Livet har liksom en retning, en forventet linje som vi alle steber etter å følge. Forventningene er støpt om ikke hugget i stein. Noen har allerede erfart og laget oppskriften til hvordan livsløpet skal gjennomføres. Tiden er også viktig. Den er estimert og regnet ut for oss alle. Barnehage, skole og jobb. Alt har sin tid.
På den ene siden er jo dette veldig bra, man trenger ikke finne opp kruttet hver gang man vender eller vrir seg videre og oppover livets landevei.
På den andre siden, blir jo denne oppskriften veldig vanskelig å følge om man ikke har forutsetninger eller funksjon til å følge strømmen, man når ikke i mål før neste løp starter.
Noen må streve hele livet for å nå opp til forventninger noen andre enn seg selv har satt og likevel ikke klare det. Gapet mellom evne og forventning fra samfunnet er for stort.
Utilstrekkelighet finner man på alle nivå og en eller annen gang i livet vil vi kunne ha kjent på det å ikke strekke til, ikke nå målet eller en forventning. Man justerer situasjonen og klarer med eller uten hjelp og komme seg videre og forbi hindringene.
Når derimot hver dag består av så store hindringer at man ikke fungerer slik man skulle ønske, blir livet fryktelig vanskelig. Man skal prestere i et samfunn som ikke er tilrettelagt for DEG men for alle de som klarer å justere, balansere og vurdere.
Ulike prosedyrer og teorier er funnet opp og erfart frem, forsket på og vurdert som passende for å være til god hjelp for mange ulike grupper. Man blir en case, der de ulike oppslagsverkene blir brettet ut og blir puttet på deg slik at du til slutt blir en haug med bokstaver, ICD10`er og tall.
Fra den dagen diagnosen blir satt, da blir livet et forløp – «et løp for livet!»
Man har behandlingsforløp, utviklingsforløp, utdanningsforløp. Alle disse løpene er streket opp, planlagte og blir fulgt med så mange øyne.
Hva da? Jo, da blir livet mer et løp for livet!
Man plasseres i ulike diagnosebokser og når en diagnose først er satt er det vanskelig å tenke utenfor denne boksen.
Kanskje derfor mange blir gående i livsløpet med en kjetting festet til diagnosen og behandlingsforløp knyttet til denne. Kanskje de som klarer å kutte lenkene om selve diagnosene ved å tenke på forløp som går utenfor boksen er de som kommer best ut av det?
Uansett hva som er hva er det viktige å tenke på løsninger og muligheter i stedet for begrensninger.
Aristoteles sa det så greit:
«Det vi må lære før vi kan gjøre det, det lærer vi ved at vi gjør det.»
Kanskje vi løper i feil retning av og til eller kanskje vi heller lar være å løpe fordi vi aldri har blitt fortalt at vi kan klare å løpe?
Og kanskje det da er på tide å lære å løpe ved nettopp å gjøre det?
Tenke utenfor boksen. Våge å tenke litt annerledes. Ta et oppgjør med gamle sannheter for å se om gamle sannheter egentlig er gamle usannheter. Kanskje de gamle sannhetene ikke egentlig er valide lenger. Endre sine gamle oppfatninger hvis disse er med på å holde deg tilbake. Endre ens egne holdninger til ting som aldri har fungert og se på livsløpet med kvalitet og ikke kvantitet?
Tenk over det og hva det kan innebære. Eller som Kjerstin Aune sier:
«Ikke tillat deg selv å bli så sliten at du ikke klarer å gå på bedringens vei»
Mvh Merethe
Merethe❤️
Åse: <3