Jeg har nesten 700 venner. På Facebook. Jeg har også svært gode kollegaer som jeg regner som mine gode venner. Jeg har dessuten noen få som jeg regner som nære venner.
Ingen av dem jeg nå har nevnt besøker jeg ukentlig. Heller ikke månedlig. Det skal til og med mye til om jeg besøker dem kvartalsvis, halvårsvis eller lengre enn det også.
Alene, men ikke ensom kalles det visst. Eller er det ensom, men ikke alene… ikke vet jeg. For meg har det vært slik i mer enn 25 år. Som en utpreget hønefar med ansvar for mine små den gangen for 25 år siden, fikk jeg tilnavnet “den store stygge ulven” av noen der vi bodde. Fordi jeg var streng når noen plaget mine små. De skulle kanskje heller kalt meg den ensomme ulven. Det synes å være mer passende.
Og nå 25 år senere er jeg fortsatt den ensomme ulven. Misforstå meg rett, det er ikke noen annen sin “feil” enn min egen. Det er i høy grad selvvalgt. Men ikke gjort med stor lyst fordi jeg ikke ønsker å ha nære venner innpå meg, men mer en slags dyd av nødvendighet. Det som skjedde for 29 år siden har preget meg siden. Det har selvsagt vært lysglimt, men etter å ha fått påfyll av det jeg selv har opplevd som mobbing også de siste 10 årene, har all selvfølelse forduftet som dugg for solen.
I dag er jeg derfor selvvalgt alene. Jeg tar ikke lenger sjansen på flere skuffelser og nedturer, forbigåelse, urett og nedgradering. Tør ikke. Vil ikke. Våger ikke. På mange måter får jeg selvsagt som fortjent. Det ligger jo mest på mine egne valg i livet og mine egne evner til hvordan jeg skal forholde meg til andre. Derfor biter jeg i meg blikkene jeg føler, biter i meg de vonde følelsene. Det føles litt som om det er uttak til fotballaget og ingen velger meg. Heller ikke som sistevalget.
Jeg kan selvsagt forstå at andre ser på meg som sær. Som en ensom ulv som attpåtil flekker tenner om noen trår for nær. En pelskledd arrogant fyr som ikke kan annet enn å hyle mot månen i tide og helst i utide. Jeg skjønner det. Jeg bare håper å kunne vise at ulver også kan være gode. Snille. Kunnskapsrike.
Jeg tror det finnes mange ulver der ute. Ensomme, men ikke alltid alene. Eller, alene, men ikke nødvendigvis ensomme. Som på et eller annet tidspunkt i livet har blitt skadeskutt og som fortsatt har sår som ikke kan gro. Jeg tror det finnes mange. Alt for mange. Jeg undres over hvor mange slike ulver som finnes blant de 6000 som hvert år forsøker å ta sitt eget liv.
Denne gamle ulven har til tross for mange sår, overlevd. Ukrutt forgår ikke så lett, sies det. Jeg håper jo fortsatt at jeg engang skal få en flokk å tilhøre. Det tror jeg også andre ulver ønsker. Det er for mange av oss nå. I et kaldt vinterlandskap her i denne villmarken er det nok av ulvemotstandere som ikke vil oss vel, tror jeg. Så da løper vi alene fortsatt. Fordi det er så utrolig vanskelig å stole på andre når gamle sår i den grå pelsen ikke vil gro.
Vi løper ensom gjennom livets store skoger og skyr både mennesker og dyr av frykt for å bli skadeskutt igjen. Brent ulv skyr ilden, liksom. Gjennom kulde og sne, over langstrakte åser og fjell. Gjennom skoger og ensomme vidder. I all slags vær og alle slags ulike jaktmarker.
Kanskje man ikke finner ro før vi når de jaktmarker der alle dyr og mennesker er en samlet venneflokk. Der solen varmer kalde ulvehjerter og rent uberørt kildevann renner som kjærlighet i våre årer. Der slettene er fylt med glede, samhold, respekt og empati. Akk, disse evige jaktmarker….
Når du våkner og ser at du fikk enda en dag. Det er en lykke og en gave man bør ta vare på. Det er de små tingene som gir det smilet i hjertet som betyr noe. Å slå fast at det som har vært ikke var noe annet enn øyeblikk. De øyeblikkene som seiler forbi en hele tiden.
Vil vi vel egentlig slippe å se disse små og store gavene i hverdagen? De øyeblikkene er vel egentlig det som er livet?
Jeg tror mange, alt for mange, tar disse øyeblikkene litt for gitt. La gå at de oftest er litt grå og kjedelige, kanskje til og med litt irriterende, men det er vel egentlig fordi vi selv lar dem være det?
Vi er flinke til å bruke denne grå malingen. Uten å tenke over det ofte nok så velger vi å male øyeblikkene i denne samme gråfargen. Vi har jo så mange andre farger i vår livspalett at det egentlig er rart at vi velger stemningsreduserende farger. Eller mer riktig, velger å ikke se gleden, verdien og lykken i de vakre gråfargene.
Jeg gledet meg over å kunne åpne øynene i morges. En natt var borte for alltid, men den bevisste dagen lå foran meg.Den tilbyr alt jeg vil, ønsker og velger å ta imot. Den er utømmelig og gavmild. Så i mitt liv er den alltid velkommen. Jeg velger å ta imot de gaver den måtte tilby. Alltid. Øyeblikkene er Konge.
En dag vil natten ikke ta slutt. Øyeblikkene har sluttet å gi. Jeg hadde bare en sjanse til å gripe dem. Det var bedre jeg gjorde det enn at jeg ikke gjorde det…
Jeg vil reise til verdens ende, for å se på en soloppgang. Det er ikke mange som vil reise så langt for å gjøre det, tror jeg. Jeg vil reise der med lys i hjertet, slik at solen kan få litt mer av en annen type lys. Kanskje hjertelyset kan bringe stråler av godhet og toleranse til en verden som har litt for lite?
Jeg har en slags bønn med meg på reisen, selv om jeg ikke er religiøs. Dette er en bønn om at troen slutter fred med sine egne fordommer og menneskeskapte overbevisninger i jakten på det fullkomne. Det er vel egentlig det imperfekte i oss som er det virkelige perfekte? Det å tro er et gode for å skape håp, ikke hat. Så hvorfor bruke det slik?
Uforstand og inkompetanse er en kilde til misforståelser, frykt og lidelse. Det er derfor jeg lukker øynene og legger bak meg den støvete veien med alle dets humper og hindringer. Veiens ubarmhjertige fartsdumper tilhører fortidens slit og er et tilbakelagt øyeblikk som jeg ikke trenger å bringe med meg i en ryggsekk av visdom eller en sekk med gode minner. Jeg har møtt mange på denne støvete veien. Ikke alle har vist sitt sanne blikk og de som har vært verst er de som har båret inkompetansens bok i sin ryggsekk. Godt man kan gå forbi, passere og aldri se seg tilbake.
Denne veien mot nye soloppganger langt der mot verdens ende har også sin rasteplasser. Og som de fleste rasteplasser har dem også sine spann der søppel kan legges fra seg. Jeg tror ikke mange legger fra seg søppelet da dette innebærer en sorg og en bekjennelse av personlig tap. Men hvems tap er det egentlig sitt?
Jeg tømmer min ryggsekk for tunge byrder. Det er like smertefullt som det er en lettelse. Smertefullt fordi du legger igjen litt av det du trodde var lyset i ditt eget hjerte, lettelse fordi lyset egentlig var var dødd ut. Blitt til et mørke du ikke selv ønsket eller var herre over.
Så lenge jeg går, så lenge jeg lever. Så lenge jeg lever så lenge jeg går. Denne evige marsjen mot soloppgang er en prosess der hjertet får juling, mot og gleder. Denne livets bevegelse mot soloppgang, ikke solnedgang. Soloppgang fordi noe annet er ikke konstruktivt. Noen ganger tar jeg av meg skoene og kjenner grusen mot mine nakne føtter. jeg kjenner at jeg er ekstra sårbar da. Ekstra forsiktig i skrittene mine. Steg for steg trår jeg i grusen og oftest kjenner jeg smerten under bena som små kniver mot nerveendinger under føttene. Da er det bare å sette seg ned å ta på seg skoene igjen. Beskytte meg mot de stikkende smertene.
Noen ganger har jeg frosset. Kjent en nattlig kulde som har lagt et tynt islag rundt kroppen min. Frost som har truet med å lage rim i stegene mine. Som har fått føttene mine til å gå sakte. Det har derfor noen ganger vært et behov for å finne en rasteplass. Et sted der jeg har tent et lite bål for å kjenne varmen fra de små visne pinner jeg har fylt sekken min med underveis. Det er en viss tilfredsstillelse i det å legge på disse visne og knusktørre pinnene på det lille bålet. Ofte har det lille bålet brent, for å kunne kvitte meg med det rasket som har plaget meg og fått meg til å blø. På deres torner har jeg blitt stukket og derfor er det nødvendig å stanse opp her i veikanten å få liv i den lille gnisten som jeg fortsatt har båret med meg. Latt rusk og rask bli lagt på bålet og forsiktig blåst liv i den lille gnisten om og om igjen til rasket er brent opp og varmen igjen har fylt kroppen.
Som en vandrer med freidig mot er jeg nå på vei. Alltid på vei. Det er slik det skal og bør være, ikke sant?
Å gå langs denne kronglete veien er jo selve gleden, sorgen og ens hele eksistens. Det er fint å kunne vandre her til tross for dets lunefulle natur. Til tross for veiens farlige svinger og av og til veipirater som er ute etter å skade deg. Som regel går det bra. Som regel får vi gå hele veien. Som regel er det mye mer spennende og morsomme ting som skjer på denne veien enn pirater, rask og rusk. Motbakkene på veien har vært mange, men de gjør en også sterk. Sterkere enn de fleste. Rikere enn de mange. Det er ingen tvil om at veien har krevd liv. Og det er ingen tvil om at mange har gått ut til siden og forsvunnet i grøften. LIkevel er det noe eget med denne veien som leder til soloppgangen, ikke til solnedgangen.
Jeg går med minner i sinnet. For veldig mange mil siden så husker jeg en medvandrer sa, “enjoy the ride”. og det er egentlig det jeg gjør. Det vi alle burde gjøre. Buckle up, its going to be a bumpy ride, er et kjent sitat fra “all about Eve” en film fra 1950. Noen ganger kjennes det godt å hente frem visdom fra andre som har gått denne veien før.Som kjenner den, men likevel ikke har gått samme vei som deg. Han fikk rett. Ikke det at det betyr noe. Jeg tråkker stødig fremover. Mot soloppgangen.
Jeg vet jo at det vil komme en dag da bena ikke lenger vil kjenne grusen under meg. Ikke engang hvis jeg går uten sko. jeg vet jo at en gang vil krabbe i stedet for å gå. Og en dag vil jeg heller ikke krabbe, men langsomt legge meg til rette ved siden av veien. I en vakker grøft der engen grenser inn mot veikanten. Jeg håper det er sommer. Jeg håper jeg kan høre lyden av vinden, lyden av insekter som synger mellom blomstenes vakre øyne. Jeg håper jeg klarer å se smørblomstenes lysegule skinn gjennom strå, løvetann og engkarse. Og at jeg klarer å være våken til soloppgangen brer sine morgenstråler over det som engang var en vandrer.
Klokken er nå 08.30 straks og jeg har nær sagt som vanlig vært våken siden 05.30.
For meg er dette mer vanlig nå enn det er uvanlig. Jeg trives også med dette. Synes det er ganske digg å stå opp grytidlig og bare kjenne på morgenen. Høre på ingenting og noen ganger skrive litt på ulike ting og prosjekter over en god kopp kaffe. Nå har jeg vært sykemeldt en god stund og jeg har fått mye tid til refleksjon. Morgenen er for meg en tid for kontemplasjon og stille meditasjon. Jeg synes faktisk det hjelper meg til å kunne sortere ut en del av den dritten som til stadighet hamrer løs på oss mennesker fra ulike hold. En slags renselsestid disse stille morgenene.
Jeg elsker lyden av stillhet. Stillhet, og særlig den stillheten som finnes i det øyeblikket natt blir til dag, er god. Sansene leker med kroppen og sinnet og den kreative delen av hjernen våkner til liv. Ideer fødes og skrotes like fort igjen. Flakkende forbi meg i millisekunder, men likevel godt synlige for mitt indre. Jeg lukker øynene og ser utover verden. Det er i denne tidlige skumringstimen synet er på sitt klareste og landskapet rundt meg på sitt vakreste. Dette landskapet kan kun sees med øynene lukket og sansene åpen. Nattens mørke viker og morgenens lys overtar atter en gang. Dette lyset vil alltid skinne. Selv når jeg lukker øynene.
Vi er hva vi velger og vi ser det ønsker å se. For meg så er det en kreativ fornøyelse og lukke øynene å se på den utrolige verden som sprer lys ut over sinnets sletter. Det finnes ingen grenser i dette landskapet. Det finnes ikke hat og urett. Kun bølgende enger av lykke og fred. Av dyp og inderlig kjærlighet. Jeg ser med lukkede øyne. Ut over disse markene. Skogen i det fjerne representerer mine muligheter og fjellene i bakgrunnen mitt håp. Jeg lukker øynene når jeg virkelig vil se. Kanskje alle burde prøve det?
Dagen i dag er intet unntak. Morgenlyset sprenger seg frem. Fjerner mørket fra natten som har lagt der som et teppe over verden. Jeg velger å åpne øynene for lyset denne morgenen også. Fordi det er så utrolig fint dette lyset.
Ingenting er så digg som å stå tidlig opp. Ingenting er så kjipt som å ikke få sove. Det finnes en verden mellom disse to fjellene. En dal der kreativitetens elv renner. Jeg tar enda en liten slurk av nytrukket kaffe og smiler for meg selv. En ny dag er kommet.
Så er vi igang igjen kjære lesere! Nyttår nærmer seg
og med det så settes stadig mer hårete mål for neste års livsstilsendring, røykeslutt og ja, det ene med det andre.
Det er ikke noe galt i å ha verken nyttårsforsett eller hårete mål, men det de fleste opplever er jo at etter en viss tid så går målene rett i dass. Hvorfor er det egentlig slik?
I mitt møte med mennesker som trenger å motiveres til økt aktivitet har jeg ofte lange samtaler der vi gjennomgår ulike faktorer for motivasjon. Motivasjon er noe som er dynamisk og som forandrer seg nesten fra dag til dag. Mange klarer ikke å holde på motivasjonen over tid noe som da altså gjør det svært vanskelig å holde nyttårsforsettene man lover bort på nyttårsaften.
Utgangspunktet for innlegget mitt i dag er å se litt på hvordan man lykkes med å klare å oppfylle sitt ønske om livsstilsendring. For at motivasjon skal kunne opprettholdes må man starte med å ha et inderlig ønske om å klare noe man har satt seg fore. Dette kalles ofte for indre motivasjon og er noe som bygges opp over tid. Og nettopp tid er essensielt i dette. Hvor mange ganger har man ikke kastet seg på en bølge av enten slanking eller trening eller annet som man ikke klarer? Kanskje flere ganger enn man klarer å huske? Og da vil også hjernen ha lett for å huske nederlagene.
På samme måte må motivasjonsfrøet som plantes på nyttårsaften nettopp være et frø som plantes og som må få omsorg, stell og ikke minst tid til å vokse. Akkurat som en delikat plante krever det at man gir dette stell og at dette frøet vannes hver eneste dag fremover.
Så hvordan da lykkes med å klare ditt nyttårsforsett?
Oppsummert kan vi si at man må tenke på løftet som starten på noe annet – der ulike elementer er med å påvirke suksess og tilbakefall. Det å ta hensyn og høyde for at løftet møter tilbakefall og motgang og samtidig si til deg selv at dette er helt normalt og så gi dette ny næring hver eneste gang man møter motstand, er det som skal til for å få frøet til å utvikle seg til et stort og fint tre som skal vokse og trives resten av livet!
Så ved ethvert løfte gitt dette året og inn mot neste år, må det altså være et prosjekt der man er helt klar over vil møte motgang og som man er like klar over at man må reise seg etter fall og starte på ny frisk så raskt som mulig. Jo flere ganger man reiser seg etter å ha falt, jo bedre vil vanesystemet ditt lære hjernen opp til å kjenne igjen suksess. Husk at hjernen har brukt mange år på å lære seg dårlige vaner og man må da være bevisst på å bruke laaang tid på å lære hjernen av med dette og lære seg gode vaner i stedet.
Jeg selv har ingen nyttårsforsetter for 2020. Annet enn å være enda sunnere enn i fjor. Det å stadig sette seg mål man ikke kan klare å følge opp, er etter min mening en svært dårlig ide.
Men, hvorfor blir det alltid slik at man setter seg disse målene og like ofte som man gjør det, ja så går man på trynet hver eneste gang?
Enkelt forklart er det at man ikke er forberedt godt nok på hva målene man setter seg egentlig innebærer, og at målene man setter er for vanskelige å opprettholde over tid. Det å sette seg mål er ikke nødvendigvis løsningen, men mer en del av problemet.
Hva med å gi blanke i å sette seg mål som det å gå ned x antall kilo, løpe ti mil i uken, trene hver dag, melde seg inn i et treningssenter uten å ha økonomi til det, la andre definere målene, og masse andre eksternt påvirkede målsetninger.
Og hva menes med eksternt påvirkede målsetninger?
God måloppnåelse kommer utelukkende fra en indre motivert stemme som har fått utvikle seg over tid. Kjappe løsninger fungerer nesten alltid svært dårlig. Selv har jeg de siste årene bevisst gitt blanke i alt som heter mål og løfter om et nytt og bedre liv.
De fleste personlige trenere og motivatorer har lagt sin elsk på det å stadig sette seg mål. Det er da et tankekors at såpass mange av dem som rådes til dette, faktisk går på snørra hver eneste gang. Det er altfor mange støttemedlemmer på de ulike treningssentrene der ute og altfor mange som ikke når målene allerede etter et par uker inn i Januar. Hvorfor er det da slik?
Svaret er dessverre like komplisert som det er enkelt. En altfor dårlig kartlegging av den enkeltes indre motivasjon og forutsetninger i sine personlige preferanser, er ofte det enkle svaret. Det mer kompliserte svaret er at en slik mangel på individuell kartlagt forutsetning for endring, er fraværende. Ja det finnes mange gode trenere og motivatorer der ute, men et for ensidig fokus på trening og kosthold, gjør ofte sitt til at folk mislykkes. Man kan IKKE, og jeg gjentar IKKE, klare å gjennomføre endring som man i utgangspunktet ikke klarer å leve med resten av livet.
Altså er trening og kosthold dømt til å mislykkes hvis de individuelle forutsetninger ikke er tilstede. Det er DERFOR man bør skaffe seg oversikt og gjerne da kvalifisert hjelp på et HELT ANNET NIVÅ enn å ansette personlig trener uten noe form for innsikt innen menneskelig motivasjon og psykologi, ei heller nok livserfaring for å kunne formidle kunnskap nok til å endre personers indre motivasjon på mer permanent basis.
Det er med andre ord langt fra nok å kunne vite alt om muskler og trening, pulsøkning og bevegelse for å kunne foreta endring hos den enkelte.
Det og love endring i løpet av et par uker, er også i beste fall en sannhet med visse modifikasjoner.
Ja man kan komme i bra form på et par uker, men man kan altså ikke regne med å opprettholde dette de nærmeste 50 åra med mindre det finnes et varig grunnlag for det på innsiden av hodet ditt. Og nettopp det å inneha kunnskapen om endringsmekanismer og hjernefunksjoner, er essensielt for å kunne veilede folk til varig endring. Det å vite noe om hvordan man danner nye synapser for læring og endring virker på den enkelte, er viktig.
I bunn og grunn og oppsummert så er budskapet mitt til dere kjære lesere, et klart råd om IKKE KASTE DERE PÅ NYTTÅRSLØFTER uten å ha et knallhardt og edruelig mål om at livsstilsendring er oppnåelig FORDI du faktisk VIL DET!
Jeg skal her gi dere mine aller beste tips for å klare å gjennomføre endringen på en best mulig måte. Noen vil kalle det å gi råd om å fjerne alle mål, for å banne i kirken, men min erfaring med dem som sliter ALLER mest med å klare livsstilsendring, er nettopp at dem setter seg mål dem av ulike grunner ikke klarer å gjennomføre over tid. Og som jeg har sagt før, man kan oppnå endring i løpet av kort tid. Det er enkelt, men å oppnå varig endring, krever litt mer enn det. Det krever også eksperthjelp i de fleste tilfeller.
TIPS 1:
IKKE SETT DEG NOEN MÅL I DAG! OG HVIS DU SKAL GJØRE DET LIKEVEL, SÅ BØR DET VÆRE ET MÅL OM Å ENDRE LIVET DITT. VERKEN MER ELLER MINDRE. IKKE SETT DEG DELMÅL ENGANG. KUN DET Å SI TIL SEG SELV AT ENDRING MÅ TIL ER DET FØRSTE OG TRYGGESTE SKRITTET DU TAR. FOKUSER KUN PÅ DET FAKTUM AT DU VIL ENDRE LIVET DITT DETTE ÅRET.
TIPS 2:
NÅR DU HAR BESTEMT DEG FOR LIVSSVARIG ENDRING SÅ ER RÅDET Å BEVEGE SEG LITT MER I DAG ENN I GÅR. AKSEPTER AT TRENING OG SLIKT KOMMER SENERE. IKKE BESTILL DEG KORT PÅ TRENINGSSENTERET NÅ, MEN BEGYNN HELLER MED Å FOKUSERE PÅ ENKLE ØVELSER OG SMÅ TURER DE FØRSTE UKENE.
TIPS 3:
AKSEPTER AT DET ER GREIT Å GÅ PÅ SMELLER. TIL OG MED MANGE DE FØRSTE UKENE OG MÅNEDENE. DET ER HELT GREIT Å FEILE PÅ ULIKE OMRÅDER. MAN ER IKKE HELT MENNESKE FØR MAN EVNER Å INNSE AT DET ER MENNESKELIG Å IKKE KLARE TING. ENDRING LIGGER UANSETT IKKE I DET Å GUNNE PÅ OG ENDRE ALT PÅ DØD OG LIV. KOS DEG MED DET FAKTUM AT ENDRING TAR ET HELT LIV OG AT DET ER DEN TOTALE SUMMEN AV ØKT BEVEGELSE, ET SUNNERE KOSTHOLD OG REPETISJON SOM FØRER TIL ENDRING.
TIPS 4:
SKAFF DEG KUNNSKAP OM KOSTHOLD. FORHOLD DEG TIL ET HELT NORMALT KOSTHOLD SOM ER SUNT OG GODT. TENK HELLER MER PÅ MENGDE ENN PÅ Å KNAFSE I DEG MAT DU SYNES SMAKER PYTON. LIVSSTILSENDRING HANDLER OM Å SKAFFE SEG NYE VANER, MEN DET Å BASERE KOSTHOLDET PÅ TING DU IKKE TRIVES MED, ER FEIL VEI Å GÅ. DET ER MENGDEFORHOLDET MELLOM DET DU PUTTER INN I KROPPEN OG DET SOM FORBRENNES UT AV KROPPEN OVER TID SOM BETYR MEST. SØRG DERFOR FOR Å HA ET NORMALT KOSTHOLD SOM DU KAN LEVE GODT MED. REDUSER DET SOM ÅPENBART ER USUNNE VANER TIL ET MINIMUM.
TIPS 5:
SKAFF DEG KVALIFISERT HJELP FRA PERSONER SOM HAR KUNNSKAP Å FORMIDLE. SOM HAR DE NØDVENDIGE KVALIFIKASJONER SOM KREVES FOR Å GJENNOMFØRE ENDRING OG GI DEG DEN KUNNSKAPEN SOM TRENGS FOR Å LYKKES BEDRE. SPØR DEG SELV OM DE TI SISTE ÅRENE MED TILTAK HAR LYKKES ELLER OM DET FINNES EN GRUNN TIL AT DU FORTSATT HAR BEHOV FOR Å SETTE DEG NYE NYTTÅRSLØFTER HVERT ENESTE ÅR. HVORFOR MÅ DU DET? HAR DU DA EGENTLIG LYKKES? TIL TROSS FOR ALL EKSPERTISE? TIL TROSS FOR GODE INTENSJONER OG ALSKENS MÅL SOM ER SATT FØR AV BÅDE DEG SELV OG PERSONLIGE TRENERE?
NEI, SKAFF DEG HJELP TIL SKIKKELIG KUNNSKAP OM HVORDAN ENDRING, AKTIVITET OG KOSTHOLD HENGER SAMMEN. BEGYNN MED HODET OG TREN DEG NEDOVER ER MITT KLARE RÅD.
Så like sikkert som nyttårsstormen her jeg bor sikkert knuser takstein som vanlig, så er jeg sikker på at mange vil ende opp med knuste drømmer om årets nyttårsløfter som da gikk åt skogen denne gangen også.
Været kan vi ikke styre mine gode lesere, men drømmer om å klare det vi går inn for kan vi klare hvis vi har kunnskap og riktig vilje om det vi ønsker for resten av vårt liv. Motivasjon er ikke konstant, men heller en dynamisk ting som påvirkes av ulike hendelser i hverdagen. Både på godt og vondt. Når man vet dette så er det faktisk enklere å gå på en smell. Fordi at man da vet at om en dag eller to så er motivasjonen tilbake. Livsstilsendring tar et helt liv. Når man vet dette så er det ingenting som haster annet enn det å bli sunnest mulig for din egen helses skyld.
Ønsker dere alle lykke til med dine egne nyttårsliv!
Hvem tror du at du er egentlig? Har du tenkt på at du avviker fra normalen? Du kan tro vi alle snakker om dere.
Vet dere ikke at da verden ble bygget rundt dere, ja så het den A4? Og nå er dere ikke det. Dere er rare. Ubestemmelige i både størrelse og form. Ja, og ikke minst i oppførsel. Og i måten dere tenker på da! Off, den måten dere hele tiden tenker på ting er jo totalt avvikende fra oss normale. I vår verden av papirstørrelse type A4 så, ja beklager å måtte fortelle dere at dere passer IKKE inn.
Altså, det er ikke for å være frekk, men altså…det er jo mer for å hjelpe dere. Gi dere en ny sjanse til å gripe fatt i denne utstrakte hånden slik at dere kan falle tilbake på plass i denne rekken av tilpasset orden. Denne som vi lærde, massene, lederne og veiviserne deres har skapt for å opprettholde orden i universet. Kom, kom, fall tilbake på plass!
Marie! Albert! Kom dere inn igjen på plass i systemet! Vi vil hjelpe dere! Ikke gå der ute å rek rundt som rebeller utenfor boksen!
Albert og Marie så på hverandre og smilte. De trakk lett på skuldrene og takket høflig nei til å være som alle andre. Albert Einstein snudde seg mot Marie og sa ” Kjære miss Curie, jeg tenker vi kommer litt lenger ved å ikke være som alle andre”.
Våg å være annerledes du rare mann og dame! Våg å tenke utenfor boksen. Ikke la deg tvinge inn i rekkene hvis du vil oppnå forandring. Våg å tenke annet enn massene. Kun da vil store ting skje. Kun da vil verden bli forbløffet.
Jeg hører ikke, jeg føler. Lyden av dunkle trommeslag langt borte. Hjerteslag fra en annen tid vibrerer i tinningen min. Umerkelig, men like fullt kjennes det ut som regndråper lett bankende mot hodet mitt. Varmt, behagelig trommer det mot meg med ømme fingertupper mot en gryende hodepine. Det virker. Behagelig og lett forsvinner ubehag som dis i morgensol.
Med lukkede øyne kan jeg spre mine vinger mot solfylte sletter. Over en vakker verden der topper og daler utgjør kjærlighetens ansikt, sprer jeg mine vinger ut over toppene der kjærlighetens dunkle hjerteslag lyder i dypet. Dype taktfaste og rytmiske slag mot den magiske trommen. Helbred i hver vibrasjon. Som et dypt jordskjelv et sted der inne.
Jeg fyller mine lunger med ren luft fra klarhetens kilde. En visdom ligger i disse krystallene som gir liv til alle levende. Jeg foretrekker å fylle meg selv med noe annet enn sviende forurensning fra grådighetens by og sot fra dens innbyggere. Rent krystallklart vann vil være det som gir meg klarhet. Vennlige vinder vil hjelpe meg å se, føle og vite hva som er det eneste verdifulle i livet.
Jeg glir sakte, men sikkert inn, i en lysende fremtid der fønvindens behagelige kjærtegn viser vei mot den godhet som finnes i alle. Der pusten fra vår vakre natur blåser kjærlighet inn i vårt liv. Der iskalde vinder straks faller sammen og blir borte. Der varme og trygghet får vokse seg inn i kropp og sjel.
Jeg hører lyden av den fjerne trommen blande seg med lyden av den lekende bekken. Ertende klukkende latter lager musikk oppå takten av hjertetrommens rytmiske slag. Kjærlighetens rennende vann lager dugg på skogens grønne blader. Livets blader der ren luft produseres i den prosessen som kalles livet. Som gir livet. Som smiler og fyller deg med varme og glede. Jeg kjenner at det er nå det er godt å leve.
Først og fremst så er dagens innlegg viet et fenomen som mange opplever. Og med mange så vet jeg at dette gjelder svært mange. Og spesielt er det mange kvinner som er supersnille selvplagere og dermed sin egen verste fiende.
Folkens! Når er det egentlig på tide å ta vare på seg selv? Skal vi strekke oss så langt for andre at vi selv går på stumper og stykker? Er det egentlig å være snill? Er det liksom vårt lodd i livet at det å hjelpe andre langsomt skal føre oss selv inn i en tilstand av selvdestruktiv oppførsel?
Nei, selvsagt ikke. Det finnes mange gode grunner til å være den hjelpsomme engelen og den som holder en trygg og hjelpsom hånd over andre, men å være det på en slik måte at man langsomt ødelegger seg selv er da ikke meningen?
Så er det mange som forteller meg at de ikke klarer å si ifra og at det er så vanskelig å si nei når noen spør og så videre og så videre. En evig karusell av godhet til alle andre enn en selv. Det finnes likevel en måte å ordne dette på uten at andre får vite om at du er mer i stand til egenomsorg enn tidligere. Det er å simulere andre former for godhet.
La oss ta et eksempel. Når venn eller venninne ringer og ber om hjelp for tusende gang og du føler deg sliten, ja så kan du med god samvittighet fortelle at du ikke har det bra og at du er gjennomsliten. Det er faktisk helt innafor å være ærlig med deg selv. Og gode venner vil faktisk meget godt forstå at det er slik.
Er det familien din som forventer alt og litt til av deg, ja så er det faktisk på tide å be om utvidet hjelp og forståelse. Det er pokker ikke du som skal vaske og stelle for alle, men et forbanna samarbeid om alle de ulike oppgavene som finnes i en husholdning. Og til alle dere menn der ute, så anbefaler jeg å legge vekk middelalderske tanker om kvinne og manns arbeid. I et moderne og utviklende hjem er det samarbeid om ulike ting som gjelder.
Vær en MANN og lær deg hvordan en vaskemaskin fungerer og hvilke klær som kan vaskes på de ulike programmene. Å si at du koker en ullgenser er med all respekt en løgn. Du klarer å operere avansert maskineri, men ikke en enkel vaskemaskin? Skjerp deg, ha ha ha! Hjelp i det minste til med å brette klær som hovedbildet illustrerer. Det er faktisk ikke så vanskelig og kan være veldig meditativt. Dessuten så vil din kjære sette umåtelig stor pris på at du UOPPFORDRET legger deg til en vane med å ta over denne oppgaven på permanent basis heretter.
Som mann er det fint å gi en bukett blomster i ny og ne, men vet du hva som er ALLER BEST? Jo, det er å gi familien et ryddig og ferdig støvsugd hus noen ganger i uken. For eksempel 5 dager i uken. Det tar deg 30 minutter med helt gratis trening der kjernemuskulatur får gjennomgå. Tungt sier du? DA bør du tenke på hva du gir dine nære av tyngde hver gang du dropper å hjelpe til i huset.
Og dere kvinner og menn som opplever at dine nære nærmest ikke forstår at du trenger hjelp bør si ifra. Det er ikke mulig å hjelpe noen hvis dere selv har kjørt dere i grøften, er det vel?
La oss faktisk slå et slag for å forstå at vi alle trenger en pause i vår mission to help. La oss slå et slag for samarbeid mellom venner og kjente. Mellom mann og kone og familie. Hvis ikke de forstår dette så er det greit å si ifra. Det er greit å sette det opp som et eget tema på neste telefonsamtale. Hvis de ikke forstår så er det deres problem. Ikke ditt.
Alle trenger å få betalt for den hjelpen de mottar med et minimum av respekt og forståelse. En forståelse om at det noen gir deg av omsorg, hjelp og praktiske ekstrahender, faktisk kan betales begge veier. Ikke utnytt dine næres omsorgsevne, men gi like mye tilbake. Ikke vær din egen verste fiende. Si i fra når det er nok!
Som dere vet så tar jeg utdanning som hypnoterapeut og allerede etter kort tid inn i første semester har jeg blitt headhuntet inn som terapeut hos Bergen Helhetsklinikk.
Jeg er selvsagt umåtelig STOLT over dette og for meg er det en stor bekreftelse på at min lange erfaring og kunnskap om å behandle mennesker, er verdt noe. Det å bli tatt på alvor for den kunnskapen jeg har er faktisk veldig viktig for meg og bidrar selvsagt til å gjøre meg enda bedre og mer kreativ som terapeut.
Anyway, Andrew Newton er en av verdens beste hypnoterapeuter og en stor ressurs på dette området. Å få han og Ronny Hansen ved hypnoseakademiet som lærere innen hypnoterapi er uhyre verdifullt for den jobben jeg gjør ved Bergen Helhetsklinikk.
Og selvsagt takket jeg da også ja da jeg fikk tilbudet om å bli hypnotisert å få terapi av en så dyktig terapeut som Andrew. Mitt problem var flyskrekk.
Flyskrekken min har ødelagt mye for meg i form av at reisegleden til både meg selv og mine nærmeste har blitt ødelagt. Jeg får en skrekk inne i meg om det bare ble snakket om eventuelle flyturer. Så når denne muligheten dukket opp, ja så tvilte jeg ikke et sekund!
Full av motivasjon fikk jeg en times behandling av Andrew. Og resultatet? Jeg gleder meg nå veldig til neste flytur som blir til Oslo.
Det er en merkelig følelse å bli hypnotisert og være i full kontroll over alt. Og samtidig ha det så UTROLIG bra. Ordene i terapien ble både viktige og uviktige på en gang, men etterpå så var følelsen av frykt borte som dugg for solen. Det viser hvor kraftig dette verktøyet er.
Uansett så er jeg fortsatt klar for å fly. Jeg gleder meg til neste flytur da jeg skal besøke min datter i Oslo for første gang. Hun har bodd der i flere år. Det var derfor på høy tid å gjøre noe med dette problemet som egentlig har satt meg i et fengsel i så mange år. Nærmere bestemt i over 30 år.
Flyskrekk er bare en av mange ting som jeg bruker hypnose for. Det å trene og løpe krever ofte litt ekstra motivasjon. Da er spissing av motivasjonen en ting som denne behandlingsformen har vært god å ha for meg. Neste uke er jeg for første gang på jobb for Bergen Helhetsklinikk. Det gleder jeg meg enormt til.
Vel folkens, jeg ønsker dere alle en strålende Søndag. Prøv å finne ekstra motivasjon til å løpe en svært rolig joggetur eller gå en tur ut med familie eller venner. Litt bevegelse er bedre enn ingen bevegelse.
Reklame | Livsstilscoach - Terapeut ved bergen helhetsklinikk - Øygarden Senter for Klinisk Hypnose
Tenk deg at du står en plass i kø. Langt bak i køen der altså. På en vei som du har kjørt titusenvis av ganger før. Du kan veien i blinde og hvis du ble tvunget til det så har du saktens en følelse av at du faktisk kunne kjørt denne veien med bind for øynene. På vei til de samme stedene som du har kjørt til i svært lang tid. Kanskje i mange, mange år. Rundt deg har det vært sol, regn, uvær og stormer som noen ganger til og med har truet med å vrake bilen. Det har vært sleipt og glatt utallige ganger og noen ganger sol og fint vær. Køen stopper helt opp. Lyset fra dashbordet treffer hendene dine som knuger rundt rattet. Rundt deg er det lyder av sint fløyting og hissige bilmotorer fra andre travle mennesker i den samme køen…
Mange mennesker opplever dette. Det å henfalle til rutiner og gammel vane. Som en pendel virker livet å svinge opp og ned. Som en eller annen sa: “Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet”.
Så her er du da, i livets kø. Med sinte vanedyr rundt deg som kjefter og smeller for å komme foran i køen. Snikere, sleipinger, hissige folk som går over lik og aldri er redd for noen bulker bare de kan avansere noen plasser i køen.
Men de aller fleste er som deg. Sitter stilt i kø og har et litt trist og resignert drag over ansiktet og en kroppsholdning som forteller alle rundt deg at du har gitt opp. Mercene, Teslaene og BMVene gliser mot deg i forakt og skrur høyt opp bilradioen til femti flak, sveiver ned vinduet og Queens “Another one bites the dust”, stanger mot deg som bare for å understreke hvilken taper dem synes du er. Køen beveger seg enda noen meter.
Det er da du ser det. En ny avkjørsel som du aldri før har lagt merke til. Bare femti meter unna deg der fremme er et skilt som peker innover en vei mot høyre som aldri før har vært her! Det var da merkelig, tenker du og undrer deg. Du vrikker på setet og setter deg bedre tilrette i bilsetet. Sansene dine skjerpes og interessert løfter du blikket. 10 meter igjen nå! Du kjenner på en usikkerhet. Men sannheten er at i ditt ubevisste sinn har du allerede bestemt deg. 9 meter igjen. Utålmodig vrir du deg i setet. Kroppsholdningen er bedre nå. Du er forberedt. Du har bestemt deg.
I det du kommer til veiskille kommer plutselig en veiarbeider inn og setter opp en bom.
Lettere frustrert kjører bilen og deg selv forbi denne nye avkjørselen. Det føles litt som om det var en livs sjanse som glapp. Det føles som om du ble tvunget tilbake i en kø der du egentlig hadde bestemt deg for å skifte retning. Du kjente denne følelsen imidlertid igjen. Veiene og avkjørslene du hadde møtt før hadde bare passert. Hadde glippet unna og du var henvist til din vante plass i køen. Henvist fordi du ikke hadde krefter lenger til å tvinge deg ut av denne og dulte vekk bommen og gitt F i trafikkreglene om så bare denne ene gangen. Ta den forbaska boten selv om den svir litt en liten stund. Belønningen var uansett av en slik art at køen forsvant og veien som ledet til noe helt annet enn det du var på vei til ble åpenbart.
Nå er det ikke sikkert at været på denne nye ruten inneholder kun solskinn, glede og grønnere marker, men følelsen av å bestemme hvor reisen går kan ingen ta fra deg. Løper du med ansiktet først inn i en vegg, så stopp litt opp, flytt blikket nedover, ikke bli stående å stange. Hvis blikket ditt flyttes, ja så vil du som regel se flere dører i veggen som er åpne. Da synes det ganske meningsløst å stirre inn i murpussen uten å flytte blikket, ikke sant?
Som terapeut opplever jeg mange slike situasjoner hos dem jeg treffer. Jeg kjenner det bare så altfor godt. Både slike og liknende historier kan imidlertid gjøres noe med. Har du en slik historie? Har du en VEIARBEIDER SOM STENGER VEIEN for deg? Er du av den typen som er for “ordentlig” til å la det stå til og risikere noen bulker for å finne andre løsninger i livet?
Dette er veiblokkeringer som kan ordnes opp i. Kanskje trenger du en coach og en terapeut som meg for å vise deg veien. Det kan jo hende at du også vil ta til høyre i neste kryss? Og det kan til og med hende at du vil lære at det er faktisk i selve KØEN DU TRIVES? Sånn, egentlig?
Trenger du en livsstilscoach som bruker unike metoder for endring og livsstilsforandring, ja så send meg gjerne en mail på [email protected]
