Been there – done that!

La meg ta dere på en aldri så liten reise inn i tankene til en helt vanlig person som i mange år har slitt med hvordan man kan komme ut av en spiral der livet består av inaktivitet, angst og uro. Dette er en person som ikke helsevesenet helt klarer å forstå, eller mer rett, ikke helt klarer å ta videre til noe bedre. Ikke fordi det står på vilje og ei heller ressurser alltid, men fordi man ikke helt forstår eller har livserfaring nok til å se alle nyansene i et slitent sinn.

Personen møter ofte svært godt skolerte mennesker med særdeles høye faglige kvalifikasjoner, det ikke det, men av og til er ikke skolelærdom nok. Man må møte personer som har både skolelærdom og nødvendig livserfaring. Man må for å forstå simpelthen ha «Been there, done that».

Dette er ikke noe man selvsagt kan verken kreve eller forvente fra helsepersonell eller i møte med hjelpeapparatet, men hjelpeapparatet har en moralsk plikt på seg til å sette seg inn i disse ulike fasettene og skaffe seg kunnskap og forståelse for de menneskelige følelsene bak hvorfor personen gir tilbakemeldinger som ikke passer inn i en trenings og aktivitetsfremmende tiltakskjede eller pasientforløp.

Hvis personen ikke vil så er det lite man kan gjøre for å hjelpe, både i forhold til lovverk, men også i forhold til manglende forståelse for hvorfor personen ikke vil. Hvis personen har manglende vilje så spørres det sjelden om ressurser til å reise med personen på den reisen som er nødvendig for å langsomt avdekke hvorfor.

Hvis noen likevel tar seg tid til dette så kan man oppdage iboende ressurser hos den enkelte som langt overgår det man hadde forventet.

Angst og uro har som jeg har nevnt tidligere, mange ansikt.

«Jeg vil ikke» «dette er uinteressant» «Jeg har bare overhodet ikke lyst» «Dette er ikke meg»

Når skal man begynne å se bak disse uttalelsene for å skape relasjoner som er egnet til å forstå personen bak masken?

Skal man godta at de som hjelper har en holdning til denne personen om at personen må selv ta tak ellers er det egentlig bare synd i personen, men ingenting vi kan gjøre noe med. Det er jo bare å ta tak i problemene og komme seg i gang!? Eller? Er det så enkelt?

Hva med økonomiske grunner i tillegg til uro og angst?

Hvor ofte har jeg ikke hørt at det å trene å komme seg på trening er tilnærmet gratis, det koster bare 499 i måneden, eller enkelte steder er det til og med gratis? Og hva med turer i skog og mark? I alle fall gratis, så dette er, burde være uhyre enkelt? Egentlig en kjerne av latskap hos denne personen da han ikke kan klare dette selv om det er innlysende at han blir bedre og har mulighet til å komme seg ut av en negativ spiral!??

Er det virkelig så enkelt?

Skjønner vi ikke at dette er umulig/vanskelig selv om det kan synes enkelt for oss?

Depresjon fører også til inaktivitet og de som har kjent på depresjon vet utmerket hvor vanskelig det er å ikke klare å delta. De vet hvor mye lettere det er å velge løsninger som innebærer isolasjon og inaktivitet og hvor ekstremt provoserende det er hvis folk som ikke forstår kommer å forsøke å selge budskapet om

«JUST DO IT»

Jada, ikke noe problem hvis man ellers har ordnede forhold både mentalt og økonomisk. Men for noen så er 40 kroner måneden 4 brød. Frokost til barna eller til seg selv i to til tre uker.

For noen er eget selvbilde så lavt at man ikke vil for enhver pris vise seg i gamle utslitte joggesko eller manglende treningsdrakt sammen med andre. Tenker man på dette når man skaper relasjoner til personen?

Tenker man over at det ikke er nok å prøve å forstå at personen fleiper vekk problemer eller «ikke gidder» Tenker man over at personen må trygges i å føle seg akseptert, forstått, støttet og med ulike fluktmuligheter? Tenker man over og aksepterer man at disse prosessene noen ganger tar lang tid? Og er vi villig til å bruke den tiden det tar for å løse opp det første skrittet over dørstokken?

Jeg har ikke alle svarene på hva som bør gjøres fordi det finnes like mange svar som det finnes personer som i mitt eksempel. Hver og en er et unikt menneske og hver og en må møtes med tid, omsorg og forståelse på hvordan personen har det inni seg. Riktige og tverrfaglige tilnærminger trengs over tid for å nå mål som overhodet ikke har noe med trening og aktivitet å gjøre lenge før man kan begynne å tenke på jogging og økning av puls.

«Been there, done that!»

Bare så du vet det?

Mvh Hverdagsaktiv