Helsehemmende eller helsefremmende?

 

Med dette innlegget ønsker jeg å sette fokus på noe som jeg mener vi muligens glemmer litt i dagens økonomistyrte og metodebaserte tilnærming til et velfungerende helsevesen. Kan det tenkes at vi i dagens helsevesen er så til de grader styrt av systemtenkning at det går på bekostning av evnen til å være menneskelig, kreativ, innovativ og effektiv?

Er systemet blitt helsehemmende i stedet for helsefremmende?

For rundt regnet trettifem år siden jobbet jeg som rørlegger på et større skipsverft i Bergen. Her fikk vi stadig vekk inn båter som av ulike grunner hadde behov for vedlikehold og reperasjoner. Som regel hadde vi svært dårlig tid til å skifte deler og ordne nødvendige små og store ting. Rederiene tapte penger for hvert minutt båten ikke var i drift og dette gikk ut over inntjeningen til verftet.

 

Vi som arbeidet på gulvet med disse tingene, lærte fort å leve etter et viktig prinsipp som i ettertiden har blitt, og er et eget utrykk i det norske språket, nemlig det å «fuske i faget». Dette kan selvsagt tolkes dithen om at vi gjorde en dårlig og lite kvalitetsmessig jobb, men betyr faktisk noe helt annet. Dette betyr at man er i stand til å finne gode og kreative løsninger for de ulike problemer som oppstår.

For å ta et praktisk eksempel:

Hurtigruten kom en gang inn til en hastejobb som innebar nødvendige utskiftninger av rør. Vi hadde svært dårlig tid, men vi klarte å skifte det som var livssviktig for trygg seilas og drift. Imidlertid så var det et vannrør som hadde en lekkasje der en tynn vannstråle sprutet ut vann. Vi hadde ikke tid til å skifte røret så en eldre og erfaren rørlegger fant frem en dor og kakket denne midt i hullet. Lekkasjen stoppet og vi tok mål av røret for å lage dette klart til neste gang båten kom inn. En dor er altså for dem som ikke vet det, en slags spiss jernbolt som man kan lage små merker i stål og jern med. Det å kakke denne spissen inn i et lite hull vil få jernet i røret til å tette seg til.

Det man kan lære av en slik historie er selvsagt at man kommer svært langt ved å evne å være kreativ og noen ganger finne utradisjonelle løsninger på ulike problemer. Det er ikke beskrevet i noen bøker det å kunne fuske i faget, men det er ofte på denne måten man løser ulike ting man ellers ikke ville fått til.

Så hva har dette med helsevesenet å gjøre?

Dagens helsevesen i Norge er i verdensklasse, er det ikke?

Det er i alle fall hevet over enhver tvil etter min oppfatning, at akuttmedisin, diagnostisering og behandling ellers, er i verdensklasse. Det finnes så utrolig mange dyktige mennesker der ute på så utrolig mange ulike fagfelt at vi ikke burde være bekymret.

Nå, hvis vi går litt tilbake til hurtigruten. I nittini av hundre tilfeller ville verftet skiftet røret med et akkurat likt rør før skipet reiste. Rederiet hadde tapt penger, verftet hadde tapt penger og 12 måneder senere ville hurtigruten igjen måttet komme innom for å bytte røret. Vi som jobbet med denne saken fikk overbevist rederiet om at dette holdt til båten kom innom igjen neste gang og at det ikke var fare for liv og helse eller drift. Vi lagde nytt rør, men denne gangen i kobbernikkel. Dette var litt dyrere, men holdt i minst 10 år. Rederiet tapte ikke penger, verftet tjente penger, arbeiderne fikk skryt for kreativitet og forebyggende tenking og til syvende og sist så brukte hurtigruten mye mindre tid og penger da røret holdt mye lenger.

Hva kan vi i helsevesenet lære av en slik historie?

Selvsagt at ting aldri er statiske. Ei heller vil man komme særlig langt med å ha et mekanisk og rigid styresett der protokoll alltid skal følges. Man kan også lære at ved å forebygge så kommer man ofte mye lenger, mye billigere og med mer fornøyde pasienter enn ved å kun tenke reparasjon og kompensasjon. Dette vet de aller fleste i helsevesenet om. Likevel, kan det være slik at virkeligheten er noe annerledes? Kan det tenkes at økonomi, manglende tverrfaglighet i benyttet kompetanse hos systemledere og systemutviklere faktisk har fjernet beste praksis? Gjort helsearbeidere til fabrikkarbeidere som sitter ved et samlebånd og kompenserer, symptombehandler og dermed får pasientene inn igjen til ny reparasjon etter kort tid? I stedet for å forebygge på en slik måte at det går lang tid før man kommer inn igjen til ny behandling?

Kan det tenkes at systemet er blitt så økonomifokusert at de menneskelige verktøyene som vi har er blitt skjøvet til side? Er kreativitet et skjellsord i dagens helsevesen? Er det slik at all forskning og vitenskap skal definere beste praksis?

I all hovedsak så må det selvsagt være slik at man har et vitenskapelig grunnlag til det man gjør. Hvis vi skulle lagt medisin og helse til synsing og kvasivitenskapelige metoder, ja så hadde vi vært ille ute. Men, kanskje det burde finnes en slags mellomting? Kanskje det burde vært rom for mer forebygging og kreativitet? Kan det være slik at vi i dagens systemer er blitt så mekaniske og systemstyrte at vi ikke evner å bruke våre menneskelige egenskaper, nemlig våre empatiske varme hender, våre ord og vår evne til å gi trøst? Er det slik at tiden vi burde brukt til kreativ planlegging og forebyggende tiltak skal skyves vekk da det er langt enklere og billigere der og da å kompensere og reparere symptomer?

Som rørlegger var jeg opptatt av å få gjort best mulig jobb. Som terapeut er det akkurat det samme. Mangelen på kreativitet i helsevesenet og rom for en type praksis som retter fokus mot mestring, forebygging og empowerment, altså legge til rette for at pasienter blir trygg og selvhjulpen, er i dag mye større enn når jeg begynte i helsevesenet for femten år siden. Det er selvsagt også mye som er blitt bedre, men også lengre ventelister. Vi evner kanskje ikke lenger å finne frem en dor, lage rørene i kobbernikkel, planlegge for fremtiden og dermed få en praksis der menneskers individuelle behov brukes i samråd med alle de flotte verktøyene vi tross alt har.

Kan det derfor tenkes at hvis systemet styres av en smal kompetanse, som i gjennomgående en faglig gruppe, farges av denne kompetansen? Kan det tenkes at økonomer, systemutviklere og enkeltfaglige grupper dominerer helsevesenets ledelse i så stor grad at tverrfaglighet, forebyggende tiltak og evne til å tenke utenfor egen boks, forsvinner?

La meg ta et eksempel til:

På samme store verft som tidligere nevnt, fikk vi et oppdrag der vi skulle bygge mannskapsdusjer til en kjent skute. Her var det selvagt mange ulike håndtverkerkere som gjorde sitt daglige arbeid med stolthet. Mange av dem hadde over førti års erfaring, mens andre igjen var unge jyplinger. Jeg selv var en ung jypling den gangen. Felles for oss unge var at vi alltid ble hørt og våre forslag ble diskutert og ofte implementert i daglig jobb. Dette fordi vi brakte ny kunnskap inn til felleskapet og så lenge vi tjente penger og gjorde klientene fornøyde, ja så fikk vi ros, ikke ris.

I dette tilfelle hadde verftet ansatt en ingeniør som kom rett fra skolebenken. Han visste selvsagt hvordan dette skulle gjøres etter plantegningen. Det var en dyktig ingeniør, men han hadde aldri vært i praktisk virke. Med andre ord, han visste ikke hvordan man «fusker i faget». Han var meget bestemt da han pekte ut hvor sluken i dørken skulle være. På en slik båt innebærer dette å brenne tolv hull i tykke stålplater. Et hull for hver dusj.

Platearbeiderne protesterte da dette ikke ville gå på grunn av at dusjveggene kom oppå sluken. Dette fordi rørleggerne og elektrikerne samt de som skulle legge isolasjon ikke kunne komme til riktig. Ingeniøren sto på sitt da dette selvsagt var riktig ut i fra boken, eller plantegningen om man vil. Hullene ble brent og for å gjøre en lang historie kort, så kostet dette verftet uhorvelig mye penger. Dette fordi en leder ikke var villig til å bruke tverrfaglig kunnskap som ikke står skrevet om i en bok. Erfaring som i løpet av en mannsalder var tilegnet seg og som vi i dag ville kalt for godt håndverk som man ikke kan lese seg til, men som man må erfare. Og til og med erfare i samspill med klient og andre faggrupper. Evnet man ikke dette, ja så var man ikke lenge i arbeidet.

Kan det tenkes at det i helsevesenet er litt slik? Mange av dem som arbeider i helsevesenet forteller meg om ingeniører som i dette eksempelet. Forteller meg om enfaglige systemutviklere som definerer hvordan platearbeiderne må brenne hull til sluker selv om hullet er malplassert og vil føre til problemer for verft og rederi både på kort og lang sikt.

Av og til lurer jeg litt på om alle disse «Ingeniørene» som egentlig er der for å skape gode tverrfaglige systemer som skal være helsefremmende, egentlig skaper så mye mekaniske og byråkratiske systemer at det i stedet blir helsehemmende.

Man glemmer kanskje litt prinsippet om at det enkleste ofte er det beste og at gode håndverkere med erfaring fra ulike deler av «livet» er dem som kanskje best forstår hvor sluken skal plasseres. Og da i samspill med andre håndverkere og de ulike deler et skip faktisk har. Legene sier det ofte slik at når mesteparten av deres tid går med på å dokumentere, skrive og delta på møter som egentlig ikke angår dem, så fins det ikke tid igjen til pasientbehandling, diagnostisering og forebyggende samtale. Men de er nødt, fordi en ingeniør oppe i systemet har bestemt at slik er det. Det står i boken.

Vi som arbeider som terapeuter, vet hvordan en hjerne kan fungere. Ofte henviser vi til hjernens evne til å reorgansiere seg selv. Hjernen har en egen evne til å lære, utvikles og formes. Den har evne til å være kreativ, metodisk og menneskelig i form av å gi og motta følelser. Dette kalles for plastisitet. Kan det tenkes at vi burde forme våre systemer etter slike prinsipp? Om man kobler ut deler av hjernen så vil enkelte ting ikke virke. Lar man kun vår bevisste del av hjernen være bestemmende for hvordan vi utfører arbeidet, ja så vil vår ubevisste del av hjernen som tross alt inneholder 95% av vår totale kapasitet ligge ubrukt.

Er det slik vi skal bruke den såkalte boken? Er det slik vi vil ha et velfungerende system? Er det slik at jo mer systemtenkning vi har, jo bedre er det? Er det slik at byråkrati skal gå foran beste praksis? Gå foran godt håndverk?

Vi bør kanskje passe oss vel for å sjalte ut gode håndverkere med kreative evner. Evnen til å benytte erfaring og fornuft i tillegg til den såkalte boken. Håndverkere som kan se flere sider av samme sak og faktisk være i stand til å finne løsninger som lar skip bli sjøsatt med gode seileregenskaper og ikke bare skapt av plantegninger som går i oppløsning bare det blåser litt.

Gode håndverkere har frihet til å være kreativ og løsningfokusert. Gode håndverkere lar ikke systemet komme i veien for beste praksis, men lar omstendighetene være styrende for utøvelsen av godt håndverk. Systemet bør kanskje derfor legge bedre til rette for at håndverkere får utføre sitt fag på best mulig måte og ikke la systemet være til hinder for et godt utført arbeid.

Noen ganger tenker jeg over hvor mye av min tid som går med til administrative oppgaver i stedet for pasientkontakt. En del er av dette er helt nødvendig for å sikre kvalitet, men mer og mer blir administrasjon som er helt bortkastet og unødvendig i det store og hele. Kanskje en eller annen ingeniør et sted har funnet ut at det er en god ting å bruke tiden på systemet og ikke på håndverket?

I så fall burde det kanskje vært motsatt, eller hva?

 

 

 

 

Sykemeldt med god samvittighet

 

Hei alle fine folk!

Jeg har tidligere skrevet mye om det å være usynlig syk og det stigmaet mange opplever når livet og hverdagen fylles med begrensninger.

Ofte er det mye verre å møte samfunnets holdninger enn det å være syk. Og faktum er at særlig psykisk sykdom og kroniske smertetilstander er gjenstand for mange skjeve blikk fra omgivelsene våre. Til tross for et nødvendig og sterkt fokus på psykiske lidelser siste årene, har vi fortsatt en vei å gå for å se sykemeldte mennesker i aktivitet som noe nødvendig og fint.

Alle med kroniske sykdommer i dette landet har også en psyke. Og omgivelsene våre har en fordømt plikt til å anerkjenne våre omgivelser, medmennesker, kollegaer, venner og familie som sliter.

Det burde i 2020 ikke komme som en overraskelse for folk at lystbetonte aktiviteter er både middel og mål for å gjøre hverdagen lettere for dem som sliter. Baksnakking og handling som utsetter denne bedringen i et sykdomsforløp har ingenting i et moderne samfunn å gjøre.

Jeg er imidlertid ikke sikker på at veien til forståelse, aksept og fremming av menneskers måte å takle egen sykdom på, er særlig kort. Samfunnet i dag er etter min mening, definitivt i ferd med å gjøre kronikere og sykemeldte i mindre stand til å bli bedre, eller å kunne ha gode rehabiliteringsforløp. Til tross for økt fokus på blandt annet psykisk sykdom i samfunnet, ja så synker ikke antallet mennesker som tar sitt eget liv. Som vanlig med politiske intensjoner, så er det ofte bare ord. Det er sagt at vi nå skal ha en nullvisjon om antall selvmord i Norge, men midlene til konkrete tiltak står ikke i stil til lidelsene som påføres mennesker lokalt. Fortsatt leser vi om alvorlig syke mennesker som ikke verken får tidlig nok hjelp eller ivaretas helhetlig av helsevesenet og som dermed i verste fall bidrar til både draps og selvdrapsstatistikken.

Alle i arbeid er et fint mål, men når man ikke ser at det finnes ulike sykdommer, tilstander og menneskers egne unike opplevelser av dette, så kan ikke man lage standardiserte og generelle forløp. Spesielt ikke med pisk.

Kronikere i Norge koster samfunnet enorme summer hvert år. Skal tro hva man ville spart samfunnet for ved å gi respekt, empati og forståelse i sine unike rehabiliteringsforløp. Aksept for at hvert menneske opplever sin egen sykdom ulikt enn alle andre, empati slik at sykdomstilstander ikke blir verre eller leder til psykisk uhelse i tillegg, og forståelse for det gullstandarden i all forskning viser at virker, nemlig at aktivitet, lystbetonte opplevelser og invitasjoner til aktiv deltakelse i sosiale eventer leder til bedre helse og tilbakeføring til arbeidslivet.

Og folkens, uhelse, usynlig sykdom, kroniske lidelser, selvdrap og psykisk sykdom er ikke en og en enkeltsykdom, men snarere sykdommer som oftest henger sammen med hverandre i en klase med symptomer og oppleves som at en får alt på en gang.

Og det begynner ofte med en sykemelding, stigmatisering og slenge med leppa i uforstand kan føre det videre til langtidssykemelding og til sist til ødelagte liv.

Vi alle burde hylle dem som løper på fjellet, deltar i sosiale interaksjoner, reiser og opplever gode og positive ting som gir mestring. For det er dette som fører til bedring. Det er dette som forebygger funksjonsfall. Det er dette som ivaretar bedre psykisk helse og dermed forebygger behovet for ytterligere helsehjelp. Det er kun forebygging hånd i hånd med empati, forståelse og tiltak for å gi akutt og nok helsehjelp av  ikke kompenserende art som gir samfunnsmessige og personlige gevinster for A/S Norge og den enkelte som sliter.

Samfunnet er i dag etter min oppfatning både for kaldt og platonisk i sin tilnærming til kronikere og andre som sliter med sykdom. Det lages standardiserte forløp, men midler til enkelttiltak som skal og bør være individuelle og tilpasset personen som er syk, følger sjeldent med.

Så min bønn til politikere, medmennesker og dem som sitter i systemet som skal ivareta god helse, legger mye mer innsats og midler inn på forebyggende tiltak mot enkeltindividet og dennes omgivelser, enn standardiserte pakkeforløp der  nok midler synes å være et fremmedord. Nei til det som nå synes å være et mekanisert helsevesen der kompenserende tiltak kun skjuler symptomer og ikke egentlig bedrer den enkeltes individuelle behov for å komme tilbake i det som er en bedre hverdag.

Vi har alle en fordømt plikt til å løfte våre medmennesker opp, ikke trykke dem ned. Det gjør vi aller best ved å forebygge uhelse, ikke hjelpe dem inn i videre sykdom ved manglende forståelse, manglende empati og for mange krav i et standardisert opplegg som sjeldent tar hensyn til menneskers unike egenart i alt og ett.

Så til deg som av ulike grunner blir sykemeldt. Vær aktiv, motivert og deltakende i ditt eget liv med den aller største selvfølgelighet. Ditt liv betyr mer enn hva andre mener og tror om hvem, hva og hvorfor.

 

 

 

 

Smil til verden!

 

Hei alle fine folk!

I dag skriver jeg noen ord om det å inneha alminnelig folkeskikk, moral og rett og slett respekt for sine medmennesker.

Hva er det med enkelte av oss mennesker og trang til å oppføre oss dårlig og uhøflig mot andre?

I trafikken, i kassakø, i kommentarfelt, ja, egentlig der mennesker ofte er i kontakt med andre mennesker. Det kjeftes, skrikes, lures, baksnakkes, mobbes, lyves, shames og mer til av de minste grunner.

Empati, respekt og det å unne andre vel, synes noen ganger som fremmed og totalt fraværende for enkelte mennesker. 

Noen mennesker angriper deg før de egentlig har innledet en dialog med å si hei. Bare å høvle over andre for å være sikker på at man får fremmet seg selv mest mulig, liksom.

Trafikken og køer er et slikt område. Er du litt for treg eller litt for rask så er det garantert at noen flipper opp fingeren eller sitter å skriker ut i tomme luften. Skulle likt å målt blodtrykket deres når de utsettes for ting de overhodet ikke kan påvirke uansett. Hva faen, liksom? Eller ved å skjelle ut andre, enten det er kassadamen på butikken eller sine medmennesker i kinokøen. Hva er det egentlig som er galt med slike folk? Hva tror dem at dem oppnår? Ja annet enn høyt blodtrykk og stress til egen kropp og sjel? Og det faktum at andre mer tålmodige sjeler tenker sitt om hvilke type dette er. Man legger ikke akkurat inn aksjer om å bli årets fine sjel. Men felles for denne uhøflige og ubehøvlede oppførselen er jo at det er ALLE andres feil.

Offerrollen er jo ikke helt ukjent for slike typer.

Men, altså. Ærlig talt. Hva er hensikten med å oppføre seg slik mot andre? Ikke blir man godt likt, ikke oppnår man gevinst, ikke kan man endre noen andre til å bli samme type idiot som dem selv. Så hva pokker er hensikten? Annet enn en iboende trang til å lage ekstra mye kvalme?

Særlig folk som driver å skjeller ut systemer, politikere, andre land, og mennesker de ikke kjenner i kommentarfelt er det vanskelig å forstå. Tror man virkelig at systemet endres fordi man kaller land, politikere eller systemer for duster og det som verre er?

Det eneste man i bunn og grunn oppnår er å straffe seg selv med økt frustrasjon, stress, sinne, høyt blodtrykk, muskelspenninger, hodepine, ja og det faktum at andre mer oppegående mennesker ikke tåler trynet på deg. Er det virkelig verdt det?

Nei, jeg fatter ikke poenget med å fare rundt å spre dritt i tide og utide uten mål eller mening. Det må da være bedre å inneha en viss tålmodighet og sinnsro. Spesielt når man likevel ender opp som en dust ingen liker og med kropp og sinn fullt av stress og frustrasjon hvis man velger å være sint og sur.

Vi vet jo godt at det å stadig være sint, sur og stresset kan lede til ulike sykdommer. 

Selv velger jeg å møte andre mennesker med respekt, forståelse og empati. Man burde prøve å smile mer til våre medmennesker så hadde man også fått det bedre med seg selv.

Jeg vil i alle fall fortsette å smile og være tålmodig mot ALLE mennesker. Fordi da blir i alle fall hverdagen mye bedre for meg. Jeg vil anbefale alle andre å følge mitt eksempel. Det gjør nemlig godt.

God sommer!

Menneskers iboende toskeskap

 

Hei alle fine folk. I dag lurer jeg på dette med menneskers iboende toskeskap. Vi er vel alle litt idioter av og til inklusive meg selv, men her skal jeg denne gangen passe meg vel for å generalisere. Sist jeg skrev et innlegg der jeg generaliserte, ja så fikk jeg sannelig vite hvilket rasshøl jeg var. Bokstavelig talt.

 

Så generalisering skal jeg selvsagt holde meg unna, jeg liker jo ikke å bli kalt for rasshøl. Jeg sa jo bare min mening om noe. Det var selvsagt helt idiotisk av meg å ytre min mening på en slik måte at det var noen som ikke likte dette. Det er nok mer gunstig å la ytringsfrihet gå igjennom et filter som fjerner sunn fornuft kanskje? Kan hende at ytringsfrihet kun gjelder for dem som uttrykker meninger som mener at andre med forskjellig mening ikke bør ytre seg? Ikke vet jeg, men det er vel idioten i meg, så der har du den igjen.

 

Slik er det vel også når det gjelder alle dem som mener at el biler er ren ondskap. Ja vi snakker selvsagt ikke om alle. Kun noen få. Og det er ikke deg jeg prater om selvsagt. Disse ganske få mener jo at ren luft er en styggedom. Det er da langt bedre at vi skylder styggedommen på disse idio…jeg mener disse hersens miljøfolka som tydelig er styrt av en anarkistisk venstreside der Jonas Gahr Støre er ondemannen selv og MDG er en gruppering som ledes av Greta Thunberg hvis mål er å fjerne våre elskede dieselbiler samt styre overvåkningen som skjer i det skjulte via 5g nettet. Skummelt. 

 

El biler er vel kanskje uansett kun for rikinger som dessuten skal snike seg billigere gjennom bomringen. I hvertfall i følge noen ganske få som da ikke har fått med seg at det er langt mer økonomisk å kjøre, drifte og kjøpe el bil. Sammenlign gjerne en brukt el bil med en bensin og dieselbil. For ikke å snakke om ny bil. Jeg har i alle fall ikke råd til en flett ny dieselbil til den nette sum av 600.000. Sikkert noe her jeg ikke har fått med meg, så jeg håper i så fall jeg er unnskyldt. 

 

Overvåkning, ja. Nylig ble smitteappen lansert. Fy for en snikete måte å kontrollere alle våre bevegelser på. Big brother ser deg og fornekter seg ikke. Ikke bare ser det ut til at de chipper oss mennesker før vi blir født, men nå skal de også kontrollere våre bevegelser og hvem vi møter. En dame skrev på facebook og uttrykte stor bekymring for denne overvåkningen. Hun postet dette på facebook og ville selvsagt aldri laste ned denne appen. Jeg tenkte å foreslå at hun også burde spre dette viktige budskap på Tvitter, Instagram og Snapchat, men lot det være. Hvorfor ikke heller bry seg om den virkelig store trusselen, nemlig 5g nettet som snart forvandler oss til levende døde? 

 

Vel levende døde er vel ikke så utrolig farlig for det har vi vel egentlig alle blitt nå etter at internett gjorde sitt inntog et sted på slutten av 80 tallet. Ikke faen om jeg skal falle inn i denne verden som fratar oss de gleder vi hadde før denne elektroniske nett tåken la seg som et klamt slør over oss vanlig dødelige og fratok oss mulighet til fysisk aktivitet. Selvsagt er det da myndighetene som innførte denne styggedommen i et forsøk på å få verdenskontroll sin skyld at vi stadig blir mindre aktiv og får overvektsproblemer og livsstilssykdommer. Jeg er jo tilbøyelig til å kanskje, muligens se at der finnes et poeng og jeg oppfordrer alle dem om å skrive blogg, poste kritikk på facebook, tvitter og instagram samt fylle kommentarfeltene på nettavisenes debattfelt med kritikk og varsku her. Forbannede internett, altså.

 

Ja jeg skal vel ikke banne så naboen hører meg eller skrike for høyt i kirken eller kaste rundt på Steinar i glasshus. Jeg er tross alt bare en enkel sjel med meninger om mangt. Og drive å skrive ned alle meningene mine og poste dritten min i både blogg og aviser viser jo at den største idioten er meg selv. Jeg burde vite bedre enn å klage og syte, samt mene noe som helst i det offentlige rom. At jeg driver å kommenterer mine meninger blir jo uansett ille mottatt av noen og da er det jo ikke så morsomt å ytre seg. I alle fall er ytring av mine meninger helt bak mål og burde vært stanset av moderatorer lenge før de nådde offentligheten i følge dem som kjemper for retten til å si hva faen de vil i kommentarfelt og bak skjermen sin. Ytringsfrihet, mann, ytringsfrihet!

 

Men så var det dette med ytringsfrihet da. Hvor man enn snur seg så er ræven bak. Jeg har jo publisert mine meninger før og da fikk jeg klar beskjed om at jeg burde holde godt kjeft, jeg som bare var en simpel blogger. Ja, jeg tar jo den. Jeg burde visst bedre enn å uttrykke mine meninger blant høyt utdannede mennesker i kommentarfeltene. Noen kan jo bli støtt av min enkle utdannelse som blogger. Ja det kan vel neppe kalles utdannelse bare hjernedødt vas, i følge noen.

 

Nå skal ikke jeg generalisere her, for vi er alle forskjellig. Idioter finner man overalt og det skaper et fargerikt felleskap. Vel, ikke for alle selvsagt. For noen ganske få er et fargerikt felleskap et onde fra hinmannen selv. Kunnskap om vår opprinnelse har tydeligvis ikke nådd alle selv om de bruker mesteparten av tiden sin på 4g nettet og dermed burde kunne google ny kunnskap. Forresten så er Google sikkert innafor med tanke på overvåkning, så det burde være trygt. Og holder man seg til 4g nettet og til wifi, ja så er man vel trygg. Det er 5G nettet som virkelig er skummelt.

 

Jeg må forøvrig innrømme noe. Den aller største idioten her må jo være meg selv. Tenk å lire av seg så mye vas i løpet av noen få linjer når jeg vet at jeg får på pukkelen av nettkrigere som kjemper for egen ytringsfrihet og spredning av valid og dokumentert kunnskap fra legitime ulike nettsteder. Jeg må jo være i kontakt med min indre idiot, når jeg vet at jeg sannsynligvis får høre det fra de høyt utdannede menneskene som plages av det de mener er en kompetanseløs blogger uten livsserfaring.  Som 52 åring er jeg jo bare en snørrunge for noen, og en gammal grinebiter for andre. Sukk, hvor man enn snur seg så er ræven bak.

 

Jeg er jo idiot når jeg vet at jeg kommer til å få hatkommentarer fra noen få som mener at jeg mest sannsynlig er en el bil kjørende venstrevridd agent for Gahr Støre og en del av et skjult 5g nettverk ledet av Greta, samt pisserik siden jeg har råd til å kjøre elbil. Og beviset på idioten i meg ligger i at jeg selv ikke har utdannelse annet enn noen få blogginnlegg over de siste par årene, eh? I meg selv bor det muligens da den største tosken av de alle? 

 

Vel, det lever jeg egentlig bra med. Riktig god helg til absolutt alle!

 

Brent på bålet som heks!

 

Jeg er stolt. Stolt av opphavet mitt. I min direkte blodslinje ble Maren født en gang på 1600 tallet. Maren var antagelig veldig lik meg selv. Spekulasjon selvsagt, men la gå.

Maren var altså en litt merkelig skrue. Svært opptatt av rettferdighet og overdrevet snill. Så pass snill og opptatt av rettferdighet at det ble sett på som litt sært. Hun var i tillegg opptatt av natur og mennesker og kunnskap.

Sære folk har det med å bli misforstått. Passer ikke Maren inn i 1600 tallets lokalsamfunn, ja så betyr det med all sannsynlighet at der er store problemer i vente.

Maren likte godt å være for seg selv i oppveksten. Hun likte å gå turer, plukke molter, og observere det som skjedde i naturen. Hun var en vitebegjærlig ung dame. Måtte alltid finne løsninger på ulike ting. Grublet stadig over forbedringer og lærte seg svært mye om hvordan mennesker og natur fungerte i et helhetlig samspill. Hun hørte på det hun lærte på datidens skole, men fant vel egentlig ikke at det som sto i boken alltid stemte overens med det hun selv erfarte. Akk, hvor godt jeg kjenner meg igjen.

Maren vokste opp på Ekkerøy. Et lite fiskevær et stykke fra Vadsø. Det er også der jeg selv har mine røtter og mitt hjerte.

Det er nok kjærligheten til menneskene og til naturen, samt samspillet mellom dem som har gjort meg til samme nerd som Maren. En vitebegjærlig nerd som ikke nødvendigvis tar det som står skrevet for god fisk. Maren var nok samme type.

Men det var da langt farligere å vokse opp i 1600 tallets Ekkerøy enn i Bergen i moderne tid. Maren fikk etter hvert møte sine djevler. Men er forskjellene egentlig så store fra da til nå?

Maren var en lykkelig dame. Alltid blid og glad. Hun koste seg i naturen og hun slukte all kunnskap hun kom over for de tingene som interesserte henne. Men hun var altså litt for vitebegjærlig for en del av dem hun vokste opp med. Misunnelse var vanlig også den gang. Og hadde du kunnskap som ikke alle hadde, slik Maren hadde, ja så var det faktisk direkte farlig. Maren utfordret sin samtid ved å stille spørsmålstegn ved etablert kunnskap. Hun oppdaget tidlig at det ikke var riktig at mennesker skulle settes til dommer og bøddel over andre. Livet var ikke skrudd sammen slik, mente hun. Vi lever i et samspill og vi lever av å utvikle oss. Vi lever og utvikler oss ved å utfordre etablerte sannheter der vi enten finner at de er virkelige sannheter, eller om sannhetene egentlig er usannheter.

Farlige tanker for Maren. Og farlige tanker i dag?

Det gikk ikke lang tid før Maren ble engasjert i det å utfordre etablerte sannheter som hun selv hadde erfart ikke stemte med virkeligheten. Dette er fortsatt farlig i dag, men enda farligere var det for Maren. Misunnelse og sladder, oppdiktede historier og hat var det som møtte henne. Til slutt var det jo uungåelig at selve øvrigheten og de kristne overhodene fikk nyss om Maren fra Ekkerøy som ikke fulgte mainstream tenking. Hun hadde i realiteten ikke en eneste sjanse.

De som setter seg til dommer og bøddel over andre menneskers liv og tanker hadde mye makt i Marens samtid. Også i dag finner vi spor av denne type aktivitet, men selvsagt ikke med samme konsekvenser for nåtidens nytenkere som datidens. Vel, det er vel en sannhet med visse modifikasjoner. Svært mange som møter sin skjebne gjennom nåtidens religiøse sekter og samfunn, fryses ut. Utstøtes på grunn av annerledestenking. Dette vet vi som har kunnskap om det, vil føre til at mange blir syke. Alvorlig syke. Så syk at for noen vil døden komme som en befrielse. Bestemt av enkeltpersoner i samfunn som bedriver nøyaktig den samme strategien som i Marens samtid. Religiøse ledere i ulike samfunn som tolker og tror. Der frykt og forbannelse, utfrysing og psykisk vold brukes som våpen for makt og kontroll.

Maren ble innkalt til øvrigheten. Noen hadde hørt at hun hadde forbannet en fiskebåt til å nesten forlise. Maren bedyrte sin uskyld. Hun var som meg, glad i livet. Hun elsket å se morgenen våkne. Hun elsket å se natten bre sine mørke beskyttende vinger over dagen. Hun elsket livet, tiden og evigheten. Hun elsket sine få venner og hun elsket å være på fuglefjellet å prate med krykkjene. Hun elsket smaken av moltebær. Hun tenkte på alt hun elsket der hun sto og så utover den lille folkemengden som var møtt opp på Vardø. Hun kunne høre krykkjene rope farvel i det kristenmannen bar frem ild og satte fyr på bålet. Maren var ikke lenger.

Maren sine tanker lever videre i meg. Jeg vil for alltid være knyttet til denne modige kvinnen som ble brent på bålet for sine meninger og nytenkning. Som ble utsatt for urett av dem som mente at de hadde rett. Marens tanker og livsgnist ble sendt til himmelen som røyk fra et bål nøret av hat. Hat mot dem som tenker annerledes. Hat mot dem som bare vil vite hvorfor. Et hat mot dem som våger å gjøre ting annerledes. Hat mot nytenking.

Hadde Maren levd i dag så hadde hun nok også møtt de samme hatefulle dommere og bødler. Forskjellen er kun at i dag hadde bålet vært virtuelt. Bålet representerer utfrysing, utstøting og mobbing. Men dommerne og bødlene er de samme. De som lever for å beskytte sitt og sine egne tanker ved å påføre andre mennesker mobbing, psykisk vold, og feilinformasjon og som driver sine egne ut i kulden. For hva? For å kunne leve på et sett av gamle løgner? For å kunne være sikker på at endring ikke vil frata dem makt? For å knuse alt som er truende og nytt på grunn av egen frykt for det ukjente?

Jeg tenker på Marens samtid og min egen samtid. Er vi egentlig kommet noe lenger? Hvor mange virtuelle bål skal tennes i dagens samfunn før vi kan fylle utviklingen, livet og mennesket med kjærlighet?

Hvor mange nytenkere og kunnskapsnerder må brennes før ny og bedre kunnskap innebærer faktisk og praktisk nytenking og endring? Og dette i samspill med den verden, naturen og erfaringer som gjøres av et felleskap?  Ikke av enkeltindivider og små maktgrupper som i praksis er både dommer, bøddel og flammebærer til det som i dag er et virtuelt bål. Et symbolsk bål der alle dem som ikke alltid følger massene ender sine dager.

Jeg tenker på Maren i det jeg ser ut av vinduet mitt. Jeg tenker på all litteratur og forskning jeg leser hver eneste dag året rundt. Jeg tenker på mine erfaringer i det jeg løper ut i verden, i naturen og i samspillet mellom mennesker, natur, erfaring og litteratur på så mange områder som jeg har lest meg opp på, studert, og funnet at samsvarer med helheten. Jeg tenker på Maren og hennes hjemsted. Vår felles plass der kjærligheten til helhetlig tenkning og en stadig søken etter ny kunnskap har for alltid bundet sammen to nerder i et evig bånd. Vi begge har kjent varmen fra bålet

Behandles kroniske pasienter godt nok?

 

Hei alle flotte mennesker der ute!

 

Og spesielt til dere som av ulike grunner sliter med smerter. Smerter av både fysisk og mental karakter og selvsagt en vond blanding mellom begge deler. Alt for mange mennesker der ute sliter med smerter av ulike typer og variasjoner. Dette innlegget er særlig rettet mot alle dere.

 

Ensomhet er også en smerte. Akkurat som fysisk smerte som skyldes ulike diagnoser, eller smerter som skyldes manglende diagnose, som ved usynlig sykdom, ja så er ensomhet en følelsesmessig smerte. Fattigdom, kjærlighetssorg, angst, lav selvtillit, angst og mange andre følelsesmessige smerter, ja det er også en smerte.

 

Vi kan altså dele smerter opp i to ulike kategorier sånn grovt sett. De følelsesmessige smertene og de fysiske smertene. Men det finnes også en blanding mellom disse. Altså begge deler, der vi oftest ikke kjenner hva som kom først. Det er en kjent sak at følelsesmessige smerter ofte leder til fysiske reaksjoner. Tenker man helhetlig på dette, ja så bør man altså behandle begge deler hvis man skal bli bedre.

 

Det norske helsevesenet er fremdeles et godt stykke unna å bli helhetstenkende. Slik det er i dagens helsevesen, er det lett å se at man trenger mye mer tverrfaglig samarbeid, eller mer riktig, tverrfaglig og profesjonsraus forståelse. Vi som arbeider i helsevesenet ser dette veldig tydelig. Det er en avstand i forståelsen av helhetlig tilnærming mellom de ulike profesjoner og behandlingstilbud. Dette gjør at svært mange som oppsøker helsevesenet for å få hjelp til å takle smerter, ikke får den helhetlige hjelpen der både følelsessmerter og fysiske smerter blir behandlet samtidig. 

 

La meg ta et eksempel.

Går man til lege med udefinebare og vage fysiske smerter i rygg, skuldre og muskulatur så henvises man gjerne til bildediagnostikk. Hvis man ikke finner noen klare årsaker til smertene, ja så forklares dette gjerne som psykosomatiske smerter. Er man heldig så får man en diagnose som gir deg rettigheter i trygdesystemet. Er man ekstra heldig så blir man henvist til en psykolog som har som mål å få ordnet opp i de følelsesmessige aspektene rundt smerteopplevelsen. Det er hvis man kan vente på dette i opptil et år før man kommer til. 

 

Imellomtiden så får opplevelsene av smerter tid til å etablere seg i nettverk i hjernen som understøtter opplevelsen av smerter i alle slags former. Og når man endelig kommer til hos psykolog så er det mye vanskeligere å gjøre noe med dette. Treffer man i tillegg en overarbeidet og uinteressert behandler som ikke ser de fysiske smertene, men kun opplevelsen av de emosjonelle smertene, ja så er ofte løpet kjørt og du som pasient står i fare for et evig liv i trygde og behandlingssystemet.

 

Å endre dette i det som kan oppfattes som et økonomistyrt og delvis mekanisk helsevesen, er nærmest en utopi. Ikke på grunn av manglende vilje og kompetanse hos  de som arbeider i systemet, men fordi systemet i seg selv er lagt opp til at det skal være fragmenterte tjenester. 

 

Systemet er langt fra helhetlig selv om ønske og vilje til å få det til er tilstede. Dette stoppes jo av mekanismer i systemet som økonomi, styringskompetanse og manglende kompetanse hos delsystemer og dem som leder dem. På godt norsk mener jeg at det sitter gamle bremseklosser med et foreldet medisinsk tankesett i sentrale posisjoner i systemet, samt at de som har vilje og kompetanse stanses av for vage og lite klare retningslinjer. Det er helt klart etter min mening, at endring må bestemmes, ikke kun foreslås.

 

Når man har kroniske, langvarige smerter som er en blanding av fysiske og psykogen type, ja så er det å bli møtt av en helhetlig og samtidig koordinert behandling avgjørende for et godt resultat. Ikke en behandling der man sendes rundt til ulike behandlere som sjeldent kommuniserer med hverandre. I tillegg har man de emosjonelle belastningene rundt miljøfaktorer som økonomi, familiesituasjon, og andre ting som da svært sjeldent legges inn som en faktor i et behandlingsforløp. Resultatet blir dessverre et stort antall kronikere som potensielt kunne vært i jobb.

 

Dette skulle innføringen av individuell plan gjøre noe med. Intensjonen er veldig god, men implementering av en slik moderne sak, ikke fullt så god. IP skulle samle og koordinere alle gode krefter slik at pasienter skulle få en koordinator å forholde seg til, samt en ansvarsgruppe som koordinerte behandlingsforløpet. I praksis så lider denne gode løsningen av manglende IT kompetanse, manglende vilje hos nøkkelpersonell, økonomi og kunnskap hos dem som skal bruke dette. Svartmaling fra min side muligens, men individuell plan fortjener i sannhet noe bedre enn det den endte opp som.

 

I mellomtiden så gjør det fortsatt vondt. Både her, der og everywhere.

 

Etter min mening må Taylorismen i helsenorge fases ut igjen. En masseproduksjon og økonomistyrt drift der det etter min mening fokuseres for mye og for ofte på symptombehandling og ikke årsaksbehandling, vil lede til denne evige runddansen der pasienter aldri helt blir ferdigbehandlet, men ender opp som gjengangere i systemet. Hadde fokuset vært på årsaksbehandling og tverrfaglig samt tverretatlig samarbeid med felles forståelse gjennom HELE behandlingsforløpet, ja så tror jeg vi hadde sett bedre resultater.

 

Kjære lesere. Dette var mine personlige tanker og betraktninger.

Er du som meg, kronisk smertepasient, ja så må man heller ikke glemme at vi også har et stort ansvar som individer. Vi som pasienter MÅ sørge for å ta større ansvar for egenbehandling og jobbe aktivt for endring hos oss selv. For det er faktisk mulig å leve godt med kronisk sykdom og smerter. Man må være villig til endringer, men da er mye mulig. 

 

Hvis du spør deg selv: ” Hvis x antall % av smertene kunne forsvinne eller bli levelige, ville jeg da endret på ting?” For min del var valget enkelt. For 18 år siden endret jeg alt. I dag er jeg fortsatt kronisk smertepasient, men i full jobb og i tillegg driver jeg eget foretak der jeg behandler andre helhetlig. Det er i sannhet bedre enn å sitte fast i systemet.

 

Vi kronikere er en gruppe som har gjennomgått mye. I fremtiden håper jeg inderlig på at denne gruppen blir mer helhetlig og SAMTIDIG behandlet. Det koster antageligvis samfunnet mye mer å ha det slik vi har det i dag, enn å ha kronikere gående i tiår med smerter både her og der. Husk at det ikke bare er kronikeren som lider her, men hele familier og deres etterkommere. Det er dårlig butikk det…

 

Hvis du har meninger og kommentarer til dette innlegget eller en egen historie å fortelle, så er det viktig at vi nå roper så høyt som mulig. Følg hverdagsaktiv på facebook og del din historie , kommentar eller mening der. Vi TRENGER stemmer som kan høres over det ganske land. Kun på den måten kan vi i felleskap få til endringer! Del innlegget på hverdagsaktiv sin facebookside og la det gå viralt!

Mvh Willy Marthinussen

 

Håpet spirer i Koronaens tidsalder

 

Ny uke nye muligheter! God dag alle fine folk i dette vakre landet vårt. Det er vanskelige tider for landet, enkeltbedrifter, organisasjoner og enkeltindivider. Koronaviruset truer og mange kjemper skulder mot skulder for å begrense omfang og konsekvens. 

 

Helter fødes i disse tider!

 

Jeg må først få lov å mene noe om før Koronasmittens utbrudd. Jeg mener og har ment at det Norske samfunnet vårt har vært og delvis er i en istid. En kald blå istid av fremmedfrykt, egoisme, kunnskapsløshet og vill vest tilstander i kommentarfelt, sosiale medier og annet. Et land der blåis ikke lenger er vakkert, men polariserende og kynisk i sin framferd.

Etter min oppfatning så har hatretorikk, fake news, og mangel på respekt for individer, grupper og samfunn, vært fraværende. Noe skjedde med oss den dagen…22 Juli 2011.

 

Hatet fikk gro. Frykten fikk leke seg blant kynikere som visste å utnytte dette til politiske gevinster og ekstremisme fikk gode dager på alle sider. Et dystert bilde muligens, men like fullt er det en realitet slik jeg oppfatter det.

 

Så, i 2020, rammes vi av det som kanskje er moderne tids verste virusutbrudd siden spanskesyken.

 

Plutselig så er det noe som skjer. En trussel uten hat. En trussel ingen kan lastes for. En trussel uten politiske motiver og agenda fra verken høyre eller venstresiden. En felles fiende. Og noe skjer inni oss. Det samfunnet vi en gang hadde og som vi mistet, synes å rekke ut en hånd på tvers av manglende folkeskikk. Kald egosentrisme er plutselig erstattet med empatiske tanker, ord og handlinger. Hva skjer?

 

I disse dager da vi skal og bør holde avstand til hverandre på det fysiske plan, er vi alle kommet MYE nærmere hverandre. Den store fellesdugnaden i Koronaens tidsalder synes å ha fått frem den varmen, godheten og empatien iallefall jeg har savnet. Plutselig øyner jeg HÅP!

 

Håp om et varmere samfunn. Håp om at lille vakre Norge atter en gang kan få tilbake litt av den uskylden, roen og hjelpsomheten som Salige Kong Olav så fint demonstrerte når han tok trikken under oljekrisen Desember 1973.

 

Denne felles forståelsen, empatien og kjærligheten til folk rundt oss, bobler nå opp i en felles dugnadsånd mot en felles fiende som et virus er. Dette gir meg håp om at vi som nasjon kommer ut av dette på en STYRKET MÅTE. Som et VARMERE SAMFUNN. Der respekt og felleskap, hjelpsomhet og folkeskikk er det som dominerer. 

 

Jeg tror egentlig den aldri forsvant. Den bare gikk i dvale. Kanskje nettopp dette, et fryktet virus var det som skulle til for å vekke oss…

Vi holder livet i en knyttet hånd

Vårt hjerte må bestandig ha det sånn

Det tåler gjerne spott og overlast

når bare det får holde noe fast.

En mann, et barn, en drøm skal være vår

og evigheten måles ut i år.

For i vår gåtefulle, blinde angst

blir alle ting erobring eller fangst.

Vi bærer skrekken med oss natt og dag,

den bleke skrekk for hjertets nederlag.

Inger Hagerup 

 

Så utrolig moro dette var!

Reklame |

Øygarden senter for klinisk hypnose

 

 

 

 

Hei i kvelden alle gode lesere!

 

Nå har jeg hatt en god del foredrag i løpet av de siste 10 årene, men de siste foredragene mine om temaet usynlig sykdom, som du kan lese mer om her, var en kjempefin opplevelse. Jeg er jo vant til å holde mine foredrag ved hjelp av Powerpoint, men av tekniske årsaker var det ikke mulig å få til på de to siste foredragene jeg holdt. Det gjorde ingen verdens ting. Det er ikke noe som er så befriende som å holde foredrag der du snakker fra hjertet med alle de utfordringer det innebærer for en glemsk sjel som har bikket femti, ha ha.

Begge de to siste foredragene mine var inne revmatikerforeninger/lag som jo er en gruppe som i aller høyeste grad ofte kjenner på stigmatiseringen det kan være å bli rammet av en diagnose som ikke er synlig. Viktigheten av å belyse et slikt tema både for dem som er rammet og for pårørende, arbeidsgivere, bedriftshelsetjenester og organisasjoner som NAV og andre, er avgjørende for å unngå tap av arbeidsevne i fremtiden, tap av livskvalitet, enda større belastning på helsevesenet enn nødvendig, samt i ytterste konsekvens, tap av liv. Les mer om holdninger til disse jævla naverne her!

Som jeg påpeker i mitt foredrag så forsøker 6000 mennesker å ta sitt eget liv i Norge og i 2019 klarte altså 674 stykker dette. Når vi vet at en av de viktigste følgediagnosene det er å bli satt ut av arbeidslivet, er depresjon så må man ikke være rakettforsker for å se hvor galt det kan gå.

Foredraget usynlig syk – synlig frisk er for alle som jobber med mennesker eller som leder mennesker i en eller annen form.

Denne ukes foredrag hos SØR – Sotra og Øygarden Revmatikerlag, var i så måte en opplevelse i menneskelige reaksjoner. Reaksjoner fra mennesker som har kjent på denne problematikken selv. Det var latter og tårer og mye stoff for ettertanke. En kjempesuksess etter de flotte tilbakemeldingene jeg fikk fra en full sal. Dette var utrolig moro! Og dette var viktig. Viktig fordi tilbakemeldingene fortalte meg at dette foredraget var nødvendig og gjenkjennende for tilhørerne.

Jeg gleder meg til neste oppdrag, for det er noe helt eget å kunne få lov til å dele sine erfaringer fra et arbeidsliv, et levd liv, og opplevelser i fra mitt møte med offentlig hjelpeapparat.

Jeg ønsker dere alle en flott og givende kveld!

Willy

Møkk lei!

 

 

Heisann i kvelden gode mennesker.

Jeg er som overskriften sier, møkk lei vinter, slaps, regn og sur isnende vind. Oversvømmelser og klima syt.

Jeg er møkk lei av alle klimafornekterne, møkk lei alle kverulanter, og møkk lei sutrete menn og kvinner i kommentarfeltene uten en eneste kunnskapsbasert henvisning annet enn særlig tvilsomme nettsteder fylt av udemokratiske og hatefulle verdigrunnlag. Jeg er møkk lei politikere, lobbyister og embetsmenn og kvinner som manipulerer, lurer, polariserer, og trikser til forvridde utgaver av sannheten for å oppnå politisk, økonomisk og andre former for skjult og ikke skjult makt.

Jeg er møkk lei, bloggere som krangler over små pupper, store pupper, plastikk i ræva, botox i trynet, reklame, påvirkning over tøv og tull og syting og krangling om alt og intet. Møkk lei av dårlige forbilder, facebookgrupper som fremmer hat og polarisering, instagramprofiler som fronter kroppspress og medier som fremmer slikt press.

 

Det krangles, kveruleres, hates og polariseres over en lav sko. I tillegg så pøser det ned uante mengder sølevann fra oven, koronavirus fra Kina, og klimamotstandere i hard drittslenging mot klimaforkjempere som slenger det samme tilbake. Jeg er møkk lei meg selv som faktisk skriver dette i frustrasjon over all dritten som flyter rundt uten forskningsbasert substans, der svindel og bedrag florerer over internett og driver borgere til å tømme kontoene sine til fordel for lommeboken til tyver og kjeltringer. Jeg er møkk lei av alt denne dritten som synes å drive samfunnet fremover. Jeg er møkk lei av å surfe rundt mellom tv kanaler som domineres av serier som prøver å overgå hverandre med sjokksex og uanstendigheter, fyll og faenskap.

Jeg er møkk lei av mas, jeg er møkk av forurensning i fjell og fjord, og jeg er møkk lei av alt, intet og fandens oldemor. Jeg er møkk lei av pter, trening og piller for alt, jeg er møkk lei av varmt og møkk lei av kaldt.

Jeg er også møkk lei av meg selv og egen klaging over dette. Det burde vært unødvendig.

Jeg vil bare ha en litt bedre verden der empati, folkeskikk og smilet sitter litt løsere. Jeg vil bare ha bedre vær, politikere som samarbeider for en litt bedre hverdag for folk flest uten å sette grupper opp mot hverandre. Jeg vil bare ha ørlite mer peace and love, gjensidig respekt og faktabasert debatt…er det mulig å få til?

Sukk…

Trenger vi et oppgjør med manglende folkeskikk?

 

 

 

 

Ja, folkens, det mener jeg virkelig er på høy tid. Vi er alle i stand til å kunne utvise respekt og saklig argumentasjon i debatter, blogger og avisinnlegg. I kommentarfelt og i ulike grupper på sosiale medier er standarden i beste fall ufin. Det er ofte en total mangel på sosial forståelse, respekt og kunnskapsbasert argumentasjon. Det synes som om dårlig skjulte trusler, nedsettende karakteristikker og spydigheter er mer normen enn avviket. Det er etter min mening derfor på tide med et skikkelig opprør til forsvar av vanlig folkeskikk!

 

Hvor er vi egentlig på vei?

 

Er vi redusert til en nasjon av uhøflige drittsekker hvis arroganse og nedlatende holdninger til våre medmennesker er normalen?

Er vi nordmenn blitt et kynisk og kalkulerende folkeslag der egoismen råder? Der politikere kynisk og kalkulert bruker polarisering som aktivt verktøy for å oppnå politisk gevinst og makt? Der nettroll og kverulanter bruker all slags nedlatende og truende ord for å knuse sine meningsmotstandere? Der den gjengse nordmann ikke lenger våger å tilkjennegi sine egentlige meninger av frykt for den rasende og farlige mobben der ute?

 

Dessverre så tror jeg det. Det blir stadig vanskeligere å argumentere høflig og balansert i et samfunn der kunnskap betyr stadig mindre i den offentlige debatten og hard ordbruk, dårlig skjulte trusler, frekkhet, arroganse, latterliggjøring og nedlatenhet dominerer kommentarfelt, og sosiale medier.

 

Som blogger har også jeg fått oppleve dette når jeg har uttrykt mine meninger. Bare det at meningene mine først er publisert på en blogg har fått noen til å kommentere nedlatende og med en forakt jeg ikke trodde var mulig. Der min intelligens trekkes ned i dritten utelukkende fordi jeg er, blant mye annet, en blogger.

 

Dette er jo ikke noe nytt. Slik har det vært etter min mening lenge. For lenge. Noe skjedde med Norge på et tidspunkt. Slik er det bare og det må vi bare leve med sier folk og trekker på skuldrene.

 

Vel, det er IKKE GREIT!

 

Slik vil ikke vi ha det, vel? Jeg vil ha et skikkelig oppgjør med denne manglende folkeskikken som nå råder. Ikke fordi det kun er det eneste ordentlige å gjøre, men fordi dette truer våre demokratiske rettigheter og prinsipper. Vi har en rett til å ytre hva vi vil. Vi har en plikt til å ivareta ytringsfrihet, men har vi ikke en etisk plikt til å utvise alminnelig folkeskikk?

 

Slik det er nå mener jeg at ytringsfriheten er truet fordi mennesker som ytrer seg sables ned av dårlige manerer og mangel på god og saklig argumentasjon. Dette fører til at mange viktige stemmer ikke lenger tør å ytre sine meninger. Da er det gått fra å være ytringsfrihet til å bli ytrings begrensning. Denne begrensningen er ikke på grunn av saklig og vinnende argumentasjon, men på grunn av dårlig skjulte trusler, karakteristikker av sine meningsmotstandere og mangel på alminnelig folkeskikk!

 

Alvorlig talt, folkens. Det må da kunne gå an å være uenig i sak uten å bruke drittslenging og spydigheter som klubbe? Det er noe som heter seg at man kommer lengst med et smil. Man må da kunne være uenig i sak uten å sable ned person?

 

Vi har alle et ansvar for å utvise vanlig folkeskikk. Bloggere, samfunnsdebattanter, politikere, media og organisasjoner har et særlig stort ansvar for å holde en tone i debatter og samtaler ellers som fremmer trygghet og ikke minst gir en lyst til å delta i den offentlige debatten med sine meninger. Det er helt klart at det er mange der ute med stemmer som man nok kunne klart seg uten på grunn av deres stadige angrep på sine meningsmotstandere. Mange av dem kunne med fordel vært beskyttet mot seg selv av en noe strengere moderering av kommentarfeltene. Men, husk også at det å være strenge i moderering også er en begrensning av ytringsfrihet. Men når man nå etter min mening har kommet så langt at kommentarfelt faktisk stenges på grunn av hets og ufine kommentarer, ja så er dette enda verre.

 

I mitt forrige innlegg på bloggen skriver jeg for første gang om behovet for et opprør. Et opprør til fordel for alminnelig folkeskikk. Jeg mener det er på HØY TID!

Les også gjerne min takk til Høyesterett her.

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top