Sykt treningsfokus!

God kveld alle!

I dag har jeg hatt en aldri så liten gjennomgang på kompetansen min. Av og til er det viktig med en gjennomgang av formalkompetanse, kursoversikt og erfaringsbasert kunnskap.

Det er jo ekstra hyggelig å kunne gjøre slikt når man kan ende opp med litt uhemmet selvskryt, ha ha ha.

Spesielt er det viktig når jeg forsøker å bygge en forståelse for at det er bedre med en annen type tilnærming til livsstilsendring enn det som er mest vanlig i dag.

For å si noe om hva jeg ønsker. Det er slik i dag at alt for mange som fremmer livsstil og helse, fremmer trening som det optimale svaret på alt. Det er jo helt klart at det å trene er viktig, men det fokuset trening har fått er nesten litt sykt. Etter min mening er det alt for stort fokus på hard trening som løsning på alt. Det kan nok stemme på noen, men for de fleste vil en slik tilnærming føre til mestringstap i nesten alle situasjoner.

Det finnes alt for mange trenere og terapeuter der ute som har svært god kompetanse på trening og teknikk, men etter min mening så mangler det mye kompetanse på det å endre vaner og trening gjennom etablerte endringsprosesser. I min bok vil dette innebære å starte livsstilsendring med trening av hode og ikke med trening.

I min bok er det viktigste med litt aktivitet for mange, enn mye aktivitet for de få.

Gjennom mitt eget livsstilsprogram så endres hodet slik at aktivitet og trening baseres på å gå fra en inaktiv hverdag til en mer aktiv hverdag der trening brukes som krydder i hverdagen og ikke som en hard pytonøkt med en geriljatrener som kun har fokus på pulsøkning.

Så hvilken kompetanse har jeg som kan stå opp å si  slikt? Mange terapeuter og pt’er vil nok være uenige med meg. Det er i så måte ikke noe nytt for meg. I 2013 fremmet jeg treningsformen HIIT og fikk så ørene flagret av enkelte “spesialister”på trening. I dag er HIIT trening og Tabata en av de mest brukte treningsformene i verden.

I 2014 argumenterte jeg for at endringsprosesser tar minst 8 måneder for å kunne gi varig effekt, og da helst et til to år for å endre vaner varig. Samme kritikk haglet mot meg fra ulike fagmiljø. Så begynte ulik forskning og doktorgradsavhandlinger å dukke opp og understøttet det jeg fremmet. I dag vet vi at ledende forskere slår fast at endring tar såpass lang tid som jeg sa. Dette har ført til at ulike offentlige tilbud gis av lengre varighet enn det som opprinnelig var anbefalt.

I 2016 og frem til i dag har jeg fremmet at hodet må trenes før det settes et for stort fokus på harde treningsøkter. Det sykelige fokuset på øvelser innen kardio og styrke fører etter min erfaring til et usannsynlig høyt press hos folk. Dette kan høre til at flere møter veggen. I verste fall gir dette varige skader på motivasjon og endringsvilje. En svært uheldig måte å fremme helse på med andre ord. Det kan godt hende at vi burde ha krav til treningsbransjen om at trenere og terapeuter har minst like stort fokus på motivasjon og endring som treningsteknikk? Det kan til og med lønne seg for treningssentrene fordi hvis det legges et fokus på VARIG ENDRING, ja så vil man ende opp med kunder som regelmessig er i aktivitet for helsas skyld og ikke ender opp som støttemedlem eller dropper ut av kundegruppen.

En vinn, vinn situasjon for alle.

Som livsstilscoach gir jeg gjerne råd som kan føre til varig endring. I dette ligger det klare råd om at det å endre noe for resten av livet ikke skal drepes etter en umenneskelig hard intervensjon der slitet ikke er til å holde ut resten av livet.

Så er jeg da spent på om den kritikken jeg får om denne meningen, også dempes om et par år når dette blir mer i fokus.

Så tilbake til hvorfor jeg mener alt dette. Hvem er jeg som kan påstå alt slikt?

1. Utdannet rørlegger med lang erfaring innen det å slite i stykker ryggen. Operert for prolapser i 1990 og smertepasient fra 1990 og frem til 1998.

2.  Klubbmester, kretsmester og vestlandsmester i vektløfting

3. Utdannet ergoterapeut med rehabilitering og opptrening som hovedområde. Arbeid med hjerne og nevrorehabilitering siden 2006.

3. Startet frisklivssentral alene i 2013 og har fungert som leder, koordinator, trener og motivator til i dag. Herunder ekstra kursing innen motiverende samtale, helsepedagogikk og ulike kurs innen trening og utvikling.

4. Videreutdanning i helsefremming og rehabilitering med særlig fokus på hverdagsrehabilitering og aktivitet i 2015.

5. Har selv erfaring med å slutte å røyke, trene en smertefull og kronisk ryggskade vekk, komme meg tilbake etter systematisk mobbing i arbeidslivet for mange år siden før min nåværende jobb. Har bekjempet angst og depresjon og er godt kjent med hvor vanskelig det kan være å cope med sosial angst.

Så ja, jeg har altså en god blanding av livskunnskap, livserfaring og formell kompetanse.

Og et av de viktigste tingene i mine program er altså og ha fokus på frisk og ikke syk.

Fokus og forståelse for at alle er forskjellige, samt at det finnes mange ulike veier til Rom.

Ønsker dere alle en topp motivert Fredag og helg!

Mvh Willy Marthinussen livsstilscoach

Derfor er du støttemedlem på treningssenteret!

God kveld til alle gode lesere.

I dag har jeg hatt en dag på det jevne. Etter en lang dag på jobb er man utslitt. I alle fall mentalt, da det ikke er særlig fysisk tungt å være ergoterapeut. Egentlig så er det et perfekt yrke for oss som elsker å jobbe med mennesker og samtidig få lov å være aktiv.

I dag har jeg fått kjørt rundt i kommunen sammen med tverrfaglig team for å kartlegge ulike problemstillinger for dem som trenger hjelp. Vi vurderer rehabiliteringspotensiale og iverksetter tverrfaglig rehabilitering og opptrening der dette er nødvendig. Det gir virkelig mening når vi sammen kan få mennesker på beina igjen med trening og behandling.

Det å arbeide med mennesker er bare det beste i livet. Det å få anledning til å bedre livet for andre som sliter gjør noe med en. Det gir en glede å gå på jobb slik at man virkelig føler seg vel med det å gå på jobb.

Slik er det jo også med treningen vi gjør i frisklivssentralen. Det er jo ikke treningen som betyr så mye, men de kognitive prosessene som foregår i endringsprosessen hos den enkelte. Glem trening, hvis ikke hodet er med. Dette er vår viktigste oppgave. Nemlig å endre oppfatning til dem som tenker at det kun skal trening til.

Dessverre er det jo fortsatt slik  i noen fagmiljøer, at tanken om jo mere jo bedre skal gi folk varig endring. Spesielt hos fagfolk uten erfaring med menneskesinnet og med et ensidig blikk på pulsøkning og muskelbruk, og som ikke tar hensyn til de strukturer hos enkeltmennesker som leder til varig endring.

Jeg pleier å sette dette litt på spissen ved å si glem å trene! Glem å trene, men start med å endre oppfatning om livslang bevegelse. Alt for ofte henviser folk til effekten av trening uten å endre vaner først. Resultatet er gode kroppslige funksjoner på kort sikt, men også flere som møter veggen fordi de ikke klarer å opprettholde intensitet og treningsrutiner over tid.

I det programmet jeg selv følger, snus dette fullstendig på hodet. Ingen trening uten de nødvendige byggearbeider der en solid grunnmur bygges. Derfor gir det mening i at trening i intensitet og omfang ikke gis før en har lært å elske generell bevegelse.

Selvsagt møter jeg endel holdninger og kritikk for en slik tilnærming. Det er jo opplest og vedtatt at det å endre livsstil innebærer blant annet trening, trening, og atter trening. Spesielle øvelser for den enkelte, samt oppfølging fra høyt kvalifisert personell med inngående kunnskap om muskel og skjelett brukt i biomekaniske bevegelser.

Jaja, jeg sier, vi skulle ikke bare ha det litt moro da? Vi skulle ikke bare ta en prat, mens vi går? Vi skulle ikke bare lære oss litt om glede da?

Ser dere poenget?

Jeg setter selvsagt ting litt på spissen her, men det er jo et tankekors at såpass mange er støttemedlemmer hos treningssentrene. Og det til tross for at dem har topptrente personlige trenere til å hjelpe seg med både pulsøkning og motivasjon.

Når man ikke har en sterk og god grunnmur der endring og vaner ikke følger gleden med å trene, ja da kommer huset til å falle. Det er ikke et spørsmål om HVIS, MEN NÅR.

Er en av dem som alltid sliter med motivasjonen eller hater å trene. Er du støttemedlem på treningssenteret og de få gangene du er der, kjennes alt bare ut som et ork? Klarer du ikke å opprettholde trening over lang tid?  Da kan det jo hende at grunnmuren ikke er sterk nok. Da kan det hende at du har brukt snekkere som har bygd et superfint hus der grunnmuren mangler.

Har du tenkt på det?

Mvh Willy

Dagens treningsøkt for alle!

 

Hei i kvelden alle gode lesere!

I dag startet jeg årets første frisklivsstrening på jobb. For de som måtte lure på hva dette er for noe., så er en del av mitt arbeid å trene deltakere i frisklivssentralen i kommunen.

En frisklivssentral er et kommunalt tilbud til dem som har behov for livsstillsendring. Ønsker du å lese mer om hva en frisklivssentral er så finner du mer om dette her.

Jeg har startet og drevet arbeidet med frisklivssentral i kommunen siden 2013. Så man kan si at jeg har ganske lang erfaring med denne type arbeid. Sjekk gjerne om det finnes en frisklivssentral i din kommune. Det kan i særdeleshet anbefales.

 

Men dagens treningsprogram hadde også et fokus der alle øvelsene lett kan gjøres hjemmefra i din egen stue.

Her er en gjennomgang av dagens program!

  1. Tåhev. vi tar tåhev helt til vi ikke klarer flere, eller krampen setter seg i leggen. Ikke fortsett hvis du får krampe.
  2. Gå på stedet hvil i 5 minutter til musikk og deretter løpe på stedet hvil i 5 minutter. Her får man puls etter hvor intenst man beveger seg. Bruk armene dine aktivt i disse minuttene.
  3. Finn frem en stol, legg armene i kryss over brystet og sett deg og reis deg 3 sett a 30 ganger, eller til du ikke klarer å reise deg igjen. Husk å bremse på vei ned og vær eksplosiv på vei opp.
  4. Løpe på stedet hvil i 20 x 4 sekunder. Her gis det full gass i 20 sekunder hvile i 5 sekunder og ta så nye 20 sekunder osv.
  5. Planke for kjernemuskulatur så lenge du klarer x 3 sett – 
  6. Sideplanke på begge sider samme som punkt 5
  7. Et minutts pause før neste øvelse – her er det mountainclimber som gjelder –  Utføres som planke, men klatre med et og et ben x 12

 

Dette var dagens øvelse for oss. Klarer du dette? Gi det et forsøk og selv om du ikke klarer det så har du fått deg en god økt likevel. Og hvis du synes det for lett så kjører du tre sett med alle øvelsene om igjen. Husk at det ikke er om å gjøre å sprenge seg, men å klare å få gjort øvelsene i heimen på tidspunkt der du ikke orker å stikke avgårde på trening.

La disse øvelsene være veiledende som daglige drypp i aktivitetshverdagen din og la turen på treningssenteret være krydderet i tilværelsen!

Masse lykke til!

Mvh Willy

Å våkne stiv!


I alle år har jeg våknet opp stiv som en stokk.

Jeg vet at det er mange som sliter med det samme problemet.

Hva som er grunnen til at alle ledd i kroppen føles stive og vonde kan det være ulike årsaker til, men ofte skyldes dette medisinske årsaker som slitasje, betennelsestilstander, revmatisme, ryggsmerter og andre tilstander som oppstår.

Dette kan etter min erfaring være med på å sette en “dagsorden”. En start på dagen der stive ledd og stive og vonde muskler får dominere hverdagen din. Ofte er også veien innom medisinskapet kort for å cope med smertene. Alt i alt er det ikke moro å våkne stiv og i smerter.

Slik har det også for meg vært siden 1990. Etter en mislykket prolapsoperasjon i 1990 har ryggsmerter og muskelsmerter vært en del av livet mitt. Hver eneste morgen våkner jeg stiv som en stokk og med smerter i kroppen.

Etter å ha brukt smertestillende medisiner gjennom en årrekke på 90 og 2000 tallet uten at dette egentlig endret noe som helst, fant jeg ut at jeg måtte gjøre noe.

Jeg ønsket ikke å leve et liv der medisiner var løsningen. Jeg ønsket å leve et liv der smerter kunne bli kontrollert på annet vis. Der bevegelse og trening kunne erstatte medisinbruken.

Som sagt så gjort. Og det jeg gjorde var egentlig svært enkelt. Jeg la vekk mine egne fordommer mot at “trening ikke hjelper mot MINE smerter”.

Jeg begynte å trene svært forsiktig med øvelser som tøyde muskulatur. Ikke hard trening. Bare økt bevegelse. Jeg satte meg kun et mål, nemlig å trene resten av livet.

Jeg økte belastningen og sakte men sikkert så endret ting seg. Smertene jeg hadde på dagtid og kveld ble redusert.

Etter mye trening der jeg tidlig gjorde all trening til noe lystbetont har jeg aldri sett meg tilbake. Stivheten er ikke helt borte, men ryggsmertene er en saga blott i det store og hele.

Og en ting er jeg 100% sikker på. Hadde jeg fulgt mine egne råd om at “JEG HAR HELT ANDRE SMERTER ENN ANDRE”

Og “JEG KAN IKKE TRENE FORDI JEG BLIR VERRE”

Samt min egen oppfatning om at “INGEN ANDRE SKJØNNER AT MINE SMERTER IKKE KAN BLI BEDRE UTEN MEDISIN”.

ALLE ANDRE – IKKE MEG!

Huff så utrolig feil man kan ta. Aktivitet reddet livet mitt! Det å utfordre kroppen gjorde meg arbeidsfør igjen. Det å bygge treningslivet stein på stein uten å høre på såkalte treningsspesialister og forståsegpåere, gav meg et nytt og bedre liv!

Man kan ikke gyve løs når man har smerter, angst og frykt for å ende opp med noe verre enn det man har. Man kan heller ikke trene alle øvelser i et gitt treningsprogram spydd ut i fra tilfeldige kilder. Man må kartlegge sin EGEN SITUASJON OG TILPASSE ØVELSER UT I FRA DET.

For meg selv var det først og fremst bevegelsesetrening som jeg selv designet som hjalp i innledningen.

Deretter designet jeg et helt eget program for meg selv som styrket muskler på de rette stedene, samt økte utholdenhet og bevegelsesrom.

Hele programmet holder jeg fortsatt på med og vil gjøre det resten av livet. Hemmeligheten bak programmet er dets evne til individuell tilpasning med fokus på helt andre ting enn trening i første rekke. I alle fall trening slik man er vant til å tenke på trening.

Denne tilnærmingen til et slikt program har gitt meg selv et nytt liv. Fra å være en kronisk smertepasient som brukte sterke medisiner daglig, og igjennom 8 år med NAV som arbeidsgiver, til et liv der jeg de 13 siste årene altså har vært i full jobb som Ergoterapeut.
Og fra å være i praksis sengeliggende, til et liv der jeg uten vansker kan løpe milevis på asfalt uten å få vondt i ryggen!

Unikt? Et mirakel? Flaks? Vet ikke, men det jeg vet er at bevegelse og aktiv hverdag TRUMFER ryggvansker, smerter og annet dritt.

Fortsatt hender det at jeg våkner om morgenen stiv som en stokk, men nå har jeg mange verktøy i skuffen for å klare å cope med dette. De fleste dagene er nå smertefrie og svært aktive. Men det beste i livet er at jeg nå er i full jobb igjen. Da kan jeg saktens leve med litt morgenstivhet og smerter.

Mvh Willy

Forbanna rus!

Hei og god søndag folkens!

I dag har jeg et for meg viktig budskap. Når jeg var ung på begynnelsen av 80 tallet, så var det å bruke narkotika noe slauren gjorde. En slaur, eller en friker, småkriminell eller bare en som hadde store problemer hjemme. Jeg var en småslaur!  Helt ufarlige og shabby utseende, men altså helt ufarlige. Vi rekte rundt å gjorde ingen noe fortred. Vi koste oss med å flytte grenser, noe som var helt vanlig i miljøene rundt der vi vokste opp i en stor drabantby med nærhet til alle typer mennesker.

 

Den gangen var det sossene mot frikerne, de som var såkalt ordentlige og de som var slik som oss, litt mindre ordentlige. Den gangen var det ikke spørsmål om hasj eller cannabis var en farlig substans og bruke. Det var noe alle visste at det var. Det var flere grunner til dette.

I alle de årene som har gått etter at jeg selv var en av de heldige som fant en måte å leve et liv på, har jeg sett en utvikling som er veldig bekymringsfull. Nemlig den måten internett, sosiale medier og slikt har nærmest revolusjonert narkoindustrien med hensyn til effektivitet i markedsføring. Det er ikke lenger småjævelen på hjørnet i blokk C som overbeviser deg om at cannabisprodukter er av det gode. Det er en samlet milliardindustri med tilgang til spesifikk forskning, eller såkalt vennlig forskning som pøser ut hvor bra bruken av cannabisprodukter er.

La meg være helt klar på at jeg ikke tar stilling til virkningene av stoffet i seg selv annet enn å si at enhver person som tilfører kroppen en substans den ikke skal ha i den hensikt i å oppnå rus, er på ville veier.

Da snakker jeg ikke om legemidler som tilføres for å hjelpe folk med ulike tilstander som ellers ikke lar seg behandle eller redusere smerter for eksempel. Jeg tar heller ikke stilling til den medisinske bruken av cannabis der virkestoffet THC er fjernet eller redusert i så stor grad at det ikke lenger kan regnes som et rusmiddel. Her avventer jeg en avklaring fra “The good guys” som nå prøver å få godkjent ulike medisiner som er bedre enn andre medisiner.

Jeg snakker om den økende bruken av rusmidler blant ungene våre. Her hjemme på bjerget. Der ungdom før tok seg en øl, tar veldig mange nå ulike andre rusmidler. Ungdom vil alltid prøve ut grenser. Men det at narkoindustrien har gjort det stuerent å bruke cannabis er en livsfarlig utvikling. Her har vi alle et ansvar til å opplyse og informere om hvor farlig dette egentlig er.

Med all respekt. Det er blitt “ufarlig” å bruke cannabis. Flere og flere unge ser på dette rusmiddelet som relativt ufarlig. Spesielt hvis det inntas uten tobakk gjennom såkalt vaping. Her er et klipp fra en studie publisert i Science Daily. ”

“Vaping devices heat cannabis to a temperature in which the mind-altering compounds in the plant are released as a vapor that is inhaled. Vaping is thought to be safer for cannabis and tobacco use because it doesn’t produce many of the harmful components of burning material such as tar and other cancer-causing agents.

But, the researchers say, their study suggests that at least for first-timers or others who don’t use cannabis regularly, vaping delivers greater amounts of THC, the primary intoxicant in cannabis, which increases the likelihood of adverse reactions”.

Les hele studien her.

Det er en utbredt oppfatning av at cannabisprodukter er MYE bedre enn alkohol. Grensene og forståelsen mellom det som er medisinsk bruk av CBD eller legemidler som inneholder CBD og EN viss andel THC er utvisket.

Også bruken av MDMA og andre liknende substanser er bekymringsverdig. Og det er nettopp her jeg vil rette en advarende pekefinger til dem som fortsatt tror at cannabis er “ufarlig” eller “bedre enn alkohol. Og for ordens skyld: JA, DU KAN DØ AV ecstasy OG MDMA!

Industrien som effektivt har fått et medium gjennom internett til å promotere sine produkter, ser ut til å vinne frem over alt. Som jeg sa så ville jeg ikke ta stilling til om cannabisprodukter er skadelig eller ikke. Det er irrelevant. Det som er det skadelige å som på 80 tallet, er utviskingen av grensene. De grensene som leder til andre stoffer. Dem som gir ungdom tilgang på miljøer som stadig forsøker nye midler. Det er da man er på fest og møter MDMA for første gang, tar en dose og aldri våkner igjen. Det er disse grensene som flyttes ved å legalisere. Det er disse grensene vi mister i diskusjonen om vi bør legalisere eller ikke. Ikke om det ene er farligere enn det andre.

All rus er av et onde! All rusbruk satt i et system der det settes opp mot hverandre på en måte der det ene er “mindre farlig” enn det andre er en ny seier til fremming av at cannabisprodukter er “ufarlig”. Det å legge seg på en forbudslinje er kanskje ikke den rette løsningen alltid, men i debatten om at cannabis bør legaliseres er den på sin plass. Kampanjer over tid må til for å motivere til at folk skjønner forskjellen på legemiddelbasert cannabis og annet.

Vi kan ikke havne i situasjon at legemidler sees på samme måte som hasj. Disse forskjellene er det ikke alle som skjønner! Og etter min mening så er altså bruken av cannabis som rusmiddel ikke bare skadelig for ens kognitive funksjoner, fare for utvikling av angst og andre psykiske lidelser med mer, men INNGANGSBILLETTEN til andre miljøer og tyngre stoffer. Spesielt stoffer som amfetamin og liknende stoffer.

Vær tydelig! Si nei til alle former for skadelige rusmidler!

Vi har klart å gjøre det med røyking, og alle forstår at heroin ikke er løsning på noe som helst! Men det gjenstår fortsatt noen viktige områder. Brennevin, hasj og resten av dritten som skader og ødelegger menneskers liv, familier og vennskap. Hadde vi vært like flinke til å si nei til skadelig bruk av rusmidler som til å stå på barrikadene for andre ting vi tror på, ja da hadde vi kommet langt. Jeg har tro på ungdommen. Jeg har tro på at dem er mye smartere enn vi var på 60-70 og 80 tallet. Den gangene vi skapte de som i dag er tunge narkomane. Den gangen Nygårdsparken i Bergen ble en av europas største narkotiascener. Jeg har tro på at vi klarer å lage kampanjer som motarbeider all reklamen for weed, cannabis, og amfetamin og annet.

Jeg har tro på at vi kan sammen med snapchat, facebook og instagram med flere, kan fjerne kjøp og salg av disse billettene til et liv i rus.

Vi som foreldre har et særlig ansvar. Et særlig ansvar om å informere våre barn om de reelle farene ved misbruk. Vi er forbilder. Vi skal ikke være dem som hele tiden kjefter, overvåker og setter forbud da etter min mening dette kan føre til et ytterligere opprør og enda størr fare for misbruk. Men vi skal følge med! Vi skal legge til rette for at våre håpefulle får støtte, forståelse og god nok informasjon om farene ved bruk og misbruk av ulike typer rus. Vi KAN IKKE FREMSNAKKE RUS! Vi MÅ ta et standpunkt der vi tydeliggjør farene ved misbruk. Vi ville vel i dag aldri oppfordret våre barn til å begynne å røyke? Så hvorfor pokkeren ville vi oppfordre dem til å tilføre andre former for rus?

Jeg har tro på at disse såkalte lette stoffene i fremtiden kan bli den nye røyken og stille gli ut i glemselen. FORDI DEM POTENSIELT KAN ALTSÅ LEDE TIL ET LIV I TUNG RUS ELLER PSYKIATRI. Jeg har også et håp om at rus i seg selv snart kan være et tilbakelagt emne i vårt samfunn og vår kultur. Og da igjen tar jeg ikke stilling til de ulike skadevirkningene som for mange stoffer er udiskutable, men altså at det å tilføre kroppen kunstig rus ikke er av et gode uansett. Og fordi det er mange som danner et lett miljø, som da blir tyngre etter en tid, og som til slutt leder til svært skadelige stoffer eller sykdommer som man i beste fall sliter med resten av livet. I verste fall sliter man ikke lenger med livet i det hele tatt. Fordi livet kan være over etter kun EN dose med MDMA.

Mvh Willy

 

Dommedag? Who cares?

God formiddag folkens!

KLokken er to minutter på 12! Altså dommedagsklokken.

Dommedagsklokka er en symbolsk urskive som viser en analogi på at menneskerasen lever i en tid som er «minutter på midnatt», hvor midnatt representerer «katastrofal ødeleggelse».

Klokka er fra 1947, da den ble stilt på syv minutter på midnatt, og har siden da blitt opprettholdt av lederne av Bulletin of the Atomic Scientists ved University of Chicago. Opprinnelig representerte analogien trusselen om global kjernefysisk krig (atomkrig), men senere har også teknologi som har innvirkning på klimaet (klimaendringene) og «ny utvikling innen biovitenskap og nanoteknologi som kan føre til ugjenkallelige skader» blitt regnet med.[1] Jo nærmere viserne kommer midnatt, jo større estimerer man risikoen for utvikling av en verdensomfattende katastrofe.

Antall minutter før midnatt, som baseres på målinger av grad av trusselen for atomkrig, miljø og teknologiske trusler mot menneskeheten, blir jevnlig oppdatert. Per 25. januar 2018 sto Dommedagsklokka på to minutter på midnatt.[2]

Dommedagsklokka er blitt nevnt eller vist til i en rekke bøker, filmer, tv-serier samt i forskjellige musikkutgivelser. (wikipedia).

Jada. Men mange har ikke engang hørt om denne såkalte klokka, langt mindre tenkt over konsekvensene over hva den egentlig måler. Vi bryr oss egentlig fint lite. Eller?

PÅ 80 tallet visste vi godt om denne klokken da trusselen om atomkrig var mer reell enn den kanskje er i dag. Og hvor stor er egentlig trusselen om global atomkrig der de rikeste står i fare for å miste sin rikdom, noe som utvilsomt vil skje dersom det bli krig og kaos?

I min bok er nok klimaendringene en større trussel enn atomkrig.

Men en viktig påminnelse fra verdens ledende trusselmålere er det likevel. Vi må jaggu bli flinkere til å samarbeide, jobbe for felles forståelse og aksept for hverandres ulikheter både på et globalt nivå, men også på individnivå. La oss sammen sloss for et varmere og mer inkluderende samfunn der vi kan skape godhet for alle.

Litt sånn hippie tenking her på en lørdag, men det er da jaggu bedre med peace and love, enn krig og uro!

Ta vare på hverandre i hverdagen, ikke tenk så mye på uro, angst og frykt o hva som KAN hende, men tenk mer på å leve i nuet. Nyt hvert minutt av det livet vi har fått utlevert, og utsett gjerne til i morgen det du ikke klarer å gjøre i dag! Null stress

Ønsker dere alle en nydelig og fredfull helg!

Mvh Willy

Ti år går alt for fort

God kveld og god helg folkens!

Et kort innlegg i kveld der jeg tar for meg dette med tid. Tiden går i samme fart hele tiden sånn i praksis,  men avhengig av hvordan vi har det så kan den oppleves forskjellig. De siste ti årene har vært blant de lykkeligste i mitt liv. Derfor har tiden føltes som om den har gått svært fort.

Jeg har rukket å bli 51 år gammel, men føler meg som en 25 åring. Jeg har også rukket å bli bestefar til verdens beste lille nurk. En ubeskrivelig lykke!

Men nå, når jeg er i den beste tiden i livet, kan jeg altså se tilbake på ti år med en umerkelig forandring i kropp og sinn.

For ti år siden var jeg i elendig form. Trente aldri og røykte fortsatt. I dag er jeg røykfri på snart 10 året og kan løpe halvmaraton uten å bli andpusten i særlig grad. Ukentlig løper jeg flere mil og på en standard 10 kilometer så løper jeg de tre siste kilometerne som 4×4 intervaller. Ikke så værst for en 51 åring synes jeg!

Men har livet gjort noe med meg? Vi forandrer oss alle gjennom livet og denne 10 years challenge var jo litt morsom. Jeg ante ikke at forandringen, og da i mine egne øyne, var såpass. Over her ser dere forskjellen på meg som 41 åring og meg som 51 åring!

En morsom challenge!

Hva synes dere kjære lesere? Er det mye endring eller?

Ønsker dere alle en strålende flott helg!

Mvh willy

Å føle seg som en sliten gammel vaskefille!

God kveld alle venner!

I dag skriver jeg et og annet ord om samvittighet når vi vi ikke rekker å trene eller å være klar til enhver tid for å delta med venner i treningssammenheng. Spesielt er nok kvinner dem som i størst grad ender opp med dårlig samvittighet for ikke å rekke over alt og samtidig ha overskudd til å komme seg ut på trening. Men også mange menn tror jeg opplever dette. Jobb og andre ting i livet forstyrrer ofte den viktige egentiden man trenger enten sammen i et forhold eller for seg selv. Og da også ofte begge disse tingene for begge parter.

Hvorfor er det egentlig slik? At vi får dårlig samvittighet for noe vi burde glede oss maksimalt over? Er det fordi vi prøver så hardt å få tid til enda en aktivitet for alle dem rundt oss, og når vi ikke lenger har tid eller overskudd til mer så skal vi plutselig ut og trene? Det vil si kun tenke på oss selv? Egoisme liksom? Hallo, det fortjener vi da ikke? Eller?

Uansett hva som er grunnen så vil samvittigheten av å bare slippe alt og bare poppe ut og ned på trening et uoverkommelig hinder for mange. Et hinder som gjør at vi ikke kommer oss avgårde på grunn av samvittighetsgrunner. Og så blir vi sittende der da. Med vår egen dårlige samvittighet. Hvor samvittigheten over å ikke komme seg på noe man “VET MAN BURDE” og således lage en selvforsterkende dårligere samvittighet. Ser dere poenget? Hva pokker man gjør så rammes man av å prioritere alle andre enn seg selv.

Man ender opp med å komme inn i et spor der man går og tråkker i samme runddansen dag ut og dag inn. Uten ende. Alle andre får ting til synes man, og da forsterkes følelsen av å ikke mestre. Man ender opp med å føle seg som en sliten, utslitt vaskefille som går i et evinnelig evig mas for alle andre enn seg selv. Til slutt gir man bare litt og litt opp. Umerkelig sitter man plutselig der med en følelse av og være mislykket og følelsen av at alt kjennes håpløst.

Hvis du kjenner deg igjen så er det på tide å snu på flisa!

Man kan ikke forvente at man skal bryte noen mønstre hvis man ikke gjør noe aktivt for å klare dette. En av de viktigste tingene vi gjør av grep som kan være med å snu en slik trend, er å analysere vår hverdag. Det å vite om hvilket innhold vi fyller dagene med, samt det å fordele våre timer på en mer effektiv måte enn vi er vant til, kan være en av flere løsninger på hvordan man kan bryte mønstre man ikke ønsker.

Hvis du analyserer innholdet i en vanlig dag, ja så er jeg nok ganske sikker på at det er ting i dagen man kan legge vekk som “mindre viktige” eller kanskje til og med helt unødvendige. Menn er veldig enkle slik. De “ser” gjerne en indre prioriteringsliste av daglige gjøremål, på en helt annen måte enn kvinner. Er det slik at man kanskje kan gi og ta litt her? Samarbeid, kommunikasjon og forståelse for hverandres ulike måter å se denne prioriteringslisten over daglige gjøremål, kan godt være en god måte å starte et nytt samarbeidsmønster på. Man kan sette seg ned sammen og se hva som kan fordeles på hvem og hvilke oppgaver som kan med fordel prioriteres vekk som daglige gjøremål. Og her er det viktig mannfolk, og være bevisst på å kunne hjelpe! Just sayin. Fordi det er da for pokker ikke kona sitt ansvar å ta alt husarbeid, vask og klær samt andre såkalte huslige sysler. Det er da for svingende du som ektemann, kjæreste eller samboer eller hva nå enn du er sitt tydelige ansvar å være en samarbeidende del av husholdningen? Lær deg for pokker å vaske klær!

Så til denne dårlige samvittigheten. Hvis man har klart å få ryddet ut av listene noen av oppgavene slik at dette med EGENPLEIE står på dagsplanen, ja da er man kommet langt. Man trenger bare et par timer daglig eller i uka for å kunne få den friheten det er til å løpe en tur eller bare spasere en tur ute. Og hvis dere ønsker og synes det og gå sammen på ting er supert, ja da er det bare å støvsuge, vaske klær sammen og stikke ut en tur sammen etterpå.

Hvis det imidlertid er slik at det overhodet ikke er mulig å få tid til å gå sammen, ja så er egentlig dette det aller beste. Dette fordi du da kan nyte en time i fred og ro. La tankene få konsentrere seg om aktiviteten, og la fokuset være kun på deg selv for en stakket stund. Ta ingen fanger i en slik prosess! Og la ikke dårlig samvittighet komme i veien for slik adspredelse. Fordi hvis du er fullstendig utslitt og føler deg som en gammel vaskefille, ja så er ikke det til det beste verken for deg eller for dem rundt deg. Man trenger å ha tid til seg selv i en travel hverdag fylt med rutiner. Man trenger en pust i bakken av og til. Man trenger å samarbeide om oppgaver som er viktige og man trenger å forstå at vi ser på ting som trenger å gjøres litt ulikt. Når vi forstår dette og klarer å akseptere det, samt til og med deale med det, ja da er man inne i et bra spor. Hjelp hverandre til å gi hverandre den viktige tiden til refleksjon og kontemplasjon.

Det er ikke bra å hjelpe alle andre før man hjelper seg selv. Man bør finne en måte å differensiere dette på slik at man ikke brenner alt kruttet på alle andre og ender opp med å ikke ha tid eller overskudd til seg selv. Da er man på ville veier.

Så folkens, ikke ha dårlig samvittighet for å dra ut å trene. Gjør det gjerne sammen med dine nære og samarbeid mer i hverdagen. Legg vekk ting som er blitt “ISSUES” i hverdagen og restarte hvilken oppgaver som er delbare, kan prioriteres vekk eller utsettes. Ikke gjør alt hver dag for så og ende opp med å ikke lenger ha tid til deg selv. Det er ikke bra for noen!

Og trenger man hjelp med dette så kan ergoterapeuter hjelpe til med å få en kvalitetsoversikt over daglige aktiviteter samt å analysere aktivitetene dine slik at man igjen kan få tid til de viktige aktivitetene i livet. I i ditt liv så er det faktisk du som er viktigst.

Mvh Willy

 

 

 

Å legge stein til byrden

Å legge stein til byrden.

Vi vil ikke gjøre situasjonen vanskeligere for noen dersom som de allerede har en vanskelig situasjon, menes med dette kjente utrykket.

Så tenker vi egentlig over dette i hverdagen når vi omgåes folk som har det vanskelig?

Eller trenger vi av og til en påminnelse om at vi behøver å gi av vår empati og forståelse mer enn noen gang når dem vi kjenner har det vanskelig?

Selvsagt, er det enkle svaret. Men er det alltid like lett å koble rasjonell tenkning og pragmatisk væremåte, mot tilstander som noen ganger ikke følger boken, eller logikken. Svarer vi da på en uforsonlig og upersonlig måte våre medborgere, kolleger, familie eller venner på en slik måte som “du må da forstå at… – regelverket sier… – etter loven så… – her er vi ikke vant til…” Og så videre?

Ja da kan det utmerket være at du bidrar til ytterligere sykdom, slitasje, knuste selvbilder eller annen reduksjon av livskvalitet hos dem som av ulike grunner sliter i hverdagen.

Så hvorfor har man et behov for “å følge boken, samt opptre som en pragmatiker ovenfor andre?”

I min bok er dette et tegn på uvitenhet, kunnskapsløshet og manglende empati. Er du den som stadig må stille de kritiske og pragmatiske spørsmålene? Er du den som bare MÅ nevne dine såkalte regler, lovverk eller generell konsensus i ulike spørsmål?

Er du den som bare MÅ gjøre det vanskeligere for individet ved å la pragmatikken overgå empatien?

For å nevne definisjonen av empati:

“Empati er ikke det samme som å prøve å tenke seg hvordan du ville opplevd situasjonen, men det dreier seg om å forstå hvordan den andre personen opplever det.”

Empati er således ikke bare evnen til å se om noen er glad eller trist, men innebærer også evnen til å forstå andres motiver for handling samt deres verdier og holdninger.
Et viktig moment i empati er at man for eksempel opplever de andres motiver som deres, og ikke bare sine egne. I empati kan andres motiver avvike fra ens egne. Det motsatte vil være egosentrisme, som er manglende evne til å se en sak fra en annen synsvinkel enn sin egen.

Så dette er ekstremt viktig å tenke på i forhold til vår kontakt med andre mennesker i situasjoner som for DEM er vanskelig. Pragmatikere og regelryttere kan i verste fall være dem som står for et være eller ikke være for dem de står ovenfor. Mangler du empati ja så bør du holde deg til å arbeide med noe annet enn med mennesker.

Man kan da også godt være pragmatiker, forståsegpåer, bedreviter og regelrytter og samtidig være empatisk. Forskjellen er at dem som er alt dette og samtidig utviser en tydelig empatisk side i møte med, og i kommunikasjon med dem som sliter, klarer å legge fra seg sin ovenifra og ned holdning i møte menneske til menneske.

Klarer du det ikke? Kanskje du da er en som bare MÅ KOMMENTERE regelrytteri, by the book, eller din uovertrufne kjennskap til hva akademia forteller.

Kanskje du da er en som faktisk legger stein til byrden?

Tenk over hva og hvordan du kommuniserer med andre. Og da spesielt mot dem som du vet sliter. Ikke ligg stein til byrden når dem allerede sliter med å holde hodet over vannet.

Mvh Willy

Jeg vil, jeg vil, men får det ikke til…

God formiddag alle gode lesere!

Først i dag vil jeg bare si hvor utrolig spennende denne bloggreisen har vært så langt. Jeg håper at mitt budskap om mer moro og mer bevegelse i hverdagen vil spre seg til en diger tanke hos alle som leser bloggen, deler og liker. Jeg er veldig takknemlig for alle som bidrar til dette.

Budskapet er jo like enkelt som det er nødvendig. Bedre folkehelse for alle, og da spesielt for dem som er aller svakest i samfunnet på grunn av situasjoner som ikke kan kontrolleres av egen manglende vilje til å være mer aktive. Det er jo supert at flest mulig er mer aktiv og mer bevisst sin livsstil. Det er nemlig dette som til syvende og sist vil føre til en bedre og sunnere folkehelse, og at flere ikke blir rammet av de mange og farlige livsstilssykdommene.

Som dere faste lesere har fått med dere, så er folkehelse og metoder til å endre livsstil noe som jeg brenner særlig for. Mange i befolkningen er allerede aktive i hverdagen. Jeg ser derfor med en smule bekymring på en stadig større gruppe som faller ut av en sunn livsstil og heller gir opp fordi det faktisk er for vanskelig å følge de ofte svært strenge “kravene” til hva som er #godtnok.

De aller svakeste blir i så måte en gruppe som ofte ikke helsevesenet klarer å gi et tilbud som er #godtnok. Det er ikke det at ikke tilbudene eksisterer og kunnskapen mangler i helsevesenet, men det er ofte slik at de som ønsker å benytte seg av tilbudene som eksisterer, ikke er i stand til å ta imot tilbudene.

For å ta et eksempel. Hvis man er avhengig av å gå på jobb for å kunne tjene til livets opphold, og det eneste tilbudet fra helsevesenet er på dagtid, ja da er det svært vanskelig å kunne delta. Hvis ettermiddag og kveld er fylt med smerter og fatigue i forhold til at alt kruttet er brent opp i nødvendige gjøremål, ja da er det vanskelig å finne overskudd og rom til å kunne “stikke en tur på trening”. Alt blir så vanskelig at det ikke er enkelt å komme i gang. Og hvis tilbudene er på tidspunkt eller til priser som ikke er overkommelige, ja da er det ikke enkelt.

Så har man den faktoren der svært mange med psykiske lidelser ikke er i stand til å benytte seg av tilbud, da det ikke er mulig å overvinne angsten eller at behandling ikke følger samme timeplan som mulighetene til økt aktiv hverdag. Da er det ikke bare å fortelle den det gjelder at man bør skjerpe seg eller at bare man kommer igang så blir det bedre. Her trengs det som nevnt i tidligere innlegg, et tverrfaglig system som ivaretar ting som kanskje overhodet ikke har noe med trening å gjøre, før man kommer i posisjon til å overhode klare å komme seg til et tilbud som man har godt av. Den onde sirkelen må brytes. Og det er slett ikke sikkert at det er trening som skal til for å bryte denne onde sirkelen.

SÅ hva med de svakeste gruppene i samfunnet da? Bare å gi dem opp eller?

Nei.

Det finnes riktignok ikke så mange enkle løsninger. Da hadde det vært gjort for lengst. Men noen av de viktigste “våpnene” jeg har erfart som bedrer deres situasjon, kalles respekt, tålmodighet, forståelse og kunnskap. Kunnskap om flere områder. Kunnskap om hvordan våre forutsetninger både innen psykologi, miljø og funksjon virker på ens evne til å utføre noe.

Man kan ikke bare gi folk en time til trening, gi dem en manual og be dem om å løfte den 4 x 30 over skulderen hvis personen har angst for å gå ut, har fibromyalgi eller skulderslitasje, har mer enn nok med økonomiske vansker, ikke klarer å få barnevakt, og så videre. Satt på spissen selvsagt, men dog et poeng som mange vil kjenne seg igjen i.

Det kan hende at man må arbeide timesvis med folk på kveldstid der dem bor for å kunne gjøre noe med angsten før man kan begynne å gå små turer. Det kan hende man må ordne opp i økonomiske forhold, familiære forhold eller simpelthen forståelse av smerte, før man i det hele tatt kan hente en manual, og finne en metode for å lære å løfte denne uten smerter.

Det å lære bruken av hverdagsaktivitet i stedet for å kjøre på med trening nær sagt som et universalmiddel for alt som er vanskelig er etter min mening noe som ikke fungerer for alle. Og i min erfaring så er det, nær sagt som alltid, de svakeste i samfunnet dette går ut over.

Jeg selv kan ikke gjøre så mye i det store bildet, men jeg vil gjøre mitt på et område i fremtiden. Det er å kunne gi råd gjennom denne bloggen, svare på spørsmål fra dere lesere og gi råd om hvordan man kan utnytte sin hverdag til å bevege seg mer.

Jeg vil også i år gi gratistilbud på søndager fremover. Jeg håper at folk har lyst til å delta på hverdagsaktiv sine løpesøndager her på Sotra. Tilbudet er helt gratis og jeg vil understreke at man ikke trenger å være godt trent for å delta. Man kan løpe eller gå man kan gå sammen med meg eller løpe alene, man kan drive intervaller og man kan se på om man vil. Felles er at vi er sammen og at vi har utgangspunkt i en idrettsbane der vi går rundt og rundt. Dette gjør at vi hele tiden er i nærheten og at vi kan få differensiert aktiviteten til å passe for alle.

Jeg kommer til å annonsere oppstart her på bloggen, men man kan få oppdateringer fortløpende og stille spørsmål til meg hvis man følger facebooksiden min som dere finner her, hverdagsaktiv.

Så håper jeg at dere deler og sprer denne bloggen til flest mulig slik at jeg kan få anledning til å arbeide med dette i økende grad i år. Jeg håper det dukker opp mange ulike hverdagsaktive løpe/aktive grupper rundt i det ganske land der man sammen kan gi et lite gruppetilbud til dem som vil. Gjerne i samarbeid med ulike frivillige og støttekontakter, foreldre, og så videre!

Og husk at det er fullt mulig å stille meg spørsmål både her og på melding på facebooksiden min. Her kan man stille spørsmål og få svar privat hvis det er ønskelig. Jeg holder alle anonyme hvis det er ønskelig.

Jeg heier på dere alle!

Mvh Willy