anbefalt for dem med ryggsmerter, men som alltid er det lurt å høre på legen din. Når jeg begynte trening for mange år siden lå jeg paddeflat i ukesvis med smerter. Jeg gav likevel ikke opp og etter hvert så ble det bedre. Ikke lur deg selv til å gi opp, men få tilpasset trening. For meg ble det et nytt liv.

 

I dag løper jeg mil etter mil. Fortsatt vondt, men i bedre form enn når jeg var 20 år. Jeg er i full jobb igjen og har eget firma utenom dette. 

 

Jeg har også ledd og muskelsmerter daglig. Som blir bedre etter en løpetur. Smerter og slike bagateller skal pokker meg ikke begrense livet mitt! Det er også mentalt godt for meg å være aktiv og POSITIV! Her har Hypnoterapi hjulpet meg på en uvurderlig måte. Hypnoterapi har hjulpet meg til å endre oppfatninger om mangt og meget, samt lært meg å kontrollere smertenivåene mine. Øke smerteterskelen. Det ligger mye og god forskning på denne type terapi og jeg har da også fått anledning til å hjelpe mange til et bedre liv.

 

Jeg NEKTER å være en gammel sta grinebiter som ALDRI skal endre noe. Jeg vet nemlig hvordan det ender og det er ikke noe hyggelig tanke. Jada, vi skal alle legge inn årene en gang, men før det skal vi jammen leve å ha det godt på hele roturen. Vi skal ikke synke i en råtten robåt halvveis over fjorden, liksom.

 

Men litt tilbake til mine løpevaner. Jeg løper i det jeg kaller gledestempo. Gledestempo er ikke raskt, men jeg ligger i en det som vi kaller sone 1 – 2 – og 3. Dette er rolige joggeturer uten at man sprenger på. Dette er også det tempoet som er mulig å løpe langt i. Jeg løper 10 kilometer på rundt 60 minutter og da går det ikke spesielt fort. GLEDEN jeg føler slår imidlertid alle tanker om personlige rekorder ned i støvlene! Og nettopp gleden ved å jogge rolig avgårde i et tempo som renser hodet, er bare uslåelig. Dessuten er det i dette tempoet man forbrenner magefettet best. Ikke ueffent altså!

 

Det viktige er altså å åpne øynene for egen oppførsel i forhold til livsstil. Være klar for endringer som kanskje er inngrodd over et helt liv, samt våge å stå i smerter i en periode før kroppen venner seg til et nytt liv. Snakk med legen din eller en fysioterapeut om disse tingene og om dette kan være bra for deg. Ikke sitt stille å klung deg fast til hva en lege sa til deg for 30 år siden, men få en grundig gjennomgang av egen helse og start et nytt og bedre liv i dag!

 

Og du, trenger du hjelp til motivasjon eller endring? Ta gjeren kontakt med meg eller sjekk ut hjemmesiden min Øygarden Senter for Klinisk Hypnose.

 

Må man løpe?

lifemaze
Livstilsendring

Et stadig større fokus legges på løping som den ultimate treningsformen.

 

Særlig dukker det opp alle mulige varianter av intervalltrening, bakkeløping, løpeteknikker i overflod og mye annet innen kort og langdistanseløping.

 

La det være helt klart. Løping er og blir en av de aller beste treningsformene etter min mening. Ikke bare blir lunger, blodsirkulasjon og forflytning av livsviktig oksygen til hjerne og organer, positivt påvirket, men alle kroppens muskler får jobbe godt under en løpeøkt.

 

Men er det virkelig absolutt nødvendig å løpe for å trene godt nok?

 

Nei. Det er det absolutt ikke. Og jeg skal fortelle deg hvorfor. 

 

Først og fremst må vi avklare et par sentrale ting. Hva er det du vil, hva er det du kan, og hva er det du ønsker?

Det å svare på dette er nemlig avgjørende for hvordan du bør trene. 

 

For å ta spørsmålet hva er det du vil og hva er det du ønsker, først. Det er nemlig noe forskjell på dette. Det du vil er det som ligger nærmest realisten i deg og det du ønsker, vel det er mer det du håper skal kunne la seg gjøre. Hold deg til realisten i deg og la det andre bare være.

Alt for mange jager mål som de aldri kan oppnå.

 

Fokuser heller på hva du kan. Hvis hofter, rygg, knær eller andre ting av fysisk art gjør det vanskelig å løpe, ja så gir det ingen mening i å begynne med løping slik det presenteres overalt. Jeg er en stor tilhenger av sakteløping over lengre distanser, men jeg har da også løpt i mange år nå. Fortsatt kjenner jeg på gleden ved å gjøre dette.

 

Er du, eller skal du bli idrettsutøver? Løper du for moro skyld og helsegevinst? Har du et indre ønske om å løpe maraton fortere enn naboen?

 

Man bør avklare for seg selv hva det er som er ditt eget og realistiske mål. Det som er morsomt er at ved å sette i gang med laveste nivå, så vil du alltid få det ALLER VIKTIGSTE på plass først, nemlig GLEDEN av å være i bevegelse. Kjører du på med fullt trykk fra begynnelsen, ja så viser all erfaring at du kommer til å møte veggen.

 

Dette betyr i praksis at hvis målet er å bli idrettsutøver så bør du kanskje melde deg inn i en løpeklubb.

 

Hvis målet er helsegevinst, livsforlenging og glede, ja så bør du løpe så sakte som mulig.

 

Og du kan starte med å gå. Du kan til og med få gode helsegevinster uten å løpe i det hele tatt, men bare ved å gå lengre turer, eller korte raske turer i motbakke. Blir du andpusten, så har du fått helsegevinst. Det aller viktigste er å finne gleden i det å bevege seg ute. Jeg foreslår alltid å legge vekk musikk på øret og heller sanse, lytte, og filosofere over positive ting i livet mens man går.

 

Det er mye bedre for hjernens velvære og endringsprosesser som skjer, når man går eller løper uten musikk. Musikk på øret er forstyrrende når man sansestimulerer hjernen. Dette er kjente prinsipper i rehabilitering og nevrologisk permanent endring av hjernen. Hvorfor man i det hele tatt forsøker å gjøre alt man kan for å forstyrre endringsprosesser i hjernen ved å legge til uro der hjernen trenger ro, er for meg uforståelig.

 

Når endring og automatisering av gå og løpeturer er blitt en ny livsstil, etablert i dagliglivet ditt, ja da kan du om du vil legge til musikk på øret.  De fleste jeg snakker med har musikk på øret fordi det gjør at de ikke synes turene blir så kjedelige. Hvis man må ha musikk som stimuli for å unngå at aktiviteten blir kjedelig, ja da er vel muligens grunnlaget for glede i aktivitet ikke helt tilstede? Lær deg å nyte livet i saktefilm, sakteløping eller bare ved å gå lange turer der livets små og store lyder fyller deg med indre ro. Dette gir deg i tillegg en sekundærgevinst, nemlig stressreduksjon. Musikk kan du høre på når som helst.

 

Så ønsker du å komme igang med mer bevegelse, øke gleden av aktivitet og sanse selve livsgleden, ja så begynn med gåturer. Jo lengre jo bedre, men husk at langt for noen kan være 30 meter, mens for andre kan det være 30 kilometer. Gjør dette så ofte du har lyst. Ikke sett opp noe plan. Det vil sjeldent fungere, men sett heller opp en plan der du skal gå så ofte som du har lyst. På denne måten unngår du å ha dårlig samvittighet fordi planen gikk i vasken.

 

Og vær så snill med deg selv, ikke la andre fortelle deg hva som er gøy, bra og hvilke ruter du bør gå og løpe. Finn de veier, metoder, fart og avstander som passer deg. Ikke andre. Gå steder du ønsker å se. Gjør turen til en personlig gevinst for deg selv. Da skaffer du deg selv et godt grunnlag muskulært og mentalt for videre god drift av din egen kropp.

 

Ønsker dere alle en god tur!

 

Behandles kroniske pasienter godt nok?

 

Hei alle flotte mennesker der ute!

 

Og spesielt til dere som av ulike grunner sliter med smerter. Smerter av både fysisk og mental karakter og selvsagt en vond blanding mellom begge deler. Alt for mange mennesker der ute sliter med smerter av ulike typer og variasjoner. Dette innlegget er særlig rettet mot alle dere.

 

Ensomhet er også en smerte. Akkurat som fysisk smerte som skyldes ulike diagnoser, eller smerter som skyldes manglende diagnose, som ved usynlig sykdom, ja så er ensomhet en følelsesmessig smerte. Fattigdom, kjærlighetssorg, angst, lav selvtillit, angst og mange andre følelsesmessige smerter, ja det er også en smerte.

 

Vi kan altså dele smerter opp i to ulike kategorier sånn grovt sett. De følelsesmessige smertene og de fysiske smertene. Men det finnes også en blanding mellom disse. Altså begge deler, der vi oftest ikke kjenner hva som kom først. Det er en kjent sak at følelsesmessige smerter ofte leder til fysiske reaksjoner. Tenker man helhetlig på dette, ja så bør man altså behandle begge deler hvis man skal bli bedre.

 

Det norske helsevesenet er fremdeles et godt stykke unna å bli helhetstenkende. Slik det er i dagens helsevesen, er det lett å se at man trenger mye mer tverrfaglig samarbeid, eller mer riktig, tverrfaglig og profesjonsraus forståelse. Vi som arbeider i helsevesenet ser dette veldig tydelig. Det er en avstand i forståelsen av helhetlig tilnærming mellom de ulike profesjoner og behandlingstilbud. Dette gjør at svært mange som oppsøker helsevesenet for å få hjelp til å takle smerter, ikke får den helhetlige hjelpen der både følelsessmerter og fysiske smerter blir behandlet samtidig. 

 

La meg ta et eksempel.

Går man til lege med udefinebare og vage fysiske smerter i rygg, skuldre og muskulatur så henvises man gjerne til bildediagnostikk. Hvis man ikke finner noen klare årsaker til smertene, ja så forklares dette gjerne som psykosomatiske smerter. Er man heldig så får man en diagnose som gir deg rettigheter i trygdesystemet. Er man ekstra heldig så blir man henvist til en psykolog som har som mål å få ordnet opp i de følelsesmessige aspektene rundt smerteopplevelsen. Det er hvis man kan vente på dette i opptil et år før man kommer til. 

 

Imellomtiden så får opplevelsene av smerter tid til å etablere seg i nettverk i hjernen som understøtter opplevelsen av smerter i alle slags former. Og når man endelig kommer til hos psykolog så er det mye vanskeligere å gjøre noe med dette. Treffer man i tillegg en overarbeidet og uinteressert behandler som ikke ser de fysiske smertene, men kun opplevelsen av de emosjonelle smertene, ja så er ofte løpet kjørt og du som pasient står i fare for et evig liv i trygde og behandlingssystemet.

 

Å endre dette i det som kan oppfattes som et økonomistyrt og delvis mekanisk helsevesen, er nærmest en utopi. Ikke på grunn av manglende vilje og kompetanse hos  de som arbeider i systemet, men fordi systemet i seg selv er lagt opp til at det skal være fragmenterte tjenester. 

 

Systemet er langt fra helhetlig selv om ønske og vilje til å få det til er tilstede. Dette stoppes jo av mekanismer i systemet som økonomi, styringskompetanse og manglende kompetanse hos delsystemer og dem som leder dem. På godt norsk mener jeg at det sitter gamle bremseklosser med et foreldet medisinsk tankesett i sentrale posisjoner i systemet, samt at de som har vilje og kompetanse stanses av for vage og lite klare retningslinjer. Det er helt klart etter min mening, at endring må bestemmes, ikke kun foreslås.

 

Når man har kroniske, langvarige smerter som er en blanding av fysiske og psykogen type, ja så er det å bli møtt av en helhetlig og samtidig koordinert behandling avgjørende for et godt resultat. Ikke en behandling der man sendes rundt til ulike behandlere som sjeldent kommuniserer med hverandre. I tillegg har man de emosjonelle belastningene rundt miljøfaktorer som økonomi, familiesituasjon, og andre ting som da svært sjeldent legges inn som en faktor i et behandlingsforløp. Resultatet blir dessverre et stort antall kronikere som potensielt kunne vært i jobb.

 

Dette skulle innføringen av individuell plan gjøre noe med. Intensjonen er veldig god, men implementering av en slik moderne sak, ikke fullt så god. IP skulle samle og koordinere alle gode krefter slik at pasienter skulle få en koordinator å forholde seg til, samt en ansvarsgruppe som koordinerte behandlingsforløpet. I praksis så lider denne gode løsningen av manglende IT kompetanse, manglende vilje hos nøkkelpersonell, økonomi og kunnskap hos dem som skal bruke dette. Svartmaling fra min side muligens, men individuell plan fortjener i sannhet noe bedre enn det den endte opp som.

 

I mellomtiden så gjør det fortsatt vondt. Både her, der og everywhere.

 

Etter min mening må Taylorismen i helsenorge fases ut igjen. En masseproduksjon og økonomistyrt drift der det etter min mening fokuseres for mye og for ofte på symptombehandling og ikke årsaksbehandling, vil lede til denne evige runddansen der pasienter aldri helt blir ferdigbehandlet, men ender opp som gjengangere i systemet. Hadde fokuset vært på årsaksbehandling og tverrfaglig samt tverretatlig samarbeid med felles forståelse gjennom HELE behandlingsforløpet, ja så tror jeg vi hadde sett bedre resultater.

 

Kjære lesere. Dette var mine personlige tanker og betraktninger.

Er du som meg, kronisk smertepasient, ja så må man heller ikke glemme at vi også har et stort ansvar som individer. Vi som pasienter MÅ sørge for å ta større ansvar for egenbehandling og jobbe aktivt for endring hos oss selv. For det er faktisk mulig å leve godt med kronisk sykdom og smerter. Man må være villig til endringer, men da er mye mulig. 

 

Hvis du spør deg selv: ” Hvis x antall % av smertene kunne forsvinne eller bli levelige, ville jeg da endret på ting?” For min del var valget enkelt. For 18 år siden endret jeg alt. I dag er jeg fortsatt kronisk smertepasient, men i full jobb og i tillegg driver jeg eget foretak der jeg behandler andre helhetlig. Det er i sannhet bedre enn å sitte fast i systemet.

 

Vi kronikere er en gruppe som har gjennomgått mye. I fremtiden håper jeg inderlig på at denne gruppen blir mer helhetlig og SAMTIDIG behandlet. Det koster antageligvis samfunnet mye mer å ha det slik vi har det i dag, enn å ha kronikere gående i tiår med smerter både her og der. Husk at det ikke bare er kronikeren som lider her, men hele familier og deres etterkommere. Det er dårlig butikk det…

 

Hvis du har meninger og kommentarer til dette innlegget eller en egen historie å fortelle, så er det viktig at vi nå roper så høyt som mulig. Følg hverdagsaktiv på facebook og del din historie , kommentar eller mening der. Vi TRENGER stemmer som kan høres over det ganske land. Kun på den måten kan vi i felleskap få til endringer! Del innlegget på hverdagsaktiv sin facebookside og la det gå viralt!

Mvh Willy Marthinussen

 

Så utrolig moro dette var!

Reklame |

Øygarden senter for klinisk hypnose

 

 

 

 

Hei i kvelden alle gode lesere!

 

Nå har jeg hatt en god del foredrag i løpet av de siste 10 årene, men de siste foredragene mine om temaet usynlig sykdom, som du kan lese mer om her, var en kjempefin opplevelse. Jeg er jo vant til å holde mine foredrag ved hjelp av Powerpoint, men av tekniske årsaker var det ikke mulig å få til på de to siste foredragene jeg holdt. Det gjorde ingen verdens ting. Det er ikke noe som er så befriende som å holde foredrag der du snakker fra hjertet med alle de utfordringer det innebærer for en glemsk sjel som har bikket femti, ha ha.

Begge de to siste foredragene mine var inne revmatikerforeninger/lag som jo er en gruppe som i aller høyeste grad ofte kjenner på stigmatiseringen det kan være å bli rammet av en diagnose som ikke er synlig. Viktigheten av å belyse et slikt tema både for dem som er rammet og for pårørende, arbeidsgivere, bedriftshelsetjenester og organisasjoner som NAV og andre, er avgjørende for å unngå tap av arbeidsevne i fremtiden, tap av livskvalitet, enda større belastning på helsevesenet enn nødvendig, samt i ytterste konsekvens, tap av liv. Les mer om holdninger til disse jævla naverne her!

Som jeg påpeker i mitt foredrag så forsøker 6000 mennesker å ta sitt eget liv i Norge og i 2019 klarte altså 674 stykker dette. Når vi vet at en av de viktigste følgediagnosene det er å bli satt ut av arbeidslivet, er depresjon så må man ikke være rakettforsker for å se hvor galt det kan gå.

Foredraget usynlig syk – synlig frisk er for alle som jobber med mennesker eller som leder mennesker i en eller annen form.

Denne ukes foredrag hos SØR – Sotra og Øygarden Revmatikerlag, var i så måte en opplevelse i menneskelige reaksjoner. Reaksjoner fra mennesker som har kjent på denne problematikken selv. Det var latter og tårer og mye stoff for ettertanke. En kjempesuksess etter de flotte tilbakemeldingene jeg fikk fra en full sal. Dette var utrolig moro! Og dette var viktig. Viktig fordi tilbakemeldingene fortalte meg at dette foredraget var nødvendig og gjenkjennende for tilhørerne.

Jeg gleder meg til neste oppdrag, for det er noe helt eget å kunne få lov til å dele sine erfaringer fra et arbeidsliv, et levd liv, og opplevelser i fra mitt møte med offentlig hjelpeapparat.

Jeg ønsker dere alle en flott og givende kveld!

Willy

Eat, sleep, game, repeat!

Reklame |

Gaming og ensomhet

 

 

 

Luminox//Dapper Dan//Remington//Papa – The Man – -Hettegenser – svart//Beard Brother//CMP//Beard Brother//SEB MAN//Captain Fawcett

 

 

 

Ensomme unge menn og kvinner. De bare sitter der og gamer. Sliter med sine egne tanker. Har ingen sosiale kontakter annet enn over Twitch, in game chat og slike ting. Et eget språk og egne regler strengt regulert av dette fellesskapet.

De fleste uten kunnskap om tematikken finner det rart, uutholdelig og som et fenomen som bør avvikles til beste for den som gamer. Ensomme unge menn og kvinner. Hva tenker dere egentlig om følgende tanke:

 

“Hvis gamingverden er det eneste du har i livet til trøst, støtte og fellesskap, hva ville du da hatt igjen hvis dette ble tatt fra deg?”

 

En ting er å fysisk fjerne dette fra mennesker som sitter bak ensomhetens slør fordi DU mener at dette ikke er riktig eller normalt, men en helt annen ting er å fjerne det siste håpet, det siste halmstrået, den eneste kontakten de har med sine omgivelser. Foreldre, fagfolk og andre bør være klar over i hvilken ende man begynner en bedringsprosess. Det alle kan være enig om er at det å sitte hjemme isolert og gjerne med mange tilleggs-vansker til ensomheten, ikke er av det gode. Fordømming av gamere, gaming og nettbaserte tjenester bør man imidlertid være forsiktig med å skrike irritert og høyt over. Foreldre som med bakgrunn i egne, ofte gammeldagse preferanser, skriker og kjefter på sine barn over spilletider, chat verden og antall timer brukt på rommet, vel dere legger ytterligere stein til byrden. I verste fall hjelper dere noen videre ut i en bunnløs fortvilelse over ikke å mestre livet.

 

Uansett hva vi “gamliser” mener og ikke mener om gaming, nettbruk og timer brukt på sosiale medier, så er verden i dag annerledes enn i vår tid. Alle kontakter, venner og sosiale preferanser ligger i dag i en virtuell verden. Skille mellom virkelighet og virtuell virkelighet blir mindre og det er lite og ingenting vi kan gjøre med det. 

 

“If you cant beat them, joint them”.

“There is an old political adage which says, If you can’t lick ’em, jine (join) ’em,” wrote Quentin Reynolds in ‘The Wounded Don’t Cry’ .” (Popular Library, 1963). This has become a common piece of advice given in situations where one side is greatly outnumbered by the other.” (Wikipedia).

 

Selv skulle de ønske. Inderlig ønske, at de var en del av fellesskapet. En del av det såkalt normale. Men for de aller fleste av dem så har hendelser i livet eller permanente sykdoms og funksjonsnedsettelser ført til at det ene tok det andre. Man kan ikke si til en med autismespekterforstyrrelser at “nå må du skjerpe deg” “Kom deg ut blant andre”. Vi kan ikke si til dem som hele sitt liv har blitt mobbet at det er på tide å legge vekk PC og komme seg sammen med andre mennesker. Det ville nemlig kunne føre til ytterligere tapsopplevelser. Ytterligere nederlag. Da er det mye bedre å sette seg inn i deres situasjon. Join them. Være en del av deres univers og forsøk å forstå. Sette seg inn i hva spillverden handler om. Forstå de uskrevne reglene i en slik situasjon.

 

Mange tenker feilaktig at man bør sette hardt mot hardt. Tough love, er også et middel tenker mange. Dette er svært uheldig etter min oppfatning. Jo mer man presser et menneske som fra før er presset, jo mer motstand er det sannsynlig at du får.

De mange unge menn og kvinner som sitter der å er ensomme og isolerte er et problem. Først og fremst for dem selv, men også for familien deres og det som en gang var deres venner. Litt etter litt brytes de ned til et point of no return. Der sitter man uten verken håp eller fremtid. Mange har forsøkt å gå til psykologer og får mye og omfattende hjelp av hjelpeapparatet, men med all respekt til de mange gode intensjoner, hadde dette virket ja så hadde det ikke vært et problem.

 

Hjelpeapparatet forstår ikke problematikkens fundament. De forstår ikke problemets komplekse utgangspunkt. Dette er en påstand jeg mener står trygt i den erfaringen jeg selv har. Viljen, ønske og kraften er tilstede, men som utelukkende symptom tenkende i sin tilnærming til vanskelighetene. Hva kan vi gjøre for å få dem til å føle seg bedre, liksom. Hva kan vi fortelle og undervise dem i hvordan vi skal få dem vekk fra den forferdelige virtuelle verden? Altså fjerne håpet, den siste trygge planken, den siste kontakten med en verden som de føler seg trygg i. Dette er typisk for et hjelpeapparat som ikke forstår gamernes natur. Deres grunnlag og virkelighet. Og et hjelpeapparat som er fordømmende i sin tilnærming til denne rare, ufyselige og forferdelig virtuelle virkeligheten. Dette er feil måte å forstå problemets natur. Problemets opprinnelse om man vil.

 

“ It takes one to know one”.

 

Dette utsagnet bygger jeg på det faktum at hvis man skal klare å arbeide konstruktivt og løsningsorientert rundt disse vanskelighetene, så må man også ha en felles forståelse av problemets egenart. Man må på mange måter både forstå og akseptere denne verden. Man bør til og med ha vært eller kjenne til å ha kompetanse om hva det er som foregår i denne verden. Det nytter for eksempel ikke å prate med en som KUN er opptatt av et spesielt spill og der nøkkelen til kontakt og kommunikasjon er via spillet, hvis man selv ikke vet en døyt om hva spillet går ut på. Du kan ikke bygge en grunnmur uten å vite hva sement er, og hva den inneholder av blandingsforhold. Man må ha førstehånds kunnskap om det man snakker om.

 

Når jeg arbeider med motivasjon og endring av livsstil så innebærer jo ikke det kun å trene mer og spise sunt. Det handler vel så mye om å arbeide med dem som av ulike grunner befinner seg et sted i livet der man ikke ønsker å være. Men de har alle et ønske om å endre noe som tar dem ut av ofte desperate situasjoner, eller situasjoner der point of no return har kommet. Man har bare gitt opp til “realitetene”.

Jeg arbeider med ensomhet, isolasjon, utvikling, motivasjon og endringsmekanismer hos svært mange mennesketyper og fra absolutt alle samfunnslag og alder. Gamerne er vår nye pariakaste. Selv om det har blitt noe bedre så er det fortsatt langt igjen før denne gruppen ikke lenger stigmatiseres for deres interesse for spill og virtuell virkelighet. Det vi må passe på er å kunne anerkjenne at det utmerket går an å ha et balansert forhold til dette slik at den virtuelle og den virkelige verden går hand i hand.

 

Vi kan ikke ut i fra våre gamle fordommer om at det var bedre før da vi klatret i trærne, sette oss til administratorer for ungdommens liv og interessefelt slik de opplever det i dag.

 

Når jeg jobber med endring så er det særlig tre ting som er førende for utvikling i en retning som alle kan leve godt med.

Det første er en grundig kartlegging av hva som er ÅRSAKENE til at man isolerer seg. Det andre er å finne en levelig løsning mellom årsakene og øyeblikket. Og det tredje er å bruke INTERESSE og MESTRINGSTANKEN på en slik måte at endring kan oppstå.

Det er også viktig å huske på at det å endre slike ting er noe ganske annet enn å slutte å røyke kun ved å tvert kutte ut problemet. Med røykeuvaner er det egentlig enkelt. Enten røyker du eller så røyker du ikke. Med gaming, isolasjon og da gjerne i kombinasjon med en rekke andre tilstander er det ikke slik. Du kan ikke i disse tilfellene si at enten så gamer du eller så gjør du det ikke. Det blir for vanskelig for de fleste og det er i de fleste tilfellene heller ikke ønskelig.

 

De beste resultatene får man der man som terapeut og coach faktisk gidder å sette seg inn i alle deler av klientens underliggende problemer, samt å forstå det språket og handlingsmønstre som gjelder for den enkelte. Det finnes nemlig ingen standardmal om hvordan man gjør dette. Individuell tilnærming og aksept, forståelse og interesse for dem man møter er avgjørende. 

 

For å si det enkelt, har du ikke peiling på hva Twitch er så stiller du med et særlig dårlig utgangspunkt. Hvis du spyr av tanken om å sitte i 5 timer å spille et spill så skinner disse holdningene lett gjennom. Motstand øker og relasjonsbygging har dårlige vekstvilkår. hvis du tror at nøkkelen til å bedre tilstanden til denne gruppen er å “PÅTVINGE, eller FORKLARE” at gaming er noe dritt, ja så har du misforstått denne gruppen totalt. Vellykket endring skjer ved indre motivasjon ikke å forklare folk hva DU synes er fornuftig.

 

Eat, game, sleep og repeat er en hedersbadge for denne gruppen, ikke en forferdelig statement over tapt ungdom. La tilnærmingen til et bedre liv faktisk gå hånd i hånd med denne. La sluttresultatet være jatakk begge deler i en sunn og levelig balanse.

 

Willy Marthinussen

 

Converse//Converse//Converse//Converse//Converse

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top