aktivitet

Hverdagsaktiv, Livsstilsendring04.11.2021

middelaldrende, lett overvektig, umotivert og definitivt utrent?

Gjelder det deg også?

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Innlegget i dag retter seg i første rekke mot alle middelaldrende mennesker som opplever seg selv lett overvektig, utrent og umotivert, men samtidig er frisk og oppegående. Og som av ulike grunner ikke helt er kommet dit at man orker å komme i gang med det å bevege seg mer i hverdagen.

Trening kan innebære lange og tunge økter – eller det kan være korte og lette økter der man knapt nok blir andpusten. Hva som er best kommer ofte an på hva som er målet.

Hvis målet er å løpe konkurranse, nå mål innen idrett eller å definere seg som godt til topptrent innenfor mosjonsklassene, er det viktig med mye og riktig trening tilpasset deg selv som individ.

Hvis derimot målet er å få bedre helse, komme i litt bedre form, leve sunt og ha det godt med seg selv, kanskje ta av litt både her og der, så trenger man egentlig ikke satse som en toppidrettsutøver for å oppnå gode nok resultater.

Som jeg har nevnt tidligere på bloggen er det mange måter å få komme seg i gang på. Det viktigste er at man vil dette. Og hvis man ikke vil/klarer så bør man spørre seg hva som stanser deg fra å begynne. Hvis ikke man vil overhodet så er jo saken klar, men hvis man er kommet så langt at man leser dette innlegget så har nok tanken om endring allerede har plantet seg i underbevisstheten.

Vel, en god ting er jo da at man i hvert fall underbevisst er klar til å starte med i alle fall et eller annet. Den dårlige nyheten er at dette krever en viss innsats fra deg selv, men den gode nyheten er at dette kan gjøres mye, mye enklere enn å slite seg frem mil etter mil på landeveien, iføre seg kompresjonstøy og kjøpe seg sykkel til mange tusen eller det å kjøpe medlemskap på treningssenteret.

Som sagt så kommer det helt an på både egne mål og egen grad av motivasjon. Man må gjerne gjøre alt overnevnte under kyndig veiledning av fagfolk som kan rettlede deg i trening.

Min erfaring er at særlig menn i min egen alder altså middelaldrende, ikke har overvettes lyst til å besøke et treningsstudio eller føle seg beglodd ute langs veien – og dette av ulike grunner.

Nettopp av denne grunnen unngår man å komme seg i gang med aktiv trening i hverdagen.

For å gå tilbake til begynnelsen her med ordene middelaldrende, lett overvektig, umotivert og definitivt utrent. Hva skal til?

Mitt konkrete forslag basert på erfaringen jeg selv har til denne gruppen, er at man oppsøker sin fastlege for å få en grundig helsesjekk der man forklarer at man ønsker å starte med et sunnere liv. Er du usikker på om dette er sunt i forhold til eventuelle hjertelidelser så ta dette opp med legen din.

Allerede her har man eliminert en av de viktigste grunnene til at man ikke kommer i gang, nemlig frykten for å bli rammet av skader når man starter med fysisk aktivitet. Dette vil legen din kunne trygge deg på.

Så tar vi for oss dette med treningsstudio. Det er ingen tvil om at dette er en god ide og at man her kan få kyndig veiledning når man starter. Problemet for mange og da spesielt menn er at uansett hvordan man legger frem at dette er en god ide, så får man ikke alle til å gå dit. Treningsstudioene vet dette og mange har egne opplegg for å hjelpe folk med dette. Likevel er det mange – for mange, som heller velger vekk trening enn å gå på treningsstudio. Samme grunnen er nærmest opplest og vedtatt når det gjelder løping ute. Selv hadde jeg det på denne måten og synes det var en avgrunn å venne meg til at folk så meg når jeg jogget ute. Trøsten er at det går over – det blir bedre etter hvert som man også blir i bedre form.

Jeg selv løste dette ved å benytte meg av såkalt HIIT – Høy intensiv intervall trening.

Argumentet med at jeg ikke har tid til å trene falt sammen umiddelbart og i forhold til effekt så viser forskning helt klart at denne type trening absolutt har noe for seg – og her er den gode nyheten – SPESIELT for lett overvektige, utrente middelaldrene ellers friske mennesker.

Det finnes jo utallige HIIT økter beskrevet på nettet og jeg vil ikke peke til noen spesielle her, men har lyst å si noe om intensitet og varighet. Tradisjonelt så er det ideelle beskrevet i såkalte 4×4 økter.

For den gruppen mennesker jeg har beskrevet i dette innlegget så kan også så lite som 1×4 økter 3 ganger uken kunne gi merkbare resultater i løpet av kort tid.

Sånn begynte jeg og jeg har i alle fall svært god erfaring med denne type trening.

Lykke til!

0 kommentarer

Livet sånn generelt, Mental helse19.03.2021

Kronisk sykdom?

Hei alle fine følgere.

Som jeg annonserte så er altså bloggen tilbake med regelmessige innlegg. Det kjennes godt ut å få dele og kunne komme med ulike innfall og meninger her på bloggen min.

Tema i dag er kronisk sykdom.

Kronisk sykdom er ganske mye og særlig ødeleggende for svært mange liv. Jeg kunne listet opp utrolig mange tilstander både fysisk og psykisk innen kroniske sykdommer og tilstander, men det ville ha fylt en hel bok, så det gjør jeg ikke i dag.

Jeg har tidligere skrevet om usynlig sykdom og stigmaet rundt dette, men har i dag lyst til å sette et særlig fokus på kronisk sykdom og hvordan jeg selv lærte å takle dette.

Jeg selv ødela ryggen i 1989 og ble kronisk smertepasient etter dette. Siden 2010 har jeg i tillegg hatt kroniske smerter og betennelser i leddene mine, samt følgetilstander som depresjoner og angst som har kommet i bølger. Ikke noe uvanlig her altså og noe som de fleste kronikere kjenner seg godt igjen i.

Så uansett hvilken kronisk tilstand man har så er det faktisk fullt mulig å endre sin egen situasjon til noe bedre. Det krever imidlertid en endring av den situasjonen man er i.

Jeg husker jo svært godt det utrolig negative mønsteret jeg selv kjørte på 80 tallet med dårlig rygg. Smerter var farlige. Smerter var sosialt ødeleggende og smerter gjorde at en aktiv hverdag ikke var mulig. I dag vet jeg bedre. Aktiv hverdag var nøkkelen til å komme meg ut av et smertehelvete. Og sammen med erkjennelsen om at om smertene sitter i kroppen, ja så skal jeg i alle fall ikke forsterke dem i sinnet. Bare denne innrømmelsen for meg selv gjorde mye. Både den gangen og i dag.

Det er lov å ha det vondt, men man trenger ikke krydre smerter og andre fysiologiske utfordringer med negativ tenking som produserer vonde følelser i tillegg. Ok, lett å si, vanskelig å utføre i praksis, det skal jeg være den første til å innrømme. Like fullt vil tankemønster vi automatisk kjører, være fullt mulig å endre bare vi øver på det. Dette handler om nevrologi. Og vi vet at hjernen vår har evne til å endres. Dette prinsippet er også kjent som nevroplastisitet.

Tenk positivt? Eh..bullshit etter min mening. Hvilke grunner har man når alt er nede både fysisk og psykisk?

Det er ikke bare å tenke positivt så er liksom alt bra. Nei, etter min erfaring må man begynne med å tenke nytt og annerledes. Da kommer evnen og muligheten til å være positiv helt av seg selv. Spør deg selv om dine vaner, tanker, rutiner og dagligliv de siste årene har gjort noe bra for deg. Hvis svaret er nei, så er det kanskje på tide å endre noe?

Jeg har ofte klienter som kommer til meg i terapi for å endre eller bare tweeke litt på hverdagen og etablerte mønstre. Å få andre perspektiver på egen kronisk tilstand kan være avgjørende for mange. Det fjerner ikke nødvendigvis smerter og tilstander som er kroniske, men det kan lette symptomene slik at den kroniske tilstanden blir lettere å bære. Kropp og sinn henger sammen og det å kun behandle kropp uten å ta hensyn til sinnet, ja det kan i beste fall gi et opphold i den kroniske hverdagen. Behandler man helhetlig kan man faktisk snu en nedadgående og fastlåst situasjon.

Vennlig hilsen Willy

2 kommentarer

Hverdagsaktiv, Hypnoterapi, Livet sånn generelt, Livsstilsendring06.01.202106.01.2021

Du skal få en dag i mårå…

Reklame | Øygarden Senter for Klinisk Hypnose

Du skal få en dag i mårå…

Som rein og ubrukt står…

Denne teksten av Alf Prøysen kan stå som et lite utropstegn for endringer som jeg selv tenker å gjøre noe med i 2021.

Så hvorfor gjør man egentlig endringer? Kan det være at man er såpass misfornøyd med tilværelsen at man stadig vekk ønsker å strekke seg mot et eller annet? Kanskje dette et eller annet ikke kommer? Ever, liksom?

Hvorfor fortsetter vi å jage etter et Eldorado som i det store og det hele aldri kan oppnås?

Jeg selv har også jaget etter noe jeg trodde jeg kunne forbedre meg på. Og som regel har det vært veldig store mål jeg har satt meg. Og dertil også veldig store tapsopplevelser når jeg hver eneste gang har gått på en smell. «Men, du må jo sette deg delmål!» Sier ekspertene. Tro meg, det har jeg da også gjort. Men dager, uker måneder og år har blitt til et stort og ensidig fokus på mål. Mål ditt og delmål datt!

Vel, hva med å gi faen i alle disse målene. Gjennom et langt liv har jeg da for pokker ikke gjort annet enn å strekke meg etter mål som aldri forsvinner. Mål som aldri blir til noe annet enn stressfylte veier til et eldorado som ligger et eller annet sted bak en evig tåke. Er det rart man går rundt med et evig stress i kropp og sinn?

Det var først da jeg gav opp å sette meg mål at jeg faktisk begynte å oppnå noe. Jeg bestemte meg for å gjøre et lite eksperiment, nemlig å kun fokusere på å ha det godt, unngå stress og samtidig være aktiv og sunn så ofte som mulig. Uten å ha tidspunkt, delmål og hovedmål hengene over meg som truende knyttnever som stadig vekk gav en på trynet når jeg av ulike årsaker ikke fikk til det jeg prøvde på. Og det virket!

Å endre mitt eget mindset med tanke på å nyte livet på en sunn og aktiv måte, og det å kun fokusere på ro og aksept for at jeg lever i øyeblikkene og ikke i verken fortid eller fremtid, gjorde at mine dager nå er fylt med en ro og en fred som jeg ikke har kjent på tidligere. Og det kjennes faen så godt ut!

Ut med både delmål og hovedmål! Finn roen og lev i nuet. Så blir det kanskje blanke ark og fargestifter til flere. Tegn dine nye bilder på en måte som skaper fred og kreativ utvikling og ikke forsøk å nå alle disse målene som forsøker å gi deg oppskrift på såkalt vellykkethet.

Og om du trenger hjelp til å endre ditt mindset så anbefaler jeg å sjekke ut Hypnoterapi, livscoaching fra meg på vårt nettsted:

www.oygardensenterforkliniskhypnose.no

1 kommentar

Livet sånn generelt, Øygarden Senter for Klinisk Hypnose14.08.2020

Trives du på jobben?

Reklame | Øygarden senter for klinisk hypnose

Trives du på jobb?

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Hei alle fine folk. Nå er det en stund siden jeg skrev her på bloggen. Mye å gjøre med firmaet og ellers har noe av skylden for det, samt at jeg ikke har vært like flink til å prioritere.

Siden sist har det vært mye å gjøre som nevnt. Øygarden Senter for Klinisk Hypnose som firmaet mitt heter, har vært en suksess for meg. Jeg har nok å gjøre og stortrives med å motivere, rettlede, behandle og hypnotisere folk til et bedre liv og en bedre hverdag. Jeg må si at jeg faktisk er litt overveldet over alle de fine tilbakemeldingene som jeg får. Jeg stortrives på denne jobben!

Og nettopp derfor ville jeg ta opp nettopp dette med å trives på jobb. Trives du på jobb?

Svært mange mennesker som har en jobb trives bare sånn passe, eller veldig dårlig på jobb. Og når vi vet at jobben vår er en av de aller viktigste arenaene i livet vårt, er det selvsagt utrolig viktig at vi trives. Det å mistrives på jobb kan faktisk være svært helseskadelig.

Jeg rettleder bedrifter og holder foredrag om hvor viktig trivsel på arbeidsplassen er gjennom Øygarden Senter for Klinisk Hypnose og det jeg ser ut i fra erfaringer er selvsagt at det er noen ting som klart går igjen for at folk mistrives på jobb.

En av de aller vanligste grunnene til mistrivsel på arbeidsplassen er utenforskap. Utenforskap enten det er en bevisst handling fra ens omgivelser eller det er en tilfeldig eller det er en konsekvens av organisatoriske tiltak som har gått feil, vil ikke bare gi deg som arbeidstaker potensielle helseskader, men det vil i høy grad påvirke bedriftens lønnsomhet og produktivitet. Hvorfor? Jo, det er selvsagt et enkelt og logisk svar på dette. Trivsel på jobb gir fornøyde medarbeidere, som igjen gir mer innsats og kreativitet i jobben og får en til å trekke seg ørlite granne lenger. Alle bedrifter, organisasjoner og andre arenaer som har ansatte vil profitere stort på å ha engasjerte og kreative medarbeidere.

Utenforskap i jobben kan altså være en av grunnene til at folk blir syk. Sykemeldinger gir bedriften din økte kostnader og medarbeidere som potensielt får livet ødelagt, familier går til grunne og det som verre er. Ingen er selvsagt tjent med en slik tilnærming til sine medarbeidere. Organisatoriske utfordringer handler ikke bare om lokalisasjon. La det være helt klart folkens, det å segregere sine medarbeidere i for stor grad, altså det å fysisk plassere dem alene eller på en slik måte at dem ikke treffer kollegaer i hverdagen, er en farlig organiseringsmodell. Selvsagt er det jo slik at det ofte er umulig å ha det på andre måter, men da er det likevel svært viktig å kunne ha faste møteplasser for alle så ofte som overhodet mulig.

Utfrysing og mistrivsel på grunn av personkonflikter i jobben, vil også være en hovedårsak til sykemeldinger og mistrivsel på jobb. Ledere som ikke evner eller av ulike grunner ikke klarer å ta tak i slike konflikter, vil få medarbeidere som ikke bidrar til utvikling, kreativitet og da også lønnsomhet eller produktivitet. Og svært ofte er det bare små justeringer som skal til for å løse slike personkonflikter. Det er i sannhet et tankekors.

Trives du på jobb? Det finnes mange flere årsaker til at man ikke trives på arbeidsplassen sin, men altså en av de aller vanligste og kanskje også mest potensielt skadelige for både bedrift og enkeltmennesket, vil være utenforskap og utfrysing.

En annen viktig ting er den gamle gjengangeren urettferdighet.

Det å gå på jobb og føle seg urettferdig behandlet er en sur og forferdelig følelse. Svært mange som mistrives i jobben gjør det fordi de føler seg forbigått karrieremessig, føler seg mindre faglig verdsatt enn andre, spesielt der andre som ikke har erfaring og kompetanse blir foretrukket til viktige oppgaver fremfor en selv. Dette kan selvsagt ha ulike årsaker, men oftest er det den menneskelige egenskapen blant ledere som kalles «Jeg liker deg ikke så mye som den andre», som slår inn. En helt naturlig og menneskelig egenskap, men med alvorlige konsekvenser for både det totale arbeidsmiljøet og for enkeltmedarbeideres trivsel og vilje til å bidra til økt produksjon, lønnsomhet og kreativ utvikling av bedriften eller organisasjonen. Det kan selvsagt også ha med dine egne personlige egenskaper å gjøre, men også her har ledere et overordnet ansvar om å rettlede, styre og bidra til utvikling hos den enkelte medarbeider. Dette har også du selv som arbeidstaker et ansvar for å være med på og la deg rettlede til en bedre hverdag.

Det er selvsagt mange flere årsaker til at man mistrives på jobb, men disse er nok noen av de aller vanligste og med potensiale for å skape størst mulig ringvirkninger for enkeltpersoner, familier og selve bedriften eller organisasjonen. Det å ta tak i slike vansker og andre ting, er virkelig viktig for å kunne skape en arena for alle sine medarbeidere, der ulike personligheter og egenskaper får anledning til å bidra i positiv retning.

Som sagt så driver jeg ikke bare med hypnoterapi og behandling, men også med foredragsvirksomhet og arbeidsplasstilrettelegging og arbeidshelse. Ønsker du å finne ut mer?

Sjekk gjerne ut nettsiden vår her.

0 kommentarer

Hverdagsaktiv, Livsstilsendring, Mental helse12.07.2020

Hvordan jeg fikk et nytt aktivt liv

Reklame | Øygarden Senter for Klinisk Hypnose

Hei alle fine folk!

Som mange av dere vet, og andre igjen ikke vet, så er jeg over gjennomsnittet glad i å løpe.

Jeg løper så ofte jeg kan og da helst favorittdistansen 10 Kilometer. Som 52 åring er det svært viktig å holde seg i god form og slik sett kan man si at jeg løper for livet.

Mange løper betydelig lenger og fortere enn meg. Det er helt ok. Mange løper ikke i det hele tatt, men bedriver tiden med andre former for aktivitet og trening. Det er også helt fint. Man må finne de tingene som funker for seg selv.

Det er de som verken løper, trener eller går som står i fare for å utvikle livsstilsproblemer. Og de som velger sofaen foran det å bli andpusten, ja de er faktisk i en risikosone. Og dessverre er det nok også slik at hvis man går ut en tur og tempoet er det vi kan kalle svært bedagelig, ja så er det lite helsegevinst i turen. Men, for all del, det er likevel dobbelt så bra som å ligge på sofaen, så helt bortkastet er det ikke.

Så hva må til? Ikke så mye som du kanskje tror.

Man må ikke ha hardkjør og geriljaøkter fire ganger i uken for å bedre helsen, men man trenger å bli litt andpusten hver dag som et minimum. Jeg løper, andre går, men jeg løper nesten like sakte som andre går og for meg er det det som er gleden. Man må nemlig ikke løpe langt og fort. Det er bedre å løpe sakte og jevnt å ha glede av det du gjør, overskudd etterpå og kunne gjøre litt hver dag enn å blåse til fire ganger i uken for så å gå på en smell.

For min del begynte livsstilsendringen for 15 år siden nå. Det begynte med å kutte røyk og snus og fulgte opp med å begynne å lære meg å like noe jeg hatet, nemlig løping.

Er det en erfaring jeg vil trekke frem som det viktigste i denne prosessen må det være bestemmelsen om å ikke være en som aldri skal forsøke å gjøre noe nytt. En av de største farene ved å krasje en livsstilsendring er nemlig at man på død og liv skal opprettholde en rekke av de uvaner og usunne livsvalg man har. Selv hatet jeg løping og dette var noe jeg aldri kunne se meg selv gjøre. Altså løpe langs veien som en tulling i 50 åra. Det er liksom ikke meg, fant jeg ut. Det å endre oppfatning om dette, endret også livet mitt signifikant.

Og her ligger mye av hemmeligheten til å lykkes med livsstilsendring. Man må være villig til å gjøre endringer i eget liv. også endringer som man ALDRI i VERDEN hadde forestilt seg mulig.

Slutt å være en sta gammel grinebiter som aldri i verden skal endre slik og slik. Du kan faktisk dø tidligere av en slik holdning, og så vidt jeg vet er det ikke kult å være død. Bare trist for dem du etterlater.

Men, altså. Det trenger jo heller ikke være det å løpe. Det kan være så utrolig mange fine aktiviteter som gir deg helsegevinst. Det viktige er at man ikke opprettholder sine uvaner bare på pur trass. Jeg vet det finnes svært mange som sier at man ikke kan være aktiv på grunn av ulike smerter og begrensninger rent kroppslig. Til deg vil jeg si at det i nesten alle tilfeller aldri er noe som begrenser deg fra å være aktiv. Det finnes utrolig mange muligheter til aktiv hverdag selv om man sliter med ulike ting. Og så finnes det selvsagt også ting som gjør at man ikke kan.

Selv er jeg operert for prolaps og degenerative endringer i ryggsøylen slik at jeg lever med daglige ryggsmerter. Jeg har aldri vært så bra i ryggen som etter at jeg begynte å trene. Trening er anbefalt for dem med ryggsmerter, men som alltid er det lurt å høre på legen din. Når jeg begynte trening for mange år siden lå jeg paddeflat i ukesvis med smerter. Jeg gav likevel ikke opp og etter hvert så ble det bedre. Ikke lur deg selv til å gi opp, men få tilpasset trening. For meg ble det et nytt liv.

I dag løper jeg mil etter mil. Fortsatt vondt, men i bedre form enn når jeg var 20 år. Jeg er i full jobb igjen og har eget firma utenom dette.

Jeg har også ledd og muskelsmerter daglig. Som blir bedre etter en løpetur. Smerter og slike bagateller skal pokker meg ikke begrense livet mitt! Det er også mentalt godt for meg å være aktiv og POSITIV! Her har Hypnoterapi hjulpet meg på en uvurderlig måte. Hypnoterapi har hjulpet meg til å endre oppfatninger om mangt og meget, samt lært meg å kontrollere smertenivåene mine. Øke smerteterskelen. Det ligger mye og god forskning på denne type terapi og jeg har da også fått anledning til å hjelpe mange til et bedre liv.

Jeg NEKTER å være en gammel sta grinebiter som ALDRI skal endre noe. Jeg vet nemlig hvordan det ender og det er ikke noe hyggelig tanke. Jada, vi skal alle legge inn årene en gang, men før det skal vi jammen leve å ha det godt på hele roturen. Vi skal ikke synke i en råtten robåt halvveis over fjorden, liksom.

Men litt tilbake til mine løpevaner. Jeg løper i det jeg kaller gledestempo. Gledestempo er ikke raskt, men jeg ligger i en det som vi kaller sone 1 – 2 – og 3. Dette er rolige joggeturer uten at man sprenger på. Dette er også det tempoet som er mulig å løpe langt i. Jeg løper 10 kilometer på rundt 60 minutter og da går det ikke spesielt fort. GLEDEN jeg føler slår imidlertid alle tanker om personlige rekorder ned i støvlene! Og nettopp gleden ved å jogge rolig avgårde i et tempo som renser hodet, er bare uslåelig. Dessuten er det i dette tempoet man forbrenner magefettet best. Ikke ueffent altså!

Det viktige er altså å åpne øynene for egen oppførsel i forhold til livsstil. Være klar for endringer som kanskje er inngrodd over et helt liv, samt våge å stå i smerter i en periode før kroppen venner seg til et nytt liv. Snakk med legen din eller en fysioterapeut om disse tingene og om dette kan være bra for deg. Ikke sitt stille å klung deg fast til hva en lege sa til deg for 30 år siden, men få en grundig gjennomgang av egen helse og start et nytt og bedre liv i dag!

Og du, trenger du hjelp til motivasjon eller endring? Ta gjeren kontakt med meg eller sjekk ut hjemmesiden min Øygarden Senter for Klinisk Hypnose.

0 kommentarer

Hverdagsaktiv, Livet sånn generelt18.05.2020

Where your focus goes, your energy flows

Hei alle fine folk! Nå er det atter vår og 17 Mai er blitt til 18 Mai. Sommerfølelse, venner, utepils, glede latter, festivaler med en meters avstand, og mye annet moro skal prege dagene og ukene fremover. For noen. For noen er det nemlig ikke slik.

Noen vil se frem til enda en lysere årstid, der mørket og ensomheten preger dager som netter. For noen er det slik at forventningene om noe spennende og gledelig, er byttet ut med angst og depresjon. Angst for å måtte møte det som før var venner, kollegaer, familie eller whatever. Og en stor mørk overveldende tristhet fordi man ikke klarer å møte dem. En vond og negativ spiral nedover til dypeste mørke følelser.

Uansett hva man gjør så er det tilsynelatende ikke noe som kan ta vekk denne dype tristheten. Denne følelsen av ensomhet. Denne mangelen på sosial glede. Tilsynelatende.

For det finnes selvsagt løsninger. For mange vil det ta tid, men det finnes alltid en løsning. Det høres sikkert utrolig ut, og for noen bent frem irriterende når jeg sier det, for man har jo prøvd ALT! Og INGENTING FUNKER!

Jeg sier ikke at det er lett på noen måte, men hvis man fortsetter å fortelle seg selv at alt er prøvd og ingenting virker, ja så blir det vel slik? Eller?

Et uttrykk jeg selv får mer lys av, er uttrykket

“Where the focus goes, your energy flows”.

Og med dette menes selvsagt at det du fokuserer på blir det du bruker mest energi på. Så hvorfor ikke slutte å fortelle deg selv løgner om at du har prøvd alt? Det har du nemlig ikke. Det har ingen på denne jorden.

Jeg skal ikke fortelle deg hvordan du skal og bør fylle ditt mørke med mer lys, men jeg kan fortelle deg at det kan være lurt å legge vekk etablerte negative sannheter du har overbevist deg selv om.

En vanlig slik “sannhet” er at INGEN liker deg.

Hva vet du om det? Har alle sagt det? Har du da snakket med alle som er rundt deg i norges land? Sannsynligvis ikke.

For mange er det jo et faktum at man blir og har blitt mobbet, mislikt, misforstått, fryst ut, oversett, forbigått, men derfra å påstå at INGEN liker en, det er å ta litt hardt i. Jeg har som du også møtt mange svært hyggelige mennesker i livet som ÅPENBART har likt meg. Det har GARANTERT du også.

Where your focus goes, your energy flows blir med ett mye viktigere hvis man innser at alt fælt i denne verden IKKE er din eller min feil. Og det faktum at alle mennesker inklusive deg selv gjør feil, gjør at vi mennesker faktisk er, ja nettopp, mennesker.

Husk på at for å kunne se litt lysere på hverdagen så ligger de beste løsningene inne i deg selv. Man må kanskje famle litt i mørket innimellom, men tilslutt så finner man en dimmer. Og da å slå på lyset ved å langsomt lyse opp ditt eget indre rom, er ofte det beste.

La denne nye dagen i dag bli en dag der lyset fra våren slippes inn i deg selv. Der fortidens mørke slipper taket. Kanskje kan du til og med begynne å smile litt, i det du fornemmer at livet er fylt med øyeblikk der du kontrollerer dimmeren i deg selv. Husk at where the focus goes, the energy flows!

0 kommentarer

Hverdagsaktiv, Livsstilsendring26.04.2020

Må man løpe?

Et stadig større fokus legges på løping som den ultimate treningsformen.

Særlig dukker det opp alle mulige varianter av intervalltrening, bakkeløping, løpeteknikker i overflod og mye annet innen kort og langdistanseløping.

Oppdateres live: Følg Black Week-tilbudene

La det være helt klart. Løping er og blir en av de aller beste treningsformene etter min mening. Ikke bare blir lunger, blodsirkulasjon og forflytning av livsviktig oksygen til hjerne og organer, positivt påvirket, men alle kroppens muskler får jobbe godt under en løpeøkt.

Men er det virkelig absolutt nødvendig å løpe for å trene godt nok?

Nei. Det er det absolutt ikke. Og jeg skal fortelle deg hvorfor.

Først og fremst må vi avklare et par sentrale ting. Hva er det du vil, hva er det du kan, og hva er det du ønsker?

Det å svare på dette er nemlig avgjørende for hvordan du bør trene.

For å ta spørsmålet hva er det du vil og hva er det du ønsker, først. Det er nemlig noe forskjell på dette. Det du vil er det som ligger nærmest realisten i deg og det du ønsker, vel det er mer det du håper skal kunne la seg gjøre. Hold deg til realisten i deg og la det andre bare være.

Alt for mange jager mål som de aldri kan oppnå.

Fokuser heller på hva du kan. Hvis hofter, rygg, knær eller andre ting av fysisk art gjør det vanskelig å løpe, ja så gir det ingen mening i å begynne med løping slik det presenteres overalt. Jeg er en stor tilhenger av sakteløping over lengre distanser, men jeg har da også løpt i mange år nå. Fortsatt kjenner jeg på gleden ved å gjøre dette.

Er du, eller skal du bli idrettsutøver? Løper du for moro skyld og helsegevinst? Har du et indre ønske om å løpe maraton fortere enn naboen?

Man bør avklare for seg selv hva det er som er ditt eget og realistiske mål. Det som er morsomt er at ved å sette i gang med laveste nivå, så vil du alltid få det ALLER VIKTIGSTE på plass først, nemlig GLEDEN av å være i bevegelse. Kjører du på med fullt trykk fra begynnelsen, ja så viser all erfaring at du kommer til å møte veggen.

Dette betyr i praksis at hvis målet er å bli idrettsutøver så bør du kanskje melde deg inn i en løpeklubb.

Hvis målet er helsegevinst, livsforlenging og glede, ja så bør du løpe så sakte som mulig.

Og du kan starte med å gå. Du kan til og med få gode helsegevinster uten å løpe i det hele tatt, men bare ved å gå lengre turer, eller korte raske turer i motbakke. Blir du andpusten, så har du fått helsegevinst. Det aller viktigste er å finne gleden i det å bevege seg ute. Jeg foreslår alltid å legge vekk musikk på øret og heller sanse, lytte, og filosofere over positive ting i livet mens man går.

Det er mye bedre for hjernens velvære og endringsprosesser som skjer, når man går eller løper uten musikk. Musikk på øret er forstyrrende når man sansestimulerer hjernen. Dette er kjente prinsipper i rehabilitering og nevrologisk permanent endring av hjernen. Hvorfor man i det hele tatt forsøker å gjøre alt man kan for å forstyrre endringsprosesser i hjernen ved å legge til uro der hjernen trenger ro, er for meg uforståelig.

Når endring og automatisering av gå og løpeturer er blitt en ny livsstil, etablert i dagliglivet ditt, ja da kan du om du vil legge til musikk på øret. De fleste jeg snakker med har musikk på øret fordi det gjør at de ikke synes turene blir så kjedelige. Hvis man må ha musikk som stimuli for å unngå at aktiviteten blir kjedelig, ja da er vel muligens grunnlaget for glede i aktivitet ikke helt tilstede? Lær deg å nyte livet i saktefilm, sakteløping eller bare ved å gå lange turer der livets små og store lyder fyller deg med indre ro. Dette gir deg i tillegg en sekundærgevinst, nemlig stressreduksjon. Musikk kan du høre på når som helst.

Så ønsker du å komme igang med mer bevegelse, øke gleden av aktivitet og sanse selve livsgleden, ja så begynn med gåturer. Jo lengre jo bedre, men husk at langt for noen kan være 30 meter, mens for andre kan det være 30 kilometer. Gjør dette så ofte du har lyst. Ikke sett opp noe plan. Det vil sjeldent fungere, men sett heller opp en plan der du skal gå så ofte som du har lyst. På denne måten unngår du å ha dårlig samvittighet fordi planen gikk i vasken.

Og vær så snill med deg selv, ikke la andre fortelle deg hva som er gøy, bra og hvilke ruter du bør gå og løpe. Finn de veier, metoder, fart og avstander som passer deg. Ikke andre. Gå steder du ønsker å se. Gjør turen til en personlig gevinst for deg selv. Da skaffer du deg selv et godt grunnlag muskulært og mentalt for videre god drift av din egen kropp.

Ønsker dere alle en god tur!

2 kommentarer

Blogg25.04.2020

Stresset? Det kan gjøre deg alvorlig syk!

Reklame | Øygarden Senter for Klinisk Hypnose

Hei alle gode mennesker!

I dag tar jeg opp et tema som jeg brenner litt ekstra mye for, nemlig stress og stresskontroll.

La det være sagt med en gang. Det å være stresset er ikke uvanlig eller farlig. Det er faktisk slik at man trenger stress i hverdagen for å kunne prestere eller mer nøyaktig, ikke være helt flate. Det er ikke denne hverdagstresset som er skadelig for deg, men negativt stress over tid.

Negativt stress over tid kan føre til alvorlig sykdom. Dette er ikke en tilfeldig påstand,men et kjent faktum hvilket det ligger mye og god forskning bak. Likevel så går dette litt under radaren fordi stress er et noe dagligdags ord der de ulike gradene av stress litt blandet og på en måte utvannes. Da vet vi ikke helt hvor grensene går mellom “ufarlig stress” og farlig stress.

Stress utløser et hormon i kroppen som kalles Kortisol. Kortisol lages i binyrebarken. Produksjonen av dette som kalles stresshormonet, styres av et hormon fra hypofysen. Produksjonen er størst om morgenen, men kan TIDOBLES ved stress av psykisk eller fysisk art.

Stress over tid og i mengder slik vi ofte ser når man lider av psykiske sykdommer som angst og depresjon kan gi kroppen alvorlig sykdom. Det øker blant annet risikoen for alvorlig hjertesykdom. Også emosjonelt stress kan gi psykiske lidelser, eller også forverre og opprettholde eksisterende sykdom.

Høye nivåer av Kortisol kan måles flere år etter en traumatisk opplevelse og det er derfor svært viktig å få behandling av tidligere negative opplevelser av traumatisk art. Man trenger jo ikke å bære med seg gammelt stress slik at det som har vært også plager en i dag.

Så hva gjør man? Hvordan kvitte seg med stress?’

Det finnes hjelp å få. Den enkleste måten å redusere stress på er å lære seg pusteteknikker som kan brukes som øyeblikkelig hjelp.

Det å trekke pusten inn rolig og dypt, holde pusten noen sekunder for så og slippe rolig ut igjen, er en kjent metode for å fjerne stresset som er i ferd med å bygge seg opp. Repeter dette gjerne tre ganger etter hverandre. Allerede etter få øyeblikk vil du kunne kjenne en positiv forskjell.

Men altså, har du langvarig stress over tid så hjelper det ikke bare med pusteøvelser. Her må det kraftigere lut til. Å gå til en Hypnoterapeut med kompetanse innen stressmestring kan være en svært god løsning for mange. Hypnoterapi vil muligens for mange, fortone seg skummelt, alternativt og merkelig, men dette er altså helt trygt på alle mulige måter brukt av godkjente og kompetente terapeuter. Selv har jeg som hypnoterapeut både helsefaglig kompetanse som Ergoterapeut med videreutdanning innen nevrorehabilitering, og hypnoterapi utdanning som er godkjent av Helsedirektoratet, slik at du skal kunne motta terapi av meget høy faglig kvalitet.

Men, er dette en god måte å bekjempe langvarig uro og stress?

Ja. Det er det. Dette er ikke en tilfeldig påstand, men et faktum. Det å bruke teknikker for å bekjempe og kontrollere langvarig skadelig stress er viktig for å unngå å bli syk eller for å unngå å opprettholde høye nivåer av Kortisol i kroppen slik at man ikke blir bedre.

En annen kjent metode for å redusere stress er meditasjon. Meditasjon inneholder øvelser både gjennom pusteøvelser, men også avspenningsteknikker som gir kroppen ro. Da er det interessant å vite at hypnose også kan beskrives som noe som ligner meditasjon, bare at man får en mye sterkere og bedre effekt i form av kroppslig og mental ro og avspenning. Man kan si det slik at der meditasjon skraper i kroppens overflate med tanke på å være rolig, går hypnose i dybden. Sammen er disse ti formene for kroppslig ro og regulering av Kortisol, gull verdt.

Den tredje metoden som man gjerne kan vite noe om er også en metode som kanskje gir de fleste positive effekter i din bekjempelse av langvarig stress. Det er fysisk aktivitet. Ja alle burde jo trene, men det er nå engang slik at ikke alle er i stand til å trene av mange ulike grunner. Jeg synes det er på høy tid å fjerne ordet trening når vi snakker om helsemessig aktivitet. Bevegelsesvitenskap og aktivitetsvitenskap er egne felt innen helseforskning og der vi snakker om aktivitet, ja så er dette noe mer utvidet i sin grunnform enn bare det å trene. Aktivitet er alt vi gjør i hverdagen og vi snakker dermed om det jeg brenner mest for, nemlig hverdagsaktivitet. Det å kunne gjøre hverdagslige aktiviteter på en slik måte at du samtidig før store helsegevinster av det, gjør at du ikke trenger “trening”.

Endrer du måten du gjør daglige ting på ørlite grann, så kan du oppnå store helsemessige gevinster. Når du går til en livscoach og Hypnoterapeut som meg i Øygarden Senter for Klinisk Hypnose, ja så er du sikret faglig høy kompetanse innen hverdagsaktivitet. Det er en grunn for at jeg har kalt bloggen min hverdagsaktiv, ha ha ha.

Et godt eksempel på hverdagsaktivitet som er med på å redusere stress, er det å bruke trapper hver dag. Dette har vi selvsagt hørt før, men visste du at du kan regulere trappegangen din i et utall av måter som hver for seg gir ulike resultat? Visste du at bare ved å endre måten du forserer en trapp på kan gå fra 10% helsegevinst til 90% helsegevinst? Som livs coach og terapeut kan jeg svært mye om dette feltet og jeg har mange års erfaring i å coache mennesker til endring. Det fine med dette er at det også reduserer farlig stress.

Som dere forstår så er jeg over gjennomsnittet opptatt av dette med hverdagsaktivitet og metoder for å kunne hjelpe folk til varige endringer i positiv retning. Endringer som kan gi deg STORE helsemessige gevinster uten å måtte ofre liv og lemmer i prosessen.

Over her har jeg vært såvidt innom ulike metoder for å bekjempe negativt og skadelig stress. Jeg har som terapeut og livscoach imidlertid mye mer krutt på lager og teknikker for å kombinere ovennevnte slik at akkurat du kan få dager som meg der stress er mer eller mindre et ukjent begrep, ja det har jeg altså både formell og erfaringsbasert kunnskap til å gi deg. Å nå i disse tider er det også fint å kunne vite at du trenger heller ikke stresse med å reise til mitt kontor fysisk, men ta timer og terapi over videolink eller per telefon. Jo mindre stress, jo bedre er det.

Ønsker dere alle en super helg!

0 kommentarer

Ergoterapi, Hjelpemidler i hverdagen21.04.2020

Selvgjort er velgjort

Hei alle fine folk.

Vi ergoterapeuter snakker ofte og mye om hverdagsrehabilitering, hverdagsaktivitet og hverdagsoppgaver. For alle som har fått eller står i fare for å få en funksjonsnedsettelse av en eller annen type, er dette viktig. I den forbindelse så gjør vi ergoterapeuter mye for å kunne få mennesker til å opprettholde sine daglige aktiviteter. Alt fra å trene deg opp igjen både fysisk og kognitivt, samt det å tilrettelegge ditt eget hjemme og nærmiljø slik at det blir lettere å kunne klare seg med en viss grad av funksjonsnedsettelse.

I den forbindelse vet alle ergoterapeuter og fysioterapeuter at det er noe som vi kaller hjelpefelle. Ofte har dette vært en stor kilde til frustrasjon blant terapeuter. Dette fordi samarbeidstjenester som hjemmesykepleie, hjemmetjenester, pleiepersonell og andre støttefunksjoner, ofte gir for mye hjelp. Dette til stor frustrasjon blant terapeuter som jobber aktivt med å trene folk opp igjen, forebygge og styrke folks evne til å klare seg selv. Selvgjort er tross alt velgjort.

Men er vi egentlig noe bedre selv?

Jeg våger påstanden etter at Koronakrisen har begrenset hjemmebesøk for trening og utkjøring/tilpasning av såkalte kompenserende tiltak. Med kompenserende tiltak mener jeg her først og fremst tekniske hjelpemidler.

Det viser seg nemlig at det som jeg har påpekt i veldig mange år, nå trer tydeligere frem. Mennesker er ikke så hjelpeløse som man skulle kunne tro og menneskets evne til å tilpasse seg ulike situasjoner og vanskeligheter, er noe vi terapeuter kanskje er for dårlige på å ta hensyn til.

La meg trekke frem ordet Empowerment. Dette er et ord helsepersonell kjenner meget godt til, men kan hende vi i en travel hverdag og etter mye press fra omgivelsene, glemmer litt at dette bør stå i fremsetet i mye større grad enn jeg opplever at det gjør i dag.

«Empowerment er et begrep uten en entydig definisjon, og det forstås og anvendes på mange måter. Litteraturen peker på to sentrale dimensjoner ved empowerment, som NK LMH mener har relevans for lærings- og mestringsvirksomhet. For det første har empowerment en individuell psykologisk dimensjon som viser til individuelle bevisstgjøringsprosesser, hvor den enkelte kan bli mer bevisst på egne ressurser, oppleve økt mestring og bli bedre i stand til å kontrollere eget liv. For det andre har begrepet en relasjonell dimensjon som handler om samhandling og kommunikasjon mellom helsepersonell og pasienter eller brukere. Et viktig element her er overføring av makt fra fagfolk til brukere av tjenester og likestilling av fagkunnskap og brukerkunnskap i utforming og gjennomføring av kurs eller tilbud. Verbet empower rommer begge disse dimensjonene da det både kan bety «å gi makt» eller «å gi autoritet til» og «å gjøre i stand til».
Aujoulat mfl. (2007), Askheim (2007), WHO (1998), Freire (1970/2003)

Koronakrisen har tydeliggjort at vi som terapeuter nok ikke er et hakk bedre enn dem vi vanligvis liker å kritisere for å gå i hjelpefellen. Vi er også bare mennesker og det å hjelpe andre ligger i den naturen vi er skapt for når vi velger å stå i et yrke der empati, og omsorg ligger som grunnmur til alt vi gjør.

Men er det ikke da et tankekors at vi som ergoterapeuter noen ganger synes å glemme at en av våre viktigste oppgaver nettopp er å gi mennesker mulighet til å klare seg selv? Likevel så velger vi kanskje løsninger der vi fratar mennesker denne muligheten til å komme hjem fra sykehuset, finne ut hva som er vanskelig, og da vurdere hvilken type trening og tilrettelegging man bør ha for å kunne utvikle seg selv og fremme rehabilitering. Vi er kanskje for flinke til å anta at vedkommende trenger slik og slik av hjelpemidler? For så å installere dette i bolig før vi vet om vedkommende trenger det? Og så deretter å oppdage at de ikke trenger det og at det nå står i veien for deres utvikling og videre rehabilitering. Så før vi snakker om hjelpefelle hos andre tjenester, kan vi kanskje begynne litt med oss selv?

En ting er de mulige negative konsekvenser dette kan ha for pasienter som ergoterapeuter og fysioterapeuter følger opp. En annen ting er de konsekvensene dette får for totalsummen av driftskostnader for samfunnet. Det å overkompensere med ulike tiltak koster enorme summer for kommunene og staten, men man fratar også den enkeltes muligheter til å klare seg selv i verste fall. Man tar ikke hensyn til våre egne faglige utgangspunkt om Empowerment. Er det slik at vi i vår iver om å gi hjelp faktisk for ofte overkompenserer for å være sikker på at folk får den hjelpen de skal ha? Lar vi oss påvirke av omgivelsene slik at vi gir tjenester der vi egentlig ikke ville gjort det? Og er vi klar over synergieffektene som oppstår? Er vi klar over at når vi ber om at noen får et hjelpemiddel de ikke egentlig trenger eller som er i grenseland av hva som er nødvendig å hensiktsmessig ikke bare fratar folk muligheter til å kunne bli bedre, men også å belaste systemet på en uhensiktsmessig og kostnadskrevende måte? Er vi klar over at når vi gir trening og rehabilitering ut over det som er hjelp til selvhjelp, ja så fratar vi dem egentlig muligheten til det å bli selvhjulpen?

Vel, det er kanskje mye her som aldri vil bli bedre da det egentlig kanskje må et paradigmeskifte til før vi finner en god balanse. Jeg har heller ikke med dette innlegget ment å kritisere noen for de oppgaver og faglige valg som gjøres av terapeuter hver eneste dag året rundt. Jeg peker på det faktum at vi alle har et ansvar for å se nærmere på det vi selv gjør for å kunne gi pasienter de aller beste forutsetninger for å klare seg selv i størst mulig grad. Kanskje bør vi ha litt tanke om rekkefølgen av et rehabiliteringsforløp? Kanskje det da er fornuftig å tenke at man bør trygge pasienter først, så trene på det som er vanskelig for så å avslutte med korrekte tilpasninger av miljøet?

Kanskje vi terapeuter i større grad bør fremme empowerment ved å avklare forventninger så tidlig som mulig i et forløp? Avklare forventninger om at overkompensering ikke er veien å gå, men at trygghet via terapi og trening for å underbygge tryggheten kommer lenge før kompenserende tiltak? Og jeg tror de fleste forstår at jeg her mener overkompensering, ikke nødvendige hjelpemidler for å klare seg i en tidlig fase av et pasientforløp. Jeg tror de fleste her ser at jeg mener at trygghet kommer først og fremst gjennom terapeutisk intervensjon og ikke alene gjennom kompenserende tiltak. Jeg tror de fleste forstår at å skape forventninger samt underbygge forventninger om tiltak som egentlig fratar folk mulighet til selvutvikling og selvhjulpenhet ikke er veien å gå.

Koronakrisen har tvunget oss til å bli mer selvhjulpen. Vi har muligens godt av en slik oppvåkning der vi ser at vi kanskje i mange tilfeller klarer oss utmerket godt uten at vi hjelpes til vanhjelp? Kanskje det kommer noe godt ut av denne forferdelige situasjonen tross alt? «Nød lærer naken kvinne å spinne» er et gammelt ordtak. Vi skal som terapeuter gjerne skaffe deg rokken som brukes til å spinne klær, samt lære deg å bruke den, men kanskje det å kjøpe ferdige klær samt å kle på folk som egentlig klarer det selv har vært noe vi gjør for ofte? Kanskje vi alle burde trekke pusten litt å resette oss? Finne frem til den terapeuten i oss som bruker Empowerment i stedet for et overkompenserende tiltak?

Ikke vet jeg, men dette er nå noen tanker jeg gjør meg…

0 kommentarer

Hverdagsaktiv, Hypnoterapi, Livet sånn generelt, Livsstilsendring, meninger om mangt, Mental helse13.04.2020

Behandles kroniske pasienter godt nok?

Hei alle flotte mennesker der ute!

Og spesielt til dere som av ulike grunner sliter med smerter. Smerter av både fysisk og mental karakter og selvsagt en vond blanding mellom begge deler. Alt for mange mennesker der ute sliter med smerter av ulike typer og variasjoner. Dette innlegget er særlig rettet mot alle dere.

Ensomhet er også en smerte. Akkurat som fysisk smerte som skyldes ulike diagnoser, eller smerter som skyldes manglende diagnose, som ved usynlig sykdom, ja så er ensomhet en følelsesmessig smerte. Fattigdom, kjærlighetssorg, angst, lav selvtillit, angst og mange andre følelsesmessige smerter, ja det er også en smerte.

Vi kan altså dele smerter opp i to ulike kategorier sånn grovt sett. De følelsesmessige smertene og de fysiske smertene. Men det finnes også en blanding mellom disse. Altså begge deler, der vi oftest ikke kjenner hva som kom først. Det er en kjent sak at følelsesmessige smerter ofte leder til fysiske reaksjoner. Tenker man helhetlig på dette, ja så bør man altså behandle begge deler hvis man skal bli bedre.

Det norske helsevesenet er fremdeles et godt stykke unna å bli helhetstenkende. Slik det er i dagens helsevesen, er det lett å se at man trenger mye mer tverrfaglig samarbeid, eller mer riktig, tverrfaglig og profesjonsraus forståelse. Vi som arbeider i helsevesenet ser dette veldig tydelig. Det er en avstand i forståelsen av helhetlig tilnærming mellom de ulike profesjoner og behandlingstilbud. Dette gjør at svært mange som oppsøker helsevesenet for å få hjelp til å takle smerter, ikke får den helhetlige hjelpen der både følelsessmerter og fysiske smerter blir behandlet samtidig.

La meg ta et eksempel.

Går man til lege med udefinebare og vage fysiske smerter i rygg, skuldre og muskulatur så henvises man gjerne til bildediagnostikk. Hvis man ikke finner noen klare årsaker til smertene, ja så forklares dette gjerne som psykosomatiske smerter. Er man heldig så får man en diagnose som gir deg rettigheter i trygdesystemet. Er man ekstra heldig så blir man henvist til en psykolog som har som mål å få ordnet opp i de følelsesmessige aspektene rundt smerteopplevelsen. Det er hvis man kan vente på dette i opptil et år før man kommer til.

Imellomtiden så får opplevelsene av smerter tid til å etablere seg i nettverk i hjernen som understøtter opplevelsen av smerter i alle slags former. Og når man endelig kommer til hos psykolog så er det mye vanskeligere å gjøre noe med dette. Treffer man i tillegg en overarbeidet og uinteressert behandler som ikke ser de fysiske smertene, men kun opplevelsen av de emosjonelle smertene, ja så er ofte løpet kjørt og du som pasient står i fare for et evig liv i trygde og behandlingssystemet.

Å endre dette i det som kan oppfattes som et økonomistyrt og delvis mekanisk helsevesen, er nærmest en utopi. Ikke på grunn av manglende vilje og kompetanse hos de som arbeider i systemet, men fordi systemet i seg selv er lagt opp til at det skal være fragmenterte tjenester.

Systemet er langt fra helhetlig selv om ønske og vilje til å få det til er tilstede. Dette stoppes jo av mekanismer i systemet som økonomi, styringskompetanse og manglende kompetanse hos delsystemer og dem som leder dem. På godt norsk mener jeg at det sitter gamle bremseklosser med et foreldet medisinsk tankesett i sentrale posisjoner i systemet, samt at de som har vilje og kompetanse stanses av for vage og lite klare retningslinjer. Det er helt klart etter min mening, at endring må bestemmes, ikke kun foreslås.

Når man har kroniske, langvarige smerter som er en blanding av fysiske og psykogen type, ja så er det å bli møtt av en helhetlig og samtidig koordinert behandling avgjørende for et godt resultat. Ikke en behandling der man sendes rundt til ulike behandlere som sjeldent kommuniserer med hverandre. I tillegg har man de emosjonelle belastningene rundt miljøfaktorer som økonomi, familiesituasjon, og andre ting som da svært sjeldent legges inn som en faktor i et behandlingsforløp. Resultatet blir dessverre et stort antall kronikere som potensielt kunne vært i jobb.

Dette skulle innføringen av individuell plan gjøre noe med. Intensjonen er veldig god, men implementering av en slik moderne sak, ikke fullt så god. IP skulle samle og koordinere alle gode krefter slik at pasienter skulle få en koordinator å forholde seg til, samt en ansvarsgruppe som koordinerte behandlingsforløpet. I praksis så lider denne gode løsningen av manglende IT kompetanse, manglende vilje hos nøkkelpersonell, økonomi og kunnskap hos dem som skal bruke dette. Svartmaling fra min side muligens, men individuell plan fortjener i sannhet noe bedre enn det den endte opp som.

I mellomtiden så gjør det fortsatt vondt. Både her, der og everywhere.

Etter min mening må Taylorismen i helsenorge fases ut igjen. En masseproduksjon og økonomistyrt drift der det etter min mening fokuseres for mye og for ofte på symptombehandling og ikke årsaksbehandling, vil lede til denne evige runddansen der pasienter aldri helt blir ferdigbehandlet, men ender opp som gjengangere i systemet. Hadde fokuset vært på årsaksbehandling og tverrfaglig samt tverretatlig samarbeid med felles forståelse gjennom HELE behandlingsforløpet, ja så tror jeg vi hadde sett bedre resultater.

Kjære lesere. Dette var mine personlige tanker og betraktninger.

Er du som meg, kronisk smertepasient, ja så må man heller ikke glemme at vi også har et stort ansvar som individer. Vi som pasienter MÅ sørge for å ta større ansvar for egenbehandling og jobbe aktivt for endring hos oss selv. For det er faktisk mulig å leve godt med kronisk sykdom og smerter. Man må være villig til endringer, men da er mye mulig.

Hvis du spør deg selv: ” Hvis x antall % av smertene kunne forsvinne eller bli levelige, ville jeg da endret på ting?” For min del var valget enkelt. For 18 år siden endret jeg alt. I dag er jeg fortsatt kronisk smertepasient, men i full jobb og i tillegg driver jeg eget foretak der jeg behandler andre helhetlig. Det er i sannhet bedre enn å sitte fast i systemet.

Vi kronikere er en gruppe som har gjennomgått mye. I fremtiden håper jeg inderlig på at denne gruppen blir mer helhetlig og SAMTIDIG behandlet. Det koster antageligvis samfunnet mye mer å ha det slik vi har det i dag, enn å ha kronikere gående i tiår med smerter både her og der. Husk at det ikke bare er kronikeren som lider her, men hele familier og deres etterkommere. Det er dårlig butikk det…

Hvis du har meninger og kommentarer til dette innlegget eller en egen historie å fortelle, så er det viktig at vi nå roper så høyt som mulig. Følg hverdagsaktiv på facebook og del din historie , kommentar eller mening der. Vi TRENGER stemmer som kan høres over det ganske land. Kun på den måten kan vi i felleskap få til endringer! Del innlegget på hverdagsaktiv sin facebookside og la det gå viralt!

Mvh Willy Marthinussen

0 kommentarer