Langt der borte et sted, ute i horisonten, høres suset av bølgene i det fjerne. Lett blandet med en indre ro samtidig som man kjenner den varme gode brisen bre seg rundt kroppen, høres lyden av en båtfløyte. Først langt vekke. Så nærmere og nærmere.
Den øde øyen der jeg er er ligger langt ute i Stillehavet. Øyen er formet som en hestesko med lett jungel foran høye klipper som pakker inn en liten strand. Beskyttende pakker palmene og fjellet inn den lille hvite strandlinjen. Inne i lagunen som på det meste er ti, tolv meter dyp og sterkt grønnfarget på grunn av sandbunnen, yrer det av ulike fiskearter. Middag, lunch, og til snacks er dem relativt lett å få på kroken. Tilbehøret består av ulike frukter høstet fra de mange velsmakende vekstene bak meg.
Den eneste veien inn er gjennom den smale åpningen noen hundre meter utover mot vest. Det kjennes perfekt ut å sitte her å la solnedgangene vugge meg i søvn i hengekøyen som er godt festet mellom palmene. Et hjemmelaget tarp i bast er flettet over meg og utgjør taket over hengekøyen. Ikke fordi jeg hadde trengt det da det sjeldent regner her. Mer fordi det er litt koselig.
Klukkingen av en liten bekk med rennende friskt ferskvann blander seg med den evige susingen av bølgene som litt lat brer seg rolig innover den kritthvite stranden. Lyden av båtfløyten i det fjerne synes nærmere nå. Muligens noen kommer? Det passer meg veldig dårlig der jeg litt urolig speider mot havet der ute. Jeg ser ingenting.
Et lite dunk høres bak meg og jeg snur meg. Lyden av kokosnøtter som lander i sanden er velkjent og beroligende. Jeg bøyer meg og plukker opp nedfallet. Litt som i livet ellers liker jeg å ta vare på dem som faller. Dem som ikke lenger klarer å holde seg fast. Det gir meg noe fint inne i hjertet mitt.
Det er klart at den lille stranden har sine stormer i blant. Da blåser det gjerne friskt over toppene bak meg og bølgene tordner mot meg fra det store havet der ute. Litt som verden er. Der det store ukjente og dype havet knuser mot sjelen til den lille øyen. Truende. Krevende. Full av forakt for meg og de som er litt annerledes. Båtfløyten durer og lager en dypere lyd nå. Det kjennes ut som om været snur. Det er blitt kaldere. Fargen på vannet i den lille lagunen er blitt mer blå. Det er forskjell fra i går. Det kjennes kaldere. Jeg hutrer litt og kjenner på den plutselige endringen.
Langsomt går jeg langs vannkanten. Sanden er fortsatt varm rundt beina mine. Luften er klar, men temperaturen har sunket. Litt som ellers i verden. Det er derfor jeg er her på denne kjære lille øyen min. Langt ute i Stillehavet. Fordi havet alltid beveger seg. Fordi jeg trenger stillheten i den evige lyden havet produserer. Fordi jeg trenger trær og fjell til å bre sine myke armer rundt meg. For å passe på meg når jeg er bekymret for stormene som herjer langt der ute i havet. Det store havet som for meg representerer verden.
Duringen fra båtmotoren kommer stadig nærmere. Vinden har økt kraftig nå. Rister i meg. Langsomt tvinger jeg øynene opp. Sakte åpner jeg øynene. Ser ingen båt, bare mobiltelefonen som rister på nattbordet. River meg ut av min drøm. Min øy der sjelen min kunne finne ro. Der uforstand, hat og indre uro ikke eksisterte i et varmt og forståelsesfullt klima, sklir ut i intet.
Jeg reiser meg tungt og rusler i dusjen. Tropisk regn treffer naken hud og sjel. Varmer. Jeg lukker øynene og i et ørlite øyeblikk er jeg tilbake på øyen. Jeg blir stående lenge mens det tropiske varme regnet langsomt vekker meg opp til en ny dag. Regnet blander seg med tårene som usynlig renner nedover kinnet mitt. Ingen gråt. Ingen lyd. Ingen hjerteskjærende grimaser. Bare en visshet om urettferdigheten der ute.
Vannet begynner å bli kaldere. En speiling av hvordan verden oppleves. Jeg kjenner at tristheten truer min eksistens. Truer mitt ønske om å gi av meg selv. Jeg ser i speilet og kjenner på alle feilene jeg selv gjør. Alle valgene jeg trodde var riktige, har har preget ansiktet mitt. Usikkerhet er hugget inn i hver eneste fure i ansiktet. Følelsen av å ha mislyktes henger over skuldrene mine som blylodd. Fordi mine varme hender ikke var nok. Fordi andre mente annet.
Mine varme hender trumfer ikke verdens realisme og progressiv utvikling på et stadig mer urolig hav. Et hjerte slutter ikke å gi fordi det møter motstand, men et hjerte trenger blod for å leve. For å kunne gi livskraft til det hendene mine kan gi.
Jeg smiler bredt til speilet for å forsøke å lure tårene mine til å snu. Uten hell. Jeg skylder på rusk i øyet. Jeg smiler også fordi jeg også i dag mønstrer på verdens beste båt med verdens beste og mest kunnskapsrike mannkap rundt meg. Alle med tanken om å gi. Alle med kunnskapen til å navigere i opprørt farvann. Alle med hender og hjerte fyllt med varme. De vet at de får sin lønn i himmelen.
Et lite øyeblikk tenker jeg på øyen min. Der vannet nå er kaldt og blått. Der lagunen er forurenset med brunt illeluktende vann. Litt som hat flytende i en stadig kaldere verden. En verden der kunnskap ikke lenger betyr noe. En verden der mangel på forståelse og kjærlighet er erstattet med kynisme og progressiv utolmodighet godt kamuflert under fremskritt og utvikling. En verden der fake nyheter trumfer naiviteten til dem som bor på øde øyer.
En lang dag er over. En dag fylt med gode møter og varme. En dag der min egen utilstrekkelighet ikke fikk dominere. Likevel en dag der undertoner av mistro og uroligheter flyter som plastsøppel i stillehavet. Jeg ligger i sengen og skriver. Dagen har vært lang.
Tilbake på øyen vandrer jeg langs kritthvit strand. Varmen stiger opp fra temperert glassklart vann grønn på farge. Drømmeøyen. Kroppen min glir langsomt ned i vannet. Jeg holder pusten og lar varmen fra det våte element pakke inn hver centimeter med hud på kroppen min. Hver dråpe skinner i sjelen min og får meg til å smile under vann. Tusenvis av fisk og dyr i alle REGNBUENS FARGER forskjønner og beriker sjelen min. Aksept og forståelse mot alle i denne verden er viktig for meg. Det varmer hjertet mitt. Naivt. Ja. For meg livgivende blod.
Jeg glir inn mot stranden og legger meg på rygg. Over meg skinner den varme solen og i regnskyene der ute i havet brer en kraftig regnbue seg over øyen. Bare for å minne meg på at kjærlighet er universell. For å lyse opp mørke rom og mørke hjerter slik at troll sprekker i eget hat. Det ER gull i enden av regnbuen.
Jeg stirrer opp mot himmelen. Lurer på hva som finnes der oppe. Bak skyene. Bak uendeligheten. På evighetens egen øde øy der horisonten bak ikke finnes. Den øyen skal jeg en dag reise til. Finne universets øde øy der varmen pakker inn hjertet litt og gir meg nytt håp. Der stillhetens hav kun gir kosmiske bølger og den eneste lyden er av stjernestøv som suges inn i sorte hull. Der tårer ikke felles av sorg, men av glede. Der kunnskap og uenighet brukes til felles utvikling og fremgang, ikke til å omformes til å passe egne interesser i egoismens og selvhevdelsens agenda.
En dag. Ikke nå. Hendene mine er fortsatt varme. Hjertet mitt er fortsatt smilende. Naiv fortsatt? Ja. Men så lenge hjertet fortsatt pumper kjærlighet til en verden rundt meg, få er min trygghet her. Så nyter jeg min øde øy. Naiv? Selvsagt. Må det. Vil være det. Trenger å være det.
Hvis ikke kan man mønstre av arken og ta plass i en annen båt. En båt som liker å navigere i urolig farvann. I farvann der brunsvidd forurenset og iskaldt vann dominerer. Et farvann der det moralske kompasset ikke virker og der feilnavigering unnskyldes med nødvendigheten av fremskritt og det å kvitte seg med unødvendig ballast. En ballast der det ikke er plass til annerledeshet, der kunnskap endres til fordel for agenda, der dem som ikke bidrar til kapital, bør få gå planken.
Så her ligger jeg. Drømmer om en fjern øy langt ute i stillhetens hav. Der skal jeg reise. En gang. Duren fra en båt høres i det fjerne. Lyden kommer stadig nærmere.
Mvh Willy
#hat #himmelen #empati #psykiskhelse #sorg #angst #depresjon #fornuft #leve #fantasi #virkelighet #drømmer #respekt #kunnskap #fakenews #verden
Fint skrevet! 🙂
<3
= livet: 🙂 takk for hjerte
Marleen: tusen takk 🙂