Reisetips for livsstilsreiser

 

Livsstilsendring

 

Reklame//annonselenker

Hei i dagen gode mennesker!

 

Det er meninger i fleng inne i hodet mitt om dagen og hvilken flaks at man da er blogger på si, ikke sant?

 

I dette innlegget vil jeg reise. Min reise. Eller kanskje det er din reise? En reise som tar deg med til motivasjonens land. Til selvrespektens og gledens byer der hovedstanden heter changetown.

 

Der er til changetown jeg vil reise med dere i dag. Det er en reise full av motsigelser, unnskyldninger, oppgitthet og gammel stahet, bare for å nevne noen av de utfordringene vi møter på veien.

 

Hva er din grunn til å reise?

 

Vi har vel alle våre grunner. Jeg har mine og du har dine. Mange er felles, men med individuelle forskjeller. Og vi reiser jo alle med ulik bagasje. Det er ikke sikkert at vi har så mange felles verktøy i reisevesken vår, men vi har alle kompetanse til å bruke det verktøyet vi har fått utdelt på reisen. Når vi reiser så er kofferten fylt med bagasje som er tung og slitsomt å dra med seg, men vi ønsker virkelig å kvitte oss med den delen av bagasje som er helt unødvendig.

 

Livsstilsreise er en prosess og en reise inn i seg selv. På mange måter er det også et oppgjør med sin egen fortid og nåtid samt et målrettet blikk på sin egen fremtid.

 

Det er altså et knallhardt oppgjør med seg selv, sine holdninger, sine nære og sine posisjoner i livet der det er disse ofte truer reisens formål og muligheten til å nå reisens endelige stoppested. Og når jeg sier truer, så er det jo ikke slik at de står langs reiseruten som landeveisrøvere som ønsker å ta fra deg alt. Nei, der er mer slik at hjertevarme og kjærlighet samt en ørliten dråpe misforstått godhet opp det hele, er med å enten senke reisetempoet ditt, eller få deg til å stoppe helt opp. Ingenting av dette er et gode på en livsstilsreise.  

 

Lær dine omgivelser å bli et god reisefølge

 

Man må heller lære omgivelsene hvordan man reiser og hvorfor. Ærlighet i denne reisen er ditt viktigste reisefølge. Vær ærlig, fortell dine omgivelser hvorfor det er viktig for deg å endre livet til noe du synes er bedre. Fortell dem hva det er du ønsker å oppnå og hvordan du har tenkt å reise. Fortell dem om hva du har i bagasjen og hvorfor det er viktig for deg at de ikke gir deg kompenserende hjelp, men heller oppmuntrer, støtter og ligger tilrette for deg på endringsreisen din. Husk at du vet best hvordan du fungerer og hva du ønsker. Lær dem å bli et godt reisefølge og en god kartleser, men husk at det er DU som sitter ved rattet.

 

Ta et oppgjør med egne meninger og holdninger

 

Selvransakelsens time er en klisje muligens, men en nødvendig del av reisens start. Spør deg selv om hvor du er i livet og hvor du ønsker å være. Ikke ha begrensninger, men heller en dyp realisme i mot reisens mål. Spør deg selv hvorfor du ikke har nådd dette enda. Kan det tenkes at det du tidligere har gjort, ment og vært sta på rett og slett IKKE HAR VIRKET? 

Og hvorfor har det ikke virket? La oss ta noen reisetips.

 

 

  • Reisetips 1: Stahet. 

 

Er du av den sta typen som bruker staheten din til noe negativt? Altså til å opprettholde en tilstand som du kjemper mot å forandre? “Jeg skal endre noe, men faen ikke på bekostning av…” Kjenner du deg igjen i dette utsagnet så er sjansen stor for at du kjemper en kamp mot deg selv. Du er altså din egen verste fiende. Legg det vekk og si heller til deg selv at det nå er på tide å åpne nye dører og reise steder der du ikke har vært før.

 

  • Reisetips 2. Konsentrasjon. 

La fortid være fortid og ikke fyll reisevesken med dårlige minner. Dette blir for tungt å drasse på. Samtidig er det slik at fortid faktisk er forbi. Gone. Ferdig. Det er ingentig du kan endre på det som ligger bak deg. Du kan kun trekke med deg erfaringer på godt og vondt. Hjernen er jo slik laget at du faktisk kan ta bevisste valg i hverdagen. Ta da et bevisst valg om å ta med deg alle de gode minnene og la alt det unødvendige og dårlige ligge igjen når du reiser.

 

 

  • Reisetips 3. Holdning og miljø. 

 

Gjennom et liv og levde erfaringer, opplevelser og miljøer man vokser opp i så lærer man å bli god på å passe inn de steder man er. Man adapterer ulike holdninger og meninger som er godkjent og tilpasset det miljøet vi er i. Simpelthen for å passe inn og bli godtatt i flokken. Men hva hvis miljøet gir deg holdninger og meninger som er skadelig for deg? Et eksempel vi alle kan relatere til er hvis man er i et rusmiljø eller et miljø som til stadighet sørger for å utsette deg for store kroppslige og negative helsemessige påvirkninger. Det er da lett å se at du ikke sier at dette er digg, ikke sant? Men hva hvis miljøet ditt er tilsynelatende veldig bra? Er det da uheldig? Kanskje. Her kommer ærlighet inn. Har miljøet en negativ påvirkning på din helse? Hindrer holdningene deg i å reise mot målet? Ærlighet varer lengst. Reis med lett hjerte.

 

Dette ble et litt langt innlegg i dag, men jeg håper likevel jeg fikk sagt noen gode tips til deg som skal starte din egen livsstilsendring og endringsreise mot Changetown. Det er ikke umulig enten det dreier seg om vektproblematikk, rusproblematikk eller andre endringer i livet man vil ta. Det å lukke dører til fortiden vil også gi deg muligheten til å åpne nye dører og møte nye mennesker. Reis med minst mulig bagasje og legg fra deg ting du ikke trenger etterhvert som reisen skrider frem. Målet kan være vanskelig å se, men tålmodighet er en dyd. Det kan til og med hende at livsstilsreisen er ditt egentlige mål? At du aldri kommer frem, men som meg, trives med  reise hele tiden? Kan hende at selve veien er reisens mål? Kun du selv vet svaret på det.

 

Bon voyage!

 

Et lite eksempel her på coaching fra meg 

Hilsen willy

 

MANFLU!

Reklame | better bodies

manflu

 

Better Bodies//Better Bodies//Better Bodies//Better Bodies//Better Bodies

 

God, “host,” morgen folkens!

 

Ja, så slapp jeg ikke unna jeg heller. Jeg kjente det i går. Eller mer korrekt i helgen så ante jeg at noe var på gang. Hele fredagen var jeg jo på livredningskurs og der fikk jeg jo den litt kjipe gleden av å fryse litt innimellom. Og siden vi mennesker elsker å skylde på alt mulig annet enn oss selv, så var det selvsagt her jeg legger skylden på det som nå er blitt til et utbrudd av livsfarlig og fullstendig knusende utbrudd av forkjølelse. Eller jeg tenker vi kaller en spade for en spade og går for å kalle det influensa med en gang.

 

Alle rundt meg på jobben har vært borti det samme og også her i familien har guttene mine hatt befatning med denne tilstanden som jo rammer oss menn spesielt hardt. Det må jo være en grunn til at dette har blitt en egen medisinsk term kalt MANFLU.

 

Det måtte jo komme til meg også. At det startet på Fredag den 13 i tillegg, bekrefter at det finnes mer mellom himmel og jord også, ikke sant?

 

Uansett så synes jeg akkurat nå FRYKTELIG SYND PÅ MEG SELV!

 

I følge min kone som kaster et litt skrått blikk mot meg innimellom, et blikk som ikke akkurat lyser av sympati, men er mer farget over et litt overbærende men kontant “sutretryne” blikk, er det et av hovedsymptomene ved manflu, at man synes umåtelig synd på seg selv.

 

Jeg kan bekrefte dette og bruker det selvsagt til å understreke for meg selv at situasjonen er alvorlig. Alle ledd verker og hodet kjennes ut som det skal tilbake på 80 tallet og på konsert med Motorhead. Vi var liksom litt ferdig med 80 tallet da…

 

Uansett, så er jeg jo selvsagt ikke på jobb når situasjonen er slik. Når man arbeider med mennesker så har man et særlig stort ansvar for å ikke smitte andre. 

 

Jeg ruller meg inn i ullteppe her jeg ligger og min kone serverer meg kaffe på sofakanten. Det kjennes litt bedre akkurat når jeg svelger en liten slurk. Jeg kjenner imidlertid godt at jeg nesten ikke har krefter igjen til å løfte koppen og skulle vel egentlig ønske at noen hjalp meg med å drikke. Jeg bruker mine siste krefter på å be min kone om å skru på tv apparatet og finne en episode av “Ancient aliens” på History channel. 

 

Så til alle oss menn der ute med alvorlig grad av manflu. Sett pris på dem som hjelper dere til å overleve denne funksjons ødeleggende tilstanden av influensa. Sett pris på vissheten om at det går over og kanskje det da drypper et lite korn av sympati mot deg fra dine omgivelser.

 

Nå er jeg litt for svak til å skrive mer, men ønsk meg gjerne god bedring i kommentarfeltet…”snufs, host”

 

Willy

 

E du sinnsyk eller!?

Reklame |

Crazy!

 

Polar////Garmin

 

E du sinnsyk mann?! Ja dette er jaggu lett å slenge ut i tide og utide, ikke sant?

 

Selvsagt er det et uttrykk som ikke vanligvis har den meningen som det den egentlig har. Eh, skjønner? Altså er det veldig lett å slenge ut uttrykk som egentlig ikke er ment å såre mottakeren.

 

Men hva hvis man er litt sinnsyk?

 

Ja, er ikke vi alle litt sinnsyk i gjerningsøyeblikket? Det er i alle fall en god unnskyldning når vi har bæsja på leggen i en eller annen sak, he he.

Men altså, hva med dem som sliter med depresjon, angst, bipolare eller andre psykiske lidelser? Er de sinnsyke eller?

 

Ja, på en måte er de jo det når psykisk sykdom defineres som en lidelse i sinnet. Altså en sykdom i sinnet. Sinnsykt, ikke sant?

 

Derfor er uttalelser som egentlig ikke er vondt ment for de mange, potensielt sårende for dem som har en lidelse et sted helt øverst.

 

På samme måte er det mange kraftuttrykk som er allment akseptert og i de fleste settinger innafor å dra frem, men for noen vil det faktisk svi dypt inn i sjelen. Ser dere poenget?

 

Jeg har blitt mer og mer bevisst dette og har derfor skifte ut mye av “Gatespråket” til å tenke igjennom om de uttrykkene jeg smeller til med faktisk kan være sårende for mottakere. Vi trenger da ikke fyre løs til våre omgivelser med ord som 

 

“Er du sinnsyk?” Og andre liknende uttrykk.

 

Nå skal vi selvsagt passe oss vel for å ende opp som krenka i alt og ett, men både dagens kommentarfelt, daglig tale, debattforum, slengkommentarer på jobb eller i sosiale settinger og så videre, kan det være fornuftig å tenke igjennom hva man ytrer.

 

Det handler vel egentlig om vanlig folkeskikk og en empatisk tilnærming til våre omgivelser? Og det handler om vårt bidrag til å holde på gode holdninger og ikke fremme dårlige holdninger rundt oss. Vi trenger jo ikke å synke ned i flåsing og pissprat eller?

 

Jeg tenker i alle fall igjennom hva jeg sier. Det burde kanskje flere gjøre? Hva synes dere? Tenker man egentlig igjennom dette i dagligtalen? Er det nødvendig å moderere seg mer i samfunnet generelt? Er det for mye “gatespråk” i ordskiftet i dag? Eller bør vi lære oss å tåle mer?

Mvh willy

 

Herre min hatt!

Ergoterapeutens ulike hatter

 

God morgen til hele Norge!

I dag er det jobb igjen og jeg er klar for en ny uke somi jobben som ergoterapeut.

I kommunehelsetjenesten er arbeidet svært variert og på hattehyllen ligger det flere forskjellige hatter.  I det ene oppdraget er jeg en terapeut som vurderer hjelpemidler, i det neste en som trener opp folk med ulike funksjonsnedsettelser. Neste øyeblikk er hatten for friskliv og gruppetrening der livsstilsendring er fokus, før jeg skifter til hatten for balansegruppen.

Herre min hatt ikke sant? 

Men, nettopp fordi jeg har så variert dag gjør at yrket er så spennende. Jeg stortrives med dette fordi jeg mest av alle hattene jeg har får anledning til å bruke menneskehatten, eller relasjonshatten om man vil.

Alle hattene inkluderer også selvsagt coach hatten. Livsstilscoaching er en hatt jeg virkelig digger. Her får jeg anledning til å bruke flere hatter som trenings og PT hatten, hypnose, og motivasjonshatten, og selvsagt også blogger hatten. Ikke verst sant?

Ergoterapiyrket kan virkelig anbafales. Neste uke tar jeg også på meg veilederhatten. Da skal jeg veilede og fortelle nye studenter om hva som gjør det så flott å være ergoterapeut.

Ha en nydelig uke folkens!

Mann for sin hatt

Støyende politikk og sure politikere

Reklame | craft

CRAFT//CRAFT//CRAFT//CRAFT//CRAFT//CRAFT//CRAFT//CRAFT

Hei alle sammen!

 

I dag vil jeg bare få ut litt frustrasjon. Eller ganske mye frustrasjon egentlig. Om valget på selveste bursdagen min 9 september. Eller, egentlig ikke om valget i seg selv for det er av et gode selvsagt. At vi i dagens Norge har et demokrati som gjør av vi faktisk har ekte frihet til å være med på å bestemme. Vi folkevalgte der altså…

 

Eller har vi nå egentlig det?

 

Dette valget burde kanskje vært kalt for hestehandelens og kamelsvelgernes valg. For det er i alle fall ikke mine valg som har fremmet denne måten å drive demokrati på. Jeg tror nok at mange fikk oppleve dette ved at partier som ikke var enige om noe som helst før valget nå plutselig er bestevenner i jakten på posisjoner. Vel jeg er ikke spesielt politisk interessert. Lenger.

Det er lenge siden jeg valgte å gi min stemme til kaospilotene i det norske demokratiet. Et system som er blitt så polarisert og som nå prater et språk man kan få fnatt av. Det er ikke rart at ord som politikerforakt ofte nevnes i samfunnsdebatten.

Jeg er møkka lei av politikere som lover oss gull og grønne skoger, jeg er dritt lei av å fremdeles høre at det mangler hender i helsevesenet. Det samme sa de når jeg var nyansatt i helsevesenet for 14 år siden. Siden den gang har omtrent alle fargene i verden vært bestemmende over tid. Ja over tid, vel og merke for alle syter jo over at de arbeider med saken, men at vi fortsatt sliter med ettervirkninger av de andre. Alltid det samme. Det er de andres feil.

Tilbake til flere hender i helsevesenet. I 6 år så har det regjert en blåfarget regjering. Vel, egentlig et kaos med flere andre farger iblandet, men dog det vi kaller en blåfarget politisk side. Det er fremdeles like lite hender i hjemmesykepleien og ved mange institusjoner. men vi har jo fått flere veier, grønnere sentrum, blåere innvandringspolitikk, sure FRPere, bekymrede høyrefolk, blide Senterpartifolk og oppgitte KRFere og masse masse mer.

Før det var det de rødgrønne som regjerte. Med avgifter som nesten kan sammenlignes med det blåfargede bompengemotstandere har fått til og med en arroganse for den vanlige borger som kun ønsker å få klare svar på det de gikk til urnene for å stemme på. Tåkeprat og hestehandler der også.

 

Bare det å høre debattene i norsk politikk før valget var nok til at jeg skrudde av tv apparatet og satt på Lillebjørn Nilsens “En himmel full av stjerner”

Jeg skrudde forresten av denne når jeg hørte “blått hav så langt du ser” Det fikk meg nemlig tilbake til virkeligheten og debatten der Høyre og MDG sloss så gebissene raslet over oljefremtiden vår.

Jeg er veldig glad for at det nye høreapparatet mitt har en funksjon der støy lukkes ute. I denne valgkampen har denne funksjonen vært på hele tiden.

Det har nemlig vært umåtelig mye fargestøy. Jeg trodde jo, naiv som jeg er, at dette tok slutt når valget var over. Så feil tok jeg. Dette var bare begynnelsen. Et kaos av farger, konstellasjoner, hestehandler og brutte løfter røres daglig sammen i en betasuppe av støy, krangling og ulyder. Det høres pokker meg ut som om man stikker hodet inn i en bikube. Og vi vanlige folk, ja vi skrur av.

Vi går på butikken og handler og gjør våre daglige ting, mens livet suser videre mot pensjonsalderen. For noen er det kort tid til for andre lengre. Ja selvsagt så er det sinnssykt mye støy om pensjonen vår også. Det eneste vi vanlige folk kan håpe på er at vi får utbetalt så vi har til salt i maten. Vel i alle fall hvis vi klarer å holde oss såpass frisk at vi unngår sykehjemsplass. Der får dem visstnok ikke verken salt eller mat. Vel mat får dem selvsagt, men i følge våre kjære kranglefanter i alle slags farger så er det knapt som om den maten noen får er spiselig. Jeg sender en varm tanke til dem som lager denne maten og håper dere får til salt i maten selv.

Jeg håper neste generasjon politikere er like lei politikk og valgkamp som drives frem av forvrengte og støyende argumenter på et språk de færreste forstår. Jeg håper dere som er fremtidens politikere lærer dere å ikke trakke i samme spor som dagens politikere gjør og står på deres saker klart og tydelig. Kun dette kan fjerne støyen i dagens politiske samfunn.

Jeg selv? Jeg har det bra jeg. Jeg har til brød og salt i maten og jeg har skrudd av tv apparatet. Jeg har fulgt med i så mange år på det som rører seg blant regnbuens farger i alle slags rød,blå grønneblåblå sine hestehandler og forvridde valgløfter. I deres evige kamp for å skylde på andre, avbryte, kjefte, manipulere og mer til. Jeg er nemlig drittlei av alt dette. Mitt politiske engasjement døde ut i en eller annen krangel om et eller annet uvesentlig for lenge siden. Og det tror jeg faktisk svært mange andre også opplever.

Dere politikere burde skamme dere alle som en!

Dere burde være de første til å fremme en ordentlig debatt og en ryddig agenda. Der burde fremstå som de forbilder dere kunne ha vært. I stedet så polariserer dere debattklimaet i det vi kjente som trygge, rolige Norge. Dere jager opp negative stemninger som vi i et sivilisert land og i et sivilisert debattklima kunne vært foruten. Og dere gjør det bevisst. Kun for å oppnå støy. Enten for å fremme egne saker, eller for å dekke over grums dere selv har rotet opp.

NOKERNOK som det heter, men jeg får pinadø en dårlig smak i munnen av dette også. Fordi denne protesten over bompenger bygget på at politikerne ikke ville høre på folk. Og nå når protesten er synliggjort for dem og maktens tinde skal bestiges, ja så selger de skinnet sitt med utallige vanvittige vrier for å karre til seg mest mulig makt i konstellasjoner de kan forlenge sine politiske liv med.

Nei, jeg er lei. Og det tror jeg mange med meg også er. Man lover og lyver og man kjefter og smeller. Jeg tror at hvis dere ikke snur denne trenden så ender dere opp med en så lav andel som vil stemme ved neste valg at det vil være grunn til bekymring. Og dere unge som skal stemme vet jeg at dere vil stemme vekk gamle sure kranglefanter og lykkesmeder. Bare ikke gå i samme fellen selv.

Mvh willy

Erfaring? hva faen skal vi med det?

Reklame | Converse

erfaring

 

Converse//Converse//Converse//Converse//Converse

 

Etter en diskusjon med studenter for endel år tilbake som i fremtiden fortalte meg at de ønsket å ta en master samt lede store prosjekter i fremtiden, ønsket jeg å formidle til dem et par visdomsord på veien. Flotte ambisjoner hadde de og etter å ha fulgt dem i mange år så ser jeg at de har lykkes godt med deres mål. Jeg er veldig glad for det. Både innen helsevesenet spesielt og innen samfunnet generelt er det en tendens til å kreve mer og mer utdanning for å kunne jobbe. Mastersyken er et godt innarbeidet begrep etterhvert og stadig flere blir overflødige på grunn av manglende formell kompetanse.

Styrt avvikling av erfaringsbasert kunnskap?

Misforstå meg rett, men jeg synes det er flott at vi får høye krav til godt utdannede mennesker, og da spesielt innen helsevesenet, men det jeg snakker om her er mer den holdningen som eksisterer. En holdning som er både nedlatende og feil i forhold til dem med lang erfaring og med lite formell kompetanse. Jeg tror at det nå utvikler seg et slags skille mellom unge og høyt utdannede mennesker i alle bransjer og det jeg vil kalle en slags styrt avvikling av erfaringsbasert kunnskap. Jeg har stor tro på bruken av for eksempel erfaringkonsulenter innen helsevesenet, men disse blir ofte oversett eller på en måte henvist til kroken i et høyt utdannet miljø. Dette til tross for deres ubestridte erfaringsbaserte kunnskap på de områdene de arbeider med.

Dette har jeg brent for i alle år og det å verdsette erfaring innen helsefagene, er kunnskap som er helt uvurderlig. De som har begge deler opplever jeg som mye rausere enn teoretikere som kun jakter formalkunnskap. Mulig dette skyldes en manglende tro på egne praktiske erfaringer, ikke vet jeg. Det jeg derimot er helt sikker på er at når erfaring og formell teoretisk kunnskap snakker samme språk og evner å samarbeide, ja så er man da for pokker uslåelig omtrent. Vi trenger all den kunnskap i arbeid med mennesker vi kan få og i arbeid med mennesker så trenger vi livserfaringer, opplevde liv innen ulike bransjer og erfaringer med de aspekter ved helsevesenet som man ALDRI finner i noen bok.

Ta vare på de eldres uvurderlige kunnskap. Respekter og ta vare på den livserfaring de har skaffet seg!

Mange eldre har altså en kunnskap som vil bli borte om vi ikke tar vare på denne enorme ressursen som finnes der ute. Helt gratis! Ved å bruke den erfaringen et levd liv har gitt dem i kombinasjon med formell oppdatert kunnskap kan vi heve kvaliteten i helsevesenet betydelig på mange områder. Ved å yte erfaringsbasert kunnskap den respekt den fortjener så vil også flere kunne bidra inn mot yrker der rekruttering er et problem. Jeg skjønner godt at folk ikke gidder å jobbe en plass, eller starte et arbeidsliv der deres mangel på en master ikke blir respektert.

 

Jeg fortalte ergoterapistudentene mine en aldri så liten historie. Den kunne godt ha passet i mange andre yrker også.

La meg fortelle hva jeg formidlet. En liten sann historie fra slutten av 80 tallet.

Den gang jeg som nyutdannet industrirørlegger arbeidet på et større skipsverft her i Bergen.

Her var det mange flinke folk i mange ulike fagområder. Alt fra høyt utdannede ingeniører til hjelpearbeidere uten annen skole enn livets erfaringsbaserte kunnskap. Men med en erfaring som ingen av de høyt utdannede ingeniører hadde. En erfaringsbasert kunnskap som var helt nødvendig og avgjørende for å løse små og store problemer i ferdigstillelsen av ulike deler av prosessene som man holdt på med.

En dag kom ingeniøren med flotte tegninger som viste nøyaktig hvor man skulle brenne hull i dørken til slukene man skulle ha i mannskaps-dusjene. 12 stykker hull i alt.
De erfarne platearbeiderne fant raskt ut at dette ikke gikk da selve hullet kom til å komme midt i veggen mellom dusjbåsene.

Men ingeniøren sto på sitt og siden han hadde den formelle kompetansen, så fikk han siste ord.

Hullene ble laget og det viste seg raskt at erfaringen trumfet den teoretiske kunnskapen. Alle hullene måtte tettes og flyttes til riktig plass.

Siden den gang har jeg fått anledning til å arbeide som rørlegger i mange år. Jeg har også fått ødelagt ryggen min tidlig på 1990 tallet og blitt tvunget til å bli pasient og ufrivillig falt mellom alle stoler i NAV systemet. Her var jeg i ca 11 år.

I denne perioden utforsket jeg min kreative side og begynte som billedkunstner og fotograf og ved en tilfeldighet så fikk jeg i 2002 mulighet til å bli utdannet til ergoterapeut.

Så gjennom mange år som ergoterapeut har jeg alltid brukt min livskunnskap i arbeidet mitt. Alltid støttet i faglig kunnskapsbasert viten, men med et tidvis ganske skrått blikk på behandlingsmetodikken som til enhver tid benyttes. Så hver gang jeg møter “ingeniører” som mener at de vet hvor hullet i dørken skal være så sørger jeg for å stille korrigere dette uten altfor mye fuzz.

Det finnes en masse forskning rundt terapeutisk erfaringsbasert intervensjon, men helt korrekt forståelse vil man egentlig ikke ha før man har livserfaring nok til å vite hvordan folk egentlig har det og hvordan man da skal forstå hvordan verktøyet vi bruker kan benyttes i hvert enkelt tilfelle.

Så husk på det neste gang du møter en “hjelpearbeider” som forteller deg hvor hullet bør være. Lytt til vedkommende, vær ydmyk nok til å stole på at erfaring blandet med formell kunnskap ofte gir noe som unge nyutdannede ingeniører, flinke teoretikere, men uten livserfaring, har.

For ordens skyld kan jeg nevne at jeg har både den formelle kompetansen i det jeg gjør, med videreutdanning, men viktigst av alt en livserfaring som innbefatter de fleste av livets sider. Alt fra de lette og lyse erfaringsområder i livet, til de dypeste mørke skyggesidene i livs arenaer de færrest har opplevd.

 

Helsevesenet har i dag en utfordring med å være endringsvillig samt innovative på endel arenaer etter min mening.

Litt som å snu et tankskip i lille Lungegårdsvann midt i Bergen sentrum. Dette krever både faglig dyktighet, men også en erfaren los som kjenner bunnforholdene som sjøkartet ikke viser.

Da bør dere i fremtiden ikke bli en kaptein som ikke vil la losen og styrmannen samt dekksguttene arbeide sammen å gis tillit til å snu tankskipet. Ikke bli “ingeniører” som krever å vente i ukesvis på beskjed fra rederiet før man snur båten, hvis man ser at faren for å gå på grunn er overhengende.

Det kan fort vise seg å koste mer enn det smaker…

Jeg fortalte mine studenter den gang for mange år siden at hvis de skulle ende opp som kapteiner på egen skute et sted så støtt det private initiativ der kunnskap og erfaring danner grunnlaget for arbeidet som utføres. Ikke vær en ingeniør som krever at hullene i dørken må lages fordi det står beskrevet på tegningen hvis årevis med formell og uformell kunnskap forteller deg at tegningen er feil. Sørg for at du som kaptein stoler på og applauderer innovative initiativ som er egnet til å utvikle, fremme og legge til rette for innovasjon på en båt som trenger å skifte kurs i noen av farvannene den reiser i.

Vær en kaptein som stoler på at mannskapet ditt har erfaring og kunnskap nok sammen til å ta avgjørelser som fører båten i riktig retning. Og til dere som representerer rederiet foreslår jeg at dere innimellom sjekker om mannskapet gis den frihet til å unngå at skipet grunnstøter. Det kan dere fort spare store summer på. Just sayin!

Ønsker dere en fin dag folkens!

Mvh willy

 

Flatt batteri

Reklame | Apple

Apple//Apple//Apple//Apple//Apple//Apple//Apple

 

Hallo alle venner og dere som titter innom hverdagsaktivbloggen.

Jeg har som kjent begynt å dele innlegg også på mental helse sin blogg, #psykobloggen. Dette er noe jeg setter stor pris på. Det er rett og slett en ære å bli spurt om å bidra til en så viktig sak. Jeg har jo mange meninger og mye på hjertet når det gjelder mental helse, så jeg gleder meg til å fortsette å dele innlegg med dem.

I dag derimot durte det i klokken min. Bare for å gjøre meg oppmerksom på at dette var den minst aktive dagen min på lang tid. Og det er ikke noe moro. Jeg er jo vanligvis ute å løper flere ganger for uken, men humøret og tungsinnet den siste uken har vært så som så.

Batteriet er rett og slett flatt.

Jeg er overstadig trett hele dagen og ikke overskudd til noe som helst. Vil bare ligge under dyna og håpe på at drømmevingene frakter meg til en annen verden. En verden uten noe annet enn evigheten. En verden der vanskeligheter ikke finnes og verdens problemer og sinnsyke støy. Mas , mas , mas, over hele linja, liksom. Men, flatt batteri gjør det ikke bedre. Man lukker øynene og forestiller seg denne verden som intet eksisterer i. Ikke en gang en selv. Man bare flyter i evig vakuum. Verdensrommet uten verken verden eller rommet.

Noen ganger er det slik at vi mennesker tappes for energi. På grunn av sykdom og stress eller annen støy i livet vårt så vil energibarometeret variere. I dag er det flatt batteri hos meg og kanskje det er hos noen av dere også?

Uansett så er det okey å ha en eller flere dager med flatt batteri. Det er helt normalt og det er helt greit.

Kroppen sier fra hvis det ikke er kraft til å gjennomføre noe. Og kroppen skal man lytte til. Ja, hjernen også for den saks skyld. Mange strekker seg langt og lengre enn langt for å fylle kravene i hverdagen. Men, de fleste kravene setter vi vel egentlig selv?

Ønsker dere alle en fin Søndag og en god uke

Mvh Willy

Tøffe menn gråter ikke

Reklame | NA-KD Shoes//adidas Originals//Converse

ensomhet

NA-KD Shoes//adidas Originals//Converse

 

Hei alle sammen.

Jeg er veldig spent om dagene da jeg har mye nytt på tapetet. Det er fortsatt litt for tidlig å røpe noe, men jeg lover å komme tilbake med spennende nytt snart.

Ellers så er jeg for tiden opptatt av dette med åpenhet generelt og åpenhet om MENNS psykiske helse spesielt.

Det vil være en god dag den dagen vi menn klarer å vise at vi også kan slite med ulike ting som følelser og psyke. Både angst og depresjoner kommer under det som kalles usynlig sykdom. Dessverre.

Det er på tide å åpne seg mannfolk!

Man må slutte å brenne inne med tunge tanker. Ja det er lett å si og svært vanskelig å gjøre, men det er forløsende. For meg selv så var det spesielt angsten som ble bedre med å være åpen. Depresjonen sitter litt lengre inne.

Det er mange som sier og mener noe om det å være åpen og folk er jo svært forskjellige. Jeg hørte forleden en dame si at det å åpne seg burde folk holde seg for god for. Det er liksom ikke alt som bør offentliggjøres, mente hun. Vel, jeg er helt uenig. Det er imidlertid forskjell på å selge ut alt som er privat, til det som er bedre i lyset og ikke i mørket av egen psyke. Hadde folk klart å fjerne sperrer for å åpne seg og klart å be om hjelp for det som er vondt, ja så er jeg overbevist om at vi hadde hatt færre selvmord.

Det er på tide å fjerne gamle holdninger om at tøffe menn ikke gråter.

 

Tøffe menn ber om hjelp når det er behov for å la tårer trille.

Tøffe menn har baller til å be om hjelp når tankene blir for vanskelig å takle alene.

Tøffe menn tør å si ifra om sine vansker.

 

Likevel er det et hinder for mange. Holdninger slik som at folk skal mene at man burde holde seg for god til å være åpen, tilhører fortiden. Den nye tiden bør vise at bare ved å være åpen så kan vi øke kunnskapen til dem rundt oss. Bare ved å være åpen kan man få forståelse for sine vansker.

Jeg er selvsagt åpen om mine vansker. For meg har dette totalt sett vært en god hjelp, men jeg har også møtt holdninger som har ført til at noen har tatt tydelig avstand. Vel, jeg har heldigvis klart å få selvtillit nok til å kunne heve meg over det faktum at ikke alle mennesker har jeg behov for å verken hilse på lengre eller å faktisk bry meg om at deres kunnskapsnivå ikke helt holder mål. Deres tap. Jeg bryr meg fint lite.

Det er likevel veldig lett for å mange med vanskeligheter å frykte dette. Mange har få eller ingen venner fra før og griper begjærlig om de få sjeldne sjansene som byr seg. Lett og forstå. Men husk da på dette: Er det slik at du vil sette egenverd og selvbilde på spill for å holde døren til dass åpen?

Eller er det egentlig noen ganger i livet bedre å lukke dodøren godt igjen, stenge ute dritten og heller åpne andre dører i livet. Holdninger som lukter ille bør stenges ute. Dører som fører til åpnere landskap er å foretrekke.

Jeg vil selv forsøke å åpne de dører i livet som jeg ikke er trygg på. Fordi jeg ikke vil la angsten skremme meg fra å leve. Jeg vil åpne nye dører selv om jeg ikke orker når depresjonen er såpass tung at livet synes meningsløst. Jeg vil åpne dem fordi jeg ikke bør frykte det jeg ikke vet noe om, men lære om hva som finnes bak døren. Alternativet er å sitte i dritten å la livet være vanskelig. Livet mitt skal leves. Ikke styres av andres holdninger og fordommer.

Jeg vil gråte så alle ser det, fordi jeg er mann nok til å kunne vise at jeg er et menneske. Jeg vil fortelle til alle at jeg ikke takler alt her i livet, men jeg takler mye likevel. Som alle andre mennesker. Jeg vil skrike ut når jeg trenger hjelp til å takle livet. Fordi jeg er mann nok til å vise at jeg hører til et sted. Jeg er en del av noe. Det er DU OGSÅ!

JEG ER MANN. JEG GRÅTER HVIS JEG FØLER FOR DET!

 

Ønsker dere alle en fin kveld. Har du behov for å spørre om noe så send meg gjerne en mail på [email protected] eller følg hverdagsaktiv på facebook for å sende en PM der.

Willy

 

Selvtillit?! Enkelt?

Reklame | Nike - Casio

 

Nike//Nike//Casio//Nike

 

Det finnes selvtillit og det finnes arroganse. Det finnes uhøflige mennesker og det finnes mennesker som går rundt med hevet hode. Det finnes mennesker som ikke klarer å løfte hodet i det hele tatt. Vi er da alle ulike.

Selv bruker jeg ulike teknikker for å leve med manglende selvtillit og utilpasshet i sosiale situasjoner. Jeg selv har skiftet fra å være introvert til ekstrovert mange ganger i livet. Frem og tilbake!

 

«Hvordan går det til» kan man spørre. Hva har jeg gjort og hva har jeg opplevd for at det har blitt slik? Mye. Men denne reisen har lært meg en hel del. Mange strategier som jeg har lært meg å bruke til min egen fordel. Jeg har selvsagt ikke bare vunnet spill. Jeg har også tapt grundig. Men det å leve med denne forståelsen og finne ut at det er helt slik det skal være, kan være berikende. I alle fall hvis man velger aktivt og la det berike ens liv i stedet for å trekke en ned.

Jeg har fått høre at jeg noen ganger oppleves som arrogant. At jeg fremstår som ufyselig selvsikker og overlegen. Jeg har også fått høre det stikk motsatte. Hva ønsker man selv å være? Jeg vet hva jeg vil være. Selvsikker og med en god porsjon evne til å le av meg selv!

Så det valgte jeg å være! Jeg har valgt vekk det å bry meg om hva andre sier av negative ting om meg selv. Jeg trenger ikke en slik negativitet i mitt liv! Har ikke tid til det, da jeg har valgt å leve og nyte hvert eneste bidige sekund av det livet jeg har fått utdelt!

 

Mitt valg! Mitt liv!

 

Sjenerte mennesker vil ofte oppfattes som tilbaketrukne og introverte. Men gitt tryggeheten i eget selskap blomstrer og agerer dem gjerne som «King of the world». Tilbaketrukket i sitt eget miljø der PC og gaming er skjoldet. Der spillverden er deres domene, der de kan være konger og selvtillitsguder. Dette oppleves som trygt for mange.

 

Hvorfor er de ikke det i den virkelige verden?

Jeg er ingen psykolog, men jeg har levd et liv med mange og brokete erfaringer som har påvirket og skapt den jeg er. Jeg har opplevd mye og jeg har dratt erfaringer med meg i livet der både blindveier og labyrinter har blitt utforsket. Der også veien ut av labyrinter har blitt funnet.

Det finnes mennesker som har hatt selvtillit og god selvfølelse, men som på et tidspunkt i livet har mistet alt dette. Gjerne på grunn av en ytre påvirkning eller hendelser som har brutt en ned.

Det viktige er å faktisk vite at når det finnes en vei inn i en labyrint, så finnes det alltid en vei ut igjen! Hva med å tenke: «Når man møter veggen, så har man i hvert fall noe å støtte seg til».

 

Tanker styrer det vi gjør. Hjernen vår er en datamaskin. En spillkonsoll som styrer figuren «oss selv». Våre omgivelser er spillverdenen.

Vårt eget univers eller hva det nå enn er som tiltaler oss eller skaper frykt hos oss. Eller kanskje det ikke skaper frykt, men mer usikkerhet? Noen ganger vet vi ikke helt hvilken sti vi skal ta i ulike situasjoner. Kanskje nettopp fordi selvtillit, selvfølelse og mangel på sosiale ferdigheter har gitt oss verktøy i hverdagen som spillkonsollen vår der oppe finner utilstrekkelig i ulike situasjoner?

Våpnene vi har fått i level 3 oppleves som for dårlige til å kverke monstrene i oss selv. De som styrer hvordan vi takler sosiale settinger på en god måte. Situasjoner vi kan kontrollere og er fylt med selvtillit og mot til å være utadvendt.

 

Like mye som det finnes ulike ting som forstyrrer ens selvtillit og sosiale ferdigheter,så finnes det metoder for å bedre dette. Psykologer arbeider mye med det. De har mye kompetanse på ulike områder. Dette kan hjelpe de fleste.

 

Men hva hvis du ikke engang klarer å snakke med behandleren? Kommer deg ikke ut av døren? Venteliste til psykologen er så lang at man ikke ser for seg at dette er noe vits? Man har vært hos to psykologer tidligere og de forsto faktisk ikke en dritt av hvordan du har det inne i deg? Hva da?

Da er nok opplevelsen egnet til å gi deg nok en tapsopplevelse som du nærer og forer til å bli noe som fort blir en sannhet.

«Var det ikke det jeg visste, dette virker heller ikke» Setningen ligger som en subtittel i spillkonsollen din og styrer hvilken vei du tar. Man foretrekker å ta stiene som gir minst sjanse for å møte «The main boss.» Monsteret som avslutter spillet. Man ønsker å være i den trygge delen av spillet av frykt for å tape for bossen. Monsteret som har makt til å si «Game over, you loose!».

 

Etter mange år og erfaringer har jeg egentlig landet på at jeg trives best med å ha mer selvtillit enn manglende som sådan. Det betyr at man må ta et valg om å kunne leve med at ikke alle liker en, og at du som menneske ikke trenger å bli likt av alle. Det å akseptere dette var en øyeåpner i seg selv. Og vet du hva?

Hvis man tenker over det, så bryr egentlig de fleste mennesker seg døyten om hva vi selv går rundt og tenker. De bryr seg katta om hva du som person egentlig tror at de tenker om deg. Som regel tenker de ikke på deg i det hele tatt.

De fleste har mer enn nok med seg selv. Dermed så er det egentlig våre egne tanker som tillegger andre mennesker kvaliteter som kanskje ikke eksisterer i det hele tatt?

Husk at den neste personen du møter kan kanskje komme til å bli din beste venn!

Og hvis ikke så er vel det også greit?

Behøver du å kaste bort verdifulle livspoeng i spillet på å bruke tid på mennesker som ikke er kompatible med deg selv?

Svaret er selvsagt nei. Lev ditt eget liv. Lev dine dager uten å bry deg om uinteressante mennesker som er med på å dra deg ned. Vær deg selv. Ta kontrollen i ditt eget liv, være snill og grei med dine medmennesker.

Smil til verden og verden vil smile til deg!

Dette er selvsagt ikke like enkelt å gjøre, som det er å si det. Dette krever trening. Noen ganger lang trening. Mitt forslag til dette er å installere en selvtillitsmodul i spillkonsollen din. En du kan aktivere når du vil.

Se for deg situasjoner som er svært vanskelig. Analyser hva det er som er vanskeligst og trykk på knappen som aktiverer selvtillitsmodulen. Løft brystet og hodet opp mot horisonten når du går ut eller tren foran speilet. En god ting kan ikke sies for ofte, så si til deg selv at du eier verden! Du er konge i verden, din del av verden. Ditt eget domene der du bestemmer. Der du behandler andre med respekt! Da vil også pendelen langsomt snu og selvtilliten øke.

Hvis man slutter å bry seg om hva andre tenker og samtidig oppfører seg med normal folkeskikk, så har man i grunnen det som trengs for å være et hyggelig menneske som de fleste lever godt med,  og andre ikke!

Jeg kan leve godt med det! Og det kan vel egentlig du også?

 

Mvh Willy

Menn og psykisk helse

Reklame | Polar

 

Polar//Polar

 

Hei alle gode mennesker!

Jeg har floker i tilværelsen. De begynte alle som enkle tråder som fungerte greit på livets fiskestang. Men for alle oss som har skuet ut over stille vann der ørreten vaker og døgnfluer svever som små søte alver og vinker til oss gjennom morgendisen, så vet vi at floker kan oppstå. Stille suser fluen gjennom luften, lander som et fnugg i vannet og skaper ringer. Livets ringer pleide jeg å tenke den gangen jeg fant glede i dette. Jeg trakk stangen bakover og gjorde klart til et nytt kast. Denne gangen spant snellen i full hastighet. Akkurat som pulsslag som truet med å sette ny rekord. Det ellers så greie og rette snøret ender i totalt kaos. Jo mer du forsøker å løse dette, jo verre blir floken.

 

Stillheten rundt vannet blir til en litt uhyggelig følelse. Fisken vaker ikke lenger og døgnfluene forvandles til mygg og knott som gjør alt for å få deg til å flykte. Til å gi opp. Jeg fisker ikke lenger. Liker det ikke lenger. Er lei flokene.

 

Jeg lukker øynene og nyter den vonde ensomheten. Det er vondt og ingen ser det. Valget er enkelt. Jeg fisker ikke lenger med venner fordi jeg ikke lenger har noen å fiske med. Det er bedre med flokefri hjemme alene fest enn å måtte smile med andre. Fordi å smile blir så smertefullt. Glede er smertefullt. Glede blir til nye floker. Da sitter jeg alene og løser floker i kaoset som depresjonen gir. Men floker i fiskesnøre vet alle menn er vanskelig. De fleste gangene blir bare dette verre. Jeg lukker øynene. Akkurat nå er snøret i orden. Gleden over å møte livet er likevel en sommerblomst på vei mot høst.

Åpenhet er nøkkelordet

Det å være åpen om sine problemer er ofte vanskelig. Som mann er det å vise seg svak og sårbar ofte knyttet til skam. Menn som sliter vet vi at det finnes mange av, men stigmaet og skammen knyttet til dette skjuler mye vondt. Hvorfor må det være slik i samfunnet at menn ikke skal kunne vise seg sårbare? Vi menn har da også følelser. Og noen ganger har vi også følelser som ligger utenpå oss og som faktisk gjør vondt. Hvorfor skal ikke vi kunne vise dette? 

 

Følelser kan slå krøll på seg. Noen ganger kan også følelser bli til floker som ikke er like lett å løse. Selv har jeg lenge vært åpen om at de flokene jeg selv har og har hatt, har satt meg tidvis helt ut av spill. Floker er noe dritt og uten finmotorikk til å kunne håndtere disse flokene, ja så er det veldig vanskelig å å finne en ende å begynne å løse opp i flokene.

 

Å løse opp i noen av flokene kan løses med tradisjonelle metoder for angst og depresjonsbehandling. Dette har jeg selv gjort og gjør også fortsatt. Med trening og en hellig overbevisning om at jeg er #godnok, så holder jeg flokene på avstand. 

 

Dessuten er min egen åpenhet rundt vanskene noe som har hjulpet meg mye. Noen venner har kommet enda nærmere, andre har forsvunnet. Jeg aksepterer det. Jeg klarer meg alltid. Det å være åpen har dessuten gjort meg sterkere over tid. MYE STERKERE enn jeg trodde jeg var. Og dessuten MYE tryggere og sterkere enn jeg var før jeg åpnet meg.

 

Trygg. Sterk. Og med en selvtillit jeg aldri har kjent før. Da er man pokker meg MANN!

 

Willy

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top