Å legge stein til byrden

Å legge stein til byrden.

Vi vil ikke gjøre situasjonen vanskeligere for noen dersom som de allerede har en vanskelig situasjon, menes med dette kjente utrykket.

Så tenker vi egentlig over dette i hverdagen når vi omgåes folk som har det vanskelig?

Eller trenger vi av og til en påminnelse om at vi behøver å gi av vår empati og forståelse mer enn noen gang når dem vi kjenner har det vanskelig?

Selvsagt, er det enkle svaret. Men er det alltid like lett å koble rasjonell tenkning og pragmatisk væremåte, mot tilstander som noen ganger ikke følger boken, eller logikken. Svarer vi da på en uforsonlig og upersonlig måte våre medborgere, kolleger, familie eller venner på en slik måte som “du må da forstå at… – regelverket sier… – etter loven så… – her er vi ikke vant til…” Og så videre?

Ja da kan det utmerket være at du bidrar til ytterligere sykdom, slitasje, knuste selvbilder eller annen reduksjon av livskvalitet hos dem som av ulike grunner sliter i hverdagen.

Så hvorfor har man et behov for “å følge boken, samt opptre som en pragmatiker ovenfor andre?”

I min bok er dette et tegn på uvitenhet, kunnskapsløshet og manglende empati. Er du den som stadig må stille de kritiske og pragmatiske spørsmålene? Er du den som bare MÅ nevne dine såkalte regler, lovverk eller generell konsensus i ulike spørsmål?

Er du den som bare MÅ gjøre det vanskeligere for individet ved å la pragmatikken overgå empatien?

For å nevne definisjonen av empati:

“Empati er ikke det samme som å prøve å tenke seg hvordan du ville opplevd situasjonen, men det dreier seg om å forstå hvordan den andre personen opplever det.”

Empati er således ikke bare evnen til å se om noen er glad eller trist, men innebærer også evnen til å forstå andres motiver for handling samt deres verdier og holdninger.
Et viktig moment i empati er at man for eksempel opplever de andres motiver som deres, og ikke bare sine egne. I empati kan andres motiver avvike fra ens egne. Det motsatte vil være egosentrisme, som er manglende evne til å se en sak fra en annen synsvinkel enn sin egen.

Så dette er ekstremt viktig å tenke på i forhold til vår kontakt med andre mennesker i situasjoner som for DEM er vanskelig. Pragmatikere og regelryttere kan i verste fall være dem som står for et være eller ikke være for dem de står ovenfor. Mangler du empati ja så bør du holde deg til å arbeide med noe annet enn med mennesker.

Man kan da også godt være pragmatiker, forståsegpåer, bedreviter og regelrytter og samtidig være empatisk. Forskjellen er at dem som er alt dette og samtidig utviser en tydelig empatisk side i møte med, og i kommunikasjon med dem som sliter, klarer å legge fra seg sin ovenifra og ned holdning i møte menneske til menneske.

Klarer du det ikke? Kanskje du da er en som bare MÅ KOMMENTERE regelrytteri, by the book, eller din uovertrufne kjennskap til hva akademia forteller.

Kanskje du da er en som faktisk legger stein til byrden?

Tenk over hva og hvordan du kommuniserer med andre. Og da spesielt mot dem som du vet sliter. Ikke ligg stein til byrden når dem allerede sliter med å holde hodet over vannet.

Mvh Willy

Ergoterapeut i folkehelse og som personlige trenere

Hei alle gode mennesker. Jeg ville med denne kategorien og dette innlegget forklare ørlite granne hva det egentlig jeg er utdannet som, hva det innebærer av kompetanse, og hva jeg altså da jobber med til dagen.

Jeg har i tillegg til utdannelsen som ergoterapeut også videreutdanning innen helsefremmende og rehabiliterende arbeid, kurs innen motivasjon, helsepedagogikk, og mange års erfaring som leder av frislivssentral.

Men hva er egentlig tanken bak ergoterapi? Og hva er det vi arbeider med? Utgangspunktet vårt er aktivitet, bevegelse og helhetlig tilnærming til den enkeltes behov for meningsfulle aktiviteter. Vi arbeider minst like mye med hvert enkelt menneskes mentale, psykologiske og kulturelle/åndelige behov, som de rent fysiske, noe som gjør at vi skiller oss endel fra for eksempel fysioterapeuter.

Vi ser på at det ikke kun er den enkeltes behov for trening og økning av puls som er det essensielle, men at den enkelte må ha en indre mental og helhetlig tilpasset plan for å lykkes. Trening og aktivitet kommer som et resultat av en nøye prosess der ergoterapeuten kartlegger ditt behov for aktivitet. Derfor er ergoterapeuten muligens enda viktigere i folkehelsearbeid enn de som har et mer ensidig og forenklet syn på trening. Faren ved å kun fokusere på trening i seg selv er at det er vanskelig å opprettholde dette over tid. Uten en avklart og aktivitetsanalysert plan, faller man for ofte ut etter en tid.

“Mennesket er skapt for bevegelse. Et stillesittende liv fører derfor til økt sykdomsrisiko. Regelmessig fysisk aktivitet og trening kan forebygge sykdom, og til og med kurere en rekke sykdommer. ” (Aktivitetshåndboka 2008)

Ergoterapeuter er eksperter på aktivitet og deltakelse, og arbeider for at alle skal kunne delta aktivt i samfunnet.

Ergoterapeuten bidrar til deltakelse og inkludering med vår kompetanse om samspillet mellom person, aktivitet og omgivelser.

Ergoterapeuter bidrar til løsninger når det oppstår et gap mellom en persons helse og hverdagens krav. Som ergoterapeut gir du mennesker mulighet til å leve et aktivt liv.

Ergoterapeuter arbeider for at alle skal kunne delta og være mest mulig aktiv i lek, læring, arbeid og hverdagen for øvrig. Som ergoterapeut kartlegger du hva som hindrer eller muliggjør hverdagsaktiviteter og fokuserer på hva som er viktig i livet til den personen som skal hjelpes.
For å nå målene arbeider ergoterapeuter for at personer skal mestre sine aktiviteter i ulike omgivelser. Dette inkluderer innsats på tre områder:

den enkeltes innbyggers mestring og utføring av hverdagsaktiviteter gjennom trening og motivering

tilrettelegging av aktiviteter

tilpasning av omgivelser med universell utforming, boligtilpassing og velferdsteknologi

Ergoterapeuter arbeider helsefremmende og forebyggende for å fremme helse og aktivitet, for eksempel i frisklivssentraler, bedriftshelsetjeneste og folkehelsearbeid.
Ergoterapeuter arbeider behandlende innen sykehus og opptreningsinstitusjoner. Ergoterapeuter arbeider rehabiliterende i spesialinstitusjoner og kommunehelsetjenesten for eksempel NAV, hverdagsrehabilitering og hjelpemiddelformidling. Ergoterapeuter kan også jobbe utenfor helsetjenestene i andre bransjer.

Ergoterapeuten foretar aktivitetsanalyse for å finne aktivitetstilbud som kan tilpasses ulike gruppers behov.

Hvordan kan organisert idrett- og fritidstilbud organiseres slik at alle inkluderes?

Ergoterapeuten kan ut i fra definerte behov og ønsker bidra til å tilrettelegge for aktivitet i lokalmiljøet som gir mulighet for å velge aktiviteter som kan påvirker helse, identitet og sosialt nettverk. Ergoterapeuter kan tilby forebyggende og helsefremmende hjemmebesøk for grupper med eldre med bevisstgjøring av hva som fremmer og hemmer helse i hverdagslivet.

Så med dette som bakgrunn våger jeg da altså påstanden om at ergoterapeuter burde være mye mer sentrale i trening, aktivitets og folkehelsearbeid enn det som er i dag. Hvorfor?

Jo primært fordi livsstilsendring krever endring av personers vilje og vanesystem. Dette er SENTRALT i ergoterapien og noe som faktisk vi ergoterapeuter har spisskompetanse på. Så derfor burde man bruke også ergoterapeuter som personlige trenere hvis man skal i gang med livsstilsendring, mer enn noen andre yrkesgrupper.

Vågal påstand? Kanskje, men diskuter gjerne i kommentarfeltet.

Forøvrig så ser det tverrfaglige drømmelaget mitt slik ut:

Ergoterapeuter, kliniske ernæringsfysiologer, sosionomer, brukerrepresentanter, lege, psykologer og fysioterapeut. Har man dette som et samlet tilbud, ja da hadde det ikke stått på tverrfaglig nok kunnskap, erfaring og nok forskjeller mellom yrkesgruppene. Samlet sett hadde dette gitt de aller dårligste et godt tilbud. Dyrt? Ja, men verdt det etter min mening.

Ønsker alle en svært god dag.

Mvh Hverdagsaktiv