Drøm og virkelighet

Drøm og virkelighet10.02.2019

Ny kategori på bloggen!

Hei gode mennesker!

Jeg har bestemt meg for å lage en ny kategori på bloggen min. Denne vies egentlig til litt tekster som har for meg en noe dypere mening. Gjennom mange innlegg tidligere har jeg skrevet litt om alt i et mer billedlig språk enn en vanlig artikkelform. Denne måten å skrive på er for meg viktig. Den er viktig fordi jeg da klarer å omsette ord til bilder. Bilder som forteller noe om mine innerste tanker og følelser. For meg er det viktig å få kommunisert både gjennom kunstbildene mine og fotograferingen, men også gjennom ordene som flyter gjennom tankene mine. Der følelser flyter fritt bak murene som vanligvis stopper i munnen min. Hindrer meg i å fortelle med egen stemme.

Gjennom det skrevne ord klarer jeg å male mine indre bilder. Og ved å våge å blogge om dem så hjelper det meg å våge mer i virkeligheten der jeg før ikke klarte det.

En av disse tekstene er viktig for meg enda. Denne handler i stor grad om hvordan jeg kan føle på sosial angst. Der jeg på den ene siden kan fremstå som sikker og full av selvtillit, så kan det finnes andre sider som er annerledes. Slik tror jeg det er for ganske mange. Og ved å skrive om det så tror jeg at jeg kan være med å hjelpe andre til å våge å ta de ekstra skrittene videre slik jeg selv har gjort, for å nå et nytt liv der selvtillit og trygghet dominerer over utrygghet, redsel og ensomhet.

En av de viktigste faktorene for å være inaktive i dagens samfunn er ensomhet. Ensomhet har mange ansikt og mange former. Det viktigste er å være klar over at det er ikke bare å trykke på en knapp så har man mange venner. Det er viktig at vi i dagens samfunn forstår at en av våre største helseutfordringer er nettopp ensomhet og de problemer dette forårsaker. Ensomhet fører til nedsatt helse. Vi må forstå, og vi må aktivt forebygge dette gjennom økt satsing på psykisk helse. Jeg vil gjerne i dagens innlegg si litt om hvordan jeg har opplevd sosial angst tidligere. Dette er nå lenge siden, men smerten er fortsatt der. Og jeg vil formidle dette fordi jeg ønsker at andre som ikke har opplevd dette kan få et lite innblikk i hvordan dette kan være for den enkelte.

Man må forstå, før man kan prøve å endre! Ikke sant?

Jeg er ikke ensom. Jeg har bare ikke lyst til å delta. Jeg velger vel selv hva jeg gjør og hvor jeg går, ikke sant?

Jeg trenger ikke løpe på byen for å treffe andre mennesker. Ei heller stikke bort til naboen for å slå av en prat. Jeg velger da selv hva jeg skal, ikke sant?

Jeg trenger ikke delta på jobbtilstelninger. Dette er jo egentlig en sammenblanding av jobb og privatliv. Ikke sant?
Vi trenger da å ha en profesjonell holdning til jobben? Ikke sant?

Jeg synes det egentlig er best å bruke tiden hjemme jeg da. Jeg trenger ikke å løpe hit og dit. Er jo mest stress med slikt da. Ikke sant?

Jeg vet jo inderlig godt at ingen inviterer meg uansett så da er jo det heller ingen vits i å invitere seg selv eller andre hit. Ikke sant?

Det er uansett ikke noe vits i å gå ut for å møte våren heller. Så mange rare mennesker der ute som ikke passer meg. Så bedre å sitte inne å spille Battefield 5 på PS4. Ikke sant?

Trenger heller ikke løpe livet av meg og stresse ræven av meg med trening heller. Livet er for kort til å kaste det vekk på slit. Ikke sant?

Ja, jeg vet nok at de ser på meg som den teite. Jeg vet de ser på meg som snål. Jeg vet de ser på meg som inaktiv og lat. Jeg vet de ser på meg som rar. Jeg skjønner også at de ser på meg som en taper. En som ikke passer inn. En som, ja vet da pokker jeg. Jeg vet det nok. Ikke sant? De kaller sånne som meg, ensomme. En som ikke hører til. De kaller meg alt mulig, tror jeg.

Det er sånn jeg lever mitt liv. Det kan vel jeg selv bestemme. Ikke sant?

Nei, jeg trenger å nyte livet her. Bak gardinene. Den jævla solen lager uansett gjenskinn i pc skjermen. Jeg trenger faen ikke å høre ringeklokken på døren. Den har jeg koblet ut. Faens tyt! Ikke sant?

Jeg trenger kun å ligge her fordi jeg trenger ro. Ikke alle slags folk som skal fortelle meg at det er mitt eget ansvar! Hva faen vet de? Vet de hvordan sånne som meg har det? Vet de hvordan livet kan føles? Vet de at det de gjør er vondt for meg? Vet de at ikke alle er lik? Jeg er jo meg. Ikke sant?

Skjerp deg! Sier de. Ta deg sammen! Sier de. Det er ditt ansvar! Sier de. Jævla enstøing! Sier de. Stakkars dust! Sier de. Glem dusten, vi stikker! Sier de.

Jeg skulle ønske. Skulle drømme. Skulle gitt. Skulle gjerne vært. Skulle ledd. Ja, skulle ledd. Det hadde vært fint! Ikke sant?

Vet du? Alt går an å endre. Håpet kan man aldri ta vekk. Ikke sant?

I denne lille teksten med korte beskrivelser, kan nok mange kjenne seg igjen. Mange har opplevd perioder med ensomhet og mange står i det hver eneste dag. Jeg selv tenkte slik og jeg vet at mange andre tenker slik der man sitter hjemme og kjenner på ensomhet. Ensomhet burde ikke eksistere. Men ved å forstå hvordan mange ensomme tenker kan man kanskje begynne å tenke litt på hvordan man kan gripe det an når man har venner og kjente som opplever slikt. For som sagt, “bare ved å forstå, kan man begynne å endre noe”

Mvh Willy

4 kommentarer

Drøm og virkelighet07.02.201910.02.2019

Sov godt min venn

Sov godt min venn.
Lydene som høres fra skogen fyller meg med en indre ro. En ro som ingen musikk i verden kan fylle hodet mitt med. Den hviskende lyden fra tusen sjeler som har stått der ute samlet i år etter år. Noen i svært mange år, andre i kort tid.Trær med ulike erfaringer. Fra de unge med friske skudd og kroppen fyllt med kraft og ungt blod. Brusende og lekende i vinden. De vibrerer i takt med vindene fra himmelen som noen ganger lar saktmodige og kjærlig pust gli mellom deres knopper, ruske lett i deres små blader.
Andre ganger, litt mer irritert og med fast, bestemt pust røske mer i dem for å lære dem om livet. Men alltid med kjærlighet. Alltid med omsorg og empati.

De gamle furuene og grantrærne smiler og sukker i det de bøyer seg sakte frem og tilbake. De setter stor pris på å få vindenes kjærlige fingre over kronen sin. Vindene løfter de bladene som fortsatt er sterke og vitale. Samtidig plukkes vekk dem som har sett livet. Med lette rykk plukkes de opp og med erfaringens vinder løfter de sine vinger og flyr ut i evigheten, faller med elegante bevegelser på sin endelige reise. Med et siste sukk legger de seg på skogbunnen, brer sin slitne kropp utover og mosen brer sitt varme teppe over dem slik at deres siste pust i livet kan gi næring til nytt liv. Sov godt min venn, sov godt.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Den gamle høvdingen i skogen nyter behandlingen. Den ser utover sitt rike der poesi fyller luften. Her mellom kongens krone og hans trofaste soldater som passer på at han får den næringen han trenger ved å gi næring til hans store, krevende røtter, synger livets skapninger for å bringe sang inn i skogen.

Akkompagnert av trompeter fra hjort, fløytespill fra småfugl og taktfaste rytmer fra spetter, lar kongens mange armer vindene bøye dem slik at sangen fra knirkende stammer kan ligge som bakgrunn for orkesteret som gjør skogen levende.

Kjærlig vikler skogens standhaftige trær seg sammen. Strekker sine fingre ut og lar seg pynte av duggdråpene morgentåken har skjenket dem. De lar sine fingre kjærtegne sine kjæres blad. Lar sine sterke og vitale stammer vokse inn i sine kjæres knopper, grener og bli ett med selve skogens organiske puls. Bli ett. Med felleskapet. Aldri mer ensom. Fordi den husker ensomheten når den var en liten spire et helt annet sted.

Skogens høvding smiler i det en spette klør ham på ryggen. Samspillet mellom alle de ulike sjelene i denne livets vugge er av den vakre og gode sorten. Skogens puls og grønne skjær farger et maleri som stråler ut lidenskap og vitalitet. Som gir skogbunnen dens styrke og kraft som skal til for å gi sjelene livskraft.

Lidenskap fyller luften og tusen sukk høres for dem som evner å lytte. Alle lever. Alle er samstemte. Alle gir skogbunnen nytt liv der de sår sine frø. Der de planter resultatet av sin ubegrensede kjærlighet.

For disse tusen sjeler. For denne skogens liv. For alle dem som bor der, kan man trekke pusten inn og kjenne på selve livet. Lytte til de kloke. For trær lever, lytter og prater til dem som ønsker å høre og spørre. For de nyskjerrige og for de åpne. For dem som har kjærlighet i sine hjerter og evner å gi av sitt hjerte til skogens puls.

Hold rundt kongen og hele hans familie. Pass på å gi av hjertet. Gi av din kjærlighet og lidenskap. Brenn for en sunn og frisk skog, der alle hører hjemme, der ensomhet og utstøtelse ikke finnes. Der du selv kan spire og gro. Der din kropp kan vokse, stige og til slutt finne sin kjærlighet. Tvunnet sammen i lidenskap, bli gamle og kloke. Til en dag vinden sprer dine vinger, napper forsiktig av dine skjelvende blad og legger deg forsiktig ned i moseseng. Der kan du som en siste gest gi av deg selv grobunn for nytt liv.

Sov godt min gamle og vise venn, sov godt.

Mvh Willy

1 kommentar

Drøm og virkelighet, Tanker rundt autisme13.12.201810.02.2019

På drømmevinger over viddene

Langt der borte, der borte hvor himmelen møter fjellet. Langt der borte dannes linjen som kalles horisonten.

Man står der og skuer mot denne linjen. Denne taggete og ujevne linjen som er tegnet mot den grå himmelen over en. Man kjenner seg overgitt til det mektige landskapet rundt en. Man får en hutrende følelse som raskt kryper opp langs ryggraden. En følelse som stammer fra ur genene våre et sted. Fra en tid da mennesket ikke var gitt det herredømme de har i dag. Den gangen ærefrykt var noe som betydde noe mer enn det det gjør i dag.

Paralysert står man der. Man klarer kun å puste. Kroppen ellers virker ikke. Man blir bare stående å se utover dette storslåtte landskapet foran en. Man tenker man skal løfte en fot og ta et lite, nølende skritt fremover, men bena er blytunge.

Litt etter litt våkner sansene og nervesystemet til live. Kroppen fylles med lett, frisk fjelluft. Som en heliumdose fylles bena med lette gasser og begynner lekent og raskt å trippe videre mot den taggete linjen der fremme. Lukten av fjellbusker og kratt kiler neseborene og fyller også lungene med kruttsterk energi. En energi som kun kan komme til deg ved å gi kroppens sanseapparat den friheten den trenger i åpent og lekende terreng. Drevet av aktivitet som gir en varige minner og påfyll av storslagne bilder i hjernebarken, kombinerer man gange med småløping og konsentrasjon. For hvert eneste konsentrerte skritt i raskt tempo utfordres hjernens læringssenter og danner titusenvis av nye synapser. En klar forebygging av kognitiv svikt og en økning av celler som gir økt læringspotensiale fosser inn i den fantastiske plastiske hjernen vår.

Horisonten er fortsatt like langt borte, men kroppen er godsliten etter løpeturen over stein og tue i kronglete og utfordrende terreng.

Man stanser opp et øyeblikk for å få igjen pusten og ned pulsen. Naturens Spotify spiller en låt i det fjerne med den siste hiten fra fjellrype og Heilo et sted i krattet der borte i lien. Heilo er fjellvandrerens følgesvenn. Hans vemodige plystring ringer i ørene og skaper en litt nedstemt følelse i kroppen. Samtidig blir man litt glad innvendig fordi naturen fortsatt kan skape slike hits på fjellet. En mektig følelse når den blandes med tur, løping, vandring og selve fjellets storslagne omgivelser. Et sted der magien rår. Vinden som uler forbi deg skaper lyden av joik i det fjerne. Litt som nå når ettermiddagen sakte blir til kveld og mørket pakker inn horisonten i et beskyttende teppe. Over deg danser Gudene i Aurora Borealis lys. Det er party i Odins verden. Party for fjellgudene i lyset fra solens magnetiske støv som er spredt tilfeldig over himmelhvelvingen. I flere farger og med grønt som basisfarge flakker lyset frem og tilbake. Man legger seg ned i lyngen. På rygg ligger man der og titter opp på den mektige hvelvingen over seg. Og man kan sverge på at dette er det nærmeste himmelriket man kan komme. I det fjerne høres kun stillhet.

Teltet ved siden av deg er kommet opp. Det blir mer og mer innbydende etter hvert som kulden i luften blir mer påfallende. En kald dugg bretter sine vinger rundt deg og du hutrer lett. På tide å trekke seg inn i et varmt telt der ovnen i midten av type vedfyrt varmer hele deg. Man kryper inn i soveposen og varmen brer seg fra ytterst til innerst. Ansiktet koker lett, men på en god måte. Fjellet har strødd sine magiske frø på varmen og plantet en god tretthet i kroppen din. Man lukker øynene og glir inn i dyp søvn.

Nattens diamanter blinker i takt med flammehavet som flakker over himmelhvelvingen. Frosten utenfor hindrer ikke at drømmene får liv i søvnen. Stille flyr man over viddene på drømmevinger. Stjernene skinner og blinker i hvitt, gult og tidvis rødt. Viddens magi virker på kropp og sjel og man tenker over hvor heldig man er som lever i et slikt scenario. En dyp og murrende magisk tone høres langt der ute i det fjerne. Lyden av stille, dyp joik gir magien i øyeblikket ekstra kraft. På drømmevinger seiler man over stille, månelyse vann som glitrer i gjenskinnet fra stjernehimmelen og nordlys.

Man kan ikke la være å drømme om den reisen man har gjort i livet og som fortsatt beriker livet ens hver eneste dag. Det å nyte en slik magi er en livsreise verdig. En fantastisk reise og en fantastisk opplevelse. Hver dag er en ny magisk tone som spiller livets vakreste toner til ære for kun deg. Det å kjenne på de dype murrende tonene fra et sted langt borte, trekker drømmen i retning av Ultima Thule. Der på grensen mellom fantasi og virkelighet flyter man som en Peter Pan figur over himmelen på drømmevinger. Et sted langt der borte i horisonten ligger de nye dagene. Der et sted ligger undring og ny magi. Et stille sted der drager og løver, ulver og trollmenn bor. Et sted der fremme ligger landet som kun eksisterer i ens eget sinn, den verden som betyr alt for en. I dette landet finnes trygghet og mestring, kamp, gleder og sorger. I dette landet bortenfor grensene til Ultima Thule finnes det lille rommet der du er hersker, konge og magiens trollmann.

Teltet der oppe på fjellet pakkes godt rundt en når dagen langsomt våkner. Det kjennes godt ut å åpne øynene atter en gang. Å kjenne på fjellets veldige hall rundt en samtidig som man ligger godt innpakket i posen sin. Ovnen har blitt lunken og fjellets kraft overtar innsiden av soveposen. Lukten av varm kaffe brer seg i teltet. Drømmevingene glir inn i magiens verden som en gnist som blusser opp og forsvinner. Kaffen rister en tilbake til livet. Vandringen kan fortsette.

Med ny kraft og styrke kjenner man på milene som tilbakelegges. Hver, nye dag er en gave som må forvaltes på beste mulige måte. Endring er nødvendig for å kunne fornye kraften man trenger til å møte stadig nye fjelltopper og horisonter. Vandringen kan gjøres lettere hvis man lar fantasiene få innpass, ved å alliere seg med prinser, konger og trollmenn fra landet bortenfor Ultima Thule. Vandrerstaven er vårt sverd i kampen mot det onde. En kamp som er evig og som kan lettes ved å bruke trollmannens magiske pulver. Ved å plukke de gyldne bærene som viddene gir en, og ved å fange sin mat i viddenes mange vann. Det finnes nok å leve av for den som vet hvordan man sanker den energien som finnes.

På denne vandringen som kalles livet, over vidder og med fjellets godhet rundt en, møter man på myrer, vann og store steiner. Men også små klukkende bekker og livgivende opplevelser som krydrer dagene våre. De tunge steinene og vandring over tunge sorgfulle myrer, blir mye lettere hvis vi av og til stanser og drikker av de klukkende og muntre små bekkene som gir oss av livets vann. De gir en det en trenger for å klare å vandre videre når horisonten virker lengre borte enn noen gang. Man får inn den magien og styrken man trenger for å forstå at vandringen ikke skal ha et mål men at vandringen i seg selv er målet. De skrittene man tar i tunge myrer og i bratte bakker er der for en grunn. De er der for at sverdet skal slipes og kroppen skal styrkes i kampen mot tomrommet. De er der for å minne en på at bakenfor bakkene ligger nye sølvglitrende vann og mektige fosser. Opplevelser som gir en frysninger av glede og opplevelser som fyller en med ærefrykt og undring. Opplevelser som bekrefter at vandringen er meningsfull. Og atter en gang går det mot kveld.

Teltet er ditt ly. Soveposen kan rulles ut og ovnen fylles med den varmen man trenger når man innimellom hviler sin trette, men fornøyde kropp. Viddene man vandrer på er en venn som tross sin mektige magi og veldige tilstedeværelse kjennes trygg og god. Vandringene man tar, stien man følger og naturens store og små undere tar hånden din og leder deg inn i drømmen på ny. På drømmevinger står man i silhuett på en topp. Man skuer utover trollmannens rike. Viddene er mektige som livet selv. Taggene som tegnes i horisonten møter igjen den magiske ilden over himmelhvelvingen. Langt der borte speiler flammen seg i sølvglitrende vann. Man strekker seg ut og løftes oppover av de mektige drømmevingene sine. Man glir over landskapet for å se hva som ligger der borte i horisonten, men man kommer aldri frem for å få vite noe. Fordi viddene ikke vil fortelle. Fordi viddene ikke skal fortelle. Det er ikke mulig å fly så langt frem at man får vite hva morgendagen bringer. Livets vidder skal ikke det. Man skal kun fly over å nyte de opplevelsene disse mektige opplevelsene viddene kan gi. Hver en tue, myr, bakke og stein er en gave. En gave som ligger klar for å oppleves for den som evner å se magien i hvert eneste sekund man vandrer mellom dem.

Et smil flakker over ansiktet ditt. Trollmannen fortsetter å vandre. Trygg og sikker nyter han vært eneste steg. Lukker øynene atter en gang og hører Heiloens langtrukne og litt sorgfulle sang i det fjerne. Sorgtung, ja. Men likevel vet man at det inne i sorgen finnes gnister av liv og glede. Fordi Heiloen vet å fly på sine egne drømmevinger på de viddene som er livet dens.

Bålet varmer fortsatt. Bålet dør aldri ut hvis man vet å legge på mer ved.

Ønsker dere alle en strålende ny dag og en fantastisk luciadag.

Mvh Willy

#drømmevinger #drøm #virkelighet #livet #vandring #fjell #vidde #magi #varme #endring #livsstil #asperger #kjærlighet #trollmannen

2 kommentarer

Drøm og virkelighet, Livet sånn generelt02.11.201810.02.2019

Alien being – Slike som oss

Slike som meg hører ikke til noen plass. Slike som meg klarer seg ikke i selskap med andre. Dem som trives i store grupper og glade sosiale settinger.

Slike som meg har alltid vært utskuddene som ligger som vissent gress i en grøft. Våt, kald og alene. Slike som meg slukker lysene på Halloween fordi smilet stivner i møte med glede.

Slike som meg vil ikke ha noen nær. Fordi det forplikter å måtte føle at man må glede andre hele tiden. Slike som meg klarer ikke å smile med hjertet. Slike som meg vil stadig frykte lyset i grupper. Gledeslys blir til sinte lyn som treffer eksistensen min.

Slike som meg frykter andres forventende smil og latter. Slike som meg ler uten å le. Slike som meg er klovner som gråter bak teppet, men spøker når teppet går opp.
Slike som meg vil helst sveve alene i en sky av stillhet rundt meg.

Slike som meg blir folk usikre på. Og slike som meg vet det godt. Slike som meg blir slik som meg fordi det faktisk er sånn. En vond sirkel der slike som meg langsomt forsvinner i slukens virvel.

Slike som meg liker alle. Men slike som meg er det ingen som liker. I alle fall i mitt stille sinn er det opplest og vedtatt. Slike som meg vil aldri forstå, at urettferdighet ikke kan repareres for alle. At sår noen ganger er banesår. Tenker man noen gang på det når man kaster ut ting?

Slike som meg lever. Men hvordan vi lever vet bare vi selv. Slike som meg kunne like godt levd i en annen tid eller et annet sted. Slike som meg er en alien being, svevende lysår borte.

Slike som meg er en pest og en plage, for alle som ikke kan se ensomhet. En plage for dem som alltid er glade og tar god plass der de baner seg vei. Slike som meg kan godt trå til side, å ikke ta plass, selv om vi gjerne vil. Slike som meg orker ikke kjempe, fordi andre trenger å skinne mer enn oss selv.

Slike som meg har blitt sparket og slått av urettferdighetens bøllete vesen. Slike som meg tar det med oss videre og blør fordi det ikke preller av slik det burde.

Slike som oss, er røyk i sterk vind, forsvinner hurtig til himmelens skyer. Man vet at man er der, men ser oss ikke før skyen slipper sine tårer ned. Ned i en annen grøft, der vissent ugress er ferd med å dø. Et uttørket liv som trenger de livsviktige dråpene fra slike som oss.

Slike som oss vil alltid være der, sterke sammen i ensomhet. Slike som oss vil få livet i gave slik at vi kan hjelpe hverandre i å bli forstått. Slike som oss vil dessverre bli flere fordi verden er kald og øde.

Slike som oss, vi med sosial angst, vil kun forsøke å leve og bli forstått. Jeg håper en dag at våre tanker blir sterke, slik at vi kan gjøre det vi egentlig vil. At det å kunne smile og le med hjertet vil være ekte i sammen med andre. Ekte er smilet og ekte er latteren, men usikkerhet til egen person er altoverskyggende. Ulogisk i sin form, men like fullt som glødende kull inne i oss.

Slike som oss er det alt for mange av.

Mvh Willy

#tanker #livet #helse #angst #sosialangst #følelser #psykisk #psykiskhelse #empati #sorg

4 kommentarer

Drøm og virkelighet, Livet sånn generelt30.10.201810.02.2019

Min øde øy

Langt der borte et sted, ute i horisonten, høres suset av bølgene i det fjerne. Lett blandet med en indre ro samtidig som man kjenner den varme gode brisen bre seg rundt kroppen, høres lyden av en båtfløyte. Først langt vekke. Så nærmere og nærmere.

Den øde øyen der jeg er er ligger langt ute i Stillehavet. Øyen er formet som en hestesko med lett jungel foran høye klipper som pakker inn en liten strand. Beskyttende pakker palmene og fjellet inn den lille hvite strandlinjen. Inne i lagunen som på det meste er ti, tolv meter dyp og sterkt grønnfarget på grunn av sandbunnen, yrer det av ulike fiskearter. Middag, lunch, og til snacks er dem relativt lett å få på kroken. Tilbehøret består av ulike frukter høstet fra de mange velsmakende vekstene bak meg.

Den eneste veien inn er gjennom den smale åpningen noen hundre meter utover mot vest. Det kjennes perfekt ut å sitte her å la solnedgangene vugge meg i søvn i hengekøyen som er godt festet mellom palmene. Et hjemmelaget tarp i bast er flettet over meg og utgjør taket over hengekøyen. Ikke fordi jeg hadde trengt det da det sjeldent regner her. Mer fordi det er litt koselig.

Klukkingen av en liten bekk med rennende friskt ferskvann blander seg med den evige susingen av bølgene som litt lat brer seg rolig innover den kritthvite stranden. Lyden av båtfløyten i det fjerne synes nærmere nå. Muligens noen kommer? Det passer meg veldig dårlig der jeg litt urolig speider mot havet der ute. Jeg ser ingenting.

Et lite dunk høres bak meg og jeg snur meg. Lyden av kokosnøtter som lander i sanden er velkjent og beroligende. Jeg bøyer meg og plukker opp nedfallet. Litt som i livet ellers liker jeg å ta vare på dem som faller. Dem som ikke lenger klarer å holde seg fast. Det gir meg noe fint inne i hjertet mitt.

Det er klart at den lille stranden har sine stormer i blant. Da blåser det gjerne friskt over toppene bak meg og bølgene tordner mot meg fra det store havet der ute. Litt som verden er. Der det store ukjente og dype havet knuser mot sjelen til den lille øyen. Truende. Krevende. Full av forakt for meg og de som er litt annerledes. Båtfløyten durer og lager en dypere lyd nå. Det kjennes ut som om været snur. Det er blitt kaldere. Fargen på vannet i den lille lagunen er blitt mer blå. Det er forskjell fra i går. Det kjennes kaldere. Jeg hutrer litt og kjenner på den plutselige endringen.

Langsomt går jeg langs vannkanten. Sanden er fortsatt varm rundt beina mine. Luften er klar, men temperaturen har sunket. Litt som ellers i verden. Det er derfor jeg er her på denne kjære lille øyen min. Langt ute i Stillehavet. Fordi havet alltid beveger seg. Fordi jeg trenger stillheten i den evige lyden havet produserer. Fordi jeg trenger trær og fjell til å bre sine myke armer rundt meg. For å passe på meg når jeg er bekymret for stormene som herjer langt der ute i havet. Det store havet som for meg representerer verden.

Duringen fra båtmotoren kommer stadig nærmere. Vinden har økt kraftig nå. Rister i meg. Langsomt tvinger jeg øynene opp. Sakte åpner jeg øynene. Ser ingen båt, bare mobiltelefonen som rister på nattbordet. River meg ut av min drøm. Min øy der sjelen min kunne finne ro. Der uforstand, hat og indre uro ikke eksisterte i et varmt og forståelsesfullt klima, sklir ut i intet.

Jeg reiser meg tungt og rusler i dusjen. Tropisk regn treffer naken hud og sjel. Varmer. Jeg lukker øynene og i et ørlite øyeblikk er jeg tilbake på øyen. Jeg blir stående lenge mens det tropiske varme regnet langsomt vekker meg opp til en ny dag. Regnet blander seg med tårene som usynlig renner nedover kinnet mitt. Ingen gråt. Ingen lyd. Ingen hjerteskjærende grimaser. Bare en visshet om urettferdigheten der ute.

Vannet begynner å bli kaldere. En speiling av hvordan verden oppleves. Jeg kjenner at tristheten truer min eksistens. Truer mitt ønske om å gi av meg selv. Jeg ser i speilet og kjenner på alle feilene jeg selv gjør. Alle valgene jeg trodde var riktige, har har preget ansiktet mitt. Usikkerhet er hugget inn i hver eneste fure i ansiktet. Følelsen av å ha mislyktes henger over skuldrene mine som blylodd. Fordi mine varme hender ikke var nok. Fordi andre mente annet.

Mine varme hender trumfer ikke verdens realisme og progressiv utvikling på et stadig mer urolig hav. Et hjerte slutter ikke å gi fordi det møter motstand, men et hjerte trenger blod for å leve. For å kunne gi livskraft til det hendene mine kan gi.

Jeg smiler bredt til speilet for å forsøke å lure tårene mine til å snu. Uten hell. Jeg skylder på rusk i øyet. Jeg smiler også fordi jeg også i dag mønstrer på verdens beste båt med verdens beste og mest kunnskapsrike mannkap rundt meg. Alle med tanken om å gi. Alle med kunnskapen til å navigere i opprørt farvann. Alle med hender og hjerte fyllt med varme. De vet at de får sin lønn i himmelen.

Et lite øyeblikk tenker jeg på øyen min. Der vannet nå er kaldt og blått. Der lagunen er forurenset med brunt illeluktende vann. Litt som hat flytende i en stadig kaldere verden. En verden der kunnskap ikke lenger betyr noe. En verden der mangel på forståelse og kjærlighet er erstattet med kynisme og progressiv utolmodighet godt kamuflert under fremskritt og utvikling. En verden der fake nyheter trumfer naiviteten til dem som bor på øde øyer.

En lang dag er over. En dag fylt med gode møter og varme. En dag der min egen utilstrekkelighet ikke fikk dominere. Likevel en dag der undertoner av mistro og uroligheter flyter som plastsøppel i stillehavet. Jeg ligger i sengen og skriver. Dagen har vært lang.

Tilbake på øyen vandrer jeg langs kritthvit strand. Varmen stiger opp fra temperert glassklart vann grønn på farge. Drømmeøyen. Kroppen min glir langsomt ned i vannet. Jeg holder pusten og lar varmen fra det våte element pakke inn hver centimeter med hud på kroppen min. Hver dråpe skinner i sjelen min og får meg til å smile under vann. Tusenvis av fisk og dyr i alle REGNBUENS FARGER forskjønner og beriker sjelen min. Aksept og forståelse mot alle i denne verden er viktig for meg. Det varmer hjertet mitt. Naivt. Ja. For meg livgivende blod.

Jeg glir inn mot stranden og legger meg på rygg. Over meg skinner den varme solen og i regnskyene der ute i havet brer en kraftig regnbue seg over øyen. Bare for å minne meg på at kjærlighet er universell. For å lyse opp mørke rom og mørke hjerter slik at troll sprekker i eget hat. Det ER gull i enden av regnbuen.

Jeg stirrer opp mot himmelen. Lurer på hva som finnes der oppe. Bak skyene. Bak uendeligheten. På evighetens egen øde øy der horisonten bak ikke finnes. Den øyen skal jeg en dag reise til. Finne universets øde øy der varmen pakker inn hjertet litt og gir meg nytt håp. Der stillhetens hav kun gir kosmiske bølger og den eneste lyden er av stjernestøv som suges inn i sorte hull. Der tårer ikke felles av sorg, men av glede. Der kunnskap og uenighet brukes til felles utvikling og fremgang, ikke til å omformes til å passe egne interesser i egoismens og selvhevdelsens agenda.

En dag. Ikke nå. Hendene mine er fortsatt varme. Hjertet mitt er fortsatt smilende. Naiv fortsatt? Ja. Men så lenge hjertet fortsatt pumper kjærlighet til en verden rundt meg, få er min trygghet her. Så nyter jeg min øde øy. Naiv? Selvsagt. Må det. Vil være det. Trenger å være det.

Hvis ikke kan man mønstre av arken og ta plass i en annen båt. En båt som liker å navigere i urolig farvann. I farvann der brunsvidd forurenset og iskaldt vann dominerer. Et farvann der det moralske kompasset ikke virker og der feilnavigering unnskyldes med nødvendigheten av fremskritt og det å kvitte seg med unødvendig ballast. En ballast der det ikke er plass til annerledeshet, der kunnskap endres til fordel for agenda, der dem som ikke bidrar til kapital, bør få gå planken.

Så her ligger jeg. Drømmer om en fjern øy langt ute i stillhetens hav. Der skal jeg reise. En gang. Duren fra en båt høres i det fjerne. Lyden kommer stadig nærmere.

Mvh Willy

#hat #himmelen #empati #psykiskhelse #sorg #angst #depresjon #fornuft #leve #fantasi #virkelighet #drømmer #respekt #kunnskap #fakenews #verden

4 kommentarer

Drøm og virkelighet, Livet sånn generelt14.09.201810.02.2019

Ugress

Jeg hører ikke hjemme her. Jeg føler meg ikke vel
Jeg kjenner på skjelvende celler i kroppen som forteller meg om hvor lite man er ønsket. Ubehaget stiger opp fra et mørkt dyp et sted inne i hodet, men det kjennes som om det sveiper innom magen og brystet først. En slags tung og ubehagelig følelse av å være femte hjul på vognen. Ubrukelig, uønsket og til overs.

Man vet at det eneste som nytter er å møte frykten, men det hjelper lite når logikken og kunnskapen slås ned og knuses av stemninger man ikke er herre over. En ufornuft man ikke klarer å styre.

Ta deg sammen! Sorry, no can do. Å bare hoppe i det virker forsterkende på frykten og hinderet blir effektivt og nådeløst for høyt.

Klokken går, sekundene tikker. Må jeg gjennom denne dritten? Må jeg være her? Må jeg være tilstede på en plass der alle nerver og fibre i kroppen forteller meg at jeg er uønsket? Noen ganger er det vel best å flykte. Noen ganger kan det være greit å finne på en unnskyldning? Eller?

Jeg vet svaret. Jeg trenger ikke å bli godtatt av alle. Jeg trenger ikke at alle skal like meg. Jeg trenger å forstå at det er greit. Jeg lever faktisk godt med det. Det jeg ikke klarer like greit er å forstå hvorfor. Hva er det som gjør at jeg føler? Hva er det som gjør at det er vondt? Jeg vet ikke. Og jeg vet ikke hvorfor jeg trenger å fundere på det.

Kan hende at det handler om så store ulikheter og kulturelle forskjeller mellom mennesker at empati ikke trumfer kalde harde såkalte fakta? Kan hende at tiden da fremgang og utvikling som kom fra diskusjoner om ulikheter og uenigheter er forbi? Der løsninger ble skapt ved at ulike veier ble utprøvd? Kan hende konsensus kun er plantet på solsiden av hagen? Der er således forskjell på kultiverte fine blomster og ugresset som vokser vilt bak huset, i skyggen.

Frykten er usynlig. Reaksjonene som gjør en stille råder. Har herredømme over det som er. Selvsagt blir ordene som ytres til piskeslag der ugresset er det som skal bort. Det er ikke plass til løvetann i en ordnet hage. Det er ikke engang plass til de villrosene som vokser utenfor hagen. De som ikke lenger fulgte gartnernes råd om å bli stusset til å passe inn. Vingeklippet for meninger som passet dårlig inn som gjødsel og næring til de vakreste og sterkeste rosene. Nå er de bare klunger.

Selv om det var de som ble plantet med rette. Med ild og overbevisning om hva som var det rette å gjøre. Det var til slutt dem som fikk beholde de vakreste fargene. Men ikke livet. Til det tilhørte de feil busk, feil jord, feil gruppe.

Kan hende jeg føler for sterkt? Kan hende frykten skal vinne over ønsket om nytenkning og innovasjon? Kan hende at man bare skal snu seg å vandre videre? Kan hende man burde stå på en fjelltopp, helt alene, skue ut over kongeriket og si “alt dette er mitt”. Kan hende man skal gjøre det motsatte.

Klokken går. Sekundene tikker. På tide å møte frykten?
Vet ikke. Flammen er høyere enn noen gang, men samtidig sendes det regntunge dråper tungt nedover det bålet som engang tentes med et håp om at villrosene, og ugresset skulle få nok varme til å bidra med vekst og energi i en hage som burde være åpen for alle som brant for helheten. Der roser sto sammen med tistler, der blodbøk vokste sammen med løvetann, der myrull og brennesle fikk like mye omsorg, aksept og forståelse som de andre.

Man trekker pusten tungt. Setter den ene foten foran den andre. Så går man videre. Egentlig med en stor sorg i hjertet. Med røyklukten fra et døende bål bak meg. Vil ikke. Må ikke, men hva annet kan man gjøre?

Sekundene tikker. Minuttene går. Noen visner, andre består. I hagen vokser kun de som får næring.

Ta vare på hverandre

Mvh Willy

#tilhørighet #empati #helse #motivasjon #inaktivitet #bryseg #psykiatri #angstlidelser #psykiskhelse #helsefordeler

2 kommentarer

Drøm og virkelighet, Livsstilsendring03.07.201810.02.2019

Landsbykongen

Landsbykongen kalte de ham. Den forbanna verdensmesteren som trodde han kunne alt. Han sto der i gamlebyen i en av Athens sidegater og lekte med et gullkjede mellom fingrene. Han var en av dem som sto frem i gjengen på hjørnet her rundt den lille kafeen et steinkast over Plaka. Med sitt lange lyse hår og brede skuldre sto han der som en tydelig skikkelse. Det var tydelig hvem som bestemte i gjengen. Han hadde alltid bestemt. Han var den naturlige lederskikkelsen.

De andre sto litt rundt og nærmest bare svevde rundt ham. Klare til å løpe eller utføre selv den mest idiotiske ordren han gav. Han så alvorlig ut, og han så sint ut. Og fordi som kjente ham så var han en sint mann i tidlig 50 årene. En kloning fra en annen tid. En som aldri kom seg forbi de harde 80 åra der festing og moro var en del av dagliglivet. Da han var kongen. Han var den alle så opp til og lot seg lede av. En sterk ung mann med en selvtillit ut av en annen verden. Han ble imidlertid igjen der. I 80 tallet, der han klarte å være seg selv.

Samtidig kom tiden krypende som en slange inn i paradiset hans. Han så det skje, men brydde seg ikke. Han trodde ikke det ville bety noen ting for hans posisjon eller evne til å lede gjengen sin. Helt til den dagen da tiden viste ham at endring hadde skjedd rett foran øynene hans. Hans møte med innovasjon, nytenkning og en verden der gamle menn og kvinner ikke lenger var landsbyens konger og dronninger. Og han som landsbykonge var ikke lenger så populær lenger blant innbyggerne. I stedet ble han sett på som en litt rar og annerledes skrue som fortsatt nektet å la lyse lange lokker falle selv om han måtte investere i farge en gang i måneden. Det kunne ikke skjule elvedalene som var hugget inn i ansiktet hans. Skapt av den tiden han ikke så kom og gikk og kom igjen.

Likevel sto han der fortsatt. Sammen med de få som var litt lik ham. Som antagelig var de eneste som holdt liv i den lille utekafeen der i utkanten av Athen. Bak det moderne og pulserende livet som dundret forbi lengre nede. Man kunne se oppover mot knausen som de gamle herskere og Guder lot bygge i en helt annen tid. Den gang selve veien opp til Akropolis var brolagt med gylden marmorstein som glinset i den Greske solnedgangen. Landsbykongen tittet oppover mot Akropolis, lot blikket gli forbi knausen som på folkemunne ble kalt for pusher hill. Og lot blikket gli videre ut i tomme intet. Lyden av greske folketoner spredte seg forsiktig ut fra et sted bakom bakenfor. Lavmælt, stille blandet folketonene seg med mer moderne rytmer fra Bruno Mars fra utelivet litt nedenfor og bortenfor Plaka. Tonene druknet stille i en slags tidløs suppe og forsvant i suset fra kvelden som langsomt senket seg over gullkjedet til landsbykongen. Kanskje de gamle gudene nå var klar til å trekke seg tilbake. Kanskje de gamle gudene endelig kunne la håret falle og gullkjedet kunne legges i skuffen.

Men landsbykongen og hans nærmeste vasaller holder fortsatt stand. De klarer ikke å ta til seg de nye tidene. De klarer ikke å forlate det trygge som er, til noe som man ikke kjenner. Endring gjør vondt. Av og til er det imidlertid nødvendig. Det er nødvendig for dem av oss som vil elske tiden. For de av oss som finner gleden i det nye. For de av oss som finner endring som en livskraft. For de av oss som trenger denne livskraften for å kunne puste, leve, nyte og elske. La endring og innovasjon bli til det som er nytt og livgivende. La tiden få lov å leke seg med klokkene som ringer inn fremtid og nytenkning. La oss finne dette sammen fordi endring nødvendigvis ikke er av et onde, men av noe som gir oss muligheter til å finne kilden til nytt liv. Alt vi går igjennom er ikke alltid vellykket, men for å finne ungdomskilden som landsbykongen aldri ville lete etter, så må man kanskje vandre inn i gater man aldri har vært i før. Klart det kan være tøft, og til og med en omvei mot Akropolis nye høyder. Klart noen vil føle ubehag ved å vandre forbi pusher hill. Klart at noen må forlate noe kjent og kjært. Men det er ikke farlig å åpne dører. Man vet bare ikke alltid hva som er bak. Det som imidlertid er helt sikkert er at hvis man aldri åpner døren så vil man heller aldri finne ut hva som er bak den. Kan hende det er starten på et helt nytt liv?

I det jeg sitter der og kikker opp mot den lille utekafeen der landsbykongen i sin ermeløse t skjorte står, slår det meg med ett. Hvor mange landsbykonger er det ikke rundt omkring? Jeg tar en slurk av ouzoen og snur meg mot lysene fra Athens moderne bydeler og reiser meg rolig opp. Jeg betaler og kaster et siste blikk opp mot turistlysene på Akropolis. Landsbykongen tar med seg vasallene sine og forsvinner inn i mørket bak den lille utekafeen. Jeg ser dem aldri igjen.

Jeg sukker tungt, men med lett sinn. Fønvindene og de gode luktene fra utekafeene der nede på Plaka slår imot meg og jeg tenker på at her har noen funnet ungdomskilden. De gamle høvdinger har forstått at den gamle kulturen kan leve hånd i hånd med den nye. De kan lære av hverandre og de kan gjennom samarbeid finne nytt liv og ny glede.

Jeg trakker rolig nedover med bestemte skritt for å slå følge med dem.

Mvh Willy

#Gammelt #hverdagsaktiv #livsstilsendring #moderne #endring #ny #landsbykongen #høvdinger #Ungdomskilden #forandring #kultur #holdninger

0 kommentarer