Velkommen til min blogg. Jeg er utdannet Ergoterapeut og Hypnoterapeut.
Jeg jobber 100% som Ergoterapeut i kommunen og har eget firma som tilbyr hypnoterapi, EFT , Livscoaching, foredrag og mer både til privatpersoner og til bedrifter.
Jeg er levende opptatt av å hjelpe andre mennesker til et bedre liv og bedre helse på deres egne premisser.
Jeg elsker å være i aktivitet og da særlig løping i gledestempo og jeg elsker å bidra til at andre også kan få de samme opplevelsene der livet kan leves til max!
Jeg skriver mye om hverdagsaktivitet og mental trening og endring gjennom hypnoterapi og ikke minst om hva vi mennesker kan bidra med for å gjøre verden til et litt bedre sted.
Som noen av dere kanskje vet så er jeg Hypnoterapeut i tillegg til Ergoterapeut. Denne kombinasjonen er uslåelig når det gjelder å kunne gi mine klienter en bedre hverdag.
Hypnose er en helt naturlig tilstand som alle er i hver eneste dag og som er helt ufarlig så lenge denne blir brukt av kvalifisert terapeut. Hypnoterapi er terapi gjort under hypnose og er særlig effektivt når det gjelder å endre fastlåste mønstre i det ubevisste sinnet vårt.
Hypnose har vært forbundet med mye negativitet, men brukes nå i større og større omfang blant leger, psykologer og annet helsepersonell som meg selv i en klinisk setting. Det finnes nå svært mye og god forskning på hypnosens terapeutiske kvaliteter og hvor effektivt denne formen for terapi er.
Jeg startet Øygarden Senter for Klinisk Hypnose for drøyt 2 år siden og har behandlet og hjulpet mange med mange ulike utfordringer som angst, depresjon, uvaner, livsstilsendring, prokrastinering, avhengighet og mye, mye mer.
Jeg gjør alle mine behandlinger online dersom ikke annet er avtalt og da når jeg jo over hele verden. Jeg har svært gode resultater og er selvsagt veldig glad for å ha hjulpet mange både innen kjendisnorge og blant andre som jo har hatt behov for hjelp.
Nå har jeg sagt litt om hva jeg driver med for tiden og så er det selvsagt moro å kunne høre litt om dere har forsøkt hypnose/hypnoterapi noen gang og hvilken effekt dette hadde på deg? Sleng gjerne inn en kommentar under.
Jeg ønsker dere alle en strålende fin julefeiring!
Kronisk eller langvarig sykdom innebærer for de fleste at livet endres helt. Det å leve med dette påvirker ikke bare en selv og sin kropp, men også i høyeste grad psyken.
Mange sliter med skam og dårlig samvittighet i tillegg til kroppslige faktorer. Psykiske lidelser i tillegg til kroniske og alvorlig sykdom kan til og med forverre symptomene som ligger i bunn.
Svært mange kjemper seg igjennom dette og lever en daglig kamp mot smerter, psyke og relasjonsmessige utfordringer da det ofte er svært lange ventelister for såkalt ikke akutt psykisk behandling.
Mange blir i tillegg aldri tilbudt hjelp for psyken. Det synes som om det dessverre eksisterer et stort gap mellom psyke og soma i den praktiske verden i helsevesenet.
En helhetlig tilnærming og forståelse er dessverre ikke nok. Det må handling til som viser seg i praksis og som umiddelbart ivaretar forebyggende tiltak for dem som trenger dette. Praktiske tiltak og rask tidlig intervensjon er også for lite dersom det ikke arbeides tverrfaglig, tverretatlig og gis ressurser til dette gjennom tverrpolitisk enighet.
Vi har et ansvar for våre medmennesker!
Willy Marthinussen Hypnoterapeut og livscoach
Innlegget i dag retter seg i første rekke mot alle middelaldrende mennesker som opplever seg selv lett overvektig, utrent og umotivert, men samtidig er frisk og oppegående. Og som av ulike grunner ikke helt er kommet dit at man orker å komme i gang med det å bevege seg mer i hverdagen.
Trening kan innebære lange og tunge økter – eller det kan være korte og lette økter der man knapt nok blir andpusten. Hva som er best kommer ofte an på hva som er målet.
Hvis målet er å løpe konkurranse, nå mål innen idrett eller å definere seg som godt til topptrent innenfor mosjonsklassene, er det viktig med mye og riktig trening tilpasset deg selv som individ.
Hvis derimot målet er å få bedre helse, komme i litt bedre form, leve sunt og ha det godt med seg selv, kanskje ta av litt både her og der, så trenger man egentlig ikke satse som en toppidrettsutøver for å oppnå gode nok resultater.
Som jeg har nevnt tidligere på bloggen er det mange måter å få komme seg i gang på. Det viktigste er at man vil dette. Og hvis man ikke vil/klarer så bør man spørre seg hva som stanser deg fra å begynne. Hvis ikke man vil overhodet så er jo saken klar, men hvis man er kommet så langt at man leser dette innlegget så har nok tanken om endring allerede har plantet seg i underbevisstheten.
Vel, en god ting er jo da at man i hvert fall underbevisst er klar til å starte med i alle fall et eller annet. Den dårlige nyheten er at dette krever en viss innsats fra deg selv, men den gode nyheten er at dette kan gjøres mye, mye enklere enn å slite seg frem mil etter mil på landeveien, iføre seg kompresjonstøy og kjøpe seg sykkel til mange tusen eller det å kjøpe medlemskap på treningssenteret.
Som sagt så kommer det helt an på både egne mål og egen grad av motivasjon. Man må gjerne gjøre alt overnevnte under kyndig veiledning av fagfolk som kan rettlede deg i trening.
Min erfaring er at særlig menn i min egen alder altså middelaldrende, ikke har overvettes lyst til å besøke et treningsstudio eller føle seg beglodd ute langs veien – og dette av ulike grunner.
Nettopp av denne grunnen unngår man å komme seg i gang med aktiv trening i hverdagen.
For å gå tilbake til begynnelsen her med ordene middelaldrende, lett overvektig, umotivert og definitivt utrent. Hva skal til?
Mitt konkrete forslag basert på erfaringen jeg selv har til denne gruppen, er at man oppsøker sin fastlege for å få en grundig helsesjekk der man forklarer at man ønsker å starte med et sunnere liv. Er du usikker på om dette er sunt i forhold til eventuelle hjertelidelser så ta dette opp med legen din.
Allerede her har man eliminert en av de viktigste grunnene til at man ikke kommer i gang, nemlig frykten for å bli rammet av skader når man starter med fysisk aktivitet. Dette vil legen din kunne trygge deg på.
Så tar vi for oss dette med treningsstudio. Det er ingen tvil om at dette er en god ide og at man her kan få kyndig veiledning når man starter. Problemet for mange og da spesielt menn er at uansett hvordan man legger frem at dette er en god ide, så får man ikke alle til å gå dit. Treningsstudioene vet dette og mange har egne opplegg for å hjelpe folk med dette. Likevel er det mange – for mange, som heller velger vekk trening enn å gå på treningsstudio. Samme grunnen er nærmest opplest og vedtatt når det gjelder løping ute. Selv hadde jeg det på denne måten og synes det var en avgrunn å venne meg til at folk så meg når jeg jogget ute. Trøsten er at det går over – det blir bedre etter hvert som man også blir i bedre form.
Jeg selv løste dette ved å benytte meg av såkalt HIIT – Høy intensiv intervall trening.
Argumentet med at jeg ikke har tid til å trene falt sammen umiddelbart og i forhold til effekt så viser forskning helt klart at denne type trening absolutt har noe for seg – og her er den gode nyheten – SPESIELT for lett overvektige, utrente middelaldrene ellers friske mennesker.
Det finnes jo utallige HIIT økter beskrevet på nettet og jeg vil ikke peke til noen spesielle her, men har lyst å si noe om intensitet og varighet. Tradisjonelt så er det ideelle beskrevet i såkalte 4×4 økter.
For den gruppen mennesker jeg har beskrevet i dette innlegget så kan også så lite som 1×4 økter 3 ganger ukenkunne gi merkbare resultater i løpet av kort tid.
Sånn begynte jeg og jeg har i alle fall svært god erfaring med denne type trening.
Vår indre dialog er mye viktigere enn mange tror. Hjernen vår er hele tiden i forandring og hva vi forteller den gjør den. Den ubevisste delen av hjernen er ca 95% av den totale delen og formbar. Denne delen skiller heller ikke mellom fantasi og virkelighet.
Så hvordan din indre stemme prater til deg selv betyr at du former hjernen din i den retningen du selv foreslår for den. Enten det er sannhet eller ikke.
Forteller du hjernen din at du ikke klarer noe, ja så forbereder hjernen seg på det. Om det ikke er nok så bygger i tillegg hjernen din forbindelser som over tid spikrer denne troen på at du ikke klarer det, fast i hjerneforbindelser. Irriterende indre dialog sant?
Så husk på at du snakker fint til deg selv og at jo mer du gjør akkurat det, jo bedre blir hjernen din på å tenke dette, og utføre reaksjoner som tro på deg selv, selvtillit osv…
Et levende menneske. En kvinne født i en tid der det ikke skulle mye til før religiøse ledere og øvrighet fikk morderlysten over seg. En annerledes kvinne. Hun ble et av mange offer for hekseprosessene i Finnmark. Hekseprosessene er heldigvis over i den forstand at de virkelige flammene er slukket. De er erstattet av en ny type flammer. en type som har potensielt like mye skadepotensiale som 1600 tallets virkelige bål.
Flammene i dag tennes av de moderne svovelpredikanter og religiøse miljøer gjennom psykisk negativ påvirkning, hatretorikk og kunnskapsløse ytringer der troen trumfer all vitenskap, sunn fornuft og empati for de som ansees som annerledes.
Det er lett å forestille seg at utfrysing, utstøting, og trusler der det antydes at frafalne og ikke troende vil lide grusomme skjebner i helvetes varme ild, kan føre til tunge angst og depresjonslidelser. Er ikke dette da mye likt de bål som ble tent for Maren og andre kvinner og menn?
Psykisk uhelse preger ofte dem som forlater strenge konservative religiøse samfunn. Disse miljøene tegner ofte sterke indre fiendebilder der det er det onde mot det gode, det moralske mot det umoralske, fordervelse og helvetes pinsler mot kjærlighet og tilhørighet. Dette sørger for å opprettholde indre justis og orden der man lett kan forstå hvor ekstremt vanskelig det er å velge et liv utenfor. Psykiske vansker og uhelse påført på så mange ulike områder at enkeltmennesker skal være veldig sterk for å stå i dette.
Staten er etter min mening en viktig aktør i kampen for å ivareta mennesker mot psykisk bålbrenning i disse religiøse og heldigvis marginale miljøer. Hvorfor er det da så viktig å kunne gi statsstøtte til samfunn og religiøse ledere og talsmenn som opprettholder utfrysing, sosial kontroll og manipulasjon ved trusler om fordømmelse? Er ikke det å gi økonomisk støtte til en overbevisning om at det er rett å forfekte et syn der fordommer og dårlig skjulte trusler om fortapelse truer enkeltindividers psykiske helse?
Er det dette vi vil i et moderne og åpent samfunn der fellesskap, kjærlighet og aksept for alle skal være naturlig?
Disse marginale ultrakonservative miljøene er heldigvis nettopp det. Marginale. De aller fleste kristne forholder seg til den nye verden og et verdensbilde som tillater å respektere alle mennesker uansett legning og hvordan man velger å leve i sitt eget liv. Jeg tror selv på kjærligheten til alle mennesker og har selvsagt ingen fordommer mot andre sin tro uansett hvilken retning den har. Jeg har imidlertid svært mye imot dobbeltmoralen i budskap fra disse som forfekter en tro der bålbrenning anno 2021 fortsatt eksisterer. Jeg har svært mye imot det hatet disse miljøene har mot ulike typer legninger. Miljøer der de sier at de elsker mennesket, men hater praktiseringen av kjærlighet mellom samme kjønn. Dette dobbeltmoralske og middelalderske tankesettet overføres i tillegg til uskyldige barn i deres egne skole og utdanningsmiljøer, innad i familiene og i alle sosiale møter og forsamlinger der denne gjengen regelmessig møtes.
Så skal den som er født med en annen legning da også “repareres” med homoterapi og dårlig skjulte trusler om evig fortapelse. Hva annet enn psykisk bålbrenning er dette? Svovelpredikantene og deres trofaste vedsankere skjønner tydeligvis ikke hva dette kan gjøre av skade på mennesker. Medmennesker. Vi hører om mennesker som tar sitt eget liv som følge av svovelpredikantenes fyrstikker. Burde ikke dette kvalifisere til økt fokus fra staten slik at denne type skadeverk ikke fant sted?
Folk må få ha den troen de vil og mene hva de vil, men det mange vil mene er konsekvensene av svovelpredikanters og marginale trosmiljøers meninger, nemlig en type psykisk vold gjennom mobbing, trusler, og utfrysing. Dette hører ikke hjemme i et moderne og inkluderende samfunn etter min oppfatning. Det er heller ikke riktig å gi statstøtte til slik virksomhet etter min mening.
Selv hevder disse miljøene at de følger bibelen. Eller mer riktig deres egen og andres fortolkninger av disse tekstene. Selv sier dem at vi må slutte å trekke paralleller til 15 og 16 hundretallets virkelige drap via bålbrenning, der blant annet min ane, Maren ble tatt av dage i hekseprosessene i Finnmark. Men selv har de ingen problemer med å trekke sine egne argumenter tilbake med flere tusen år i skrifter som beviselig er redigert av utallige prester opp igjennom tidene. Utallige holdninger og personlige meninger i den tid de ble skrevet i har ført til at i fjær muligens har blitt til en million høns. Jeg har vanskelig for å se at dette holder som evidens og grunnlag for å fordømme andre mennesker i 2021.
Staten bør ha en gjennomgang av hva de velger å gi støtte til etter min mening. Staten bør snarest skjerpe inn straff og sanksjoner mot miljøer som driver psykisk bålbrenning, fordømmelse og det mange vil mene er manipulasjon av sine medlemmer i disse marginale miljøene. Når man yter statsstøtte til ulike religiøse samfunn bør det være et helt klart krav om å sette makt bak pengene i form av en viss sanksjonsmulighet mot konservative samfunn som bedriver psykisk avstraffelse og mobbing mot det dem ikke liker.
Og det er også på høy tid at disse konservative ekstremister innen religiøse kirkelige samfunn blir satt til veggs av sine egne. Det er etter min mening på høy tid at miljøene selv tar et grundig oppgjør med sine religiøse ledere som fortsatt forkynner hat, mobbing, fordømmelse, manipulasjon gjennom dårlig skjulte trusler om helvete og hvor fælt resten av vårt umoralske og fordervede samfunn er. Ta et oppgjør med tankegods som har potensiale til å drive mennesker inn i ytterste fortvilelse. Noen av dem kan ende opp med å ta sitt eget liv.
I et samfunn der vi stadig oftere ser hvor hardt debatt og meningsklimaet er og der ytringsfrihet ofte kan misforståes som retten til å tråkke på andre på grunn av hudfarge, legning eller funksjonsnedsettelse, altså i ytringsfrihetens navn, er det på høy tid at vi tar et oppgjør med dem som sprer hat, mobbing og påfører våre medmennesker psykiske lidelser.
Hatet og fordømmelsene som boblet til overflaten rundt diskusjonen om regnbueflagg i offentlig regi eller på idrettsarenaer, viser at kjærlighet til andre mennesker når legningen er “feil”, er ikke eksisterende. Svovelpredikanter og deres følgere løper rett til tastaturet og fordømmer som om fyrstikker og vedkubber allerede var samlet inn og klar til å tenne på. Det er en skam at det gis statsstøtte til slike miljøer uten at helt klare og tydelige krav og tettere oppfølging av disse kravene. Jeg skal tillate meg å lefle litt med troen selv. Troen på at det nok ikke er de fordømte som sendes til helvete på den siste dagen, men heller de fordømmende…
Noen ganger treffer jeg mennesker som av ulike årsaker kjenner på en enorm følelse av svik og utfrysing fra sin egen flokk. Ofte fordekt under speileffekter som snur all argumentasjon om hvem som har rett, mot deg. Alltid mot deg. Alt du gjør er liksom feil og det gis deg med et overbærende klapp og et slags falskt smil. Skjult i et slør av falsk omsorg eller misforstått kjærlighet. Det er da dette går ut over livskvalitet og helse.
Mange går rundt å tenker på at de aldri strekker til. At de aldri er god nok. Tanker som dette er vanligere enn man tror og selv om man innerst inne vet, og logisk sett er fullt klar over at dette er feil tenking, så er følelsen der likevel. Popper opp automatisk i hodet i tide og utide.
Men for noen er dette også altså et sett med tanker som er påført av andre mennesker. Enten man støtes ut fra venneflokken eller til og med sin egen familie, så er det en grusom understreking av hvor alvorlig det er å ha det slik. Der man gjennom livet faktisk blir behandlet som om man aldri er god nok. Der det gjøres blodig urett mellom søsken, familiemedlemmer, kjære og nære. Der det alltid påstås at det er din feil. At det er du som er det sorte fåret og uansett hva du gjør, sier og mener, ja så vrir familien eller andre i flokken det til din feil.
Det er faktisk slik for mange. Da er det ikke lenger en feiltanke om at du ikke er god nok, men en reell opplevelse av utfrysing, stigmatisering og mobbing fra dem som burde være ens nærmeste støttespillere. Der likhet og rettferdighet burde være selvsagt og der forskjell ikke ble gjort.
At man aldri er god nok får man da også oppleve både i ord og gjerning. Og noen har da også levd et helt liv med slikt mot seg.
Men, la det være helt klart! Du er mer enn god nok!
Hva andre mennesker mener, sier, tenker og gjør er revnende likegyldig for om du er god nok. Du er bare mer enn god nok!
Andre menneskers forvridde oppfatninger om deres egen fortreffelighet og at de projiserer løgner og egne fortolkninger av virkeligheten, skal da ikke gå ut over deg?!
Alle som opplever dette lider. Lider av å aldri bli behandlet med rettferdighet. Lider av sorg der tap av egen familie eller andre nære relasjoner fyller livet med tristhet. Jeg har snakket med flere psykologspesialister om dette temaet og de er alle samstemte i at det noen ganger er helt nødvendig å kutte ut relasjoner som fører til psykisk skade på deg som menneske.
Det er vanskelig, men kanskje det er enda vanskeligere å være evig hakkekylling i en flokk som ikke liker deg? Kan hende det for noen da er bedre å gå videre?
Uansett så er det som et stort og sorgfullt tap. Erkjennelsen av å leve i en flokk der du ikke er verdt noe for flokken, er i sannhet tung å bære. Men, å leve livet ditt som sistevalget, som det sorte fåret eller rett og slett som den som aldri blir sett på som god nok, det er kanskje enda vanskeligere å tyngre..det er et tøft valg, men noen ganger nødvendig. Av og til er valget om å løpe uten flokken, naturens måte å si fra om at ensomheten som følger er midlertidig. At det å løpe alene blir litt som Janis Joplin sang “Freedom is just another word for nothing left to loose”
Og tro meg. Når man løper så ser man. Når man beveger seg videre, så møter man livet. Når man reiser fra noe så møter man alltid nye flokker, eller man har andre flokker som mer enn gjerne vil ha deg. Bry seg. Gi av sin trygghet og kjærlighet. Gi deg respekt og verdi. Gi deg det du har manglet.
Det finnes alltid en flokk. Ensomme ulver er også verdifulle.
Hvis du har meninger om dette så legg gjerne igjen en kommentar under her.
Mange går rundt å føler at de ikke er god nok. Noen av dem jeg har møtt har gått et helt liv med opplevelsen av å aldri strekke til. Aldri være god nok. Alltid være uten verdi.
Det finnes selvsagt mange grader av dette, fra det helt overveldende og livsødeleggende, til det mer subtile og noe som dukker opp av og til.
Uansett hva vi opplever inne i de ulike graderingene er det vondt. Så utrolig vondt på så utrolig mange måter.
Ofte så tildeles også denne vonde følelsen av ens egne. Sine aller nærmeste. Dem som skulle gjøre alt for å gi deg verdi og støtte i livet. Det gjør følelsene rundt dette ekstra tunge og vanskelige. Og siden det ofte er ens nærmeste så er det også veldig vanskelig å ta det opp med dem. Fortelle hvordan en føler det.
Det er veldig lett å gå rundt med dårlig samvittighet også. Konstant unntakstilstand i kropp og sinn der man grubler seg sykere om hva man selv kunne gjort annerledes. Hva man selv burde gjort for å bli likt. For å bli godtatt. For å være god nok.
Så har man det gående da, med et sinn i sorg og depresjon og en kropp som gir utallige symptomer på å ikke ha det bra. Kroniske smerter, mage og tarmproblemer, muskel og skjelettlidelser, energitap, hodepiner og mye annet. Psykosomatiske årsaker kaller legen det og sykmelder i lange baner. Enda en bekreftelse på at man ikke er god nok.
Men, man er da god nok? Eller?
Har man lov til det da?
Har man lov til å føle seg verdsatt? Er ikke det vår egen feil? Er ikke tårene våre kun krokodilletårer? Hvem faen tror vi at vi er? Sytepaver? Det er vel det vi er?
Eller?
Det finnes mer enn 8 milliarder mennesker i denne verden. Og vet du? Samtlige av dem er god nok. Mer enn god nok til og med. Alle har lik verdi. Absolutt alle. Du og jeg også. Mer enn god nok og med lik verdi alle som en.
Hva andre mennesker mener om oss er revnende likegyldig. Hvilken verdi andre mennesker gir oss er også meningsløst likegyldig. De fleste mennesker mener noe om så mye. Det kan vi gjøre lite med. Men hva de mener om oss skal heller ikke definere hvilken verdi vi har eller hvilken verdi vi setter på oss selv.
Vi setter oftest vår egen verdi til lav fordi vi ikke tar hensyn til oss selv. Men når alle mennesker har lik verdi, hvordan kan vi da sette oss selv lavere? Det er da ikke verken riktig eller særlig bærekraftig. Vi setter inn feilinformasjon i hjernen vår som til syvende og sist gir oss negative og automatiserte tankemønstre.
Når hjernen vår får øvd nok på feilinformasjon som du gir den, vil den også bli god på å kjøre disse mønstrene. Det vi øver ofte på blir vi god på. Da er det riktig å øve på det som er rett. Ikke det som er feil.
Så øv på å tenke deg høyest mulig i verdi. Fordi det er rett informasjon. Øv på å tenke at du er mer enn god nok, lik alle de andre 8 milliarder mennesker på kloden. Øv deg på et tankemønster som er bærekraftig fordi det gir deg bedre hverdager og sunnere netter.
Som blogger, meningsytrer og privatperson med ytringsfrihet satt svært høyt er det heller ikke mye jeg synes folk skal unngå å ytre av meninger. Selvsagt unntatt det som bryter med loven.
Men, jeg selv har fått nok. Jeg vegrer meg sterkt for å skrive nye meninger og artikler som potensielt kan bli spurt om å publiseres i aviser. Og ja, jeg har takket nei til å publisere innlegg i aviser. Jeg har forøvrig aldri sendt en eneste mening eller artikkel til en avis i nyere tid. Det har alltid vært journalister som har spurt om lov til å publisere.
Årsaken er det jeg vil kalle en lovlig, men like fullt en stor trussel mot demokratiet og mot ytringsfriheten slik jeg ser det.
Når menigmann vegrer seg for å mene noe offentlig så mister man noe særs viktig. Man mister menigmanns stemme i den offentlige debatten. Det er en trussel mot demokratiet og en trussel mot et samfunn der ytring er viktig.
Årsaken er at hver eneste gang man ytrer noe offentlig, ja så vet man at villdyret våkner. Kverulanter, spekulanter, ignoranter og kunnskapsløse frekke og ubehagelige mennesker spyr ut møkk som en møkkaspreder om våren.
Det er tilsynelatende ingen grenser for hvilke ubehageligheter og frekke nedlatende kommentarer som kommer fra den samme gjengen hver eneste gang. Ulovlig? Absolutt ikke. Moralskt forkastelig? I aller høyeste grad.
Og denne landsomfattende gjengen, ja for det er ofte mange av de samme folkene som går igjen, de bor i kommentarfelt i alle landets nettbaserte ytringsrom. Slenger ut ubehageligheter, kaller andre mennesker idioter, rasshøl og er så kverulerende og ofte farlig kunnskapsløse om tema at i alle fall jeg har valgt å kutte ut mye av min offentlige ytring. Det er rett og slett ikke verdt det.
Så vinner bermen? Ja, selvsagt! I deres verden og i deres hode har de stoppet kjeften på enda en som ytrer. Hurra! Den ytringsfrihet de selv påberoper seg er dog gitt motsatt effekt. Jeg tviler sterkt på om de forstår dette i sin kverulantiske og konspiratoriske verden.
Vi har sett politikere og kjente meningsytrere trekke seg fra den offentlige debatten. Vi har ikke engang sett tall på hvor mange vanlige meningsbærere som meg som har valgt å droppe å publisere sine meninger på grunn av dette forfallet av normal folkeskikk i kommentarfelt rundt omkring. En ufyselighet som etter min mening truer både demokratiet og ytringsfriheten i landet.
Vi har lover som regulerer mesteparten av det aller verste, men vi burde også kunne kreve en viss moderering av ytringer som helt klart er skrevet kun med det formål å mobbe sine meddebattanter.
Selv velger jeg å poste dette innlegget på bloggen min som en slags siste og endelige farvel til offentlig ytring om samfunnsaktuelle saker. Det er rett og slett ikke verdt det. Kanskje vi engang i fremtiden får på plass et etisk regelverk som fjerner det aller verste av oppgulpet fra denne gjengen av kverulanter som synes blottet for alminnelig folkeskikk. Kanskje da menigmann igjen kan ytre seg og bli møtt med kritikk på et anstendig nivå.
Jeg er en av dem som lar meg provosere av dette. Ikke fordi det er så utrolig negativt og feil å være positivt innstilt til noe, men fordi det er tider og perioder i livet der dette kun virker mot sin egen hensikt. La meg ta et eksempel. Du sier ikke til en person med tung depresjon og angst at “bare smil litt mer og så vil alt bli bra”.
Du forteller ikke til en med store kroniske smerter at “Bare prøv å tenke positivt solstrålen min, så blir det bedre”.
Da er risikoen for at du får en helt motsatt virkning veldig stor.
Vi mennesker styres i stor grad av tanker, følelser og nevrologi. Vi styres av produksjon av ulike hormoner i oss og effekten av dette. Har man store smerter eller er på et mørkt sted, ja så trenger man pokker meg ikke en som sier til en at det er bare å se seg i speilet og smile til solen fyller hjertet ditt med ubeskrivelig glede. Det er nemlig oppskriften på å utløse stresshormoner og dermed øke ubehag i kropp og sinn.
Jeg selv er en gjennomgående positiv minus person. Det betyr at jeg tillater meg å ha dårlige dager, være trist og negativ, samt tidvis forbanne verden en liten smule. Hvorfor? Jo, fordi vi mennesker også trenger å kjenne på ulike følelser. Tar vi vekk det som er en del av vårt naturlige følelsesregister, ja så utflates vi noe. Vi mister litt av det å være et helt menneske.
I dag er det et stort krav hvor enn man snur seg, om å være så utrolig rå, perfekt, sterk, positiv og så videre. Er man ikke dette så er det lett for mange å kjenne på ulike nederlag. Målsettinger om å stadig være best, flottest, flinkest og mest mulig perfekt er en oppskrift på å ende opp med negative mønstre som går på autopilot i hodene våre. Og når man ustanselig går på ulike tap enten det er delmålene eller hovedmålene våre, ja så er det ikke rart at den psykiske og fysiske helsen vår sliter.
Men det er vel bare å smile til speilet, tenke positivt og så blir alt bra?
Tenk positivt? Eh..bullshit etter min mening. Hvilke grunner har man når alt er nede både fysisk og psykisk? Det er altså ikke bare å tenke positivt så blir liksom alt bra? Nei, etter min erfaring må man begynne med å tenke nytt og annerledes.
Det å stadig føle på presset til å hele tiden måtte tenke positivt, prestere positive tanker, smile til tross for og solstråler meg her og gledesdråper der, virker for mange bare utrolig provoserende. Spesielt når man ikke ser lys i hverdagen, når man har store kroniske smerter eller er i livskriser.
Selv opplevde jeg som mange andre, tidspunkt i livet som var negative og mørke. Da er det ikke lett å tenke som en solstråle. Og når andre ba meg om å tenke mer positivt, ja så kjente jeg virkelig på hvor mislykket jeg selv opplevde at jeg var, simpelthen fordi jeg ikke fikk det til.
Først når jeg våget å tillate ulike følelser og våge å være i endringer, så skjedde det det noe. Noe positivt. Og først når jeg gav blaffen i alle mål om å bare gønne på å være dryppende positiv til alt, da fikk livet mer balanse. Mer ro og tilfredshet. Og som en helt naturlig følge av dette, ja så ble også dagene mer positive, smilet satt løsere og stresset gikk drastisk ned til et akseptabelt nivå.
Positivitet til the bitter end? Bullshit!
For meg var det å ta inn følelsen av det å ha følelser, la mørke være mørke og smerte være smerte, en fornuftig og meningsfull øvelse. For meg var det å la veien være målet uten krav til å være perfekt, rå, sterk, og positiv til enhver tid, mer naturlig positiv enn det å være tvangspositiv hele tiden. Da først ble dagene mer positive enn negative. Helt av seg selv og etablert i hjernen som et nytt og automatisert mønster.
Så tillat deg selv å ha følelser. Tillat deg selv å stå i ulike følelser, også negative. Bare vær klar over at dette ikke er unormalt og ta grep hvis det blir vedvarende. Kjenn igjen dine negative mønstre i hjernen, aksepter dem og deretter spør deg selv om de virkelig er nyttige for deg. Det er nemlig noen ganger det er både nyttig og hensiktsmessig å være alt annet enn en positiv pluss solstråle.
Reklame | Øygarden Senter for Klinisk Hypnose Hypnose
Hei alle fine folk!
Som mange har fått med seg så er jeg både Ergoterapeut og Hypnoterapeut. Jeg har altså en fot i hver leir om man kan si det slik. Det er for meg selvsagt at reglene både skal og må følges, slik at jeg aldri blander disse rollene.
Jeg mener likevel at det er enkeltverktøy som tilhører den såkalte alternative siden som nok burde få en større anerkjennelse enn det faktisk gjør i Helsevesenet. Hypnoterapi er helt klart et slikt verktøy. Jeg finner det jo noe underlig at en teknikk som brukes som standard og komplementerende verktøy til annen og mer tradisjonell behandling i sykehus, smerteklinikker, hos psykologer, leger og tannleger verden over skal kunne kalles adekvat på den ene siden og alternativ på den andre siden.
Jeg tror og mener dette i stor grad skyldes manglende kunnskap og det rykte hypnose har fått gjennom showprogrammer og vissvassvideoer på YouTube. Dette har selvsagt økt skepsisen til et ellers fremragende verktøy brukt innen samtaleterapi og Coaching.
Den aller største overraskelsen jeg fikk da jeg utdannet meg til Hypnoterapeut og etablerte Øygarden Senter for Klinisk Hypnose, var altså uten tvil den store skepsisen jeg møtte fra andre fagfolk innen det offentlige helsevesenet.
Selv om jeg i 15 år har arbeidet med nevrorehabilitering, sanseintegrasjon og har spisskompetanse på hjernens funksjoner, var det altså bare det lille ordet HYPNOSE som skulle til før skepsisen slo ut i full blomst.
Med tanke på hvordan Hypnose ofte har vært fremstilt, så er det ikke så rart, kanskje.
Likevel er det for meg noe underlig at en teknikk som er så godt vitenskapelig dokumentert og i bruk verden over, kan sees på som hokuspokus. Det finnes faktisk bedre evidens for hypnoterapi enn det gjør for Mindfulness.
Samtidig er det jo minst like underlig at fagfolk som regelmessig bruker teknikker som Jacobsons progressive avspenning, guidet meditasjon og ulike andre avspenningsteknikker, såpass kategorisk avviser prinsippene bak tilstanden hypnose. I tillegg så bruker hypnoterapi i stor grad prinsipper om hjernens plastisitetsevne, kognitive treningsmetoder, og en rekke ulike psykologiske og sansestimulerende konsepter for endring.
Det er i beste fall uvitenhet, i verste fall en unnlatelsessynd å avvise noe som man ikke har kunnskap om eller er villig til å sette seg inn i.
Men, jeg både håper og tror virkelig på at nyere forskning som nå gjøres i disse dager, virkelig setter denne fremragende terapiformen på dagsordenen og gjør den til en mer kjent og benyttet teknikk over alt. Hjernen vår er fantastisk og anerkjennelsen av vårt ubevisste sinn som kilde til svært mange av våre funksjoner vil ha avgjørende betydning i fremtidens helsevesen etter min mening.
