Noen ganger, kanskje til og med litt for ofte, kan uken starte litt brått og automatiserte tankemønstre pumper inn i aktiv fase, hopper over tankene slik at man ikke har kontroll og bare skrur av lyset. Alt i omgivelsene støtter kanskje også opp om negativiteten. Regn, vind, regninger, sure folk og så videre. Kjenner du deg igjen?
Så hva kan man gjøre når morgener starter skjevt? Når selvfølelse har bestemt seg for å ta en ferie og pæren i hjernebarken ikke lyser?
Fokus. Selv om automatiske mønstre aktiveres plutselig og uventet er det mulig å påvirke reaksjonene. Om man velger å akseptere at noen dager føles annerledes og fokuserer på alt som er bra i livet, så går ting lettere.
Begynn gjerne dagen med en lang dusj, strekk muskler og gå gjerne barfot ut i regnet. Jording er en undervurdert øvelse. Tillat deg selv å skru på lyset, smil til tross og reis gjerne en visuell tur innover i deg selv til steder, tider og hendelser som gav deg fantastiske følelser.
Hat, fordommer, uvitenhet og simpel menneskeforakt er og blir den laveste formen for menneskelige egenskaper. Det en del såkalte kristne våger å slenge ut av seg mot andres legning er intet mindre enn forkastelig. Å fremvise slik åpenbar forakt for andre mennesker er trist og skammelig å være vitne til. Det synes åpenbart for lett å løpe å gjemme seg bak ytringsfrihet når kristenkonservative radikale personer ytrer det mange vil oppfatte som fordomsfulle og støtende kommentarer og påstander med åpenbar forakt for mennesker med annen legning enn dem selv. Et syn på andre mennesker som jeg vil påstå at i verste fall kan ta liv.
Og så beskytte seg med ytringsfrihet og deres middelalderske “trosrett” i følge skrifter som gikk ut på dato da Moses gikk i knebukser, virker bare dumt og ignorant i 2022.
La det være sagt, det finnes heldigvis langt flere gode, fornuftige og kunnskapsrike kristne med et moderne livssyn, enn det finnes radikaliserte konservative. Det er da heller ikke denne gruppen som utgjør en trussel mot sine medmennesker enten de er født med en annen legning eller har en oppfatning om moral og verdier enn det kristenkonservative og radikaliserte gammelttestamentere har.
Det er denne gruppen av mørkemenn og kvinner og deres konspiratoriske samfunn og det forkastelige livssyn de hevder er det eneste rette, som bør advares mot. En liten gruppe, men dog farlig mot de menneskene de forakter så mye. Ikke er det mulig å diskutere med dem heller. Med troens iskalde klør som forsvar vil denne gjengen ha seg frabedt enhver form for saklighet, vitenskap og etiske normer.
Mot tro, slik som den er tolket av denne marginale gruppen av mørkemenn, ytret gjennom middelalderske meninger og konspiratorisk forståelse av verden, finnes ingen motargumenter. Derfor gir det heller ingen mening i å debattere mot denne samlingen av det som for mange forstås som ignorante sjeler uten empati.
Mørkemannens tid er tydeligvis ikke forbi og kampen står særlig mot den umoral de mener foregår ved et enkelt flagg i regnbuens farger. Gad vite hvordan de hadde reagert om den gjengse mening foreslo å fjerne korset. Motstykket er like dumt og forkastelig.
Man kan i dag mene hva man vil og si nesten alt så lenge man ikke tramper på og mobber sine medmennesker. Så om vi er uenige om tro og moral så er det selvsagt greit. Det som ikke er greit er samfunnsproblemet konspirasjoner, fake news og denne gruppen av middelalderens mørkemenn og kvinner forsøker å maksimere.
Unge menn og kvinner verden over tar sine egne liv på grunn av fordommene, forakten og menneskehatet dere fremmer i kommentarfelt og ved handlinger som å rive ned regnbueflagg og påstå at mangfoldet innen legning er synd og umoral, ja til og med sykdom. Kan hende det er dere som nå etterhvert bør holde munn. Tro gjerne hva dere vil men la vær å spre dritten deres utover en verden vi andre gjerne vil fylle med kjærlighet og mangfold.
Nå var tiden kommet. Øyeblikket var riktig for meg og valget falt på Paulo Lopez tatovering. Han hadde det kunstneriske uttrykket jeg ville ha. Første del av en full sleeve tatovering startet med ravnen på høyre arm. Neste del vil inneholde tema rundt tid og styrke i en eller annen form. For tiden betyr noe og styrke kommer av tiden. Gjennom et langt liv har jeg opplevd mer enn de fleste. Det meste av det er vondt, men de beste høydepunktene i livet mitt veier tonnevis mer enn alt det vonde. Det å feste symbolikk til kroppen og minne meg selv på at jeg betyr noe var derfor viktig for meg.
Ravnen som er tatovert på armen min er et speilbilde av meg selv. Den har nebbet litt åpent fordi den prøver å formidle det en ravn symboliserer, nemlig fremsynthet og visdom.
Den gråter også. Den gråter en tåre av blod. Et symbol på alt den har sett og opplevd. Hakket på av sine nærmeste. Kastet ut av sine egne hvis handlinger kun handlet om egoisme, forskjellsbehandling og grådighet. Ravnen ble tidlig vingeklippet av såkalte profesjonelle aktører i et arbeidsliv der behovet for makt og bruken av verktøy skapt av uvitenhet og feighet, symboliserer saksen som ble brukt. Brukt til å klippe vingene til ravnen slik at den ikke lenger kunne lette å fly. Men ravnen fløy likevel. Fløy videre i en blanding av trass, stolthet og visdom.
Når verden, søsken og foreldre valgte å kaste ravnen ut av redet ble ravnen gråere i sine fjær. Sorgen over urett og ufred skapte tårer av blod. Men denne ravnen er også av ulveblod. Som en ulv løper den alene. Støttet av de få som ser, kjenner og føler dens ville natur. Ensom, men aldri alene løper den med øyeblikket rett foran sine ulvepoter. Med livskraften under sine grå ravnevinger. Gjennom et langt liv har alt fra nær familie, offentlig ansatte, til såkalte samarbeidspartnere forsøkt å knekke ravnens vinger og livslyst. Ingen av dem klarte det. Igjen sitter en ravn med enda større livslyst, med styrke og med enda mer visdom under vingene. Men tårer av blod renner likevel daglig.
Tiden er alltid flytende og i bevegelse. Timeglasset tømmer livets sandkorn for oss alle. En dag skal vi alle fly videre. Tilbake til atomenes verden og universets opprinnelse. Mine armer vil være sterke og tatovert med symbolene av ravnen, ulven og timeglasset helt til siste sekund. Det sekundet der livets hendelser, og tilhørighet kommer tilbake og definerer de valg man gjorde. Når min indre ulv ikke løper lengre, når timeglasset har sendt sitt siste sandkorn inn i evigheten og når ravnen lukker sitt nebb og folder sine vinger, da, og først da kan jeg reise videre
Vi går mot vår. Lysere og triveligere tider for min del da vintermånedene for meg kjennes tunge og mørke ut. Alt er jo selvfølgelig som man gjør det til, men både leddsmerter og hodet lider litt gjennom kalde, mørke og våte vintermåneder.
Det sagt så reiste jeg tidlig på jobb i dag her ute ved havet vest for Bergen. Kaldt, men likevel det som tegner til å bli en nydelig Fredag. Lett til sinns og med et stort smil rundt munnen møter jeg våren og fuglesangen, pusekatter på trærne og helgefri i sikte. Nydelig.
De siste 4 månedene har jeg jo jobbet i snitt 14 timers arbeidsdag. Dagjobben som Ergoterapeut i kommunen krever mye, særlig mentalt mens jobben som Hypnoterapeut gir mer glede, overskudd og trivsel. Da går det jo på mange måter rundt på en fin måte og i balanse.
Faktum er at når jeg startet eget foretak som Hypnoterapeut der jeg hjelper mange med samtaleterapeutiske virkemidler, hadde jeg ikke sett for meg så vanvittige flotte tilbakemeldinger fra mine klienter som det har blitt. Og med stadig flere fornøyde klienter ser det ut til at jeg må utvide virksomheten snart. Det er i sannhet dette som gir glede og får kropp og sinn til å boble fornøyd. At kveldsjobben som Hypnoterapeut skulle hjelpe langt flere og på en mye mer effektiv måte enn jobben som Ergoterapeut så jeg ikke komme. Det setter jo privat og offentlig virksomhet litt i perspektiv. Just sayin…
Men igjen. Det er uansett ingenting som slår følelsen av å kunne gi noe viktig til andre. Endre livet deres. For det er jo derfor man er terapeut. Ikke for kun å kompensere for ting, men å gi verktøy slik at mennesker skal kunne mestre, leve, utvikle seg videre. Det er det jeg får sjanse til å gjøre på kveldstid.
Det bobler også med våren sivende lekent og forsiktig inn i kropp og sinn. Lyset, lysten til å elske livet og dagen, lysten til å løpe, være aktiv, gå turer, opplevelser, alt, er så deilig å kjenne. Ønsker dere alle en strålende fin helg. Vær aktiv, elsk, lev og smil til livet og dagen.
Det er på høy tid at fordommene mot hypnose og hypnoterapi faller. De fleste tror fortsatt at dette er noe tøys og tull og da er det på høy tid å opplyse om det motsatte. Særlig gjelder dette manglende kunnskap og forståelse for hypnoterapi innen deler av helsenorge. Dette må det bli en slutt på nå.
Jeg gjerne ta til orde for at dette verktøyet, som egentlig kun er et samtaleterapeutisk redskap, spres på alle områder innen det offentlige helsevesenet. Å tenke at hypnoterapi kun skal kunne utføres av bestemte grupper som leger, psykologer og tannleger er heldigvis et forbigått stadium (jmfr lovendring 2012).
På samme måte som helsepersonell benytter seg av blant annet kognitiv atferdsterapi, terapeutiske teknikker og motiverende intervju i klinisk arbeid, så gir det svært liten mening at teknikker som hypnose ikke skal kunne benyttes der dette kan være aktuelt.
Når jeg selv som spesialergoterapeut og utdannet Hypnoterapeut møter pasienter med sterke smerter eller som står i situasjoner der hypnoterapi kunne vært benyttet som et tilleggsverktøy til ergoterapeutisk intervensjon, så gir det veldig lite mening å ikke kunne bruke kompetansen min til å hjelpe.
I tidsskriftet den norske legeforening, skriver fremtredende fagutøvere som Per Brodal, m.fl. at det er på høy tid at klinisk hypnose blir mer brukt på legekontorene i landet. Dette selvsagt fordi de vet at sansestimulering gjennom hypnoterapi og andre påvirkningsteknikker egentlig er nevrologi og sansestimulerende hjelp. Vi som driver hypnoterapi jobber altså både med psyken og hjernens evne til organisering gjennom ulike stimuli. Så på den ene siden benytter vi ulike sansestimulerende teknikker i slagrehabilitering og motiverende intervju og kognitiv atferdsterapi i frisklivssentraler, men endringsteknikker som hypnoterapi ikke kan benyttes. Underlig.
Det er også allment akseptert i store deler av helsevesenet å benytte seg av mindfullness teknikker og for eksempel progressiv avspenning. Jeg bare nevner det at dette har langt mindre evidens enn hypnoterapi. Det synes derfor ganske klart at dette styres av fordommer og manglende kunnskap i stedet for god evidensbasert praksis.
Å kalle dette verktøyet alternativ medisin er og blir betenkelig og feil etter min mening. For 30 år siden gikk jeg på smerteklinikken på Haukeland sykehus for kroniske ryggsmerter. Det var her jeg møtte effektene av hypnoterapi for første gang. En psykolog ved smerteklinikken benyttet hypnose for smertereduksjon, og med et usedvanlig godt resultat. Teknikkene jeg lærte den gang bruker jeg fortsatt i dag. I dag er jeg nærmest smertefri for ryggproblemene og i full jobb.
Jeg selv har studert hypnose siden den gang og har også tatt en grunnutdanning i hypnoterapi samt en rekke hypnose videreutdanninger innen spesialfelt som IBS, smertebehandling, avhengighet, livsstilsendring med mer.
Gullstandard forskning gir evidens for at hypnoterapi har signifikante positive effekter på områder som smertebehandling, søvnproblemer og mye mer. Det vil derfor være relativt kunnskapsløst å kalle dette alternativ behandling. Hypnose brukes over hele verden av helsepersonell. Også i Norge brukes dette på sykehusene, smerteklinikker, hos psykologer og helsepersonell som driver privat praksis som meg selv.
Det er jo etter min mening svært underlig og direkte provoserende at enkelte offentlige helsetjenester på sykehusene bruker hypnoterapi i deler av sine behandlinger og med en gang det er et privat tilbud så skal hypnoterapi falle inn under kategorien alternativ behandling. Dette gjør at våre klienter må betale unødvendig mye da alternativ behandling nylig er blitt pålagt merverdiavgift. Et uholdbart og fordyrende tiltak som kun går ut over dem som ønsker våre tjenester.
Det må altså bli slutt på denne profesjonsarrogante holdningen om at i enkelte faggruppers hender er hypnoterapi adekvat behandling og i andre faggruppers hender er dette alternativ behandling. I tillegg burde det offentlige helsevesenet implementere muligheter for å la helsepersonell lære mer om både hypnoterapi, kognitiv atferdsterapi, helhetlig tilnærming til både psyke og soma, samt et mer tverrfaglig og profesjonsraust samarbeid mellom ulike tjenester, etater og faggrupper.
Mvh
Willy Marthinussen Hypnoterapeut og Spesialergoterapeut
Vi som driver private helsetjenester blir ofte kritisert av mange. I Norge er det opplest og vedtatt at helse skal være gratis. Og slik er det da også heldigvis. Måtte vi aldri få Amerikanske tilstander inn i norske helsemodeller.
Likevel har man sett at dette offentlige helsevesenet tidvis sliter stort på enkelte områder. Kapasitetsproblemer fører til den ene krisen etter den andre med ventelister så lange som et vondt år. Særlig innen psykisk helse, rehabilitering og helseforebygging, samt ettervern på ulike felt. Det er oppriktig trist og uholdbart å se hvordan det står til på enkelte felt som forebygging og rehabilitering.
Så hvilken rolle har de private aktørene i dette? Er det kun for å suge ut mest mulig profitt eller fyller de en viktig rolle i det store bildet? Profitt er selvsagt viktig for alle private foretak, men også satsing på utvikling av flere og bedre tjenester kommer som et resultat av denne profitten. Uten private aktører hadde forskning og utvikling av nye medisiner, nye behandlingsmetoder, nytt behandlingsutstyr og både rehabiliterende og forebyggende helsetilbud vært langt dårligere enn det er i dag.
Når psykisk sykdom er i emning og det ville vært gunstig å komme raskt til for å forebygge at dette utvikler seg til alvorligere former for psykisk uhelse, gir jeg og mange andre mulighet til å gi samtaleterapi og andre former for hjelp. Dette gir mulighet for å både forhindre ytterligere sykdom, men også avlastning til de eviglange køene vi ser i deler av det offentlige tilbudet.
Også på mange andre felt er det lange ventelister og at private aktører ikke skulle kunne arbeide hånd i hånd med det offentlige er etter min mening svært uheldig. Gjennom over to år med Pandemi har det vært svært mange innom mitt foretak som har fått hjelp til å takle sine utfordringer. Dette er mennesker som ellers ville ha blitt sykere i køen til det offentlige og dermed kostet samfunnet enda mer. Sammen med det offentlige har man derfor et bredere tilbud. Dette gjelder også særlig de store private foretakene som gjennom hele Pandemien har avlastet det offentlige med testing, behandling og alle andre typer av helsetjenester.
Det vi burde gjøre fremover er å videreutvikle samarbeidet mellom det private og det offentlige helsevesenet samt støttetjenester slik at vårt samlede helsetilbud til samfunnet blir best mulig. Når enkelte politiske partier og andre tar til orde for å deprivatisere helsetilbudet så vitner dette om idealistisk tankesett mer enn realistisk. Selv står jeg med en fot i det offentlige helsevesenet og en fot i det private, og det er ingen tvil i min sjel om hvilket system som er mest effektivt. Man kan godt være idealistisk å tenke at man skal ha alle tjenester gratis og tilgjengelig for alle, men det krever et paradigmeskifte pluss en femdobling av det årlige totale helsebudsjettet for å klare. I tillegg til 2-3 generasjoner fremover i tid med utdanning av mer personell med riktig kompetanse og gode nok lønnsvilkår. Med andre ord er idealisme ikke en realistisk vei å gå. Har man ikke klart det særlig godt på de siste femti årene så tenker jeg det blir vanskelig å klare det på de femti neste.
Mine egne erfaringer og tanker fra de siste femten årene der jeg har jobbet i kommunal sektor, er at forbedringen er marginal om i det hele tatt er tilstede. Og det handler slett ikke om den enkelte helsearbeider og manglende kunnskap og evner, men et system som sårt trenger tilførsel av både penger og effektiv nytenkning.
Jeg er veldig opptatt av samarbeid og flyt mellom ulike tjenester. Systemtenkning der kommunikasjon, felles forståelse og tverrfaglig profesjonsraushet eksisterer er og blir en styrke for ethvert moderne samfunn. Det offentlige helsevesenet har dessverre en lang vei å gå når det gjelder nevnte områder etter min erfaring. Ofte er særlig kommunale modeller så utsatt for ressursmangel, ledere som arbeider uten mandat til å foreta endringer og feil bruk av eksisterende kompetanse at det er umulig å få til god nok drift. Det eksisterer også en utbredt kompetansemangel om tverrfaglighet og hva de ulike faggrupper egentlig kan bidra med i felleskapet blandt nøkkelpersonell i lederstillinger.
Resultatet er dessverre nedslående. Et strakstiltak her burde som et minstekrav være å foreta kompetansekartlegging. Når det er gjort så må kompetanse som nevnt fordeles riktig.
Private aktører er og blir svært viktig i det totale helsetilbudet. I stedet for å være så kritisk til samarbeid over grensene og det å la private aktører kunne få hjelpe til, så burde man heller finne gode systemer som gagner pasientene. Sannheten er at uten de private aktørene hadde muligens det offentlige helsevesenet mer eller mindre kollapset når kriser oppstår.
Aldri god nok. Noen ganger koster nære relasjoner mer enn det smaker. Når livets urett tvinger mennesker til å ta umulige valg står man igjen med vissheten om at man aldri var god nok, flink nok eller snill nok. Dette er livssorg på sitt mest ødeleggende.
Det øyeblikket du oppdager at du aldri var god nok. Øyeblikket du finner ut at du ikke var verdt noe som helst. Øyeblikket du får vite at andre står over deg på listene. At du aldri var med på listen du ikke trodde eksisterte.
Øyeblikket der urettferdighet og forskjellsbehandling tok over for rettferdighet, likhet og kjærlighet. Øyeblikket urett, løgner og misunnelse står å banker inn spiker i hjertet ditt. De øyeblikkene er vonde. Så vonde at du ikke har noe annet valg enn å klippe av tauet som knytter deg til dem som forårsaker smertene. Kutte alle bånd uansett til hvem det enn er. Om det er venner eller nærmeste familie, bekjente eller jobb. Noen ganger er livet viktigere enn relasjon for enhver pris.
Hvorfor være den som går gjennom livet som den uønskede? Hvorfor bruke livets aller viktigste øyeblikk på dem som egentlig ikke vil ha deg? Hvorfor bruke øyeblikket til å lide i stedet for å leve?
All verdens penger og gull kan ikke kjøpe aksept, kjærlighet og rettferdighet. Arven fra forfedre kan ikke måles i ulikhet, men i likhet. Min arv til etterslekten vil være rettferd, likhet og kjærlighet
Som alt annet i livet kan vi ikke endre de valg og hendelser vi har gjort og møtt i livet. Vi kan lære, akseptere og legge bak oss ting.
Vi kan heller ikke gjøre så mye med fremtidens hendelser, men vi kan virkelig gjøre nye valg. Valg som ikke nødvendigvis alltid er riktige, men likevel kan åpne dører mot noe livsviktig. Valg som endrer noe man trenger å endre.
Hva om man kjenner på at det livet man har i dag er utfordrende på ulike måter? Noen kjenner på sinne, hat og urettferdighet. Andre igjen kjenner på behovet for livsstilsendring. Noen sliter med relasjonelle utfordringer, mens andre igjen kjenner på kroniske sykdommer som gir en fastlåst livssituasjon.
For mange er det livssorg, tap og ensomhet som kjennes vondt, mens andre kjenner på utfordringer med avhengighet.
For de aller fleste er det mange utfordringer og dertil kombinasjoner av ulike ting som gir avmakt og sorg.
Vi kan ikke vite hva fremtiden vil bringe, men vi kan ta et valg om å finne nye muligheter i livet. Det å ta et livssvalg er for mange tøft, men nødvendig. Å lukke dører i livet kan være svært utfordrende, men det kan også være utrolig befriende.
Jeg har jo nå jobbet med endringer i mange år og det som slår meg er hvordan fastlåste situasjoner virkelig kan ødelegge et godt liv om endringer ikke sees, gjøres eller ønskes. Vi mennesker har ofte en lei tendens til å lide av skråsikkerhet. Vi er skråsikre på at det ikke er mulig å endre enkelte ting i livet og dermed opprettholder man en vanskelig situasjon, gjerne resten av livet.
Vi har kun ett liv og om vi virkelig vil kaste bort våre viktigste øyeblikk på denne jorden fordi vi ikke ser mulighetene som kan ligge i endring, ja så er det veldig trist synes jeg.
Selv var jeg jo da også på samme måte i veldig mange år. År med urettferdighet, sykdom og sinne over verden. Til jeg tok kontroll over hvordan jeg tenkte. Til jeg gjorde endringer som la bak meg det vonde, sluttet å gruble over fremtiden og la til rette for at de gode øyeblikkene ikke skulle forurenses av fortid og fremtid.
Alle kan gjøre endringer. Vonde hendelser trenger ikke være en livstidsdom. Nyt øyeblikkene fordi du velger det.
Har du noengang tenkt på at måten du tenker på styrer det meste av dine opp og nedturer? Har du noengang tenkt på at årsakene til at du ikke har det bra og at du ikke er fornøyd med tingenes tilstand i livet, kan skyldes måten du tenker på?
Kan det hende at de tankevalg du tar leder deg til sinne, hat, frustrasjon, avmakt og håpløshet? Kan det til og med tenkes at du har bestemt deg for at “Det er slik jeg er”? “Det ligger i familien?” “Jeg har opplevd så mye urett at det skulle bare mangle…?”
Kanskje det da er på tide å ta en ny gjennomgang av hva du synes er bra ved dine nåværende tankevalg. Hva slags følelser fremkaller disse tankene og er de fornuftige og bærekraftig? Gir det deg mestring og livsglede, eller surrer du rundt i en evig dans med misnøyen?
La det være helt klart. Verken gener eller familiære personlighetstrekk definerer deg som person. Du er unik og ikke ferdig formet for livet. Altså er forandring fullt mulig. For alle som ønsker det. Så det så!
Og nettopp her ligger mulighetene og selve nøkkelen til å forandre den situasjonen du er i. Å ville endre det du ikke er fornøyd med. Det er ikke lett og det krever ofte et oppgjør med seg selv, sin fortid og hvordan en tenker om fremtiden.
La oss ta et eksempel.
Sett at du har opplevd mye dritt i livet. Mye urett har blitt gjort mot deg og du har endt opp som en bitter og sint person hvis eneste aktivitet i verden er å gi andre hat gjennom kommentarfelt. Sett at meningene din i kommentarfeltet gjenspeiler måten du selv har blitt behandlet på i livet. Da skal f meg andre også få høre hvor jævlig verden, samfunnet, myndigheter og andre er.
Resultatet er selvsagt at du opplever deg mye mindre likt og akseptert i verden. Kanskje har alle vennene dine tatt avstand i tillegg slik at ensomhet krydrer din allerede kjipe tilværelse. Alt dette “beviser” selvsagt at du har rett og verden er fæl. Og sånn går dagene…helt til livet er bortkastet på den siste dagen.
Still deg spørsmålet om det var verdt det. Om krigen din var nødvendig. Om kverulering, motstand og generelt hat førte med seg det gode liv? Eller var alt bare en avansert form for selvskading?
Nådde du frem med hatet ditt? Brydde verden seg egentlig? Jeg tror ikke det.
“Bitterhet er en gift du selv tar og håper at andre skal dø av” heter det seg. Bitterhet og hat blir således en måte å skade seg selv på.
Så når man driver slike former for selvskading så er det i sannhet ikke bærekraftig for eget liv. Det er da behov for å endre noe. Og igjen, alle kan endre sin situasjon. Hvis de vil, vel og merke…
Det fine ved å ta feil er at det alltid ligger kunnskap og utvikling i kjølvannet av våre feil for dem som er villig til å ta det til seg.
Jakten på perfeksjon kan være en ødeleggende øvelse. Hvorfor? Simpelthen fordi det perfekte ikke eksisterer. Uansett hvilket område man søker perfeksjon innen, så er målet umulig å oppnå.
I dag hører vi ofte om coacher, mentaltrenere og alskens rådgivere selge oss ideen om å bli den beste utgaven av oss selv. Men hva om dette fører til en evig jakt på noe som ikke er oppnåelig? Er vi ikke egentlig allerede den beste utgaven av oss selv? Jager vi egentlig perfeksjon?
Hvorfor må det være slik at vi mennesker aldri blir fornøyd med slik vi er inni oss?
Selvsagt finnes det alle typer endringer vi både kan og bør gjøre i livet. Ødeleggende adferd er og blir uheldig og helsefremmende tiltak har da aldri vært feil. Selvsagt vil idrettsutøvere søke etter best mulige resultater og selvsagt vil vi trene for å bli bedre. Selvsagt vil vi mennesker også forsøke å være så god som mulig, men hva er egentlig så god som mulig? Kan vi noensinne bli så god som mulig? Og hva om jakten på dette ødelegger mer enn det gir oss?
Resultatene av en adferd der vi bruker livet vårt til jakten på det aller beste for oss er ofte spiseforstyrrelser, angstlidelser, dårlig selvbilde, følelser av avmakt, håpløshet og stress. Sykdom, med andre ord.
Hva om vi lærer oss å finne perfeksjon i det imperfekte? Hva om vi nøyer oss med å være i lykken som vi allerede har? Hva om målene våre likevel vil kunne oppnås ved å slutte å jage etter dem, men la dem komme av seg selv? For dette finnes det selvsagt mange teknikker og metoder for å kunne klare. Hva om vi stoppet opp litt å spurte oss selv om livet vårt faktisk vil bli rikere om vi oppnår perfeksjon eller løper livet av oss i jakten på perfeksjon?
Har du gjort opp status for hva som egentlig betyr noe i ditt liv? Har du definert hva du trenger for å være lykkelig og fornøyd i dine livsøyeblikk? Jeg har. Og det kjennes utrolig godt ut.
Med dette siste blogginnlegget i år vil jeg ønske alle en nydelig nyttårsfeiring og et rikt godt nytt år.
