Denne teksten av Alf Prøysen kan stå som et lite utropstegn for endringer som jeg selv tenker å gjøre noe med i 2021.
Så hvorfor gjør man egentlig endringer? Kan det være at man er såpass misfornøyd med tilværelsen at man stadig vekk ønsker å strekke seg mot et eller annet? Kanskje dette et eller annet ikke kommer? Ever, liksom?
Hvorfor fortsetter vi å jage etter et Eldorado som i det store og det hele aldri kan oppnås?
Jeg selv har også jaget etter noe jeg trodde jeg kunne forbedre meg på. Og som regel har det vært veldig store mål jeg har satt meg. Og dertil også veldig store tapsopplevelser når jeg hver eneste gang har gått på en smell. «Men, du må jo sette deg delmål!» Sier ekspertene. Tro meg, det har jeg da også gjort. Men dager, uker måneder og år har blitt til et stort og ensidig fokus på mål. Mål ditt og delmål datt!
Vel, hva med å gi faen i alle disse målene. Gjennom et langt liv har jeg da for pokker ikke gjort annet enn å strekke meg etter mål som aldri forsvinner. Mål som aldri blir til noe annet enn stressfylte veier til et eldorado som ligger et eller annet sted bak en evig tåke. Er det rart man går rundt med et evig stress i kropp og sinn?
Det var først da jeg gav opp å sette meg mål at jeg faktisk begynte å oppnå noe. Jeg bestemte meg for å gjøre et lite eksperiment, nemlig å kun fokusere på å ha det godt, unngå stress og samtidig være aktiv og sunn så ofte som mulig. Uten å ha tidspunkt, delmål og hovedmål hengene over meg som truende knyttnever som stadig vekk gav en på trynet når jeg av ulike årsaker ikke fikk til det jeg prøvde på. Og det virket!
Å endre mitt eget mindset med tanke på å nyte livet på en sunn og aktiv måte, og det å kun fokusere på ro og aksept for at jeg lever i øyeblikkene og ikke i verken fortid eller fremtid, gjorde at mine dager nå er fylt med en ro og en fred som jeg ikke har kjent på tidligere. Og det kjennes faen så godt ut!
Ut med både delmål og hovedmål! Finn roen og lev i nuet. Så blir det kanskje blanke ark og fargestifter til flere. Tegn dine nye bilder på en måte som skaper fred og kreativ utvikling og ikke forsøk å nå alle disse målene som forsøker å gi deg oppskrift på såkalt vellykkethet.
Og om du trenger hjelp til å endre ditt mindset så anbefaler jeg å sjekke ut Hypnoterapi, livscoaching fra meg på vårt nettsted:
Med dette innlegget ønsker jeg å sette fokus på noe som jeg mener vi muligens glemmer litt i dagens økonomistyrte og metodebaserte tilnærming til et velfungerende helsevesen. Kan det tenkes at vi i dagens helsevesen er så til de grader styrt av systemtenkning at det går på bekostning av evnen til å være menneskelig, kreativ, innovativ og effektiv?
Er systemet blitt helsehemmende i stedet for helsefremmende?
For rundt regnet trettifem år siden jobbet jeg som rørlegger på et større skipsverft i Bergen. Her fikk vi stadig vekk inn båter som av ulike grunner hadde behov for vedlikehold og reperasjoner. Som regel hadde vi svært dårlig tid til å skifte deler og ordne nødvendige små og store ting. Rederiene tapte penger for hvert minutt båten ikke var i drift og dette gikk ut over inntjeningen til verftet.
Vi som arbeidet på gulvet med disse tingene, lærte fort å leve etter et viktig prinsipp som i ettertiden har blitt, og er et eget utrykk i det norske språket, nemlig det å «fuske i faget». Dette kan selvsagt tolkes dithen om at vi gjorde en dårlig og lite kvalitetsmessig jobb, men betyr faktisk noe helt annet. Dette betyr at man er i stand til å finne gode og kreative løsninger for de ulike problemer som oppstår.
For å ta et praktisk eksempel:
Hurtigruten kom en gang inn til en hastejobb som innebar nødvendige utskiftninger av rør. Vi hadde svært dårlig tid, men vi klarte å skifte det som var livssviktig for trygg seilas og drift. Imidlertid så var det et vannrør som hadde en lekkasje der en tynn vannstråle sprutet ut vann. Vi hadde ikke tid til å skifte røret så en eldre og erfaren rørlegger fant frem en dor og kakket denne midt i hullet. Lekkasjen stoppet og vi tok mål av røret for å lage dette klart til neste gang båten kom inn. En dor er altså for dem som ikke vet det, en slags spiss jernbolt som man kan lage små merker i stål og jern med. Det å kakke denne spissen inn i et lite hull vil få jernet i røret til å tette seg til.
Det man kan lære av en slik historie er selvsagt at man kommer svært langt ved å evne å være kreativ og noen ganger finne utradisjonelle løsninger på ulike problemer. Det er ikke beskrevet i noen bøker det å kunne fuske i faget, men det er ofte på denne måten man løser ulike ting man ellers ikke ville fått til.
Så hva har dette med helsevesenet å gjøre?
Dagens helsevesen i Norge er i verdensklasse, er det ikke?
Det er i alle fall hevet over enhver tvil etter min oppfatning, at akuttmedisin, diagnostisering og behandling ellers, er i verdensklasse. Det finnes så utrolig mange dyktige mennesker der ute på så utrolig mange ulike fagfelt at vi ikke burde være bekymret.
Nå, hvis vi går litt tilbake til hurtigruten. I nittini av hundre tilfeller ville verftet skiftet røret med et akkurat likt rør før skipet reiste. Rederiet hadde tapt penger, verftet hadde tapt penger og 12 måneder senere ville hurtigruten igjen måttet komme innom for å bytte røret. Vi som jobbet med denne saken fikk overbevist rederiet om at dette holdt til båten kom innom igjen neste gang og at det ikke var fare for liv og helse eller drift. Vi lagde nytt rør, men denne gangen i kobbernikkel. Dette var litt dyrere, men holdt i minst 10 år. Rederiet tapte ikke penger, verftet tjente penger, arbeiderne fikk skryt for kreativitet og forebyggende tenking og til syvende og sist så brukte hurtigruten mye mindre tid og penger da røret holdt mye lenger.
Hva kan vi i helsevesenet lære av en slik historie?
Selvsagt at ting aldri er statiske. Ei heller vil man komme særlig langt med å ha et mekanisk og rigid styresett der protokoll alltid skal følges. Man kan også lære at ved å forebygge så kommer man ofte mye lenger, mye billigere og med mer fornøyde pasienter enn ved å kun tenke reparasjon og kompensasjon. Dette vet de aller fleste i helsevesenet om. Likevel, kan det være slik at virkeligheten er noe annerledes? Kan det tenkes at økonomi, manglende tverrfaglighet i benyttet kompetanse hos systemledere og systemutviklere faktisk har fjernet beste praksis? Gjort helsearbeidere til fabrikkarbeidere som sitter ved et samlebånd og kompenserer, symptombehandler og dermed får pasientene inn igjen til ny reparasjon etter kort tid? I stedet for å forebygge på en slik måte at det går lang tid før man kommer inn igjen til ny behandling?
Kan det tenkes at systemet er blitt så økonomifokusert at de menneskelige verktøyene som vi har er blitt skjøvet til side? Er kreativitet et skjellsord i dagens helsevesen? Er det slik at all forskning og vitenskap skal definere beste praksis?
I all hovedsak så må det selvsagt være slik at man har et vitenskapelig grunnlag til det man gjør. Hvis vi skulle lagt medisin og helse til synsing og kvasivitenskapelige metoder, ja så hadde vi vært ille ute. Men, kanskje det burde finnes en slags mellomting? Kanskje det burde vært rom for mer forebygging og kreativitet? Kan det være slik at vi i dagens systemer er blitt så mekaniske og systemstyrte at vi ikke evner å bruke våre menneskelige egenskaper, nemlig våre empatiske varme hender, våre ord og vår evne til å gi trøst? Er det slik at tiden vi burde brukt til kreativ planlegging og forebyggende tiltak skal skyves vekk da det er langt enklere og billigere der og da å kompensere og reparere symptomer?
Som rørlegger var jeg opptatt av å få gjort best mulig jobb. Som terapeut er det akkurat det samme. Mangelen på kreativitet i helsevesenet og rom for en type praksis som retter fokus mot mestring, forebygging og empowerment, altså legge til rette for at pasienter blir trygg og selvhjulpen, er i dag mye større enn når jeg begynte i helsevesenet for femten år siden. Det er selvsagt også mye som er blitt bedre, men også lengre ventelister. Vi evner kanskje ikke lenger å finne frem en dor, lage rørene i kobbernikkel, planlegge for fremtiden og dermed få en praksis der menneskers individuelle behov brukes i samråd med alle de flotte verktøyene vi tross alt har.
Kan det derfor tenkes at hvis systemet styres av en smal kompetanse, som i gjennomgående en faglig gruppe, farges av denne kompetansen? Kan det tenkes at økonomer, systemutviklere og enkeltfaglige grupper dominerer helsevesenets ledelse i så stor grad at tverrfaglighet, forebyggende tiltak og evne til å tenke utenfor egen boks, forsvinner?
La meg ta et eksempel til:
På samme store verft som tidligere nevnt, fikk vi et oppdrag der vi skulle bygge mannskapsdusjer til en kjent skute. Her var det selvagt mange ulike håndtverkerkere som gjorde sitt daglige arbeid med stolthet. Mange av dem hadde over førti års erfaring, mens andre igjen var unge jyplinger. Jeg selv var en ung jypling den gangen. Felles for oss unge var at vi alltid ble hørt og våre forslag ble diskutert og ofte implementert i daglig jobb. Dette fordi vi brakte ny kunnskap inn til felleskapet og så lenge vi tjente penger og gjorde klientene fornøyde, ja så fikk vi ros, ikke ris.
I dette tilfelle hadde verftet ansatt en ingeniør som kom rett fra skolebenken. Han visste selvsagt hvordan dette skulle gjøres etter plantegningen. Det var en dyktig ingeniør, men han hadde aldri vært i praktisk virke. Med andre ord, han visste ikke hvordan man «fusker i faget». Han var meget bestemt da han pekte ut hvor sluken i dørken skulle være. På en slik båt innebærer dette å brenne tolv hull i tykke stålplater. Et hull for hver dusj.
Platearbeiderne protesterte da dette ikke ville gå på grunn av at dusjveggene kom oppå sluken. Dette fordi rørleggerne og elektrikerne samt de som skulle legge isolasjon ikke kunne komme til riktig. Ingeniøren sto på sitt da dette selvsagt var riktig ut i fra boken, eller plantegningen om man vil. Hullene ble brent og for å gjøre en lang historie kort, så kostet dette verftet uhorvelig mye penger. Dette fordi en leder ikke var villig til å bruke tverrfaglig kunnskap som ikke står skrevet om i en bok. Erfaring som i løpet av en mannsalder var tilegnet seg og som vi i dag ville kalt for godt håndverk som man ikke kan lese seg til, men som man må erfare. Og til og med erfare i samspill med klient og andre faggrupper. Evnet man ikke dette, ja så var man ikke lenge i arbeidet.
Kan det tenkes at det i helsevesenet er litt slik? Mange av dem som arbeider i helsevesenet forteller meg om ingeniører som i dette eksempelet. Forteller meg om enfaglige systemutviklere som definerer hvordan platearbeiderne må brenne hull til sluker selv om hullet er malplassert og vil føre til problemer for verft og rederi både på kort og lang sikt.
Av og til lurer jeg litt på om alle disse «Ingeniørene» som egentlig er der for å skape gode tverrfaglige systemer som skal være helsefremmende, egentlig skaper så mye mekaniske og byråkratiske systemer at det i stedet blir helsehemmende.
Man glemmer kanskje litt prinsippet om at det enkleste ofte er det beste og at gode håndverkere med erfaring fra ulike deler av «livet» er dem som kanskje best forstår hvor sluken skal plasseres. Og da i samspill med andre håndverkere og de ulike deler et skip faktisk har. Legene sier det ofte slik at når mesteparten av deres tid går med på å dokumentere, skrive og delta på møter som egentlig ikke angår dem, så fins det ikke tid igjen til pasientbehandling, diagnostisering og forebyggende samtale. Men de er nødt, fordi en ingeniør oppe i systemet har bestemt at slik er det. Det står i boken.
Vi som arbeider som terapeuter, vet hvordan en hjerne kan fungere. Ofte henviser vi til hjernens evne til å reorgansiere seg selv. Hjernen har en egen evne til å lære, utvikles og formes. Den har evne til å være kreativ, metodisk og menneskelig i form av å gi og motta følelser. Dette kalles for plastisitet. Kan det tenkes at vi burde forme våre systemer etter slike prinsipp? Om man kobler ut deler av hjernen så vil enkelte ting ikke virke. Lar man kun vår bevisste del av hjernen være bestemmende for hvordan vi utfører arbeidet, ja så vil vår ubevisste del av hjernen som tross alt inneholder 95% av vår totale kapasitet ligge ubrukt.
Er det slik vi skal bruke den såkalte boken? Er det slik vi vil ha et velfungerende system? Er det slik at jo mer systemtenkning vi har, jo bedre er det? Er det slik at byråkrati skal gå foran beste praksis? Gå foran godt håndverk?
Vi bør kanskje passe oss vel for å sjalte ut gode håndverkere med kreative evner. Evnen til å benytte erfaring og fornuft i tillegg til den såkalte boken. Håndverkere som kan se flere sider av samme sak og faktisk være i stand til å finne løsninger som lar skip bli sjøsatt med gode seileregenskaper og ikke bare skapt av plantegninger som går i oppløsning bare det blåser litt.
Gode håndverkere har frihet til å være kreativ og løsningfokusert. Gode håndverkere lar ikke systemet komme i veien for beste praksis, men lar omstendighetene være styrende for utøvelsen av godt håndverk. Systemet bør kanskje derfor legge bedre til rette for at håndverkere får utføre sitt fag på best mulig måte og ikke la systemet være til hinder for et godt utført arbeid.
Noen ganger tenker jeg over hvor mye av min tid som går med til administrative oppgaver i stedet for pasientkontakt. En del er av dette er helt nødvendig for å sikre kvalitet, men mer og mer blir administrasjon som er helt bortkastet og unødvendig i det store og hele. Kanskje en eller annen ingeniør et sted har funnet ut at det er en god ting å bruke tiden på systemet og ikke på håndverket?
I så fall burde det kanskje vært motsatt, eller hva?
I dagens samfunn er det jo lyd over alt. Fra du åpner øynene om morgenen til du lukker dem om kvelden. Men det mange ikke vet er at også lyden av natten siger inn i hjernen vår. Alle lyder døgnet rundt oppfatter vår utrolige hjerne. Og ikke bare oppfatter den alt, men den lagrer også alt! Absolutt alt. Fra den dagen man trer inn i livet til den dagen man trer ut av det. Det er jaggu en rimelig stor harddisk vi drasser med oss, ikke sant?
Vår hjerne er jo designet for å kunne lagre alt, men dette betyr ikke at alt blir liggende i et stort uryddig kaos. Hjernen vår er også svært flink å sortere ut det vi trenger og rydde vekk det vi ikke trenger. Vi kan for eksempel ikke huske alt som har skjedd før, men vi kan ofte hente det frem hvis vi konsentrerer oss om å huske. Det viktige med hjernen er likevel å trene fornuftig med den. Hjernen trenger minst like mye trening som alt annet i kroppen og det er derfor det er så utrolig viktig å tilføre den det den trenger av både problemløsning, ulike og varierte oppgaver, nylæring og riktig mat og mosjon. Men visste du at hjernen også trenger restitusjon?
Når vi sover rydder hjernen. Rydder og vasker. Derfor er det utrolig viktig å få nok søvn og hvile. Hvis ikke blir vi faktisk litt sprø, desorientert og forvirret. Å overbelaste hjernen er altså en svært dårlig ide. Derfor er det jo et tankekors at vi gjør vårt ytterste for å overbelaste denne utrolige mekanismen av og til.
Vi hører på musikk samtidig som tv står på. Vi omgir oss med støy i alle former og til og med når vi går turer for å finne roen setter vi på musikk i ørene sånn liksom for å roe ned. Nå er det selvsagt å dra det litt langt å påstå at det er skadelig med musikk på når vi skal finne roen, men noen ganger innimellom burde vi faktisk ta en timeout med fullstendig stillhet. Forskning viser at bare ti minutter med total stillhet gir hjernen muligheter til å få ryddet litt i rotet.
Selv så setter jeg av tid hver eneste dag til å sette øreplugger på, lukke øynene og bare være i lyden av stillhet. Det å kun høre eget hjerte slå, eller kjenne pulsslagene uten en lyd og være i total stillhet gjør noe med sansene våre. Prøv selv noen minutter daglig å se hva som skjer. Sett i plugger og ta gjerne et hørselvern utenpå det igjen, lukk øynene og bare lytt til absolutt stillhet. Det er faktisk bra for deg.
Hei alle fine folk. Nå er det en stund siden jeg skrev her på bloggen. Mye å gjøre med firmaet og ellers har noe av skylden for det, samt at jeg ikke har vært like flink til å prioritere.
Siden sist har det vært mye å gjøre som nevnt. Øygarden Senter for Klinisk Hypnose som firmaet mitt heter, har vært en suksess for meg. Jeg har nok å gjøre og stortrives med å motivere, rettlede, behandle og hypnotisere folk til et bedre liv og en bedre hverdag. Jeg må si at jeg faktisk er litt overveldet over alle de fine tilbakemeldingene som jeg får. Jeg stortrives på denne jobben!
Og nettopp derfor ville jeg ta opp nettopp dette med å trives på jobb. Trives du på jobb?
Svært mange mennesker som har en jobb trives bare sånn passe, eller veldig dårlig på jobb. Og når vi vet at jobben vår er en av de aller viktigste arenaene i livet vårt, er det selvsagt utrolig viktig at vi trives. Det å mistrives på jobb kan faktisk være svært helseskadelig.
Jeg rettleder bedrifter og holder foredrag om hvor viktig trivsel på arbeidsplassen er gjennom Øygarden Senter for Klinisk Hypnose og det jeg ser ut i fra erfaringer er selvsagt at det er noen ting som klart går igjen for at folk mistrives på jobb.
En av de aller vanligste grunnene til mistrivsel på arbeidsplassen er utenforskap. Utenforskap enten det er en bevisst handling fra ens omgivelser eller det er en tilfeldig eller det er en konsekvens av organisatoriske tiltak som har gått feil, vil ikke bare gi deg som arbeidstaker potensielle helseskader, men det vil i høy grad påvirke bedriftens lønnsomhet og produktivitet. Hvorfor? Jo, det er selvsagt et enkelt og logisk svar på dette. Trivsel på jobb gir fornøyde medarbeidere, som igjen gir mer innsats og kreativitet i jobben og får en til å trekke seg ørlite granne lenger. Alle bedrifter, organisasjoner og andre arenaer som har ansatte vil profitere stort på å ha engasjerte og kreative medarbeidere.
Utenforskap i jobben kan altså være en av grunnene til at folk blir syk. Sykemeldinger gir bedriften din økte kostnader og medarbeidere som potensielt får livet ødelagt, familier går til grunne og det som verre er. Ingen er selvsagt tjent med en slik tilnærming til sine medarbeidere. Organisatoriske utfordringer handler ikke bare om lokalisasjon. La det være helt klart folkens, det å segregere sine medarbeidere i for stor grad, altså det å fysisk plassere dem alene eller på en slik måte at dem ikke treffer kollegaer i hverdagen, er en farlig organiseringsmodell. Selvsagt er det jo slik at det ofte er umulig å ha det på andre måter, men da er det likevel svært viktig å kunne ha faste møteplasser for alle så ofte som overhodet mulig.
Utfrysing og mistrivsel på grunn av personkonflikter i jobben, vil også være en hovedårsak til sykemeldinger og mistrivsel på jobb. Ledere som ikke evner eller av ulike grunner ikke klarer å ta tak i slike konflikter, vil få medarbeidere som ikke bidrar til utvikling, kreativitet og da også lønnsomhet eller produktivitet. Og svært ofte er det bare små justeringer som skal til for å løse slike personkonflikter. Det er i sannhet et tankekors.
Trives du på jobb? Det finnes mange flere årsaker til at man ikke trives på arbeidsplassen sin, men altså en av de aller vanligste og kanskje også mest potensielt skadelige for både bedrift og enkeltmennesket, vil være utenforskap og utfrysing.
En annen viktig ting er den gamle gjengangeren urettferdighet.
Det å gå på jobb og føle seg urettferdig behandlet er en sur og forferdelig følelse. Svært mange som mistrives i jobben gjør det fordi de føler seg forbigått karrieremessig, føler seg mindre faglig verdsatt enn andre, spesielt der andre som ikke har erfaring og kompetanse blir foretrukket til viktige oppgaver fremfor en selv. Dette kan selvsagt ha ulike årsaker, men oftest er det den menneskelige egenskapen blant ledere som kalles «Jeg liker deg ikke så mye som den andre», som slår inn. En helt naturlig og menneskelig egenskap, men med alvorlige konsekvenser for både det totale arbeidsmiljøet og for enkeltmedarbeideres trivsel og vilje til å bidra til økt produksjon, lønnsomhet og kreativ utvikling av bedriften eller organisasjonen. Det kan selvsagt også ha med dine egne personlige egenskaper å gjøre, men også her har ledere et overordnet ansvar om å rettlede, styre og bidra til utvikling hos den enkelte medarbeider. Dette har også du selv som arbeidstaker et ansvar for å være med på og la deg rettlede til en bedre hverdag.
Det er selvsagt mange flere årsaker til at man mistrives på jobb, men disse er nok noen av de aller vanligste og med potensiale for å skape størst mulig ringvirkninger for enkeltpersoner, familier og selve bedriften eller organisasjonen. Det å ta tak i slike vansker og andre ting, er virkelig viktig for å kunne skape en arena for alle sine medarbeidere, der ulike personligheter og egenskaper får anledning til å bidra i positiv retning.
Som sagt så driver jeg ikke bare med hypnoterapi og behandling, men også med foredragsvirksomhet og arbeidsplasstilrettelegging og arbeidshelse. Ønsker du å finne ut mer?
Da var det på tide å formidle noen få, men positive ord i dagen.
Jeg er omtrent halveis inn i ferien fra jobben min som Ergoterapeut i kommunen, men i full sving med jobben som Hypnoterapeut og EFT terapeut i eget foretak. Her har det det vært fullt opp å gjøre. Svært mange har hørt om meg nå og de resultatene jeg har hatt, spesielt på smertekontroll og følelsesmessige vansker. Det er jo svært hyggelig og gjør meg utrolig glad. Og selvsagt er det mye administrativt arbeid, men som en klok person en gang sa: ” If you find a job you love, you will never have to work again”.
Og det er sant!
Sommeren har vært formidabel i vekst på det profesjonelle plan, men det har da også blitt tid til litt fred i min kropp og ro i mitt sinn.
Mye av grunnen til at jeg har det bra er evnen til å bruke hypnose på meg selv. Selvhypnose hjelper meg å sove godt. Søvn er svært viktig for vår helsemessige tilstand og ikke minst for vår psyke. Det er om natten vi renser ut dagens uro og tanker. Sorter og rydder i rotet på en måte.
Men også evnen til å fjerne alle negative vibber som ustanselig pøses mot oss i livet. Mange mennesker har en utpreget hang til å fore oss positive mennesker med uro og støy. Løgner, sladder, baksnakking, mobbing, svindel og lureri, virker å være deres agenda når de turer frem for å skade positiviteten til andre mennesker.
Før gikk jeg selv rett i denne fellen og lot meg rive ned. Dette gjorde meg syk som mange av dere vet.
Nå, og ved hjelp av hypnose, har jeg aktivt valgt p stenge ned alle kanaler inn i mitt liv som tidligere har gitt meg angst, depresjon og usikkerhet.
Det første jeg gjorde var å ta noen praktiske grep. Jeg fjernet alt negativt på alle sosiale medier. Grupper og sider som irriterte meg eller gjorde meg trist og lei , ble fjernet.
Og FOR EN BEFRIELSE!
Mange grupper er gjennomsyret av negativitet og kunnskapsløshet, til tross for at hensikten i utgangspunktet skal være god. Det var en fysisk og psykisk lettelse å fjerne dette for godt.
Og det aller viktigste var å fjerne personer i livet som stod for en utelukkende falsk, løgnaktig og negativ holdning. Jeg stengte aktivt ned strømmen deres av tullvas og negativitet.
Umiddelbart fikk jeg en ny og bedre opplevelse av sosiale medier. Alle de mange POSITIVE sidene kom mye bedre frem. Alle burde rense sine sosiale medier og liv innimellom. Vi trenger ikke å omgi oss med negativitet og mennesker som påvirker oss negativt.
Og via selvhypnose og EFT så har altså sinnet mitt blitt et mye bedre og roligere sted å være når jeg lukker øynene.
Et oppgjør med sine omgivelser enten det er personer, sosiale medier, nyheter og tv kanaler, åndelige oppgjør eller hva det enn er, anbefales på det sterkeste!
Terapi er en samtale mellom mennesker som i felleskap søker å finne løsninger på et eller flere problemer. Raske og enkle løsninger har sjeldent varige resultater. Terapi er en prosess der man ikke bare bruker hypnoterapi og EFT som quickfix, selv om det ofte virker svært raskt. Terapi er som et løp. Man løper ikke 5 kilometer for å gi seg etter 4 00 meter. Derfor bør man velge terapeuter som har kunnskap og erfaring med å løpe hele distanser. Å bygge et hus krever en god grunnmur. Da nytter det ikke med å bare sette opp en fin fasade.
Hei alle fine folk! Nå er det atter vår og 17 Mai er blitt til 18 Mai. Sommerfølelse, venner, utepils, glede latter, festivaler med en meters avstand, og mye annet moro skal prege dagene og ukene fremover. For noen. For noen er det nemlig ikke slik.
Noen vil se frem til enda en lysere årstid, der mørket og ensomheten preger dager som netter. For noen er det slik at forventningene om noe spennende og gledelig, er byttet ut med angst og depresjon. Angst for å måtte møte det som før var venner, kollegaer, familie eller whatever. Og en stor mørk overveldende tristhet fordi man ikke klarer å møte dem. En vond og negativ spiral nedover til dypeste mørke følelser.
Uansett hva man gjør så er det tilsynelatende ikke noe som kan ta vekk denne dype tristheten. Denne følelsen av ensomhet. Denne mangelen på sosial glede. Tilsynelatende.
For det finnes selvsagt løsninger. For mange vil det ta tid, men det finnes alltid en løsning. Det høres sikkert utrolig ut, og for noen bent frem irriterende når jeg sier det, for man har jo prøvd ALT! Og INGENTING FUNKER!
Jeg sier ikke at det er lett på noen måte, men hvis man fortsetter å fortelle seg selv at alt er prøvd og ingenting virker, ja så blir det vel slik? Eller?
Et uttrykk jeg selv får mer lys av, er uttrykket
“Where the focus goes, your energy flows”.
Og med dette menes selvsagt at det du fokuserer på blir det du bruker mest energi på. Så hvorfor ikke slutte å fortelle deg selv løgner om at du har prøvd alt? Det har du nemlig ikke. Det har ingen på denne jorden.
Jeg skal ikke fortelle deg hvordan du skal og bør fylle ditt mørke med mer lys, men jeg kan fortelle deg at det kan være lurt å legge vekk etablerte negative sannheter du har overbevist deg selv om.
En vanlig slik “sannhet” er at INGEN liker deg.
Hva vet du om det? Har alle sagt det? Har du da snakket med alle som er rundt deg i norges land? Sannsynligvis ikke.
For mange er det jo et faktum at man blir og har blitt mobbet, mislikt, misforstått, fryst ut, oversett, forbigått, men derfra å påstå at INGEN liker en, det er å ta litt hardt i. Jeg har som du også møtt mange svært hyggelige mennesker i livet som ÅPENBART har likt meg. Det har GARANTERT du også.
Where your focus goes, your energy flows blir med ett mye viktigere hvis man innser at alt fælt i denne verden IKKE er din eller min feil. Og det faktum at alle mennesker inklusive deg selv gjør feil, gjør at vi mennesker faktisk er, ja nettopp, mennesker.
Husk på at for å kunne se litt lysere på hverdagen så ligger de beste løsningene inne i deg selv. Man må kanskje famle litt i mørket innimellom, men tilslutt så finner man en dimmer. Og da å slå på lyset ved å langsomt lyse opp ditt eget indre rom, er ofte det beste.
La denne nye dagen i dag bli en dag der lyset fra våren slippes inn i deg selv. Der fortidens mørke slipper taket. Kanskje kan du til og med begynne å smile litt, i det du fornemmer at livet er fylt med øyeblikk der du kontrollerer dimmeren i deg selv. Husk at where the focus goes, the energy flows!
Hei alle fine folk! En ny helg er i gang og igjen vil jeg dele et par viktige ord. Denne gangen om det å bli lurt. Eller å bli tatt ved nesen som jeg synes er et morsomt og litt mer positivt uttrykk.
Som du vet så er det ekstremt viktig å alltid ha et plusstegn foran alt som skjer, eller mer riktig, konsekvensene og hvordan man reagerer på hendelser i livet med negativt fortegn. Et STORT ja til plusstegnet.
Vel, det var nå det. Det å bli lurt, eller tatt ved nesen er kjedelig. Jeg kunne brukt mye sterkere ord, men det er ikke så fryktelig konstruktivt. Jeg VELGER å se på dette som lærdom i livet.
Folk som ber om tjenester eller forsøker å forbigå deg, eller selger deg noe som ikke gir deg noe som helst går i min bok under kategorien, det å bli tatt ved nesen. Dette gir en reaksjon hos meg der jeg stille og rolig lukker den negative døren og åpner nye. Og da selvsagt med ny kunnskap i sekken.
Det å bli tatt ved nesen skjer jo ofte i forbindelse med kjøp og salg. Det lærer man fort av og reagerer da med å ikke kjøpe noe fra den selgeren som da tok deg ved nesen. Case closed, liksom.
Det å bli tatt ved nesen når det gjelder utestengelse, forbigåing, relasjonsmessig eller samarbeidsmessig, er en mye vondere og mer negativ måte å bli tatt ved nesen på. Men igjen folkens, det er bare å sette et plusstegn foran, lukke døren og åpne nye. Se på det som gevinst på kontoen for erfart kunnskap. Man kommer aldri langt med sinne, hat og frustrasjon. Da straffer man kun sin egen kropp og sjel, bokstavelig talt.
Husk derfor at hver gang du blir tatt ved nesen, ja så er dette ny kunnskap og erfaring som man i det store og hele lærer av. Det er derfor ingen grunn til å hisse seg opp. Smil, innkasser plussgevinst, lukk døren og gled deg over nye åpne dører.
Hei alle fine folk. I dag lurer jeg på dette med menneskers iboende toskeskap. Vi er vel alle litt idioter av og til inklusive meg selv, men her skal jeg denne gangen passe meg vel for å generalisere. Sist jeg skrev et innlegg der jeg generaliserte, ja så fikk jeg sannelig vite hvilket rasshøl jeg var. Bokstavelig talt.
Så generalisering skal jeg selvsagt holde meg unna, jeg liker jo ikke å bli kalt for rasshøl. Jeg sa jo bare min mening om noe. Det var selvsagt helt idiotisk av meg å ytre min mening på en slik måte at det var noen som ikke likte dette. Det er nok mer gunstig å la ytringsfrihet gå igjennom et filter som fjerner sunn fornuft kanskje? Kan hende at ytringsfrihet kun gjelder for dem som uttrykker meninger som mener at andre med forskjellig mening ikke bør ytre seg? Ikke vet jeg, men det er vel idioten i meg, så der har du den igjen.
Slik er det vel også når det gjelder alle dem som mener at el biler er ren ondskap. Ja vi snakker selvsagt ikke om alle. Kun noen få. Og det er ikke deg jeg prater om selvsagt. Disse ganske få mener jo at ren luft er en styggedom. Det er da langt bedre at vi skylder styggedommen på disse idio…jeg mener disse hersens miljøfolka som tydelig er styrt av en anarkistisk venstreside der Jonas Gahr Støre er ondemannen selv og MDG er en gruppering som ledes av Greta Thunberg hvis mål er å fjerne våre elskede dieselbiler samt styre overvåkningen som skjer i det skjulte via 5g nettet. Skummelt.
El biler er vel kanskje uansett kun for rikinger som dessuten skal snike seg billigere gjennom bomringen. I hvertfall i følge noen ganske få som da ikke har fått med seg at det er langt mer økonomisk å kjøre, drifte og kjøpe el bil. Sammenlign gjerne en brukt el bil med en bensin og dieselbil. For ikke å snakke om ny bil. Jeg har i alle fall ikke råd til en flett ny dieselbil til den nette sum av 600.000. Sikkert noe her jeg ikke har fått med meg, så jeg håper i så fall jeg er unnskyldt.
Overvåkning, ja. Nylig ble smitteappen lansert. Fy for en snikete måte å kontrollere alle våre bevegelser på. Big brother ser deg og fornekter seg ikke. Ikke bare ser det ut til at de chipper oss mennesker før vi blir født, men nå skal de også kontrollere våre bevegelser og hvem vi møter. En dame skrev på facebook og uttrykte stor bekymring for denne overvåkningen. Hun postet dette på facebook og ville selvsagt aldri laste ned denne appen. Jeg tenkte å foreslå at hun også burde spre dette viktige budskap på Tvitter, Instagram og Snapchat, men lot det være. Hvorfor ikke heller bry seg om den virkelig store trusselen, nemlig 5g nettet som snart forvandler oss til levende døde?
Vel levende døde er vel ikke så utrolig farlig for det har vi vel egentlig alle blitt nå etter at internett gjorde sitt inntog et sted på slutten av 80 tallet. Ikke faen om jeg skal falle inn i denne verden som fratar oss de gleder vi hadde før denne elektroniske nett tåken la seg som et klamt slør over oss vanlig dødelige og fratok oss mulighet til fysisk aktivitet. Selvsagt er det da myndighetene som innførte denne styggedommen i et forsøk på å få verdenskontroll sin skyld at vi stadig blir mindre aktiv og får overvektsproblemer og livsstilssykdommer. Jeg er jo tilbøyelig til å kanskje, muligens se at der finnes et poeng og jeg oppfordrer alle dem om å skrive blogg, poste kritikk på facebook, tvitter og instagram samt fylle kommentarfeltene på nettavisenes debattfelt med kritikk og varsku her. Forbannede internett, altså.
Ja jeg skal vel ikke banne så naboen hører meg eller skrike for høyt i kirken eller kaste rundt på Steinar i glasshus. Jeg er tross alt bare en enkel sjel med meninger om mangt. Og drive å skrive ned alle meningene mine og poste dritten min i både blogg og aviser viser jo at den største idioten er meg selv. Jeg burde vite bedre enn å klage og syte, samt mene noe som helst i det offentlige rom. At jeg driver å kommenterer mine meninger blir jo uansett ille mottatt av noen og da er det jo ikke så morsomt å ytre seg. I alle fall er ytring av mine meninger helt bak mål og burde vært stanset av moderatorer lenge før de nådde offentligheten i følge dem som kjemper for retten til å si hva faen de vil i kommentarfelt og bak skjermen sin. Ytringsfrihet, mann, ytringsfrihet!
Men så var det dette med ytringsfrihet da. Hvor man enn snur seg så er ræven bak. Jeg har jo publisert mine meninger før og da fikk jeg klar beskjed om at jeg burde holde godt kjeft, jeg som bare var en simpel blogger. Ja, jeg tar jo den. Jeg burde visst bedre enn å uttrykke mine meninger blant høyt utdannede mennesker i kommentarfeltene. Noen kan jo bli støtt av min enkle utdannelse som blogger. Ja det kan vel neppe kalles utdannelse bare hjernedødt vas, i følge noen.
Nå skal ikke jeg generalisere her, for vi er alle forskjellig. Idioter finner man overalt og det skaper et fargerikt felleskap. Vel, ikke for alle selvsagt. For noen ganske få er et fargerikt felleskap et onde fra hinmannen selv. Kunnskap om vår opprinnelse har tydeligvis ikke nådd alle selv om de bruker mesteparten av tiden sin på 4g nettet og dermed burde kunne google ny kunnskap. Forresten så er Google sikkert innafor med tanke på overvåkning, så det burde være trygt. Og holder man seg til 4g nettet og til wifi, ja så er man vel trygg. Det er 5G nettet som virkelig er skummelt.
Jeg må forøvrig innrømme noe. Den aller største idioten her må jo være meg selv. Tenk å lire av seg så mye vas i løpet av noen få linjer når jeg vet at jeg får på pukkelen av nettkrigere som kjemper for egen ytringsfrihet og spredning av valid og dokumentert kunnskap fra legitime ulike nettsteder. Jeg må jo være i kontakt med min indre idiot, når jeg vet at jeg sannsynligvis får høre det fra de høyt utdannede menneskene som plages av det de mener er en kompetanseløs blogger uten livsserfaring. Som 52 åring er jeg jo bare en snørrunge for noen, og en gammal grinebiter for andre. Sukk, hvor man enn snur seg så er ræven bak.
Jeg er jo idiot når jeg vet at jeg kommer til å få hatkommentarer fra noen få som mener at jeg mest sannsynlig er en el bil kjørende venstrevridd agent for Gahr Støre og en del av et skjult 5g nettverk ledet av Greta, samt pisserik siden jeg har råd til å kjøre elbil. Og beviset på idioten i meg ligger i at jeg selv ikke har utdannelse annet enn noen få blogginnlegg over de siste par årene, eh? I meg selv bor det muligens da den største tosken av de alle?
Vel, det lever jeg egentlig bra med. Riktig god helg til absolutt alle!
I dag tar jeg opp et tema som jeg brenner litt ekstra mye for, nemlig stress og stresskontroll.
La det være sagt med en gang. Det å være stresset er ikke uvanlig eller farlig. Det er faktisk slik at man trenger stress i hverdagen for å kunne prestere eller mer nøyaktig, ikke være helt flate. Det er ikke denne hverdagstresset som er skadelig for deg, men negativt stress over tid.
Negativt stress over tid kan føre til alvorlig sykdom. Dette er ikke en tilfeldig påstand,men et kjent faktum hvilket det ligger mye og god forskning bak. Likevel så går dette litt under radaren fordi stress er et noe dagligdags ord der de ulike gradene av stress litt blandet og på en måte utvannes. Da vet vi ikke helt hvor grensene går mellom “ufarlig stress” og farlig stress.
Stress utløser et hormon i kroppen som kalles Kortisol. Kortisol lages i binyrebarken. Produksjonen av dette som kalles stresshormonet,styres av et hormon fra hypofysen. Produksjonen er størst om morgenen, men kan TIDOBLES ved stress av psykisk eller fysisk art.
Stress over tid og i mengder slik vi ofte ser når man lider av psykiske sykdommer som angst og depresjon kan gi kroppen alvorlig sykdom. Det øker blant annet risikoen for alvorlig hjertesykdom. Også emosjonelt stress kan gi psykiske lidelser, eller også forverre og opprettholde eksisterende sykdom.
Høye nivåer av Kortisol kan måles flere år etter en traumatisk opplevelse og det er derfor svært viktig å få behandling av tidligere negative opplevelser av traumatisk art. Man trenger jo ikke å bære med seg gammelt stress slik at det som har vært også plager en i dag.
Så hva gjør man? Hvordan kvitte seg med stress?’
Det finnes hjelp å få. Den enkleste måten å redusere stress på er å lære seg pusteteknikker som kan brukes som øyeblikkelig hjelp.
Det å trekke pusten inn rolig og dypt, holde pusten noen sekunder for så og slippe rolig ut igjen, er en kjent metode for å fjerne stresset som er i ferd med å bygge seg opp. Repeter dette gjerne tre ganger etter hverandre. Allerede etter få øyeblikk vil du kunne kjenne en positiv forskjell.
Men altså, har du langvarig stress over tid så hjelper det ikke bare med pusteøvelser. Her må det kraftigere lut til. Å gå til en Hypnoterapeut med kompetanse innen stressmestring kan være en svært god løsning for mange. Hypnoterapi vil muligens for mange, fortone seg skummelt, alternativt og merkelig, men dette er altså helt trygt på alle mulige måter brukt av godkjente og kompetente terapeuter. Selv har jeg som hypnoterapeut både helsefaglig kompetanse som Ergoterapeut med videreutdanning innen nevrorehabilitering, og hypnoterapi utdanning som er godkjent av Helsedirektoratet, slik at du skal kunne motta terapi av meget høy faglig kvalitet.
Men, er dette en god måte å bekjempe langvarig uro og stress?
Ja. Det er det. Dette er ikke en tilfeldig påstand, men et faktum. Det å bruke teknikker for å bekjempe og kontrollere langvarig skadelig stress er viktig for å unngå å bli syk eller for å unngå å opprettholde høye nivåer av Kortisol i kroppen slik at man ikke blir bedre.
En annen kjent metode for å redusere stress er meditasjon. Meditasjon inneholder øvelser både gjennom pusteøvelser, men også avspenningsteknikker som gir kroppen ro. Da er det interessant å vite at hypnose også kan beskrives som noe som ligner meditasjon, bare at man får en mye sterkere og bedre effekt i form av kroppslig og mental ro og avspenning. Man kan si det slik at der meditasjon skraper i kroppens overflate med tanke på å være rolig, går hypnose i dybden. Sammen er disse ti formene for kroppslig ro og regulering av Kortisol, gull verdt.
Den tredje metoden som man gjerne kan vite noe om er også en metode som kanskje gir de fleste positive effekter i din bekjempelse av langvarig stress. Det er fysisk aktivitet. Ja alle burde jo trene, men det er nå engang slik at ikke alle er i stand til å trene av mange ulike grunner. Jeg synes det er på høy tid å fjerne ordet trening når vi snakker om helsemessig aktivitet. Bevegelsesvitenskap og aktivitetsvitenskap er egne felt innen helseforskning og der vi snakker om aktivitet, ja så er dette noe mer utvidet i sin grunnform enn bare det å trene. Aktivitet er alt vi gjør i hverdagen og vi snakker dermed om det jeg brenner mest for, nemlig hverdagsaktivitet. Det å kunne gjøre hverdagslige aktiviteter på en slik måte at du samtidig før store helsegevinster av det, gjør at du ikke trenger “trening”.
Endrer du måten du gjør daglige ting på ørlite grann, så kan du oppnå store helsemessige gevinster. Når du går til en livscoach og Hypnoterapeut som meg i Øygarden Senter for Klinisk Hypnose, ja så er du sikret faglig høy kompetanse innen hverdagsaktivitet. Det er en grunn for at jeg har kalt bloggen min hverdagsaktiv, ha ha ha.
Et godt eksempel på hverdagsaktivitet som er med på å redusere stress, er det å bruke trapper hver dag. Dette har vi selvsagt hørt før, men visste du at du kan regulere trappegangen din i et utall av måter som hver for seg gir ulike resultat? Visste du at bare ved å endre måten du forserer en trapp på kan gå fra 10% helsegevinst til 90% helsegevinst? Som livs coach og terapeut kan jeg svært mye om dette feltet og jeg har mange års erfaring i å coache mennesker til endring. Det fine med dette er at det også reduserer farlig stress.
Som dere forstår så er jeg over gjennomsnittet opptatt av dette med hverdagsaktivitet og metoder for å kunne hjelpe folk til varige endringer i positiv retning. Endringer som kan gi deg STORE helsemessige gevinster uten å måtte ofre liv og lemmer i prosessen.
Over her har jeg vært såvidt innom ulike metoder for å bekjempe negativt og skadelig stress. Jeg har som terapeut og livscoach imidlertid mye mer krutt på lager og teknikker for å kombinere ovennevnte slik at akkurat du kan få dager som meg der stress er mer eller mindre et ukjent begrep, ja det har jeg altså både formell og erfaringsbasert kunnskap til å gi deg. Å nå i disse tider er det også fint å kunne vite at du trenger heller ikke stresse med å reise til mitt kontor fysisk, men ta timer og terapi over videolink eller per telefon. Jo mindre stress, jo bedre er det.
Vi ergoterapeuter snakker ofte og mye om hverdagsrehabilitering, hverdagsaktivitet og hverdagsoppgaver. For alle som har fått eller står i fare for å få en funksjonsnedsettelse av en eller annen type, er dette viktig. I den forbindelse så gjør vi ergoterapeuter mye for å kunne få mennesker til å opprettholde sine daglige aktiviteter. Alt fra å trene deg opp igjen både fysisk og kognitivt, samt det å tilrettelegge ditt eget hjemme og nærmiljø slik at det blir lettere å kunne klare seg med en viss grad av funksjonsnedsettelse.
I den forbindelse vet alle ergoterapeuter og fysioterapeuter at det er noe som vi kaller hjelpefelle. Ofte har dette vært en stor kilde til frustrasjon blant terapeuter. Dette fordi samarbeidstjenester som hjemmesykepleie, hjemmetjenester, pleiepersonell og andre støttefunksjoner, ofte gir for mye hjelp. Dette til stor frustrasjon blant terapeuter som jobber aktivt med å trene folk opp igjen, forebygge og styrke folks evne til å klare seg selv. Selvgjort er tross alt velgjort.
Men er vi egentlig noe bedre selv?
Jeg våger påstanden etter at Koronakrisen har begrenset hjemmebesøk for trening og utkjøring/tilpasning av såkalte kompenserende tiltak. Med kompenserende tiltak mener jeg her først og fremst tekniske hjelpemidler.
Det viser seg nemlig at det som jeg har påpekt i veldig mange år, nå trer tydeligere frem. Mennesker er ikke så hjelpeløse som man skulle kunne tro og menneskets evne til å tilpasse seg ulike situasjoner og vanskeligheter, er noe vi terapeuter kanskje er for dårlige på å ta hensyn til.
La meg trekke frem ordet Empowerment. Dette er et ord helsepersonell kjenner meget godt til, men kan hende vi i en travel hverdag og etter mye press fra omgivelsene, glemmer litt at dette bør stå i fremsetet i mye større grad enn jeg opplever at det gjør i dag.
«Empowerment er et begrep uten en entydig definisjon, og det forstås og anvendes på mange måter. Litteraturen peker på to sentrale dimensjoner ved empowerment, som NK LMH mener har relevans for lærings- og mestringsvirksomhet. For det første har empowerment en individuell psykologisk dimensjon som viser til individuelle bevisstgjøringsprosesser, hvor den enkelte kan bli mer bevisst på egne ressurser, oppleve økt mestring og bli bedre i stand til å kontrollere eget liv. For det andre har begrepet en relasjonell dimensjon som handler om samhandling og kommunikasjon mellom helsepersonell og pasienter eller brukere. Et viktig element her er overføring av makt fra fagfolk til brukere av tjenester og likestilling av fagkunnskap og brukerkunnskap i utforming og gjennomføring av kurs eller tilbud. Verbet empower rommer begge disse dimensjonene da det både kan bety «å gi makt» eller «å gi autoritet til» og «å gjøre i stand til». Aujoulat mfl. (2007), Askheim (2007), WHO (1998), Freire (1970/2003)
Koronakrisen har tydeliggjort at vi som terapeuter nok ikke er et hakk bedre enn dem vi vanligvis liker å kritisere for å gå i hjelpefellen. Vi er også bare mennesker og det å hjelpe andre ligger i den naturen vi er skapt for når vi velger å stå i et yrke der empati, og omsorg ligger som grunnmur til alt vi gjør.
Men er det ikke da et tankekors at vi som ergoterapeuter noen ganger synes å glemme at en av våre viktigste oppgaver nettopp er å gi mennesker mulighet til å klare seg selv? Likevel så velger vi kanskje løsninger der vi fratar mennesker denne muligheten til å komme hjem fra sykehuset, finne ut hva som er vanskelig, og da vurdere hvilken type trening og tilrettelegging man bør ha for å kunne utvikle seg selv og fremme rehabilitering. Vi er kanskje for flinke til å anta at vedkommende trenger slik og slik av hjelpemidler? For så å installere dette i bolig før vi vet om vedkommende trenger det? Og så deretter å oppdage at de ikke trenger det og at det nå står i veien for deres utvikling og videre rehabilitering. Så før vi snakker om hjelpefelle hos andre tjenester, kan vi kanskje begynne litt med oss selv?
En ting er de mulige negative konsekvenser dette kan ha for pasienter som ergoterapeuter og fysioterapeuter følger opp. En annen ting er de konsekvensene dette får for totalsummen av driftskostnader for samfunnet. Det å overkompensere med ulike tiltak koster enorme summer for kommunene og staten, men man fratar også den enkeltes muligheter til å klare seg selv i verste fall. Man tar ikke hensyn til våre egne faglige utgangspunkt om Empowerment. Er det slik at vi i vår iver om å gi hjelp faktisk for ofte overkompenserer for å være sikker på at folk får den hjelpen de skal ha? Lar vi oss påvirke av omgivelsene slik at vi gir tjenester der vi egentlig ikke ville gjort det? Og er vi klar over synergieffektene som oppstår? Er vi klar over at når vi ber om at noen får et hjelpemiddel de ikke egentlig trenger eller som er i grenseland av hva som er nødvendig å hensiktsmessig ikke bare fratar folk muligheter til å kunne bli bedre, men også å belaste systemet på en uhensiktsmessig og kostnadskrevende måte? Er vi klar over at når vi gir trening og rehabilitering ut over det som er hjelp til selvhjelp, ja så fratar vi dem egentlig muligheten til det å bli selvhjulpen?
Vel, det er kanskje mye her som aldri vil bli bedre da det egentlig kanskje må et paradigmeskifte til før vi finner en god balanse. Jeg har heller ikke med dette innlegget ment å kritisere noen for de oppgaver og faglige valg som gjøres av terapeuter hver eneste dag året rundt. Jeg peker på det faktum at vi alle har et ansvar for å se nærmere på det vi selv gjør for å kunne gi pasienter de aller beste forutsetninger for å klare seg selv i størst mulig grad. Kanskje bør vi ha litt tanke om rekkefølgen av et rehabiliteringsforløp? Kanskje det da er fornuftig å tenke at man bør trygge pasienter først, så trene på det som er vanskelig for så å avslutte med korrekte tilpasninger av miljøet?
Kanskje vi terapeuter i større grad bør fremme empowerment ved å avklare forventninger så tidlig som mulig i et forløp? Avklare forventninger om at overkompensering ikke er veien å gå, men at trygghet via terapi og trening for å underbygge tryggheten kommer lenge før kompenserende tiltak? Og jeg tror de fleste forstår at jeg her mener overkompensering, ikke nødvendige hjelpemidler for å klare seg i en tidlig fase av et pasientforløp. Jeg tror de fleste her ser at jeg mener at trygghet kommer først og fremst gjennom terapeutisk intervensjon og ikke alene gjennom kompenserende tiltak. Jeg tror de fleste forstår at å skape forventninger samt underbygge forventninger om tiltak som egentlig fratar folk mulighet til selvutvikling og selvhjulpenhet ikke er veien å gå.
Koronakrisen har tvunget oss til å bli mer selvhjulpen. Vi har muligens godt av en slik oppvåkning der vi ser at vi kanskje i mange tilfeller klarer oss utmerket godt uten at vi hjelpes til vanhjelp? Kanskje det kommer noe godt ut av denne forferdelige situasjonen tross alt? «Nød lærer naken kvinne å spinne» er et gammelt ordtak. Vi skal som terapeuter gjerne skaffe deg rokken som brukes til å spinne klær, samt lære deg å bruke den, men kanskje det å kjøpe ferdige klær samt å kle på folk som egentlig klarer det selv har vært noe vi gjør for ofte? Kanskje vi alle burde trekke pusten litt å resette oss? Finne frem til den terapeuten i oss som bruker Empowerment i stedet for et overkompenserende tiltak?
Ikke vet jeg, men dette er nå noen tanker jeg gjør meg…
