I dag har jeg gode nyheter til alle dere menn der ute. I gårsdagens Innlegg i Bergens Tidende ble jeg behørig satt til veggs for min påstand om at menn sutrer for mye. I dag er jeg så glad for at dere menn der ute virkelig ikke tar dritt fra noen. Jeg opplevde at dere virkelig tok til motmæle for disse uhyrlige påstandene der jeg kalte menn sutrende. Jeg legger meg paddeflat selvsagt.
For det første så generalisert jeg. Dette var selvsagt ikke en genistrek fra min side. Jeg burde virkelig ikke sørget for at jeg feide alle menn over en kam. Jeg burde jo sagt at dette kun gjelder en liten promille av den mannlige befolkningen, inklusive meg selv. Det er da ikke riktig at når jeg selv er sutrete, så betyr dette at alle andre menn er det også?! Dette beklager jeg selvsagt på det dypeste. Jeg burde også ha satt opp en ørliten infoboks at innlegget kan tolkes ironisk. Det at jeg ikke hadde opplyst om dette er selvsagt kritikkverdig. I tillegg burde jeg jo også presisert at sutring i denne sammenhengen ikke gjaldt alle dem som aldri går til lege, noe de burde, og at dette gjaldt små og relativt ufarlige ting som småsmerte, ørsmå vondter og forkjølelsestilstander av mild type.
Jeg beklager selvsagt på det sterkeste. Til mitt forsvar er jeg jo kun en blogger, altså en rosa pingle uten evne til å forstå at MENN er MENN!
Jeg ser jo i ettertid at alle Norges menn absolutt har krav på en unnskyldning fordi jeg pirket borti deres mandighet når det egentlig var meg selv som bloggende rosadyr som tok feil. La oss være særlig glad for dette i ettertid. Vi kan en gang for alle slå ettertrykkelig fast at begrepet MANFLU er noe tøv som muligens er oppfunnet for å kunne disse oss…jeg mener dere menn der ute som skal ha seg frabedt å bli kalt sutrete når vi vet hvor alvorlig det kan bli med rennende nese.
Jeg legger meg flat og tusler rolig og flau inn igjen. Men jeg har lært noe av dette da om det er en trøst. Jeg kan nå med god samvittighet fortelle alle kvinner og andre der ute at min påstand om at menn er sutrete om småting viser seg IKKE Å STEMME! Det er jeg i alle fall glad for 🙂 Jeg lærer så lenge jeg lever er mitt nye slagord!
Vi menn er sannelig noen skrøpelige vesener. Ikke alltid selvsagt, men jevnt over. Det skal bare en liten forkjølelse eller en aldri så liten neseskilleveggoperasjon til før vi nærmest er døende. Hva er det med oss som i det ene sekundet er knallharde individer som når som helst kan dra ut å fange mat til familien med klubbe og fiskestang, for så å falle nærmest dau om ved litt småknask her og der.
Svare er like enkelt som det er flaut. Vi elsker å bli syntes synd i. Vi elsker en kone som løper rundt og steller og passer på oss, mens vi selv ligger strykeflat å venter på om vi muligens overlever. Dette tenkte jeg på i dag da jeg faktisk fikk et blikk som fortalte meg at det jaggu var på tide å manne seg opp. Operasjonen var vellykket og jeg kan for første gang i livet puste gjennom nesen, så hva pokker ligger jeg der å syter for?! “Stakkars meg”, ” Åhh det er så synd i meg!” Typisk eller?
Da slo det meg med ett, “Hva faen er jeg sutrer etter?”
Nei, si det. Det nytter heller ikke å avfeie det med at vi menn bare er slik. Hva med å virkelig ta tak og faktisk finne frem klubben, overse bagateller og gå ut der å fang en fjelløve eller en moskusokse? Med bare nevene helst!
Som sagt så gjort. Jeg tok en avgjørelse, selv om det fortsatt gjør litt vondt i nesen, om at NÅ ER DET NOK! Gutten blir til MANN.
Jeg er nok ikke alene om å være litt sutrete mann, men trenger vi å å være det? Tenker vi over at det faktisk er belastende for dem rundt oss? Som steller og stuller og gir os omsorg? Nei, kom igjen mannfolk. Stram dere opp ti hakk og bli litt mer mann! Det skal i alle fall denne MANNEN!
I går skrev jeg et innlegg der jeg mente at det var på høy tid at noen skar gjennom å hentet hjem uskyldige barn. En vanskelig problemstilling, men alt i alt helt riktig. Selvsagt var det noen som var uenig, men det må man også få lov til å være.
I dag er jeg imidlertid opptatt av hvorfor vi generelt sett synes å være såpass lite raus mot alt vi ikke liker, frykter eller ikke forstår. Det synes som om vi i større grad nå enn tidligere tar i bruk harde ord, meninger og skriker høyt på områder vi ikke gjorde før?
Jeg synes at vi bør i større grad være mye rausere mot de ting vi ikke liker. Det å være raus og god mot andre betyr nemlig IKKE at vi støtter deres handlinger. Det betyr heller IKKE at vi skal tilsidesette lover og regler som følge av handlinger noen har gjort. Det betyr faktisk bare at vi i langt større grad bør vise mer forståelse og raushet mot ÅRSAKENE til at noen gjør gale ting.
Vi har etter min mening, lett for å dømme og hate andre mennesker for det de har gjort UTEN å vite noe som helst om verken årsaker, psyke, eller andre faktorer som fører til handlinger vi finner forkastelige. Helt uten filter skriker vi i det offentlige og private rom om hvor jævlige disse menneskene er. Men har du spurt deg selv om det er menneskene eller handlingene som er jævlige?
La det være HELT KLINKENDE KLART. Jeg forakter uhyrlige HANDLINGER som de aller fleste av oss gjør. Men jeg prøver da alltid å forstå ÅRSAKEN til handlingene før jeg dømmer selve mennesket. For hva vet jeg om deres mentale, sosiale, miljømessige bakgrunn som ledet til handlingen?
Vi bør derfor være mer rause i vår tilnærming. Vi vet ikke om handlingene er utført i psykose eller annen sykdom for eksempel.
Mange kritiserer dem som tar sitt eget liv. Kaller dem feige og det som verre er. Men de som har kunnskap om hvordan depresjonsmørket fungerer, ja de holder munn. De forstår, derfor sier de ikke slike ting. Da er man raus.
Igjen, før man kommenterer over hvor fæl jeg er som kan si dette, les nøye gjennom teksten og særlig avsnittet om at jeg på INGEN MÅTE STØTTER HANDLINGER. Jeg bare velger å utvise forståelse for at ikke alle har eller har hatt det like bra som andre. Derfor bør jeg da også nyansere mine uttalelser til enhver tid. Jeg forsvarer aldri handlingene.
Raushet i dagens samfunn kunne vi trengt mer av. Vold avler vold er det noe som heter og i sannhet bør hat og fordommer bekjempes med empati, forståelse og rettferd. Empati trumfer har. Forståelse og kunnskap trumfer uvitenhet og frykt, og rettferdighet trumfer urettferdighet. Samtidig må det være konsekvenser. Konsekvenser for handlinger og gjentakelsesfare. Gjøres dette konsekvent på en human og rettferdig måte så har vi som samfunn blitt mye bedre.
Raushet kan og bør deles ut generøst i våre nære kretser, til våre omgivelser enten det er mennesker vi kjenner eller ikke kjenner. Et smil er så mye mektigere enn et surt og hatefullt tryne i hverdagen.
Ja, en drøm er faktisk i ferd med å bli til virkelighet. Som eier av eget firma og som selvstendig livscoach, møter jeg dere alle der dere har mest trøbbel i livet. Enten det er motivasjonsvansker, uvaner, fobier eller at du føler du ikke kommer videre i livet, ja så kan en motivator og livscoach hjelpe deg ut av en fastlåst situasjon.
Jeg elsker jobben min og jeg brenner virkelig for å kunne hjelpe dem som har vansker med å takle små og store vansker i livet. Også det å hjelpe folk med tanke på å klare å fokusere mentalt på vanskelige oppgaver og utfordringer som ikke nødvendigvis er negative, men som krever et særlig fokus, kan jeg bidra med å finne løsninger og fokus.
Denne type jobb har jeg jo utført i svært mange år og jeg har bred og lang erfaring i å forstå den enkeltes utfordringer på en faglig og kompetent måte. Jeg brenner for dette og elsker altså å gå på jobben min.
Jeg har også fått oppfyllt drømmen min om å kunne levere foredrag og kurspakker innen livscoaching, livstilsendring, trening med mening med mer. Jeg har allerede startet booking på foredragspakker og holder foredrag over hele landet. Spesielt passer foredragene godt for lag/foreninger og bedrifter. Ønsker du eller ditt lag/bedrift å bestille et skreddersydd foredrag så ta gjerne kontakt via epost. Kontaktopplysninger finnes under.
Ønsker du å vite mer om jobben min og eventuelt kunne bestille time hos meg eller et foredrag, ja så ikke nøl med å ta kontakt. Jeg disponerer flotte og moderne lokaler i Bergen sentrum og har også muligheter til å knytte deg opp mot vårt tverrfaglige team.
Alt i alt er dette en drøm som har gått i oppfyllelse. Men dette har da selvsagt kostet meg lang tid og hardt arbeid. Det er verdt å kjempe for det man virkelig tror på, ikke sant? Da er egentlig alt mulig.
Løping er og blir en livsstil for meg. Jeg elsker følelsen av å løpe lange mil, korte intervaller og powerwalk opp bratte bakker.
For meg handler dette ikke om å løpe fortere, lengre eller slikt, men simpelthen godfølelsen denne aktiviteten gir meg.
Og nå har jeg altså løpt i 8 år!
Fortsatt trenger jeg ikke motivasjon da dette er kun glede og ren nytelse for meg. Jeg elsker følelsen som kommer når jeg passerer 3 kilometer. En følelse av dyp meditasjon og smertestillende i kroppen. Denne følelsen holder seg hver eneste gang, altså. Jeg lurte litt på hvorfor og da jeg summerte opp så hadde jeg svarene klar. Finner du din favorittaktivitet, ja så er det ikke lenger et ork, men mer en befrielse, eller en nytelse om man vil.
Trening er ikke noe som er en naturlig del av den menneskelige daglige aktiviteten. Det ligger ikke i genpølen vår som noe som er naturlig for oss. Fra tidenes morgen er vi skapt slik at vi spiser når vi har mat og vi sover når vi ikke har mat. Imidlertid så har tidene forandret seg. Vi trenger ikke jakte og spare på kreftene til vi blir angrepet av mammuter og andre farlige ting. Fight or flight reaksjonene våre trengs ikke på samme måte lenger. Dette gjør at mennesket spiser mer enn de beveger seg og livsstils vansker oppstår.
Moderne tilbud innen endring av livsstil har dessverre en tendens til å glemme disse faktorene i noen grad. De fleste tilbudene går på at vi må trene mer og spise mindre, sunnere, oftere, riktigere, mer trening, power i alt, og løp til du spyr omtrent.
Spør deg selv du som har gjort alt dette. Spør deg selv om det har virket eller om du med hånden på hjertet kan si at du har lykkes. Spør deg selv om medlemskapet på treningssenteret har vært verdt sin vekt i kcal. Eller om du har fått et helt annet liv der du har nådd dine mål og fortsatt digger det å kunne ha et aktivt og sunt liv der helsen er i fokus, familien en viktig del av aktivitetslivet ditt og om tidsklemmen ikke eksisterer. Hvis dette er riktig for deg så gratulerer veldig, veldig mye! Du har lykkes!
Men, hvis det er slik at du stadig kaster deg på ulike slankekurer, motivasjon som viser deg fingeren, trening sliter kroppen i stykker, smertene truer med å knuse både kropp og sjel, samt sofakroken er din beste venn, ja så er du vel kanskje ikke helt i mål?
Jeg løper som sagt ukentlig. Mer enn 2 mil i uken. Jeg beveger meg daglig mer enn det som er vanlig for en 52 årig gamling med sølvstenk i håret. Jeg løper altså fortsatt etter 8 år med daglige aktiviteter. Dette har gitt meg en kropp som er i bedre form enn når jeg var 30 år. Kondisjon jeg ikke visste eksisterte. Muskler som synes og mental styrke og glede.
Det er nemlig mulig for alle å gjøre dette. Min egen metode om dette er nå blitt et eget konsept som jeg har kalt LIFEMAZE METODEN.
Der tradisjonelle PTèr, treningsmotivatorer, livsstilscoacher og andre, har et stort fokus på endring fra halsen og ned samt trening, trening og atter trening, og gjerne med et kosthold som er både dyrt, tidkrevende og utfordrende å opprettholde, har min metode fokus på endring, endring, endring fra halsen og oppover. Dette krydres med en terapeutisk tilnærming på flere nivåer, samt ettervern og oppfølging over et helt år!
Jeg tenker jo at jeg som både røykte, drakk og elsket sofakroken for 10/15 år siden, og nå elsker det motsatte, har oppnådd det jeg ville og ønsket for meg selv og min egen kropp. Jeg løper fortsatt og formen er enda ikke toppet. Hjertet er i toppform. 8 år med løping gjør noe med en. En tilstand og en vane jeg trygt kan anbefale til alle!
2020 er i gang for fullt og for dere som følger hverdagsaktiv bloggen mer eller mindre regelmessig har sikker merket at det er en viss dreining av innholdet. Fra Mye om trening og hverdagsaktivitet til minst like mye om fordommer, godhet, mentalhelse, godnok, bli sett og mer smil i hverdagen.
Dette er jo områder jeg brenner ekstra sterkt for. Og helsen vår har ikke bare godt av tips og triks om hverdagsaktivitet og trening, men minst like mye om mental trening og kunsten å få det bedre med seg selv også på det mentale planet.
Jeg er særlig opptatt av å fremme empati og glede for mine medmennesker, samt det å fremme en mer helhetlig tankegang innen helsevesenet og gamle holdninger. Det er ingen tvil om at det også innen helsevesenet finne mye fordommer mot helhetlig tankesett. Kunnskapsnivået, eller mer riktig, viljen til å tilegne seg helhetlig tenkning er til en viss grad totalt fraværende. Det handler ikke om å godta alt fra A til Å, men mer evnen og viljen til å sette seg inn i ulike terapiformer som faktisk er dokumentert. Et eksempel her er det jeg selv driver med, nemlig hypnoterapi.
Jeg har fått mange skulende blikk og lett hoderistende reaksjoner etter at jeg begynte på denne utdanningen. Borte er fakta om at hypnose benyttes som tilleggsterapi over hele verden også i Norsk helsevesen. Både spesialisthelsetjenesten og ellers er hypnoterapi mye brukt. Det finnes da også såpass mye dokumentasjon på at dette er en god måte å drive behandling på, at det burde være totalt unødvendig å riste på hodet av dette. Det er faktisk mer dokumentasjon om effekten av hypnoterapi enn det er om Mindfullness. Likevel ser vi de samme personer som rister på hodet av hypnoterapi, faktisk sette av tider på jobben i helsevesenet til å utføre mindfullness. Ja, ja. Fordommer vil nok alltid eksistere og jeg mener dette også i stor grad er dobbeltmoral i praksis.
Et faktum er at hypnoselovgivningen i Norge er endret. Sertifiserte hypnoterapeuter har utdanning som er godkjent av Helsedirektoratet. Hypnose er IKKE noe mystisk og tap av kontroll, men en avslappende og fokusert tilstand som likner mye på meditasjon. Det er også STOR forskjell på scenehypnose brukt innen underholdning og HYPNOTERAPI. I hypnoterapi er det nettopp TERAPI som er i fokus. Ingen stiller spørsmålstegn om MI (Motiverende intervju) som metode i livsstilsendring, men nevner du hypnoterapi, ja så kommer fordommene fort til overflaten. Manglende vilje til å tilegne seg kunnskap om noe er et stort holdningsproblem innen det tradisjonelle helsevesenet dessverre. Hypnoterapi brukes i dag både på Haukeland universitetssykehus og flere andre sykehus i landet med gode resultater innen alt fra smertebehandling til Irritabel tarm syndrom. På tide holdninger, dobbeltmoral og fordommer nå får seg et solid skudd for bauen.
Hypnose er en psykologisk tilnærming for å få TERAPI til å få bedre arbeidsvilkår. Selve terapien bygger på blant annet tradisjonell adferdsterapi, kognitiv terapi og delvis de språklige teknikkene innen Motiverende intervju. Hypnose er en tilstand vi alle er mer eller mindre innom når vi dagdrømmer, mediterer, lever oss inn i en film eller bok. Det er ikke mer mystisk enn det.
Jeg håper inderlig at det Norske helsevesenet og andre en gang kan legge bort sine holdninger og fordommer mot nytenkning og utvikling. Det er faktisk slik at hvis vi ikke er åpen for nye ting, ja så vil vi også potensielt stanse videre utvikling av kunnskap.
I en tid der vi har særlig fokus på helsehjelp til dem med psykiske vansker generelt og da suicidalitet spesielt, er det viktig å peke på et par sannheter som ikke blir nevnt av våre folkevalgte. Bak de fjonge ordene drukner nemlig mange av ropene i et ineffektivt, ressurssvakt system som i altfor stor grad er preget av det pasienter vil oppleve som forverrende i deres situasjon.
Alle roper nå om at vi må være åpne. Og at vi må tørre å be om hjelp. Særlig oss menn er dessverre alt for dårlige på dette i følge statistikk.
Men til hvem skal vi rope! Til hvilket system og faggrupper skal vi rope til?
Er det fastlegene vi skal rope til? Er det Barne og ungdoms psykiatriske (BUP)? Er det Distrikts psykiatriske (DPS) systemet, er det spesialister eller akuttmedisinske poster vi skal rope til?
HVEM POKKER SKAL VI ROPE TIL!
Budsjetter rammer alt innen helsevesenet og selv hadde jeg den lite hyggelige opplevelsen av å stå i kø i dette systemet. Jeg var heldigvis ikke i akutt fare, men det vet jeg at det er svært mange som er.
6000!, mennesker forsøker å ta sitt eget liv hvert år. 674 klarte det i 2018.
Jeg lurer på hvem de ropte til? Jeg lurer på hvilken kø de sto i? Jeg lurer på hvor mange som legges inn akutt for så å bli utskrevet dagen etterpå med store vansker og med stor fare for at dem tar sitt eget eller andres liv på grunn av deres psykiske tilstand. Jeg lurer på hvilken “hjelp” de fikk til å takle sine vansker.
Selv gikk jeg til egen fastlege. Jeg ble derfra henvist til psykolog. Greit nok. Jeg hadde behov for å snakke med noen. Selv sto jeg månedsvis i kø og når jeg endelig kom til, ja så var det muligens de mest bortkastede pengene jeg noen gang har betalt ut til en helsetjeneste. Med et språk kun de aller mest lærde akademikere kunne forstått og med et stadig tilbakevendende blikk på klokken konstaterte vedkommende at jeg hadde det mest sannsynlig slik og slik. Dette var en vel ansett og respektert tjenesteyter innen dette feltet. Hmm.
Så igjen. Hvem pokker skal vi rope til! Og hva i himmelens navn er det som svarer? Altså, Hva?
Mange fine ord ytres etter Ari Behns selvmord. Og med rette. Det er bare et problem. Alle dem som roper har få eller ingen å rope til. De får ingen ettervern. De fleste får nok et akutt tilbud og skrives så raskest mulig ut igjen. For noen av dem stilner ropene for alltid. Det er nemlig ingen svar å få. Med all respekt dere. Det er på tide at dem som KAN høre ropene og VET hva som skal til FÅR de ressursene de trenger. Det er fint at regjeringen nå setter ned utvalg og lager handlingsplaner, men med all respekt folkens. Få MENNESKER med MENNESKEKOMPETANSE inn i behandlingsforløpene. Ikke kom trekkende med fagfolk som har mistet forståelsen for dem de møter og som pokker meg ikke kan annet enn å telle pasienter på samlebånd, lukke øynene, skrive ut lykkepiller og håpe på det beste. Dem som roper om hjelp må bli HØRT og det må settes inn tiltak i et forløp.
Forløp er relativt enkelt kjære politiker. Dette innebærer tre stykk pengesekker. En sekk til forebygging, en til behandling og en til ettervern. Enkelt, ikke sant? Problemet her er at sekken til forebygging er alt for liten, akutt og behandlingsekken for liten og innholdet for dårlig, samt at ettervernsekken er, ja vel, ikke eksisterende i alt for mange saker.
Psykiatriske pasientforløp trenger sårt å bli fulgt opp av ressurser. Det er ikke nok at politikerne våre står på tv og sier at dette ansvaret hviler på den enkelte kommune. Dette er en skammelig ansvarsfraskrivelse uansett hvem pokker slags farge det er fra styre og stell i dette landet.
Det er lett å legge ansvaret over på den enkelte av oss og si at vi alle må være snillere med hverandre. Det tar jeg som en selvfølge at vi alle er. Jeg vet jo at i realiteten er det ikke slik, men vi kan jo ønske oss at det er slik.
Kompleksiteten i hver enkelt sak inneholder dessuten elementer innen økonomi, mestring, selvrespekt, og et utall flere ting opp mot den enkelte. Hva med å se nærmere på alle dem som er kjørt bevisst eller ubevisst i grøften av NAV? Hva med å se nærmere på dem som faller mellom to stoler i et system der det offentlige fjerner enkeltpersoners økonomiske grunnlag for å kunne klare seg med verdighet?
Vi vet at systemet kan være hardt og brutalt for mange. Er du uheldig å falle mellom NAV sine tjenester og sosialstønader, ja så vil du mest sannsynlig være en av de aller fattigste her i landet. Tiltak mot fattigdom er et tiltak mot selvmord fordi fattigdom fratar mennesker deres grunnleggende selvrespekt og håp om en bedre fremtid. Tiltak mot fattigdom og tiltak mot et mer MENNESKELIG NAV er av avgjørende betydning i forebyggingsprosessen. Midler til denne sekken, samt konkrete tiltak mot systemryttere i arrogansens høyborg som overhode ikke forstår enkelmenneskers frustrasjoner og sinne i sitt møte med det som for dem oppleves som store overgrep i livene deres, MÅ PÅ PLASS!
Ja vi roper. Vi skriker, men aller mest gråter vi. Stille renner fortvilelsens tårer. Helt til det blir mørkt.
Mørket kan ta alle. Mange blir også hørt og får gode tiltak og hjelp. Også dem som er ressurssvake, samt dem som er ressurssterke. Poenget mitt er at dette er for fragmentert og tilfeldig. Jeg vet at mange har både ropt og skreket for å bli hørt. For å få hjelp. De har blitt avvist gang på gang. Opplevelsene deres må nå etterhvert bli registrert og tiltak må settes inn. Uten dette kjære politikere, så faller deres ord flatt til bakken uten et fnugg av troverdighet.
I mange innlegg på bloggen har jeg skrevet om dette temaet og jeg har også tidligere kritisert Mastodonten NAV for tilfeldig saksbehandling og steil arroganse fra deler av saksbehandlerne der. Selv har jeg også fått den tvilsomme æren å bli vurdert av NAV sin egen psykolog. Svaret og konklusjonen fra vedkommende kunne tatt knekken på hvem som helst. Heldigvis er ikke jeg hvem som helst, så jeg overlevde. Men bare såvidt. Det gjorde at jeg nå forstår bedre hva pasienter møter av elendig fagkunnskap og arrogant likegyldighet fra et skakkjørt system.
Så igjen kjære politikere. Vær såpass ærlige å tør å si at det er DERE som ikke bevilger nok ressurser til forebygging. Vær såpass ærlige å stå opp å si at det er DERE som svikter når dere ikke gir nok midler til akuttbehandling slik at pasienter som er suicidale eller i fare for å bli det, skrives alt for raskt ut igjen på grunn av stor plassmangel og knallhard prioritering.
Kjære politikere, det hadde vært fint hvis dere faktisk sto opp å fortalte SANNHETEN om et manglende og særdeles tregt ettervern der folk dør i påvente av å komme til samlebåndspsykologer som har ventelister fra Nordkapp til Lindesnes.
Og så kjære politikere, så er dere frekk nok til å fortelle oss at vi må be om hjelp? At vi må rope høyere? Hva pokker skal vi rope? Og hvem pokker skal vi rope til?
Hei alle flotte og vakre mennesker! Tiåret er i gang!!!! Jeg ønsker dere alle et strålende flott år og et enda bedre tiår!
2019 er historie og ble avsuttet med et aller siste milløp ute på asfalt. En spektakulær følelse å løpe inn i det nye året med 1 mil på årets siste mil av totalt 618 kilometer i fjor. Året 2020 starter veldig bra med nok et milløp i boken på denne aller første dagen av dette tiåret.
Alle dere som ønsker å endre livsstil og som har satt deres mål for videre suksess med endringen, jeg ber der om å være tålmodig. Skal du ned i vekt så er det ALLER viktigste å regulere kostholdet ditt. Trening kommer i andre eller faktisk i tredje rekke her. Det aller viktigste er å ta tak i kostholdet og mengden av kilokalorier som du får i deg. Klarer du å finne en god balanse med å kunne spise sunnere og ha fokus på riktig mengde, ja så er det slik at du nesten ikke trenger å trene særlig mye, selv om det hjelper også bra på.
Som inspirasjon for all løpingen min ligger et inderlig ønske om å ha det gøy med helsen min. Det vil si at det å gjøre det som for meg er MENINGSFULLE aktiviteter innenfor min egen komfortsone, er det som er selve drivkraften for å holde deg gående, eller skal vi si løpende, mil etter mil.
Jeg har arbeidet med frisklivssentral siden jeg startet kommunal frisklivssentral i 2012. Jeg har innført mange ergoterapeutiske grunnholdninger i denne prosessen og i arbeidet med livsstilsendring og jeg har også deltatt i en masteroppgave om det å bruke ergoterapeuter i frisklivssentral. Konklusjonen og erfaringene jeg har tatt med meg videre er at ergoterapeuters tilnærming til livsstilsendring er uvurderlig. Aller mest fordi ergoterapeuter har et stort fokus på HELHETLIG tilnærming til den enkeltes drivkraft, samt gjennomgående praktisk kunnskap og kompetanse på det som kalles EMPOWERMENT. Vi ergoterapeuter har også innfelt i vår grunnfilosofi at vi jobber med vilje og vanesystemet til de brukerne vi møter, men også det som vi kaller det åndelige.
Jeg har enda ikke sett andre yrkesgrupper som arbeider med livsstilsendring ut i fra samtlige av disse perspektivene. Dette påpekes også i Masteroppgaven jeg henviser til.
Det å kunne arbeide med menneskers motivasjon gjennom å ha kunnskap om deres vilje og vanesystem over tid er avgjørende for å kunne påvirke varig endring. Men også det å kunne skape et lystbetont aktivitetssamarbeid med sine omgivelser, er viktig. Vi vet alle at når man begynner på et treningsopplegg og klarer kanskje å stå i noe kjedelig, tungt og utmattende over tid, ja så dropper man til slutt ut og blir støttemedlem på treningsenteret. Dette er totalt bortkastet tid og også direkte skadelig fordi erfaringene viser at man graver seg faktisk enda dypere ned etter slike MESTRINGSTAP. Intet annet enn trist.
Som coach innen livsstilsendring har jeg hjulpet mange med inspirasjon til å kunne finne en levelig måte å få et sunnere og mer helsebringende liv. Dette har jeg ikke gjort ved å fokusere på knallhard trening og kostholdsregimer som kan ta knekken på hvem som helst. Dette har jeg gjort ved å lage PERSONLIGE inspirasjonspakker som er basert på ditt eget liv og din livssituasjon samt vilje og vanepåvirkning. Endring skjer ikke ved å peise på, men ved å ha en fornuftig og tilpasset inngang til ditt nye liv.
Basert på min lange erfaring innen endring av livsstil og coaching innen folkehelse, helse og terapeutisk intervensjon, har jeg nå laget et helt eget konsept for endring.
LifeMaze metoden
Lifemaze metoden er en kombinasjonsmetode for livsstilsendring. Her ser vi på det å føre en uheldig livsstil som er egnet til å skade seg selv som en livslabyrint. Det å fastne i et mønster der livsstil fører til potensiell skade på kropp og sinn, vil ofte være like vanskelig å komme seg ut av som det å manøvrere seg ut av en labyrint. Vi fastner ofte i våre egne gamle rutiner, økonomi, sosiale faktorer og det miljøet vi tilhører og er vant med. Dette gir oss trygghet, men også dessverre anledning til å fortsette å rote rundt med egen helse og aldri komme seg ut av labyrinten.
LifeMaze er et helt nytt konsept som jeg har satt sammen basert på alle disse omstendighetene og laget et kart som gjør det mulig å finne ut av denne labyrinten. LifeMaze metoden er ikke noe legemiddel eller noe hokus pokus, men mer en unik kombinasjon av vel etablerte og valide terapimetoder. Disse metodene er satt sammen på en helt ny og unik måte som aldri tidligere har vært gjort før, og som har tatt for seg alle de problemer som folkehelsearbeidere har sett over mange år. Ved å adressere disse områdene og finne terapeutiske løsninger på vanskelighetene så har man altså en helt spesiell forutsetning for å kunne adressere de eventuelle områdene som gjør at man feiler hver eneste gang.
Jeg har som coach valgt å sette dette sammen av flere grunner. Først og fremst så er det viktig for meg selv å finne en metode for å kunne hjelpe dem som har forsøkt ALT. Metoden er ikke en metode som gir et hundre prosent sikkert utfall, men kan gi et godt løft på veien mot en total livsstilsendring ved å jobbe med HELHETEN i sitt liv på en måte som ikke nødvendigvis innebærer knallhard trening og stramme kosthold, men med et stort fokus på hverdagsaktivitet og et helt normalt sunt og godt kosthold som alle kan ha råd til.
Konseptet er kun tilgjengelig for dem som kommer til meg som terapeut ved Bergen Helhetsklinikk. Dette fordi ingen andre har denne kombinasjonen av kunnskap og erfaring som skal til foreløpig. Metoden innebærer 5 timer med terapi og 3 timer oppfølging over ett år. Det er altså ingen quick fix, men et dedikert opplegg der jeg som coach følger deg gjennom et helt år for å sikre ettervern og påfyll av terapi. De 5 første timen innebærer helhetlige motiverende samtaler og terapi. Ønsker du mer informasjon om dette er det bare å ta kontakt med meg på [email protected]
Men litt tilbake til milløpene mine. Jeg bruker selvhypnose mye for å opprettholde motivasjonen. Jeg simpelthen ELSKER å løpe en mil. Og når det å løpe en mil i sone 2-3 innebærer at man forbrenner i snitt rundt 1000 kcal. ja så er jeg kjempehappy. Også det faktum at denne typen aktivitet er kartlagt og tilpasset mine aktivitetsbehov på en måte som gjør at jeg faktisk elsker hver eneste meter, ja da er det bare herlig. Hypnose er et verktøy som er meget kraftig og kan utgjøre den lille forskjellen fra det å være innesluttet i sin labyrint til det å finne aktiviteter som passer deg og som man virkelig kan elske å gjøre resten av livet. Derfor har selvhypnose en stor del av æren for min egen livsstilsendring for nå snart 7 år siden. Anbefales!
Tålmodighet er en dyd. Og endring kommer ikke rekende på en fjøl, men man kan godt finne metoder som gjør endring lettere å leve med. Husk at en livsstilsendring innebærer at man forandrer hele sitt liv, resten av livet. Endrer man livet fra usunt til sunt, ja så lever man med en mye bedre helse også. Det er i alle fall mitt valg for fremtiden.
Jeg vil reise til verdens ende, for å se på en soloppgang. Det er ikke mange som vil reise så langt for å gjøre det, tror jeg. Jeg vil reise der med lys i hjertet, slik at solen kan få litt mer av en annen type lys. Kanskje hjertelyset kan bringe stråler av godhet og toleranse til en verden som har litt for lite?
Jeg har en slags bønn med meg på reisen, selv om jeg ikke er religiøs. Dette er en bønn om at troen slutter fred med sine egne fordommer og menneskeskapte overbevisninger i jakten på det fullkomne. Det er vel egentlig det imperfekte i oss som er det virkelige perfekte? Det å tro er et gode for å skape håp, ikke hat. Så hvorfor bruke det slik?
Uforstand og inkompetanse er en kilde til misforståelser, frykt og lidelse. Det er derfor jeg lukker øynene og legger bak meg den støvete veien med alle dets humper og hindringer. Veiens ubarmhjertige fartsdumper tilhører fortidens slit og er et tilbakelagt øyeblikk som jeg ikke trenger å bringe med meg i en ryggsekk av visdom eller en sekk med gode minner. Jeg har møtt mange på denne støvete veien. Ikke alle har vist sitt sanne blikk og de som har vært verst er de som har båret inkompetansens bok i sin ryggsekk. Godt man kan gå forbi, passere og aldri se seg tilbake.
Denne veien mot nye soloppganger langt der mot verdens ende har også sin rasteplasser. Og som de fleste rasteplasser har dem også sine spann der søppel kan legges fra seg. Jeg tror ikke mange legger fra seg søppelet da dette innebærer en sorg og en bekjennelse av personlig tap. Men hvems tap er det egentlig sitt?
Jeg tømmer min ryggsekk for tunge byrder. Det er like smertefullt som det er en lettelse. Smertefullt fordi du legger igjen litt av det du trodde var lyset i ditt eget hjerte, lettelse fordi lyset egentlig var var dødd ut. Blitt til et mørke du ikke selv ønsket eller var herre over.
Så lenge jeg går, så lenge jeg lever. Så lenge jeg lever så lenge jeg går. Denne evige marsjen mot soloppgang er en prosess der hjertet får juling, mot og gleder. Denne livets bevegelse mot soloppgang, ikke solnedgang. Soloppgang fordi noe annet er ikke konstruktivt. Noen ganger tar jeg av meg skoene og kjenner grusen mot mine nakne føtter. jeg kjenner at jeg er ekstra sårbar da. Ekstra forsiktig i skrittene mine. Steg for steg trår jeg i grusen og oftest kjenner jeg smerten under bena som små kniver mot nerveendinger under føttene. Da er det bare å sette seg ned å ta på seg skoene igjen. Beskytte meg mot de stikkende smertene.
Noen ganger har jeg frosset. Kjent en nattlig kulde som har lagt et tynt islag rundt kroppen min. Frost som har truet med å lage rim i stegene mine. Som har fått føttene mine til å gå sakte. Det har derfor noen ganger vært et behov for å finne en rasteplass. Et sted der jeg har tent et lite bål for å kjenne varmen fra de små visne pinner jeg har fylt sekken min med underveis. Det er en viss tilfredsstillelse i det å legge på disse visne og knusktørre pinnene på det lille bålet. Ofte har det lille bålet brent, for å kunne kvitte meg med det rasket som har plaget meg og fått meg til å blø. På deres torner har jeg blitt stukket og derfor er det nødvendig å stanse opp her i veikanten å få liv i den lille gnisten som jeg fortsatt har båret med meg. Latt rusk og rask bli lagt på bålet og forsiktig blåst liv i den lille gnisten om og om igjen til rasket er brent opp og varmen igjen har fylt kroppen.
Som en vandrer med freidig mot er jeg nå på vei. Alltid på vei. Det er slik det skal og bør være, ikke sant?
Å gå langs denne kronglete veien er jo selve gleden, sorgen og ens hele eksistens. Det er fint å kunne vandre her til tross for dets lunefulle natur. Til tross for veiens farlige svinger og av og til veipirater som er ute etter å skade deg. Som regel går det bra. Som regel får vi gå hele veien. Som regel er det mye mer spennende og morsomme ting som skjer på denne veien enn pirater, rask og rusk. Motbakkene på veien har vært mange, men de gjør en også sterk. Sterkere enn de fleste. Rikere enn de mange. Det er ingen tvil om at veien har krevd liv. Og det er ingen tvil om at mange har gått ut til siden og forsvunnet i grøften. LIkevel er det noe eget med denne veien som leder til soloppgangen, ikke til solnedgangen.
Jeg går med minner i sinnet. For veldig mange mil siden så husker jeg en medvandrer sa, “enjoy the ride”. og det er egentlig det jeg gjør. Det vi alle burde gjøre. Buckle up, its going to be a bumpy ride, er et kjent sitat fra “all about Eve” en film fra 1950. Noen ganger kjennes det godt å hente frem visdom fra andre som har gått denne veien før.Som kjenner den, men likevel ikke har gått samme vei som deg. Han fikk rett. Ikke det at det betyr noe. Jeg tråkker stødig fremover. Mot soloppgangen.
Jeg vet jo at det vil komme en dag da bena ikke lenger vil kjenne grusen under meg. Ikke engang hvis jeg går uten sko. jeg vet jo at en gang vil krabbe i stedet for å gå. Og en dag vil jeg heller ikke krabbe, men langsomt legge meg til rette ved siden av veien. I en vakker grøft der engen grenser inn mot veikanten. Jeg håper det er sommer. Jeg håper jeg kan høre lyden av vinden, lyden av insekter som synger mellom blomstenes vakre øyne. Jeg håper jeg klarer å se smørblomstenes lysegule skinn gjennom strå, løvetann og engkarse. Og at jeg klarer å være våken til soloppgangen brer sine morgenstråler over det som engang var en vandrer.
Klokken er nå 08.30 straks og jeg har nær sagt som vanlig vært våken siden 05.30.
For meg er dette mer vanlig nå enn det er uvanlig. Jeg trives også med dette. Synes det er ganske digg å stå opp grytidlig og bare kjenne på morgenen. Høre på ingenting og noen ganger skrive litt på ulike ting og prosjekter over en god kopp kaffe. Nå har jeg vært sykemeldt en god stund og jeg har fått mye tid til refleksjon. Morgenen er for meg en tid for kontemplasjon og stille meditasjon. Jeg synes faktisk det hjelper meg til å kunne sortere ut en del av den dritten som til stadighet hamrer løs på oss mennesker fra ulike hold. En slags renselsestid disse stille morgenene.
Jeg elsker lyden av stillhet. Stillhet, og særlig den stillheten som finnes i det øyeblikket natt blir til dag, er god. Sansene leker med kroppen og sinnet og den kreative delen av hjernen våkner til liv. Ideer fødes og skrotes like fort igjen. Flakkende forbi meg i millisekunder, men likevel godt synlige for mitt indre. Jeg lukker øynene og ser utover verden. Det er i denne tidlige skumringstimen synet er på sitt klareste og landskapet rundt meg på sitt vakreste. Dette landskapet kan kun sees med øynene lukket og sansene åpen. Nattens mørke viker og morgenens lys overtar atter en gang. Dette lyset vil alltid skinne. Selv når jeg lukker øynene.
Vi er hva vi velger og vi ser det ønsker å se. For meg så er det en kreativ fornøyelse og lukke øynene å se på den utrolige verden som sprer lys ut over sinnets sletter. Det finnes ingen grenser i dette landskapet. Det finnes ikke hat og urett. Kun bølgende enger av lykke og fred. Av dyp og inderlig kjærlighet. Jeg ser med lukkede øyne. Ut over disse markene. Skogen i det fjerne representerer mine muligheter og fjellene i bakgrunnen mitt håp. Jeg lukker øynene når jeg virkelig vil se. Kanskje alle burde prøve det?
Dagen i dag er intet unntak. Morgenlyset sprenger seg frem. Fjerner mørket fra natten som har lagt der som et teppe over verden. Jeg velger å åpne øynene for lyset denne morgenen også. Fordi det er så utrolig fint dette lyset.
Ingenting er så digg som å stå tidlig opp. Ingenting er så kjipt som å ikke få sove. Det finnes en verden mellom disse to fjellene. En dal der kreativitetens elv renner. Jeg tar enda en liten slurk av nytrukket kaffe og smiler for meg selv. En ny dag er kommet.
