Håpet spirer i Koronaens tidsalder

 

Ny uke nye muligheter! God dag alle fine folk i dette vakre landet vårt. Det er vanskelige tider for landet, enkeltbedrifter, organisasjoner og enkeltindivider. Koronaviruset truer og mange kjemper skulder mot skulder for å begrense omfang og konsekvens. 

 

Helter fødes i disse tider!

 

Jeg må først få lov å mene noe om før Koronasmittens utbrudd. Jeg mener og har ment at det Norske samfunnet vårt har vært og delvis er i en istid. En kald blå istid av fremmedfrykt, egoisme, kunnskapsløshet og vill vest tilstander i kommentarfelt, sosiale medier og annet. Et land der blåis ikke lenger er vakkert, men polariserende og kynisk i sin framferd.

Etter min oppfatning så har hatretorikk, fake news, og mangel på respekt for individer, grupper og samfunn, vært fraværende. Noe skjedde med oss den dagen…22 Juli 2011.

 

Hatet fikk gro. Frykten fikk leke seg blant kynikere som visste å utnytte dette til politiske gevinster og ekstremisme fikk gode dager på alle sider. Et dystert bilde muligens, men like fullt er det en realitet slik jeg oppfatter det.

 

Så, i 2020, rammes vi av det som kanskje er moderne tids verste virusutbrudd siden spanskesyken.

 

Plutselig så er det noe som skjer. En trussel uten hat. En trussel ingen kan lastes for. En trussel uten politiske motiver og agenda fra verken høyre eller venstresiden. En felles fiende. Og noe skjer inni oss. Det samfunnet vi en gang hadde og som vi mistet, synes å rekke ut en hånd på tvers av manglende folkeskikk. Kald egosentrisme er plutselig erstattet med empatiske tanker, ord og handlinger. Hva skjer?

 

I disse dager da vi skal og bør holde avstand til hverandre på det fysiske plan, er vi alle kommet MYE nærmere hverandre. Den store fellesdugnaden i Koronaens tidsalder synes å ha fått frem den varmen, godheten og empatien iallefall jeg har savnet. Plutselig øyner jeg HÅP!

 

Håp om et varmere samfunn. Håp om at lille vakre Norge atter en gang kan få tilbake litt av den uskylden, roen og hjelpsomheten som Salige Kong Olav så fint demonstrerte når han tok trikken under oljekrisen Desember 1973.

 

Denne felles forståelsen, empatien og kjærligheten til folk rundt oss, bobler nå opp i en felles dugnadsånd mot en felles fiende som et virus er. Dette gir meg håp om at vi som nasjon kommer ut av dette på en STYRKET MÅTE. Som et VARMERE SAMFUNN. Der respekt og felleskap, hjelpsomhet og folkeskikk er det som dominerer. 

 

Jeg tror egentlig den aldri forsvant. Den bare gikk i dvale. Kanskje nettopp dette, et fryktet virus var det som skulle til for å vekke oss…

Vi holder livet i en knyttet hånd

Vårt hjerte må bestandig ha det sånn

Det tåler gjerne spott og overlast

når bare det får holde noe fast.

En mann, et barn, en drøm skal være vår

og evigheten måles ut i år.

For i vår gåtefulle, blinde angst

blir alle ting erobring eller fangst.

Vi bærer skrekken med oss natt og dag,

den bleke skrekk for hjertets nederlag.

Inger Hagerup 

 

De ensomme ulver

 

Jeg har nesten 700 venner. På Facebook. Jeg har også svært gode kollegaer som jeg regner som mine gode venner. Jeg har dessuten noen få som jeg regner som nære venner.

Ingen av dem jeg nå har nevnt besøker jeg ukentlig. Heller ikke månedlig. Det skal til og med mye til om jeg besøker dem kvartalsvis, halvårsvis eller lengre enn det også.

Alene, men ikke ensom kalles det visst. Eller er det ensom, men ikke alene… ikke vet jeg. For meg har det vært slik i mer enn 25 år. Som en utpreget hønefar med ansvar for mine små den gangen for 25 år siden, fikk jeg tilnavnet “den store stygge ulven” av noen der vi bodde. Fordi jeg var streng når noen plaget mine små. De skulle kanskje heller kalt meg den ensomme ulven. Det synes å være mer passende.

Og nå 25 år senere er jeg fortsatt den ensomme ulven. Misforstå meg rett, det er ikke noen annen sin “feil” enn min egen. Det er i høy grad selvvalgt. Men ikke gjort med stor lyst fordi jeg ikke ønsker å ha nære venner innpå meg, men mer en slags dyd av nødvendighet. Det som skjedde for 29 år siden har preget meg siden. Det har selvsagt vært lysglimt, men etter å ha fått påfyll av det jeg selv har opplevd som mobbing også de siste 10 årene, har all selvfølelse forduftet som dugg for solen.

I dag er jeg derfor selvvalgt alene. Jeg tar ikke lenger sjansen på flere skuffelser og nedturer, forbigåelse, urett og nedgradering. Tør ikke. Vil ikke. Våger ikke. På mange måter får jeg selvsagt som fortjent. Det ligger jo mest på mine egne valg i livet og mine egne evner til hvordan jeg skal forholde meg til andre. Derfor biter jeg i meg blikkene jeg føler, biter i meg de vonde følelsene. Det føles litt som om det er uttak til fotballaget og ingen velger meg. Heller ikke som sistevalget.

Jeg kan selvsagt forstå at andre ser på meg som sær. Som en ensom ulv som attpåtil flekker tenner om noen trår for nær. En pelskledd arrogant fyr som ikke kan annet enn å hyle mot månen i tide og helst i utide. Jeg skjønner det. Jeg bare håper å kunne vise at ulver også kan være gode. Snille. Kunnskapsrike.

Jeg tror det finnes mange ulver der ute. Ensomme, men ikke alltid alene. Eller, alene, men ikke nødvendigvis ensomme. Som på et eller annet tidspunkt i livet har blitt skadeskutt og som fortsatt har sår som ikke kan gro. Jeg tror det finnes mange. Alt for mange. Jeg undres over hvor mange slike ulver som finnes blant de 6000 som hvert år forsøker å ta sitt eget liv.

Denne gamle ulven har til tross for mange sår, overlevd. Ukrutt forgår ikke så lett, sies det. Jeg håper jo fortsatt at jeg engang skal få en flokk å tilhøre. Det tror jeg også andre ulver ønsker. Det er for mange av oss nå. I et kaldt vinterlandskap her i denne villmarken er det nok av ulvemotstandere som ikke vil oss vel, tror jeg. Så da løper vi alene fortsatt. Fordi det er så utrolig vanskelig å stole på andre når gamle sår i den grå pelsen ikke vil gro. 

Vi løper ensom gjennom livets store skoger og skyr både mennesker og dyr av frykt for å bli skadeskutt igjen. Brent ulv skyr ilden, liksom. Gjennom kulde og sne, over langstrakte åser og fjell. Gjennom skoger og ensomme vidder. I all slags vær og alle slags ulike jaktmarker. 

Kanskje man ikke finner ro før vi når de jaktmarker der alle dyr og mennesker er en samlet venneflokk. Der solen varmer kalde ulvehjerter og rent uberørt kildevann renner som kjærlighet i våre årer. Der slettene er fylt med glede, samhold, respekt og empati. Akk, disse evige jaktmarker…. 

Så utrolig moro dette var!

Reklame |

Øygarden senter for klinisk hypnose

 

 

 

 

Hei i kvelden alle gode lesere!

 

Nå har jeg hatt en god del foredrag i løpet av de siste 10 årene, men de siste foredragene mine om temaet usynlig sykdom, som du kan lese mer om her, var en kjempefin opplevelse. Jeg er jo vant til å holde mine foredrag ved hjelp av Powerpoint, men av tekniske årsaker var det ikke mulig å få til på de to siste foredragene jeg holdt. Det gjorde ingen verdens ting. Det er ikke noe som er så befriende som å holde foredrag der du snakker fra hjertet med alle de utfordringer det innebærer for en glemsk sjel som har bikket femti, ha ha.

Begge de to siste foredragene mine var inne revmatikerforeninger/lag som jo er en gruppe som i aller høyeste grad ofte kjenner på stigmatiseringen det kan være å bli rammet av en diagnose som ikke er synlig. Viktigheten av å belyse et slikt tema både for dem som er rammet og for pårørende, arbeidsgivere, bedriftshelsetjenester og organisasjoner som NAV og andre, er avgjørende for å unngå tap av arbeidsevne i fremtiden, tap av livskvalitet, enda større belastning på helsevesenet enn nødvendig, samt i ytterste konsekvens, tap av liv. Les mer om holdninger til disse jævla naverne her!

Som jeg påpeker i mitt foredrag så forsøker 6000 mennesker å ta sitt eget liv i Norge og i 2019 klarte altså 674 stykker dette. Når vi vet at en av de viktigste følgediagnosene det er å bli satt ut av arbeidslivet, er depresjon så må man ikke være rakettforsker for å se hvor galt det kan gå.

Foredraget usynlig syk – synlig frisk er for alle som jobber med mennesker eller som leder mennesker i en eller annen form.

Denne ukes foredrag hos SØR – Sotra og Øygarden Revmatikerlag, var i så måte en opplevelse i menneskelige reaksjoner. Reaksjoner fra mennesker som har kjent på denne problematikken selv. Det var latter og tårer og mye stoff for ettertanke. En kjempesuksess etter de flotte tilbakemeldingene jeg fikk fra en full sal. Dette var utrolig moro! Og dette var viktig. Viktig fordi tilbakemeldingene fortalte meg at dette foredraget var nødvendig og gjenkjennende for tilhørerne.

Jeg gleder meg til neste oppdrag, for det er noe helt eget å kunne få lov til å dele sine erfaringer fra et arbeidsliv, et levd liv, og opplevelser i fra mitt møte med offentlig hjelpeapparat.

Jeg ønsker dere alle en flott og givende kveld!

Willy

Hvem pokker skal vi rope til?

 

 

I alle år har jeg vært opptatt av hjelpeapparatet generelt og da helseforebyggende tiltak spesielt. I dag holdt jeg et foredrag om usynlig sykdom. Dette var mitt andre om temaet på kort tid og som foredragsholder er jeg opptatt av å engasjere. Jeg blir rørt og stolt over at jeg fikk så mange gode tilbakemeldinger i dag. Rørt fordi folk felte tårer over det jeg hadde å formidle. Rørt fordi jeg ser at det er et behov for å prate om usynlig sykdom. Jeg velger i dag å trekke frem et innlegg jeg har publisert tidligere. Ikke fordi jeg ikke kunne skrevet et nytt, men fordi jeg synes det er så utrolig viktig å formidle dette temaet. La oss snakke om ting. La oss være åpne nok til å redde liv. La oss stå sammen mot systemer som er egnet til å knekke selv den sterkeste av oss. Nok er nok!

 

Jeg vil i dag snakke om psykisk helsehjelp.

Les også dette innlegget.

 I en tid der vi har særlig fokus på helsehjelp til dem med psykiske vansker generelt og da suicidalitet spesielt, er det viktig å peke på et par sannheter som ikke blir nevnt av våre folkevalgte. Bak de fjonge ordene drukner nemlig mange av ropene i et ineffektivt, ressurssvakt system som i altfor stor grad er preget av det pasienter vil oppleve som forverrende i deres situasjon.

Les også dette innlegget som jeg skrev tidligere.

Alle roper nå om at vi må være åpne. Og at vi må tørre å be om hjelp. Særlig oss menn er dessverre alt for dårlige på dette i følge statistikk.

 

Men til hvem skal vi rope! Til hvilket system og faggrupper skal vi rope til?

 

Er det fastlegene vi skal rope til? Er det Barne og ungdoms psykiatriske (BUP)? Er det Distrikts psykiatriske (DPS) systemet, er det spesialister eller akuttmedisinske poster vi skal rope til? 

 

HVEM POKKER SKAL VI ROPE TIL!

 

Budsjetter rammer alt innen helsevesenet og selv hadde jeg den lite hyggelige opplevelsen av å stå i kø i dette systemet. Jeg var heldigvis ikke i akutt fare, men det vet jeg at det er svært mange som er. 

 

6000!, mennesker forsøker å ta sitt eget liv hvert år. 674 klarte det i 2018.

 

Jeg lurer på hvem de ropte til? Jeg lurer på hvilken kø de sto i? Jeg lurer på hvor mange som legges inn akutt for så å bli utskrevet dagen etterpå med store vansker og med stor fare for at dem tar sitt eget eller andres liv på grunn av deres psykiske tilstand. Jeg lurer på hvilken “hjelp” de fikk til å takle sine vansker.

 

Selv gikk jeg til egen fastlege. Jeg ble derfra henvist til psykolog. Greit nok. Jeg hadde behov for å snakke med noen. Selv sto jeg månedsvis i kø og når jeg endelig kom til, ja så var det muligens de mest bortkastede pengene jeg noen gang har betalt ut til en helsetjeneste. Med et språk kun de aller mest lærde akademikere kunne forstått og med et stadig tilbakevendende blikk på klokken konstaterte vedkommende at jeg hadde det mest sannsynlig slik og slik. Dette var en vel ansett og respektert tjenesteyter innen dette feltet. Hmm.

 

Så igjen. Hvem pokker skal vi rope til! Og hva i himmelens navn er det som svarer? Altså, Hva? 

 

Mange fine ord ytres etter Ari Behns selvmord. Og med rette. Det er bare et problem. Alle dem som roper har få eller ingen å rope til. De får ingen ettervern. De fleste får nok et akutt tilbud og skrives så raskest mulig ut igjen. For noen av dem stilner ropene for alltid. Det er nemlig ingen svar å få. Med all respekt dere. Det er på tide at dem som KAN høre ropene og VET hva som skal til FÅR de ressursene de trenger. Det er fint at regjeringen nå setter ned utvalg og lager handlingsplaner, men med all respekt folkens. Få MENNESKER med MENNESKEKOMPETANSE inn i behandlingsforløpene. Ikke kom trekkende med fagfolk som har mistet forståelsen for dem de møter og som pokker meg ikke kan annet enn å telle pasienter på samlebånd, lukke øynene, skrive ut lykkepiller og håpe på det beste. Dem som roper om hjelp må bli HØRT og det må settes inn tiltak i et forløp. 

 

Forløp er relativt enkelt kjære politiker. Dette innebærer tre stykk pengesekker. En sekk til forebygging, en til behandling og en til ettervern. Enkelt, ikke sant? Problemet her er at sekken til forebygging er alt for liten, akutt og behandlingsekken for liten og innholdet for dårlig, samt at ettervernsekken er, ja vel, ikke eksisterende i alt for mange saker.

 

Psykiatriske pasientforløp trenger sårt å bli fulgt opp av ressurser. Det er ikke nok at politikerne våre står på tv og sier at dette ansvaret hviler på den enkelte kommune. Dette er en skammelig ansvarsfraskrivelse uansett hvem pokker slags farge det er fra styre og stell i dette landet.

 

Det er lett å legge ansvaret over på den enkelte av oss og si at vi alle må være snillere med hverandre. Det tar jeg som en selvfølge at vi alle er. Jeg vet jo at i realiteten er det ikke slik, men vi kan jo ønske oss at det er slik.

 

Kompleksiteten i hver enkelt sak inneholder dessuten elementer innen økonomi, mestring, selvrespekt, og et utall flere ting opp mot den enkelte. Hva med å se nærmere på alle dem som er kjørt bevisst eller ubevisst i grøften av NAV? Hva med å se nærmere på dem som faller mellom to stoler i et system der det offentlige fjerner enkeltpersoners økonomiske grunnlag for å kunne klare seg med verdighet?

 

Vi vet at systemet kan være hardt og brutalt for mange. Er du uheldig å falle mellom NAV sine tjenester og sosialstønader, ja så vil du mest sannsynlig være en av de aller fattigste her i landet. Tiltak mot fattigdom er et tiltak mot selvmord fordi fattigdom fratar mennesker deres grunnleggende selvrespekt og håp om en bedre fremtid. Tiltak mot fattigdom og tiltak mot et mer MENNESKELIG NAV er av avgjørende betydning i forebyggingsprosessen. Midler til denne sekken, samt konkrete tiltak mot systemryttere i arrogansens høyborg som overhode ikke forstår enkelmenneskers frustrasjoner og sinne i sitt møte med det som for dem oppleves som store overgrep i livene deres, MÅ PÅ PLASS!

 

Ja vi roper. Vi skriker, men aller mest gråter vi. Stille renner fortvilelsens tårer. Helt til det blir mørkt.

 

Mørket kan ta alle. Mange blir også hørt og får gode tiltak og hjelp. Også dem som er ressurssvake, samt dem som er ressurssterke. Poenget mitt er at dette er for fragmentert og tilfeldig. Jeg vet at mange har både ropt og skreket for å bli hørt. For å få hjelp. De har blitt avvist gang på gang. Opplevelsene deres må nå etterhvert bli registrert og tiltak må settes inn. Uten dette kjære politikere, så faller deres ord flatt til bakken uten et fnugg av troverdighet. 

 

I mange innlegg på bloggen har jeg skrevet om dette temaet og jeg har også tidligere kritisert Mastodonten NAV for tilfeldig saksbehandling og steil arroganse fra deler av saksbehandlerne der. Selv har jeg også fått den tvilsomme æren å bli vurdert av NAV sin egen psykolog. Svaret og konklusjonen fra vedkommende kunne tatt knekken på hvem som helst. Heldigvis er ikke jeg hvem som helst, så jeg overlevde. Men bare såvidt. Det gjorde at jeg nå forstår bedre hva pasienter møter av elendig fagkunnskap og arrogant likegyldighet fra et skakkjørt system.

 

Så igjen kjære politikere. Vær såpass ærlige å tør å si at det er DERE som ikke bevilger nok ressurser til forebygging. Vær såpass ærlige å stå opp å si at det er DERE som svikter når dere ikke gir nok midler til akuttbehandling slik at pasienter som er suicidale eller i fare for å bli det, skrives alt for raskt ut igjen på grunn av stor plassmangel og knallhard prioritering.

Kjære politikere, det hadde vært fint hvis dere faktisk sto opp å fortalte SANNHETEN om et manglende og særdeles tregt ettervern der folk dør i påvente av å komme til samlebåndspsykologer som har ventelister fra Nordkapp til Lindesnes.

 

Og så kjære politikere, så er dere frekk nok til å fortelle oss at vi må be om hjelp? At vi må rope høyere? Hva pokker skal vi rope? Og hvem pokker skal vi rope til?

 

Trenger vi et oppgjør med manglende folkeskikk?

 

 

 

 

Ja, folkens, det mener jeg virkelig er på høy tid. Vi er alle i stand til å kunne utvise respekt og saklig argumentasjon i debatter, blogger og avisinnlegg. I kommentarfelt og i ulike grupper på sosiale medier er standarden i beste fall ufin. Det er ofte en total mangel på sosial forståelse, respekt og kunnskapsbasert argumentasjon. Det synes som om dårlig skjulte trusler, nedsettende karakteristikker og spydigheter er mer normen enn avviket. Det er etter min mening derfor på tide med et skikkelig opprør til forsvar av vanlig folkeskikk!

 

Hvor er vi egentlig på vei?

 

Er vi redusert til en nasjon av uhøflige drittsekker hvis arroganse og nedlatende holdninger til våre medmennesker er normalen?

Er vi nordmenn blitt et kynisk og kalkulerende folkeslag der egoismen råder? Der politikere kynisk og kalkulert bruker polarisering som aktivt verktøy for å oppnå politisk gevinst og makt? Der nettroll og kverulanter bruker all slags nedlatende og truende ord for å knuse sine meningsmotstandere? Der den gjengse nordmann ikke lenger våger å tilkjennegi sine egentlige meninger av frykt for den rasende og farlige mobben der ute?

 

Dessverre så tror jeg det. Det blir stadig vanskeligere å argumentere høflig og balansert i et samfunn der kunnskap betyr stadig mindre i den offentlige debatten og hard ordbruk, dårlig skjulte trusler, frekkhet, arroganse, latterliggjøring og nedlatenhet dominerer kommentarfelt, og sosiale medier.

 

Som blogger har også jeg fått oppleve dette når jeg har uttrykt mine meninger. Bare det at meningene mine først er publisert på en blogg har fått noen til å kommentere nedlatende og med en forakt jeg ikke trodde var mulig. Der min intelligens trekkes ned i dritten utelukkende fordi jeg er, blant mye annet, en blogger.

 

Dette er jo ikke noe nytt. Slik har det vært etter min mening lenge. For lenge. Noe skjedde med Norge på et tidspunkt. Slik er det bare og det må vi bare leve med sier folk og trekker på skuldrene.

 

Vel, det er IKKE GREIT!

 

Slik vil ikke vi ha det, vel? Jeg vil ha et skikkelig oppgjør med denne manglende folkeskikken som nå råder. Ikke fordi det kun er det eneste ordentlige å gjøre, men fordi dette truer våre demokratiske rettigheter og prinsipper. Vi har en rett til å ytre hva vi vil. Vi har en plikt til å ivareta ytringsfrihet, men har vi ikke en etisk plikt til å utvise alminnelig folkeskikk?

 

Slik det er nå mener jeg at ytringsfriheten er truet fordi mennesker som ytrer seg sables ned av dårlige manerer og mangel på god og saklig argumentasjon. Dette fører til at mange viktige stemmer ikke lenger tør å ytre sine meninger. Da er det gått fra å være ytringsfrihet til å bli ytrings begrensning. Denne begrensningen er ikke på grunn av saklig og vinnende argumentasjon, men på grunn av dårlig skjulte trusler, karakteristikker av sine meningsmotstandere og mangel på alminnelig folkeskikk!

 

Alvorlig talt, folkens. Det må da kunne gå an å være uenig i sak uten å bruke drittslenging og spydigheter som klubbe? Det er noe som heter seg at man kommer lengst med et smil. Man må da kunne være uenig i sak uten å sable ned person?

 

Vi har alle et ansvar for å utvise vanlig folkeskikk. Bloggere, samfunnsdebattanter, politikere, media og organisasjoner har et særlig stort ansvar for å holde en tone i debatter og samtaler ellers som fremmer trygghet og ikke minst gir en lyst til å delta i den offentlige debatten med sine meninger. Det er helt klart at det er mange der ute med stemmer som man nok kunne klart seg uten på grunn av deres stadige angrep på sine meningsmotstandere. Mange av dem kunne med fordel vært beskyttet mot seg selv av en noe strengere moderering av kommentarfeltene. Men, husk også at det å være strenge i moderering også er en begrensning av ytringsfrihet. Men når man nå etter min mening har kommet så langt at kommentarfelt faktisk stenges på grunn av hets og ufine kommentarer, ja så er dette enda verre.

 

I mitt forrige innlegg på bloggen skriver jeg for første gang om behovet for et opprør. Et opprør til fordel for alminnelig folkeskikk. Jeg mener det er på HØY TID!

Les også gjerne min takk til Høyesterett her.

Jeg er faen ikke noe glansbilde

Reklame |

 

 

Alle har sin egen personlige fremtoning. Mannlige bloggere er en mangelvare i bloggernes rike. Eller mer nøyaktig er det en mangelvare på topplistene. Ja, foruten bloggkollega  kokkejaevel, pappahjerte og en og annen til.

Jeg har stor sans for kokkejaevel. Det er så deilig at det finnes en som han som er ærlig og ikke minst såpass lite selvhøytidelig. Ikke mye drittslenging og mobbing av andre der i gården. Norske bloggtoppen trenger slike som han.

Anstendighet og ærlig folkeskikk er forøvrig mangelvare i dagens samfunn synes jeg. Det er derfor nydelig at det finnes bloggere som tar avstand offentlig mot slikt. Takk for det kokkejaevel!

Jeg er stolt over meg selv av samme årsak. Jeg har aldri mobbet andre for hvem de er, hvordan de ser ut og hva som burde og kunne vært. Jeg hadde selv et utgangspunkt i at jeg ser ut som jeg gjør og er faktisk helt normal. En gamlis med helt standard tryne og helt standard fremtoning. Og jeg digger det å være normal. Jeg er stolt over ikke å fremstå falsk og som et glansbilde i glosset format.

Jeg er faen ikke noe glansbilde!

Vi alle kan gjøre mye i det å fortelle våre medmennesker at det er faktisk mer enn godt nok. Det er det normale som er normalt, og det glossy og photoshoppede som er det unormale. Derfor burde vi alle sørge for å hylle gråpapiret og ikke de glossy glansbildene.

Vær stolt over at du er den unike i vår verden. Dere unge bør stå opp og kjempe for det normale og unike og ta avstand fra kroppspress, unormal operasjonspress og mobbing av gråpapiret. Vær stolt av dere selv for dere er mer enn god nok som normale.

Willy

Har du funnet din gledessone?

Reklame |

lifemaze
Livstilsendring

 

NA-KD Shoes//Trendyol//NA-KD//NA-KD//NA-KD Accessories//FILA

 

 

Hei alle gode mennesker. I dag hadde jeg den aller første skikkelige løpeturen etter operasjonen min.

 

Det er alltid en viss risiko for at det kan oppstå blødninger etter en neseoperasjon så jeg var litt spent. Jeg hadde uansett bestemt meg for å ikke løpe en hel mil i dag, men var fast bestemt på å klare 5k. Og det klarte jeg!.

 

Det var imidlertid blytungt og her fikk jeg en bekreftelse på hvor raskt kondisen forfaller. Trening er i sannhet ferskvare. Men når det er sagt så digget jeg hver eneste meter. Det gikk ikke fort, men det var helse i hver eneste steg, både for kropp og for sinn. Neste gang blir det en svært rolig mil, hvis jeg klarer det. Hvis ikke så er det også helt greit. Tålmodighet er en dyd. 

 

Jeg har sagt det før mange ganger her på bloggen og kan godt si det igjen. Det å trene eller å være i aktivitet innenfor det som er gledessonen din er MYE viktigere enn å peise seg selv til utmattelse. Risikoen for at du møter veggen er for stor for de fleste. Finn ditt gledesnivå og enjoy life og god helse.

 

En aktiv hverdag er altså ferskvare. Mange gir opp det å være i aktivitet på grunn av sykdom eller smerter av ulik grad. Det er veldig synd. De aller fleste som lider av smerter og ulike funksjonsnedsettelser, vil tjene på å være så aktiv som mulig. Inaktivitet er en av de viktigste årsakene til for tidlig død i verden. Jeg er ikke interessert i å være en del av den statistikken i alle fall.

 

Så om du går en tur eller løper en mil så er det perfekt. Ikke la andre sette forventninger til hva som er innafor og ikke. Det er du som må kjenne på hva som er gledessonen din og finne en måte du kan trives med aktivitet daglig resten av livet. Med mindre du selvsagt vil begynne å trene til OL eller noe slikt. De fleste har imidlertid nok med å være i jevn aktivitet og spise riktig mengde og relativt sunt. Da kommer også resultater i form av helsegevinst.

 

Husk at der er ikke hvor mye du gjør sjeldent, men hvor aktiv du er ofte, som bestemmer helsen din.

Les også min støtte til bloggkollega Kristin Gjelsvik her.

Og her kan du finne innlegget mitt om neseoperasjonen min.

Eskimo//System Professional//TID Watches//System Professional//TID Watches//Bvlgari//TID Watches//Bvlgari//Brinna Slate//Davidoff//Hugo Boss

Takk til Kristin Gjelsvik

Reklame |

 

 

 

Hei alle flotte mennesker.

 

Dere som leser bloggen min ofte har nok lagt merke til at den i noen grad har skiftet litt fokus siste året. Jeg har alltid vært opptatt av rettferdighet for de aller svakeste og det preger meg svært mye for tiden. Jeg ønsker derfor å bruke den stemmen jeg har og den innflytelsen jeg har som blogger til å fremme anstendighet og rettferdighet for alle dem som har det tyngst i landet vårt.

 

Jeg har ikke så mange følgere, men de jeg har er jo trofast. Det setter jeg enormt stor pris på. Jeg tror at jeg utmerket godt kan kombinere mitt forsvar for de svakeste gruppene i landet med blogginnlegg som fremmer folkehelse og hverdagsaktivitet. Dette går jo uansett hånd i hånd da det oftest er sosioøkonomiske og miljømessige forhold som henger tett sammen med dårlig folkehelse.

 

Bloggere som tar for seg viktige saker havner ikke på topplistene i Norge.

 

Krangling om rumpeoperasjoner, i landsproblemer, trening uten mening og sminketips dominerer fortsatt på toppen. LIkevel tror jeg at det er svært viktig at fag og helsebloggere ikke gir opp slik at viktig påvirkning om helse, aktivitet og psykisk helse, HELHETLIG og FAGLIG KORREKTE meninger kan fremmes.

 

Som influenser har man et ansvar. Det ansvaret kan ikke overlates til mennesker som fremmer uheldige holdninger om operasjoner i rumpa og plastic fantastic. Vi skaper da et felles meningsett som drar kroppsfokus i feil retning. All ære til bloggkollega Kristin Gjelsvik for å ta til motmæle i denne saken. Unge trenger å få et normalisert forhold til egen kropp. Ferdig snakka!

 

Jeg vil fortsette å dreie bloggen inn mot saklig og meningsfull informasjon om folkehelse. Men dette kommer også i stor grad til å handle om holdninger, rettferdighet og anstendighet. Tiltak mot anti folkehelse, mobbing og psykisk helse er viktig for meg og bloggere som fremmer det motsatte bør vurdere sine meninger hvis de meninger, holdninger og handlinger bidrar til at unge kan få et feil kroppsfokus. Da er de faktisk med på å bidra til at svært mange unge sliter. Våkn opp, velg å bruke stemmen riktig!

 

Til alle dere der ute som sliter med eget selvbilde. Dere er mer enn god nok slik dere er. Ikke la dere påvirke av reklame og enkelte bloggere som forteller dere noe annet ved å fremme operasjoner der de ikke behøves ut i fra et medisinsk ståsted. Dere får et mye bedre liv den dagen dere finner ut at dere er mer enn god nok som selvstendige unike individer med god fysisk og psykisk helse. Jeg heier på dere alle! Våg å ta det riktige valget. Vær deg selv!

 

Takk til Høyesterett

Reklame |

 

 

 

Tusen takk til Høyesterett for deres avgjørelse om hvilke ytringer som skal være lov og ikke. En modig og nødvendig presisering har blitt tatt. Det å kalle andre for rotter og kakerlakker blir nå straffet. Det er på høy tid!

 

Alt for lenge har grumset i kommentarfeltene fått lov å spre dritten sin uten for store konsekvenser. NÅ ER DET NOK!

 

“I anstendighetens navn” er en setning som lenge har vært fraværende i debattforum over det ganske store nett landskapet. Flere og flere tyr til karakteristikker som går langt over streken når det gjelder anstendighet og vanlig folkeskikk. Felles for all denne dritten er at de hevder seg beskyttet av ytringsfriheten. Det er ingen tvil om at ytringsfriheten skal ivaretas og gjøre det mulig for alle slags meninger enten man liker dem eller ikke, å bli ytret. Det finnes derimot en grense som flere og flere tråkker over i anstendighetens navn. Det å kalle andre mennesker unevnelige ting blir heretter straffet. Takk og pris for det.

 

Jeg er tilhenger av å stenge kommentarfelt over en lav sko når de ikke klarer å moderere innleggene som pøses ut og som inneholder dårlig skjulte trusler og hatefulle ytringer av rasistiske og personlige angrep på enkeltindivider. Hvis folk har behov for å ytre kontroversielle ting og egen oppfatninger om hvordan samfunnet og verden bør være så gjerne det. Men MÅ man bruke HATEFULLE og LOVLØSE karakteristikker mot andre mennesker eller grupper? I et demokrati skal det selvsagt være rom for å ha sterke meninger, men igjen, MÅ det være ulovlig og ekkelt grums dere spyr ut?

 

Mangelen på fornuftig og saklig debattevne gjør at dere som ytrer dere på en ulovlig måte faktisk jobber aktivt imot den samme ytringsfriheten som dere skriker etter selv. Hatet, karakteristikkene og dårlig skjulte trusler gjør at deres meningsmotstandere ikke lenger tør å ytre seg offentlig. Grumset vinner. Dette er et tap for det demokratiet dere selv forsøker å dra frem som en viktig faktor i deres argumentasjon i de saker dere ytrer dere om. Om merk at jeg IKKE snakker om ytringer som forholder seg til loven, men ytringer som BRYTER norsk lov.

 

Jeg håper virkelig at folk nå etterhvert tar til motmæle mot alt dette hatet som florerer i kommentarfeltene og jeg håper virkelig at vår politikere i ALLE partier er tydelig i deres egen språklige formulering slik at polarisering og hat ikke får grobunn i politikken. Det er virkelig uheldig at enkeltpolitikere og partier fremmer en mer polarisert debatt som i verste fall kan styrke hatet i kommentarfeltet. Etter min mening burde kommentarfelt i langt større grad sette krefter inn på å slette, samt anmelde alt av ulovligheter, trusler og grums. 

 

Så igjen, takk til Høyesterett for denne nødvendige presisering, og så håper jeg inderlig at saklighet og og alminnelig folkeskikk er det som vinner en diskusjon i fremtiden uavhengig av hvilken mening man måtte ha.

 

Ta deg sammen råkjører!

Reklame |

 

 

Nå er jeg passe lei folkens!

 

Hei alle gode mennesker der ute. Ja, i dag er jeg så irritert over alle disse forbanna hissigproppene i trafikken. På vei til jobb så møter jeg pinadø litt av hvert der ute på veien som er til fare for både seg selv og andre. Skulle pinadø tro at folk spiste sinnapulver til frokost. Verst er gamle gubber i 60 årene. Mange av diss skulle aldri fått beholdt lappen etter fylte 55 år. Enten skaper de livsfarlige situasjoner ved å irritere alle rundt seg med norgesmesterskap i saktekjøring, eller så skal dem pokker meg lapdanse meg opp i hekken med sine dyre erstatninger for liten tiss. Bilister som dere er farlige i trafikken!

 

Hva er egentlig greia med folk som bare MÅ fremvise drittungeoppførsel i trafikken egentlig? Hissige og sure grinebitere som viser fingern, hytter med nevene og det som verre er. Flere ganger har det vært nære på at katastrofer har skjedd med meg eller biler rundt meg fordi noen arrogante drittsekker av menn og kvinner bare må vise at de er tilstede og i stand til hva som helst. Jeg er sykt irritert over alle dere som kjører rundt med ALTFOR LITE selvbilde som dere velger å kompensere for i trafikken til tross for at det potensielt kan ta livet av både dere selv og nabobarna. Egoister kaller jeg dere!

 

Selv holder jeg fartsgrensen på en slik måte at ingen trenger å presse meg i bakre støtfanger. Og ja, jeg har fått justert speedometeret da dette oftest viser feil fart. Det burde flere sinkekjørere og hattemenn med bygdesertifikat gjøre. Det beste er faktisk om dere begynner å hjelpe klimaet med å legge fra dere bilen for godt, å begynne å ta bussen.

Dere er livsfarlige mange av dere! 

 

Selv kjører jeg heller ikke over stokk og stein. Jeg har da det for pokker ikke så travelt at jeg trenger å risikere livet for å komme frem 5 minutter før. Ikke for fort, ikke for sakte, men akkurat passe. Kan hende jeg ikke har behov for å vise hvor mandig jeg er i form av hestekrefter, villmannskjøring og kompensatoriske store biler…

 

Ruskjøring, råkjøring og uvettig bruk av bil er potensielle dødsfeller. Tenker dere overhodet ikke over hvilke holdninger dere sprer rundt dere? Tenker dere overhodet ikke på konsekvensene over det å gjøre seg selv til drapsmenn og kvinner når dere meier ned uskyldige? 

 

Tenker vi ikke på disse tingene når vi tøff i trynet gasser opp? Tenker vi aldri på dette når små barn blir livredde for å gå til skolen på grunn av bilist galninger som på død og liv skal bevise overfor omverden hvor tøff de er på landeveien?

 

Men verst av alle er disse folka som med sin enorme visdom tror at bøter går til politiets juletrefest eller kake på fredagen. Besatt blinker dem med lyset for å advare andre om kontroller. Besatt laster dem ned apper som opplyser dem om trafikkontroller slik at de kan gasse på uten å bli tatt. Intelligens med samme nummer som fartsgrensen i et tett befolket område. Skammelig er det!

 

Skjerpings alle dere bilister med et overdrevent behov for å oppføre dere som rasshøl i trafikken! Tenk over at dere er rollemodeller for deres barn. Tenk over at det kan være et barn i veien rundt neste sving. Tenk over at råkjørere faktisk FORTJENER å bli tatt slik at det i neste omgang ikke er dem som meier ned familien din. Tenk over det når du neste gang vurderer å legge ut informasjon om hvor det er kontroll eller blinker med lysene for å advare. Tenk deg om neste gang du presser deg opp i ræven på bilen foran deg. Tenk deg om neste gang du skriker og hyler på medtrafikanter, tenk på hvilke signaler du sender til barn og barnebarn. Tenk deg om neste gang du putter i deg medisiner før du trer skipperhatten på deg og slingrer avgårde til butikken. Tenk deg om neste gang du river forbi en sinkekjører, hører smellet og våkner uten bein…hvis du noen gang våkner da…

Tenk deg om!

 

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top