Hjelp når hverdagen blir vanskelig

Reklame | TomTom//Cameron Nude Watch//Grip Grab

 

 

TomTom//Cameron Nude Watch//Grip Grab

 

Hei alle gode venner! 

 

I dag skriver jeg litt om hvordan det er å oppleve et funksjonsfall, samt hva du har rett på av hjelpemidler fra NAV hjelpemiddelsentralen.

 

Det å oppleve noe som reduserer din evne til å klare seg i hverdagen skjer dessverre mange mennesker hvert år og hver dag. For mange er dette en omveltning i livet som snur fullstendig opp ned på den tilværelsen man er vant til.

 

Noen har lette til moderate funksjonsfall, andre igjen har store og komplekse hjelpebehov. 

 

Så er det slik at vi heldigvis bor et et land der hjelpen ikke legger ytterligere stein til byrden. Man har da, avhengig av det reelle behovet, krav på både medisinsk og rehabiliterende hjelp. Alt dette tar vi for gitt at det er kostnadsfritt i vårt land. Det er slettes ikke slik i alle land.

 

Etter behandling får jeg som ergoterapeut mange henvendelser fra ulike tjenester og enkeltpersoner om behov for hjelp i hverdagen. Vi som ergoterapeuter er særlig godt egnet til å vurdere hjelpebehov opp mot trening, rehabilitering og behov for hjelpemidler.

 

Hjelpemidler er en del av den nye hverdagen som kan oppstå etter etter et funksjonsfall. Derfor er det viktig for oss som ergoterapeuter at hjelpemidler gir den enkelte en bedre hverdag i balanse med aktivitet og muligheten til å opprettholde funksjon. Dette betyr ofte en vurdering fra ergoterapeut som ser på den TOTALE situasjonen for den enkelte og ikke bare hva hjelpemiddelet kan løse på kort sikt. Man må som terapeut også ha kunnskapen om hva hjelpemiddelet kan bety for mulig REDUKSJON av funksjon.

 

Ved ukritisk å skaffe til veie hjelpemidler som faktisk BIDRAR til REDUKSJON av funksjon, vil hjelpemiddelet faktisk kunne ha en motsatt hensikt enn det det var tiltenkt. Det er derfor av stor viktighet at det er ergoterapeuter som vurderer og søker på ulike hjelpemidler.

 

Samtidig er det slik at mitt inntrykk også er at folk flest vet veldig lite om hvilke hjelpemidler som faktisk finnes der ute.

 

I dagens innlegg vil jeg trekke frem produkter som kan hjelpe deg å finne grepstyrke i hverdagen.

 

Mange er ikke klar over at det finnes ulike hjelpemidler til dette og at man kan søke om støtte til slikt fra NAV hjelpemiddelsentralen via ergoterapiavdelinga i kommunen der du bor.

 

Mange med artroser eller håndskader vil ofte ha store problemer med å kunne åpne stridige glass, ulike poser og det å kunne ha et godt grep om ting uten at dette forårsaker store smerter. Hjepemiddelfirmaers produkter kan være et godt alternativ for mange. 

 

Hvis du har smerter eller utfordringer med kraft for eksempel i hånd eller rett og slett ikke klarer hverdagen din like bra som før av ulike andre årsaker, ja så er det vel verdt å kontakte hjemkommunen din for å få ergoterapeut hjem til deg for en samtale. På denne måten kan dere i fellesskap finne de løsninger som er bra for deg for at du skal kunne få et bedre og mer aktivt liv.

Fremover vil dere kunne finne omtaler om ulike hjelpemidler som kan søkes om og hvordan dere går frem for å få hjelp. Innleggene legges i den nye kategorien hjelpemidler i hverdagen og ergoterapi her på bloggen!

Hilsen fra willy

 

 

Fibromyalgi -En usynlig sykdom!

fibromyalgi

 

 

 

adidas//adidas//adidas//adidas//2XU

 

Hallo alle gode mennesker. Dagens innlegg inneholder reklame// Ta en tur innom sponsorene mine for hyggelige og flott tilbud. Klikk dere inn på bildene over! 

I en rekke innlegg her på bloggen har jeg hatt et særlig fokus på lidelser og diagnoser som kommer under det vi kaller #usynligsyk. #Usynligsykdom er et mye større problem for svært mange, enn selve sykdommen, da stigmaet rundt tilstander som man ikke kan se med det blotte øyet er stort og fører ofte til at folk får sterkere symptomer, økt smerte, og dårligere psykisk helse.

Listen over #usynligesykdommer er lang som et vondt år og mange har bedt meg om å nevne spesifikt ulike sykdommer.

Jeg vil skrive mange flere innlegg fremover der de ulike diagnosene vil bli tatt opp, samt gi gode råd om hvordan man kan takle dem bedre. I dag vil jeg starte med Fibromyalgi.

Fremover vil jeg ta opp:

#/CFS/ME

#Kreft

#IBS

#Aspergers/autismelidelser

#Psykiske lidelser

#Muskel – Og skjelettlidelser

#Ryggsmerter

#Metabolsk Syndrom

#Lipødem

Listen er svært lang og dere må gjerne gi meg tilbakemeldinger om spesifikke ting som bør nevnes og gis faglige råd om fra ergoterapeuten. Her kan man også få råd om hvilke rettigheter man har innen hjelpemidler som NAV yter støtte til opp mot din tilstand. Det er mange hjelpemidler som kan være aktuelle for at hverdagen din kan bli lettere.

 

I dag ønsker jeg å rette fokus på FIBROMYALGI.

Trening og aktivitet er et av flere viktige våpen mot denne diagnosen. Norsk Helseinformatikk beskriver den kort som 

 

«Fibromyalgi er kjennetegnet ved kroniske muskelsmerter med varighet i minst 3 måneder. Tilstanden blir ofte mer plagsom med tiden, og mange av pasientene kan fortelle om plager allerede fra tidlig ungdom. De fleste som får diagnosen merker en stadig forverring av tilstanden, og opplever at det er blitt tungt å leve med smertene.»

Svært mange har denne tilstanden med store plager som gjør ens hverdag smertefull og til og med ufør i mange tilfeller.

Det finnes ikke noe entydig svar på hva som gjør at noen får fibromyalgi. Tidligere var det vanlig at mange oppfattet dette som en angst eller psykisk relatert sykdom. I dag vet man imidlertid bedre. Det er i dag konsensus om at fibromyalgi er en forstyrrelse i sentralnervesystemets regulering av smerte. Altså litt enklere forklart, at der andre får vondt av noe, der får personer med fibromyalgi vondere.

 

Så hva gjør man med dette?

Det er lett å tenke seg til at medikamentell behandling er en hovedbehandling. Tradisjonelle smertemedikamenter har imidlertid ikke vist seg å ha noe særlig god effekt. Slik at blandingsbehandlinger der man endrer livsstil, lærer å leve med smerter, enkelte smertestillende medikamenter og sist men ikke minst, fysisk aktivitet, har vist seg å kunne gi mennesker med fibromyalgi best mulig hverdag.

Fysisk aktivitet er den behandlingsformen som gjennom studier har hatt størst effekt på flest.

Det å øke sin kunnskap om at fibromyalgien ikke er ødeleggende for kroppen, men mer som en kronisk smerteopplevelse, kan hjelpe på mange. Kunnskap om egen sykdom er viktig og det finnes mange gode ressurser der ute på nettet om dette temaet.

 

Sjekk ut Norges Fibromyalgi forbund her.

 

Fysisk aktivitet er viktig ved mange sykdommer og tilstander. Dette vet vi med sikkerhet og jeg har gjennom mange års erfaring med fysisk aktivitet og aktivitetsanalyser som jo utgjør selve grunnstammen i ergoterapifaget, erfart at fysisk aktivitet og trening har effekt. Og da også gjerne i sammen med andre behandlingsformer som meditasjon, yoga og liknende. Det mange imidlertid gjør feil her er å kontakte hjelp som ikke uten videre har den kompetansen som kreves for å balansere dette.

Ergoterapeuter og fysioterapeuter som har arbeidet med disse problemstillingene over tid, er gjerne de som er best kvalifisert til å balansere aktivitetsnivået hos mennesker med Fibromyalgi.

Ergoterapeuter har gjennom sin utdanning særlig fokus på balansen mellom aktivitet og hvile, noe som er essensielt i tilnærmingen til ulike smerteproblematikker og tilstander som for eksempel Fibromyalgi. Gjennom spesifikke kartleggingsmetoder og spesifikk tilnærming til det å finne lystbetonte og balanserte treningsaktiviteter kan vi som ergoterapeuter finne de individuelle små, men viktige forskjellene som gir en riktig og avbalansert aktivitet. Det er altså ikke bare å gunne på. Slik at når du leter etter #coacher og motivatorer så bør du finne folk som har de grunnleggende kvalifikasjoner utover kun treningskunnskap og kunnskap om kosthold.

Når man har Fibromyalgi er det å anbefale trening som gir bedre kondisjon. 

Når kondisen blir bedre, får man større overskudd og en større muskelmasse gjør hverdagen enklere. Kondisjonstrening vil også gi en følelse av mestring som igjen er med å redusere smerter. Lett til moderat kondisjonstrening er å foretrekke. Aktivitet og trening med såkalt eksplosivitet er ikke å anbefale. Dette kan være ballspill, løping med høy intensitet og trening der muskler og ledd får høy belastning.

Uansett er det viktig å ikke isolere seg, men søke den hjelpen man trenger for å kunne være både sosialt aktiv og i en riktig #aktivitetsbalanse. Og heldigvis er tiden da en ergoterapeut kun ble sett på som formidler av hjelpemidler definitivt over!

Ønsker dere alle en fin og fredfull dag i kjærlighetens tegn.

 

Mvh Willy

 

Jævla navere!

Usynlig sykdom

 

Hei alle fine mennesker!

 

Som overskriften i dag sier, så vil jeg ta for meg holdninger og forståelse rundt dette med sykdom som man nødvendigvis ikke ser. Listen over slike sykdommer er uendelig lang, dessverre og holdningene rundt dette tidvis forkastelige.

 

Etter at innlegget om usynlig sykdom ble publisert på bloggen min, har flere tusen lest, delt og reagert på dette. Det er helt klart et mye større problem enn hva jeg trodde når jeg skrev det. Det gjør meg både lei meg og oppgitt.

 

Dette innlegget kan du lese i sin helhet her.

 

Jeg trodde faktisk at vi i 2019 var kommet lenger enn dette. Jeg trodde faktisk at kunnskapen generelt hadde økt siden jeg selv begynte min usynlige sykdom for mange, mange år siden. Jeg trodde at empati og forståelse faktisk sto høyere i dagens samfunn. Jeg er nok for naiv.

 

Når skal folk skjønne at sykdom innehar ulike former? Når skal folk skjønne at det er KRAV OG PRESTASJONSKULTUREN i dagens yrkesliv som oftest ikke er forenelig med å gå i jobb under rehabilitering? Dette til tross for tilrettelegging fra arbeidsgiver. 

Når skal folk skjønne at det er HOLDNINGENE FRA EGNE KOLLEGER, samt ønske fra en selv om å prestere som før som er med på å gjøre #usynligsykdom verre?

 

Jævla naver, jævla latsabb, du er en belastning for samfunnet. 

 

Dette runger fortsatt i ørene til dem som rammes av sykdom som ikke man åpenbart kan se ved første øyekast. Hva i himmelens navn er det som gjør at mennesker klarer å si slike ting til og om andre?

 

Det er på tide å ta igjen. Det er på tide å skape en større forståelse av dette med usynlig sykdom. Det er på tide med en større offentlig debatt og holdningsendring fra alle som styrer og bestemmer. Det er på tide at det stilles krav til våre folkevalgte om at holdningskampanjer og tilrettelegging av empatiplattformer etablereres.

 

Tenk dere om #usynligsykdom ble omtalt, akseptert og behandlet med empati, forståelse, kunnskap og aksept på samme måte som de sykdommene som man tydelig ser? Tenk dere om vi kunne se på de såkalte NAVèrne og trygdede som likeverdige mennesker som gjør så godt de kan i livet på DERES EGNE PREMISSER og INNENFOR EGNE RAMMER? Simpelthen fordi de aldri kan oppleve eller klare å gå i “normalt” arbeid? Tenk om vi kunne hyllet deres innsats for å overleve i et samfunn der KRAV ofte er styrende for suksess?

 

Tenk dere om vi kunne ha et såpass høyt utviklet samfunn både som medmennesker og innenfor kunnskap og forståelse at holdninger som tilhører middelalderen en gang for alle ble begravd i glemselen?

 

La oss skape holdningsendring folkens! La oss danne våre EMPATIPLATTFORMER for dem som er usynlig syk. La oss få stå sammen og møtes med empati og forståelse. La oss gi dem likeverd og sosial verdsettelse.

 

Jeg vil være en slik plattform. Jeg vil være der for alle som sliter med #usynlig sykdom. Jeg vil fremsnakke, forsvare og endre holdningene til alle rundt meg mot dem som sliter. Jeg vil være en som forstår deres kamp. Jeg vil begynne med meg selv, og det oppfordrer jeg alle andre til å gjøre også. Enten det faller sleivete kommentarer fra kolleger, venner eller familie. Hvem som helst. Stå opp for dem med #usynligsykdom og si ifra!

Willy

Å leve med smerter

 

Et ambisiøst innlegg på bloggen i dag.

 

Smerter er nemlig ikke bare, bare. Det er potensielt dødelig, invalidiserende eller såpass funksjonsnedsettende at livet som man kjente det, opphører eller settes innerst i et rom der lys sjelden slippes inn.

 

Mange har slått seg på fingeren opptil flere ganger i løpet av livet. Det gjør sykt vondt. Men det er da også en smerte som går over. Andre har fått ulike smerter som følge av akutte sykdommer. Som regel kan dette behandles, smertedempes og til slutt er man frisk og smertefri.

 

Men for veldig mange er smerter en kronisk tilstand som vedvarer resten av livet. Selvsagt i ulike grader og i ulik styrke, men altså da vondt 24/7. Tenk deg tanken at du våkner om morgenen og det første du kjenner når du åpner øynene er trykkende og brennende smerter i alle fingrene. Tenk deg at du er så stiv når du prøver å reise deg fra sengen at stikkende og lynende smerter i ben, armer og spesielt i korsryggen at tårene presser seg ukontrollert ut av de lyseblå. Tenk deg at brystet kjennes ut som om det vil kollapse, lungene svir og hodet dundrer i smerter av nattens søvn.

 

Dette er virkeligheten for mange med revmatisme, muskelsmerter, søvnvansker, artritt, artrose og mange andre diagnoser og kroniske tilstander. 

 

Så kommer det mest lammende av alt, nemlig fatigue. Overveldende utmattelse av fysisk og eller psykisk og sosial karakter. Man er så trøtt at man kan falle i søvn stående. Utslitt av noe man ikke helt forstår. Man har jo bare vært på jobb. På butikken. Vasket gulv, eller annet småtteri som aldri var noe problem før.

 

Fullstendig manglende lyst og overskudd til noe som helst. Man kjenner seg fullstendig lammet, oppgitt og ubrukelig.

 

Smerter er personlig.

 

Mine smerter er ikke lik noen andres og motsatt. Dette fordi smerter OPPLEVES FORSKJELLIG. 

 

Derfor er det vanskelig å generalisere smerter. De er så ulikt opplevd. Så utrolig personlige. Og fysisk smerte leier ofte hånden til psykisk smerte, eller motsatt. Derfor er det ofte en omfattende endring som må til for å redusere eller fjerne smerter helt eller delvis. Det nytter ikke å komme dragende med påstander om at dette funket for meg, da burde det også funke for alle andre. Det er i beste fall en hån mot andres personlige OPPLEVELSE  av sine smerter. 

 

Its complicated!

 

Smertene du opplever i hverdagen kan endres, fjernes eller ingen av delene. Jadda, oppmuntrende ord her altså. Nå finnes det jo utrolig mange kjente og ukjente diagnoser i verden. Dette er et faktum. Det finnes over 7 milliarder mennesker på kloden og ikke en av dem har et smertemønster som er helt likt en annens. Litt som med fingeravtrykk. Likevel er det noen hovedkomponenter som er felles.

 

“Smerte er en ubehagelig opplevelse som forbindes med skade, eller noe som oppfattes som skade, i en del av kroppen.” (NHI)

 

Kronisk smerte er på en måte meningsløs, noe som bidrar til at den kan ha store psykiske følger. Den er gjerne fulgt av depressive følelser, og den kan bidra til symptomer som energifattigdom, fordøyelsesproblemer og søvnforstyrrelser. Det er typisk at smertefølelsen blir mer og mer preget av psykiske og sosiale faktorer, noe som igjen bidrar til at smertestillende medisiner får mindre effekt (NHI).

 

Så for oss mange som har levd et liv med smerter, så vet vi at smertestillende medikamenter har en viss effekt over kortere tid. På lengre sikt så trenger vi å øke dosene for å redusere smertene. Dette er dårlig nytt for kronikere som jo har smerter som ikke lar seg fjerne med akutte tiltak. Så derfor er man på en måte fanget i en virvelstrøm som bare forsterkes negativt gjennom livet, og flere og flere kroppslige, psykiske og sosiale smerter blir lagt til listen din over smerter.

 

Den verste smerten jeg noensinne har opplevd er den sosiale smerten. Det å være en del av en utadvendt og deltakende verden, til å ekskludere meg selv fra den verden som engang var. Et valg som utelukkende skulle virke smertedempende fra alle ytre ubehageligheter som venner, krav, kolleger og verden forøvrig. Fordi man føler seg utilstrekkelig, lite verdt og ikke i stand til å bidra. Dette fører oss over på den smerten som psykisk legges til alle de andre tingene. Bedre å være alene med sitt enn å dele sutringen med andre, ikke sant?

 

For sutring er det jo ingen som liker. Altså er det bedre å isolere seg? Fjerne mulighetene til at andre skal himle med øynene og hate synet av en. Bedre det…? 

 

Å fylle sine tilhørere med sykdomsprat er litt som å invitere til party og kun sitte hele kvelden å bla i uinteressante familiebilder. Kjekt for den som eier bildene, men dørgende ukoselig og kjipt for dem med null interesse for det. Lets go party! Et annet sted.

Det er da man virkelig må snu kameraet mot seg selv. Hva om vi bare har det festlig? Er det virkelig fornuftig å gi sine egne smerter så mye taletid? Nei, selvsagt ikke.

 

Smerter nærer av oppmerksomhet.

 

Det er ingen grunn til å fore sin elendighet til sine omgivelser, legge til smertene sine ulike sosiale og psykiske komponenter for så å sørge for å holde den i live med stadige påfyll av oppmerksomhet, er det vel?

Det å leve med smerter er ikke enkelt. Hvorfor gjøre det enda verre?

 

Å leve med smerter.

 

Det er som nevnt i overskriften på dette innlegget nettopp det jeg foreslår. For veldig mange som lever med kroniske smerter, finnes det gjerne svært begrensede muligheter til å fjerne smertene for godt. Så hva gjør man da?

Jo man bør finne alternative måter å takle sine smerter på. Ikke finne sterkere og sterkere medisiner, men alternative måter å gjøre dagene bedre på. Dette handler ofte om å trene opp igjen komponenter som man har mistet for lenge, lenge siden. 

 

Man må lære å leve om igjen. Man bør kanskje snu speilet og se på andre ting enn de fysiske smertene. For de er der. De er vonde. Det er det ingen som betviler og det er som nevnt KUN DEG SELV som kan kjenne på DINE smerter. Fordi smerter er personlige.

 

Det som hjalp for meg selv og som jeg hele tiden jobber med fortsatt, er å gjøre noe med de ANDRE tingene. De tingene som forsterker den fysiske smerten.

 

La oss se litt på hvilke komponenter jeg selv tok tak i.

 

Man har de fysiske smertene.

Man har de psykiske smertene.

Og man har de sosiale smertene.

 

De fysiske smertene gjorde jeg lite med innledningsvis. Men det å ta tak i de psykiske og sosiale smertene startet en ny tid.

 

Litt etter litt måtte jeg arbeide med å endre min oppfatning av gammelt skitt som lå som en klamp rundt hjerte og sinn og hindret kroppen i å takle smerter så bra som den burde. All urettferdighet, skuffelse, mindreverd og skitt som lå der fra gammelt av måtte jobbes med. Dette er til hinder for å leve. Fordi du lever i fortiden og med dette nærer du smerten din som er i dag. Håpløst dårlig taktikk for å lære å leve på nytt.

 

Og de sosiale smertene ligger som en invalidiserende klamp om foten min enda. Dette synes jeg selv er det verste. Dette er det som i dag fortsatt er det som gir meg flest smerter den dag i dag. På et tidspunkt i livet forsøker man å fjerne en del av smertene ved å ekskludere seg fra alle sosiale deler av livet. Dette er en særlig dårlig strategi. Dette fører til tap av venner, kolleger, evne til deltakelse i samfunnet og ikke minst til et knust selvbilde og ødelagt selvtillit. Den dag i dag har jeg enda ikke klart å få nære venner, og en “normal” evne til deltagelse i samfunnets ulike morsomme deler. Dager preget av tristhet og angst for å feile.

 

Likevel har det skjedd ting som gir meg håp. Som har gitt meg andre veier å spasere på. Med dager fylt av flere positive elementer enn negative. Med smerter på det psykiske og sosiale plan som jeg kanskje etter hvert kan leve enda bedre med og ikke minst med en tydelig reduksjon i de kroppslige smertene.

 

Ved å tvinge meg selv til å bli et nytt menneske. En bedre utgave av mitt tidligere jeg, der jeg helt har endret oppfatning av meg selv. Der jeg tok tak i alle mine “sannheter” og jobbet med å endre livsoppfatning. Jobbet med å kvitte meg med alle tanker om hvor urettferdig verden og alle andre har behandlet meg. Fjernet tanken om å å hele tiden “levere”. Jeg trenger ikke lenger være best. Eller tro at det å være best er den eneste måten. Jeg trenger heller ikke lenger å la selvbildet mitt styre mine omgivelser. Tidligere var det livsviktig for meg at alle andre mennesker likte meg. Dette har jeg heldigvis lagt bort. Det er nok svært mange som ikke liker meg, men det er nå greit. Man kan ikke bli likt av alle. Nå gjelder det bare å bli sett på som menneske. Og også å se på andre med et smil, en hjelpende hånd og en respekt. Da har jeg det bedre med meg selv.

 

Dette grepet har vært det viktigste for meg. Dette har fjernet mange av de komponentene som har vært mest smertefulle. Ved å akseptere meg selv og min situasjon så har jeg fått det bedre.

 

Ved å også se på mine fysiske smerter på en annen måte har jeg kunnet redusere bruken av sterke smertestillende som jeg gikk på for svært mange år siden nå. Ved å begynne å trene så har smertene sakte, sakte, men likevel sikkert blitt til å leve med. Og ved å begynne å trene da mener jeg IKKE at man bør kaste seg rundt å bestille time på et treningssenter eller kjøpe sykkel og gyve løs. Man bør IKKE tro at dette er gjort i løpet av no time. Man bør derimot bygge stein på stein.

 

Bygge stein på stein.

 

Trening med smerter krever en tålmodig tilnærming. Sakte med riktige øvelser bør man starte å øve hjernen og muskelapparatet til å bli vant til økte smerter. Hjernen, musklene og nerveapparatet ditt trenger å øves opp på nytt. Litt som å lære å gå på nytt igjen. Dette kan ta tid. Årevis for mange. Men hvis du tenker på at du nå skal trene resten av livet, på samme måte som du også skal dekke dine basale behov som mat og drikke, ja så setter man treningen litt i et levelig perspektiv. Men da må også treningen tilpasses slik at det blir som et godt måltid og ikke som bitter sitron. Trening med smerter gjør vondt. Kanskje i mange uker og måneder. Men sakte og sikkert så begynner det det å bli bedre. Nerveapparatet ditt blir vant til økt belastning og smerteterskelen din øker. Du blir mer motstandsdyktig.

 

Smertene kan kontrolleres!

 

Sakte, men sikkert begynner du og ta kontrollen over smertene. Både de sosiale, psykiske og fysiske smertene dine. Du finner mer og mer ut av hva som funker for deg. Hva som gir dagene mer mening og glede. For min egen del var det løping. Det å løpe lange, rolige turer gir smerter, men enda flere smertedempende komponenter. Og etter å ha løpt i noen år nå, ja så er jeg sterkere og bedre trent enn da jeg var 35 år. En god følelse som også bygger opp igjen et knust selvbilde. Med tiden. I dag kontrollerer jeg smertene mine bedre. Det betyr ikke at jeg er kvitt alle medisiner eller smerter i kropp og sjel. Men det betyr at jeg er bedre i stand til å forstå, akseptere og leve med smerter i ulike grader. De fleste dagene mine er gode nå. Mot før da det var motsatt. Jeg har kontrollen!

 

Det er mulig å leve med smerter!

 

Husk det. Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det som er viktig. Gårsdagen har alltid vært. Legg det bak deg. Morgendagen trenger man ikke å bekymre seg for. Man vet aldri hva som kommer. Lev i nuet, for det er det eneste som betyr noe. Mitt liv. Ditt liv. Grip mulighetene som gir deg lykke. Kortvarig, langvarig eller blafrende lykke. Dyrk livet. Ikke smertene.

Løping som medisin

løping som medisin

 

Hei alle sammen!

 

I dagens blogginnlegg dykker jeg litt dypere i jogging og løping som medisin. 

 

Det finnes jo utallige treningsformer og metoder for fysisk fostring der ute i den store verden. Hvorfor valgte jeg løping og jogging som treningsform?

 

Til det er det vel egentlige svaret at det er noe sammensatt. For meg som alltid har hatet løping var det ikke et selvsagt valg om at dette skulle bli en lidenskap.

 

Som jeg har nevnt i tidligere blogginnlegg begynte jeg altså å røyke når jeg var ni år gammel. Dette var nok starten på hvorfor jeg hatet løping, men også begynnelsen på hvorfor det ble en lidenskap. Jeg skal forklare hvorfor.

 

Da jeg sluttet å røyke i 2006/7, så var formen dårlig. Det var på høy tid å gjøre noe. Min kunnskap på denne tiden som ferdig utdannet ergoterapeut med nevrologi som særskilt interessefelt og hjernen spesielt, var årsaken til at jeg ville prøve noe helt annet enn styrketrening som lå hjertet mitt nærmest. Jeg tok noen små prøvende løpeturer for å bedre pusten, men dette var så vondt og ubehagelig at jeg gav meg ganske raskt.

 

Det skulle gå enda noen år før jeg begynte på igjen.

 

I 2013 fikk jeg i oppdrag å starte og lede lokal frisklivssentral. Jeg var en del av et interkommunalt team som da reiste til frisklivssentralen i Modum kommune. En del av denne turen innebar at vi skulle lære litt hvordan de hadde startet og drev sin frisklivssentral. I dette lå det også en trenings gjennomgang. De andre deltakerne var jo superspreke og hadde ingen synlige vansker med denne gjennomgangen som besto av løping og intervaller i skogen. Jeg derimot, slet med pusten og holdt på å omkomme. Jeg var jo mer en kandidat som deltaker enn som trener. Da bestemte jeg meg for at pusten skulle bedres.

 

Jeg begynte med å se på hvordan hjernen fungerer i forhold til endring, og hvorfor jeg egentlig hatet løping. Løping var nok det som var den veien jeg burde gå for å bedre kondisen. Det visste jeg jo. Men det var jo så himla ubehagelig!

 

Jeg gikk systematisk til verks og utfordret mine uvaner med å tenke motsatt det jeg hadde i hodet. Ja, jeg hatet løping, men hva om jeg bestemte meg for å like det? Rett og slett snu hat til kjærlighet?

 

Jeg begynte å jogge. Rolige små turer på rundt hundre til to hundre meter. ALT gjorde vondt. Bena, lungene armer og hode. Men jeg smilte tappert og fortsatte. Hundre meter ble til tusen, til to tusen, til tre tusen. Og det gikk med et smil. Er det en ting jeg vil si så er det at etter 14 dager med rolige joggeturer, så var pusten betydelig bedre. Dette var en opplevelse som gav meg den ypperste motivasjonen av dem alle, nemlig evnen til å glede meg over bedre helse. En målbar helsegevinst. Jeg hadde også en tanke om å ikke gjøre løping til et mål om bedre tider og lengre enn langt. Bare et eneste mål og det var gleden av å kunne løpe en mil, eller 5 kilometer, 3 kilometer, whatever som jeg fikk lyst til. Ingen press, kun gleden av å kjenne hodet fylles med endorfiner og lunger som var i stand til å løpe ti kilometer i rolig tempo uten å bli dårlig, miste pusten eller verre.

 

Dette er virkeligheten i dag. Det er ikke pusten som stopper meg fra å løpe langt, men styrken i bena. Jeg forbrenner det farlige magefettet med lengre løping i rolig tempo og jeg forbedrer styrke i alle deler av kroppen. Spesielt i kjernemuskulatur. Derfor er løping ved siden av svømming kanskje den ultimate treningsformen. Og på veien har jeg funnet ut hvor mange nøkler ligger gjemt i forhold til å bedre både fysisk og psykisk helse.

 

Løping hjelper for kondisjon, kols, diabetes 2, blodtrykk, overvekt, svak muskulatur, og ikke minst mange ulike psykiske utfordringer. Angst og depresjon har jeg selv erfart at dette hjelper mot.

 

Så budskapet er egentlig enkelt. Hater du å løpe så er det kanskje det du bør gjøre? Fordi at ved å utfordre hjernens etablerte “sannheter”, eller uvaner om man vil så legges det tilrette for endring. Varig endring, ikke kortvarige slankekurer og støttemedlemskap på gymmen.

Gratistilbud!

 

Denne uken har vært gull for meg rent treningsmessig. Ikke bare har jeg fått startet opp med tøffere egentrening som er i rute til Bergen city marathon, men jeg har fått mange nye deltakere gratistreningene mine.

 

I dag gyver vi løs på nok et arrangement der vi løper, jogger, går og gogger i en klokketime.

 

Jeg gleder meg alltid til disse fine søndagene der vi kan nyte flotte baneforhold på Ågotnes idrettspark sammen med andre som ønsker å være ørlite mer aktiv. Det å legge inn èn liten klokketime der vi får utfordret pulsen og muskulatur i rygg, hofte armer og ben er en svært god investering i egen helse. Når Man i tillegg vet at dette er gullstandarden for ulike utfordringer med ensomhet, depresjoner, uro og annet, ja så er det vel ingenting å vente på.

 

Som mange av dere som har fulgt bloggen min en stund vet, så er det viktig for meg å lage et gratis tilbud til alle som ønsker å være i aktivitet. Spesielt for dem som er lite i bevegelse fra før skal dette være et trygt og sammensveiset tilbud som er tuftet på felleskap, glede og respekt for alle andre mennesker. For meg er antimobbing i alle former og gode holdninger til andre mennesker avgjørende for egen glede, god helse og et bedre liv.

 

Bloggen hverdagsaktiv.blogg.no ble startet opp nettopp for å kunne gi et tilbud til dem som var særlig utsatt. Mange kommunale og private tiltak er svært gode, men de mangler også noe som jeg mener vi kan være med å dekke, nemlig plass til alle og det faktum at det er et gratis tilbud med en løype som alle kan gå i sitt tempo. Så enten man er fullbefaren konkurranseløper eller om du sitter i rullestol så er det plass på en slik bane som dette.

 

Sliter du med ulike psykiske vansker, ja så er det plass til deg også. Enten man vil gå for seg selv eller løpe mot de raskeste er det opp til hver enkelt. Deltakelse er nøkkelordet.

 

Det å kunne møte opp og delta er for mange det første skrittet til et nytt liv, eller en bedring av livskvalitet. Hvis man møter opp og overhodet ikke er i stand til å bevege seg en eneste meter, ja så er du pinadø plass til deg også. Fordi du da har overvunnet terskelen over det å delta. Du er like velkommen som alle andre. Dette tilbudet skiller seg derfor ut fra de fleste offentlige og private tiltak som har et fokus på dem som er mye bedre og som kan nyttiggjøre seg et tempo som mange ikke klarer.

 

Min soleklare overbevisning er at det er alt for få tilbud til dem som ikke klarer noe som helst. Til dem som av ulike grunner ikke klarer å gå ut av døren i frykt for å møte livet. Det er alt for få gratis tilbud på tider som ikke ligger i arbeidstiden til folk eller når folk er opptatt med annen form for tilbud. Derfor har hverdagsaktiv.blogg.no tilbudet om søndager når jeg selv har anledning til det.

 

Jeg vil kunne bistå deltakerne med råd og motivasjon til å kunne bli mer aktiv innenfor den timen vi er i bevegelse, men også hvordan man kan ta disse timene på egenhånd.

 

Så husk å spørre meg om ulike ting dere lurer på underveis så skal jeg svare dere så godt jeg klarer. Det er også fullt mulig å sende inn spørsmål til meg via facebooksiden min PTHVERDAGSAKTV.

 

Velkommen til en fin dag i det som ser ut til å bli en solskinnsdag med aktiv bevegelse i fokus. Husk at det er ikke viktig hva man gjør, men OM MAN GJØR!

Artrose eller bursitt? Trening eller operasjon?

 

Man kjenner at man lever når smertene jager i skulderleddet. Spesielt når man løfter armen over hodet for å hente noe i hyllen. Tårene presser seg ut av øynene selv om man ikke vil i det smerten lyner gjennom arm og skulder.

Mange har diagnosen artrose. Og skuldrene er for mange et utsatt område i kroppen.

Selv har jeg operert høyre skulder for nå snart to år siden. Og med godt resultat må jeg legge til. Det tok imidlertid mer enn et år med trening og rehabilitering før smertene forsvant. Nå har venstre skulder begynt å bli dårlig med akkurat de samme symptomene.

Denne gangen er jeg imidlertid mer usikker på om jeg vil operere. Grunnen til det er at jeg var ute av drift såpass lenge sist, og at jeg nå støtter meg til nyere forskning om at trening hjelper muligens bedre enn operasjon.

Dette vil da selvsagt kreve at jeg faktisk trener, samt at legene uansett bør ha det siste ordet i saken. Hvis du er en av dem som mistenker at du har artrose, eller slitasjegikt som det også kalles, så bør du uansett få dette utredet.

Det er jo ikke sikkert at smertene skyldes artritt, men kanskje andre tilstander som for eksempel bursitt, eller betennelser i slimposer i skulderen.

Dette er jo to ulike tilstander som i utgangspunktet krever ulik behandling. Det er derfor det er så viktig med god utredning.

Ved bursitt er det vondt og vanskelig å løfte hånden over skulderhøyde. Det er da heller ikke anbefalt da slimposene da blir klemt og dette kan bidra til å opprettholde betennelsen. Den mest effektive behandlingen i dag er å få en sprøyte med steroider.

For artrose er det mer og mer vanlig å starte opp med treningsterapi fremfor operasjon. Dette må i så fall spesialisten din si noe om.

Så folkens, ikke gå rundt å ha vondt. Bestill time til lege og finn ut beste måte å behandle deg på!

`kje tenk på det…

 

I dag skriver jeg om en diagnose som er godt kjent av mange. Og med godt kjent mener jeg selvsagt godt kjent i leddene våre. Smerter er en unaturlig, men likevel naturlig følge av Artritt. Selv har jeg diagnosen Artritt, eller Polyartritt, som det heter når vanskene er over flere ledd. Derav Poly som betyr mange, eller flere.

 

Polyartritt er smerte lokalisert til flere ledd og kan være ledsaget av hevelse, varmeøkning, rødhet eller redusert bevegelighet i det samme leddet.

Smerte lokalisert i to til fire ledd kalles oligoartritt, i fem eller flere kalles det polyartritt

Alle ledd består av ben og brusk og en omgivende leddkapsel. Inne i leddet finnes leddvæske. Rundt leddene er det leddbånd, sener og muskler. Alle disse strukturene kan ved sykdom føre til smerter.

Selv er jeg tidvis sterkt plaget av smerter i fingrenes ytterste ledd. Innimellom er det såpass vondt at jeg ikke klarer å knytte hendene, andre ganger kjenner jeg lite og ingenting til det.

Årsakene kan være mange og jeg skal ikke gå nærmere inn på det her, men du kan finne mye god informasjon om dette her.

For mange som lever med ulike smerter forårsaket av artritt kan hverdagen mange ganger være svært vanskelig. Konstant tretthet og smerter gjør en mye mer inaktiv enn man ønsker. Og som vi vet så er inaktivitet en ond sirkel som fører en dypere inn i tilleggssykdommenes verden.

Av erfaring vet jeg at været og humøret spiller en rolle i hvordan man opplever smertene i kroppen når man våkner om morgenen og har vondt, er stiv, og alt knirker. Hvis det regner og blåser sideveis i tillegg, ja så gjør det noe med totalopplevelsen vår. Vi vet at det blir en drittdag.

 

Det er lett for andre å bare slenge ut “Ta deg sammen, så går det over”, og da er ihvertfall dagen kjørt! Medisiner og smertestillende hjelper, men bør da være som et stadig minkende tillegg til andre og mer varige løsninger.

 

Det er svært viktig at vi som sliter med disse tingene, snur oss og forteller speilet hvilken retning vi ønsker å gå videre. Ved å klare å akseptere situasjonen vår så er man på vei. Deretter er det viktig med informasjon. Det å finne ut mest mulig om sykdommen vår begynner med fastlegen eller en henvisning til spesialister innen feltet. Her vil man kunne få mye råd og strategier for å kunne leve best mulig med smerter, og med plagene man har.

 

Norges revmatikerforbund og andre organisasjoner og nettsteder har også mye kunnskaps og erfaringsbasert kunnskap om artritt og tilsvarende diagnoser og er et godt sted å starte sin jakt på informasjon. Om artrose finner du kunnskap her.

 

Og tro det folkens, det å skaffe seg god og riktig informasjon er ofte selve nøkkelen til en løsning. Hvis vi bare tutler rundt og sliter med alt for oss selv, ja så vet vi ikke noen ting som kan føre til en bedring av livsstil og smerter. Dette fører en bare dypere inn i slit og slep.

 

Så punkt en MÅ bli å søke relevant og valid informasjon.

 

Dernest er det å finne ut hva som kan være DIN VEI videre. Vi er jo alle forskjellige og det å finne en måte å leve med sykdommen på som passer akkurat deg, er viktig. Det å hoppe på alle andres erfaringer kan være ok, men hjelper ikke i lengden hvis du ikke trives med det.

 

Hvor mange ganger jeg har sagt til meg selv at “jeg har prøvd ALT”, har jeg ikke tall på. Ingenting har heller ikke virket, men først når jeg fant kombinasjoner og riktige mengder og intensitet i trening og smertestillende, så har ting blitt bedre.

 

For trening og fysisk aktivitet er neste og viktige punkt.

 

Sørg for å finne ditt eget aktivitetsnivå og intensitet, samt frekvens.

 

Det siste punktet i dag er kanskje det punktet som har hjulpet meg mest. Dette er aksept. Med aksept for at man sliter, samt åpenhet om det man har, vil omverdenen også muligens forstå. Men det er forskjell på å fortelle alle om egen sykdom og det å mase hull i hodet på alle som er nær deg. La sykdommen få fred. Ikke mas om det for da gir du næring til å holde den foran deg, ikke bak deg slik du helst vil. Som min sønn alltid sier klok som han er,

 

“kje tenk på det”

 

Så siste punktet i dag må være, ikke tenk på det.

 

Overtenking og tyt på de rundt deg nærer som sagt dritten du sliter med og trenger ikke oppmerksomhet til vanlig. Så ikke tenk på det! Kanskje det viktigste rådet av alle…

 

Fibromyalgi og trening

 

Mange sliter i dag med diagnosen Fibromyalgi. Men hva er egentlig Fibromyalgi?

 

Fibromyalgi beskrives av Norsk Revmatikerforbund som

 

Et utbredt helseproblem som preges av vedvarende smerter. Smertene kan komme og gå, og de kan vandre rundt i kroppen. Mange med fibromyalgi kan også føle seg utmattet og ha søvnproblemer. Symptomene kan variere i intensitet og forverres ofte av stress”.

Sjekk forøvrig også ut bloggen til Mallemey i revmatikerforbundet. Her finner du mange gode tips og innlegg.

 

Fibromyalgi er også i høyeste grad en usynlig sykdom.Mine tanker om dette kan du lese mer om her. Mange som får diagnosen Fibromyalgi, har også tilleggsvansker med lav selvtillit, stress, og psykiske vansker som følge av problemer som oppstår i kjølvannet av sykdommen. Ofte skyldes problemene sosial eksklusjon, tap av arbeid, manglende forståelse og konstant tretthet.

 

La det være sagt med en gang. Det finnes i utgangspunktet ingen klar kur mot Fibromyalgi. Men det finnes mange måter å leve med, samt håndtere sykdommen slik at man kan få et tilnærmet normalt liv.

 

Det finnes mange som mener mangt om behandling og trening sett opp mot fibromyalgi, men faktum er at det finnes like mange “behandlings – og treningsmetoder, som det finnes mennesker med sykdommen. Altså er det svært uheldig å sette opp treningsprogrammer som er generaliserte.

 

Så hva mener jeg egentlig med dette. Hvis man surfer rundt på nettet så finnes det et tonn med ulike treningsråd, kostholdsråd og kognitiv samtaleterapi råd og mye mer. Men det som funker for Andersen, funker nødvendigvis ikke for Hansen. Det kan tvert imot forverre situasjonen for Hansen.

 

Det vi derimot vet noe om er at hvis den enkelte pasient får en grundig kartlegging av kvalifisert personell som legger fokus på helt andre ting enn trening i starten, så vil sjansene til å lykkes være forbedret. Ergoterapeuter har spisskompetanse på denne type kartlegging. For som sagt handler det i mindre grad om trening innledningsvis, enn aktivitetstilpasning og aktivitetsanalyse. Ergoterapeuter er spesialister på dette feltet.

 

Så er det slik at trening også er en av de beste metodene for å bli bedre sett under ett. Men det må være riktig trening tilpasset den enkelte. Og her er det aktivitet og trening gjerne skiller lag. For hvis man har en forståelse av at trening er det eneste som hjelper, ja så hopper man bukk over begrepet aktivitet.

 

Det er stor forskjell på betydningen av aktivitet kontra betydningen av trening.

Trening defineres ofte som å gjøre noe gjentatte ganger for å bli bedre. Herunder krever dette innen fysisk trening at det øker pulsen og gir en form for fysisk anstrengelse, litt lett forklart.

 

Aktivitet kan være mange ulike ting. De fleste har sin egen oppfatning av hva dette er, men ergoterapeuter bruker ofte en definisjon av aktivitet som beskriver mennesket

 

“som en organisme, som bevarer seg selv og opprettholder balansen i en verden av virkelighet og aktualitet ved at være i aktivt vigør og aktivt bruk, det vil si at ved å bruke og leve og anvende sitt liv i harmoni med sin egen natur og den omgivende natur. Det er den bruk, vi gjør av oss selv, som gir hvert eneste organ det ultimate stempel”(Kielhofner 2002).

 

Derfor er det lurt å finne sin egen vei gjennom jungelen av ulike tilbud. EN vei der aktivitetene er meningsfulle for deg selv.

 

Det finnes likevel noen gode tips og råd som er mer valide enn andre når det kommer til trening og Fibromyalgi.

 

En av mine favoritt metoder skal jeg beskrive kort her.

 

Først og fremst vil jeg trekke frem en studie gjort av G.A Mcain mfl.

Denne viser at Høy intensitetstrening fra McCains protokoll ble kopiert og sammenliknet med lav intensitetstrening, som bestod bl.a. aerobic, dans, stretching, isometrisk styrketrening og avspenning. Hovedkonklusjonen av studien var at høy intensitetstrening bare førte til beskjeden økning av fysisk kapasitet. Det var heller ingen bedring i psykologisk status og generell helse.(McCain GA, Bell DA, Mai FM et al. A controlled study of the effects of a supervised cardiovascular fitness training program on the manifestations of primary fibromyalgia. Arthritis Rheum 1988; 31: 1135 – 41.

 

Med andre ord, så viser dette at tung og eksplosiv trening IKKE har den forventede effekten hos mange med Fibromyalgi. Dette samsvarer med de erfaringer jeg selv opplever i klinisk arbeid. Den største faren er at det er vanskelig og opprettholde trening når man utfører såpass tunge økter over tid. Dette fører til frafall av trening og aktivitet.

 

Derimot så viser studier klart at såkalt LAVINTENSIV trening fungerer bedre for mange. En studie gjort av Richards & Scott, konkluderte med at

 

“foreskrevet gradert aerob trening er en enkel, billig og lett tilgjengelig behandling av fibromyalgi. Etter tre måneder var det signifikant flere deltakere som vurderte seg selv som mye eller veldig mye bedre. 35 % av dem som trente rapporterte bedret helse sammenliknet med 18 % i avspenningsgruppen. Etter ett år var antall ømme punkter redusert i begge grupper”.

 

Min oppfatning er at alle som sliter med fibromyalgi bør starte med en grundig og faglig god kartlegging av aktivitet potensialet sitt. På bakgrunn av dette, bør lavintensive aktiviteter introduseres gradvis og over tid i kombinasjon med andre tiltak som energiøkonomisering og tilpasning av ens psykososiale miljø og så videre.

 

Først når dette er øvd på og mestret, så kan progresjon foregå. En svært forsiktig og gradvis overgang fra lav til høyere aktivitet og intensitet er nødvendig før man i det hele tatt vurderer “TRENING” av høy intensitet som eneste mulighet.

 

Selvsagt er dette kun min mening støttet opp av noen få studier og klinisk erfaring gjennom mange år. Som nevnt innledningsvis finnes det like mange metoder for den enkelte som det finnes mennesker. Det er derfor så viktig at man får en grundig og god kartlegging som mulig for å finne det som passer for akkurat deg.

 

Er du godt kjent med egen diagnose og kropp, ja så har du mange av svarene selv av hva som virker og hva som ikke virker. Stol på deg selv og vær tålmodig i din kamp for å komme ut av en vond sirkel. Hvis du har prøvd ut ulike treningsformer før og du fortsatt ikke har kommet videre, ja så er sjansen stor for at du trenger en restart med muligens helt nye innfallsvinkler til aktivitet.

Begynn gjerne med lystbetonte aktiviteter og bevegelser i et tempo der du ikke kjenner smerter. Vær tålmodig og øk mengden etter hvordan du føler deg. Hold tilbake intensitet selv om du føler deg frisk til det. Fordel gjerne aktivitetene i passe små doser utover dagen. Litt etter litt så kan du øke mengde og intensitet inntil smertegrensen. Ikke over, ikke under, men inntil. Igjen, vær tålmodig. Når kropp og smerter har vent seg til dette, så øk igjen. Fortsett slik inntil du føler deg klar til å forsøke med lett trening inntil smertegrensen. Igjen vær tålmodig og målrettet. Dette er en livsstil prosess som du skal trives med ikke la deg plages gjennom noe du hater. Det er derfor det er så viktig å finne din egen vei gjennom dette.

Masse lykke til og send meg gjerne spørsmål hvis du lurer på noe. Sjekk da ut facebooksiden min pthverdagsaktiv. Her vil du kunne sende meg meldinger og spørsmål direkte.

Syke og eldre som en ressurs?

 

 

Mange sliter som meg med ulike små og litt større plager. Av og til er det veldig lett å overgi seg til tungsinn, depresjon og oppgitthet. Man spør seg selv om det aldri skal ta slutt, liksom.

 

“Hvis man aldri klarer å åpne døren så bør man ikke gi opp. For hvis man gir opp så er det så utrolig kjedelig å ikke være tilstede når den engang åpner seg. Og den åpner seg alltid, det er sikkert”.

 

Sitatet tror jeg stammer fra Carole King, en av musikkhistoriens største navn. Hun var også en som virkelig har kjent på hva livet har å by på av slit og motgang.

 

Når man sliter i motgang og sykdom er det lett å bli avskrevet som en bidragsyter i arbeidslivet. Man forventes å inneha et plettfritt rulleblad når det kommer til sykdom som har noe å gjøre med psyken.

 

Det mange arbeidsgivere ikke tenker på er de ressursene som ligger i å ha personer med ulike opplevelser som tilleggsutdanning. Og ja, jeg kaller det tilleggsutdanning da det er hevet over enhver tvil at mennesker som har ulike opplevelser og erfaringsbasert kunnskap om andre deler av livet enn bare skolebenken har mye å gi. Mye og gi i form av en unik menneskekunnskap og evne til å se ting i flere dimensjoner.

 

Det er synd disse ressursene ikke blir brukt godt nok. Vi burde høstet grovt av deres kunnskap og erfaring i arbeidslivet. Noen steder har de forstått dette. Brukerspesialister innen helsevesenet er blitt mer vanlig heldigvis. Så ting skjer, men ikke nok. I det offentlige er mitt inntrykk at man er litt flinkere enn i det private.

 

Dem som har ulik erfaringsbasert kunnskap og formell kunnskap og som jobber med mennesker, skal vite at man er i denne sammenhengen en stor ressurs for arbeidsgivere. Dessverre er det mye negative holdninger som er med på å forhindre en tilbakegang til arbeidslivet for mange. Dette betyr at mange blir uføre i sin kamp for å bli tilsidesatt i det arbeidslivet de engang tilhørte. Dette er både bedriftens tap, arbeidstakers tap, men også samfunnets tap.

 

Lovverket i norge regulerer tilpasset og tilrettelagt arbeidsliv. Det er ikke dermed sagt at arbeidstakere ikke trenger moralsk og holdningsmessig tilpasning i arbeidslivet, og kanskje i enda større grad enn fysisk tilrettelegging. De psykososiale faktorene på en arbeidsplass er ofte vanskelige å ta fatt i, men det er også kanskje det viktigste. Arbeidsgivere som hopper over dette ansvaret bryter arbeidsmiljøloven.

 

Jeg siterer fra § 4.3 i Arbeidsmiljøloven:

 

  1. Arbeidet skal legges til rette slik at arbeidstakers integritet og verdighet ivaretas.
  2. Arbeidet skal søkes utformet slik at det gir mulighet for kontakt og kommunikasjon med andre arbeidstakere i virksomheten.
  3. Arbeidstaker skal ikke utsettes for trakassering eller annen utilbørlig opptreden.
  4. Arbeidstaker skal, så langt det er mulig, beskyttes mot vold, trusler og uheldige belastninger som følge av kontakt med andre.

 

Det å ikke satse på ulikhet i bedriften er som sagt et stort tap for mangfoldet på en arbeidsplass. Det er også en dårlig utnyttelse av bedriftens totalkompetanse. Bedrifter og organisasjoner som ikke utnytter arbeidstakere med huller i cvèn eller kun erfaringsbasert kompetanse, risikerer å miste en svært viktig dimensjon til deres totalkompetanse som finnes i bedriften med andre ord.

 

Det er viktig for alle bedrifter og organisasjoner og kunne bygge nettverk. Jo større nettverk, jo bedre er det. Ved å ekskludere mennesker med ulik bakgrunn eller hull i cvèn på grunn av sykdom, eller simpelthen ekskludere noen fra et arbeidsmiljø, vil være å begrense et potensielt nettverk. Eller mer riktig, si fra seg relasjonskompetanse innen nettverksbygging. Ingen er bedre på å bygge relasjoner med ulike grupper enn de som vet hvor skoen trykker, ikke sant?

 

Mitt håp er at det skjer en større holdningsendring i samfunnet der ulikhet blir utnyttet til sitt fulle potensial. Der de som falt ut ikke forblir ute, men gis muligheter til å bli satset på. Mitt håp er at flere forstår at dette er en stor ressurs for samfunnet, den enkelte og arbeidslivet.

 

Vi snakker mye om å satse på de unge. Det er selvsagt svært viktig. Men det å kunne tilby de eldre et verdig arbeidsliv er også helt nødvendig. Vi snakker om å forebygge innen eldrehelse og da bør vi også inkludere arbeidslivet. Arbeidsplassen er en svært viktig arena for eldres helse og hvis vi ikke skal bruke deres erfaring og kompetanse lengst mulig, ja så må vi bruke ekstra ressurser på å ivareta følgetilstandene som kan oppstå når de utelates.

 

Vi kan ikke proklamere for at flest mulig skal bo hjemme lengst mulig og være sjef i eget liv, samtidig som vi fratar eldre en mulighet til å være lenger i arbeidslivet. Det å være til nytte og bli brukt for de ressursene som ligger der enten man er, har vært eller står i fare for å bli syk, er forebyggende tiltak. Forebygging er som alle vet langt bedre enn å måtte ta kostnadene med resultet av brannslukkingen i etterkant. Logisk. Slik er det for de unge, og slik er det for de eldre. Slik er det for de som av ulike grunner har slitt, eller sliter. Ved riktig tilrettelegging og satsing på de ressursene som ligger der ubrukt, ja så vil totalgevinsten potensielt kunne være formidabel.

 

Min oppfordring er klinkende klar. Sats på dem som brenner for noe. De vil være viktigere enn noen gang. Sats på dem som tror de aldri kan få sjansen. For når de først blir gitt en sjanse så har du en lojal superarbeidstaker. Sats på de eldre. For de har kunnskap mange ikke kan forestille seg eksisterte. Sats på de med funksjonsnedsettelser både fysiske og psykiske lidelser. Å legge til rette for alle vil gi en helt ny dimensjon til din bedrift eller organisasjons totalkompetanse og ansikt utad.

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top