Usynlig syk, eller synlig frisk?

Reklame | polar

 

Polar

 

 

Casall//Nike//Bliz Active//adidas//Silva

 

Vi ser dem løpe på fjellet, vi ser dem shoppe på handlesenteret. De som ikke er i jobb, men som helst burde vært det. De er jo frisk, sier de. Klarer dem dette, ja så klarer de også og jobbe?

 

De ser i alle fall synlig frisk ut.

 

Eller er det egentlig usynlig syk?

 

Hva er egentlig forskjellen her?

 

Mange mennesker sliter med ulike sykdommer som man ikke kan se med det blotte øye. Og er det noe vi mennesker liker å snakke om , ja så er det været OG andres sykdommer. Eller deres åpenbare mangel på dette. Manglende kunnskap eller eget behov for å være aktuell kan være en av årsakene til at folk i tide og utide slenger ut tankeløse og sårende kommentarer om andres arbeidsevne eller deres åpenbare manglende deltakelse i ulike ting.

 

Hva er det som gjør at alle de som har denne slenge med leppa holdningen gjør dem i stand til å friskmelde andre mennesker kun med et blikk? Jammen er de flinke. Gi dem sporenstreks jobb som diagnostiske verktøy i et helseforetak, de vil jo potensielt spare samfunnet for milliardbeløp!

 

Her er en svært kort liste over sykdom du IKKE KAN SE!

  • Kreft
  • Psykisk sykdom
  • Revmatiske lidelser
  • Multippel sklerose
  • muskel – og skjelettlidelser
  • IBS
  • Migrene
  • Fibromyalgi

 

Som sagt er dette en SVÆRT KORT LISTE.

Ved første øyekast på denne listen så ser man at noen av disse kan være fra lette til svært alvorlige i gradering. Felles for disse diagnosene er også behovet for aktivitet. Mange av disse diagnosene vil også oppstå samtidig hos flere. Og fortsatt være usynlige for det blotte øye. Men legg gjerne merke til at en fellesnevner her er altså behovet for AKTIVITET, FOREBYGGING og SOSIAL DELTAKING.

 

Medisinen de med sykdommer av denne typen er altså det å kunne være i aktivitet, trene, gå på turer, gjøre lystbetonte aktiviteter og da så mye som mulig for å kunne dempe symptomer, men også ha en aktivitet som er tilpasset døgnrytme.

 

For mange vil det være avgjørende å få dagen til å gå rundt. Det å kunne energiøkonomisere vil ofte være av avgjørende betydning. Dette vil si at for å klare hele dagen bør man bruke kreftene i passelige doser og med høyest mulig trivselsfaktor. Altså meningsfulle aktiviteter som er egnet til å gi de som er syke mer energi i hverdagen.

 

SÅ er det sånn at mange argumenterer for at de kan gjøre det samme i jobbsituasjonen sin i stedet for å bli sykemeldt. Og her er jeg ikke uenig, såfremt det er mulig å få til en tilrettelegging av arbeidsplassen som er hensiktsmessig, samt at arbeidsplassen er et sted der man finner sosiale gleder og utvikling.

Men for mange som blir syke, så er det svært slitsomt å føle seg som en belastning i en jobb du ikke klarer å utføre til det fulle. Det gir altså potensielt en ekstra belastning som for mange legger stein til den byrden man allerede føler.

 

Uansett hvor du snur deg så blir dem med usynlige sykdommer stigmatisert i deler av samfunnet.  Dette er holdninger man ikke burde finne i dagens opplyste samfunn. Men det er jo bare å ta en titt i ulike kommentarfelt så skjønner man at man fortsatt har en lang vei å gå.

Uvitenhet er også en menneskerett, så det lever jeg godt med, men manglende forståelse og empati er jo holdninger man må motsi til det fulle.

 

Selv har jeg alltid vært åpen med tanke på egne vanskeligheter og dette har da også hjulpet meg mye. Andre klarer slett ikke å være så åpen og det må vi respektere. Uansett så har alle en soleklar plikt til å moderere sine kommentarer og vaske sine holdninger med tanke på det å se hvordan andre kan ha det eller ikke ha det. Det å være usynlig syk skal ikke føre til varig ufør, men behandles som alle andre synlige tilstander. Med empati, omsorg og forståelse. Det har vi en fordømt plikt til å gjøre hvis vi har alminnelig folkeskikk iboende i oss selv.

Så neste gang du ser en tilsynelatende frisk og oppegående person på dagtid klatre i fjellet, svømme i havet, reise på sydenferie, eller shoppe på handlesenteret, så husk på at det pokker ikke er alt du vet. For alt du vet er reisen til syden AVGJØRENDE for personer med revmatiske lidelser. For alt du vet så er turen på handlesenteret foreskrevet av psykolog for å utfordre sin sosiale eller generaliserte angst, for alt du vet så er personen som du ser på fjellet ute på livsnødvendige treningsturer i forbindelse med kreftsykdom, enten det er forebyggende , styrkende eller rehabiliterende. neste gang du du ser en person på joggetur så vet du ikke om dette er et ledd i prosessen med å komme tilbake i jobb etter muskel – og skjelettlidelser. Du vet ikke, så da er det vel ingen grunn til å slenge med leppa heller, er det vel?

 

Ta vare på dine medmennesker. Forstå at det er mange ulike grunner til at noen blir syke og fortsatt gjør ting som man ikke forbinder med det å være borte fra jobb. Det finnes grunner til at at folk blir sykmeldt og det er mellom legen din og deg. Ikke forståsegpåere med overnaturlige evner som kan “se” at andre er friske.

Pass på hva dere sier og hvilke holdninger dere forfekter til deres omgivelser. Vi har et ansvar for ikke å  øke belastningen det er å ikke være synlig frisk.

 

Selv om man tilsynelatende er synlig frisk, er det altså godt mulig at man er usynlig syk.

 

Diabetes 2 – tren deg frisk?

 

Hei i kvelden folkens!

I dag er det svært mange som får diagnosen Diabetes 2. I følge folkehelseinstituttet har i dag rundt 216 000 type 2–diabetes. Det å få en slik diagnose er ikke noe hyggelig beskjed å få fra legen. Men kanskje det verste er vissheten om at den i mange tilfeller kunne vært ungått.

Blant de viktigste påvirkbare risikofaktorene for type 2-diabetes er:

  • overvekt og fedme
  • fysisk inaktivitet
  • kosthold
  • røyking
  • tidligere svangerskapsdiabetes

 

Hva er egentlig diabetes 2? Helsedirektoratet har gitt ut en liten film om dette. Denne kan du se her og anbefales.

 

Husk at det er over 200000 mennesker i dag som altså har fått påvist type 2 diabetes. Det vi vet er at det også er et betydleig antall uoppdagede tilfeller. Dette betyr at mange altså går rundt med type 2 diabetes uten å være klar over dette selv. I tillegg kommer også alle dem som står i fare for å utvikle diabetes type 2. Det er også en stor økning i antall barn som får påvist Diabetes type 2.

Diabetes mellitus er en kronisk sykdom karakterisert ved et vedvarende forhøyet blodsukker, og forstyrrelser i omsetningen av karbohydrater, fett og proteiner i kroppen.

Diabetes skyldes nedsatt funksjon av hormonet insulin som spiller en sentral rolle i reguleringen av sukkeromsetningen i kroppen. Arv spiller en rolle, men triggerfaktorer for sykdommen er inaktivitet, usunn livsstil og overvekt.

Diabetes 2 type 2-diabetes gir økt dødelighet og risiko for senkomplikasjoner fra hjerte- og karsystemet, nyrer, øyne og nerver. Så det å få denne diagnosen er altså ikke noe greit.

Hjerteproblemer er en kjent komplikasjon av sykdommen. Diabetikere har fem ganger så høy risiko for å få hjerte og karsykdommer enn befolkningen ellers. Det er mye! En komplikasjon jeg selv ville fryktet i alle fall! Også nervesystemet og blodårene dine er i trøbbel med denne sykdommen.

Vi kan ikke gjøre så mye med arv, men når vi vet at triggerfaktorene for å utvikle diabetes type 2 er inaktiv livsstil, dårlig kosthold og usunne vaner generelt, ja så burde det ikke være tvil om hva man burde gjøre. Dessverre er det enkelt å si det, men desto vanskeligere å utføre det, ikke sant?

 

Det å motivere seg for å komme i gang med livsstilsendring kan være vanskelig. Spesielt hvis man får en pekefinger i ansiktet. Vi vet av hjernens funksjoner at det å utføre endringer og nylæring fungerer svært dårlig uten at det finnes en indre motivasjon og lyst til å delta i egen endring. Så det å kunne identifisere og akseptere at man skal  gjennom en livsstilsendring er absolutt essensielt. Hvis man da har fått en alvorlig diagnose som potensielt kan ta livet av deg alt for tidlig, ja så kan det ofte trigge en indre motivasjon til å søke hjelp. For det finnes heldigvis hjelp å få.

Mange kommuner har i dag opprettet frisklivssentral. Ta kontakt med legen din eller kommunen direkte for å få informasjon om dette. Ikke vent med å endre livsstil, men start i går. Og ikke fortvil hvis du ikke klarer det umiddelbart. Endring krever øving og øving er en mer aktiv hverdag, og en god kostholdsplan. Be legen eller helsepersonell i din kommune om råd.

Det er også mulig å gjøre mye mens man venter. Det å få en legetime frem i tid er ofte demotiverende for oppstart av egen livsstilsendring.

 

“Jeg skal begynne etter at jeg har vært hos legen” 

“Jeg venter til høsten”

“Jeg venter til svarene fra blodprøven er der”

 

 

Unnskyldninger kan skade deg for livet, så ikke vent på at shit happens, men vær dønn ærlig med deg selv og in egen situasjon.

 

For en ting er helt sikkert. Hvis du står i fare for å få dette så er det ingenting å vente på. Start i går! Da kan du faktisk reversere denne utviklingen og fjerne trusselen og dermed oppnå at du unngår alle komplikasjoner ved diabetes type 2.  Hvis du får diabetes 2 så får man høyt blodsukker, noe som kan føre til symptomer som tretthet, slapphet, tørste, vekttap. Og det beste er hvis man forebygger det.

 

Men hva med dem som har fått diagnosen? Er det håp for dem? Og hva kan skje hvis man ikke endrer livsstil?

 

Senkomplikasjoner av type 2 diabetes kan gi deg  avleiringer på innsiden av små blodkar. Dette gir nedsatt blodtilførsel og medfører skade på større blodårer, hjerte, nyrer, øyne, nerver. Personer med diabetes har også økt risiko for å utvikle kroniske sår og infeksjoner i føttene. Jeg har erfart flere som har måttet amputere lemmer etter slike infeksjoner og det er ikke en hyggelig situasjon. 

 

Så kan man da bli frisk igjen av diabetes type 2? 

Man kan ved livsstilsendring og regelmessig trening og et tilpasset kosthold, bli helt symptomfri. Det vil si at man kan kvitte seg med symptomene som gir plagene som følger sykdommen. Men hvis man tar tilbake sin “gamle” livsstil, ja så får man symptomene tilbake. Så en endring må være permanent. Men man kan leve utmerket og med normal livsslengde bare man holder seg til en god livsstil. I tillegg til det så følger det en haug med andre fordeler ved å trene og være fysisk aktiv. Kondisjon, vekttap, styrke, og ikke minst en hjerne som forebygger demens.

 

Det å endre kosthold er en svært god plass å starte sin livslange reise mot bedre helse. For det er en livslang prosess. Det må ingen være et øyeblikk i tvil om. Så det å få gode råd fra ernæringsfysiologer kan hjelp deg mye i starten. Man finner også en god veileder fra helsedirektoratet her.

Så er det selvsagt det å begynne med alle de andre mulighetene man har som røykekutt, vektreduksjon og mer daglig fysisk aktivitet i alle former. Husk at det å gå en liten spasertur daglig ikke er nok, men man må faktisk bli svett og andpusten for å kunne få nødvendig utbytte av den daglige treningen. Ti minutter med anstrengende fysisk aktivitet daglig er nok som en start og vil gi deg MASSE helsegevinst i begynnelsen. Så etterhvert som du blir sprekere så kan du øke dosen! Både styrketrening og utholdenhetstrening påvirker blodsukkeret gunstig, og kombinasjonen gir best effekt.

Husk at diabetes også kan i noen tilfeller påvirke om du får helseattest til fornying av sertifikatet ditt. For personer som rammes av dette kan altså også sykdommen føre til kjøreforbud i særskilte tilfeller.

 

Uansett hvordan man ser på trening og livsstilsendring til dagen så skjønner man at denne typen diagnose ikke er noe man vil ha. Det beste er å forebygge sykdommen ved å ta tak i eget liv og begynne å trene og ha et sunt kosthold. Har man fått diagnosen så kan man altså ikke bli helt kvitt den, men man kan stanse den og bli helt symptomfri ved å gjøre de nødvendige grepene om egen livsstil. Søk profesjonell hjelp og få tilrettelagt for økt aktivitet i livet ditt, så er du bedre rustet til å møte dette på en god måte.

Ikke lev på en løgn for deg selv der du tror at det ikke nytter eller at du ikke får det vanskelig med en slik diagnose, men ta grep om egne “sannheter”. Endre måten du ser på trening og aktivitet samt kostholdet ditt. Bestem deg ikke om en uke eller om noen dager, men gjør grep allerede i kveld. Lurer du på om du er faresonen? Bestill legetime i morgen den dag og få en utredning av din fastlege!

 

Masse lykke til og ha en flott kveld!

Mvh Willy

 

 

 

Sykepleiere slutter i jobb!

 

Jeg blir fortvilet og skuffet.

I et oppslag i dagsavisen kan man lese om sykepleier Anne Merete Hage som slutter i faget etter 30 år i yrket.

Link til innlegget her.

Jeg har full sympati for valget hennes, men tillater meg å være frustrert over nok et angrep på tverrfaglig rehabilitering i helsevesenet.

Takk og pris for at nye generasjoner sykepleiere er på vei inn og at gamle holdninger er på vei ut sammen med sykepleiere som ikke har forstått betydningen og viktigheten av tverrfaglige samarbeidsrutiner og et tverrfaglig og rehabiliterende fokus.

Nå er vi jo aldeles enige om at det er ugreit misbruk av ressurser å sette sykepleiere til vask og matlagingsoppgaver. Så spesialisert som det er blitt i kommunene, så bør fokuset ligge på det sykepleiefaglige i hverdagen.

Det er det ingen uenighet om. Det er heller ingen uenighet fra min side om at det trengs flere hender i flere helsetjenester. Også innen sykepleie. En undersøkelse som er gjort gir grunn til bekymring i så måte. Dette er det ingen uenighet om.

“Nova undersøkelsen som er gjort blant sykepleiere som jobber i helse- og omsorgstjenesten, viser at halvparten av sykepleierne ønsket å slutte i jobben eller var usikre på om de ville slutte. Ifølge denne rapporten var årsakene stor arbeidsbelastning, stort tidspress, for få sykepleiere på jobb, ubekvem arbeidstid, for lav lønn og at de ikke hadde fått en heltidsstilling. Ønsket om å slutte var størst blant unge og blant dem som hadde jobbet færrest år.” (Sykepleien.no)

Dette bør ansvarlige myndigheter ordne opp i. Kommunene har også et særlig ansvar i det å ta grep om tjenestenes arbeidsoppgaver. Det trengs nok en solid gjennomgang av og definering av arbeidsoppgavene til de ulike tjenesteoppgavene helsepersonell har. Spesielt innen sykepleien.

Det jeg imidlertid reagerer sterkt på, er når sykepleiere reagerer NEGATIVT på å arbeide med fysikalske og ergoterapeutiske teknikker og oppgaver.

“Det er også slik at sykepleiere nå i stor grad må følge opp behandling som fysioterapeuter har igangsatt for mange pasienter, fordi fysioterapeutene selv glimrer med sitt fravær”.

Dette skriver sykepleieren i artikkelen nevnt innledningsvis.

Igjen indikerer denne holdningen en gedigen kompetansesvikt innen det å ha et tverrfaglig, rehabiliterende og forebyggende fokus.

Over hele landet ser vi en helt nødvendig endring i hvordan rehabilitering, forebygging og helsefremming skal og bør foregå. Det å være PROFESJONSRAUS er et nytt begrep for mange. Endring er av et onde for mange og da spesielt innen sykepleien etter min oppfatning. Dette underbygges i studier knyttet til forskning på hverdagsrehabilitering.

Det eksisterer også en generell skepsis til innføringen av teknologi i eldreomsorg. Her finnes også mye fordommer og misforståelser. Mange tenker at man til slutt sitter igjen med “roboter og annet som fjerner menneskelighet og varme hender”.

“Ny teknologi kan ikke overta for hender og hoder”

skriver Hage. Da glemmer man, eller velger å se vekk fra hva innføring av såkalt ny teknologi egentlig er. Dette er utstyr som ofte har eksistert i årevis og som tildeles daglig over hele landet via hjelpemiddelsentralene i Norge. Utstyr som ivaretar sikkerhet, og som bedrer pasientens hverdag. Ikke utstyr som fjerner behovet for varme hender, men som sikrer pasientene trygghet i hverdagen.

At tjenesteutøvere fortsatt tror at ny teknologi er ensbetydende med dårligere omsorg, er i beste fall en misforståelse som viser at det er for lite kunnskap om hva velferdsteknologi egentlig er.

Og nettopp manglende vilje eller evne til å tilegne seg denne nye kunnskapen er allerede et problem i helsevesenet.

Lurer på om noen og enhver kjenner seg igjen i kommentarer som” Uff, dette databestyret setter i alle fall ikke jeg meg inn i”!

Man har faktisk en plikt på seg til å være faglig oppdatert til enhver tid. Det må ingen av oss glemme.

Husk at det ikke dreier seg om å fjerne pleie og omsorgsoppgaver til dem som trenger det, men å gi gode tverrfaglige tjenester der fokus ligger på oppgaver som gjøres i SAMARBEID med ergoterapi og fysioterapitjenestene.

Det er derfor svært beklagelig at man fortsatt fremmer holdninger fra enkelte som er med på å degradere den tverrfaglige innsatsen som gjøres over hele landet. Vi vet at det er helt nødvendig å forandre helsetjenesten fra et fokus der behandling og brannslukking der skade er opstått er den eneste løsningen, til å være mer forebyggende i vår tankegang.

Derfor har det også de siste årene vært en økt satsing på helsefremmende og rehabiliterende tiltak gjennom hverdagsrehabilitering og gjennom grundige kartlegginger i en svært tidlig fase av et pasientforløp.

Ved at Ergoterapeut, fysioterapeut OG sykepleier arbeider med trening, pleie OG OMSORG, SAMMEN, vil man kunne forebygge både for tidlig sykehjemsplass, sykehusinnleggelse og kostnader til hjelpemidler som kun står i veien for en sunn og god utvikling av fysisk og mental bedring. All forskning og studier viser at det å arbeide tverrfaglig på denne måten gir gode resultater som også gir blant annet sykepleierne bedre tid til slutt da vi faktisk ØKER FUNKSJONSNIVÅET OG REDUSERER BEHOVET FOR SYKEPLEIE FOR MANGE PASIENTER.

Dessverre er den såkalte “HJELPEFELLEN” fortsatt et begrep innen eldreomsorg. Her ligger det et potensielt enormt uforløst potensiale til å “rydde” i eget skap. Man kan bare spekulere i hvor mange sykepleierstillinger man kunne hatt ekstra hvis hjelpefellen var et utdødd begrep.

At hjelpefellen fortsatt lever og ånder i beste velgående, er behørig dokumentert både i enkeltstudier og innen erfaringsbasert kunnskap hos dem som arbeider med problematikken.

Men igjen. Dette krever forståelse, felles profesjonsraushet og tverrfaglig kompetanse der vi alle gjør ulike oppgaver som tradisjonelt har vært knyttet spesifikt til enkeltprofesjoner.

Skulle vi hatt flere ansatte til å gjøre fagenes spesifikke oppgaver på gamlemåten, ja så er det en fallitterklæring etter min mening. Den demografiske utviklingen tilsier at dette ikke lar seg gjøre.

Så til sykepleiere som fortsetter å “misforstå” sitt eget fag ved å TRO AT REHABILITERENDE oppgaver ikke hører til deres fag, ta grep og oppdater dere. Velg å forstå, samarbeid og jobb rehabiliterende der dette er tverrfaglig bestemt. Hvis dere kan gå med pasientene i stedet for å trille dem i rullestol, ja så har dere faktisk en plikt på dere å gjøre den type “fysioterapi”.

Så er vi alle enige om at vi også burde få mer ressurser til å bli enda mer profesjonsrause. Til å få et enda større fokus på en deling av ulike oppgaver på tvers av profesjonene. Til å få en enda større forståelse for viktigheten av tverrfaglig rehabilitering.

Og da er det egentlig greit at sykepleiere og andre som kun bidrar til å snakke ned dette gir seg mens leken er god.

Synd, fordi man kunne trengt deres erfaring og kunnskap,

men ikke for en pris der pasientene IKKE FÅR DEN TVERRFAGLIGE BEHANDLINGEN som de fortjener og som de har KRAV PÅ etter loven.

Men når sykepleiere som selv hevder seg for god for å utføre oppgaver som bidrar til pasientens beste og til deres bedring ikke lenger vil stå i yrket, ja så er det muligens helt greit at nye koster overtar.

Med hilsen hverdagsaktiv

 

 

Sykt treningsfokus!

God kveld alle!

I dag har jeg hatt en aldri så liten gjennomgang på kompetansen min. Av og til er det viktig med en gjennomgang av formalkompetanse, kursoversikt og erfaringsbasert kunnskap.

Det er jo ekstra hyggelig å kunne gjøre slikt når man kan ende opp med litt uhemmet selvskryt, ha ha ha.

Spesielt er det viktig når jeg forsøker å bygge en forståelse for at det er bedre med en annen type tilnærming til livsstilsendring enn det som er mest vanlig i dag.

For å si noe om hva jeg ønsker. Det er slik i dag at alt for mange som fremmer livsstil og helse, fremmer trening som det optimale svaret på alt. Det er jo helt klart at det å trene er viktig, men det fokuset trening har fått er nesten litt sykt. Etter min mening er det alt for stort fokus på hard trening som løsning på alt. Det kan nok stemme på noen, men for de fleste vil en slik tilnærming føre til mestringstap i nesten alle situasjoner.

Det finnes alt for mange trenere og terapeuter der ute som har svært god kompetanse på trening og teknikk, men etter min mening så mangler det mye kompetanse på det å endre vaner og trening gjennom etablerte endringsprosesser. I min bok vil dette innebære å starte livsstilsendring med trening av hode og ikke med trening.

I min bok er det viktigste med litt aktivitet for mange, enn mye aktivitet for de få.

Gjennom mitt eget livsstilsprogram så endres hodet slik at aktivitet og trening baseres på å gå fra en inaktiv hverdag til en mer aktiv hverdag der trening brukes som krydder i hverdagen og ikke som en hard pytonøkt med en geriljatrener som kun har fokus på pulsøkning.

Så hvilken kompetanse har jeg som kan stå opp å si  slikt? Mange terapeuter og pt’er vil nok være uenige med meg. Det er i så måte ikke noe nytt for meg. I 2013 fremmet jeg treningsformen HIIT og fikk så ørene flagret av enkelte “spesialister”på trening. I dag er HIIT trening og Tabata en av de mest brukte treningsformene i verden.

I 2014 argumenterte jeg for at endringsprosesser tar minst 8 måneder for å kunne gi varig effekt, og da helst et til to år for å endre vaner varig. Samme kritikk haglet mot meg fra ulike fagmiljø. Så begynte ulik forskning og doktorgradsavhandlinger å dukke opp og understøttet det jeg fremmet. I dag vet vi at ledende forskere slår fast at endring tar såpass lang tid som jeg sa. Dette har ført til at ulike offentlige tilbud gis av lengre varighet enn det som opprinnelig var anbefalt.

I 2016 og frem til i dag har jeg fremmet at hodet må trenes før det settes et for stort fokus på harde treningsøkter. Det sykelige fokuset på øvelser innen kardio og styrke fører etter min erfaring til et usannsynlig høyt press hos folk. Dette kan høre til at flere møter veggen. I verste fall gir dette varige skader på motivasjon og endringsvilje. En svært uheldig måte å fremme helse på med andre ord. Det kan godt hende at vi burde ha krav til treningsbransjen om at trenere og terapeuter har minst like stort fokus på motivasjon og endring som treningsteknikk? Det kan til og med lønne seg for treningssentrene fordi hvis det legges et fokus på VARIG ENDRING, ja så vil man ende opp med kunder som regelmessig er i aktivitet for helsas skyld og ikke ender opp som støttemedlem eller dropper ut av kundegruppen.

En vinn, vinn situasjon for alle.

Som livsstilscoach gir jeg gjerne råd som kan føre til varig endring. I dette ligger det klare råd om at det å endre noe for resten av livet ikke skal drepes etter en umenneskelig hard intervensjon der slitet ikke er til å holde ut resten av livet.

Så er jeg da spent på om den kritikken jeg får om denne meningen, også dempes om et par år når dette blir mer i fokus.

Så tilbake til hvorfor jeg mener alt dette. Hvem er jeg som kan påstå alt slikt?

1. Utdannet rørlegger med lang erfaring innen det å slite i stykker ryggen. Operert for prolapser i 1990 og smertepasient fra 1990 og frem til 1998.

2.  Klubbmester, kretsmester og vestlandsmester i vektløfting

3. Utdannet ergoterapeut med rehabilitering og opptrening som hovedområde. Arbeid med hjerne og nevrorehabilitering siden 2006.

3. Startet frisklivssentral alene i 2013 og har fungert som leder, koordinator, trener og motivator til i dag. Herunder ekstra kursing innen motiverende samtale, helsepedagogikk og ulike kurs innen trening og utvikling.

4. Videreutdanning i helsefremming og rehabilitering med særlig fokus på hverdagsrehabilitering og aktivitet i 2015.

5. Har selv erfaring med å slutte å røyke, trene en smertefull og kronisk ryggskade vekk, komme meg tilbake etter systematisk mobbing i arbeidslivet for mange år siden før min nåværende jobb. Har bekjempet angst og depresjon og er godt kjent med hvor vanskelig det kan være å cope med sosial angst.

Så ja, jeg har altså en god blanding av livskunnskap, livserfaring og formell kompetanse.

Og et av de viktigste tingene i mine program er altså og ha fokus på frisk og ikke syk.

Fokus og forståelse for at alle er forskjellige, samt at det finnes mange ulike veier til Rom.

Ønsker dere alle en topp motivert Fredag og helg!

Mvh Willy Marthinussen livsstilscoach

Derfor er du støttemedlem på treningssenteret!

God kveld til alle gode lesere.

I dag har jeg hatt en dag på det jevne. Etter en lang dag på jobb er man utslitt. I alle fall mentalt, da det ikke er særlig fysisk tungt å være ergoterapeut. Egentlig så er det et perfekt yrke for oss som elsker å jobbe med mennesker og samtidig få lov å være aktiv.

I dag har jeg fått kjørt rundt i kommunen sammen med tverrfaglig team for å kartlegge ulike problemstillinger for dem som trenger hjelp. Vi vurderer rehabiliteringspotensiale og iverksetter tverrfaglig rehabilitering og opptrening der dette er nødvendig. Det gir virkelig mening når vi sammen kan få mennesker på beina igjen med trening og behandling.

Det å arbeide med mennesker er bare det beste i livet. Det å få anledning til å bedre livet for andre som sliter gjør noe med en. Det gir en glede å gå på jobb slik at man virkelig føler seg vel med det å gå på jobb.

Slik er det jo også med treningen vi gjør i frisklivssentralen. Det er jo ikke treningen som betyr så mye, men de kognitive prosessene som foregår i endringsprosessen hos den enkelte. Glem trening, hvis ikke hodet er med. Dette er vår viktigste oppgave. Nemlig å endre oppfatning til dem som tenker at det kun skal trening til.

Dessverre er det jo fortsatt slik  i noen fagmiljøer, at tanken om jo mere jo bedre skal gi folk varig endring. Spesielt hos fagfolk uten erfaring med menneskesinnet og med et ensidig blikk på pulsøkning og muskelbruk, og som ikke tar hensyn til de strukturer hos enkeltmennesker som leder til varig endring.

Jeg pleier å sette dette litt på spissen ved å si glem å trene! Glem å trene, men start med å endre oppfatning om livslang bevegelse. Alt for ofte henviser folk til effekten av trening uten å endre vaner først. Resultatet er gode kroppslige funksjoner på kort sikt, men også flere som møter veggen fordi de ikke klarer å opprettholde intensitet og treningsrutiner over tid.

I det programmet jeg selv følger, snus dette fullstendig på hodet. Ingen trening uten de nødvendige byggearbeider der en solid grunnmur bygges. Derfor gir det mening i at trening i intensitet og omfang ikke gis før en har lært å elske generell bevegelse.

Selvsagt møter jeg endel holdninger og kritikk for en slik tilnærming. Det er jo opplest og vedtatt at det å endre livsstil innebærer blant annet trening, trening, og atter trening. Spesielle øvelser for den enkelte, samt oppfølging fra høyt kvalifisert personell med inngående kunnskap om muskel og skjelett brukt i biomekaniske bevegelser.

Jaja, jeg sier, vi skulle ikke bare ha det litt moro da? Vi skulle ikke bare ta en prat, mens vi går? Vi skulle ikke bare lære oss litt om glede da?

Ser dere poenget?

Jeg setter selvsagt ting litt på spissen her, men det er jo et tankekors at såpass mange er støttemedlemmer hos treningssentrene. Og det til tross for at dem har topptrente personlige trenere til å hjelpe seg med både pulsøkning og motivasjon.

Når man ikke har en sterk og god grunnmur der endring og vaner ikke følger gleden med å trene, ja da kommer huset til å falle. Det er ikke et spørsmål om HVIS, MEN NÅR.

Er en av dem som alltid sliter med motivasjonen eller hater å trene. Er du støttemedlem på treningssenteret og de få gangene du er der, kjennes alt bare ut som et ork? Klarer du ikke å opprettholde trening over lang tid?  Da kan det jo hende at grunnmuren ikke er sterk nok. Da kan det hende at du har brukt snekkere som har bygd et superfint hus der grunnmuren mangler.

Har du tenkt på det?

Mvh Willy

Å legge stein til byrden

Å legge stein til byrden.

Vi vil ikke gjøre situasjonen vanskeligere for noen dersom som de allerede har en vanskelig situasjon, menes med dette kjente utrykket.

Så tenker vi egentlig over dette i hverdagen når vi omgåes folk som har det vanskelig?

Eller trenger vi av og til en påminnelse om at vi behøver å gi av vår empati og forståelse mer enn noen gang når dem vi kjenner har det vanskelig?

Selvsagt, er det enkle svaret. Men er det alltid like lett å koble rasjonell tenkning og pragmatisk væremåte, mot tilstander som noen ganger ikke følger boken, eller logikken. Svarer vi da på en uforsonlig og upersonlig måte våre medborgere, kolleger, familie eller venner på en slik måte som “du må da forstå at… – regelverket sier… – etter loven så… – her er vi ikke vant til…” Og så videre?

Ja da kan det utmerket være at du bidrar til ytterligere sykdom, slitasje, knuste selvbilder eller annen reduksjon av livskvalitet hos dem som av ulike grunner sliter i hverdagen.

Så hvorfor har man et behov for “å følge boken, samt opptre som en pragmatiker ovenfor andre?”

I min bok er dette et tegn på uvitenhet, kunnskapsløshet og manglende empati. Er du den som stadig må stille de kritiske og pragmatiske spørsmålene? Er du den som bare MÅ nevne dine såkalte regler, lovverk eller generell konsensus i ulike spørsmål?

Er du den som bare MÅ gjøre det vanskeligere for individet ved å la pragmatikken overgå empatien?

For å nevne definisjonen av empati:

“Empati er ikke det samme som å prøve å tenke seg hvordan du ville opplevd situasjonen, men det dreier seg om å forstå hvordan den andre personen opplever det.”

Empati er således ikke bare evnen til å se om noen er glad eller trist, men innebærer også evnen til å forstå andres motiver for handling samt deres verdier og holdninger.
Et viktig moment i empati er at man for eksempel opplever de andres motiver som deres, og ikke bare sine egne. I empati kan andres motiver avvike fra ens egne. Det motsatte vil være egosentrisme, som er manglende evne til å se en sak fra en annen synsvinkel enn sin egen.

Så dette er ekstremt viktig å tenke på i forhold til vår kontakt med andre mennesker i situasjoner som for DEM er vanskelig. Pragmatikere og regelryttere kan i verste fall være dem som står for et være eller ikke være for dem de står ovenfor. Mangler du empati ja så bør du holde deg til å arbeide med noe annet enn med mennesker.

Man kan da også godt være pragmatiker, forståsegpåer, bedreviter og regelrytter og samtidig være empatisk. Forskjellen er at dem som er alt dette og samtidig utviser en tydelig empatisk side i møte med, og i kommunikasjon med dem som sliter, klarer å legge fra seg sin ovenifra og ned holdning i møte menneske til menneske.

Klarer du det ikke? Kanskje du da er en som bare MÅ KOMMENTERE regelrytteri, by the book, eller din uovertrufne kjennskap til hva akademia forteller.

Kanskje du da er en som faktisk legger stein til byrden?

Tenk over hva og hvordan du kommuniserer med andre. Og da spesielt mot dem som du vet sliter. Ikke ligg stein til byrden når dem allerede sliter med å holde hodet over vannet.

Mvh Willy

Ergoterapeut i folkehelse og som personlige trenere

Hei alle gode mennesker. Jeg ville med denne kategorien og dette innlegget forklare ørlite granne hva det egentlig jeg er utdannet som, hva det innebærer av kompetanse, og hva jeg altså da jobber med til dagen.

Jeg har i tillegg til utdannelsen som ergoterapeut også videreutdanning innen helsefremmende og rehabiliterende arbeid, kurs innen motivasjon, helsepedagogikk, og mange års erfaring som leder av frislivssentral.

Men hva er egentlig tanken bak ergoterapi? Og hva er det vi arbeider med? Utgangspunktet vårt er aktivitet, bevegelse og helhetlig tilnærming til den enkeltes behov for meningsfulle aktiviteter. Vi arbeider minst like mye med hvert enkelt menneskes mentale, psykologiske og kulturelle/åndelige behov, som de rent fysiske, noe som gjør at vi skiller oss endel fra for eksempel fysioterapeuter.

Vi ser på at det ikke kun er den enkeltes behov for trening og økning av puls som er det essensielle, men at den enkelte må ha en indre mental og helhetlig tilpasset plan for å lykkes. Trening og aktivitet kommer som et resultat av en nøye prosess der ergoterapeuten kartlegger ditt behov for aktivitet. Derfor er ergoterapeuten muligens enda viktigere i folkehelsearbeid enn de som har et mer ensidig og forenklet syn på trening. Faren ved å kun fokusere på trening i seg selv er at det er vanskelig å opprettholde dette over tid. Uten en avklart og aktivitetsanalysert plan, faller man for ofte ut etter en tid.

“Mennesket er skapt for bevegelse. Et stillesittende liv fører derfor til økt sykdomsrisiko. Regelmessig fysisk aktivitet og trening kan forebygge sykdom, og til og med kurere en rekke sykdommer. ” (Aktivitetshåndboka 2008)

Ergoterapeuter er eksperter på aktivitet og deltakelse, og arbeider for at alle skal kunne delta aktivt i samfunnet.

Ergoterapeuten bidrar til deltakelse og inkludering med vår kompetanse om samspillet mellom person, aktivitet og omgivelser.

Ergoterapeuter bidrar til løsninger når det oppstår et gap mellom en persons helse og hverdagens krav. Som ergoterapeut gir du mennesker mulighet til å leve et aktivt liv.

Ergoterapeuter arbeider for at alle skal kunne delta og være mest mulig aktiv i lek, læring, arbeid og hverdagen for øvrig. Som ergoterapeut kartlegger du hva som hindrer eller muliggjør hverdagsaktiviteter og fokuserer på hva som er viktig i livet til den personen som skal hjelpes.
For å nå målene arbeider ergoterapeuter for at personer skal mestre sine aktiviteter i ulike omgivelser. Dette inkluderer innsats på tre områder:

den enkeltes innbyggers mestring og utføring av hverdagsaktiviteter gjennom trening og motivering

tilrettelegging av aktiviteter

tilpasning av omgivelser med universell utforming, boligtilpassing og velferdsteknologi

Ergoterapeuter arbeider helsefremmende og forebyggende for å fremme helse og aktivitet, for eksempel i frisklivssentraler, bedriftshelsetjeneste og folkehelsearbeid.
Ergoterapeuter arbeider behandlende innen sykehus og opptreningsinstitusjoner. Ergoterapeuter arbeider rehabiliterende i spesialinstitusjoner og kommunehelsetjenesten for eksempel NAV, hverdagsrehabilitering og hjelpemiddelformidling. Ergoterapeuter kan også jobbe utenfor helsetjenestene i andre bransjer.

Ergoterapeuten foretar aktivitetsanalyse for å finne aktivitetstilbud som kan tilpasses ulike gruppers behov.

Hvordan kan organisert idrett- og fritidstilbud organiseres slik at alle inkluderes?

Ergoterapeuten kan ut i fra definerte behov og ønsker bidra til å tilrettelegge for aktivitet i lokalmiljøet som gir mulighet for å velge aktiviteter som kan påvirker helse, identitet og sosialt nettverk. Ergoterapeuter kan tilby forebyggende og helsefremmende hjemmebesøk for grupper med eldre med bevisstgjøring av hva som fremmer og hemmer helse i hverdagslivet.

Så med dette som bakgrunn våger jeg da altså påstanden om at ergoterapeuter burde være mye mer sentrale i trening, aktivitets og folkehelsearbeid enn det som er i dag. Hvorfor?

Jo primært fordi livsstilsendring krever endring av personers vilje og vanesystem. Dette er SENTRALT i ergoterapien og noe som faktisk vi ergoterapeuter har spisskompetanse på. Så derfor burde man bruke også ergoterapeuter som personlige trenere hvis man skal i gang med livsstilsendring, mer enn noen andre yrkesgrupper.

Vågal påstand? Kanskje, men diskuter gjerne i kommentarfeltet.

Forøvrig så ser det tverrfaglige drømmelaget mitt slik ut:

Ergoterapeuter, kliniske ernæringsfysiologer, sosionomer, brukerrepresentanter, lege, psykologer og fysioterapeut. Har man dette som et samlet tilbud, ja da hadde det ikke stått på tverrfaglig nok kunnskap, erfaring og nok forskjeller mellom yrkesgruppene. Samlet sett hadde dette gitt de aller dårligste et godt tilbud. Dyrt? Ja, men verdt det etter min mening.

Ønsker alle en svært god dag.

Mvh Hverdagsaktiv

Fibromyalgi – En #usynligsykdom

Reklame | das//adidas//adidas//adidas//2XU

fibromyalgi

 

 

 

adidas//adidas//adidas//adidas//2XU

 

Hallo alle gode mennesker. Dagens innlegg inneholder reklame// Ta en tur innom sponsorene mine for hyggelige og flott tilbud. Klikk dere inn på bildene over! 

I en rekke innlegg her på bloggen har jeg hatt et særlig fokus på lidelser og diagnoser som kommer under det vi kaller #usynligsyk. #Usynligsykdom er et mye større problem for svært mange, enn selve sykdommen, da stigmaet rundt tilstander som man ikke kan se med det blotte øyet er stort og fører ofte til at folk får sterkere symptomer, økt smerte, og dårligere psykisk helse.

Listen over #usynligesykdommer er lang som et vondt år og mange har bedt meg om å nevne spesifikt ulike sykdommer.

Jeg vil skrive mange flere innlegg fremover der de ulike diagnosene vil bli tatt opp, samt gi gode råd om hvordan man kan takle dem bedre. I dag vil jeg starte med Fibromyalgi.

Fremover vil jeg ta opp:

#/CFS/ME

#Kreft

#IBS

#Aspergers/autismelidelser

#Psykiske lidelser

#Muskel – Og skjelettlidelser

#Ryggsmerter

#Metabolsk Syndrom

#Lipødem

Listen er svært lang og dere må gjerne gi meg tilbakemeldinger om spesifikke ting som bør nevnes og gis faglige råd om fra ergoterapeuten. Her kan man også få råd om hvilke rettigheter man har innen hjelpemidler som NAV yter støtte til opp mot din tilstand. Det er mange hjelpemidler som kan være aktuelle for at hverdagen din kan bli lettere.

 

I dag ønsker jeg å rette fokus på FIBROMYALGI.

Trening og aktivitet er et av flere viktige våpen mot denne diagnosen. Norsk Helseinformatikk beskriver den kort som 

 

«Fibromyalgi er kjennetegnet ved kroniske muskelsmerter med varighet i minst 3 måneder. Tilstanden blir ofte mer plagsom med tiden, og mange av pasientene kan fortelle om plager allerede fra tidlig ungdom. De fleste som får diagnosen merker en stadig forverring av tilstanden, og opplever at det er blitt tungt å leve med smertene.»

Svært mange har denne tilstanden med store plager som gjør ens hverdag smertefull og til og med ufør i mange tilfeller.

Det finnes ikke noe entydig svar på hva som gjør at noen får fibromyalgi. Tidligere var det vanlig at mange oppfattet dette som en angst eller psykisk relatert sykdom. I dag vet man imidlertid bedre. Det er i dag konsensus om at fibromyalgi er en forstyrrelse i sentralnervesystemets regulering av smerte. Altså litt enklere forklart, at der andre får vondt av noe, der får personer med fibromyalgi vondere.

 

Så hva gjør man med dette?

Det er lett å tenke seg til at medikamentell behandling er en hovedbehandling. Tradisjonelle smertemedikamenter har imidlertid ikke vist seg å ha noe særlig god effekt. Slik at blandingsbehandlinger der man endrer livsstil, lærer å leve med smerter, enkelte smertestillende medikamenter og sist men ikke minst, fysisk aktivitet, har vist seg å kunne gi mennesker med fibromyalgi best mulig hverdag.

Fysisk aktivitet er den behandlingsformen som gjennom studier har hatt størst effekt på flest.

Det å øke sin kunnskap om at fibromyalgien ikke er ødeleggende for kroppen, men mer som en kronisk smerteopplevelse, kan hjelpe på mange. Kunnskap om egen sykdom er viktig og det finnes mange gode ressurser der ute på nettet om dette temaet.

 

Sjekk ut Norges Fibromyalgi forbund her.

 

Fysisk aktivitet er viktig ved mange sykdommer og tilstander. Dette vet vi med sikkerhet og jeg har gjennom mange års erfaring med fysisk aktivitet og aktivitetsanalyser som jo utgjør selve grunnstammen i ergoterapifaget, erfart at fysisk aktivitet og trening har effekt. Og da også gjerne i sammen med andre behandlingsformer som meditasjon, yoga og liknende. Det mange imidlertid gjør feil her er å kontakte hjelp som ikke uten videre har den kompetansen som kreves for å balansere dette.

Ergoterapeuter og fysioterapeuter som har arbeidet med disse problemstillingene over tid, er gjerne de som er best kvalifisert til å balansere aktivitetsnivået hos mennesker med Fibromyalgi.

Ergoterapeuter har gjennom sin utdanning særlig fokus på balansen mellom aktivitet og hvile, noe som er essensielt i tilnærmingen til ulike smerteproblematikker og tilstander som for eksempel Fibromyalgi. Gjennom spesifikke kartleggingsmetoder og spesifikk tilnærming til det å finne lystbetonte og balanserte treningsaktiviteter kan vi som ergoterapeuter finne de individuelle små, men viktige forskjellene som gir en riktig og avbalansert aktivitet. Det er altså ikke bare å gunne på. Slik at når du leter etter #coacher og motivatorer så bør du finne folk som har de grunnleggende kvalifikasjoner utover kun treningskunnskap og kunnskap om kosthold.

Når man har Fibromyalgi er det å anbefale trening som gir bedre kondisjon. 

Når kondisen blir bedre, får man større overskudd og en større muskelmasse gjør hverdagen enklere. Kondisjonstrening vil også gi en følelse av mestring som igjen er med å redusere smerter. Lett til moderat kondisjonstrening er å foretrekke. Aktivitet og trening med såkalt eksplosivitet er ikke å anbefale. Dette kan være ballspill, løping med høy intensitet og trening der muskler og ledd får høy belastning.

Uansett er det viktig å ikke isolere seg, men søke den hjelpen man trenger for å kunne være både sosialt aktiv og i en riktig #aktivitetsbalanse. Og heldigvis er tiden da en ergoterapeut kun ble sett på som formidler av hjelpemidler definitivt over!

Ønsker dere alle en fin og fredfull dag i kjærlighetens tegn.

 

Mvh Willy