Dei vil alltid klaga og kyta…

 

Denne velkjente linjen fra en av tidenes norske forfattere Ivar Aasen er det nå på høy tid å børste støv av. Diktet som ble skrevet i 1855, var ment til å synges. Her mente Aasen selv visstnok at melodien som passet best var de velkjente tonene fra “Nordmannen”, som gjerne er bedre kjent under navnet “Mellom bakkar og berg” Tekst Ivar Aasen og melodi av Ludvig M. Lindeman.

 

For makan til aktualitet for dette gamle diktet har jeg aldri kjent på før. Nordmannen er en flott vise, ingen tvil om det, men hinter allerede i 1855 her om nordmenns egne evne til å klage og sutre? Det kan man selvsagt spekulere i. Faktum er at jeg nok tror godeste Aasen hadde snudd seg i graven når han så alt det klagast og kytast over i 2019.

 

For oss som er i overkant opptatt av samfunnsdebatt, sport, nyheter og ulike dagsaktuelle tema er det en ting jeg har bitt meg merke i de siste årene, nemlig nordmenns vanvittige trang til å syte og klage. Ja jeg kan også slenge med påstanden om at nordmenn stadig blir mer arrogante og ufyselige i mange flere situasjoner nå enn før i tiden.

 

Ta trafikken. Det hyles og skrikes om hvor fæle og ufordragelige alle andre enn oss selv er på veiene. Vi har bilister som hyler og klager over syklistene  og vi har syklister som banner og steiker over alt fra biler, fotgjengere og politikere. Vi har bilister som spytter og skjeller ut trafikkdirigenter og vi har bilister som kitler deg i bakre støtfanger med tunga og viser fingern fordi du ikke kjører 10 til 15 km/t over fartsgrensen.

 

Du har alle de som hyler og skriker over våre nye landsmenn, kvinner og barn og kaller dem unevnelige ting. Og vi har innvandrere som trekker rasismekortet raskere enn lucky luke trekker pistolen. Vi kjefter på alt og alle for alt og ingenting hele fordømte tiden. Vi kjefter på værmelderne som presenterer dårlig vær. Akkurat som om det er dem som styrer været?

 

Vi syter og klager over hvor forferdelig vi har det i dette landet med rødgrønne, blåblå, sentrumsvridde, ytre ditt og ytre datt. Likevel bor vi i et av verdens rikeste land. Og det har vi gjort lenge samma pokker hvem som har styrt.

 

Vi klager over flyskam, kroppskam, kjøttskam, veganere, kjøttspisere, vegeterianere, treningsnarkomane, narkomane,rikfolk, tiggere og alt annet “svineri” i dette molbolandet. Og vi klager over bompenger, for mye veier, for lite veier for få sykehus, for mange sykehus, med for lite penger. Vi klager over sentralisering og vi klager over desentralisering. Vi klager over for mange ulver, for lite ulver og vi klager over by og land. Politikerne klager nesten mest av alle. De er profesjonelle klagere som skal sørge for å få folk til å stemme på dem. Hvordan? Jo ved stadig oftere klage på sine politiske motstandere. Ikke ved å vise til egen politikk.

 

Ofte er det også sterkere og sterkere karakteristikker som ytres. Hva fanden er det som skjer?

 

Jeg mener at vi nordmenn generelt sett er blitt til et ufyselig sutredyr som har glemt at vi faktisk har det ganske ok. Vi tåler ikke noen ting lengre. Gamle Aasen visste nok noe om klagingen på bokmål eller sidemål i skolen. Det er jo også noe vi klager over. Og sport. Herrejemini som vi klager over sport. Likevel sitter vi trykket opp i tv skjermen kveld etter kveld og hyler på rettferdighet for taperne, vinnerne, uavgjort og filming. Stakkars Brann fans for eksempel. De er nå så sliten og sure etter å ha langt for lenge på øvre halvdel av tabellen i en hel evighet. Selvsagt ikke så sliten som de var da treneren sendte dem ned en divisjon for en liten evighet siden. Da klagde de over overbetalte spillere, udyktige ledere og annet mer eller mindre irrelevant. Nå ligger dem på topp fem og har gjort det et par år, da skal dem pinadø klage og syte over manglende finspill, underholdning og selvsagt en trener som da åpenbart må være inkompetent i følge mange. Nå vet ikke jeg om Ivar Aasen drev på med sport, men han hadde vel da muligens møtt folk som  klagde på manglende tribuner, kaffe og for mye alkohol bak låven der NM i hesteskokasting var i gang? Kan hende de klagde sin arme nød over overbetalte bønder og mulig kampfiksing i hesteskomiljøet?

 

Nå var det vel likevel noe traust og godt med gode gamle Norge på den tiden. Ikke hadde de kommentarfelt heller. Leserbrev var vel det nærmeste de kom dagens klaging i de sosiale mediene som strømmer over alt rundt oss. For her er det klagespesialistene og trollene bor. Ja selvsagt ikke slike troll som Asbjørnsen og Moe skrev om for dem var fæle. Nei i dag er det mer profesjonelle kommentarsnipere som retter sine femtikalibere skjult bak alskens kamuflasjefargede brannmurer og vpn systemer. Med målrettede skudd fyrer de av salve etter salve mot alt og alle. Klager og syter, troller og tuller. Hva er vitsen?

 

Har vi det egentlig så godt her i landet at vi ikke lenger har noe fornuftig å klage over lenger? Er det sånn at vi har skapt en tilværelse som egentlig er så god og trygg, men samtidig også såpass innholdsløs for svært mange, at den eneste moroa de har igjen er å være ekkel mot andre? Jeg skulle selvsagt ha sagt nå at man gjerne burde smile mer til våre medmennesker og slå av en koselig prat, enten det er på toget, flyet eller bussen, men nå er dette også gale. Å smile til noen blir nå også møtt med klagestorm. Nei best å holde kjeft å se sur ut så er det ingen som plager en.

 

I dag var jeg på handlesenteret. Der var det en mann som smilte til meg. Jeg smilte tilbake. Jeg tror heldigvis at det er håp. Hva tror du?

Den ensomme rytter

 

God dag til alle!

I dag starter ferien min. 4 uker med fri der jeg skal lade batteriene mine. En helt nødvendig ting da batteriene mine har vært flate i det siste.

Når man sover dårlig og ikke har overskudd til så mye grunnet for mye stress og hodepine, så tømmes batteriene relativt raskt. Alle trenger å ha mest mulig inspirasjon og positivitet rundt seg i hverdagen. Når hverdagen i stedet blir fylt med negativitet og uro, ja så blir dagene tunge og nettene fylles med grubling og uro.

Det å ha et psykososialt givende miljø rundt seg er en forutsetning for trivsel, kreativitet og arbeidsglede for alle. Igjen vil jeg peke på viktigheten av ordtaket, ” if you find a job you love, you will never work again”…

Og med det vil det derfor være viktig for alle å kunne ha et miljø rundt seg som gir energi, Ikke bare tapper deg for den.

Det å ligge våken å gruble tapper deg effektivt for de ressurser du ellers kunne bidratt med til din jobb, familie og andre. Det er også et tegn på at man ikke er inne på riktig spor og at tiltak er nødvendig. Det å være åpen om dette her på bloggen er for meg nødvendig fordi jeg selv ikke klarer å formidle det godt nok per uttalte ord. Det å få positive tilbakemeldinger og bekreftelser er viktig både for meg og andre i samme situasjon.

Det å gå inn i ferien uten, er svært tungt.

Samtidig er det også da ens egen styrke kan vise seg fra sin beste side. For min egen del er jeg svært sterk og full av selvtillit innad i meg selv. Dette gjør meg svært dyktig i egen selvstendighet. Mange andre med angst, depresjon og urosymptomer har det ikke slik. Budskapet mitt er enkelt. Jeg vet at det er mulig å gjøre noe med det folkens.

Flere har skrevet til meg og spurt om hvordan jeg har lært å takle uro. Svaret er at jeg har funnet en strategi i all min selvstendighet. Jeg er veldig trygg på at de fleste har et miljø rundt seg som bygger en opp og ikke til stadighet søker å rive en ned. Det å ta imot disse byggeklossene samt være med å gi andre verktøyene for dette reduserer uro og bygger trivsel, styrke og positiv vekst og utvikling. De som ikke har det slik kan slite mer enn andre. Som sagt så har jeg selv funnet en styrke i det jeg vil kalle ekstrem selvstendighet. Dette har vært bra for meg selv selv om jeg skulle ønske at jeg slapp slike strategier for å cope i hverdagen.

Det å ha gode venner og familie rundt seg som løfter en er avgjørende for de fleste.

Husk det folkens, at vi alle har et ansvar for å bygge hverandre opp, ikke bare snu seg vekk. Vær trygg på deg selv!

Selvstendighet gir trygghet, men samtidig blir også det som å ri ensom inn i solnedgangen. Noen synes solnedgangen er fin, andre ser kun regnet i det fjerne…

Ønsker med dette alle en super ferietid!

 

 

Trekk ut støpselet!

 

Heisann alle!

 

I dag er det kun to dager igjen på jobb så tar jeg ferie!

 

En virkelig etterlengtet en også må jeg si.

 

Alle støpsler trekkes ut og ferien blir i så rolige og givende former som mulig.

Alle trenger å dra ut støpselet innimellom. Noen trenger det mer enn andre.

 

Hjemmeferie er undervurdert og i år skal jeg snekre, være turist i egen by og løpe mye. Det ser jeg frem til. Jeg vil også bruke mye tid på refleksjon, kontemplasjon og planlegging av livsstilsendring.

Ønsker dere alle en strålende fin ferietid!

 

Man trenger ikke hente månen…

 

Hvordan vi mestrer livet kan oppleves ulikt. For noen er det å stå opp en mestring, for andre er det å klatre til topps på Mount Everest mestring. Hvordan vi opplever dette er så forskjellig. Det er viktig å anerkjenne at mestring er så mangt. Vi trenger ikke hente månen for å gi noen mestring. Bare være tilstede for andre.

 

Livet, selve livet er en rar greie. Hvor vi kommer fra og hvor vi skal er det egentlig ingen som helt vet. Det vi vet er at vi fødes og vi dør. Slik er jo livet.

 

Noen ganger fylles livet av de underligste ting. Sprø opplevelser, store hendelser, vonde erfaringer, sorger og gleder. Og midt oppe i det hele skal vi eksistere. Jeg har i mange år vært en del av livet. Mitt liv. Men mitt liv er ikke mitt alene. Jeg påvirker andre liv. Og andre liv påvirker mitt. Slik skapes samfunnsliv. Vi alle er en del av noe større. Selv om vi i perioder i livet er ensomme og ikke har noen i vårt liv, ja så påvirker vi likevel andre liv på ulikt vis. Felles for alt er at vi alle er viktige for både vårt eget og andres liv.

 

Det finnes de helt store og gledelige opplevelsene i livet som sagt, men også de helt store sorgene i livet. Det er da vi opplever livet som noe skjørt, ensomt og av og til slitsomt. Når sorgen er på sitt største er det ofte fordi et liv er ikke mer. Men sorgen kan også være av en slik art at den kan gjøre oss sterkere. I alle fall hvis vi anerkjenner den virkningen sorg og redsel for noe kan gjøre med oss.

 

Alvorlig sykdom for eksempel er ren redsel. Det er sorg og det er de helt store følelsene et liv kan gi oss av den negative sorten. Så hvordan kan man da eksistere i en slik situasjon? Det er jo muligens det vanskeligste spørsmålet som finnes. Det er så vanskelig fordi sorg, sinne, frykt og andre leie følelser overskygger våre liv. Og de livene til dem som betyr aller mest for oss.

 

I min jobb som ergoterapeut har jeg møtt og fått lov til å påvirke mange med alvorlig sykdom. Og det som har påvirket mitt liv aller mest i møte med andre er den styrken som oppstår i møte med livet og vanskelige tider. Denne styrken er enorm. Til tross for at livet kaster det værste mot en, ja så står mennesker i stormen og mestrer.

 

Det er mulig å mestre livet. I mitt møte med andre som har det vanskelig er livsmestring et ord jeg ikke er fremmed for. Jeg vet ikke hvordan jeg selv ville reagert hvis jeg selv ble rammet, men jeg har sett hvordan det kan gå an å mestre selv det verste av det verste. For det er mulig å mestre livet til tross for at det noen ganger er vanskelig.

 

Så hva er hemmeligheten egentlig?

 

Mestring er egentlig enkelt. Det kan lettest beskrives som det å gjøre noe som man får til. Og hvis man får til noe, ja så har man mestret noe. Jeg mestrer hver eneste dag og det gjør andre også. Det som er viktig å huske på i hverdagen er at mestring kan være alt fra A til Å. Og vi som gjør noe mestrer i det vi gjør det. Uansett hva det er vi får til, så mestrer vi. Det er faktisk mulig å se på mestring som de små tingene i livet, og ikke bare klare å stå i de store, vanskelige tingene som oppstår i og rundt våre liv.

 

Hvis vi som mennesker blir litt flinkere til å anerkjenne at alt er mestring fordi vi ved å VÆRE faktisk mestrer, ja så hadde kanskje mestring vært lettere? Å anerkjenne at vi kan være der for våre barn og anerkjenne at vi ikke trenger å gjøre noe som helst annet enn å være der for dem, ja så har vi faktisk mestret noe som betyr alt for dem som er nær oss.

 

Livsmestring trenger også drivstoff. Drivstoff til oss selv slik at vi kan fortsette å eksistere i våres egne og andres liv. Hvis vi ikke får drivstoff til egen drift, ja så mestrer vi dårligere. Litt som mat. Uten mat og drikke, duger helten ikke sies det, men vi kan også si at uten pustehull og livsarenaer som gir oss nødvendig kraft til å fortsette, så blir også mestring vanskelig.

 

Mosjon og trening kan være et slikt pustehull. Og det kan være nødvendig drivstoff for dem som er i en vanskelig livssituasjon. Vi vet at det å gjøre noe som vi kan klare gir mestring. Mestring gir drivkraft til å klare hverdagen. Til å ha tro på oss selv og til å ha styrke til å leve. Mosjon og trening gir også fysisk styrke til å opprettholde livsviktige funksjoner, en sterk kropp og et sunt sinn. Inaktivitet gir lett resignasjon. Resignasjon er ikke mestring.

 

Forskning sier mye om de gode effektene aktivitet og trening gir til mennesket. Vi vet at dette er sant. Jeg vet at dette gir overskudd og ro i sjelen. Jeg vet at dette gir en helt spesiell mestringsopplevelse. Gleden over å delta i noe er mestring. Gleden av å være betydningsfull er mestring. Gleden av å tilhøre noe er også mestring. Da trenger man ikke hente månen. Bare hente egen eksistens for dem som er nær deg. Å være. Å gi. Man trenger ikke klatre de høyeste fjell. Bare smile. Bare holde hånden til livet foran deg.

Ensomhet kan ramme deg også

ensomhet

 

Ensomhet.

Smak litt på ordet så dukker det kanskje opp ulike tanker. Er du en som aldri er ensom så tenker du kanskje på ett vis. Er du en som er ensom selv, ja så får du andre tanker rundt dette ordet.

Selve ordet ensom er et sterkt ord. Det er et ord som gir sterke assosiasjoner til noe sorgfullt eller depressivt i vårt følelsesregister. Men hva er det egentlig? Hva vil det si å være ensom? Og viktigst kanskje, går det an å gjøre noe med det?

 

Jeg vil tro at alle mennesker føler seg ensomme i en eller flere perioder i livet. Noen er kortvarig ensomme, andre har det slik gjennom et helt liv. Noen lever godt med det å være ensom, men de aller fleste sliter med ensomhet som noe tungt og dystert.

Jeg selv er ofte ensom. Jeg er ensom fordi jeg til en viss grad har valgt selv å være ensom. Ikke slik ensom som man gjerne forbinder ensomhet med, men som et valg gjort av meg selv. Jeg er ikke ensom til dagen. Til dagen har jeg verdens beste familie rundt meg og jeg har mange gode kolleger og kjente i mitt yrke som ergoterapeut. Men jeg er ensom i den forstand at jeg har valgt vekk deler av sosial kontakt med andre av ulike grunner. Dette innebærer for meg at jeg ikke klarer å opprettholde dette over tid. Jeg kjenner spesielt på dette ved mangelen av venner og familie som jeg besøker på fritiden. Men det er noe jeg har valgt selv, og noe har andre valgt meg vekk fra dem. Hvorfor i all verden vil noen gjøre dette kan man tenke?

Svaret på det er at det finnes traumer i livet som gjør at man ikke klarer eller tror at noen vil kunne ha glede over ens selskap. Ulike hendelser som gjør at sosial angst kommer snikende inn i livet ditt.

Men likevel har jeg det altså bra. Savnet etter nære venner vil alltid være der, men da vil det være mer opp til meg selv å ordne opp i det. Jeg kan ikke avvise andre som inviterer meg i det uendelige og samtidig forvente at de fortsetter å invitere. Dette er et faktum. Og med tiden så blir det en vane. Og det blir en lettelse å ikke bli forventet. Det å føle på at andre forventer noe av en blir et press som det egentlig er lettest å unngå. Og da sitter man igjen alene. Ensom. Ensom i det faktum at det er en selvvalgt ensomhet. Skulle jeg ønske det var annerledes? Ja det skulle jeg, men fortsatt er det enkleste å la være.

Ensom er også dem som VIRKELIG er ensomme. Ensomme i ordets rette forstand. Det å sitte for seg selv et sted og føle seg som en totalt utenforstående til verden. Uten familie eller venner så blir hverdagen særlig tøff for mange. Jeg skulle virkelig ønske at det finnes plass for dem alle i en stor sal der vi kunne slutte å være ensomme. Men dette er vel muligens utopi?

Så hva burde vi gjøre?

Jeg har urokkelig tro på en tilnærming der vi som mennesker begynner å se andre enn bare oss selv. Det å gi et smil til dem rundt deg i hverdagen er bra det, men det er altså sjelden nok. Hva med å invitere seg selv bort til noen du vet eller aner sliter? Hva med å være der for dem selv om de tilsynelatende ikke er så veldig interessert? Snakk ærlig med dem å spør direkte. Dette vil hjelpe mange flere enn du tror.

Det er også viktig å skape små fellesskapsgrupper. Ikke bare invitere folk til fest og så tenke at dem kommer. For mange som sliter vil det være som å hoppe over Mount Everest. EN umulighet, men andre ord. Dette fordi mange som er ensomme, og spesielt dem som har vært det lenge, ikke lenger har selvtillit nok til å ta sats og bare la det stå til. Nei, man må begynne med EN TIL EN. Man må begynne et sted og da er det beste å starte med å invitere på en kopp kaffe eller hva som helst, bare for å prate. Så etterhvert kan man bygge seg ut derfra.

Jeg vet fra meg selv at det er svært vanskelig å komme på tilstelninger der det er flere enn en person til stede. Det er en grunn til at man er ensom, ikke sant?

Og hvis du aldri har opplevd ensomhet enda, ja så vit at du med størst sannsynlighet vil møte dette på et tidspunkt i livet. Vit at ENSOMHET KAN RAMME DEG OGSÅ.

Men det finnes altså håp. Hvis alle vi som medlemmer av samfunnet og deltakere i livet bare kunne bruke noen sekunder på å slutte å ekskludere og begynne å bry oss, ja så vil vi kunne redde livet til mange. Vi vil kunne redde helsen til flere og vi vil kunne endre sorg til glede for den ene. Vi vil være i stand til å gi en liten smule varme til våre medmennesker i stedet for å åpne fryseboksen. Samfunnet vårt har har svært godt av litt varme nå. Enkeltmennesker som er ensomme har DESPERAT behov for å tines opp igjen også.

 

Jeg har opprettet en løpegruppe for folk som ønsker å møtes for en times aktivitet og løping her lokalt på Sotra. Dette er et lavterskeltilbud som absolutt ALLE kan benytte seg av. Her finnes det alle typer mennesker. Felles er det at de er nettopp det, mennesker. Trent eller utrent, ung eller gammel, her er det plass til alle.

 

Men helt spesielt invitert er dere som er ensomme. Og er det vanskelig å ta det første skrittet, ja så send meg en melding. Som livscoach kan jeg hjelpe deg videre til noe som er bedre enn det du kanskje har i dag. Send meg spørsmål og jeg vil prøve å svare så godt jeg kan. Send meg din historie, fordi den er VIKTIG! Og jeg vil gjerne ha deg med på en felles aktiv time, med forståelse og et smil på lur. Jeg bryr meg virkelig.

Det å bry seg er det viktigste vi gjør som mennesker.

 

Utsett til i morgen det du ikke har overskudd til å gjøre i dag!

livets gode dager

 

Hei alle følgere og flotte mennesker der ute!

 

Her er en oppdatering på hverdagsaktiv som for tiden er litt saktegående i forhold til bloggen og frekvensen på publiserte innlegg. Grunnen er enkel. Ferie og avslapping har stått øverst på mitt program de siste ukene. Det har vært mye arbeid på meg de siste ukene. Spesielt fra halsen og oppover, noe som har gått ut over mine kreative funksjoner i forhold til å lage nye innlegg.

Imidlertid betyr dette ikke at det vil dabbe av, men heller komme flere og tydeligere budskap fra meg fremover over hvor viktig det er med aktivitetsbalanse og faktisk balanse i livet er. Det er ikke slik at hvis man gjør ulike ting så MÅ man levere til enhver tid. Slikt tankesett vil skape leveringspress enten det er blogging, foto, eller hva som helst man driver med. Leveringspress fjerner våre kreative tanker og steriliserer det innholdet vi ønsker å ha.

“UTSETT TIL I MORGEN DET DU IKKE HAR OVERSKUDD TIL Å GJØRE I DAG!”

Det er faktisk helt nødvendig for å kunne ha et balansert liv og en glede i kroppen over det man gjør. I vår hverdag stilles det stadig større krav. Jeg har sagt det før og sier det mer enn gjerne igjen, “FU… KRAV!”

Hvis vi alle utnytter den gleden vi har inne i oss til å utføre de oppgavene vi selv har valgt, ja så tar dette noe tid. Tid som er nødvendig for å ha en BALANSE i det man gjør.

Flere skulle nok hatt det litt bedre hvis vi klarte å fjerne unødvendigheter i livet og heller fokusere på det som fyller oss med energi og glede. Det har litt med bevisste valg å gjøre, tror jeg. Vi velger jo å gjøre ulike ting. Hva hvis vi av og til velger å IKKE gjøre ulike ting?

Hvordan man bruker en helg.

 

Så er det helg igjen. Dette avbrekket i en travel hverdag som skal gi et pusterom i hverdagen og kvalitetstid med familie og venner.

Men er det egentlig alltid slik? Eller er det for ofte helger der man er mer utslitt av helgen enn man hadde planlagt?

Hva bruker du egentlig helgen til?

 

Det å bruke helgen, eller det å misbruke helgen er to vidt forskjellige ting.

Hvis du til stadighet føler deg utslitt etter helgen, ja da har du muligens ikke forvaltet den godt nok..?

Vi snakker jo mye om kroppspress og treningspress der hovedfokuset er å se best mulig ut. Vi legger enormt mye penger og arbeid inn i det glansbildet vi ønsker å vise til omverden, ikke sant? Og sånn er det muligens også for hus og hjem?

Vi kjenner oss vel alle igjen hva som skjer hvis svigermor, venner eller egentlig hvem som helst ringer og melder sin ankomst. Da er det panikk i huset. Man fyker rundt og panikkrydder, støvsuger og vasker sentrale steder, og da en ekstra grønnsåpedusj her og der, slik at alt ser bra ut.

Det er ikke snakk om å bare flytte bøkene fra stolen slik at det er plass til å sitte. Nei her skal det kjemisk rensing til. Og når besøket er over, ja da er man utslitt. Glad, men utslitt kan jeg legge til.

Men poenget er at det ikke er det eneste vi fyller helgen med. Kjøring på barn, besøk både her og der, handling, husvask, rydding, trening og mye mye mer.

Mange er jo fullstendig utkjørt når helgen er over og vi burde være klar og opplagt for en ny og krevende uke på jobb. Hva synes dere er den optimale helgen?

Nå er jo alle helger ulike og det er jo bra, men som nevnt så er det kanskje noe å tenke på, dette med å ha nok. Akkurat nok til å nyte helgen. Ikke å måtte nødvendigvis fylle opp all ledig fritid med ulike oppgaver og mer eller mindre nødvendige ting.

Hva med å skaffe seg en aktivitetsbalanse i livet? Hva med å ha en ærlig gjennomgang av hele familiens tidsskjema og aktivt velge hva man ønsker og må bruke tid på?

Utsett til i morgen det du ikke gidder i dag pleier jeg å si litt sånn spøkefullt, men det ligger litt alvor bak. Det er viktig å sørge for en pust i bakken. Det er viktig å gjøre ting som fyller opp med ny energi der arbeidsuken har tappet vekk den energien du har hatt. Helgene skal ikke være så fulle av oppgaver og ting at man i realiteten jobber 7 dager i uken.

Hva man gjør er uviktig, men det må være egnet til å fylle opp dine lagre med glede, energi og positivisme. Da får kropp og sjel det godt.

Ta å gjennomgå dagen din og begynn med å kutte ut det som suger energien ut av deg. Ting du ikke verken vil ha eller trenger i livet ditt. Ta grep slik at du får et overtall av positive timer i døgnet og ikke negativt ladede timer.

Så nyt en riktig god helg med gode prioriteringer!

 

 

Hvordan er formen?

 

Pulsfall er det mange som har hørt om, men ikke så mange som egentlig vet hva dette er eller innebærer. Det å vite litt om egen trening og effekten i hva man gjør kan være svært nyttig. For mange virker det veldig komplisert å måtte sette seg inn i slike ting, men tro meg det er veldig mye nyttigere enn du tror.

 

Bare det å vite noe om din egen hvilepuls over tid kan være med å gi deg en pekepinn om hvordan helsen din er. Er hvilepulsen din jevnt over for høy, ja så kan dette være en indikasjon på helseproblemer. En normal hvilepuls skal ligge på mellom 60 og 80 slag i minuttet. Den enkleste måten å måle hvilepulsen over tid er ved hjelp av en pulsklokke, eller det  å registrere antall slag pr. minutt før du står opp om morgenen og mens du altså fortsatt ligger i sengen. Finn pulsen på håndleddet ditt – tell antall slag i 30 sekunder og multipliser dette med 2. Da får du hvilepulsen. Hvis du registrerer denne et par uker så vil du få et ganske bra gjennomsnittstall. Og er altså pulsen i snitt over 80, ja så bør du vurdere en tur til fastlegen.

 

Men hvis du altså er interessert i å finne ut hvordan formen din egentlig er, ja så er det å måle pulsdroppet ditt en bra metode. Pulsdropp er altså makspulstallet ditt minus antall pulsslag på et minutt.

 

For å ta et eksempel: Hvis makspulsen din er på 185 etter et bakkedrag der du tar ut alt, så måler du pulsen etter et minutt. Hvis tallet da er 164 så er pulsdroppet 21 slag. Ser man da på tabellen under så ser man altså at formen din viser god fysisk form. Faller den kun med 12 slag eller mindre, ja så må du få sjekket deg hos legen.

 

Under 12 slag: Risikosone – oppsøk lege og få hjertet undersøkt

12-20: Dårlig-middels fysisk form. Bør trene mer.

20-30: God fysisk form.

30-40: Meget god fysisk form.

40 slag og mer: På høyde med godt trente idrettsutøvere

Kilde NTNU

 

Det å tilstrebe en hverdag med mye aktivitet og en brukbar variasjon i puls økning er å anbefale for å kunne ha en god helse. Husk at det er vanskelig å trene 24/7 og heller ikke meningen. Det er likevel lurt å fylle dagene med hverdags aktiviteter som det å gå mer, husvask, ta trappene fremfor heisen, løpe til bussen, til postkassen, løpe litt her og der i små spurter og så videre. På denne måten vil hverdagene kunne få de aktivitetene du trenger. Samtidig vil du gjennom ulike puls drivende aktiviteter som å løpe opp alle trapper i løpet av en dag, bli litt andpusten. Her snakker vi rein helsegevinst ut over de treningsøktene du allerede har per uke.

 

Min maks-puls er på 191 og jeg ligger vanligvis på et puls dropp på rundt 35. Dette er for meg en god pekepinn på at det jeg gjør har hatt god effekt på min egen helse. Hvilepulsen min er jevnt på 58 slag i minuttet og det er 30 bedre enn for noen år siden da jeg hadde for høyt blodtrykk.

 

La meg si det igjen. Det å være mer aktiv i hverdagen gir helsegevinst. Det å begynne å trene gir helsegevinst. Det å være hverdagsaktiv gir helsegevinst. Så derfor gjør jeg fortsatt alt dette. Og vet dere? Jeg elsker å ha denne kanonformen jeg faktisk har. Jeg elsker å ha en kropp som fungerer bedre enn når jeg var 20 år. Jeg elsker å kunne gå opp trappene uten å bli andpusten. Jeg elsker at jeg har lagt på meg x antall kilo med muskler som faktisk gir meg den kraft, styrke og selvtillit som gjør at livet føles supert.

 

Så hvis du innerst inne ønsker å komme i bedre form så skal du i alle fall vite at hvis jeg klarte dette, ja så kan hvem som helst klare det. Det finnes ikke en aldersgrense for det. Det finnes ikke begrensninger. Alt er mulig! Det umulige tar bare litt lenger tid!

Ro i min sjel og fred i mitt sinn

Personlig trener og hverdagsaktiv, Willy Marthinussen

Hei i kvelden her fra hverdagsaktiv.

Dagen i dag har vært av det gode slaget. Jeg har bestemt meg for å velge en positiv fremtid full av selvtillit og motivasjon. Det er egentlig ganske enkelt når man bare bestemmer seg for å velge.

Jeg er veldig heldig som har så mye motivasjon og glede i meg til å gjøre livet lyst. Det er en verdi jeg setter stor pris på.

Alle kan forøvrig velge hvordan vi skal ta ting som forstyrrer livet vårt. I alle fall til en viss grad.

I dag har jeg vært så heldig at jeg har fått løpe ute i nydelig sommervær. Det har sikkert vært over 20 grader her vest i havet i dag. Nok en strålende kveld nærmer seg slutten og i morgen er det en ny dag. Den har jeg bestemt at skal være enda bedre enn den i dag. det å kunne løpe ute hver eneste dag er en stor verdi for meg. Det gir ro i min sjel og fred i mitt sinn, som det heter.

 

Kvelden nytes forøvrig på min kjære terrasse med en iskald lettøl hengende i en hengekøye og bare lytte til verden der rundt meg. Smilende toner fra selve livet, fuglene og humler som suser dovent forbi. Akk, hvor godt det er å leve!

Trollmannens hender

hekser og berøring
Trollmannens varme hender

 

Bildet over illustrerer en mann på en sopelime. Med sine varme hender rir han antagelig inn i solnedgangen eller han er på vei mot Lyderhorns fjelle i Bergen for å kaste seg inn i vill heksedans. Hva vet jeg. Om hendene hans er varme vites ikke, og hvor han egentlig er på vei heller ikke.

De varme henders kraft

Mange har varme hender. Og mange har dem ikke. Hva er så varme hender og hvordan definerer man dette?

Det finnes mangt der ute som ikke kan forklares. Like ens finnes det mye som faktisk også kan forklares. Det å finne ut hva som er rett og hva som er galt kan ofte være en utfordring. Det som er sikkert er at varme hender er et omdiskutert område som skaper motsetninger. Noen tror, andre ikke. Uansett hvilken oppfatning du selv har til dette, så kan vi vel være enig om at berøring er av et gode og at dette oppleves som en god kraft av de fleste.

Jeg -En trollmann?

Så langt tilbake som jeg selv kan huske har jeg hatt varme hender. Dette blir selvsagt en påstand som ingen bør ta for gitt, da det overhode ikke kan underbygges med vitenskapelige fakta.

Det at jeg ut i fra slektskapet bakover i generasjoner kan defineres eller at det kan antydes at jeg er en trollmann, bør altså tas med en god klype salt. Jeg synes likevel at det er litt morsomt i et historisk perspektiv at jeg stammer fra en slekt med uvanlige egenskaper. Der slekten faktisk har vært en del av de såkalte hekseprosessene som var i Finnmark fra rundt 1570 tallet, til rundt 1695.

Nå i påsken er det tro som gjelder. Tro kan flytte fjell som det heter, og det tror i alle fall jeg fullt og fast på. Ikke som religiøs på noe vis, da jeg er ikke troende i forhold til alt som har med religion å gjøre, men som over snittet interessert i hva hjernen vår kan utføre rent praktisk og med et vitenskapelig utgangspunkt.

 

Litt tilbake til det jeg tror kan være historien bak mine egne varme hender. Jeg stammer fra hekser og trollmenn pleier jeg litt spøkefullt å si. Dette fordi de troende sørget for å brenne slektningen min Maren Hemmingsdatter på bålet i de såkalte hekseprosessene i Finnmark. De gjorde nok dette fordi de trodde fullt og helt på at denne stakkars damen hadde noe andre ikke hadde. Hva vet jeg?

 

Maren Hemmingsdatter

Fødselsdato: 1620
Fødested: Ekkerøy, Finnmark, Norge
Død: 1662 (42)
Vardø, Finnmark, Norway (Hun ble henrettet fordi hun var HEKS!!)

 

Min tipp, tipp….. osv. Stakkars dame som ved dom av 28.11.1662 i Vardø ble dømt til ild og bål for trolldomskunster .Maren var hustru til Ole Sørensen og ble i rettsaken navngitt som Hemmings mor.

Min historie er at jeg altså alltid har hatt varme hender. Ofte er dette beskrevet som en målbar varme som stråler ut fra hendene til dem som har dette. Men det kan også være ikke målbar varme. Bare den blotte følelsen av varm berøring kan ha helsebringende virkning. Også den tryggheten for eksempel pleiere gir til sine pasienter kan ha beroligende og tryggende effekt på syke og svake pasienter.Vi vet også at alle mennesker trenger berøring for å kunne få stimuli til hjernen. Og hjernen trenger i høyeste grad slik stimuli for å kunne utvikle sanseapparatet blant annet.

Når vi i vårt samfunn i dag velger vekk den daglige berøring så mister vi mye av den sansestimulerende effekten som vi oppnår og hjelper hjernen vår med å kunne utvikle. Vi mister også trygghet, empatiske følelser og den varmen kroppen trenger når hjernen er utrygg. Derfor er berøring så viktig. Vi burde aldri være redde for berøringens kraft og de varme hender som gode mennesker har.

Studier antyder sterkt at effekten av regelmessig og gjentatte varme berøringer kan settes i sammenheng med økt nivå av det fordelaktige hormonet oksitocin, og lavere nivåer av stresshormoner for både menn og kvinner. Det å redusere stress er viktig for den allmenne helsetilstanden. Særlig menn burde få kjenne mer på effekten av berøring og da spesielt med tanke på stressreduksjon i forbindelse med høyt blodtrykk. Det er imidlertid viktig at man opprettholder kraften av de varme hender. Oksitocinaktiviteten vil nemlig være mer kraftfull når man gir varme berøringer regelmessig og gjentatte ganger. Dette er selvsagt interessant i et helsemessig perspektiv.

Det er viktig her å understreke at såkalte varme hender og healing gjennom bønn IKKE har noen som helst vitenskapelig påviselig effekt utover placebo effekten.  Nylig ble det publisert en artikkel fra Harvard Medical School om en studie gjennomført på flere store amerikanske sykehus, og som viste at bønn ikke har noen effekt i å redusere antallet komplikasjoner etter hjertekirurgi. Faktisk viste resultatet av studien at de menneskene som det ble bedt for, hadde dårligere resultater enn de som ikke visste om at de ble bedt for, eller de som ikke ble bedt for. Det vi derimot vet er at såkalt sansestimulering har en god effekt på kropp og hjerne rent fysiologisk som jeg har nevnt.

 

Hvorvidt placeboeffekten har noe å gjøre med opplevelsen av det som regnes som “varme hender” å gjøre vet ikke jeg, men mine egne varme hender er varme hver eneste dag. Antagelig skyldes det god blodsirkulasjon som følge av regelmessig trening. Antagelig. Hva vet jeg…..?