Idag er jeg dessverre sengeliggende med potte tett hode og feber. Jeg fokuserer likevel ikke så altfor mye på dette, selv om jeg litt spøkefullt tillater meg å sutre pittelitt over det.
Det er i sannhet spennende tider for meg, bloggen og hverdagen min. Innlegget Usynlig syk – synlig frisk har i disse dager passert over 200000 unike lesere i Bergens tidende. Det er jo helt vilt hvordan dette innlegget har tatt av. Utallige delinger på facebook og ellers har sørget for å spre det budskapet jeg skrev om til store deler av landet.
Jeg har også fått en overveldende respons fra fjern og nær om hvor viktig dette budskapet har vært for dem. Og det er et viktig budskap. Kanskje vi omsider kan komme dit at forståsegpåere og andre fjerndiagnostikere kan legge inn årene og rett og slett ta seg en bolle i stedet.
En stor nyhet er at all oppmerksomheten rundt dette har ført til at jeg har skrevet foredraget “Usynlig syk -Synlig frisk?”.
Dette foredraget er allerede begynt å bli lagt merke til. Bookinger er nå mulig og første booking til foredraget er allerede gjort. Jeg håper flest mulig vil kikke på dette innlegget og booke det som foredrag fremover.
Jeg har som noen av dere vet også startet foretaket Hverdagsaktiv Hypnoterapeut Willy Marthinussen og Øygarden Senter for Klinisk Hypnose. Dette er en drøm som jeg har båret med meg i over 20 år. Endelig fikk jeg muligheten til å få ferdig formell kompetanse på hypnosefeltet. Dette umåtelig sterke verktøyet føyer seg inn i en allerede velfylt verktøykasse som jeg har fra før og som kan benyttes alene eller sammen med andre terapeutiske verktøy for å skape endring hos dem som trenger det. Livsstilsendring er feltet mitt og jeg kan nå begynne å hjelpe mennesker mot et nytt liv på en helt annen og sterkere måte enn tidligere. Jeg fikk en solid kickstart på denne nye veien da Bergen Helhetsklinikk tok kontakt og ville ha meg til å være en del av deres team. Det var IKKE et vanskelig valg. Med et tverrfaglig team av Lege, kiropraktor, gestalterapeuter, psykoterapeuter, sykepleiere, hypnoterapeuter, aquamassasje og meg selv er det jo en unik mulighet for å hjelpe andre mennesker på en helhetlig og god tverrfaglig måte. Allerede ligger jeg ute med mine tilbud til dere her. Besøk gjerne Bergenhelhetsklinikk.no for å se nærmere på tilbudene.
Som terapeut hjelper jeg deg til å fjerne dørstokkmila, dørstokken og reparere gulvet samtidig. Når livet har stoppet opp av ulike grunner coacher jeg deg i riktig retning ved hjelp av de verktøyene jeg har og den lange erfaringen jeg har på livsstilsendring, helsecoaching og hjernens nevrologi. Denne tilnærmingen er helt unik i Norge og er en tilnærming som jeg har utviklet basert på mange års erfaring med helsesamtaler og terapi der blant annet Sanseintegrasjon tas i bruk sammen med andre valide metoder. Meg bekjent har disse kombinasjonene aldri før vært brukt innen dette feltet. Jeg gleder meg stort til å få de første kundene mine på dette området i mine nye lokaler ved Bergen helhetsklinikk.
Det vil fremover være slik at nye og spennende foredrag vil bli skrevet og tilpasset. Spesielt innen motivasjon og helsecoaching er det spennende for meg å arbeide da dette kombinerer en unik erfaringsbasert kunnskap med verktøy som jeg vet virker og som er både anerkjente og valide som sagt.
Så dere skjønner mine gode venner og lesere, at det skjer MYE spennende i livet mitt for øyeblikket. Det kjennes som om nye dører er åpnet og jeg kjenner på mye gode tanker og støtte fra dere som jeg ikke har kjent på mange, mange år. Det å være ønsket en plass betyr veldig mye for oss mennesker. Det å føle seg verdsatt er selve kilden til inspirasjon, kreativitet og utvikling for oss mennesker.
Vi mennesker er som frø som ligger på jorden. Uten stell, oppmerksomhet og TLC, ja så skrumper frøet inn og forsvinner tilbake til jorden. Men hvis noen tar dette frøet og planter det ned i fruktbar jord, vanner det med kjærlighet og gir det riktig næring, ja så spirer det, vokser det og gir frukter til den som har pleiet det. Common sense.
Tenk dere en organisasjon der du som sjef er en fruktbonde. Du har utallige trær på gården din og du gir dem lite og ingen næring, stell og vann. Sakte men sikkert så blir trærne syke og svinner hen. De gir deg mindre og mindre frukter. Dette går selvsagt ut over den inntjeningen du som eier av gården har. Og når du til slutt ser at frukttreet ikke lenger bærer frukter, ja så er i realiteten gården konkurs. Hvis du sammenligner dette med nabogården der alle trærne får stell, omsorg og næring, ja så er det lett og forstå at alle trærne bærer masse frukt…
Dette er ren og skjær basalkunnskap innen organisasjonspsykologi. Så utrolig synd at det ikke praktiseres alle steder.
Vel, nok om det. Allerede denne uken venter nye spennende ting i kulissene for meg. Følg med her på bloggen for å se hva som skjer…
Våte vinger hutrer og skjelver lett i morgenkulden. Denne lille fuglen fryser etter en natt med iskaldt regn og ingen tak å dekke seg under. Denne lille fuglen gjorde så godt som den kunne, men ble stadig hakket på av de store fuglene som bestemte i flokken. Utstøtt og ensom satt den der. Alene. Små perler av frosne vanndråper hadde stivnet i den grå fjærdrakten den var kledd i. Nebbet var taust og hadde ingenting meir å si.
Denne lille fuglen hadde en drøm om noe annet. Noe som tok den høyere oppover til et annet og bedre sted. Drømmer som ble knust av flokkens sterkeste. Med skarpe nebb og sviende vingeslag pisket de den lille fuglen ut av det engang så trygge reiret den tilbrakte sine første timer i en verden som derfra virket så lys.
Langsomt reiste det seg en stor lys kule seg opp over fjellene i horisonten. Den lille grå fuglen kikket opp mot den med et glimt av håp i klare øyne. En flom av vellyst strømmet igjennom den i det solens livgivende kjærlighet strøk over kroppen og den grå fjærdrakten. De små frosne vannperlene glinset et øyeblikk som diamanter over den lille fuglen. Som en kongelig følte den seg da fjærdrakten ble forvandlet til en kappe av gull, sølv og juveler som strålte i kapp mot den livgivende strålende himmelkulen der oppe. Øynene glitret mot himmelkulen som diamanter av håp og forventninger. Endelig kom varmen og tryggheten.
På skjelvende vinger forsøkte den lille fuglen å lette. Det var uvant å strekke seg mot himmelen igjen, men himmelkulen lokket, oppmunteret og gav den all den støtte han trengte for å kunne spre sine frosne vinger mot himmelen og lette i en glidende bevegelse mot eksistensens veldige himmelhvelving. Den følte seg ønsket. Den følte seg verdifull. Den følte seg verdsatt igjen. Plutselig så fyltes luften rundt den lille fuglen av oppmuntrende rop og kvitring fra en helt annen flokk. Den kulden som før hadde pakket inn de grå frosne fjærene ble med ett borte. Ble erstattet av en varme den ikke hadde kjent på lenge. En varm følelse av tilhørighet. Det var da det gikk opp for den lille fuglen at kulde faktisk kan erstattes av varme bare man finner noen som er villig til å dele den med deg. Bare den får frihet og oppmuntring til å fly mot himmelkulen der oppe. Bare den faktisk får være en del av en flokk som verdsetter egenskapene som gir varme og aksept.
Den lille fuglen var lykkelig. Den spredte sine sterke vinger ut over et nytt landskap og sørget alltid for å støtte de andre fuglene. Spesielt de små fuglene som følte seg kald, uønsket og grå. For alltid ville han legge sine sterke vinger rundt dem og gi dem av den varmen de trengte. For dem som ble hakket på og skjøvet ut av reiret trengte det nemlig mest av alle.
I dag har jeg lyst til å ta opp noe vi mennesker ofte er veldig flink til, nemlig å pleie våre problemer.
Et problem er faktisk ikke et problem før det har oppstått. Det er jo logisk, ikke sant? Og når vi samtidig vet at de aller fleste problemer vi går rundt å bekymrer oss for ALDRI oppstår uansett, ja så er det vel i realiteten bortkastet energi?
Vel, vi mennesker liker ikke problemer. Vi prøver alle å unngå problemer. Det er jo i og for seg forståelig, men har du tenkt over at problemer også skaper rom for kreativitet og løsningsmuligheter som faktisk er med på å utvikle dine egenskaper til selvutvikling?
Jeg har mange, mange ganger de siste årene skrevet om og forfektet at “det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det”. Dette er nyttig å vite hvis man har en tendens til å problematisere alt i livet. For en ting er at problemer dukker opp som må løses, noe helt annet er det når man behandler både potensielle og eksisterende problemer som et tilfelle som pleies av deg.
Alt for mange glemmer å se på totaliteten i og rundt problemer. For å ta et eksempel. Ha problemet vært? I så fall, hvorfor fortsetter du å tenke på det som har vært når du ikke kan gjøre noe med det?
Er problemet et potensielt problem som enda ikke er oppstått? Igjen så kan du ikke løse et problem som enda ikke eksisterer. Du kan med andre ord ikke gjøre noe med det.
Kunnskap er nøkkelen til trygghet og ro i hverdagen. Jo mer man vet, jo tryggere er man. Det er derfor svært viktig å være mer åpen for korrekt og valid kunnskap som gir deg den tryggheten du trenger slik at problemer og usikkerhet i hverdagen lettere kan forbigås eller legges helt vekk.
Noen mennesker er dessverre så låst i gamle mønstre at negative energier fullstendig overdøver hverdagens potensielle gleder og positive energier. Man velger altså å pleie problemer og negativitet. Er ikke det et dårlig valg? Mange føler dessverre at de ikke klarer å legge vekk vanskelige ting. Det er forståelig. Selv sverger jeg til å hele tiden spørre meg selv følgende:
“har jeg et problem? I så fall, kan jeg gjøre noe med det?”
Oftest er svaret nei. Da kan det legges vekk. Det er unødvendig å bruke tid på ting man likevel ikke får gjort noe med, ikke sant?
Tenk litt over dette i dag. Det skal jeg nemlig gjøre. Tenk litt over alt i livet du faktisk ikke kan gjøre NOE SOM HELST MED. Burde det da strengt tatt fortsatt være et problem?
Heisann alle gode venner, kjente og dere ukjente som dropper innom bloggen min.
Jeg ville fortelle dere om hvordan depresjon arter seg for meg, men finner ikke ordene til å forme dette på en fornuftig måte.
Så jeg bare forteller dere en liten historie om hvordan jeg står opp om morgenen. Ser ut av vinduet og driver vekk…
Ser ut i en grå masse av skyer. Skyer som ikke flytter seg. Skyer som ligger der som en bergenssommer uten så mye som et solgløtt. Det er som om jeg sakte kler på meg klærne og alt inni meg forteller meg om hvor ubrukelig disse skyene er. Jeg tar meg selvsagt sammen og vandre ut for å gå på jobb. Det regner og det er høst ute. Hver eneste dag regner det. De grå skyene blir mørkere etterhvert som jeg nærmer meg jobb. Selv om jeg sitter inne i en varm bil så dundrer regndråpene tungt inn på bilruten. De treffer bilruten og viskerne klarer ikke helt å ta unna alt det våte. Det kalde. Det grå.
Lyden av regndråpene hamrer ikke bare på ruten, men dundrer inn i hodet til et sted der sorgen ligger. En sorg som bare vaskes ut fra iskalde strukturer i hjernebarken. Vannet løser opp fastfrosset sorg og lar det renne nedover i små bekker inne i hodet mitt. Gjennom små kanaler og til slutt ut gjennom øynene mine. Nedover kinnet. Faenskapet klør.
Jeg åpner døren til bilen og går rolig ut i morgendisen. Det er fortsatt mørkt og kaldt. Gatelyktene foran meg er uklare. Dråpene i øynene gjør at bildet av verden rundt meg forvrenges på en litt underlig og bisarr måte. De grå skyene er mye mørkere nå. Sinnet er blytungt. Så tungt at det går utover evnen til å løfte bena fremover. Stegene mine stanser opp. Iskald sorg renner nedover nakken min og uten paraply kjennes det virkelig håpløst ut. Jeg ser ikke enden av gaten jeg går i. Jeg ser ikke sidegatene i mørket. Jeg føler kun regnet, kulden og de mørke skyene som henger over meg. Inni meg. Gjennom tåkefylte gater som dette er det ikke mulig å kjenne varme.
Jeg sitter meg ned på en trapp og føler synd på meg selv. Som en liten tass med lighter og ikke en liten pike med svovelstikker. Henne var det i det minste noen vakkert med. Det er det ikke med meg. Jeg føler kun en overveldende sorg inni meg som truer hele min eksistens. Gatelykten over meg vibrerer i vinden som nå har økt på. Dammen foran meg på asfalten speiler lyset fra gatelykten og lager et teatralsk skjær over bena mine. Våt og kald kjenner jeg vinden ekstra godt og jeg håper at nummenheten snart sprer seg gjennom hele kroppen. Det døyver den iskalde sorgen. Døyver den men fjerne den ikke.
Vinden vil blåse den vekk denne gangen også. De mørke skyene vil løse seg opp og regnet vil erstattes med vårlig leg i små bekker som ler og skriker av en livsglede bare en bekk i vårløsning kan ha. Løpende nedover. hoppende og full av livslyst der solen atter varmer et frossent sinn. Et sinn som i går var mørkt, men som i dag ler av glede.
Inntil neste gang det skyer over.
Depresjon er den tilstanden der flest menn tar sitt eget liv.
Tungsinnet er ubeskrivelig tungt og følelsen av hjelpeløshet kjennes overveldende. Det finnes hjelp å få. Søk den hjelpen folkens. Ikke la denne tilstanden overta det som er deg. Fordi DU er VIKTIGERE enn depresjonen. Åpenhet og sikkerheten det er å kontakte hjelp er et lys i det tunge mørket som er over en. Det er ingen helter i kampen mot depresjon annet enn åpenhet og evnen til å be om hjelp. Menn er for dårlig til dette, men dette MÅ og SKAL snu. Vi er da pokker i stand til å sloss mot noe som ikke er virkelig annet enn inne i sinnet vårt. Vi skal ha kontroll. VI skal åpne opp å fjerne skyene og regnet. Vi skal tette alle bekker som vasker ut sorgtunge tanker av håpløshet. Og vi skal gjøre det SAMMEN MED NOEN. Fordi vi er verdt det.
For de av dere som kjenner meg veldig godt så vet dere at jeg jobber som motivator og coach. Jeg har fra før helsepedagogisk kursing både enkeltstående kurs, men også fra grunnutdanning og ikke minst fra min videreutdanning på 60 studiepoeng. Jeg har også kurs i motiverende intervju og selvsagt mange, mange års erfaring med motivasjonssamtaler på ukentlig basis.
Det å motivere andre mennesker er noe jeg virkelig brenner for og var også grunnen til at jeg startet hverdagsaktiv.blogg.no for nå snart 2 år siden. Og de av dere som har lest endel av mine tidligere blogginnlegg vet, så begynte jeg altså å røyke når jeg var 9 år gammel. Min egen livsstilsreise ut fra et veldig usunt liv startet i 2012 og i dag er jeg sunn, frisk, røykfri og godt trent!
Ikke nok med det, men jeg stortrives som sunn og frisk og med et syn på livet som jeg aldri har vært i nærheten av tidligere. Dette har også hjulpet meg enormt mye når jeg gikk på en smell i 2017. Etter å ha lært alt jeg kan og også vært i stand til å bruke dette på en positiv måte, så er jeg i dag frisk. Eller som man sier:
“Man er ikke helt frisk før man er litt syk”.
Allerede for mer enn 20 år siden fikk jeg sansen for dette med motivasjon. Og dette resulterte i en særinteresse for å kunne lære meg mest mulig i hva som egentlig ligger i dette med motivasjon, det å nå sine mål, samt dette med å kunne lese og relatere til andre mennesker på en slik måte at min egen kunnskap kunne bli overført andre. På denne måten lærte jeg at meningsfulle aktiviteter var viktig lenge før jeg visste hva ergoterapi var for noe.
Og det var altså her jeg for første gang kom i kontakt med hypnoterapi som metode for å kunne motivere andre enda bedre.
Så i mer enn 20 år har jeg lest faglitteratur om denne metoden, lært alt jeg kunne av teknikker, samtaleteknikk og ikke minst grunnleggende etiske vurderinger innen feltet. Jeg har fått anledning til å praktisere teknikk og metode gjennom praktisk hypnose, og jeg bruker avslapningsteknikker jevnlig blant annet på meg selv. Min store sorg gjennom disse årene har imidlertid vært at jeg aldri har fått en formell kompetanse på dette utrolig spennende feltet.
Det er det nå slutt på.
Jeg har nå kommet inn på Norges fremste utdanning innen hypnoterapi! Og noe som har vært utrolig viktig for meg er at denne
utdanningen er godkjent av Helsedirektoratet og av American Board of Hypnotherapy.
For meg er dette en DRØM SOM GÅR I OPPFYLLELSE!
Men, hva er det egentlig dette innebærer? Er dette noe som kan brukes videre? Ja, selvsagt. Hypnose er en velkjent og veldokumentert form for terapi. Denne formen for terapi brukes av alt fra leger, tannleger, psykologer, sykepleiere, ergoterapeuter og mye annet helsepersonell. Det er altså blant annet en form for terapi som hjelper mennesker til å sortere ut og muliggjøre egen motivasjon der dette er vanskelig. Det er ikke magiske ting og hokus pokus, men psykologiske og fysiologiske prosesser i samarbeid med hverandre.
Jeg må si at jeg gleder meg UMÅTELIG MYE til å lære av Norges fremste hypnotisører og også til foredrag med noen av de fremste hypnoterapeutene i verden. Og ikke minst gleder jeg meg til å begynne å inkludere denne formen for motivasjon i hverdagsaktiv coaching virksomheten min.
Jeg vil da kunne tilby kurs innen røykeslutt, snuskutt, vektreduksjon og mye mer!
Jeg gleder meg til å la dere få ta del i dette fremover. Utdanningen min starter om en liten måned, men jeg tilbyr allerede nå livsstilscoaching som dere vet. Nærmere informasjon om det hverdagsaktiv kan tilby av terapi vil komme etterhvert.
Nå er jeg først og fremst veldig glad for å kunne fortelle dere dette og samtidig kunne tillate meg selv å rope et høyt hurra for gleden jeg føler innvendig!
I dag henter jeg frem denne historien fra en annen tid. En tid som fortsatt er her, men som likevel er forbi. En tid der mørket og lys sloss om en plass i solen. Der jeg ikke visste hvem av dem som ville vinne. Den rette vant. Denne turen ned minnenes smug sitter godt i. Taksjabben som vi kaller byduene i bergen flakser for å overleve. Sloss for sin plass i verden. disse flygende rotter som vi ble kalt i likhet med dem, har endelig landet.
Lyset forsvinner sakte ned i horisonten og lysene fra en gatelykt tennes. Et lite vibrerende øyeblikk flakker det elektriske lyset og kaster skyggene nedover den brostensbelagte gaten i det trange smuget. Lyden av et vindu som lukkes høres i det fjerne og en hund bjeffer ett sted på den andre siden av denne stille byen. Det er kveld og varmt ute. Skrittene hans var knapt hørbare mot brosteinen under ham. Det var ikke som skritt, mer som, en stille hvisken i det han gikk nedover smuget. Gaten var tom for folk. Han går alene, som han alltid har gjort.
Den varme vinden fra sør flakker over ansiktet hans og får ham til å trekke pusten dypt inn. Han husker denne fønvinden fra et annet sted, en annen tid en annen plass. Han går stille nedover brostensgaten og minnes det øyeblikket. Der, i gatene bak Plaka i gamle Athen. Der vinden og lydene var sammen som i dette øyeblikket. Fønvinden strøk forsiktig over de bare armene hans. Jakken hang løst over skulderen. Det var sommer i Bergen. Sen kveld her i smuget og med samme følelse som gatene i Athen. Denne greske hovedstaden som i alle tider har stått som selve symbolet på menneskets intellektuelle og kulturelle utvikling.
Men Bergen kjennes annerledes denne kvelden. Stille, og med en følelse av ro og trygghet. Han går rolig og oppreist gjennom disse gatene som han kjenner så godt. Et helt liv har han gått disse gatene. Han smiler litt når et løvblad som har overlevd vinteren danser foran ham i fønvinden. Med et blaff forsvinner det inn i intet. En luftens uteligger suser med lyden av en umiskjennelig blafring når vingene vifter til omverden. Han sukket lett og tenkte,
«Gi meg gjerne en taksjabb fremfor all verdens papegøyer»
Bakgatene i den greske hovedstad kjentes plutselig svært langt borte, men likevel var følelsen der.
Latter lød gjennom kvelden i det et vindu igjen ble åpnet. Denne gangen i nærheten av Skivebakken. De gamle delene av denne vakre stemningsfulle byen. På sin vandring i denne spesielle kvelden visste han at det var magi i stenene og glød i asfalten. Gjennom hele sitt liv hadde han lengtet etter en slik kveld. Der byens puls kjærtegnet lydene, varmen og fønvindene fra sør som pakket inn denne byen i vest. Han gikk med rolige og bestemte skritt forbi Mariakirken og videre inn i Kong Oscars gate. Han visste hvor han skulle. Denne dagen hadde han ingen penger i lommen og heller ingen fremtid. Han hadde latt livet fare med vinden. Dette fordi han visste at det som var i går ikke er i morgen og det som er nå ikke er der om et minutt.
Han så seg tilbake mot Kalfaret. Han hadde gått en lang vei i kveld. Hele sitt liv hadde han gått, men dagen i dag var likevel den lengste. Han tenkte tilbake på de små barna og bøkene han engang leste. Dem om Hardyguttene. Han tenkte på røyk bak Landåshallen og sine første øl i godt lag med sine beste venner. Han tenkte på hvor det ble av. Han tenkte på at det var en del av historien. Av sine innerste minner som fortjente å ligge på en benk i hjernen og nyte en stille tid. Der man av og til kan løfte hodet å hente frem det som svever i vinden og strør minnene over et litt skjult smil som av og til bobler opp og gir ham et kort glimt av selvtillit og styrke. Men også tårer. Tårer til ære for dem som gikk andre veier. Tårer for dem som sluttet å gå.
Han trekker inn pusten dypt og stopper opp litt nær Korskirkealmenningen. Korskirken ligger der som den har gjort siden Moses gikk i knebukser. Som et symbol på ro og åndelighet, men mest som et minnesmerke for taksjabbene. Disse flyvende sjeler som av ulike grunner har landet på et sted som de aldri visste de kom til å lande på. Den gang de var liten. Livet var annerledes når man var liten. Det skulle bli annerledes. Det skulle bli noe bedre. Drømmene ble brutt da noen andre papegøyer stjal fra dem de få kornene de hadde fått utlevert. Noen av dem var også utsatt for papegøyenes skarpe og sterke nebb, der de uten nåde ble hakket i stykker av de papegøyene som hadde bedre plassering på livets grener. Det føles noen ganger slik at når den lille fuglen blir født, og så klarer å lette for første gang. Flyr av sted og blir meid ned av en lastebil. Vokser, lever og så slutt. Meningsløshet er et livets lodd.
Han snur seg og ser et par taksjabber smile og le i denne kveldens rusende fønvind. Han tråkker videre uten å ofre dem noen flere tanker. Annet enn at han kunne ha satt der med dem. Det hadde vært så enkelt. Så passende. Så lett. Fordi dette var mennesker han engang var nær. Mennesker han ville alt vel. Mennesker han ikke lenger nådde. De hadde hverandre. Han hadde valgt noe annet.
Han runder hjørnet og går inn i Skostredet. Denne lille pittoreske gaten som engang huset i alle fall en skobutikk. Der han husket enda at han ble tatt med av sin mor for å handle nye sko. Han hatet det. Men i dag hadde han sko som han hadde valgt selv. Sko som det hadde vært vanskelig å fylle med det manglende pågangsmotet han en gang hadde. Likevel hadde han klart å fylle disse skoene. Denne gangen gikk han med bestemte og selvsikre skritt inn i den bergenske natten.
Han hadde gått en lang vei. Helt fra Landåshallen oppe i Søndre bydel. Fra ungdomsklubben på Strimmelen og nedover i mot Chicago, via striladanser på Nautnes og Landro og et livsjag som pisket livet ut av ham. Helt til grenen knakk. Fallet var stort og sårene ville aldri helt gro. Men taksjabben klarte seg og fløy gjennom kvelden der solen gikk langsomt ned over Nordnespynten. Taksjabben kunne fly likevel. Taksjabben spredte sine vinger et sted der bare vinden så ham og fylte ham med den varmen fønvinden brakte med seg fra bakgatene i Athen. Bak Plaka. Med utsikt til Akropolis satt han der og selveste Athene steg ned og gav ham smykket som fortsatt hang rundt halsen hans.
Denne natten var lik. Bare bakgrunnen var annerledes. Bergens våg glinset i sommerlig tropenatt og gleden og livet som lød utover bryggens kanter gjorde ham varm innvendig. I dette øyeblikket visste han at det var dette livet han var en del av. Et liv som uansett hvordan det vrir seg i smerter etter stygge fall, likevel klarer å vise at det er verdt sin vekt i opplevelser. Verdt sin vekt i stunder som utfordrer. Verdt sin vekt i sorg og i glede. Og verdt sin vekt i kjærlighet til sin egen indre taksjabb og den flokken han hører til.
Han skalv lett på skuldrene og trakk jakken tettere rundt seg. Det var ikke kaldt, men likevel hutret han over denne følelsen av å leve. Å vandre her i den vakre hovedstaden på Vestlandet. Å trekke inn stemningene som løfter en opp tross alt. Å fly med flappende vinger vekk fra alle papegøyene og la vinden kysse fjærene før en perfekt landing.
Taksjabben har landet for godt.
Uansett hvordan livet vrir kraften ut av et menneske, så er livet i stand til å fylle livet med ny kraft. Uansett hvor tett mørket er pakket rundt en, så er lyset i stand til å pakke opp mørket. Uansett hvor mye smerter en har, så er lettelsen i stand til å lindre. Uansett hvor mange papegøyer du har rundt deg så er taksjabbene like mye verdt.
Jeg løper i kveld også. Så ofte som mulig løper jeg fra smertene. Løper fra angst og tungsinn som truer noe inne i meg. Eksistensielle spørsmål rir over hjernebarken og skaper lyn og torden når hovene smeller i frontal cortex og virvler opp støv fra Amygdala. Noe skjer i hjernen min når jeg skuer ut over nye og åpne landskap. Noe sjelelig og drømmeaktig. Verden blir litt bedre. Min verden. Den skjulte verden der inne som trenger påfyll av nye impulser. Endorfiner.
Jeg skuer ut over denne verden. Ser. Føler. Sanser. Kjenner luften. Føler vinden som glir over et preget ansikt. Et ansikt som har sett, følt og uttrykt de smerter som finnes. Må løpe for at landskapet i dette ansiktet kan forvitre. Bli ryddet og stelt. Bare løpingen mot horisontene klarer det for meg. Mine ben er mine vinger. Mine drømmevinger som bærer meg frem.
Langt der borte, der borte hvor himmelen møter fjellet. Langt der borte dannes linjen som kalles horisonten.
Man står der og skuer mot denne linjen. Denne taggete og ujevne linjen som er tegnet mot den grå himmelen over en. Man kjenner seg overgitt til det mektige landskapet rundt en. Man får en hutrende følelse som raskt kryper opp langs ryggraden. En følelse som stammer fra urgenene våre et sted. Fra en tid da mennesket ikke var gitt det herredømme de har i dag. Den gangen ærefrykt var noe som betydde noe mer enn det det gjør i dag.
Paralysert står man der. Man klarer kun å puste. Kroppen ellers virker ikke. Man blir bare stående å se utover dette storslåtte landskapet foran en. Man tenker man skal løfte en fot og ta et lite, nølende skritt fremover, men bena er blytunge.
Litt etter litt våkner sansene og nervesystemet til live. Kroppen fylles med lett, frisk fjelluft. Som en heliumdose fylles bena med lette gasser og begynner lekent og raskt å trippe videre mot den taggete linjen der fremme. Lukten av fjellbusker og kratt kiler neseborene og fyller også lungene med kruttsterk energi. En energi som kun kan komme til deg ved å gi kroppens sanseapparat den friheten den trenger i åpent og lekende terreng. Drevet av aktivitet som gir en varige minner og påfyll av storslagne bilder i hjernebarken, kombinerer man gange med småløping og konsentrasjon. For hvert eneste konsentrerte skritt i raskt tempo utfordres hjernens læringssenter og danner titusenvis av nye synapser. En klar forebygging av kognitiv svikt og en økning av celler som gir økt læringspotensiale fosser inn i den fantastiske plastiske hjernen vår.
Horisonten er fortsatt like langt borte, men kroppen er godsliten etter løpeturen over stein og tue i kronglete og utfordrende terreng.
Man stanser opp et øyeblikk for å få igjen pusten og ned pulsen. Naturens Spotify spiller en låt i det fjerne med den siste hiten fra fjellrype og Heilo et sted i krattet der borte i lien. Heilo er fjellvandrerens følgesvenn. Hans vemodige plystring ringer i ørene og skaper en litt nedstemt følelse i kroppen. Samtidig blir man litt glad innvendig fordi naturen fortsatt kan skape slike hits på fjellet. En mektig følelse når den blandes med tur, løping, vandring og selve fjellets storslagne omgivelser. Et sted der magien rår. Vinden som uler forbi deg skaper lyden av joik i det fjerne. Litt som nå når ettermiddagen sakte blir til kveld og mørket pakker inn horisonten i et beskyttende teppe. Over deg danser Gudene i Aurora Borealis lys. Det er party i Odins verden. Party for fjellgudene i lyset fra solens magnetiske støv som er spredt tilfeldig over himmelhvelvingen. I flere farger og med grønt som basisfarge flakker lyset frem og tilbake. Man legger seg ned i lyngen. På rygg ligger man der og titter opp på den mektige hvelvingen over seg. Og man kan sverge på at dette er det nærmeste himmelriket man kan komme. I det fjerne høres kun stillhet.
Teltet ved siden av deg er kommet opp. Det blir mer og mer innbydende etter hvert som kulden i luften blir mer påfallende. En kald dugg bretter sine vinger rundt deg og du hutrer lett. På tide å trekke seg inn i et varmt telt der ovnen i midten av type vedfyrt varmer hele deg. Man kryper inn i soveposen og varmen brer seg fra ytterst til innerst. Ansiktet koker lett, men på en god måte. Fjellet har strødd sine magiske frø på varmen og plantet en god tretthet i kroppen din. Man lukker øynene og glir inn i dyp søvn.
Nattens diamanter blinker i takt med flammehavet som flakker over himmelhvelvingen. Frosten utenfor hindrer ikke at drømmene får liv i søvnen. Stille flyr man over viddene på drømmevinger. Stjernene skinner og blinker i hvitt, gult og tidvis rødt. Viddens magi virker på kropp og sjel og man tenker over hvor heldig man er som lever i et slikt scenario. En dyp og murrende magisk tone høres langt der ute i det fjerne. Lyden av stille, dyp joik gir magien i øyeblikket ekstra kraft. På drømmevinger seiler man over stille, månelyse vann som glitrer i gjenskinnet fra stjernehimmelen og nordlys.
Man kan ikke la være å drømme om den reisen man har gjort i livet og som fortsatt beriker livet ens hver eneste dag. Det å nyte en slik magi er en livsreise verdig. En fantastisk reise og en fantastisk opplevelse. Hver dag er en ny magisk tone som spiller livets vakreste toner til ære for kun deg. Det å kjenne på de dype murrende tonene fra et sted langt borte, trekker drømmen i retning av Ultima Thule. Der på grensen mellom fantasi og virkelighet flyter man som en Peter Pan figur over himmelen på drømmevinger. Et sted langt der borte i horisonten ligger de nye dagene. Der et sted ligger undring og ny magi. Et stille sted der drager og løver, ulver og trollmenn bor. Et sted der fremme ligger landet som kun eksisterer i ens eget sinn, den verden som betyr alt for en. I dette landet finnes trygghet og mestring, kamp, gleder og sorger. I dette landet bortenfor grensene til Ultima Thule finnes det lille rommet der du er hersker, konge og magiens trollmann.
Teltet der oppe på fjellet pakkes godt rundt en når dagen langsomt våkner. Det kjennes godt ut å åpne øynene atter en gang. Å kjenne på fjellets veldige hall rundt en samtidig som man ligger godt innpakket i posen sin. Ovnen har blitt lunken og fjellets kraft overtar innsiden av soveposen. Lukten av varm kaffe brer seg i teltet. Drømmevingene glir inn i magiens verden som en gnist som blusser opp og forsvinner. Kaffen rister en tilbake til livet. Vandringen kan fortsette.
Med ny kraft og styrke kjenner man på milene som tilbakelegges. Hver, nye dag er en gave som må forvaltes på beste mulige måte. Endring er nødvendig for å kunne fornye kraften man trenger til å møte stadig nye fjelltopper og horisonter. Vandringen kan gjøres lettere hvis man lar fantasiene få innpass, ved å alliere seg med prinser, konger og trollmenn fra landet bortenfor Ultima Thule. Vandrerstaven er vårt sverd i kampen mot det onde. En kamp som er evig og som kan lettes ved å bruke trollmannens magiske pulver. Ved å plukke de gyldne bærene som viddene gir en, og ved å fange sin mat i viddenes mange vann. Det finnes nok å leve av for den som vet hvordan man sanker den energien som finnes.
På denne vandringen som kalles livet, over vidder og med fjellets godhet rundt en, møter man på myrer, vann og store steiner. Men også små klukkende bekker og livgivende opplevelser som krydrer dagene våre. De tunge steinene og vandring over tunge sorgfulle myrer, blir mye lettere hvis vi av og til stanser og drikker av de klukkende og muntre små bekkene som gir oss av livets vann. De gir en det en trenger for å klare å vandre videre når horisonten virker lengre borte enn noen gang. Man får inn den magien og styrken man trenger for å forstå at vandringen ikke skal ha et mål men at vandringen i seg selv er målet. De skrittene man tar i tunge myrer og i bratte bakker er der for en grunn. De er der for at sverdet skal slipes og kroppen skal styrkes i kampen mot tomrommet. De er der for å minne en på at bakenfor bakkene ligger nye sølvglitrende vann og mektige fosser. Opplevelser som gir en frysninger av glede og opplevelser som fyller en med ærefrykt og undring. Opplevelser som bekrefter at vandringen er meningsfull. Og atter en gang går det mot kveld.
Teltet er ditt ly. Soveposen kan rulles ut og ovnen fylles med den varmen man trenger når man innimellom hviler sin trette, men fornøyde kropp. Viddene man vandrer på er en venn som tross sin mektige magi og veldige tilstedeværelse kjennes trygg og god. Vandringene man tar, stien man følger og naturens store og små undere tar hånden din og leder deg inn i drømmen på ny. På drømmevinger står man i silhuett på en topp. Man skuer utover trollmannens rike. Viddene er mektige som livet selv. Taggene som tegnes i horisonten møter igjen den magiske ilden over himmelhvelvingen. Langt der borte speiler flammen seg i sølvglitrende vann. Man strekker seg ut og løftes oppover av de mektige drømmevingene sine. Man glir over landskapet for å se hva som ligger der borte i horisonten, men man kommer aldri frem for å få vite noe. Fordi viddene ikke vil fortelle. Fordi viddene ikke skal fortelle. Det er ikke mulig å fly så langt frem at man får vite hva morgendagen bringer. Livets vidder skal ikke det. Man skal kun fly over å nyte de opplevelsene disse mektige opplevelsene viddene kan gi. Hver en tue, myr, bakke og stein er en gave. En gave som ligger klar for å oppleves for den som evner å se magien i hvert eneste sekund man vandrer mellom dem.
Et smil flakker over ansiktet ditt. Trollmannen fortsetter å vandre. Trygg og sikker nyter han vært eneste steg. Lukker øynene atter en gang og hører Heiloens langtrukne og litt sorgfulle sang i det fjerne. Sorgtung, ja. Men likevel vet man at det inne i sorgen finnes gnister av liv og glede. Fordi Heiloen vet å fly på sine egne drømmevinger på de viddene som er livet dens.
Bålet varmer fortsatt. Bålet dør aldri ut hvis man vet å legge på mer ved.
Smerter er nemlig ikke bare, bare. Det er potensielt dødelig, invalidiserende eller såpass funksjonsnedsettende at livet som man kjente det, opphører eller settes innerst i et rom der lys sjelden slippes inn.
Mange har slått seg på fingeren opptil flere ganger i løpet av livet. Det gjør sykt vondt. Men det er da også en smerte som går over. Andre har fått ulike smerter som følge av akutte sykdommer. Som regel kan dette behandles, smertedempes og til slutt er man frisk og smertefri.
Men for veldig mange er smerter en kronisk tilstand som vedvarer resten av livet. Selvsagt i ulike grader og i ulik styrke, men altså da vondt 24/7. Tenk deg tanken at du våkner om morgenen og det første du kjenner når du åpner øynene er trykkende og brennende smerter i alle fingrene. Tenk deg at du er så stiv når du prøver å reise deg fra sengen at stikkende og lynende smerter i ben, armer og spesielt i korsryggen at tårene presser seg ukontrollert ut av de lyseblå. Tenk deg at brystet kjennes ut som om det vil kollapse, lungene svir og hodet dundrer i smerter av nattens søvn.
Dette er virkeligheten for mange med revmatisme, muskelsmerter, søvnvansker, artritt, artrose og mange andre diagnoser og kroniske tilstander.
Så kommer det mest lammende av alt, nemlig fatigue. Overveldende utmattelse av fysisk og eller psykisk og sosial karakter. Man er så trøtt at man kan falle i søvn stående. Utslitt av noe man ikke helt forstår. Man har jo bare vært på jobb. På butikken. Vasket gulv, eller annet småtteri som aldri var noe problem før.
Fullstendig manglende lyst og overskudd til noe som helst. Man kjenner seg fullstendig lammet, oppgitt og ubrukelig.
Smerter er personlig.
Mine smerter er ikke lik noen andres og motsatt. Dette fordi smerter OPPLEVES FORSKJELLIG.
Derfor er det vanskelig å generalisere smerter. De er så ulikt opplevd. Så utrolig personlige. Og fysisk smerte leier ofte hånden til psykisk smerte, eller motsatt. Derfor er det ofte en omfattende endring som må til for å redusere eller fjerne smerter helt eller delvis. Det nytter ikke å komme dragende med påstander om at dette funket for meg, da burde det også funke for alle andre. Det er i beste fall en hån mot andres personlige OPPLEVELSE av sine smerter.
Its complicated!
Smertene du opplever i hverdagen kan endres, fjernes eller ingen av delene. Jadda, oppmuntrende ord her altså. Nå finnes det jo utrolig mange kjente og ukjente diagnoser i verden. Dette er et faktum. Det finnes over 7 milliarder mennesker på kloden og ikke en av dem har et smertemønster som er helt likt en annens. Litt som med fingeravtrykk. Likevel er det noen hovedkomponenter som er felles.
“Smerte er en ubehagelig opplevelse som forbindes med skade, eller noe som oppfattes som skade, i en del av kroppen.” (NHI)
Kronisk smerte er på en måte meningsløs, noe som bidrar til at den kan ha store psykiske følger. Den er gjerne fulgt av depressive følelser, og den kan bidra til symptomer som energifattigdom, fordøyelsesproblemer og søvnforstyrrelser. Det er typisk at smertefølelsen blir mer og mer preget av psykiske og sosiale faktorer, noe som igjen bidrar til at smertestillende medisiner får mindre effekt (NHI).
Så for oss mange som har levd et liv med smerter, så vet vi at smertestillende medikamenter har en viss effekt over kortere tid. På lengre sikt så trenger vi å øke dosene for å redusere smertene. Dette er dårlig nytt for kronikere som jo har smerter som ikke lar seg fjerne med akutte tiltak. Så derfor er man på en måte fanget i en virvelstrøm som bare forsterkes negativt gjennom livet, og flere og flere kroppslige, psykiske og sosiale smerter blir lagt til listen din over smerter.
Den verste smerten jeg noensinne har opplevd er den sosiale smerten. Det å være en del av en utadvendt og deltakende verden, til å ekskludere meg selv fra den verden som engang var. Et valg som utelukkende skulle virke smertedempende fra alle ytre ubehageligheter som venner, krav, kolleger og verden forøvrig. Fordi man føler seg utilstrekkelig, lite verdt og ikke i stand til å bidra. Dette fører oss over på den smerten som psykisk legges til alle de andre tingene. Bedre å være alene med sitt enn å dele sutringen med andre, ikke sant?
For sutring er det jo ingen som liker. Altså er det bedre å isolere seg? Fjerne mulighetene til at andre skal himle med øynene og hate synet av en. Bedre det…?
Å fylle sine tilhørere med sykdomsprat er litt som å invitere til party og kun sitte hele kvelden å bla i uinteressante familiebilder. Kjekt for den som eier bildene, men dørgende ukoselig og kjipt for dem med null interesse for det. Lets go party! Et annet sted.
Det er da man virkelig må snu kameraet mot seg selv. Hva om vi bare har det festlig? Er det virkelig fornuftig å gi sine egne smerter så mye taletid? Nei, selvsagt ikke.
Smerter nærer av oppmerksomhet.
Det er ingen grunn til å fore sin elendighet til sine omgivelser, legge til smertene sine ulike sosiale og psykiske komponenter for så å sørge for å holde den i live med stadige påfyll av oppmerksomhet, er det vel?
Det å leve med smerter er ikke enkelt. Hvorfor gjøre det enda verre?
Å leve med smerter.
Det er som nevnt i overskriften på dette innlegget nettopp det jeg foreslår. For veldig mange som lever med kroniske smerter, finnes det gjerne svært begrensede muligheter til å fjerne smertene for godt. Så hva gjør man da?
Jo man bør finne alternative måter å takle sine smerter på. Ikke finne sterkere og sterkere medisiner, men alternative måter å gjøre dagene bedre på. Dette handler ofte om å trene opp igjen komponenter som man har mistet for lenge, lenge siden.
Man må lære å leve om igjen. Man bør kanskje snu speilet og se på andre ting enn de fysiske smertene. For de er der. De er vonde. Det er det ingen som betviler og det er som nevnt KUN DEG SELV som kan kjenne på DINE smerter. Fordi smerter er personlige.
Det som hjalp for meg selv og som jeg hele tiden jobber med fortsatt, er å gjøre noe med de ANDRE tingene. De tingene som forsterker den fysiske smerten.
La oss se litt på hvilke komponenter jeg selv tok tak i.
Man har de fysiske smertene.
Man har de psykiske smertene.
Og man har de sosiale smertene.
De fysiske smertene gjorde jeg lite med innledningsvis. Men det å ta tak i de psykiske og sosiale smertene startet en ny tid.
Litt etter litt måtte jeg arbeide med å endre min oppfatning av gammelt skitt som lå som en klamp rundt hjerte og sinn og hindret kroppen i å takle smerter så bra som den burde. All urettferdighet, skuffelse, mindreverd og skitt som lå der fra gammelt av måtte jobbes med. Dette er til hinder for å leve. Fordi du lever i fortiden og med dette nærer du smerten din som er i dag. Håpløst dårlig taktikk for å lære å leve på nytt.
Og de sosiale smertene ligger som en invalidiserende klamp om foten min enda. Dette synes jeg selv er det verste. Dette er det som i dag fortsatt er det som gir meg flest smerter den dag i dag. På et tidspunkt i livet forsøker man å fjerne en del av smertene ved å ekskludere seg fra alle sosiale deler av livet. Dette er en særlig dårlig strategi. Dette fører til tap av venner, kolleger, evne til deltakelse i samfunnet og ikke minst til et knust selvbilde og ødelagt selvtillit. Den dag i dag har jeg enda ikke klart å få nære venner, og en “normal” evne til deltagelse i samfunnets ulike morsomme deler. Dager preget av tristhet og angst for å feile.
Likevel har det skjedd ting som gir meg håp. Som har gitt meg andre veier å spasere på. Med dager fylt av flere positive elementer enn negative. Med smerter på det psykiske og sosiale plan som jeg kanskje etter hvert kan leve enda bedre med og ikke minst med en tydelig reduksjon i de kroppslige smertene.
Ved å tvinge meg selv til å bli et nytt menneske. En bedre utgave av mitt tidligere jeg, der jeg helt har endret oppfatning av meg selv. Der jeg tok tak i alle mine “sannheter” og jobbet med å endre livsoppfatning. Jobbet med å kvitte meg med alle tanker om hvor urettferdig verden og alle andre har behandlet meg. Fjernet tanken om å å hele tiden “levere”. Jeg trenger ikke lenger være best. Eller tro at det å være best er den eneste måten. Jeg trenger heller ikke lenger å la selvbildet mitt styre mine omgivelser. Tidligere var det livsviktig for meg at alle andre mennesker likte meg. Dette har jeg heldigvis lagt bort. Det er nok svært mange som ikke liker meg, men det er nå greit. Man kan ikke bli likt av alle. Nå gjelder det bare å bli sett på som menneske. Og også å se på andre med et smil, en hjelpende hånd og en respekt. Da har jeg det bedre med meg selv.
Dette grepet har vært det viktigste for meg. Dette har fjernet mange av de komponentene som har vært mest smertefulle. Ved å akseptere meg selv og min situasjon så har jeg fått det bedre.
Ved å også se på mine fysiske smerter på en annen måte har jeg kunnet redusere bruken av sterke smertestillende som jeg gikk på for svært mange år siden nå. Ved å begynne å trene så har smertene sakte, sakte, men likevel sikkert blitt til å leve med. Og ved å begynne å trene da mener jeg IKKE at man bør kaste seg rundt å bestille time på et treningssenter eller kjøpe sykkel og gyve løs. Man bør IKKE tro at dette er gjort i løpet av no time. Man bør derimot bygge stein på stein.
Bygge stein på stein.
Trening med smerter krever en tålmodig tilnærming. Sakte med riktige øvelser bør man starte å øve hjernen og muskelapparatet til å bli vant til økte smerter. Hjernen, musklene og nerveapparatet ditt trenger å øves opp på nytt. Litt som å lære å gå på nytt igjen. Dette kan ta tid. Årevis for mange. Men hvis du tenker på at du nå skal trene resten av livet, på samme måte som du også skal dekke dine basale behov som mat og drikke, ja så setter man treningen litt i et levelig perspektiv. Men da må også treningen tilpasses slik at det blir som et godt måltid og ikke som bitter sitron. Trening med smerter gjør vondt. Kanskje i mange uker og måneder. Men sakte og sikkert så begynner det det å bli bedre. Nerveapparatet ditt blir vant til økt belastning og smerteterskelen din øker. Du blir mer motstandsdyktig.
Smertene kan kontrolleres!
Sakte, men sikkert begynner du og ta kontrollen over smertene. Både de sosiale, psykiske og fysiske smertene dine. Du finner mer og mer ut av hva som funker for deg. Hva som gir dagene mer mening og glede. For min egen del var det løping. Det å løpe lange, rolige turer gir smerter, men enda flere smertedempende komponenter. Og etter å ha løpt i noen år nå, ja så er jeg sterkere og bedre trent enn da jeg var 35 år. En god følelse som også bygger opp igjen et knust selvbilde. Med tiden. I dag kontrollerer jeg smertene mine bedre. Det betyr ikke at jeg er kvitt alle medisiner eller smerter i kropp og sjel. Men det betyr at jeg er bedre i stand til å forstå, akseptere og leve med smerter i ulike grader. De fleste dagene mine er gode nå. Mot før da det var motsatt. Jeg har kontrollen!
Det er mulig å leve med smerter!
Husk det. Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det som er viktig. Gårsdagen har alltid vært. Legg det bak deg. Morgendagen trenger man ikke å bekymre seg for. Man vet aldri hva som kommer. Lev i nuet, for det er det eneste som betyr noe. Mitt liv. Ditt liv. Grip mulighetene som gir deg lykke. Kortvarig, langvarig eller blafrende lykke. Dyrk livet. Ikke smertene.
Bildet over illustrerer en mann på en sopelime. Med sine varme hender rir han antagelig inn i solnedgangen eller han er på vei mot Lyderhorns fjelle i Bergen for å kaste seg inn i vill heksedans. Hva vet jeg. Om hendene hans er varme vites ikke, og hvor han egentlig er på vei heller ikke.
De varme henders kraft
Mange har varme hender. Og mange har dem ikke. Hva er så varme hender og hvordan definerer man dette?
Det finnes mangt der ute som ikke kan forklares. Like ens finnes det mye som faktisk også kan forklares. Det å finne ut hva som er rett og hva som er galt kan ofte være en utfordring. Det som er sikkert er at varme hender er et omdiskutert område som skaper motsetninger. Noen tror, andre ikke. Uansett hvilken oppfatning du selv har til dette, så kan vi vel være enig om at berøring er av et gode og at dette oppleves som en god kraft av de fleste.
Jeg -En trollmann?
Så langt tilbake som jeg selv kan huske har jeg hatt varme hender. Dette blir selvsagt en påstand som ingen bør ta for gitt, da det overhode ikke kan underbygges med vitenskapelige fakta.
Det at jeg ut i fra slektskapet bakover i generasjoner kan defineres eller at det kan antydes at jeg er en trollmann, bør altså tas med en god klype salt. Jeg synes likevel at det er litt morsomt i et historisk perspektiv at jeg stammer fra en slekt med uvanlige egenskaper. Der slekten faktisk har vært en del av de såkalte hekseprosessene som var i Finnmark fra rundt 1570 tallet, til rundt 1695.
Nå i påsken er det tro som gjelder. Tro kan flytte fjell som det heter, og det tror i alle fall jeg fullt og fast på. Ikke som religiøs på noe vis, da jeg er ikke troende i forhold til alt som har med religion å gjøre, men som over snittet interessert i hva hjernen vår kan utføre rent praktisk og med et vitenskapelig utgangspunkt.
Litt tilbake til det jeg tror kan være historien bak mine egne varme hender. Jeg stammer fra hekser og trollmenn pleier jeg litt spøkefullt å si. Dette fordi de troende sørget for å brenne slektningen min Maren Hemmingsdatter på bålet i de såkalte hekseprosessene i Finnmark. De gjorde nok dette fordi de trodde fullt og helt på at denne stakkars damen hadde noe andre ikke hadde. Hva vet jeg?
Maren Hemmingsdatter
Fødselsdato:
1620
Fødested:
Ekkerøy, Finnmark, Norge
Død:
1662 (42) Vardø, Finnmark, Norway (Hun ble henrettet fordi hun var HEKS!!)
Min tipp, tipp….. osv. Stakkars dame som ved dom av 28.11.1662 i Vardø ble dømt til ild og bål for trolldomskunster .Maren var hustru til Ole Sørensen og ble i rettsaken navngitt som Hemmings mor.
Min historie er at jeg altså alltid har hatt varme hender. Ofte er dette beskrevet som en målbar varme som stråler ut fra hendene til dem som har dette. Men det kan også være ikke målbar varme. Bare den blotte følelsen av varm berøring kan ha helsebringende virkning. Også den tryggheten for eksempel pleiere gir til sine pasienter kan ha beroligende og tryggende effekt på syke og svake pasienter.Vi vet også at alle mennesker trenger berøring for å kunne få stimuli til hjernen. Og hjernen trenger i høyeste grad slik stimuli for å kunne utvikle sanseapparatet blant annet.
Når vi i vårt samfunn i dag velger vekk den daglige berøring så mister vi mye av den sansestimulerende effekten som vi oppnår og hjelper hjernen vår med å kunne utvikle. Vi mister også trygghet, empatiske følelser og den varmen kroppen trenger når hjernen er utrygg. Derfor er berøring så viktig. Vi burde aldri være redde for berøringens kraft og de varme hender som gode mennesker har.
Studier antyder sterkt at effekten av regelmessig og gjentatte varme berøringer kan settes i sammenheng med økt nivå av det fordelaktige hormonet oksitocin, og lavere nivåer av stresshormoner for både menn og kvinner. Det å redusere stress er viktig for den allmenne helsetilstanden. Særlig menn burde få kjenne mer på effekten av berøring og da spesielt med tanke på stressreduksjon i forbindelse med høyt blodtrykk. Det er imidlertid viktig at man opprettholder kraften av de varme hender. Oksitocinaktiviteten vil nemlig være mer kraftfull når man gir varme berøringer regelmessig og gjentatte ganger. Dette er selvsagt interessant i et helsemessig perspektiv.
Det er viktig her å understreke at såkalte varme hender og healing gjennom bønn IKKE har noen som helst vitenskapelig påviselig effekt utover placebo effekten. Nylig ble det publisert en artikkel fra Harvard Medical School om en studie gjennomført på flere store amerikanske sykehus, og som viste at bønn ikke har noen effekt i å redusere antallet komplikasjoner etter hjertekirurgi. Faktisk viste resultatet av studien at de menneskene som det ble bedt for, hadde dårligere resultater enn de som ikke visste om at de ble bedt for, eller de som ikke ble bedt for. Det vi derimot vet er at såkalt sansestimulering har en god effekt på kropp og hjerne rent fysiologisk som jeg har nevnt.
Hvorvidt placeboeffekten har noe å gjøre med opplevelsen av det som regnes som “varme hender” å gjøre vet ikke jeg, men mine egne varme hender er varme hver eneste dag. Antagelig skyldes det god blodsirkulasjon som følge av regelmessig trening. Antagelig. Hva vet jeg…..?
Å våkne opp i dag var så utrolig deilig at jeg ikke har ord. En Liten uke med fri står for døren og påskeværet her i havgapet er ubeskrivelig fint. Her snakker vi sommertemperatur på terrassen og nytrukket kaffe. I bare pysjen tutler jeg meg ut i våren og nyter i fulle drag.
I går var vi helt vest i havet på fisketur med guttene og tradisjonen tro, så fikk Markus en flott torsk på et par kilo. Den ender som ingredienser i fiskesuppe i dag. I dag har jeg kokt kraft og grønnsaker, samt trukket nydelige fiskestykker av gårsdagens fangst. Dette blir snadder!
Solen varmer bare mer og mer nå så nå lar jeg aktivitet og trening være inne i skapet et par dager for å snuse inn selve livet en stakket stund. Vi har jo ikke alt for mye av sol her vest så her bør ikke noe gå til spille. Dessuten så trenger vi jo alle en liten dose med D vitamin, samt en ørliten dash med sunn og hjemmelaget fiskesuppe iblandet sol og påskefri.
