Herre min hatt!

Ergoterapeutens ulike hatter

 

God morgen til hele Norge!

I dag er det jobb igjen og jeg er klar for en ny uke somi jobben som ergoterapeut.

I kommunehelsetjenesten er arbeidet svært variert og på hattehyllen ligger det flere forskjellige hatter.  I det ene oppdraget er jeg en terapeut som vurderer hjelpemidler, i det neste en som trener opp folk med ulike funksjonsnedsettelser. Neste øyeblikk er hatten for friskliv og gruppetrening der livsstilsendring er fokus, før jeg skifter til hatten for balansegruppen.

Herre min hatt ikke sant? 

Men, nettopp fordi jeg har så variert dag gjør at yrket er så spennende. Jeg stortrives med dette fordi jeg mest av alle hattene jeg har får anledning til å bruke menneskehatten, eller relasjonshatten om man vil.

Alle hattene inkluderer også selvsagt coach hatten. Livsstilscoaching er en hatt jeg virkelig digger. Her får jeg anledning til å bruke flere hatter som trenings og PT hatten, hypnose, og motivasjonshatten, og selvsagt også blogger hatten. Ikke verst sant?

Ergoterapiyrket kan virkelig anbafales. Neste uke tar jeg også på meg veilederhatten. Da skal jeg veilede og fortelle nye studenter om hva som gjør det så flott å være ergoterapeut.

Ha en nydelig uke folkens!

Mann for sin hatt

Erfaring? hva faen skal vi med det?

Reklame | Converse

erfaring

 

Converse//Converse//Converse//Converse//Converse

 

Etter en diskusjon med studenter for endel år tilbake som i fremtiden fortalte meg at de ønsket å ta en master samt lede store prosjekter i fremtiden, ønsket jeg å formidle til dem et par visdomsord på veien. Flotte ambisjoner hadde de og etter å ha fulgt dem i mange år så ser jeg at de har lykkes godt med deres mål. Jeg er veldig glad for det. Både innen helsevesenet spesielt og innen samfunnet generelt er det en tendens til å kreve mer og mer utdanning for å kunne jobbe. Mastersyken er et godt innarbeidet begrep etterhvert og stadig flere blir overflødige på grunn av manglende formell kompetanse.

Styrt avvikling av erfaringsbasert kunnskap?

Misforstå meg rett, men jeg synes det er flott at vi får høye krav til godt utdannede mennesker, og da spesielt innen helsevesenet, men det jeg snakker om her er mer den holdningen som eksisterer. En holdning som er både nedlatende og feil i forhold til dem med lang erfaring og med lite formell kompetanse. Jeg tror at det nå utvikler seg et slags skille mellom unge og høyt utdannede mennesker i alle bransjer og det jeg vil kalle en slags styrt avvikling av erfaringsbasert kunnskap. Jeg har stor tro på bruken av for eksempel erfaringkonsulenter innen helsevesenet, men disse blir ofte oversett eller på en måte henvist til kroken i et høyt utdannet miljø. Dette til tross for deres ubestridte erfaringsbaserte kunnskap på de områdene de arbeider med.

Dette har jeg brent for i alle år og det å verdsette erfaring innen helsefagene, er kunnskap som er helt uvurderlig. De som har begge deler opplever jeg som mye rausere enn teoretikere som kun jakter formalkunnskap. Mulig dette skyldes en manglende tro på egne praktiske erfaringer, ikke vet jeg. Det jeg derimot er helt sikker på er at når erfaring og formell teoretisk kunnskap snakker samme språk og evner å samarbeide, ja så er man da for pokker uslåelig omtrent. Vi trenger all den kunnskap i arbeid med mennesker vi kan få og i arbeid med mennesker så trenger vi livserfaringer, opplevde liv innen ulike bransjer og erfaringer med de aspekter ved helsevesenet som man ALDRI finner i noen bok.

Ta vare på de eldres uvurderlige kunnskap. Respekter og ta vare på den livserfaring de har skaffet seg!

Mange eldre har altså en kunnskap som vil bli borte om vi ikke tar vare på denne enorme ressursen som finnes der ute. Helt gratis! Ved å bruke den erfaringen et levd liv har gitt dem i kombinasjon med formell oppdatert kunnskap kan vi heve kvaliteten i helsevesenet betydelig på mange områder. Ved å yte erfaringsbasert kunnskap den respekt den fortjener så vil også flere kunne bidra inn mot yrker der rekruttering er et problem. Jeg skjønner godt at folk ikke gidder å jobbe en plass, eller starte et arbeidsliv der deres mangel på en master ikke blir respektert.

 

Jeg fortalte ergoterapistudentene mine en aldri så liten historie. Den kunne godt ha passet i mange andre yrker også.

La meg fortelle hva jeg formidlet. En liten sann historie fra slutten av 80 tallet.

Den gang jeg som nyutdannet industrirørlegger arbeidet på et større skipsverft her i Bergen.

Her var det mange flinke folk i mange ulike fagområder. Alt fra høyt utdannede ingeniører til hjelpearbeidere uten annen skole enn livets erfaringsbaserte kunnskap. Men med en erfaring som ingen av de høyt utdannede ingeniører hadde. En erfaringsbasert kunnskap som var helt nødvendig og avgjørende for å løse små og store problemer i ferdigstillelsen av ulike deler av prosessene som man holdt på med.

En dag kom ingeniøren med flotte tegninger som viste nøyaktig hvor man skulle brenne hull i dørken til slukene man skulle ha i mannskaps-dusjene. 12 stykker hull i alt.
De erfarne platearbeiderne fant raskt ut at dette ikke gikk da selve hullet kom til å komme midt i veggen mellom dusjbåsene.

Men ingeniøren sto på sitt og siden han hadde den formelle kompetansen, så fikk han siste ord.

Hullene ble laget og det viste seg raskt at erfaringen trumfet den teoretiske kunnskapen. Alle hullene måtte tettes og flyttes til riktig plass.

Siden den gang har jeg fått anledning til å arbeide som rørlegger i mange år. Jeg har også fått ødelagt ryggen min tidlig på 1990 tallet og blitt tvunget til å bli pasient og ufrivillig falt mellom alle stoler i NAV systemet. Her var jeg i ca 11 år.

I denne perioden utforsket jeg min kreative side og begynte som billedkunstner og fotograf og ved en tilfeldighet så fikk jeg i 2002 mulighet til å bli utdannet til ergoterapeut.

Så gjennom mange år som ergoterapeut har jeg alltid brukt min livskunnskap i arbeidet mitt. Alltid støttet i faglig kunnskapsbasert viten, men med et tidvis ganske skrått blikk på behandlingsmetodikken som til enhver tid benyttes. Så hver gang jeg møter “ingeniører” som mener at de vet hvor hullet i dørken skal være så sørger jeg for å stille korrigere dette uten altfor mye fuzz.

Det finnes en masse forskning rundt terapeutisk erfaringsbasert intervensjon, men helt korrekt forståelse vil man egentlig ikke ha før man har livserfaring nok til å vite hvordan folk egentlig har det og hvordan man da skal forstå hvordan verktøyet vi bruker kan benyttes i hvert enkelt tilfelle.

Så husk på det neste gang du møter en “hjelpearbeider” som forteller deg hvor hullet bør være. Lytt til vedkommende, vær ydmyk nok til å stole på at erfaring blandet med formell kunnskap ofte gir noe som unge nyutdannede ingeniører, flinke teoretikere, men uten livserfaring, har.

For ordens skyld kan jeg nevne at jeg har både den formelle kompetansen i det jeg gjør, med videreutdanning, men viktigst av alt en livserfaring som innbefatter de fleste av livets sider. Alt fra de lette og lyse erfaringsområder i livet, til de dypeste mørke skyggesidene i livs arenaer de færrest har opplevd.

 

Helsevesenet har i dag en utfordring med å være endringsvillig samt innovative på endel arenaer etter min mening.

Litt som å snu et tankskip i lille Lungegårdsvann midt i Bergen sentrum. Dette krever både faglig dyktighet, men også en erfaren los som kjenner bunnforholdene som sjøkartet ikke viser.

Da bør dere i fremtiden ikke bli en kaptein som ikke vil la losen og styrmannen samt dekksguttene arbeide sammen å gis tillit til å snu tankskipet. Ikke bli “ingeniører” som krever å vente i ukesvis på beskjed fra rederiet før man snur båten, hvis man ser at faren for å gå på grunn er overhengende.

Det kan fort vise seg å koste mer enn det smaker…

Jeg fortalte mine studenter den gang for mange år siden at hvis de skulle ende opp som kapteiner på egen skute et sted så støtt det private initiativ der kunnskap og erfaring danner grunnlaget for arbeidet som utføres. Ikke vær en ingeniør som krever at hullene i dørken må lages fordi det står beskrevet på tegningen hvis årevis med formell og uformell kunnskap forteller deg at tegningen er feil. Sørg for at du som kaptein stoler på og applauderer innovative initiativ som er egnet til å utvikle, fremme og legge til rette for innovasjon på en båt som trenger å skifte kurs i noen av farvannene den reiser i.

Vær en kaptein som stoler på at mannskapet ditt har erfaring og kunnskap nok sammen til å ta avgjørelser som fører båten i riktig retning. Og til dere som representerer rederiet foreslår jeg at dere innimellom sjekker om mannskapet gis den frihet til å unngå at skipet grunnstøter. Det kan dere fort spare store summer på. Just sayin!

Ønsker dere en fin dag folkens!

Mvh willy

 

Hjelp til å søke småhjelpemidler

Reklame | Gococo//Devold//Devold//Devold//2XU//Devold//2XU//Devold

 

Gococo//Devold//Devold//Devold//2XU//Devold//2XU//Devold

 

Hei alle sammen. I dag skal jeg fortelle dere om hvilke rettigheter du har når du trenger å søke hjelpemiddelsentralen om hjelp til utstyr som man IKKE kan søke på ordinært vis.

 

I dag tar jeg for meg alle dere som har vansker med grepsstyrke og håndfunksjon.

Svært mange revmatikere for eksempel har problemer med å holde spisebestikk, brødkniver, kopper og andre vanlige husholdningsartikler. Det er det vi kaller ADL hjelpemidler. Her står ADL for AKTIVITETER I DAGLIGLIVET.

Hvis du har en varig funksjonsnedsettelse som medfører behov for småhjelpemidler kan du søke om et økonomisk tilskudd fra NAV. Tilskuddsordningen er ment å dekke de ekstrautgifter du har til rimelige tekniske hjelpemidler som ikke er en del av hjelpemiddelsentralens sortiment.

Med dette menes det at NAV hjelpemiddelsentralen ikke dekker småhjelpemidler på samme måte som ved for eksempel rullestoler og liknende. Men, hvis behovet for hjelp på dette området er tilstede, så kan du søke om et lite beløp for å kunne skaffe deg de vanligste tingene du har behov for.

Du må søke skriftlig om tilskudd til rimelige hjelpemidler.  Søknaden må beskrive funksjonsproblemene og gi en begrunnelse for hvorfor det er nødvendig med småhjelpemidler for å fungere i dagliglivet. Du må selv gå til innkjøp av produktene, og du kan søke nytt tilskudd etter fire år.  På Nav.no finner du mer opplysninger og skjemaene du trenger for å søke om hjelpemidler.

Tilskuddet er et fastsatt beløp som du finner på oversikten over stønadssatser på nav.no. Vanligvis så ligger dette rundt 2000 kroner.

Hvis du synes dette er vanskelig å gjøre selv så bør du ta kontakt med din kommuneergoterapeut for å få den hjelpen du trenger.

Mange hjelpemiddelfirmaer har småhjelpemidler i sitt sortiment slik at du lett kan kjøpe dette fra deres nettbutikker.

Sunnaas sykehus har også på deres nettsider lagt ut en oversiktlig liste med informasjon. Anbefaler alle å scrolle litt her.

 

Det å miste kraft i hendene eller ha såpass dårlig hånd og armfunksjon, ja jeg kan ta med skulder og nakke i dette også, vil for mange være et stort tap. Det å ikke kunne verken åpne en brusflaske eller et syltetøyglass lengre er et tap av hverdagsmestring. Husk da at ved en kombinasjon av trening der dette er mulig og hjelpemidler for å kompensere for rest tap, så kan mye av disse vanskelige tingene falle på plass for de fleste.

Ergoterapeuter er den faggruppen som best kan vurdere og trene opp igjen håndfunksjon etter en skade eller funksjonsnedsettelse.

Jeg selv har trent opp igjen utallige håndskader der kraft og grepsfunksjon har vært redusert enten på grunn av en traumatisk skade, eller der sykdom har forårsaket funksjonsfall. MYE kan bedres ved riktig og god opptrening og etter dette kan også en del kompenseres ved hjelp av hjelpemidler som kraftgrep, flaskeåpnere og mye annet i hjelpemiddelprodusentenes sortiment.

 

Husk at alle ting du får problemer med i hverdagen kan det finnes bra og rett ut geniale løsninger for i hjelpemiddelhimmelen. Men husk at det også kan være til hinder for din opptrening og det er derfor lurt å få behovet ditt vurdert av en ergoterapeut. Ergoterapeuten kan og har som jobb å finne det rette hjelpemiddelet , samt hjelpe deg med selve søknaden.

 

Fremover vil jeg legge ut flere tips om hjelpemidler her på bloggen. Det kan ofte være tungt og vanskelig for mange å ha en oversikt over det som finnes og det kan derfor være lurt å titte innom denne kategorien fremover for mange gode søknadstips og produkttips i fremtiden.

I forbindelse med denne artikkelen viser jeg et produkt som er en spennende nyhet. Her får man som nevnt over ved tap av grepskraft, et nytt og bedre grep.

Les mer om dette her

 

 

Hjelpemiddelhimmelen

Reklame | better bodies

 

Better Bodies//Better Bodies//Better Bodies//Better Bodies//Better Bodies

 

Hei alle sammen!

I dag tar jeg opp et tema vi ergoterapeuter ofte møter i vår hverdag, nemlig hjelpemidler. Til tross for at hjelpemiddelformidling er en forsvinnende liten del av vår grunnutdanning så utgjør den en veldig stor del av ergoterapeuters hverdag.

Det å hjelpe mennesker med å vurdere behov for og søke på hjelpemidler er en viktig del av vårt yrke for å kunne hjelpe dem som har eller står i fare for å få en funksjonsnedsettelse. Dette er heldigvis flere og flere av norges befolkning klar over og behovet for ergoterapeutenes fagkunnskap har aldri vært større i kommunen eller i spesialisthelsetenesten.

Mange som får et midlertidig problem eller en varig funksjonedsettelse har i dag krav på hjelp fra det offentlige. Her finnes det desverre mange som ikke aner at ergoterapeut eller fysioterapitenesten i kommunen din kan hjelpe deg både på kort sikt og på lengre sikt.

 

Som ergoterapeut kan vi altså være behjelpelige både med å finne ut hvilket hjelpemiddel som kan passe best til deg samt å hjelpe deg med å søke på hjelpemiddelet hos NAV.

 

Men vent litt. Dette som da er en fantastisk ordning i velferdsnorge er kanskje også det feltet vi som ergoterapeuter møter mest motstand på og får mest kjeft for i vår hverdag. Både fra pårørende, brukere og til og med andre deler av helsetjenesten. Hva skjer liksom?! Dette som skal være en gode for å avhjelpe mennesker i deres daglige aktivitet blir altså veldig ofte kjempesint fordi de ikke får ta for seg i hjelpemiddelhimmelen.

 

HJELPEMIDDELHIMMELEN!

 

Navnet kommer fra en jeg møtte en gang for lenge siden. Vedkommende hadde hørt at det fantes et DIGERT LAGER på hjelpemiddelsentralene der man kunne gå å plukke ut alt man trengte og det man kunne ha bruk for. Rene hjelpemiddelhimmelen mente vedkommende. Det var litt morsomt, men det gav også meg som ergoterapeut en noe flau smak i munnen. Har man egentlig i dag underkommunisert det hjelpemidler EGENTLIG skal være til? Er det slik at både brukere, pårørende og til og med andre helseutøvere tror at det finnes en hjelpemiddelhimmel?

 

Vel, noen ganger tenker jeg at vi som ergoterapeuter må være flinkere å kommunisere ut dette med hjelpemiddelbehov sett opp mot kravet om nødvendighet og hensiktsmessighet for den enkelte pasient.

Det er veldig lett og fullt forståelig at mange tenker på et hjelpemiddel som noe som kan hjelpe dem i en vanskelig situasjon. Det er derimot ikke så mange som forstår at hvis NAV hjelpemiddelsentralen IKKE kan godkjenne deres søknad om det aktuelle hjelpemiddelet fordi det står i veien for deres rehabiliteringsprosess, ja så er ikke hjelpemiddelet hensiktsmessig.

 

For å ta et klassisk eksempel som jeg svært ofte møter i mitt arbeid som ergoeterapeut.

Man faller å brekker lårhalsen og man trenger opptrening og rehabilitering etter endt sykehusopphold. Så kontakter man helsevesenet i sin kommune eller man blir henvist via sykehuset for å da få vurdert ulike hjelpemidler. Samtid så har en eller annen kjent eller en eller annen i helsevesenet anbefalt dem en slik stol som man kan reise seg automatisk opp i. Altså en løftestol. Denne ser flott ut og rett fra hylle 4b i hjelpemiddelhimmelen.

Man skaper da en forventning i både seg selv, men også i dem rundt en om at dette må man jo ha og dette har man i tillegg KRAV på å få gratis.

Og tro meg. Veldig mange blir svært lei seg og sinte når fagpersoner som ergoterapeuter ikke kan anbefale et slikt hjelpemiddel fordi det faktisk er til HINDER for opptreningen på den ene siden og i tillegg er det et krav fra NAV om at behovet for å få hjelpemiddelet må være varig. Med varig menes her at funksjonsnedsettelsen er forventet å vare mer enn 2 år. Kjipt ikke sant?

Men hvis du tenker over det så er spørsmålet mer rettet mot at må det ikke være enda verre at hjelpemiddelet du trodde du trengte faktisk ble unngått fordi det tok fra deg muligheten til å bruke funksjonene dine sammen med det ergoterapeuten faktisk har spisskompetanse på nemlig opptrening og rehabilitering? Altså få deg på bena igjen? I mitt hode er det ikke tvil om hva JEG ville valgt.

 

Det er derfor vi som ergoterapeuter er der for å informere deg om fordeler og ulemper i det hjelpemiddelet du trenger, samt kaffe deg alternative hjelpemidler som FREMMER aktivitet og bevegelse og i tillegg STYRKER din evne til mulig bedring.

Noen ganger finner vi frem til de hjelpemidler som trengs midlertidig for å hjelpe deg i gang med rehabilitering, deretter skifter vi det ut med noe annet under rehabilitering for så å skaffe deg et hjelpemiddel som man trenger for å fylle det restbehovet du har ETTER rehabilitering.

 

Så why so ANGRY! 

Det er ingen som er mer frustrert enn de mennesker som blir utsatt for et funksjonsfall. Dette er et stort tap og det finne mange ulike måter å ta dette inn over seg. PROFESJONELLE HELSEARBEIDERE OG TERAPEUTER vet dette og forstår at det er slik. Det er en del av den menneskelige naturen å få lov til å reagere ulikt. Også med sinne. Det er derfor vi ser på informasjonsplikten som hellig. Uten at det informeres godt om hva som skal skje, hva man har krav på og ikke samt hva man kan motta av rehabilitering eller andre tjenester, ja så ender man ofte opp med sinne og frustrasjon. Ofte tenker jeg at det ville vært en lettelse om alle helsesystemer og helseprofesjoner hadde et felles språk og en felles forståelse.

 

Kanskje man da kunne besøke den VIRKELIGE hjelpemiddelhimmelen. Den himmelen som viste deg veien til et riktigst mulig hjelpemiddel som du fikk tildelt på et riktigst mulig tidspunkt i den trening og oppfølging du fikk av en ergoterapeut som vurderte riktigst mulig hva som er potensialet for opptrening og hva som bør kompenseres av hjelpemidler sammen med sine kolleger i andre tjenester, men også i en felles forståelse sammen med den viktigste av alt, nemlig deg som pasient. Du som pasient har KRAV på best mulig faglig kompetent hjelp når du får en funksjonsvikt. Da er det naturlig at du også får informasjon om hva som er det beste og mest faglig forsvarlige behandlingen som du kan. Selve valget er ditt.

Ønsker dere alle en nydelig høst!

Lurer dere på noe eller ønsker å kommentere så sleng gjerne inn en mail på [email protected] eller bruk kommentarfeltet.

willy

 

Tøffe menn gråter ikke

Reklame | NA-KD Shoes//adidas Originals//Converse

ensomhet

NA-KD Shoes//adidas Originals//Converse

 

Hei alle sammen.

Jeg er veldig spent om dagene da jeg har mye nytt på tapetet. Det er fortsatt litt for tidlig å røpe noe, men jeg lover å komme tilbake med spennende nytt snart.

Ellers så er jeg for tiden opptatt av dette med åpenhet generelt og åpenhet om MENNS psykiske helse spesielt.

Det vil være en god dag den dagen vi menn klarer å vise at vi også kan slite med ulike ting som følelser og psyke. Både angst og depresjoner kommer under det som kalles usynlig sykdom. Dessverre.

Det er på tide å åpne seg mannfolk!

Man må slutte å brenne inne med tunge tanker. Ja det er lett å si og svært vanskelig å gjøre, men det er forløsende. For meg selv så var det spesielt angsten som ble bedre med å være åpen. Depresjonen sitter litt lengre inne.

Det er mange som sier og mener noe om det å være åpen og folk er jo svært forskjellige. Jeg hørte forleden en dame si at det å åpne seg burde folk holde seg for god for. Det er liksom ikke alt som bør offentliggjøres, mente hun. Vel, jeg er helt uenig. Det er imidlertid forskjell på å selge ut alt som er privat, til det som er bedre i lyset og ikke i mørket av egen psyke. Hadde folk klart å fjerne sperrer for å åpne seg og klart å be om hjelp for det som er vondt, ja så er jeg overbevist om at vi hadde hatt færre selvmord.

Det er på tide å fjerne gamle holdninger om at tøffe menn ikke gråter.

 

Tøffe menn ber om hjelp når det er behov for å la tårer trille.

Tøffe menn har baller til å be om hjelp når tankene blir for vanskelig å takle alene.

Tøffe menn tør å si ifra om sine vansker.

 

Likevel er det et hinder for mange. Holdninger slik som at folk skal mene at man burde holde seg for god til å være åpen, tilhører fortiden. Den nye tiden bør vise at bare ved å være åpen så kan vi øke kunnskapen til dem rundt oss. Bare ved å være åpen kan man få forståelse for sine vansker.

Jeg er selvsagt åpen om mine vansker. For meg har dette totalt sett vært en god hjelp, men jeg har også møtt holdninger som har ført til at noen har tatt tydelig avstand. Vel, jeg har heldigvis klart å få selvtillit nok til å kunne heve meg over det faktum at ikke alle mennesker har jeg behov for å verken hilse på lengre eller å faktisk bry meg om at deres kunnskapsnivå ikke helt holder mål. Deres tap. Jeg bryr meg fint lite.

Det er likevel veldig lett for å mange med vanskeligheter å frykte dette. Mange har få eller ingen venner fra før og griper begjærlig om de få sjeldne sjansene som byr seg. Lett og forstå. Men husk da på dette: Er det slik at du vil sette egenverd og selvbilde på spill for å holde døren til dass åpen?

Eller er det egentlig noen ganger i livet bedre å lukke dodøren godt igjen, stenge ute dritten og heller åpne andre dører i livet. Holdninger som lukter ille bør stenges ute. Dører som fører til åpnere landskap er å foretrekke.

Jeg vil selv forsøke å åpne de dører i livet som jeg ikke er trygg på. Fordi jeg ikke vil la angsten skremme meg fra å leve. Jeg vil åpne nye dører selv om jeg ikke orker når depresjonen er såpass tung at livet synes meningsløst. Jeg vil åpne dem fordi jeg ikke bør frykte det jeg ikke vet noe om, men lære om hva som finnes bak døren. Alternativet er å sitte i dritten å la livet være vanskelig. Livet mitt skal leves. Ikke styres av andres holdninger og fordommer.

Jeg vil gråte så alle ser det, fordi jeg er mann nok til å kunne vise at jeg er et menneske. Jeg vil fortelle til alle at jeg ikke takler alt her i livet, men jeg takler mye likevel. Som alle andre mennesker. Jeg vil skrike ut når jeg trenger hjelp til å takle livet. Fordi jeg er mann nok til å vise at jeg hører til et sted. Jeg er en del av noe. Det er DU OGSÅ!

JEG ER MANN. JEG GRÅTER HVIS JEG FØLER FOR DET!

 

Ønsker dere alle en fin kveld. Har du behov for å spørre om noe så send meg gjerne en mail på [email protected] eller følg hverdagsaktiv på facebook for å sende en PM der.

Willy

 

Hjelp når hverdagen blir vanskelig

Reklame | TomTom//Cameron Nude Watch//Grip Grab

 

 

TomTom//Cameron Nude Watch//Grip Grab

 

Hei alle gode venner! 

 

I dag skriver jeg litt om hvordan det er å oppleve et funksjonsfall, samt hva du har rett på av hjelpemidler fra NAV hjelpemiddelsentralen.

 

Det å oppleve noe som reduserer din evne til å klare seg i hverdagen skjer dessverre mange mennesker hvert år og hver dag. For mange er dette en omveltning i livet som snur fullstendig opp ned på den tilværelsen man er vant til.

 

Noen har lette til moderate funksjonsfall, andre igjen har store og komplekse hjelpebehov. 

 

Så er det slik at vi heldigvis bor et et land der hjelpen ikke legger ytterligere stein til byrden. Man har da, avhengig av det reelle behovet, krav på både medisinsk og rehabiliterende hjelp. Alt dette tar vi for gitt at det er kostnadsfritt i vårt land. Det er slettes ikke slik i alle land.

 

Etter behandling får jeg som ergoterapeut mange henvendelser fra ulike tjenester og enkeltpersoner om behov for hjelp i hverdagen. Vi som ergoterapeuter er særlig godt egnet til å vurdere hjelpebehov opp mot trening, rehabilitering og behov for hjelpemidler.

 

Hjelpemidler er en del av den nye hverdagen som kan oppstå etter etter et funksjonsfall. Derfor er det viktig for oss som ergoterapeuter at hjelpemidler gir den enkelte en bedre hverdag i balanse med aktivitet og muligheten til å opprettholde funksjon. Dette betyr ofte en vurdering fra ergoterapeut som ser på den TOTALE situasjonen for den enkelte og ikke bare hva hjelpemiddelet kan løse på kort sikt. Man må som terapeut også ha kunnskapen om hva hjelpemiddelet kan bety for mulig REDUKSJON av funksjon.

 

Ved ukritisk å skaffe til veie hjelpemidler som faktisk BIDRAR til REDUKSJON av funksjon, vil hjelpemiddelet faktisk kunne ha en motsatt hensikt enn det det var tiltenkt. Det er derfor av stor viktighet at det er ergoterapeuter som vurderer og søker på ulike hjelpemidler.

 

Samtidig er det slik at mitt inntrykk også er at folk flest vet veldig lite om hvilke hjelpemidler som faktisk finnes der ute.

 

I dagens innlegg vil jeg trekke frem produkter som kan hjelpe deg å finne grepstyrke i hverdagen.

 

Mange er ikke klar over at det finnes ulike hjelpemidler til dette og at man kan søke om støtte til slikt fra NAV hjelpemiddelsentralen via ergoterapiavdelinga i kommunen der du bor.

 

Mange med artroser eller håndskader vil ofte ha store problemer med å kunne åpne stridige glass, ulike poser og det å kunne ha et godt grep om ting uten at dette forårsaker store smerter. Hjepemiddelfirmaers produkter kan være et godt alternativ for mange. 

 

Hvis du har smerter eller utfordringer med kraft for eksempel i hånd eller rett og slett ikke klarer hverdagen din like bra som før av ulike andre årsaker, ja så er det vel verdt å kontakte hjemkommunen din for å få ergoterapeut hjem til deg for en samtale. På denne måten kan dere i fellesskap finne de løsninger som er bra for deg for at du skal kunne få et bedre og mer aktivt liv.

Fremover vil dere kunne finne omtaler om ulike hjelpemidler som kan søkes om og hvordan dere går frem for å få hjelp. Innleggene legges i den nye kategorien hjelpemidler i hverdagen og ergoterapi her på bloggen!

Hilsen fra willy

 

 

Fibromyalgi -En usynlig sykdom!

fibromyalgi

 

 

 

adidas//adidas//adidas//adidas//2XU

 

Hallo alle gode mennesker. Dagens innlegg inneholder reklame// Ta en tur innom sponsorene mine for hyggelige og flott tilbud. Klikk dere inn på bildene over! 

I en rekke innlegg her på bloggen har jeg hatt et særlig fokus på lidelser og diagnoser som kommer under det vi kaller #usynligsyk. #Usynligsykdom er et mye større problem for svært mange, enn selve sykdommen, da stigmaet rundt tilstander som man ikke kan se med det blotte øyet er stort og fører ofte til at folk får sterkere symptomer, økt smerte, og dårligere psykisk helse.

Listen over #usynligesykdommer er lang som et vondt år og mange har bedt meg om å nevne spesifikt ulike sykdommer.

Jeg vil skrive mange flere innlegg fremover der de ulike diagnosene vil bli tatt opp, samt gi gode råd om hvordan man kan takle dem bedre. I dag vil jeg starte med Fibromyalgi.

Fremover vil jeg ta opp:

#/CFS/ME

#Kreft

#IBS

#Aspergers/autismelidelser

#Psykiske lidelser

#Muskel – Og skjelettlidelser

#Ryggsmerter

#Metabolsk Syndrom

#Lipødem

Listen er svært lang og dere må gjerne gi meg tilbakemeldinger om spesifikke ting som bør nevnes og gis faglige råd om fra ergoterapeuten. Her kan man også få råd om hvilke rettigheter man har innen hjelpemidler som NAV yter støtte til opp mot din tilstand. Det er mange hjelpemidler som kan være aktuelle for at hverdagen din kan bli lettere.

 

I dag ønsker jeg å rette fokus på FIBROMYALGI.

Trening og aktivitet er et av flere viktige våpen mot denne diagnosen. Norsk Helseinformatikk beskriver den kort som 

 

«Fibromyalgi er kjennetegnet ved kroniske muskelsmerter med varighet i minst 3 måneder. Tilstanden blir ofte mer plagsom med tiden, og mange av pasientene kan fortelle om plager allerede fra tidlig ungdom. De fleste som får diagnosen merker en stadig forverring av tilstanden, og opplever at det er blitt tungt å leve med smertene.»

Svært mange har denne tilstanden med store plager som gjør ens hverdag smertefull og til og med ufør i mange tilfeller.

Det finnes ikke noe entydig svar på hva som gjør at noen får fibromyalgi. Tidligere var det vanlig at mange oppfattet dette som en angst eller psykisk relatert sykdom. I dag vet man imidlertid bedre. Det er i dag konsensus om at fibromyalgi er en forstyrrelse i sentralnervesystemets regulering av smerte. Altså litt enklere forklart, at der andre får vondt av noe, der får personer med fibromyalgi vondere.

 

Så hva gjør man med dette?

Det er lett å tenke seg til at medikamentell behandling er en hovedbehandling. Tradisjonelle smertemedikamenter har imidlertid ikke vist seg å ha noe særlig god effekt. Slik at blandingsbehandlinger der man endrer livsstil, lærer å leve med smerter, enkelte smertestillende medikamenter og sist men ikke minst, fysisk aktivitet, har vist seg å kunne gi mennesker med fibromyalgi best mulig hverdag.

Fysisk aktivitet er den behandlingsformen som gjennom studier har hatt størst effekt på flest.

Det å øke sin kunnskap om at fibromyalgien ikke er ødeleggende for kroppen, men mer som en kronisk smerteopplevelse, kan hjelpe på mange. Kunnskap om egen sykdom er viktig og det finnes mange gode ressurser der ute på nettet om dette temaet.

 

Sjekk ut Norges Fibromyalgi forbund her.

 

Fysisk aktivitet er viktig ved mange sykdommer og tilstander. Dette vet vi med sikkerhet og jeg har gjennom mange års erfaring med fysisk aktivitet og aktivitetsanalyser som jo utgjør selve grunnstammen i ergoterapifaget, erfart at fysisk aktivitet og trening har effekt. Og da også gjerne i sammen med andre behandlingsformer som meditasjon, yoga og liknende. Det mange imidlertid gjør feil her er å kontakte hjelp som ikke uten videre har den kompetansen som kreves for å balansere dette.

Ergoterapeuter og fysioterapeuter som har arbeidet med disse problemstillingene over tid, er gjerne de som er best kvalifisert til å balansere aktivitetsnivået hos mennesker med Fibromyalgi.

Ergoterapeuter har gjennom sin utdanning særlig fokus på balansen mellom aktivitet og hvile, noe som er essensielt i tilnærmingen til ulike smerteproblematikker og tilstander som for eksempel Fibromyalgi. Gjennom spesifikke kartleggingsmetoder og spesifikk tilnærming til det å finne lystbetonte og balanserte treningsaktiviteter kan vi som ergoterapeuter finne de individuelle små, men viktige forskjellene som gir en riktig og avbalansert aktivitet. Det er altså ikke bare å gunne på. Slik at når du leter etter #coacher og motivatorer så bør du finne folk som har de grunnleggende kvalifikasjoner utover kun treningskunnskap og kunnskap om kosthold.

Når man har Fibromyalgi er det å anbefale trening som gir bedre kondisjon. 

Når kondisen blir bedre, får man større overskudd og en større muskelmasse gjør hverdagen enklere. Kondisjonstrening vil også gi en følelse av mestring som igjen er med å redusere smerter. Lett til moderat kondisjonstrening er å foretrekke. Aktivitet og trening med såkalt eksplosivitet er ikke å anbefale. Dette kan være ballspill, løping med høy intensitet og trening der muskler og ledd får høy belastning.

Uansett er det viktig å ikke isolere seg, men søke den hjelpen man trenger for å kunne være både sosialt aktiv og i en riktig #aktivitetsbalanse. Og heldigvis er tiden da en ergoterapeut kun ble sett på som formidler av hjelpemidler definitivt over!

Ønsker dere alle en fin og fredfull dag i kjærlighetens tegn.

 

Mvh Willy

 

Jævla navere!

Usynlig sykdom

 

Hei alle fine mennesker!

 

Som overskriften i dag sier, så vil jeg ta for meg holdninger og forståelse rundt dette med sykdom som man nødvendigvis ikke ser. Listen over slike sykdommer er uendelig lang, dessverre og holdningene rundt dette tidvis forkastelige.

 

Etter at innlegget om usynlig sykdom ble publisert på bloggen min, har flere tusen lest, delt og reagert på dette. Det er helt klart et mye større problem enn hva jeg trodde når jeg skrev det. Det gjør meg både lei meg og oppgitt.

 

Dette innlegget kan du lese i sin helhet her.

 

Jeg trodde faktisk at vi i 2019 var kommet lenger enn dette. Jeg trodde faktisk at kunnskapen generelt hadde økt siden jeg selv begynte min usynlige sykdom for mange, mange år siden. Jeg trodde at empati og forståelse faktisk sto høyere i dagens samfunn. Jeg er nok for naiv.

 

Når skal folk skjønne at sykdom innehar ulike former? Når skal folk skjønne at det er KRAV OG PRESTASJONSKULTUREN i dagens yrkesliv som oftest ikke er forenelig med å gå i jobb under rehabilitering? Dette til tross for tilrettelegging fra arbeidsgiver. 

Når skal folk skjønne at det er HOLDNINGENE FRA EGNE KOLLEGER, samt ønske fra en selv om å prestere som før som er med på å gjøre #usynligsykdom verre?

 

Jævla naver, jævla latsabb, du er en belastning for samfunnet. 

 

Dette runger fortsatt i ørene til dem som rammes av sykdom som ikke man åpenbart kan se ved første øyekast. Hva i himmelens navn er det som gjør at mennesker klarer å si slike ting til og om andre?

 

Det er på tide å ta igjen. Det er på tide å skape en større forståelse av dette med usynlig sykdom. Det er på tide med en større offentlig debatt og holdningsendring fra alle som styrer og bestemmer. Det er på tide at det stilles krav til våre folkevalgte om at holdningskampanjer og tilrettelegging av empatiplattformer etablereres.

 

Tenk dere om #usynligsykdom ble omtalt, akseptert og behandlet med empati, forståelse, kunnskap og aksept på samme måte som de sykdommene som man tydelig ser? Tenk dere om vi kunne se på de såkalte NAVèrne og trygdede som likeverdige mennesker som gjør så godt de kan i livet på DERES EGNE PREMISSER og INNENFOR EGNE RAMMER? Simpelthen fordi de aldri kan oppleve eller klare å gå i “normalt” arbeid? Tenk om vi kunne hyllet deres innsats for å overleve i et samfunn der KRAV ofte er styrende for suksess?

 

Tenk dere om vi kunne ha et såpass høyt utviklet samfunn både som medmennesker og innenfor kunnskap og forståelse at holdninger som tilhører middelalderen en gang for alle ble begravd i glemselen?

 

La oss skape holdningsendring folkens! La oss danne våre EMPATIPLATTFORMER for dem som er usynlig syk. La oss få stå sammen og møtes med empati og forståelse. La oss gi dem likeverd og sosial verdsettelse.

 

Jeg vil være en slik plattform. Jeg vil være der for alle som sliter med #usynlig sykdom. Jeg vil fremsnakke, forsvare og endre holdningene til alle rundt meg mot dem som sliter. Jeg vil være en som forstår deres kamp. Jeg vil begynne med meg selv, og det oppfordrer jeg alle andre til å gjøre også. Enten det faller sleivete kommentarer fra kolleger, venner eller familie. Hvem som helst. Stå opp for dem med #usynligsykdom og si ifra!

Willy

Å leve med smerter

 

Et ambisiøst innlegg på bloggen i dag.

 

Smerter er nemlig ikke bare, bare. Det er potensielt dødelig, invalidiserende eller såpass funksjonsnedsettende at livet som man kjente det, opphører eller settes innerst i et rom der lys sjelden slippes inn.

 

Mange har slått seg på fingeren opptil flere ganger i løpet av livet. Det gjør sykt vondt. Men det er da også en smerte som går over. Andre har fått ulike smerter som følge av akutte sykdommer. Som regel kan dette behandles, smertedempes og til slutt er man frisk og smertefri.

 

Men for veldig mange er smerter en kronisk tilstand som vedvarer resten av livet. Selvsagt i ulike grader og i ulik styrke, men altså da vondt 24/7. Tenk deg tanken at du våkner om morgenen og det første du kjenner når du åpner øynene er trykkende og brennende smerter i alle fingrene. Tenk deg at du er så stiv når du prøver å reise deg fra sengen at stikkende og lynende smerter i ben, armer og spesielt i korsryggen at tårene presser seg ukontrollert ut av de lyseblå. Tenk deg at brystet kjennes ut som om det vil kollapse, lungene svir og hodet dundrer i smerter av nattens søvn.

 

Dette er virkeligheten for mange med revmatisme, muskelsmerter, søvnvansker, artritt, artrose og mange andre diagnoser og kroniske tilstander. 

 

Så kommer det mest lammende av alt, nemlig fatigue. Overveldende utmattelse av fysisk og eller psykisk og sosial karakter. Man er så trøtt at man kan falle i søvn stående. Utslitt av noe man ikke helt forstår. Man har jo bare vært på jobb. På butikken. Vasket gulv, eller annet småtteri som aldri var noe problem før.

 

Fullstendig manglende lyst og overskudd til noe som helst. Man kjenner seg fullstendig lammet, oppgitt og ubrukelig.

 

Smerter er personlig.

 

Mine smerter er ikke lik noen andres og motsatt. Dette fordi smerter OPPLEVES FORSKJELLIG. 

 

Derfor er det vanskelig å generalisere smerter. De er så ulikt opplevd. Så utrolig personlige. Og fysisk smerte leier ofte hånden til psykisk smerte, eller motsatt. Derfor er det ofte en omfattende endring som må til for å redusere eller fjerne smerter helt eller delvis. Det nytter ikke å komme dragende med påstander om at dette funket for meg, da burde det også funke for alle andre. Det er i beste fall en hån mot andres personlige OPPLEVELSE  av sine smerter. 

 

Its complicated!

 

Smertene du opplever i hverdagen kan endres, fjernes eller ingen av delene. Jadda, oppmuntrende ord her altså. Nå finnes det jo utrolig mange kjente og ukjente diagnoser i verden. Dette er et faktum. Det finnes over 7 milliarder mennesker på kloden og ikke en av dem har et smertemønster som er helt likt en annens. Litt som med fingeravtrykk. Likevel er det noen hovedkomponenter som er felles.

 

“Smerte er en ubehagelig opplevelse som forbindes med skade, eller noe som oppfattes som skade, i en del av kroppen.” (NHI)

 

Kronisk smerte er på en måte meningsløs, noe som bidrar til at den kan ha store psykiske følger. Den er gjerne fulgt av depressive følelser, og den kan bidra til symptomer som energifattigdom, fordøyelsesproblemer og søvnforstyrrelser. Det er typisk at smertefølelsen blir mer og mer preget av psykiske og sosiale faktorer, noe som igjen bidrar til at smertestillende medisiner får mindre effekt (NHI).

 

Så for oss mange som har levd et liv med smerter, så vet vi at smertestillende medikamenter har en viss effekt over kortere tid. På lengre sikt så trenger vi å øke dosene for å redusere smertene. Dette er dårlig nytt for kronikere som jo har smerter som ikke lar seg fjerne med akutte tiltak. Så derfor er man på en måte fanget i en virvelstrøm som bare forsterkes negativt gjennom livet, og flere og flere kroppslige, psykiske og sosiale smerter blir lagt til listen din over smerter.

 

Den verste smerten jeg noensinne har opplevd er den sosiale smerten. Det å være en del av en utadvendt og deltakende verden, til å ekskludere meg selv fra den verden som engang var. Et valg som utelukkende skulle virke smertedempende fra alle ytre ubehageligheter som venner, krav, kolleger og verden forøvrig. Fordi man føler seg utilstrekkelig, lite verdt og ikke i stand til å bidra. Dette fører oss over på den smerten som psykisk legges til alle de andre tingene. Bedre å være alene med sitt enn å dele sutringen med andre, ikke sant?

 

For sutring er det jo ingen som liker. Altså er det bedre å isolere seg? Fjerne mulighetene til at andre skal himle med øynene og hate synet av en. Bedre det…? 

 

Å fylle sine tilhørere med sykdomsprat er litt som å invitere til party og kun sitte hele kvelden å bla i uinteressante familiebilder. Kjekt for den som eier bildene, men dørgende ukoselig og kjipt for dem med null interesse for det. Lets go party! Et annet sted.

Det er da man virkelig må snu kameraet mot seg selv. Hva om vi bare har det festlig? Er det virkelig fornuftig å gi sine egne smerter så mye taletid? Nei, selvsagt ikke.

 

Smerter nærer av oppmerksomhet.

 

Det er ingen grunn til å fore sin elendighet til sine omgivelser, legge til smertene sine ulike sosiale og psykiske komponenter for så å sørge for å holde den i live med stadige påfyll av oppmerksomhet, er det vel?

Det å leve med smerter er ikke enkelt. Hvorfor gjøre det enda verre?

 

Å leve med smerter.

 

Det er som nevnt i overskriften på dette innlegget nettopp det jeg foreslår. For veldig mange som lever med kroniske smerter, finnes det gjerne svært begrensede muligheter til å fjerne smertene for godt. Så hva gjør man da?

Jo man bør finne alternative måter å takle sine smerter på. Ikke finne sterkere og sterkere medisiner, men alternative måter å gjøre dagene bedre på. Dette handler ofte om å trene opp igjen komponenter som man har mistet for lenge, lenge siden. 

 

Man må lære å leve om igjen. Man bør kanskje snu speilet og se på andre ting enn de fysiske smertene. For de er der. De er vonde. Det er det ingen som betviler og det er som nevnt KUN DEG SELV som kan kjenne på DINE smerter. Fordi smerter er personlige.

 

Det som hjalp for meg selv og som jeg hele tiden jobber med fortsatt, er å gjøre noe med de ANDRE tingene. De tingene som forsterker den fysiske smerten.

 

La oss se litt på hvilke komponenter jeg selv tok tak i.

 

Man har de fysiske smertene.

Man har de psykiske smertene.

Og man har de sosiale smertene.

 

De fysiske smertene gjorde jeg lite med innledningsvis. Men det å ta tak i de psykiske og sosiale smertene startet en ny tid.

 

Litt etter litt måtte jeg arbeide med å endre min oppfatning av gammelt skitt som lå som en klamp rundt hjerte og sinn og hindret kroppen i å takle smerter så bra som den burde. All urettferdighet, skuffelse, mindreverd og skitt som lå der fra gammelt av måtte jobbes med. Dette er til hinder for å leve. Fordi du lever i fortiden og med dette nærer du smerten din som er i dag. Håpløst dårlig taktikk for å lære å leve på nytt.

 

Og de sosiale smertene ligger som en invalidiserende klamp om foten min enda. Dette synes jeg selv er det verste. Dette er det som i dag fortsatt er det som gir meg flest smerter den dag i dag. På et tidspunkt i livet forsøker man å fjerne en del av smertene ved å ekskludere seg fra alle sosiale deler av livet. Dette er en særlig dårlig strategi. Dette fører til tap av venner, kolleger, evne til deltakelse i samfunnet og ikke minst til et knust selvbilde og ødelagt selvtillit. Den dag i dag har jeg enda ikke klart å få nære venner, og en “normal” evne til deltagelse i samfunnets ulike morsomme deler. Dager preget av tristhet og angst for å feile.

 

Likevel har det skjedd ting som gir meg håp. Som har gitt meg andre veier å spasere på. Med dager fylt av flere positive elementer enn negative. Med smerter på det psykiske og sosiale plan som jeg kanskje etter hvert kan leve enda bedre med og ikke minst med en tydelig reduksjon i de kroppslige smertene.

 

Ved å tvinge meg selv til å bli et nytt menneske. En bedre utgave av mitt tidligere jeg, der jeg helt har endret oppfatning av meg selv. Der jeg tok tak i alle mine “sannheter” og jobbet med å endre livsoppfatning. Jobbet med å kvitte meg med alle tanker om hvor urettferdig verden og alle andre har behandlet meg. Fjernet tanken om å å hele tiden “levere”. Jeg trenger ikke lenger være best. Eller tro at det å være best er den eneste måten. Jeg trenger heller ikke lenger å la selvbildet mitt styre mine omgivelser. Tidligere var det livsviktig for meg at alle andre mennesker likte meg. Dette har jeg heldigvis lagt bort. Det er nok svært mange som ikke liker meg, men det er nå greit. Man kan ikke bli likt av alle. Nå gjelder det bare å bli sett på som menneske. Og også å se på andre med et smil, en hjelpende hånd og en respekt. Da har jeg det bedre med meg selv.

 

Dette grepet har vært det viktigste for meg. Dette har fjernet mange av de komponentene som har vært mest smertefulle. Ved å akseptere meg selv og min situasjon så har jeg fått det bedre.

 

Ved å også se på mine fysiske smerter på en annen måte har jeg kunnet redusere bruken av sterke smertestillende som jeg gikk på for svært mange år siden nå. Ved å begynne å trene så har smertene sakte, sakte, men likevel sikkert blitt til å leve med. Og ved å begynne å trene da mener jeg IKKE at man bør kaste seg rundt å bestille time på et treningssenter eller kjøpe sykkel og gyve løs. Man bør IKKE tro at dette er gjort i løpet av no time. Man bør derimot bygge stein på stein.

 

Bygge stein på stein.

 

Trening med smerter krever en tålmodig tilnærming. Sakte med riktige øvelser bør man starte å øve hjernen og muskelapparatet til å bli vant til økte smerter. Hjernen, musklene og nerveapparatet ditt trenger å øves opp på nytt. Litt som å lære å gå på nytt igjen. Dette kan ta tid. Årevis for mange. Men hvis du tenker på at du nå skal trene resten av livet, på samme måte som du også skal dekke dine basale behov som mat og drikke, ja så setter man treningen litt i et levelig perspektiv. Men da må også treningen tilpasses slik at det blir som et godt måltid og ikke som bitter sitron. Trening med smerter gjør vondt. Kanskje i mange uker og måneder. Men sakte og sikkert så begynner det det å bli bedre. Nerveapparatet ditt blir vant til økt belastning og smerteterskelen din øker. Du blir mer motstandsdyktig.

 

Smertene kan kontrolleres!

 

Sakte, men sikkert begynner du og ta kontrollen over smertene. Både de sosiale, psykiske og fysiske smertene dine. Du finner mer og mer ut av hva som funker for deg. Hva som gir dagene mer mening og glede. For min egen del var det løping. Det å løpe lange, rolige turer gir smerter, men enda flere smertedempende komponenter. Og etter å ha løpt i noen år nå, ja så er jeg sterkere og bedre trent enn da jeg var 35 år. En god følelse som også bygger opp igjen et knust selvbilde. Med tiden. I dag kontrollerer jeg smertene mine bedre. Det betyr ikke at jeg er kvitt alle medisiner eller smerter i kropp og sjel. Men det betyr at jeg er bedre i stand til å forstå, akseptere og leve med smerter i ulike grader. De fleste dagene mine er gode nå. Mot før da det var motsatt. Jeg har kontrollen!

 

Det er mulig å leve med smerter!

 

Husk det. Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det som er viktig. Gårsdagen har alltid vært. Legg det bak deg. Morgendagen trenger man ikke å bekymre seg for. Man vet aldri hva som kommer. Lev i nuet, for det er det eneste som betyr noe. Mitt liv. Ditt liv. Grip mulighetene som gir deg lykke. Kortvarig, langvarig eller blafrende lykke. Dyrk livet. Ikke smertene.

Løping som medisin

løping som medisin

 

Hei alle sammen!

 

I dagens blogginnlegg dykker jeg litt dypere i jogging og løping som medisin. 

 

Det finnes jo utallige treningsformer og metoder for fysisk fostring der ute i den store verden. Hvorfor valgte jeg løping og jogging som treningsform?

 

Til det er det vel egentlige svaret at det er noe sammensatt. For meg som alltid har hatet løping var det ikke et selvsagt valg om at dette skulle bli en lidenskap.

 

Som jeg har nevnt i tidligere blogginnlegg begynte jeg altså å røyke når jeg var ni år gammel. Dette var nok starten på hvorfor jeg hatet løping, men også begynnelsen på hvorfor det ble en lidenskap. Jeg skal forklare hvorfor.

 

Da jeg sluttet å røyke i 2006/7, så var formen dårlig. Det var på høy tid å gjøre noe. Min kunnskap på denne tiden som ferdig utdannet ergoterapeut med nevrologi som særskilt interessefelt og hjernen spesielt, var årsaken til at jeg ville prøve noe helt annet enn styrketrening som lå hjertet mitt nærmest. Jeg tok noen små prøvende løpeturer for å bedre pusten, men dette var så vondt og ubehagelig at jeg gav meg ganske raskt.

 

Det skulle gå enda noen år før jeg begynte på igjen.

 

I 2013 fikk jeg i oppdrag å starte og lede lokal frisklivssentral. Jeg var en del av et interkommunalt team som da reiste til frisklivssentralen i Modum kommune. En del av denne turen innebar at vi skulle lære litt hvordan de hadde startet og drev sin frisklivssentral. I dette lå det også en trenings gjennomgang. De andre deltakerne var jo superspreke og hadde ingen synlige vansker med denne gjennomgangen som besto av løping og intervaller i skogen. Jeg derimot, slet med pusten og holdt på å omkomme. Jeg var jo mer en kandidat som deltaker enn som trener. Da bestemte jeg meg for at pusten skulle bedres.

 

Jeg begynte med å se på hvordan hjernen fungerer i forhold til endring, og hvorfor jeg egentlig hatet løping. Løping var nok det som var den veien jeg burde gå for å bedre kondisen. Det visste jeg jo. Men det var jo så himla ubehagelig!

 

Jeg gikk systematisk til verks og utfordret mine uvaner med å tenke motsatt det jeg hadde i hodet. Ja, jeg hatet løping, men hva om jeg bestemte meg for å like det? Rett og slett snu hat til kjærlighet?

 

Jeg begynte å jogge. Rolige små turer på rundt hundre til to hundre meter. ALT gjorde vondt. Bena, lungene armer og hode. Men jeg smilte tappert og fortsatte. Hundre meter ble til tusen, til to tusen, til tre tusen. Og det gikk med et smil. Er det en ting jeg vil si så er det at etter 14 dager med rolige joggeturer, så var pusten betydelig bedre. Dette var en opplevelse som gav meg den ypperste motivasjonen av dem alle, nemlig evnen til å glede meg over bedre helse. En målbar helsegevinst. Jeg hadde også en tanke om å ikke gjøre løping til et mål om bedre tider og lengre enn langt. Bare et eneste mål og det var gleden av å kunne løpe en mil, eller 5 kilometer, 3 kilometer, whatever som jeg fikk lyst til. Ingen press, kun gleden av å kjenne hodet fylles med endorfiner og lunger som var i stand til å løpe ti kilometer i rolig tempo uten å bli dårlig, miste pusten eller verre.

 

Dette er virkeligheten i dag. Det er ikke pusten som stopper meg fra å løpe langt, men styrken i bena. Jeg forbrenner det farlige magefettet med lengre løping i rolig tempo og jeg forbedrer styrke i alle deler av kroppen. Spesielt i kjernemuskulatur. Derfor er løping ved siden av svømming kanskje den ultimate treningsformen. Og på veien har jeg funnet ut hvor mange nøkler ligger gjemt i forhold til å bedre både fysisk og psykisk helse.

 

Løping hjelper for kondisjon, kols, diabetes 2, blodtrykk, overvekt, svak muskulatur, og ikke minst mange ulike psykiske utfordringer. Angst og depresjon har jeg selv erfart at dette hjelper mot.

 

Så budskapet er egentlig enkelt. Hater du å løpe så er det kanskje det du bør gjøre? Fordi at ved å utfordre hjernens etablerte “sannheter”, eller uvaner om man vil så legges det tilrette for endring. Varig endring, ikke kortvarige slankekurer og støttemedlemskap på gymmen.

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top