Ugress

 

Jeg hører ikke hjemme her. Jeg føler meg ikke vel
Jeg kjenner på skjelvende celler i kroppen som forteller meg om hvor lite man er ønsket. Ubehaget stiger opp fra et mørkt dyp et sted inne i hodet, men det kjennes som om det sveiper innom magen og brystet først. En slags tung og ubehagelig følelse av å være femte hjul på vognen. Ubrukelig, uønsket og til overs.

Man vet at det eneste som nytter er å møte frykten, men det hjelper lite når logikken og kunnskapen slås ned og knuses av stemninger man ikke er herre over. En ufornuft man ikke klarer å styre.

Ta deg sammen! Sorry, no can do. Å bare hoppe i det virker forsterkende på frykten og hinderet blir effektivt og nådeløst for høyt.

Klokken går, sekundene tikker. Må jeg gjennom denne dritten? Må jeg være her? Må jeg være tilstede på en plass der alle nerver og fibre i kroppen forteller meg at jeg er uønsket? Noen ganger er det vel best å flykte. Noen ganger kan det være greit å finne på en unnskyldning? Eller?

Jeg vet svaret. Jeg trenger ikke å bli godtatt av alle. Jeg trenger ikke at alle skal like meg. Jeg trenger å forstå at det er greit. Jeg lever faktisk godt med det. Det jeg ikke klarer like greit er å forstå hvorfor. Hva er det som gjør at jeg føler? Hva er det som gjør at det er vondt? Jeg vet ikke. Og jeg vet ikke hvorfor jeg trenger å fundere på det.

Kan hende at det handler om så store ulikheter og kulturelle forskjeller mellom mennesker at empati ikke trumfer kalde harde såkalte fakta? Kan hende at tiden da fremgang og utvikling som kom fra diskusjoner om ulikheter og uenigheter er forbi? Der løsninger ble skapt ved at ulike veier ble utprøvd? Kan hende konsensus kun er plantet på solsiden av hagen? Der er således forskjell på kultiverte fine blomster og ugresset som vokser vilt bak huset, i skyggen.

Frykten er usynlig. Reaksjonene som gjør en stille råder. Har herredømme over det som er. Selvsagt blir ordene som ytres til piskeslag der ugresset er det som skal bort. Det er ikke plass til løvetann i en ordnet hage. Det er ikke engang plass til de villrosene som vokser utenfor hagen. De som ikke lenger fulgte gartnernes råd om å bli stusset til å passe inn. Vingeklippet for meninger som passet dårlig inn som gjødsel og næring til de vakreste og sterkeste rosene. Nå er de bare klunger.

Selv om det var de som ble plantet med rette. Med ild og overbevisning om hva som var det rette å gjøre. Det var til slutt dem som fikk beholde de vakreste fargene. Men ikke livet. Til det tilhørte de feil busk, feil jord, feil gruppe.

Kan hende jeg føler for sterkt? Kan hende frykten skal vinne over ønsket om nytenkning og innovasjon? Kan hende at man bare skal snu seg å vandre videre? Kan hende man burde stå på en fjelltopp, helt alene, skue ut over kongeriket og si “alt dette er mitt”. Kan hende man skal gjøre det motsatte.

Klokken går. Sekundene tikker. På tide å møte frykten?
Vet ikke. Flammen er høyere enn noen gang, men samtidig sendes det regntunge dråper tungt nedover det bålet som engang tentes med et håp om at villrosene, og ugresset skulle få nok varme til å bidra med vekst og energi i en hage som burde være åpen for alle som brant for helheten. Der roser sto sammen med tistler, der blodbøk vokste sammen med løvetann, der myrull og brennesle fikk like mye omsorg, aksept og forståelse som de andre.

Man trekker pusten tungt. Setter den ene foten foran den andre. Så går man videre. Egentlig med en stor sorg i hjertet. Med røyklukten fra et døende bål bak meg. Vil ikke. Må ikke, men hva annet kan man gjøre?

Sekundene tikker. Minuttene går. Noen visner, andre består. I hagen vokser kun de som får næring.

Ta vare på hverandre

Mvh Willy

#tilhørighet #empati #helse #motivasjon #inaktivitet #bryseg #psykiatri #angstlidelser #psykiskhelse #helsefordeler

Landsbykongen

 

Landsbykongen kalte de ham. Den forbanna verdensmesteren som trodde han kunne alt. Han sto der i gamlebyen i en av Athens sidegater og lekte med et gullkjede mellom fingrene. Han var en av dem som sto frem i gjengen på hjørnet her rundt den lille kafeen et steinkast over Plaka. Med sitt lange lyse hår og brede skuldre sto han der som en tydelig skikkelse. Det var tydelig hvem som bestemte i gjengen. Han hadde alltid bestemt. Han var den naturlige lederskikkelsen.

 

De andre sto litt rundt og nærmest bare svevde rundt ham. Klare til å løpe eller utføre selv den mest idiotiske ordren han gav. Han så alvorlig ut, og han så sint ut. Og fordi som kjente ham så var han en sint mann i tidlig 50 årene. En kloning fra en annen tid. En som aldri kom seg forbi de harde 80 åra der festing og moro var en del av dagliglivet. Da han var kongen. Han var den alle så opp til og lot seg lede av. En sterk ung mann med en selvtillit ut av en annen verden. Han ble imidlertid igjen der. I 80 tallet, der han klarte å være seg selv.

Samtidig kom tiden krypende som en slange inn i paradiset hans. Han så det skje, men brydde seg ikke. Han trodde ikke det ville bety noen ting for hans posisjon eller evne til å lede gjengen sin. Helt til den dagen da tiden viste ham at endring hadde skjedd rett foran øynene hans. Hans møte med innovasjon, nytenkning og en verden der gamle menn og kvinner ikke lenger var landsbyens konger og dronninger. Og han som landsbykonge var ikke lenger så populær lenger blant innbyggerne. I stedet ble han sett på som en litt rar og annerledes skrue som fortsatt nektet å la lyse lange lokker falle selv om han måtte investere i farge en gang i måneden. Det kunne ikke skjule elvedalene som var hugget inn i ansiktet hans. Skapt av den tiden han ikke så kom og gikk og kom igjen.

Likevel sto han der fortsatt. Sammen med de få som var litt lik ham. Som antagelig var de eneste som holdt liv i den lille utekafeen der i utkanten av Athen. Bak det moderne og pulserende livet som dundret forbi lengre nede. Man kunne se oppover mot knausen som de gamle herskere og Guder lot bygge i en helt annen tid. Den gang selve veien opp til Akropolis var brolagt med gylden marmorstein som glinset i den Greske solnedgangen. Landsbykongen tittet oppover mot Akropolis, lot blikket gli forbi knausen som på folkemunne ble kalt for pusher hill. Og lot blikket gli videre ut i tomme intet. Lyden av greske folketoner spredte seg forsiktig ut fra et sted bakom bakenfor. Lavmælt, stille blandet folketonene seg med mer moderne rytmer fra Bruno Mars fra utelivet litt nedenfor og bortenfor Plaka. Tonene druknet stille i en slags tidløs suppe og forsvant i suset fra kvelden som langsomt senket seg over gullkjedet til landsbykongen. Kanskje de gamle gudene nå var klar til å trekke seg tilbake. Kanskje de gamle gudene endelig kunne la håret falle og gullkjedet kunne legges i skuffen.

Men landsbykongen og hans nærmeste vasaller holder fortsatt stand. De klarer ikke å ta til seg de nye tidene. De klarer ikke å forlate det trygge som er, til noe som man ikke kjenner. Endring gjør vondt. Av og til er det imidlertid nødvendig. Det er nødvendig for dem av oss som vil elske tiden. For de av oss som finner gleden i det nye. For de av oss som finner endring som en livskraft. For de av oss som trenger denne livskraften for å kunne puste, leve, nyte og elske. La endring og innovasjon bli til det som er nytt og livgivende. La tiden få lov å leke seg med klokkene som ringer inn fremtid og nytenkning. La oss finne dette sammen fordi endring nødvendigvis ikke er av et onde, men av noe som gir oss muligheter til å finne kilden til nytt liv. Alt vi går igjennom er ikke alltid vellykket, men for å finne ungdomskilden som landsbykongen aldri ville lete etter, så må man kanskje vandre inn i gater man aldri har vært i før. Klart det kan være tøft, og til og med en omvei mot Akropolis nye høyder. Klart noen vil føle ubehag ved å vandre forbi pusher hill. Klart at noen må forlate noe kjent og kjært. Men det er ikke farlig å åpne dører. Man vet bare ikke alltid hva som er bak. Det som imidlertid er helt sikkert er at hvis man aldri åpner døren så vil man heller aldri finne ut hva som er bak den. Kan hende det er starten på et helt nytt liv?

I det jeg sitter der og kikker opp mot den lille utekafeen der landsbykongen i sin ermeløse t skjorte står, slår det meg med ett. Hvor mange landsbykonger er det ikke rundt omkring? Jeg tar en slurk av ouzoen og snur meg mot lysene fra Athens moderne bydeler og reiser meg rolig opp. Jeg betaler og kaster et siste blikk opp mot turistlysene på Akropolis. Landsbykongen tar med seg vasallene sine og forsvinner inn i mørket bak den lille utekafeen. Jeg ser dem aldri igjen.

Jeg sukker tungt, men med lett sinn. Fønvindene og de gode luktene fra utekafeene der nede på Plaka slår imot meg og jeg tenker på at her har noen funnet ungdomskilden. De gamle høvdinger har forstått at den gamle kulturen kan leve hånd i hånd med den nye. De kan lære av hverandre og de kan gjennom samarbeid finne nytt liv og ny glede.

Jeg trakker rolig nedover med bestemte skritt for å slå følge med dem.

 

Mvh Willy

#Gammelt #hverdagsaktiv #livsstilsendring #moderne #endring #ny #landsbykongen #høvdinger #Ungdomskilden #forandring #kultur #holdninger

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top