Nå har jeg hatt en god del foredrag i løpet av de siste 10 årene, men de siste foredragene mine om temaet usynlig sykdom, som du kan lese mer om her, var en kjempefin opplevelse. Jeg er jo vant til å holde mine foredrag ved hjelp av Powerpoint, men av tekniske årsaker var det ikke mulig å få til på de to siste foredragene jeg holdt. Det gjorde ingen verdens ting. Det er ikke noe som er så befriende som å holde foredrag der du snakker fra hjertet med alle de utfordringer det innebærer for en glemsk sjel som har bikket femti, ha ha.
Begge de to siste foredragene mine var inne revmatikerforeninger/lag som jo er en gruppe som i aller høyeste grad ofte kjenner på stigmatiseringen det kan være å bli rammet av en diagnose som ikke er synlig. Viktigheten av å belyse et slikt tema både for dem som er rammet og for pårørende, arbeidsgivere, bedriftshelsetjenester og organisasjoner som NAV og andre, er avgjørende for å unngå tap av arbeidsevne i fremtiden, tap av livskvalitet, enda større belastning på helsevesenet enn nødvendig, samt i ytterste konsekvens, tap av liv. Les mer om holdninger til disse jævla naverne her!
Som jeg påpeker i mitt foredrag så forsøker 6000 mennesker å ta sitt eget liv i Norge og i 2019 klarte altså 674 stykker dette. Når vi vet at en av de viktigste følgediagnosene det er å bli satt ut av arbeidslivet, er depresjon så må man ikke være rakettforsker for å se hvor galt det kan gå.
Foredraget usynlig syk – synlig frisk er for alle som jobber med mennesker eller som leder mennesker i en eller annen form.
Denne ukes foredrag hos SØR – Sotra og Øygarden Revmatikerlag, var i så måte en opplevelse i menneskelige reaksjoner. Reaksjoner fra mennesker som har kjent på denne problematikken selv. Det var latter og tårer og mye stoff for ettertanke. En kjempesuksess etter de flotte tilbakemeldingene jeg fikk fra en full sal. Dette var utrolig moro! Og dette var viktig. Viktig fordi tilbakemeldingene fortalte meg at dette foredraget var nødvendig og gjenkjennende for tilhørerne.
Jeg gleder meg til neste oppdrag, for det er noe helt eget å kunne få lov til å dele sine erfaringer fra et arbeidsliv, et levd liv, og opplevelser i fra mitt møte med offentlig hjelpeapparat.
I alle år har jeg vært opptatt av hjelpeapparatet generelt og da helseforebyggende tiltak spesielt. I dag holdt jeg et foredrag om usynlig sykdom. Dette var mitt andre om temaet på kort tid og som foredragsholder er jeg opptatt av å engasjere. Jeg blir rørt og stolt over at jeg fikk så mange gode tilbakemeldinger i dag. Rørt fordi folk felte tårer over det jeg hadde å formidle. Rørt fordi jeg ser at det er et behov for å prate om usynlig sykdom. Jeg velger i dag å trekke frem et innlegg jeg har publisert tidligere. Ikke fordi jeg ikke kunne skrevet et nytt, men fordi jeg synes det er så utrolig viktig å formidle dette temaet. La oss snakke om ting. La oss være åpne nok til å redde liv. La oss stå sammen mot systemer som er egnet til å knekke selv den sterkeste av oss. Nok er nok!
I en tid der vi har særlig fokus på helsehjelp til dem med psykiske vansker generelt og da suicidalitet spesielt, er det viktig å peke på et par sannheter som ikke blir nevnt av våre folkevalgte. Bak de fjonge ordene drukner nemlig mange av ropene i et ineffektivt, ressurssvakt system som i altfor stor grad er preget av det pasienter vil oppleve som forverrende i deres situasjon.
Alle roper nå om at vi må være åpne. Og at vi må tørre å be om hjelp. Særlig oss menn er dessverre alt for dårlige på dette i følge statistikk.
Men til hvem skal vi rope! Til hvilket system og faggrupper skal vi rope til?
Er det fastlegene vi skal rope til? Er det Barne og ungdoms psykiatriske (BUP)? Er det Distrikts psykiatriske (DPS) systemet, er det spesialister eller akuttmedisinske poster vi skal rope til?
HVEM POKKER SKAL VI ROPE TIL!
Budsjetter rammer alt innen helsevesenet og selv hadde jeg den lite hyggelige opplevelsen av å stå i kø i dette systemet. Jeg var heldigvis ikke i akutt fare, men det vet jeg at det er svært mange som er.
6000!, mennesker forsøker å ta sitt eget liv hvert år. 674 klarte det i 2018.
Jeg lurer på hvem de ropte til? Jeg lurer på hvilken kø de sto i? Jeg lurer på hvor mange som legges inn akutt for så å bli utskrevet dagen etterpå med store vansker og med stor fare for at dem tar sitt eget eller andres liv på grunn av deres psykiske tilstand. Jeg lurer på hvilken “hjelp” de fikk til å takle sine vansker.
Selv gikk jeg til egen fastlege. Jeg ble derfra henvist til psykolog. Greit nok. Jeg hadde behov for å snakke med noen. Selv sto jeg månedsvis i kø og når jeg endelig kom til, ja så var det muligens de mest bortkastede pengene jeg noen gang har betalt ut til en helsetjeneste. Med et språk kun de aller mest lærde akademikere kunne forstått og med et stadig tilbakevendende blikk på klokken konstaterte vedkommende at jeg hadde det mest sannsynlig slik og slik. Dette var en vel ansett og respektert tjenesteyter innen dette feltet. Hmm.
Så igjen. Hvem pokker skal vi rope til! Og hva i himmelens navn er det som svarer? Altså, Hva?
Mange fine ord ytres etter Ari Behns selvmord. Og med rette. Det er bare et problem. Alle dem som roper har få eller ingen å rope til. De får ingen ettervern. De fleste får nok et akutt tilbud og skrives så raskest mulig ut igjen. For noen av dem stilner ropene for alltid. Det er nemlig ingen svar å få. Med all respekt dere. Det er på tide at dem som KAN høre ropene og VET hva som skal til FÅR de ressursene de trenger. Det er fint at regjeringen nå setter ned utvalg og lager handlingsplaner, men med all respekt folkens. Få MENNESKER med MENNESKEKOMPETANSE inn i behandlingsforløpene. Ikke kom trekkende med fagfolk som har mistet forståelsen for dem de møter og som pokker meg ikke kan annet enn å telle pasienter på samlebånd, lukke øynene, skrive ut lykkepiller og håpe på det beste. Dem som roper om hjelp må bli HØRT og det må settes inn tiltak i et forløp.
Forløp er relativt enkelt kjære politiker. Dette innebærer tre stykk pengesekker. En sekk til forebygging, en til behandling og en til ettervern. Enkelt, ikke sant? Problemet her er at sekken til forebygging er alt for liten, akutt og behandlingsekken for liten og innholdet for dårlig, samt at ettervernsekken er, ja vel, ikke eksisterende i alt for mange saker.
Psykiatriske pasientforløp trenger sårt å bli fulgt opp av ressurser. Det er ikke nok at politikerne våre står på tv og sier at dette ansvaret hviler på den enkelte kommune. Dette er en skammelig ansvarsfraskrivelse uansett hvem pokker slags farge det er fra styre og stell i dette landet.
Det er lett å legge ansvaret over på den enkelte av oss og si at vi alle må være snillere med hverandre. Det tar jeg som en selvfølge at vi alle er. Jeg vet jo at i realiteten er det ikke slik, men vi kan jo ønske oss at det er slik.
Kompleksiteten i hver enkelt sak inneholder dessuten elementer innen økonomi, mestring, selvrespekt, og et utall flere ting opp mot den enkelte. Hva med å se nærmere på alle dem som er kjørt bevisst eller ubevisst i grøften av NAV? Hva med å se nærmere på dem som faller mellom to stoler i et system der det offentlige fjerner enkeltpersoners økonomiske grunnlag for å kunne klare seg med verdighet?
Vi vet at systemet kan være hardt og brutalt for mange. Er du uheldig å falle mellom NAV sine tjenester og sosialstønader, ja så vil du mest sannsynlig være en av de aller fattigste her i landet. Tiltak mot fattigdom er et tiltak mot selvmord fordi fattigdom fratar mennesker deres grunnleggende selvrespekt og håp om en bedre fremtid. Tiltak mot fattigdom og tiltak mot et mer MENNESKELIG NAV er av avgjørende betydning i forebyggingsprosessen. Midler til denne sekken, samt konkrete tiltak mot systemryttere i arrogansens høyborg som overhode ikke forstår enkelmenneskers frustrasjoner og sinne i sitt møte med det som for dem oppleves som store overgrep i livene deres, MÅ PÅ PLASS!
Ja vi roper. Vi skriker, men aller mest gråter vi. Stille renner fortvilelsens tårer. Helt til det blir mørkt.
Mørket kan ta alle. Mange blir også hørt og får gode tiltak og hjelp. Også dem som er ressurssvake, samt dem som er ressurssterke. Poenget mitt er at dette er for fragmentert og tilfeldig. Jeg vet at mange har både ropt og skreket for å bli hørt. For å få hjelp. De har blitt avvist gang på gang. Opplevelsene deres må nå etterhvert bli registrert og tiltak må settes inn. Uten dette kjære politikere, så faller deres ord flatt til bakken uten et fnugg av troverdighet.
I mange innlegg på bloggen har jeg skrevet om dette temaet og jeg har også tidligere kritisert Mastodonten NAV for tilfeldig saksbehandling og steil arroganse fra deler av saksbehandlerne der. Selv har jeg også fått den tvilsomme æren å bli vurdert av NAV sin egen psykolog. Svaret og konklusjonen fra vedkommende kunne tatt knekken på hvem som helst. Heldigvis er ikke jeg hvem som helst, så jeg overlevde. Men bare såvidt. Det gjorde at jeg nå forstår bedre hva pasienter møter av elendig fagkunnskap og arrogant likegyldighet fra et skakkjørt system.
Så igjen kjære politikere. Vær såpass ærlige å tør å si at det er DERE som ikke bevilger nok ressurser til forebygging. Vær såpass ærlige å stå opp å si at det er DERE som svikter når dere ikke gir nok midler til akuttbehandling slik at pasienter som er suicidale eller i fare for å bli det, skrives alt for raskt ut igjen på grunn av stor plassmangel og knallhard prioritering.
Kjære politikere, det hadde vært fint hvis dere faktisk sto opp å fortalte SANNHETEN om et manglende og særdeles tregt ettervern der folk dør i påvente av å komme til samlebåndspsykologer som har ventelister fra Nordkapp til Lindesnes.
Og så kjære politikere, så er dere frekk nok til å fortelle oss at vi må be om hjelp? At vi må rope høyere? Hva pokker skal vi rope? Og hvem pokker skal vi rope til?
I dag har jeg hatt store planer om å løpe. Løpe langt. I alle fall en hel mil. Så langt kom jeg ikke. I hele dag har jeg følt meg sykt lat. Fullstendig tom for energi. Kanskje det skyldes at jeg har hatt jobbehelg med hypnoterapi? Man tømmer jo seg selv mentalt og på grunn av hvor gøy og givende det er så merker man det ikke før etterpå.
Så planene for en energigivende løpetur gikk i vasken. Dette er jo normalt. Noen ganger er det bare slik. Det viktige her er å ikke stresse med dårlig samvittighet for manglende trening.
Jeg er som overskriften sier, møkk lei vinter, slaps, regn og sur isnende vind. Oversvømmelser og klima syt.
Jeg er møkk lei av alle klimafornekterne, møkk lei alle kverulanter, og møkk lei sutrete menn og kvinner i kommentarfeltene uten en eneste kunnskapsbasert henvisning annet enn særlig tvilsomme nettsteder fylt av udemokratiske og hatefulle verdigrunnlag. Jeg er møkk lei politikere, lobbyister og embetsmenn og kvinner som manipulerer, lurer, polariserer, og trikser til forvridde utgaver av sannheten for å oppnå politisk, økonomisk og andre former for skjult og ikke skjult makt.
Jeg er møkk lei, bloggere som krangler over små pupper, store pupper, plastikk i ræva, botox i trynet, reklame, påvirkning over tøv og tull og syting og krangling om alt og intet. Møkk lei av dårlige forbilder, facebookgrupper som fremmer hat og polarisering, instagramprofiler som fronter kroppspress og medier som fremmer slikt press.
Det krangles, kveruleres, hates og polariseres over en lav sko. I tillegg så pøser det ned uante mengder sølevann fra oven, koronavirus fra Kina, og klimamotstandere i hard drittslenging mot klimaforkjempere som slenger det samme tilbake. Jeg er møkk lei meg selv som faktisk skriver dette i frustrasjon over all dritten som flyter rundt uten forskningsbasert substans, der svindel og bedrag florerer over internett og driver borgere til å tømme kontoene sine til fordel for lommeboken til tyver og kjeltringer. Jeg er møkk lei av alt denne dritten som synes å drive samfunnet fremover. Jeg er møkk lei av å surfe rundt mellom tv kanaler som domineres av serier som prøver å overgå hverandre med sjokksex og uanstendigheter, fyll og faenskap.
Jeg er møkk lei av mas, jeg er møkk av forurensning i fjell og fjord, og jeg er møkk lei av alt, intet og fandens oldemor. Jeg er møkk lei av pter, trening og piller for alt, jeg er møkk lei av varmt og møkk lei av kaldt.
Jeg er også møkk lei av meg selv og egen klaging over dette. Det burde vært unødvendig.
Jeg vil bare ha en litt bedre verden der empati, folkeskikk og smilet sitter litt løsere. Jeg vil bare ha bedre vær, politikere som samarbeider for en litt bedre hverdag for folk flest uten å sette grupper opp mot hverandre. Jeg vil bare ha ørlite mer peace and love, gjensidig respekt og faktabasert debatt…er det mulig å få til?
Jeg får endelig tid til å oppdatere dere ørlite grann siden det er nå en stund siden siste innlegg. Jeg har vært ekstremt opptatt og har hatt hode fullt av foredrag, skole og jobb den siste tiden.
Foredragene mine bestilles av flere og forberedelsene tar tid og krefter. Men du verden så moro det er å arbeide med!
Jeg koser meg veldig når jeg får lov til å formidle viktige saker. Foredraget mitt om usynlig sykdom ble veldig godt mottatt og det førte også til at flere ville høre det jeg hadde på hjertet.
Samtidig er jeg jo i full jobb som ergoterapeut. Med mange nye utfordringer i hverdagen når tre kommuner blir til en stor, blir det selvsagt en del utfordringer å ta tak i.
Så har jeg jo skole ved hypnoseakademiet i tillegg. Lesing, øving og styring av eget selskap tar utrolig mye tid og krefter. Det er da svært godt at alt er lystbetont og sykt moro.
Jeg bygger nå opp selskapet så godt jeg kan og det er derfor svært hyggelig når klienter forteller meg at de opplever det jeg gir som særlig verdifullt og viktig for endringsarbeidet deres. Jeg får mange tilbakemeldinger på at det opplegget jeg kjører med Øygarden Senter for Klinisk Hypnose, er en riktig vei å gå. Så langt har jeg blitt mottatt svært godt i markedet.
Jeg føler jo at jeg jobber 24/7, men det er også nydelig å kunne drive med noe du elsker. Det er ikke alle forunt og jeg er svært takknemlig for at jeg har det slik.
Ja, folkens, det mener jeg virkelig er på høy tid. Vi er alle i stand til å kunne utvise respekt og saklig argumentasjon i debatter, blogger og avisinnlegg. I kommentarfelt og i ulike grupper på sosiale medier er standarden i beste fall ufin. Det er ofte en total mangel på sosial forståelse, respekt og kunnskapsbasert argumentasjon. Det synes som om dårlig skjulte trusler, nedsettende karakteristikker og spydigheter er mer normen enn avviket. Det er etter min mening derfor på tide med et skikkelig opprør til forsvar av vanlig folkeskikk!
Hvor er vi egentlig på vei?
Er vi redusert til en nasjon av uhøflige drittsekker hvis arroganse og nedlatende holdninger til våre medmennesker er normalen?
Er vi nordmenn blitt et kynisk og kalkulerende folkeslag der egoismen råder? Der politikere kynisk og kalkulert bruker polarisering som aktivt verktøy for å oppnå politisk gevinst og makt? Der nettroll og kverulanter bruker all slags nedlatende og truende ord for å knuse sine meningsmotstandere? Der den gjengse nordmann ikke lenger våger å tilkjennegi sine egentlige meninger av frykt for den rasende og farlige mobben der ute?
Dessverre så tror jeg det. Det blir stadig vanskeligere å argumentere høflig og balansert i et samfunn der kunnskap betyr stadig mindre i den offentlige debatten og hard ordbruk, dårlig skjulte trusler, frekkhet, arroganse, latterliggjøring og nedlatenhet dominerer kommentarfelt, og sosiale medier.
Som blogger har også jeg fått oppleve dette når jeg har uttrykt mine meninger. Bare det at meningene mine først er publisert på en blogg har fått noen til å kommentere nedlatende og med en forakt jeg ikke trodde var mulig. Der min intelligens trekkes ned i dritten utelukkende fordi jeg er, blant mye annet, en blogger.
Dette er jo ikke noe nytt. Slik har det vært etter min mening lenge. For lenge. Noe skjedde med Norge på et tidspunkt. Slik er det bare og det må vi bare leve med sier folk og trekker på skuldrene.
Vel, det er IKKE GREIT!
Slik vil ikke vi ha det, vel? Jeg vil ha et skikkelig oppgjør med denne manglende folkeskikken som nå råder. Ikke fordi det kun er det eneste ordentlige å gjøre, men fordi dette truer våre demokratiske rettigheter og prinsipper. Vi har en rett til å ytre hva vi vil. Vi har en plikt til å ivareta ytringsfrihet, men har vi ikke en etisk plikt til å utvise alminnelig folkeskikk?
Slik det er nå mener jeg at ytringsfriheten er truet fordi mennesker som ytrer seg sables ned av dårlige manerer og mangel på god og saklig argumentasjon. Dette fører til at mange viktige stemmer ikke lenger tør å ytre sine meninger. Da er det gått fra å være ytringsfrihet til å bli ytrings begrensning. Denne begrensningen er ikke på grunn av saklig og vinnende argumentasjon, men på grunn av dårlig skjulte trusler, karakteristikker av sine meningsmotstandere og mangel på alminnelig folkeskikk!
Alvorlig talt, folkens. Det må da kunne gå an å være uenig i sak uten å bruke drittslenging og spydigheter som klubbe? Det er noe som heter seg at man kommer lengst med et smil. Man må da kunne være uenig i sak uten å sable ned person?
Vi har alle et ansvar for å utvise vanlig folkeskikk. Bloggere, samfunnsdebattanter, politikere, media og organisasjoner har et særlig stort ansvar for å holde en tone i debatter og samtaler ellers som fremmer trygghet og ikke minst gir en lyst til å delta i den offentlige debatten med sine meninger. Det er helt klart at det er mange der ute med stemmer som man nok kunne klart seg uten på grunn av deres stadige angrep på sine meningsmotstandere. Mange av dem kunne med fordel vært beskyttet mot seg selv av en noe strengere moderering av kommentarfeltene. Men, husk også at det å være strenge i moderering også er en begrensning av ytringsfrihet. Men når man nå etter min mening har kommet så langt at kommentarfelt faktisk stenges på grunn av hets og ufine kommentarer, ja så er dette enda verre.
I mitt forrige innlegg på bloggen skriver jeg for første gang om behovet for et opprør. Et opprør til fordel for alminnelig folkeskikk. Jeg mener det er på HØY TID!
Det er på tide å ta et kraftig folkeskikkopprør i Norge etter min mening.
Folkeskikk er begynt å bli et fremmedord i samfunnsliv, debattforum og generelt i politikken. Polarisering, ufine karakteristikker, nedlatende og spydige kommentarer, strategier som setter mennesker og grupper opp mot hverandre, dårlig skjulte trusler og hatkommentering setter standarden alt for ofte i samfunnsdebatten.
Dette er en trussel mot demokratiet vårt.
Svært mange vegrer seg for å delta i offentlig debatt på grunn av frykten for å møte alt fra kverulanter til nettroll.
Hva er egentlig en kverulant?
«Påståelig person som har lett for å føle at man begår urett mot ham, og som forlanger oppreisning og unnskyldninger i den anledning»
Lurer på hvor denne beskrivelsen passer best i dagens ulike debattforum? Synes da vitterlig at det er noe svært kjent med denne beskrivelsen. Kan det være slik at dette er gjennomgangsbeskrivelsen av de som til stadighet kommenterer på alt og alle, og da helst negativt, i de mange kommentarfeltene rundt omkring?
Vel, jeg ser ganske mange likhetstrekk hos en del av de som stadig slenger ut sine meninger. Tar man seg tid til å følge noen av de mest aktive i kommentarfelt, ja så ser man at det er mange som kommenterer daglig. Dette er en styrke for debatten tenker jeg. Problemet, synes jeg er at ganske mange av dem har et fellestrekk. De er imot alt og alle, nærmest uansett mening og tema. De lar seg veldig lett påvirke av andres meninger der de føler seg urettmessig behandlet og deretter forlanger oppreisning for det meningsmotstandere formidler. Lyder det kjent? I tillegg er det helt umulig å få dem til å endre oppfatning i saker. Uansett hva forskning, anstendighet og sunn fornuft sier, ja så er de like påståelige i sin sak. Lyder det kjent?
Dette hadde ikke vært noe problem for meg hadde det ikke vært for at denne stadige kveruleringen fra debattanter som nærmest har gjort det til en livsoppgave å sutre, klage og kjefte i kommentarfeltene, bare hadde holdt seg til meningsutveksling. Sunn og god meningsutveksling er en styrke for debatten og for demokratiet. Kjefting og kverulering mot alle og enhver uansett hva folk skriver inn, er det ikke. Dette er nemlig årsaken til at den gjengse meningsytrer slutter å skrive inn i kommentarfeltene. Fordi uansett hva man ytrer eller har mening om så VET MAN at man blir sablet ned og latterliggjort av KVERULANTENE som bor i kommentarfeltene.
Det er også forskjeller her. Merk deg gjerne at jeg ikke kaller dem nettroll. Nettroll er de som mobber og truer i debatter. Disse andre holder seg oftest konsekvent innenfor loven. Det hinder dem ikke i å ytre meninger om en ting i det ene sekundet og noe helt annet i det neste sekundet. Kverulanter gjør jo gjerne det.
Poenget mitt er at det IKKE er ulovlig. Man har en soleklar rett til ytring og takk og pris for det. Også kverulantene har rett på å ytre seg. HELDIGVIS. For det er slik demokratiet SKAL virke. Problemet mitt er at balansen og anstendigheten, eller mangelen på høflig og saklig kritikk av andre, om man vil si det slik, er av en slik art at folk flest vegrer seg for å mene offentlig. Dette er en fare for de demokratiske prinsippene. Det er ofte en tullete og nedlatende tone fra kverulantgjengen som etter min mening bryter med vanlig folkeskikk. Jeg selv tåler å høre litt av hvert, men det vil ikke si det samme som at jeg liker det. Det å være nedlatende og spydig i en debatt på en slik måte som bryter med normal folkeskikk, er og blir slitsomt å høre på eller lese.
Jeg håper at flere vil debattere hvis kverulantene skjerper seg. Det er fullt mulig å ha sterke meninger mot alt og alle UTEN å oppføre seg nedlatende og frekk mot andre mennesker. Jeg selv har blitt kalt for det ene og det andre etter innlegg jeg selv har hatt og jeg synes IKKE det er like kjekt å ytre seg som før fordi jeg vet at spydigheter og usaklige karakteristikker kommer.
Og nei, jeg godtar IKKE at dette er noe vi bare må leve med!
Totalt sett er det på høy tid med voksenopplæring i den offentlige debatten og en kraftig moderering av kommentarfeltene når det gjelder saklighet og folkeskikk. Det er på tide å ta en kraftig folkeskikkdebatt i Norge. Er du enig eller uenig i at vi burde ha et skikkelig opprør for å få tilbake alminnelig folkeskikk i Norsk samfunnsdebatt og i samfunnet generelt?
Alle har sin egen personlige fremtoning. Mannlige bloggere er en mangelvare i bloggernes rike. Eller mer nøyaktig er det en mangelvare på topplistene. Ja, foruten bloggkollega kokkejaevel, pappahjerte og en og annen til.
Jeg har stor sans for kokkejaevel. Det er så deilig at det finnes en som han som er ærlig og ikke minst såpass lite selvhøytidelig. Ikke mye drittslenging og mobbing av andre der i gården. Norske bloggtoppen trenger slike som han.
Anstendighet og ærlig folkeskikk er forøvrig mangelvare i dagens samfunn synes jeg. Det er derfor nydelig at det finnes bloggere som tar avstand offentlig mot slikt. Takk for det kokkejaevel!
Jeg er stolt over meg selv av samme årsak. Jeg har aldri mobbet andre for hvem de er, hvordan de ser ut og hva som burde og kunne vært. Jeg hadde selv et utgangspunkt i at jeg ser ut som jeg gjør og er faktisk helt normal. En gamlis med helt standard tryne og helt standard fremtoning. Og jeg digger det å være normal. Jeg er stolt over ikke å fremstå falsk og som et glansbilde i glosset format.
Jeg er faen ikke noe glansbilde!
Vi alle kan gjøre mye i det å fortelle våre medmennesker at det er faktisk mer enn godt nok. Det er det normale som er normalt, og det glossy og photoshoppede som er det unormale. Derfor burde vi alle sørge for å hylle gråpapiret og ikke de glossy glansbildene.
Vær stolt over at du er den unike i vår verden. Dere unge bør stå opp og kjempe for det normale og unike og ta avstand fra kroppspress, unormal operasjonspress og mobbing av gråpapiret. Vær stolt av dere selv for dere er mer enn god nok som normale.
Hei alle gode mennesker. I dag hadde jeg den aller første skikkelige løpeturen etter operasjonen min.
Det er alltid en viss risiko for at det kan oppstå blødninger etter en neseoperasjon så jeg var litt spent. Jeg hadde uansett bestemt meg for å ikke løpe en hel mil i dag, men var fast bestemt på å klare 5k. Og det klarte jeg!.
Det var imidlertid blytungt og her fikk jeg en bekreftelse på hvor raskt kondisen forfaller. Trening er i sannhet ferskvare. Men når det er sagt så digget jeg hver eneste meter. Det gikk ikke fort, men det var helse i hver eneste steg, både for kropp og for sinn. Neste gang blir det en svært rolig mil, hvis jeg klarer det. Hvis ikke så er det også helt greit. Tålmodighet er en dyd.
Jeg har sagt det før mange ganger her på bloggen og kan godt si det igjen. Det å trene eller å være i aktivitet innenfor det som er gledessonen din er MYE viktigere enn å peise seg selv til utmattelse. Risikoen for at du møter veggen er for stor for de fleste. Finn ditt gledesnivå og enjoy life og god helse.
En aktiv hverdag er altså ferskvare. Mange gir opp det å være i aktivitet på grunn av sykdom eller smerter av ulik grad. Det er veldig synd. De aller fleste som lider av smerter og ulike funksjonsnedsettelser, vil tjene på å være så aktiv som mulig. Inaktivitet er en av de viktigste årsakene til for tidlig død i verden. Jeg er ikke interessert i å være en del av den statistikken i alle fall.
Så om du går en tur eller løper en mil så er det perfekt. Ikke la andre sette forventninger til hva som er innafor og ikke. Det er du som må kjenne på hva som er gledessonen din og finne en måte du kan trives med aktivitet daglig resten av livet. Med mindre du selvsagt vil begynne å trene til OL eller noe slikt. De fleste har imidlertid nok med å være i jevn aktivitet og spise riktig mengde og relativt sunt. Da kommer også resultater i form av helsegevinst.
Husk at der er ikke hvor mye du gjør sjeldent, men hvor aktiv du er ofte, som bestemmer helsen din.
Dere som leser bloggen min ofte har nok lagt merke til at den i noen grad har skiftet litt fokus siste året. Jeg har alltid vært opptatt av rettferdighet for de aller svakeste og det preger meg svært mye for tiden. Jeg ønsker derfor å bruke den stemmen jeg har og den innflytelsen jeg har som blogger til å fremme anstendighet og rettferdighet for alle dem som har det tyngst i landet vårt.
Jeg har ikke så mange følgere, men de jeg har er jo trofast. Det setter jeg enormt stor pris på. Jeg tror at jeg utmerket godt kan kombinere mitt forsvar for de svakeste gruppene i landet med blogginnlegg som fremmer folkehelse og hverdagsaktivitet. Dette går jo uansett hånd i hånd da det oftest er sosioøkonomiske og miljømessige forhold som henger tett sammen med dårlig folkehelse.
Bloggere som tar for seg viktige saker havner ikke på topplistene i Norge.
Krangling om rumpeoperasjoner, i landsproblemer, trening uten mening og sminketips dominerer fortsatt på toppen. LIkevel tror jeg at det er svært viktig at fag og helsebloggere ikke gir opp slik at viktig påvirkning om helse, aktivitet og psykisk helse, HELHETLIG og FAGLIG KORREKTE meninger kan fremmes.
Som influenser har man et ansvar. Det ansvaret kan ikke overlates til mennesker som fremmer uheldige holdninger om operasjoner i rumpa og plastic fantastic. Vi skaper da et felles meningsett som drar kroppsfokus i feil retning. All ære til bloggkollega Kristin Gjelsvik for å ta til motmæle i denne saken. Unge trenger å få et normalisert forhold til egen kropp. Ferdig snakka!
Jeg vil fortsette å dreie bloggen inn mot saklig og meningsfull informasjon om folkehelse. Men dette kommer også i stor grad til å handle om holdninger, rettferdighet og anstendighet. Tiltak mot anti folkehelse, mobbing og psykisk helse er viktig for meg og bloggere som fremmer det motsatte bør vurdere sine meninger hvis de meninger, holdninger og handlinger bidrar til at unge kan få et feil kroppsfokus. Da er de faktisk med på å bidra til at svært mange unge sliter. Våkn opp, velg å bruke stemmen riktig!
Til alle dere der ute som sliter med eget selvbilde. Dere er mer enn god nok slik dere er. Ikke la dere påvirke av reklame og enkelte bloggere som forteller dere noe annet ved å fremme operasjoner der de ikke behøves ut i fra et medisinsk ståsted. Dere får et mye bedre liv den dagen dere finner ut at dere er mer enn god nok som selvstendige unike individer med god fysisk og psykisk helse. Jeg heier på dere alle! Våg å ta det riktige valget. Vær deg selv!
