Derfor er du støttemedlem på treningssenteret!

God kveld til alle gode lesere.

I dag har jeg hatt en dag på det jevne. Etter en lang dag på jobb er man utslitt. I alle fall mentalt, da det ikke er særlig fysisk tungt å være ergoterapeut. Egentlig så er det et perfekt yrke for oss som elsker å jobbe med mennesker og samtidig få lov å være aktiv.

I dag har jeg fått kjørt rundt i kommunen sammen med tverrfaglig team for å kartlegge ulike problemstillinger for dem som trenger hjelp. Vi vurderer rehabiliteringspotensiale og iverksetter tverrfaglig rehabilitering og opptrening der dette er nødvendig. Det gir virkelig mening når vi sammen kan få mennesker på beina igjen med trening og behandling.

Det å arbeide med mennesker er bare det beste i livet. Det å få anledning til å bedre livet for andre som sliter gjør noe med en. Det gir en glede å gå på jobb slik at man virkelig føler seg vel med det å gå på jobb.

Slik er det jo også med treningen vi gjør i frisklivssentralen. Det er jo ikke treningen som betyr så mye, men de kognitive prosessene som foregår i endringsprosessen hos den enkelte. Glem trening, hvis ikke hodet er med. Dette er vår viktigste oppgave. Nemlig å endre oppfatning til dem som tenker at det kun skal trening til.

Dessverre er det jo fortsatt slik  i noen fagmiljøer, at tanken om jo mere jo bedre skal gi folk varig endring. Spesielt hos fagfolk uten erfaring med menneskesinnet og med et ensidig blikk på pulsøkning og muskelbruk, og som ikke tar hensyn til de strukturer hos enkeltmennesker som leder til varig endring.

Jeg pleier å sette dette litt på spissen ved å si glem å trene! Glem å trene, men start med å endre oppfatning om livslang bevegelse. Alt for ofte henviser folk til effekten av trening uten å endre vaner først. Resultatet er gode kroppslige funksjoner på kort sikt, men også flere som møter veggen fordi de ikke klarer å opprettholde intensitet og treningsrutiner over tid.

I det programmet jeg selv følger, snus dette fullstendig på hodet. Ingen trening uten de nødvendige byggearbeider der en solid grunnmur bygges. Derfor gir det mening i at trening i intensitet og omfang ikke gis før en har lært å elske generell bevegelse.

Selvsagt møter jeg endel holdninger og kritikk for en slik tilnærming. Det er jo opplest og vedtatt at det å endre livsstil innebærer blant annet trening, trening, og atter trening. Spesielle øvelser for den enkelte, samt oppfølging fra høyt kvalifisert personell med inngående kunnskap om muskel og skjelett brukt i biomekaniske bevegelser.

Jaja, jeg sier, vi skulle ikke bare ha det litt moro da? Vi skulle ikke bare ta en prat, mens vi går? Vi skulle ikke bare lære oss litt om glede da?

Ser dere poenget?

Jeg setter selvsagt ting litt på spissen her, men det er jo et tankekors at såpass mange er støttemedlemmer hos treningssentrene. Og det til tross for at dem har topptrente personlige trenere til å hjelpe seg med både pulsøkning og motivasjon.

Når man ikke har en sterk og god grunnmur der endring og vaner ikke følger gleden med å trene, ja da kommer huset til å falle. Det er ikke et spørsmål om HVIS, MEN NÅR.

Er en av dem som alltid sliter med motivasjonen eller hater å trene. Er du støttemedlem på treningssenteret og de få gangene du er der, kjennes alt bare ut som et ork? Klarer du ikke å opprettholde trening over lang tid?  Da kan det jo hende at grunnmuren ikke er sterk nok. Da kan det hende at du har brukt snekkere som har bygd et superfint hus der grunnmuren mangler.

Har du tenkt på det?

Mvh Willy