Vi jobber i helsevesenet – Ta hensyn!

 

 

Hei alle gode mennesker der ute!

 

Jeg er en del av det Norske Helsevesenet. Dette betyr at jeg er i stadig kontakt med alle som trenger hjelp og støttefunksjoner fra helsevesenet både direkte og indirekte. Direkte ved at jeg reiser rundt å besøker pasienter og indirekte ved at jeg møter andre hjelpere. Jeg har altså både Primær og sekundærkontakt med helsearbeidere og våre pasienter. Men det er ikke aktuelt for meg eller mine kolleger å unnlate å hjelpe de som har det vanskelig og som er i sårbare situasjoner unntatt det som blir direkte pålagt oss fra myndighetene. Dette gjør arbeidsdagene for oss terapeuter også spesielt krevende.

 

Vi tar de forholdsregler som er satt av våre myndigheter, men vi bruker også ekstra skjønn og sunn fornuft i vår kontakt med andre. Det vi IKKE kan kontrollere, er jo det faktum at andre ikke tar slike hensyn som nå er nødvendige. Blir en helsearbeider syk, så får det STORE konsekvenser. Se for dere en person som blir smittet ved et sykehus, sykehjem, helseavdelinger som trenger støttefunksjoner og så videre. Se for dere at alle som arbeider her blir potensielt satt i karantene. Det er ikke bare å trylle frem alternative arbeidere og vikarer. Dette kan få alvorlige konsekvenser for veldig mange. SÅ TENK DERE OM!

 

 Ikke gå på besøk til andre hvis dere kan unngå dette. Ikke send barna til bestemødre og fedre som arbeider innen helsevesenet. Beskytt dem som arbeider innen samfunnskritiske arbeidsplasser over hele landet. Unødvendig kontakt med hjelpeapparatet og helsetjenester der du som pasient eller samfunnsborger ellers, og som kan unngåes eller tas senere bør utsettes. Det er ingen som MÅ ha besøk uten at det er fare for helse eller liv. 

Det er fortsatt en del som tenker at dette er en hysterisk situasjon og fortsetter kontakt og reising som før. Slutt å være så forb…idiotisk! Om du ikke er redd for din egen del, så ta da for pokker hensyn! Da vil dette gå helt fint. Selv i de aller beste spådommene og prediksjonene om hvordan dette vil utvikle seg, er denne Pandemien ILLE. Så få i gang tenkemaskinen å TA HENSYN! Jeg ønsker ikke å gå på jobb som uvitende smittebærer fordi DU gikk i butikken å handlet med symptomer og grafset på alt mulig uten å ta hensyn. Og igjen sitter jeg som den som smittet bestefaren din, halve helsevesenet der jeg jobber og andre, med de konsekvensene dette vil få.

 

Følg med på de råd som kommer fra myndighetene og TA DE PÅ ALVOR! 

 

Willy

 

Spre glede, ikke virus!

 

 

Halloen alle fine folk!

I disse dager da Corona viruset herjer er det særlig viktig å ikke være med å spre dette.

Dette fører jo unektelig til at vi blir enda mer tilbakeholden med å dele ut klemmer til kjente og ukjente på vår vei. Ikke vær redd for å hilse på folk, smile og gi en hilsen til dine omgivelser i dag likevel. Dette skaper nærhet og smil, hjerte og glede i en smittetid som nå.

Send gjerne 10 eller flere personlige meldinger til noen rundt deg og fortell dem at du bryr deg, tenker på dem og gir dem et smil fra hjertet i dag. Det skal jeg gjøre.

 

Du vet aldri hvor mye et lite smil betyr for noen. Spre glede,  ikke virus!

 

Stevie Nakken

Reklame |

 

 

Jepp, folkens, i lag med titusenvis av andre mennesker, så har dagen i dag vært et sant mareritt av smerter i nakken. Selv aner jeg ikke hvordan de kom, så, og plagde livet av meg med intense smerter hver eneste gang jeg snudde på hodet.

Verst var det likevel når jeg måtte spise middag. I det jeg åpnet munnen og gapte sulten over veggieburgern som lå spiddet på gaffelen, førte dette til intens kortvarig og lynende, stikkende smerte ut av helv….Fanden selv kjørte gaffelen sin inn i nakken der hode og nakke møtes for å fyre løs nervesmerter ut av en annen og fæl verden. En verden antagelig farget rød og med flammer som hovedingrediens. Fyttegrisen så smertefullt.

Humøret mitt sank i takt med smertene som pulserte inn i nervesenteret en plass bak de skrinne hårtustene bakerst i nakken min. Det hjelper selvsagt ikke på at jeg er mann. Menn har som kjent mindre smerteterskel enn kvinner. Gratulerer med overstått kvinnedag, forresten. Det er dere som er det egentlige sterke kjønn. I alle fall de moralske vinnerne i så sammenheng.

Det er ikke vondt hele tiden altså. Det er kun når jeg ler, spiser, smiler eller snur på hodet i en eller annen retning, samt når jeg kler av meg, på meg, dusjer, drikker og ikke minst kjører bil. Det er altså ikke helt krise. Jeg har det ikke vondt når jeg ligger urørlig på rygg og ser bakover mot fremre hårfeste. Ja, bortsett fra at jeg får vondt i øyemuskulaturen da.

Stevie Nakken er mitt navn. Eller også kjent som italieneren Akutt torticollis, eller vikingetrellen  Kinkinakken.

Det er heldigvis ikke farlig, men selvsagt fryktelig irriterende og smertefullt. Og det eneste som hjelper er å vente til det forsvinner av seg selv. Typisk, ikke sant..?

Men nå til det aller viktigste. Hvordan i himlande smådjevler skal man kvitte seg med både Stevie, Torticollis og Kinkinakken?!

Dette kom jeg over på Youtube i min desperate søken etter gode tips. Videoen er fra EVO fitness og denne hjalp i alle fall meg…noe..Uansett så er dette gode råd til å gi deg selv tidenes beste massasje uten hjelp av andre. Selvgjort er velgjort, tenkte jeg og gikk løs på meg selv med iver og håp i fingre som også verket etter artritt og annet dritt. Uansett så funket disse øvelsene ganske bra.

Sjekk dem ut her!

Ønsker dere alle en smertefri kveld!

Ellos//Ellos//Twist & Tango//Mist, Axelremsväska Maj-Britt Velvet, Black//MANGO//Vinglas 43cl Set 4-pack//NA-KD//NA-KD

De ensomme ulver

 

Jeg har nesten 700 venner. På Facebook. Jeg har også svært gode kollegaer som jeg regner som mine gode venner. Jeg har dessuten noen få som jeg regner som nære venner.

Ingen av dem jeg nå har nevnt besøker jeg ukentlig. Heller ikke månedlig. Det skal til og med mye til om jeg besøker dem kvartalsvis, halvårsvis eller lengre enn det også.

Alene, men ikke ensom kalles det visst. Eller er det ensom, men ikke alene… ikke vet jeg. For meg har det vært slik i mer enn 25 år. Som en utpreget hønefar med ansvar for mine små den gangen for 25 år siden, fikk jeg tilnavnet “den store stygge ulven” av noen der vi bodde. Fordi jeg var streng når noen plaget mine små. De skulle kanskje heller kalt meg den ensomme ulven. Det synes å være mer passende.

Og nå 25 år senere er jeg fortsatt den ensomme ulven. Misforstå meg rett, det er ikke noen annen sin “feil” enn min egen. Det er i høy grad selvvalgt. Men ikke gjort med stor lyst fordi jeg ikke ønsker å ha nære venner innpå meg, men mer en slags dyd av nødvendighet. Det som skjedde for 29 år siden har preget meg siden. Det har selvsagt vært lysglimt, men etter å ha fått påfyll av det jeg selv har opplevd som mobbing også de siste 10 årene, har all selvfølelse forduftet som dugg for solen.

I dag er jeg derfor selvvalgt alene. Jeg tar ikke lenger sjansen på flere skuffelser og nedturer, forbigåelse, urett og nedgradering. Tør ikke. Vil ikke. Våger ikke. På mange måter får jeg selvsagt som fortjent. Det ligger jo mest på mine egne valg i livet og mine egne evner til hvordan jeg skal forholde meg til andre. Derfor biter jeg i meg blikkene jeg føler, biter i meg de vonde følelsene. Det føles litt som om det er uttak til fotballaget og ingen velger meg. Heller ikke som sistevalget.

Jeg kan selvsagt forstå at andre ser på meg som sær. Som en ensom ulv som attpåtil flekker tenner om noen trår for nær. En pelskledd arrogant fyr som ikke kan annet enn å hyle mot månen i tide og helst i utide. Jeg skjønner det. Jeg bare håper å kunne vise at ulver også kan være gode. Snille. Kunnskapsrike.

Jeg tror det finnes mange ulver der ute. Ensomme, men ikke alltid alene. Eller, alene, men ikke nødvendigvis ensomme. Som på et eller annet tidspunkt i livet har blitt skadeskutt og som fortsatt har sår som ikke kan gro. Jeg tror det finnes mange. Alt for mange. Jeg undres over hvor mange slike ulver som finnes blant de 6000 som hvert år forsøker å ta sitt eget liv.

Denne gamle ulven har til tross for mange sår, overlevd. Ukrutt forgår ikke så lett, sies det. Jeg håper jo fortsatt at jeg engang skal få en flokk å tilhøre. Det tror jeg også andre ulver ønsker. Det er for mange av oss nå. I et kaldt vinterlandskap her i denne villmarken er det nok av ulvemotstandere som ikke vil oss vel, tror jeg. Så da løper vi alene fortsatt. Fordi det er så utrolig vanskelig å stole på andre når gamle sår i den grå pelsen ikke vil gro. 

Vi løper ensom gjennom livets store skoger og skyr både mennesker og dyr av frykt for å bli skadeskutt igjen. Brent ulv skyr ilden, liksom. Gjennom kulde og sne, over langstrakte åser og fjell. Gjennom skoger og ensomme vidder. I all slags vær og alle slags ulike jaktmarker. 

Kanskje man ikke finner ro før vi når de jaktmarker der alle dyr og mennesker er en samlet venneflokk. Der solen varmer kalde ulvehjerter og rent uberørt kildevann renner som kjærlighet i våre årer. Der slettene er fylt med glede, samhold, respekt og empati. Akk, disse evige jaktmarker…. 

Forakten for de ressurssvake øker

Reklame |

 

 

I dag kjenner jeg at jeg er både skuffet og oppgitt. I veldig mange år har jeg selv vært et offer mot det eneste som hadde kraft og potensiale til å redde stumpene av meg selv når jeg ble syk for mange år siden. Jeg følte meg sviktet av det samme systemet jeg trodde skulle hjelpe meg. NAV holdt på å ta livet mitt. Flaks gjorde at de ikke lykkes.

Den gangen styrte en AP regjering med Gro Harlem Brundtland i spissen, bare for å nevne dette. Dette betyr ikke at det er blitt noe bedre under Ernas år med høyresiden i maktposisjon. Nei, tvert i mot så opplever jeg at forakten for de ressurssvake øker og øker. For oss som har opplevde denne uretten og forskjellsbehandlingen, hjelper det dårlig på at skandaler med urett praksis fra NAV ikke synes å få konsekvenser for de impliserte ansvarlige. Hadde det vært en vanlig borger så hadde man virkelig fått svi på både pung og med frihetsfratakelse som straff.

Men, vent. Det er jo faktisk slik fortsatt! Folk i toppstillinger og både byråkrater, ledere og ansvarlige politikere går fortsatt omtrent umerket fri, mens vanlige borgere fortsatt blir behandlet med en arroganse som ikke likner noe som helst. Det er denne synlige uretten som foregår jeg som menneske reagerer på.

Det ER forskjell på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker!

Les bare denne artikkelen fra Stavanger Aftenblad.

Det er som om klokkene ringer og tidsmaskinen min tar meg tilbake til den behandlingene jeg selv og mange, mange andre fikk av selveste Kong Salomo eller stedfortreder NAV i et nøtteskall og politikere uten vilje eller kraft til å slå neven i bordet en gang for alle. Hvor mange mennesker må kjempe for sine liv uke etter uke for å overleve mot et system som altfor ofte gjør feil og med ansvarlige som ALLTID går fri? Det er å spotte dem som sitter fast i systemene når slik forskjellsbehandling skjer.

Det er lov å gjøre feil. Det er en menneskerett å få lov å gjøre feil, men konsekvenser for alle blir det når vi gjør feil ikke sant? Da er det ikke til å fatte å begripe at vanlige folk blir behandlet på en måte og andre med maktposisjoner på en helt annen. Likhet for loven er det vi burde kreve. Og at vi i det hele tatt burde kreve dette i et moderne demokrati, viser hvor langt på vei vi er mot et udemokratisk og elitistisk samfunn.

 

Det er faktisk til å bli dårlig av å se hvordan ledende politikere, toppledere, ledere og ansvarlige kan stå frem på TV og fortelle at “dette skal vi rydde opp i”. Beklager, men det er ikke troverdig lenger. Ikke fra NOEN av dere. Men igjen går dem fri fra ansvar. De kan stå å lyve på TV, men hadde du og jeg gjort det samme…?

 

Dette innlegget fra meg i dag er surmaget. Men det er pokker så bevisst i den forstand at jeg er lei dobbeltmoral, forskjellsbehandling, og det å straffe noen, men selv gå fri. Jeg er lei TV intervjuene fra politikere som står å fordreier sannheten, legger seg flate, og så videre når dem gjør noe galt. Jeg er lei av de går fri uten lyte eller kjeft, mens vanlige folk blir puttet i fengsel i noen tilfeller slik det har vist seg at NAV ofre har blitt behandlet. Jeg var dritt lei dette på begynnelsen av 90 tallet og jeg er fortsatt dritt lei det i 2020.

Willy

 

Gamle Erik og Fandens oldemor

Reklame |

 

 

Sons of Owen//adidas Sport Performance//Casall//Ellos//Ellos//Martinsen//Mimou//Mimou//Ellos//Mimou

 

Har du noengang tenkt på hvordan andre oppfatter deg? Jeg mener, virkelig tenkt over hvordan du som person ønsker å fremstå overfor andre mennesker? Og er du virkelig den beste utgaven av deg selv?

 

Svaret er vel mest sannsynlig delt opp i mange ulike fragmenter. 

 

I dagens samfunn er vi jo alle ganske offentlige. Dette enten man liker det eller ei. Da er det veldig lett for at våre tanker, meninger og ikke minst holdninger til mangt og meget, havner ut der i storsamfunnet slik at alle kan se deg og gjøre seg opp en mening om hvilken person du egentlig er. Litt skremmende kan hende, da mange kan få et noe feilaktig inntrykk av deg som person?

 

Fremstår du som en kverulant, grinete og i opposisjon til alt og alle? Oppfører du deg hovent, bedrevitende og ekkelt mot dine meningsmotstandere, medtrafikanter, medborgere, politikere? Kjører du livets knallharde skole politikken mot klimafornektere, miljøaktivister og right news and fake news?

Oppfatter du deg selv som en kjempers kjempe eller en Jean ‘d Arc, mens andre mennesker EGENTLIG oppfatter deg som en fandens oldemor eller gretten kverulant med dragning mot venstre eller høyre? Som en hatefull gammel gubbe eller en gammel kjerring med meninger som ikke henger på greip for andre enn deg selv og en ørliten del av et ørlite konspiratorisk mindretall?

 

Ok. Folk må selvsagt få lov til å være den personen de er, har lært seg å bli, eller bare har valgt å fremstå på godt og vondt. Det er deres absolutte rett. Det har INGEN noe som helst med. Ferdig snakket!

 

Men, bare en liten tanke. En ørliten tanke om hvordan vi mennesker lever våre liv her på jordkloden. Alle vi som er her får utdelt en viss tid enten man er troende eller troende eller ikke. Vi fødes og vi dør. Derom hersker ingen tvil. Så det er altså det som skjer i mellom fødsel og død som betyr noe, ikke sant? Det meste har vi mennesker liten og ingen kontroll over. Shit happens, liksom. Men vi har en viss påvirkning i hvordan vi velger å oppføre oss tør jeg påstå. I alle fall når vi har passert det som jeg vil kalle livets voksne midtfase. Selvsagt er vi farget av livets tidligere hendelser, men vi har fortsatt en viss valgmulighet i måten vi velger å fremstå overfor andre, eller?

 

Nå er jo Fandens oldemor og gamle Erik selv ofte ubegripelige fenomen som også er en del av livets underfundigheter. Vi aner jo ikke om livets hendelser har farget både gamle Erik og oldemoren såpass mye at svartmaling nå er en såpass stor del av livet deres at det å dele med andre synes mer som en god gjerning enn som hatretorikk og møkkaspredning rundt i vår lille andedam her oppe hvor nordlyset flakker. Det kan jo hende at de ser på seg selv som frelsere av andedammen? Det er jo ikke helt bak mål å påstå at dem kanskje ikke ser seg selv slik innbyggerne i den store byen hvor andedammen er lokalisert ser på dem? Kanskje svømmer dem rundt lykkelig uvitende om at omverden ikke er særlig begeistret? Kan hende dem ikke bryr seg heller for den saks skyld?

 

Vel, ikke vet jeg, men en gang var det meg selv som svømte rundt sammen med de andre endene i dammen. Du verden så sint jeg var på alle dem utenfor som kastet smuler inn i dammen i forakt for mine følelser. Du verden så bitter jeg har vært på alle andre. Du verden som jeg har hatet å padle rundt i dammen og kjent på det faktum at jeg kun var den stygge andungen. Meg mot røkla, liksom. Du verden så sikker jeg var på at alle hatet alt ved meg og da skulle dem pokker meg også bli hatet tilbake. Det eneste jeg er glad for nå er at dette var evigheter siden. Så lenge siden og likevel grøsser jeg over måten jeg fremsto overfor mine omgivelser. Full av sinne. Full av hat og full av en urokkelig tro på at alt var andre sin feil. Og spesielt systemet! 

 

I dag ser jeg på meg selv og kan konstatere at folk rundt meg stort sett synes jeg er en ok fyr med et godt hjerte. En mer rolig og harmonisk fyr som ikke lenger har noe hat eller sinne i meg. Og systemet? Vel de gjør så godt dem kan. Og noen ganger gjør de det ikke. Jeg bryr meg fint lite. Jeg er opptatt av å ha det bra med meg selv. Legge vekk årevis med selvplaging i en verden der folk var redd for meg. Der folk ikke likte denne bitre fyren med drittkommentarer i øst og vest. Jeg måtte se meg selv utenfra for å kunne ta det valget om jeg skulle leve denne tilmålte tiden på jorden som det andre oppfattet som en drittsekk, eller om jeg skulle endre fokus på hvordan lykke kan slippe inn til de bitreste og sinteste delene i hjertet.

 

Så jeg gjorde det jeg da. Valgte lykke og fred i min sjel og ro i mitt sinn. Beste valget ever! Det betyr selvsagt ikke at jeg av og til slipper uenighet inn i livet mitt og setter foten knallhardt ned når noe er feil. Men jeg gjør det med dialoger som er smilende, empatisk og aksepterende. Dette er mye bedre enn å servere gamle Erik og hans oldemor den maten de vil ha. Og kanskje en gang kan de også velge hvordan de vil leve. I sinne eller i glede over livet. Vi har alle våre valg.

 

Hvem er du? Gamle Erik eller Fandens oldemor? Eller har du også valgt ro og harmoni i livet?

 

Willy

ON OUR TERMS//ON OUR TERMS//ON OUR TERMS//Dirty Linen//Jacqueline de Yong//ZAY//Mimou//Broste Nordic Sea Skål D: 17 cm Blå//Dirty Linen

 

Så utrolig moro dette var!

Reklame |

Øygarden senter for klinisk hypnose

 

 

 

 

Hei i kvelden alle gode lesere!

 

Nå har jeg hatt en god del foredrag i løpet av de siste 10 årene, men de siste foredragene mine om temaet usynlig sykdom, som du kan lese mer om her, var en kjempefin opplevelse. Jeg er jo vant til å holde mine foredrag ved hjelp av Powerpoint, men av tekniske årsaker var det ikke mulig å få til på de to siste foredragene jeg holdt. Det gjorde ingen verdens ting. Det er ikke noe som er så befriende som å holde foredrag der du snakker fra hjertet med alle de utfordringer det innebærer for en glemsk sjel som har bikket femti, ha ha.

Begge de to siste foredragene mine var inne revmatikerforeninger/lag som jo er en gruppe som i aller høyeste grad ofte kjenner på stigmatiseringen det kan være å bli rammet av en diagnose som ikke er synlig. Viktigheten av å belyse et slikt tema både for dem som er rammet og for pårørende, arbeidsgivere, bedriftshelsetjenester og organisasjoner som NAV og andre, er avgjørende for å unngå tap av arbeidsevne i fremtiden, tap av livskvalitet, enda større belastning på helsevesenet enn nødvendig, samt i ytterste konsekvens, tap av liv. Les mer om holdninger til disse jævla naverne her!

Som jeg påpeker i mitt foredrag så forsøker 6000 mennesker å ta sitt eget liv i Norge og i 2019 klarte altså 674 stykker dette. Når vi vet at en av de viktigste følgediagnosene det er å bli satt ut av arbeidslivet, er depresjon så må man ikke være rakettforsker for å se hvor galt det kan gå.

Foredraget usynlig syk – synlig frisk er for alle som jobber med mennesker eller som leder mennesker i en eller annen form.

Denne ukes foredrag hos SØR – Sotra og Øygarden Revmatikerlag, var i så måte en opplevelse i menneskelige reaksjoner. Reaksjoner fra mennesker som har kjent på denne problematikken selv. Det var latter og tårer og mye stoff for ettertanke. En kjempesuksess etter de flotte tilbakemeldingene jeg fikk fra en full sal. Dette var utrolig moro! Og dette var viktig. Viktig fordi tilbakemeldingene fortalte meg at dette foredraget var nødvendig og gjenkjennende for tilhørerne.

Jeg gleder meg til neste oppdrag, for det er noe helt eget å kunne få lov til å dele sine erfaringer fra et arbeidsliv, et levd liv, og opplevelser i fra mitt møte med offentlig hjelpeapparat.

Jeg ønsker dere alle en flott og givende kveld!

Willy

Hvem pokker skal vi rope til?

 

 

I alle år har jeg vært opptatt av hjelpeapparatet generelt og da helseforebyggende tiltak spesielt. I dag holdt jeg et foredrag om usynlig sykdom. Dette var mitt andre om temaet på kort tid og som foredragsholder er jeg opptatt av å engasjere. Jeg blir rørt og stolt over at jeg fikk så mange gode tilbakemeldinger i dag. Rørt fordi folk felte tårer over det jeg hadde å formidle. Rørt fordi jeg ser at det er et behov for å prate om usynlig sykdom. Jeg velger i dag å trekke frem et innlegg jeg har publisert tidligere. Ikke fordi jeg ikke kunne skrevet et nytt, men fordi jeg synes det er så utrolig viktig å formidle dette temaet. La oss snakke om ting. La oss være åpne nok til å redde liv. La oss stå sammen mot systemer som er egnet til å knekke selv den sterkeste av oss. Nok er nok!

 

Jeg vil i dag snakke om psykisk helsehjelp.

Les også dette innlegget.

 I en tid der vi har særlig fokus på helsehjelp til dem med psykiske vansker generelt og da suicidalitet spesielt, er det viktig å peke på et par sannheter som ikke blir nevnt av våre folkevalgte. Bak de fjonge ordene drukner nemlig mange av ropene i et ineffektivt, ressurssvakt system som i altfor stor grad er preget av det pasienter vil oppleve som forverrende i deres situasjon.

Les også dette innlegget som jeg skrev tidligere.

Alle roper nå om at vi må være åpne. Og at vi må tørre å be om hjelp. Særlig oss menn er dessverre alt for dårlige på dette i følge statistikk.

 

Men til hvem skal vi rope! Til hvilket system og faggrupper skal vi rope til?

 

Er det fastlegene vi skal rope til? Er det Barne og ungdoms psykiatriske (BUP)? Er det Distrikts psykiatriske (DPS) systemet, er det spesialister eller akuttmedisinske poster vi skal rope til? 

 

HVEM POKKER SKAL VI ROPE TIL!

 

Budsjetter rammer alt innen helsevesenet og selv hadde jeg den lite hyggelige opplevelsen av å stå i kø i dette systemet. Jeg var heldigvis ikke i akutt fare, men det vet jeg at det er svært mange som er. 

 

6000!, mennesker forsøker å ta sitt eget liv hvert år. 674 klarte det i 2018.

 

Jeg lurer på hvem de ropte til? Jeg lurer på hvilken kø de sto i? Jeg lurer på hvor mange som legges inn akutt for så å bli utskrevet dagen etterpå med store vansker og med stor fare for at dem tar sitt eget eller andres liv på grunn av deres psykiske tilstand. Jeg lurer på hvilken “hjelp” de fikk til å takle sine vansker.

 

Selv gikk jeg til egen fastlege. Jeg ble derfra henvist til psykolog. Greit nok. Jeg hadde behov for å snakke med noen. Selv sto jeg månedsvis i kø og når jeg endelig kom til, ja så var det muligens de mest bortkastede pengene jeg noen gang har betalt ut til en helsetjeneste. Med et språk kun de aller mest lærde akademikere kunne forstått og med et stadig tilbakevendende blikk på klokken konstaterte vedkommende at jeg hadde det mest sannsynlig slik og slik. Dette var en vel ansett og respektert tjenesteyter innen dette feltet. Hmm.

 

Så igjen. Hvem pokker skal vi rope til! Og hva i himmelens navn er det som svarer? Altså, Hva? 

 

Mange fine ord ytres etter Ari Behns selvmord. Og med rette. Det er bare et problem. Alle dem som roper har få eller ingen å rope til. De får ingen ettervern. De fleste får nok et akutt tilbud og skrives så raskest mulig ut igjen. For noen av dem stilner ropene for alltid. Det er nemlig ingen svar å få. Med all respekt dere. Det er på tide at dem som KAN høre ropene og VET hva som skal til FÅR de ressursene de trenger. Det er fint at regjeringen nå setter ned utvalg og lager handlingsplaner, men med all respekt folkens. Få MENNESKER med MENNESKEKOMPETANSE inn i behandlingsforløpene. Ikke kom trekkende med fagfolk som har mistet forståelsen for dem de møter og som pokker meg ikke kan annet enn å telle pasienter på samlebånd, lukke øynene, skrive ut lykkepiller og håpe på det beste. Dem som roper om hjelp må bli HØRT og det må settes inn tiltak i et forløp. 

 

Forløp er relativt enkelt kjære politiker. Dette innebærer tre stykk pengesekker. En sekk til forebygging, en til behandling og en til ettervern. Enkelt, ikke sant? Problemet her er at sekken til forebygging er alt for liten, akutt og behandlingsekken for liten og innholdet for dårlig, samt at ettervernsekken er, ja vel, ikke eksisterende i alt for mange saker.

 

Psykiatriske pasientforløp trenger sårt å bli fulgt opp av ressurser. Det er ikke nok at politikerne våre står på tv og sier at dette ansvaret hviler på den enkelte kommune. Dette er en skammelig ansvarsfraskrivelse uansett hvem pokker slags farge det er fra styre og stell i dette landet.

 

Det er lett å legge ansvaret over på den enkelte av oss og si at vi alle må være snillere med hverandre. Det tar jeg som en selvfølge at vi alle er. Jeg vet jo at i realiteten er det ikke slik, men vi kan jo ønske oss at det er slik.

 

Kompleksiteten i hver enkelt sak inneholder dessuten elementer innen økonomi, mestring, selvrespekt, og et utall flere ting opp mot den enkelte. Hva med å se nærmere på alle dem som er kjørt bevisst eller ubevisst i grøften av NAV? Hva med å se nærmere på dem som faller mellom to stoler i et system der det offentlige fjerner enkeltpersoners økonomiske grunnlag for å kunne klare seg med verdighet?

 

Vi vet at systemet kan være hardt og brutalt for mange. Er du uheldig å falle mellom NAV sine tjenester og sosialstønader, ja så vil du mest sannsynlig være en av de aller fattigste her i landet. Tiltak mot fattigdom er et tiltak mot selvmord fordi fattigdom fratar mennesker deres grunnleggende selvrespekt og håp om en bedre fremtid. Tiltak mot fattigdom og tiltak mot et mer MENNESKELIG NAV er av avgjørende betydning i forebyggingsprosessen. Midler til denne sekken, samt konkrete tiltak mot systemryttere i arrogansens høyborg som overhode ikke forstår enkelmenneskers frustrasjoner og sinne i sitt møte med det som for dem oppleves som store overgrep i livene deres, MÅ PÅ PLASS!

 

Ja vi roper. Vi skriker, men aller mest gråter vi. Stille renner fortvilelsens tårer. Helt til det blir mørkt.

 

Mørket kan ta alle. Mange blir også hørt og får gode tiltak og hjelp. Også dem som er ressurssvake, samt dem som er ressurssterke. Poenget mitt er at dette er for fragmentert og tilfeldig. Jeg vet at mange har både ropt og skreket for å bli hørt. For å få hjelp. De har blitt avvist gang på gang. Opplevelsene deres må nå etterhvert bli registrert og tiltak må settes inn. Uten dette kjære politikere, så faller deres ord flatt til bakken uten et fnugg av troverdighet. 

 

I mange innlegg på bloggen har jeg skrevet om dette temaet og jeg har også tidligere kritisert Mastodonten NAV for tilfeldig saksbehandling og steil arroganse fra deler av saksbehandlerne der. Selv har jeg også fått den tvilsomme æren å bli vurdert av NAV sin egen psykolog. Svaret og konklusjonen fra vedkommende kunne tatt knekken på hvem som helst. Heldigvis er ikke jeg hvem som helst, så jeg overlevde. Men bare såvidt. Det gjorde at jeg nå forstår bedre hva pasienter møter av elendig fagkunnskap og arrogant likegyldighet fra et skakkjørt system.

 

Så igjen kjære politikere. Vær såpass ærlige å tør å si at det er DERE som ikke bevilger nok ressurser til forebygging. Vær såpass ærlige å stå opp å si at det er DERE som svikter når dere ikke gir nok midler til akuttbehandling slik at pasienter som er suicidale eller i fare for å bli det, skrives alt for raskt ut igjen på grunn av stor plassmangel og knallhard prioritering.

Kjære politikere, det hadde vært fint hvis dere faktisk sto opp å fortalte SANNHETEN om et manglende og særdeles tregt ettervern der folk dør i påvente av å komme til samlebåndspsykologer som har ventelister fra Nordkapp til Lindesnes.

 

Og så kjære politikere, så er dere frekk nok til å fortelle oss at vi må be om hjelp? At vi må rope høyere? Hva pokker skal vi rope? Og hvem pokker skal vi rope til?

 

Lat som faen!

 

Hallo i kveldinga gode mennesker!

I dag har jeg hatt store planer om å løpe. Løpe langt. I alle fall en hel mil. Så langt kom jeg ikke. I hele dag har jeg følt meg sykt lat. Fullstendig tom for energi. Kanskje det skyldes at jeg har hatt jobbehelg med hypnoterapi? Man tømmer jo seg selv mentalt og på grunn av hvor gøy og givende det er så merker man det ikke før etterpå.

Så planene for en energigivende løpetur gikk i vasken. Dette er jo normalt. Noen ganger er det bare slik. Det viktige her er å ikke stresse med dårlig samvittighet for manglende trening.

Jeg løper en annen dag, jeg.

I dag er det helt okey å være lat som faen.

Møkk lei!

 

 

Heisann i kvelden gode mennesker.

Jeg er som overskriften sier, møkk lei vinter, slaps, regn og sur isnende vind. Oversvømmelser og klima syt.

Jeg er møkk lei av alle klimafornekterne, møkk lei alle kverulanter, og møkk lei sutrete menn og kvinner i kommentarfeltene uten en eneste kunnskapsbasert henvisning annet enn særlig tvilsomme nettsteder fylt av udemokratiske og hatefulle verdigrunnlag. Jeg er møkk lei politikere, lobbyister og embetsmenn og kvinner som manipulerer, lurer, polariserer, og trikser til forvridde utgaver av sannheten for å oppnå politisk, økonomisk og andre former for skjult og ikke skjult makt.

Jeg er møkk lei, bloggere som krangler over små pupper, store pupper, plastikk i ræva, botox i trynet, reklame, påvirkning over tøv og tull og syting og krangling om alt og intet. Møkk lei av dårlige forbilder, facebookgrupper som fremmer hat og polarisering, instagramprofiler som fronter kroppspress og medier som fremmer slikt press.

 

Det krangles, kveruleres, hates og polariseres over en lav sko. I tillegg så pøser det ned uante mengder sølevann fra oven, koronavirus fra Kina, og klimamotstandere i hard drittslenging mot klimaforkjempere som slenger det samme tilbake. Jeg er møkk lei meg selv som faktisk skriver dette i frustrasjon over all dritten som flyter rundt uten forskningsbasert substans, der svindel og bedrag florerer over internett og driver borgere til å tømme kontoene sine til fordel for lommeboken til tyver og kjeltringer. Jeg er møkk lei av alt denne dritten som synes å drive samfunnet fremover. Jeg er møkk lei av å surfe rundt mellom tv kanaler som domineres av serier som prøver å overgå hverandre med sjokksex og uanstendigheter, fyll og faenskap.

Jeg er møkk lei av mas, jeg er møkk av forurensning i fjell og fjord, og jeg er møkk lei av alt, intet og fandens oldemor. Jeg er møkk lei av pter, trening og piller for alt, jeg er møkk lei av varmt og møkk lei av kaldt.

Jeg er også møkk lei av meg selv og egen klaging over dette. Det burde vært unødvendig.

Jeg vil bare ha en litt bedre verden der empati, folkeskikk og smilet sitter litt løsere. Jeg vil bare ha bedre vær, politikere som samarbeider for en litt bedre hverdag for folk flest uten å sette grupper opp mot hverandre. Jeg vil bare ha ørlite mer peace and love, gjensidig respekt og faktabasert debatt…er det mulig å få til?

Sukk…

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top