Løping som medisin

Hei alle sammen!

I dagens blogginnlegg dykker jeg litt dypere i jogging og løping som medisin. 

Det finnes jo utallige treningsformer og metoder for fysisk fostring der ute i den store verden. Hvorfor valgte jeg løping og jogging som treningsform?

Til det er det vel egentlige svaret at det er noe sammensatt. For meg som alltid har hatet løping var det ikke et selvsagt valg om at dette skulle bli en lidenskap.

Som jeg har nevnt i tidligere blogginnlegg begynte jeg altså å røyke når jeg var ni år gammel. Dette var nok starten på hvorfor jeg hatet løping, men også begynnelsen på hvorfor det ble en lidenskap. Jeg skal forklare hvorfor.

Da jeg sluttet å røyke i 2006/7, så var formen dårlig. Det var på høy tid å gjøre noe. Min kunnskap på denne tiden som ferdig utdannet ergoterapeut med nevrologi som særskilt interessefelt og hjernen spesielt, var årsaken til at jeg ville prøve noe helt annet enn styrketrening som lå hjertet mitt nærmest. Jeg tok noen små prøvende løpeturer for å bedre pusten, men dette var så vondt og ubehagelig at jeg gav meg ganske raskt.

Det skulle gå enda noen år før jeg begynte på igjen.

I 2013 fikk jeg i oppdrag å starte og lede lokal frisklivssentral. Jeg var en del av et interkommunalt team som da reiste til frisklivssentralen i Modum kommune. En del av denne turen innebar at vi skulle lære litt hvordan de hadde startet og drev sin frisklivssentral. I dette lå det også en trenings gjennomgang. De andre deltakerne var jo superspreke og hadde ingen synlige vansker med denne gjennomgangen som besto av løping og intervaller i skogen. Jeg derimot, slet med pusten og holdt på å omkomme. Jeg var jo mer en kandidat som deltaker enn som trener. Da bestemte jeg meg for at pusten skulle bedres.

Jeg begynte med å se på hvordan hjernen fungerer i forhold til endring, og hvorfor jeg egentlig hatet løping. Løping var nok det som var den veien jeg burde gå for å bedre kondisen. Det visste jeg jo. Men det var jo så himla ubehagelig!

Jeg gikk systematisk til verks og utfordret mine uvaner med å tenke motsatt det jeg hadde i hodet. Ja, jeg hatet løping, men hva om jeg bestemte meg for å like det? Rett og slett snu hat til kjærlighet?

Jeg begynte å jogge. Rolige små turer på rundt hundre til to hundre meter. ALT gjorde vondt. Bena, lungene armer og hode. Men jeg smilte tappert og fortsatte. Hundre meter ble til tusen, til to tusen, til tre tusen. Og det gikk med et smil. Er det en ting jeg vil si så er det at etter 14 dager med rolige joggeturer, så var pusten betydelig bedre. Dette var en opplevelse som gav meg den ypperste motivasjonen av dem alle, nemlig evnen til å glede meg over bedre helse. En målbar helsegevinst. Jeg hadde også en tanke om å ikke gjøre løping til et mål om bedre tider og lengre enn langt. Bare et eneste mål og det var gleden av å kunne løpe en mil, eller 5 kilometer, 3 kilometer, whatever som jeg fikk lyst til. Ingen press, kun gleden av å kjenne hodet fylles med endorfiner og lunger som var i stand til å løpe ti kilometer i rolig tempo uten å bli dårlig, miste pusten eller verre.

Dette er virkeligheten i dag. Det er ikke pusten som stopper meg fra å løpe langt, men styrken i bena. Jeg forbrenner det farlige magefettet med lengre løping i rolig tempo og jeg forbedrer styrke i alle deler av kroppen. Spesielt i kjernemuskulatur. Derfor er løping ved siden av svømming kanskje den ultimate treningsformen. Og på veien har jeg funnet ut hvor mange nøkler ligger gjemt i forhold til å bedre både fysisk og psykisk helse.

Løping hjelper for kondisjon, kols, diabetes 2, blodtrykk, overvekt, svak muskulatur, og ikke minst mange ulike psykiske utfordringer. Angst og depresjon har jeg selv erfart at dette hjelper mot.

Så budskapet er egentlig enkelt. Hater du å løpe så er det kanskje det du bør gjøre? Fordi at ved å utfordre hjernens etablerte “sannheter”, eller uvaner om man vil så legges det tilrette for endring. Varig endring, ikke kortvarige slankekurer og støttemedlemskap på gymmen.