Jeg ser deg langt der nede. Jeg og mine venner planlegger å møte deg. Vi vil gjerne holde deg med selskap. Beskytte deg fra knusktørre opplevelser som tar kraften fra deg. Jeg og mine venner ser deg der nede. Vi er på vei for gi deg et klapp på skulderen, min venn. Vi er på vei for å klemme deg, gi deg små kyss i pannen. Vi vil gi deg vår livgivende kraft. Denne kan du bruke for å pleie en kropp som er blitt tørr. Vi vil fylle deg med ny kraft slik at du kan løfte ditt tunge hode og smile.
Vi er på vei nå min venn. Med kraft, liv og ubegrenset kjærlighet. På vei til deg. Der nede ser vi deg og vi vil rope høyt i det vi suser mot deg med besluttsommhet. Med smil og latter og vennlighet. Vi vil treffe deg.
Vi hyler av fryd når du løfter ditt hode. Vi ser at ditt smil lyser opp. Vi ser at din forventning er genuin og vi ser dine indre krefter. Vi ser din styrke. Den styrken ingen andre så. Vi ler i det vi spenner våre muskler og treffer din panne. I tusen knas sprenges vi til utallige små diamanter som overrøser ditt smil med en nyvunnet glans. Du ler med oss. Du smiler av den kraften vi gir deg. Du finner styrke i oss.
Vi er solregn. Vi er venner fra skyene. Vi sikter oss inn på akkurat deg. Vi er regndråper som glitrer mot tørt jordsmonn. Vi er dråpene som gir liv. Vi er vannet som treffer ditt ansikt og gir deg smilet der du trenger å smile. Vi er himmeldiamantene som gjør deg litt rikere. Vi er solregn.
Willy Marthinussen 2019
Kjærlighetens trommeslag
Jeg hører ikke, jeg føler. Lyden av dunkle trommeslag langt borte. Hjerteslag fra en annen tid vibrerer i tinningen min. Umerkelig, men like fullt kjennes det ut som regndråper lett bankende mot hodet mitt. Varmt, behagelig trommer det mot meg med ømme fingertupper mot en gryende hodepine. Det virker. Behagelig og lett forsvinner ubehag som dis i morgensol.
Med lukkede øyne kan jeg spre mine vinger mot solfylte sletter. Over en vakker verden der topper og daler utgjør kjærlighetens ansikt, sprer jeg mine vinger ut over toppene der kjærlighetens dunkle hjerteslag lyder i dypet. Dype taktfaste og rytmiske slag mot den magiske trommen. Helbred i hver vibrasjon. Som et dypt jordskjelv et sted der inne.
Jeg fyller mine lunger med ren luft fra klarhetens kilde. En visdom ligger i disse krystallene som gir liv til alle levende. Jeg foretrekker å fylle meg selv med noe annet enn sviende forurensning fra grådighetens by og sot fra dens innbyggere. Rent krystallklart vann vil være det som gir meg klarhet. Vennlige vinder vil hjelpe meg å se, føle og vite hva som er det eneste verdifulle i livet.
Jeg glir sakte, men sikkert inn, i en lysende fremtid der fønvindens behagelige kjærtegn viser vei mot den godhet som finnes i alle. Der pusten fra vår vakre natur blåser kjærlighet inn i vårt liv. Der iskalde vinder straks faller sammen og blir borte. Der varme og trygghet får vokse seg inn i kropp og sjel.
Jeg hører lyden av den fjerne trommen blande seg med lyden av den lekende bekken. Ertende klukkende latter lager musikk oppå takten av hjertetrommens rytmiske slag. Kjærlighetens rennende vann lager dugg på skogens grønne blader. Livets blader der ren luft produseres i den prosessen som kalles livet. Som gir livet. Som smiler og fyller deg med varme og glede. Jeg kjenner at det er nå det er godt å leve.
Dei vil alltid klaga og kyta…
Denne velkjente linjen fra en av tidenes norske forfattere Ivar Aasen er det nå på høy tid å børste støv av. Diktet som ble skrevet i 1855, var ment til å synges. Her mente Aasen selv visstnok at melodien som passet best var de velkjente tonene fra “Nordmannen”, som gjerne er bedre kjent under navnet “Mellom bakkar og berg” Tekst Ivar Aasen og melodi av Ludvig M. Lindeman.
For makan til aktualitet for dette gamle diktet har jeg aldri kjent på før. Nordmannen er en flott vise, ingen tvil om det, men hinter allerede i 1855 her om nordmenns egne evne til å klage og sutre? Det kan man selvsagt spekulere i. Faktum er at jeg nok tror godeste Aasen hadde snudd seg i graven når han så alt det klagast og kytast over i 2019.
For oss som er i overkant opptatt av samfunnsdebatt, sport, nyheter og ulike dagsaktuelle tema er det en ting jeg har bitt meg merke i de siste årene, nemlig nordmenns vanvittige trang til å syte og klage. Ja jeg kan også slenge med påstanden om at nordmenn stadig blir mer arrogante og ufyselige i mange flere situasjoner nå enn før i tiden.
Ta trafikken. Det hyles og skrikes om hvor fæle og ufordragelige alle andre enn oss selv er på veiene. Vi har bilister som hyler og klager over syklistene og vi har syklister som banner og steiker over alt fra biler, fotgjengere og politikere. Vi har bilister som spytter og skjeller ut trafikkdirigenter og vi har bilister som kitler deg i bakre støtfanger med tunga og viser fingern fordi du ikke kjører 10 til 15 km/t over fartsgrensen.
Du har alle de som hyler og skriker over våre nye landsmenn, kvinner og barn og kaller dem unevnelige ting. Og vi har innvandrere som trekker rasismekortet raskere enn lucky luke trekker pistolen. Vi kjefter på alt og alle for alt og ingenting hele fordømte tiden. Vi kjefter på værmelderne som presenterer dårlig vær. Akkurat som om det er dem som styrer været?
Vi syter og klager over hvor forferdelig vi har det i dette landet med rødgrønne, blåblå, sentrumsvridde, ytre ditt og ytre datt. Likevel bor vi i et av verdens rikeste land. Og det har vi gjort lenge samma pokker hvem som har styrt.
Vi klager over flyskam, kroppskam, kjøttskam, veganere, kjøttspisere, vegeterianere, treningsnarkomane, narkomane,rikfolk, tiggere og alt annet “svineri” i dette molbolandet. Og vi klager over bompenger, for mye veier, for lite veier for få sykehus, for mange sykehus, med for lite penger. Vi klager over sentralisering og vi klager over desentralisering. Vi klager over for mange ulver, for lite ulver og vi klager over by og land. Politikerne klager nesten mest av alle. De er profesjonelle klagere som skal sørge for å få folk til å stemme på dem. Hvordan? Jo ved stadig oftere klage på sine politiske motstandere. Ikke ved å vise til egen politikk.
Ofte er det også sterkere og sterkere karakteristikker som ytres. Hva fanden er det som skjer?
Jeg mener at vi nordmenn generelt sett er blitt til et ufyselig sutredyr som har glemt at vi faktisk har det ganske ok. Vi tåler ikke noen ting lengre. Gamle Aasen visste nok noe om klagingen på bokmål eller sidemål i skolen. Det er jo også noe vi klager over. Og sport. Herrejemini som vi klager over sport. Likevel sitter vi trykket opp i tv skjermen kveld etter kveld og hyler på rettferdighet for taperne, vinnerne, uavgjort og filming. Stakkars Brann fans for eksempel. De er nå så sliten og sure etter å ha langt for lenge på øvre halvdel av tabellen i en hel evighet. Selvsagt ikke så sliten som de var da treneren sendte dem ned en divisjon for en liten evighet siden. Da klagde de over overbetalte spillere, udyktige ledere og annet mer eller mindre irrelevant. Nå ligger dem på topp fem og har gjort det et par år, da skal dem pinadø klage og syte over manglende finspill, underholdning og selvsagt en trener som da åpenbart må være inkompetent i følge mange. Nå vet ikke jeg om Ivar Aasen drev på med sport, men han hadde vel da muligens møtt folk som klagde på manglende tribuner, kaffe og for mye alkohol bak låven der NM i hesteskokasting var i gang? Kan hende de klagde sin arme nød over overbetalte bønder og mulig kampfiksing i hesteskomiljøet?
Nå var det vel likevel noe traust og godt med gode gamle Norge på den tiden. Ikke hadde de kommentarfelt heller. Leserbrev var vel det nærmeste de kom dagens klaging i de sosiale mediene som strømmer over alt rundt oss. For her er det klagespesialistene og trollene bor. Ja selvsagt ikke slike troll som Asbjørnsen og Moe skrev om for dem var fæle. Nei i dag er det mer profesjonelle kommentarsnipere som retter sine femtikalibere skjult bak alskens kamuflasjefargede brannmurer og vpn systemer. Med målrettede skudd fyrer de av salve etter salve mot alt og alle. Klager og syter, troller og tuller. Hva er vitsen?
Har vi det egentlig så godt her i landet at vi ikke lenger har noe fornuftig å klage over lenger? Er det sånn at vi har skapt en tilværelse som egentlig er så god og trygg, men samtidig også såpass innholdsløs for svært mange, at den eneste moroa de har igjen er å være ekkel mot andre? Jeg skulle selvsagt ha sagt nå at man gjerne burde smile mer til våre medmennesker og slå av en koselig prat, enten det er på toget, flyet eller bussen, men nå er dette også gale. Å smile til noen blir nå også møtt med klagestorm. Nei best å holde kjeft å se sur ut så er det ingen som plager en.
I dag var jeg på handlesenteret. Der var det en mann som smilte til meg. Jeg smilte tilbake. Jeg tror heldigvis at det er håp. Hva tror du?
Lang dags ferd mot natt
Lyset danser rundt en i pur glede over deltakelse i livets tilstedeværelse. Alle sider av en komplisert dans beriker ens eksistens.
Lyset som skinner om morgenen føles så trygt og godt. Der vi små barn ivaretas av morgenlysets foreldre. I sorgfri og bekymringsfritt lys danser vi denne morgenstunden
Lyset er sterkest rundt middagstider heter det seg. Jeg er langt på vei enig. Til tross for endel solformørkelser i denne stunden som demper det lyset som skal vise vei mot fremtiden, ja så lyser det som oftest godt nok til at håpet om fremtiden finner veien.
I dette ettermiddagslyset ligger man oftest lengst. Lyset skaper en annen stemning om ettermiddagen. En litt satt og tidvis dyster stemning som avbrytes av sterkt sollys innimellom. Det er lyset som varmer en, men samtidig kan gjøre deg blind. Øynene er ikke så sterke lenger.
Pusten går tungt nå. Å stirre inn i solnedgangen gjør noe med en. Denne vakre solnedgangen. En indre ro fyller en. Tryggheten fra morgenlyset kommer innom i små melankolske øyeblikk. Små flashbacks fra en tid som var. Kun egnet til å fremkalle tristhet, velger man å skyve det til siden idet man løfter blikket mot en skumring som kommer nærmere.
Det føles rart og trygt på en gang. Og litt skremmende. Denne skumringen som sakte blir til natt. Stummende mørke. Det er litt rart. De fleste netter har litt lys. Fra stjernene der oppe eller fra livet. Kunstig lys i kunstig liv. Og natten pleier også å inneholde lyder. Nattlige lyder som gir en følelse av eksistens.
Men ikke denne natten. Den er stille. Og den kjennes ikke. Høres ikke. Man er kun veldig trett. Så trett at lydene er borte og stjernene har slukket de siste lysstrålene. Natten er her.
Sosial angst
Verden er her. Jeg kan både se og høre den. Jeg kan bare ikke føle den.
Verden suser forbi meg. Jeg kjenner bare draget av vinden. Jeg vil jo så gjerne sitte på, men klarer det ikke. Verden er en buss i fart. Dørene er lukket og bussen er full. Jeg står ikke engang på holdeplassen.
Verden er en ubåt. Den er der. Du ser den ikke, men du vet at den er der. Du vet det, men den er utilgjengelig. Jeg står ikke engang på stranden.
Verden er inne i et rom som jeg ikke har nøkkelen til. Det spiller heller ingen rolle for jeg er da heller ikke invitert. Jeg har nok blitt spurt mange ganger, men jeg klarer ikke svare ja.
Jeg er et frø fra en kaktus. Alene i en ørken ligger jeg pakket under en vissen gren. Dekket av ørkensand og uten regn som gir meg liv. Det er mange blomster i ørkenen, men kaktusen blomstrer aldri.
Dekket av sand kjenner jeg varme om dagen og kulde om natten. Jeg skulle ønske det kom regn slik at jeg kunne vokse. Oppover om enn bare for å se de andre blomstene. Selv om jeg tenker at kaktusens pigger vil skremme dem fra å se på meg. Høre på meg eller for den saks skyld smile til meg.
Jeg tror egentlig det er best at jeg ikke tar bussen. Den er nok likevel full. Jeg tror det er best jeg ikke er på stranden. Ubåter stanser ikke for slike som meg. Nøkkelen til det verdensrommet er det ikke verdt å lete etter lengre. Rommet føles tryggere når døren er låst. Jeg håper heller ikke at det begynner å regne. Da kan jeg jo risikere å spire, vokse og til slutt blomstre. Det er tryggere her som frø. Pakket inn av ørkensandens trygge omfavnelse.
Usynlig sykdom
Du kan ikke se hva hjertet mitt ser
Du bare peker, fordømmer og ler
Når du ikke kan se at dine sylskarpe piler
Gjør at tro, håp og selvtillit tviler
Du ler og håner dem som ikke jobber
Forteller alle hvor late de er
Du forstår ikke at du er en mobber
At for noen kanskje slutten er nær
Her jeg går på min tur i dag
Ser jeg tomt på andre som løper
Da kjenner jeg på ubehag
For at sykdommen i meg intet røper
Jeg er så lei av at så mange er blinde
For andres smerter som de ikke kan se
For deres sinn de ønsker å binde
Når en ikke lengre kan smile og le
Så her går jeg da en tidlig søndags morgen
Og ser bakken foran som et stup
Men bygdedyret elsker sorgen
Og ser min lidelse som et scoop
Du ser ikke at andres sinn kan være myk
I din forakt for andres situasjon
Du ser ikke dem som er usynlig syk
Der du står som et allvitende ikon
Du velger å se på de svake
Som slammet som synker til bunn
Så lenge du får mele din kake
Sprer du gjerne gift fra din munn
Jeg skulle ønske de som bestemmer
Ja ikke de på mellomnivå
Var de første som delte ut klemmer
Var de første til og forstå
Men slik er ikke makten skrudd sammen
Til det er kravene viktigst
Her skjæres alle under samme kammen
Uten at det nødvendigvis er riktigst
Så ligger jeg her i mørket
Under dynen som skjuler min sorg
Og kjenner på livsgledens tørke
Her i angstbyens ensomme torg
Kan hende det kommer nye tider
Der du og får vandre på den vei
Der usynlig syke lider
og den usynlige syke er deg
Når den blinde klovnen gråter
Når man ikke kan se før en lukker sine øyne
Når man ikke kan høre før stillheten rår
Når man ikke kan snakke før munnen er lukket
Når man ikke kan puste før det er vår
Når man ikke kan trylle fordi trolldom er brutt
Når man ikke kan le før klovnen er død
Når man ikke kan gråte før livet er slutt
Når man ikke kan spise før korn blir til brød
Når den blinde kan puste og føle seg vel
fordi han ser med hender som varmer
Først da kan den blinde være seg selv
og stå fast selv om alt rundt ham larmer
Den blinde klovnen er mett av dage
han orker ikke mer larm
Når tårene renner i Moder jords hage
og klovnen sprer latter så lett og så varm
Da kommer vinder forsiktig og vage
Og tar den blinde klovnens arm
Elvedans
ELVEDANS
Der ligger du. Fargerike lille venn. Hard tvers igjennom, men med glitrende øyne.
Der du lever er du likevel død. Det har du vært i evigheter. Der ligger du liten og ubetydelig sammen med tusen andre.
Ensom, men likevel ikke. I stillhet, men også i evig sus. Et sus av stemmer fra tidenes morgen. Sammen med dine i en grop der øredøvende sus fra lekende elementer dytter lett i deg.
Lekende og med iskalde hender dyttes du i ulike retninger. Med ertende fingre kastes du rundt. En evig heksedans der du er midtpunkt i din egen stillhet.
Uten et ord lar du deg trilles rundt i en virvelvind av bevegelser. Noen ganger helt vilt, andre ligger du helt i ro og bare kjenner iskalde fingre stryke over kroppen din.
Som det sandkornet du er lar du bekken få bestemme. Du lar deg leke med. Du og de andre som bor her i den dype kulpen. Her i bekken ble du født. Her lar du vannet slipe deg ned til du er ingenting.
Her dypt inne i skogen. Helt oppe ved tregrensen har bekken danset og lekt seg i uminnelige tider. Der du begynte som en sten som var der siden første lys i horisonten, er du nå et sandkorn. Bekken har gjemt deg i sin kulp og slipt deg vakker. Så liten og så fargerik. Nå er du kun et mineral.
Bekkens iskalde fingre plukker deg varsomt opp. Løfter deg forsiktig og bærer deg nedover til ukjent farvann. Bekken slutter aldri å renne, men stein blir tilslutt vasket ned til intet.
