Suksess sier noe om hvor godt man lykkes med ulike prosjekt eller satsingsområder. Ved livstilssendring definerer man gjerne suksess opp mot feks. Vekttap, større muskler eller bedre kondis. Man sammenligner seg ofte med andres suksess på dette området. Vi mennesker har en ganske lik tilnærming til dette og vi definerer altså egen suksess opp mot vellykkede andre.
Vi er alle mer enn god nok som vi er!
Og det må man aldri glemme! Uansett hvordan man ser på andres såkalte perfekte liv eller hvor flink og tøff de er til å trene hardt så er de likevel ikke deg. De er de og godt er det. Vi er alle unike og det er jo nettopp det som utgjør menneskenes spennende mangfold. Vi trenger
ikke å gjøre våre egne liv make til andre! Vi er egne unike individer og takk og pris for det.
Punkt 1
Følg kun dine egne mål. Ikke sammenlikn målene med andres. Vær bevisst på på ha realistiske mål og sørg spesielt for å ha et langt nok tidsperspektiv på måloppnåelsen.
Punkt 2
Gå solo! Ikke for alt i verden bør måloppnåelse gjøres avhengig av noen andre. Dette må du faktisk gjøre selv uten støtte eller hjelp fra andre. Man har faktisk ikke råd til å være avhengig av at andre av ulike årsaker velger å være bremsekloss i det som er ditt eget løp. For eksempel så har man avtalt en joggetur med en venn og da er det lett for å avlyse turen hvis vennen plutselig ikke kan.
Punkt 3
Hold målene for deg selv! Det er mye verre å opprettholde veien mot målet hvis man har press på seg fra omgivelsene. Da gjør det ingenting om det er dager som er nede dager. Det eneste som da skjer er at tiden mot måloppnåelsen øker. Det er viktig at man hele tiden har fokus på at dager som er nede ikke gjør at hele løpet er kjørt. Det tar bare liiitt lengre tid. Og tid har man nok av hvis målet er bedre helse resten av livet med mest mulig aktivitet og bevegelse.
Punkt 4
Hvis målet er å komme i bedre form eller ta av et kilo eller flere så husk at det må være en balanse mellom inntak og uttak på spise og aktivitetskontoen. Man bør altså være såpass aktiv at man forbrenner litt mer enn hva man inntar av mat. Mange lurer på hvorfor man ikke går ned i vekt selv om man spiser relativt sunt. Forklaringen er ofte at man spiser mer enn man forbrenner eller omtrent like mye og da står man på stedet hvil. Tell gjerne kaloriinntaket ditt og sørg for å være så hverdagsaktiv så mulig. Krydre aktiviteter i dagliglivet med trening som gjør deg svett og andpusten så ofte som mulig.
Punkt 5
Kickstart dagene dine med selvtillitsøvelser! Når du står opp så smil selv om du er i et dritthumør. Ta et bevisst valg om å smile uansett hvor elendig dagen begynner. Et godt tips er å le til seg selv i speilet på badet og i tillegg rett opp ryggen, overdriv holdningen din ved å skyte frem brystet, løfte blikket mot horisonten og si til deg selv at du er best! Hvis tungsinnet likevel kommer så gjenta prosessen. Ta en rask spasertur ut der blikket løftes og ryggen rettes opp.gå som om du eier hele veien! Dette vil automatisk gi deg en boost!
Så dette var i korte trekk 5 punkt mot det å lykkes med det å nå livsstilsmål. Det finnes mange ulike tilnærminger til dette og vi som arbeider med motivasjonsarbeid har mange triks og tips i vår bok. Vi har gjort mange erfaringer gjennom mange år på hva som virker og det er selvsagt ofte svært individuelt hvordan dette legges opp i personlige helsesamtaler med mennesker som trenger motivasjon og veikart mot suksess.
Håper dette var til hjelp og ikke nøl med å kommenter eller send spørsmål hvis du lurer på noe i forbindelse med dette innlegget.
Hei alle gode mennesker og influencere og blogg kolleger!
Det er jammen litt rart å tenke på, men også litt godt. Nå har jeg holdt på snart 2 år som blogger der hovedtemaet har vært helseråd, hverdagsaktivitet og hvordan bruke aktivitet som medisin mot alt mulig. Spesielt har jeg forsøkt å nå alle dem som trenger motivasjon til å komme i gang for aller første gang.
Jeg har nådd svært mange med mine råd og faglige tilnærming til bedre folkehelse. Det har vært svært viktig for meg å formidle råd som bunner i adekvat forskning og som er basert på Helsedirektoratets livsstilsråd.
For å være helt ærlig så er jeg superstolt over at enkelte av mine innlegg har blitt publisert i ulike medier og dermed lest av mange fler enn hva jeg trodde var mulig. Innlegget mitt om usynlig sykdom for eksempel, ble delt i Bergens Tidende og ble lest av nesten 200.000 mennesker!!! Dessverre så har ikke dette vist seg igjen på bloggen i antall unike besøkende.
Litt rart å se at andre som skriver innlegg om hvilken bukse man bør gå med på en Søndag, når tusenvis av klikk og at bildet av en hamburger ligger på toppen av listene. Ikke fordi jeg ikke unner dem dette, for det gjør jeg, men synes likevel det er litt kjipt at fagblogger og folkehelseråd ikke når inn blant de 100 mest leste.
Vi trenger både mannlige og kvinnelige bloggere som skriver om helse og fagstoff. Vi trenger også en motvekt til mote, trening og skjønnhetstips, er min mening. Det er vel plass til begge deler? Jeg tror på mangfoldet og at slike bloggere som meg selv har en viktig rolle i bloggverden.
Derfor fortsetter jeg å dele mine innlegg om forebyggende helse og hverdagsaktivitet i mange år fremover. Det gjør jeg om jeg har 1 som leser eller om jeg når toppen av blogglistene. Jeg håper selvsagt å nå så høyt at de viktige budskapene jeg formidler kan deles med flest mulig.
Jeg innser selvsagt at temaene jeg skriver om er mye kjedeligere enn mye annet ha ha og skrivung er uansett en terapi for meg. Noe jeg finner glede i. Slik begynte det og slik må det vel egentlig bare fortsette.
Er du en av dem som av ulike grunner har fått hjelp av NAV? Er du en av dem som har falt igjennom dette systemet og vært en av de uheldige? Da kan du kanskje finne denne lille historien nyttig.
Dette er min historie:
I 1989 fikk jeg problemer med ryggen etter å ha arbeidet som skipsrørlegger endel år. Dette er ikke en ukjent lidelse blant mange yrkesgrupper innen industrien. Dette forverret seg etter et fall ned en stige i 1990 og jeg ble sykemeldt. Lenge. Smertene i ryggen var konstante og invalidiserende. Jeg ble operert i ryggen i 1991 og denne operasjonen var mislykket. I hvert fall med tanke på smerter. De neste årene skulle vise seg å være en kamp på liv og død.
Som smertepasient i et NAV system var jeg enten av de heldige, eller de uheldige ved tildeling av saksbehandler og holdninger fra denne personen. Jeg var den uheldige.
Han sa til meg at jeg skulle utredes med tanke på en omskolering. Alt det var fint og jeg gledet meg til å kunne komme i jobb igjen. Så fikk jeg time hos det som den gang het ARK eller Arbeidsrådgivningskontoret. Den timen møtte jeg hos stedets psykolog for testing. jeg fikk beskjed om å sette meg ned å fylle ut en test. Jeg hadde store smerter i ryggen etter bussturen inn til byen og skyndte meg å fylle ut trekanter og firkanter og slikt vas.
Dette fikk alvorlige konsekvenser for meg. Jeg strøk på en måte til den eksamen som ville bidratt til å få meg tilbake i arbeid. Han påpekte etter testen at jeg ikke var mentalt kapabel til å kunne fullføre høyere utdanning. Han skrev tilbake til saksbehandler på NAV om dette. På bakgrunn av dette kunne ikke saksbehandler tilby meg noe annet enn et kurs som gav truckfører bevis. Jeg fortalte ham at jeg allerede hadde et sertifikat på både truck og kranfører samt ulike ferdigheter innen industrien som industrirørlegger. Han trakk på skuldrene og det var på en måte det.
Tiltalt, dømt og klar for å sone!
Dette var egentlig mitt møte med Nav. Trodde jeg. Etter å ha gått hjemme med rehabiliteringspenger fant NAV ut at eg ikkje hadde krav på dette etter så lang tid. De ville derfor fjerne dette og samtidig gav de meg klar beskjed om at jeg burde uføretrygdes. Dette stakk dypt og jeg var helt uenig i dette. De gav seg ikke med å purre på en uføretrygd ellers så ville jeg miste inntekten min. Dette var jeg avhengig av med små barn å forsørge. Etter lang tid oppsøkte jeg likevel en lege som de da krevde og ba om at han søkte om uføretrygd til meg. Det gjorde han på bakgrunn av smerteproblematikk og litt forskjellig annet som hadde oppstått etter å ha gått hjemme i så lang tid. Depresjon og sosialangst dominerte psyken min den gangen. Jeg hadde på mange måter gitt opp.
Svaret frå Nav om uføretrygd var derfor hinsides all fornuft og slo bokstavlig talt bena under meg. Jeg husker jeg ble så kvalm at jeg kastet opp flere ganger den dagen.
Avslaget!
Du er ikke innvilget uføretrygd da du ikke har forsøkt omskolering. Vi ønsker at du forsøker omskolering for å prøve å komme deg i aktivt arbeid. Ikke nok med det. Videre skrev de at vi ønsker å legge til rette slik at du kan finne deg hensiktsmessig arbeid. Kontakt din saksbehandler for videre tiltak. Dette var fritt oversatt fra det som de skrev.
Jeg fikk altså ikke uføretrygd som de ville at jeg skulle ha fordi jeg ikke hadde forsøkt omskolering, som jeg ville, men ikke fikk lov til fra dem?
Fortsatt forvirret? Det var jeg i alle fall. Og sliten. Sliten av å leve. Sliten av alt. Dette tok nesten livet av meg, men noen har også flaks…
Vel, vel. Jeg gikk tilbake til saksbehandler og ba om en forklaring. Han sa det samme nå. På bakgrunn av en psykologuttalelse ved ARK kunne han ikke gi meg omskolering til annet enn datakortet og truckførerbevis. Jeg spurte ham om det å arbeide på et lager ville være bra for ryggen min. Han svarte, «sannsynligvis ikke.»
Deretter gikk eg inn i et vakuum. Inn i et liv der jeg hadde gitt opp alt. Absolutt alt. Helt til året 1998/99. Da ringte Gjensidige forsikring meg og spurte om hva jeg gjorde på? Jeg gav dem denne historien. De sendte 2 sosionomer hjem til meg frå Trondheim. De tok kontakt med NAV. De ringte meg etter en uke og fortalte at jeg skulle få omskolering på Høyskole og generell studiekompetanse gjennom NAV. Jeg gråt i flere dager.
Omskoleringen
Jeg tok 9 fag på et og et halvt år ved privatgymnas. Jeg gikk ut med toppkarakterer. Jeg søkte og fikk plass på Ergoterapistudiet ved Høgskulen i Bergen. Jeg gikk ut derfra med toppkarakterer og bachelorgrad i lomma. Senere har jeg fullført videreutdanning i rehabilitering og arbeidet med nevrologi som hovedfelt i ergoterapien i meir enn 14 år.
Fortsatt ringer ordene i ørene på meg: «Ikke mentalt i stand til å gjennomføre høyere utdanning».
Livet endres
Livet endres når man møter motgang. For mange er det slik at også livet stanser. Man kan diskutere hvorfor i sju lange og sju brede, men noen er heldige, andre ikke. Skal det være slik? Jeg overlevde NAV, da regner jeg meg som heldig. Jeg har fått et nytt liv og har lagt dette bak meg. Det betyr ikke at jeg noen gang glemmer saksbehandleren min på NAV eller psykologen på Arbeidsrådgivningskontoret. Jeg husker den trette forakten i deres møte med et menneske som meg. Jeg glemmer det aldri, men har lagt det bak meg. Bitterhet fører aldri til noe annet enn mer smerte. Likevel vet jeg at svært mange har liknende historier. Noen har aldri fått sjansen til å fortelle om sin historie.
Dette skjedde på 90 tallet. I dag vet jeg at svært mange får god støtte i dette systemet. Men jeg kjenner også til at et isfjell er større enn bare toppen.
Jeg håper at svært mange deler og kommenterer dette innlegget. Kanskje det kan føre til at systemer, lovverk og holdninger i det offentlige kan endres. Kanskje det kan føre til at systemet klarer å møte mennesker på en individuell og empatisk måte uten å bli for tekniske ihht og så videre. Det er lov å bruke hodet! Også for den enkelte saksbehandler. Det er lov å gjøre feil, innrømme sine feil og faktisk rette opp i det! Også for systemet.
Kjære system og systemteknikere!
Jeg ber dere om å bruke skjønn. Menneskelig innsikt, relasjonsforståelse og empati. Jeg ber dere forstå menneskers møte med det som for dem ofte er et møte med både dommer og bøddel. Jeg ber dere forstå at frustrasjon og sinne ofte er et utrykk for at kommunikasjon har sviktet. Det er enhver sitt ansvar å kommunisere til andre på en slik måte at man blir forstått. Jeg ber om at neste gang en klient står foran dere, så se mennesket, ikke klienten. Se livet deres, ikke saksgangen og lovverket.
Det kan ikke være slik at mennesket er overlatt til enten å ha flaks eller uflaks i møte med deg som sakbehandler, psykolog eller trygdelege.
I disse dager er det en diskusjon om at vi stadig blir flere, særlig unge på uføretrygd. Kan det tenkes at kravene frå systemet er blitt så teknifisert at de MÅ ta til takke med et datakort, et meningsløst jobbsøkerkurs eller liknende når de egentlig ønsker hjelp til noe annet? Man må ta det man får tildelt, eller? Tas det hensyn til den enkeltes forutsetninger eller pøser datamaskinen ut krav om å delta på gruppeundervisning for en med sosialangst eller OCD? Pøser datamaskinen ut brev og krav om datakortet til en ungdom som bygger sine egne datamaskiner?
Jeg håper at systemet klarer å skille mellom tekniske automatiserte krav for å få flest mulig ut i et eller annet tiltak og de menneskelige forutsetningene til hver enkelt person som møter denne verden av krav til å jobbe enten man er i stand til det eller ikkje. Og hvis ikke så håper jeg det er systemer som fanger opp forskjellen mellom dem som ikke vil og dem som ikke kan.
Har du en historie? Del gjerne både positive og negative historier her i kommentarfeltet
Valg, valg, valg. Eller bare å hengi seg til alt uten å sette et fritt valgt filter foran?
Noen valg i hverdagen er av den enkle sorten, andre igjen er svært vanskelige.
Men er det egentlig veldig komplisert?
Mange føler at lyset som burde være der fra man åpner øynene om morgenen ikke automatisk tennes. I stedet er det svarte natten som dominerer dagene. Hverdagen blir da veldig tunge og valgene synes blytunge eller beint fram umulig.
Det er da hjernen trenger tilsnakk!
Bryteren er på veggen, men du må faktisk reise deg å skru den på selv. Det er ingen andre som gjør det for deg. Og det er faktisk ditt eget ansvar å reise deg fra stolen, gå bort å trykke på bryteren til lyset.
Depresjonsmørket er et troll. Men troll sprekker i lyset.
Så hev stemmen mot deg selv og hjernen din, jag trollet ut blant folk så er sjansen stor for at deppetrollet sprekker.
Velg aktivt å ha lyset på. Det er det eneste som er bra for deg.
Alle er i stand til å ta fri valg. På sammen måte som man velger å ta kakestykket til høyre i stedet for venstre, ja så er det ditt bevisste valg. Jeg tenker ofte på at når lyset er av ja så er det mitt valg å skru det på igjen. Og da gjør jeg det. Enkelt? Nei, men likevel et valg.
I går publiserte altså #Bergenstidende et innlegg jeg tidligere har publisert på bloggen. Dette innlegget omhandler det å være usynlig syk og stigmaet som gjerne følger med dette. Mange presses ut av et arbeidsliv som blir stadig mer resultatorientert og stadig mindre personlig tilrettelagt. I alle fall for dem som av ulike grunner sliter med sine ting.
Innlegget mitt om usynlig sykdom er lest og delt over 19000 ganger siden jeg publiserte det og svært mange har kommentert i ulike fora på det jeg har skrevet. Jeg vil takke hver enkelt som har engasjert seg i dette og spesielt takke dem som har gitt tilbakemelding om at dette har hjulpet dem og gitt dem mer styrke i hverdagen.
Vi mennesker har en tendens til å tro det verste om andre. Ikke alle selvsagt, men dessverre veldig mange. Vi agerer for ofte med en forutinntatt holdning til de ting i livet som ikke passer våre holdninger, kultur og oppfatning om hva som er rett og galt. Men, husk at det som er rett for en kan være galt for en annen og motsatt.
Hvorfor velger vi å dømme andre? Hvorfor må vi på død og liv kommentere og senge ut fornærmelser i øst og vest? Gjør det oss godt eller er vi bare så misunnelige på andre at vi synes at det er helt greit å trykke ned andre for deres kulturelle, holdningsmessige eller personlige meninger?
Jeg blir litt satt ut når tilsynelatende oppegående mennesker strekker seg til det ytterste for å trykke andre ned med stygge ord, kjefting, hersketeknikker og #shaming av alt mulig og umulig.
Hva er det egentlig som trigger en slik oppførsel? Hva er det som kan rettferdiggjøre slikt?
Jeg respekterer alles meninger. Jeg slenger aldri ukvemsord og stygge karakteristikker mot andre selv om jeg er blodig uenig i deres synspunkt. Jeg har derimot en slags forståelse for at folk gjør som de gjør. Jeg tror at de aller verste i kommentarfelt og andre fora, på et tidspunkt i livet har møtt så mye motstand og slit at det å klaske ut dritt blir en slags “payback to the world”. Det unnskylder ikke deres handlinger, men det kan være med å forklare hvorfor. Vi burde derfor ikke fordømme, men heller hjelpe dem til å forstå at det ikke er greit. Det vil si ikke fordømme dem som PERSONER, men det er greit å fordømme handlingene.
Jeg har fulgt med i mange år på nyheter og debattklima. Jeg sitter igjen med et klart inntrykk av at manglende kunnskap er en hovedårsak til frykt og uforstand. Frykt og uforstand leder lett til hat og ukvemsord i offentlig debatt.
Det er lett å skjønne at bitterhet i livet kan være ødeleggende for mennesker. Jeg selv er bitter for de ting som har skjedd meg i livet for mange, mange år siden. Men ved å endre holdninger i oss selv og legge fortiden bak oss så vil faktisk livet bli bedre å leve. Det er mye bedre å være likt enn å være hatet og alt begynner med et smil og et vennlig ord. Det man gir er det man får. Hvis du likevel er overbevist om det motsatte, ja så forstår jeg det, men det er ditt valg. Mitt er å legge fortiden bak meg og se lyst og vennlig på nuet og fremtiden.
Heisann alle gode venner, kjente og dere ukjente som dropper innom bloggen min.
Jeg ville fortelle dere om hvordan depresjon arter seg for meg, men finner ikke ordene til å forme dette på en fornuftig måte.
Så jeg bare forteller dere en liten historie om hvordan jeg står opp om morgenen. Ser ut av vinduet og driver vekk…
Ser ut i en grå masse av skyer. Skyer som ikke flytter seg. Skyer som ligger der som en bergenssommer uten så mye som et solgløtt. Det er som om jeg sakte kler på meg klærne og alt inni meg forteller meg om hvor ubrukelig disse skyene er. Jeg tar meg selvsagt sammen og vandre ut for å gå på jobb. Det regner og det er høst ute. Hver eneste dag regner det. De grå skyene blir mørkere etterhvert som jeg nærmer meg jobb. Selv om jeg sitter inne i en varm bil så dundrer regndråpene tungt inn på bilruten. De treffer bilruten og viskerne klarer ikke helt å ta unna alt det våte. Det kalde. Det grå.
Lyden av regndråpene hamrer ikke bare på ruten, men dundrer inn i hodet til et sted der sorgen ligger. En sorg som bare vaskes ut fra iskalde strukturer i hjernebarken. Vannet løser opp fastfrosset sorg og lar det renne nedover i små bekker inne i hodet mitt. Gjennom små kanaler og til slutt ut gjennom øynene mine. Nedover kinnet. Faenskapet klør.
Jeg åpner døren til bilen og går rolig ut i morgendisen. Det er fortsatt mørkt og kaldt. Gatelyktene foran meg er uklare. Dråpene i øynene gjør at bildet av verden rundt meg forvrenges på en litt underlig og bisarr måte. De grå skyene er mye mørkere nå. Sinnet er blytungt. Så tungt at det går utover evnen til å løfte bena fremover. Stegene mine stanser opp. Iskald sorg renner nedover nakken min og uten paraply kjennes det virkelig håpløst ut. Jeg ser ikke enden av gaten jeg går i. Jeg ser ikke sidegatene i mørket. Jeg føler kun regnet, kulden og de mørke skyene som henger over meg. Inni meg. Gjennom tåkefylte gater som dette er det ikke mulig å kjenne varme.
Jeg sitter meg ned på en trapp og føler synd på meg selv. Som en liten tass med lighter og ikke en liten pike med svovelstikker. Henne var det i det minste noen vakkert med. Det er det ikke med meg. Jeg føler kun en overveldende sorg inni meg som truer hele min eksistens. Gatelykten over meg vibrerer i vinden som nå har økt på. Dammen foran meg på asfalten speiler lyset fra gatelykten og lager et teatralsk skjær over bena mine. Våt og kald kjenner jeg vinden ekstra godt og jeg håper at nummenheten snart sprer seg gjennom hele kroppen. Det døyver den iskalde sorgen. Døyver den men fjerne den ikke.
Vinden vil blåse den vekk denne gangen også. De mørke skyene vil løse seg opp og regnet vil erstattes med vårlig leg i små bekker som ler og skriker av en livsglede bare en bekk i vårløsning kan ha. Løpende nedover. hoppende og full av livslyst der solen atter varmer et frossent sinn. Et sinn som i går var mørkt, men som i dag ler av glede.
Inntil neste gang det skyer over.
Depresjon er den tilstanden der flest menn tar sitt eget liv.
Tungsinnet er ubeskrivelig tungt og følelsen av hjelpeløshet kjennes overveldende. Det finnes hjelp å få. Søk den hjelpen folkens. Ikke la denne tilstanden overta det som er deg. Fordi DU er VIKTIGERE enn depresjonen. Åpenhet og sikkerheten det er å kontakte hjelp er et lys i det tunge mørket som er over en. Det er ingen helter i kampen mot depresjon annet enn åpenhet og evnen til å be om hjelp. Menn er for dårlig til dette, men dette MÅ og SKAL snu. Vi er da pokker i stand til å sloss mot noe som ikke er virkelig annet enn inne i sinnet vårt. Vi skal ha kontroll. VI skal åpne opp å fjerne skyene og regnet. Vi skal tette alle bekker som vasker ut sorgtunge tanker av håpløshet. Og vi skal gjøre det SAMMEN MED NOEN. Fordi vi er verdt det.
Høstferien er definitivt over og jeg var tilbake i jobb igjen i dag. Når man jobber 100% på dagtid som meg så er det alltid mye å gjøre. Ikke noe unntak i dag. Helst litt mer fordi ting har en tendens til å bygge seg opp når man er vekke. Helsevesenet sover aldri.
Heldigvis har jeg gode kolleger som rydder unna.
Når jeg skriver jobb igjen og vel så det er det selvsagt fordi oppstarten av nytt foretak tar veldig mye av resttiden min. Det er alltid mye å gjøre og forholde seg til når et nytt selskap ser dagens lys. Heldigvis har jeg veldig mange års erfaring på området som selvstendig næringsdrivende, så det hjelper jo litt på. Likevel er det mye praktisk som skal gjøres.
Bare prosessen med å finne og lage firmanavnet og logo samt det å fullføre arbeidet med forretningsplan er et kapittel for seg. Her kan man ikke la tilfeldighetene rå.
Men spennende og moro er det. Nå er det bare dager igjen før tilleggsutdannelsen min er i gang. Jeg gleder meg veldig til å bruke hele alle helgene fremover til å få ny kunnskap innen hypnoterapi.
Motivasjonen er på topp og jeg gleder meg til å kunne tilby en fullverdig terapitjeneste til dem som måtte trenge dette til neste år. Men allerede på slutten av dette året vil jeg tyvstarte såvidt med et tilbud som kommer til å bli veldig bra. Hva dette er skal jeg ikke røpe enda, men følg med på bloggen så kommer det plutselig!
Jeg har stor tro på klinisk hypnoterapi i kombinasjon med tradisjonell motivasjon og ergoterapeutisk tilnærming. Dette feltet er det forsket mye på og at det virker veldig bra både som enkeltstående terapiform, men også i kombinasjon med annen terapi.
Det er bare å begynne å glede seg. Ønsker du å vite mer om om dette med tanke på å allerede nå forberede en slik form for terapi så send meg en mail om dette. Jeg vil gi dere all den informasjon dere trenger om dette temaet.
Bloggen skal oppdateres hyppig fremover så følg med.
Nå tilbake til arbeid med planer og annet knask som hører firmabiten til før det er køyen og ny arbeidsdag i morgen
Turen til og fra Larvik har gått nesten smertefritt. Bortsett fra en kjedelig punktering et sted langs E18, har det gått fint. Høsten er vakker over fjellet og vi valgte å kjøre Haukeli tilbake. Bare og fine veier gjorde turen helt grei.
Vi bare digger å reise med bobil. En bedre måte å fyke fra sted til sted og oppleve finner man ikke.
Det blir bobilferie neste gang også tipper jeg. Bobilen var helt ok til tross for noe smårusk, men det ser vi gjennom fingrene med når totalopplevelsen likevel er topp!
I mange år har jeg arbeidet med livsstilsendring. I denne prosessen følger jeg bestemte prosedyrer. Første kontakt er gjerne en telefon fra deltaker som ønsker å endre livsstil. Så avtales en helsesamtale der vi gjennomgår en såkalt motiverende samtale samt kartlegger deltakers forutsetninger for aktivitet.
Så starter vi med fysisk aktivitet i grupper. Som leder av gruppen kjenner jeg alles forutsetninger for fysisk aktivitet, basert på kartleggingen og helsesamtalen.
Det som har slått meg i alle disse årene er det overdrevne fokuset som er på måloppnåelse. Ikke det at det er noe galt i å sette seg mål, men min klare erfaring er at alt gnålet om målet faktisk er mer ødeleggende for de aller fleste, enn det er inspirerende og motiverende.
Jeg har flere ganger tidligere skrevet om denne problematikken i forbindelse med livsstilsendring. Og spesielt er det de som er svakest som sliter med målgnålet.
Det gjør ikke saken bedre når samfunnet generelt, både innen helsefag og ellers følger opp med stadig nye krav og mål som folk “bør” klare å gjennomføre.
Et eksempel er Helsedirektoratets anbefalinger om fysisk aktivitet. 150 minutter i uka og minst 10 minutter kontinuerlig aktivitet i strekk der pulsen skal opp og helst svetten frem.
Men det er altså veldig mange, og faktisk de aller fleste jeg møter som ikke klarer 1 minutt engang. Da er det lett å gi opp.
Her er altså det springende punktet i gnålet om målet.
NÅR skal fagfolk, trenere, PTer inspiratorer og coacher legge vekk det evinnelige gnålet om målet?!
Svært mange trenger altså å bli fortalt at mosjon og daglig aktivitet er mye mer enn løping, styrke, sixpack og evne til lange powerwalks.
De trenger faktisk støtte på at daglig aktivitet er det du klarer enten det er å reise seg fra stolen to ganger, gå opp trappen eller en liten tur i postkassen.
De trenger ikke jages inn i gymmen for å nå et mål der fremme.
De trenger derimot å trygges og styrkes i at alt er aktivitet og at stillesitting er det verste man gjør. Legg vekk mål som ofte aldri nåes og frem gleden ved det hver og en klarer.
Gjennom aktivitet til ny aktivitet.
Dette er ergoterapi i et nøtteskall. Det betyr enkelt at hvis man legger til rette for at folk skal bevege seg mer, ja så vil aktivitetsnivået øke. Jeg vil legge til at dette skjer uten at man tenker så mye på måloppnåelse. Med en gang man setter seg mål så får man problem med å følge opp de KRAV som følger med.
Og nettopp DEN OVERDREVNE KRAVMENTALITETEN I SAMFUNNET er problemet. Da jobber man mot seg selv hele tiden. Målet blir en stressfaktor på den veien en selv eller andre har satt for deg. Dette møter jeg daglig. Det er vondt og se at folk holder et par uker og så gir opp fordi målet ikke nås. Da er det nærmest umulig for meg å fortelle dem at livsstilsendring innebærer å være mest mulig aktiv resten av livet. Inne i deres tanker ringer en bjelle med x antall kilo reduksjon i vekt som de heller ikke nå klarte.
Tapsopplevelse er de vant til. Dette var enda et tap av måloppnåelse som ikke fungerte.
Så nå bør det bli stopp. Full stopp av å sette mål for andre. Vi er simpelthen ikke i stand til å sette realistiske mål for verken oss selv eller andre.
Vi bør stanse krava til andre og oss selv i mye større grad enn hva vi gjør i dag. Både Storbritannia og USA har anbefalt at alt teller. I Norge holder Helsedirektoratet fortsatt på en anbefaling om at man bør klare 10 minutter kontinuerlig aktivitet som gir pulsøkning. Allerede her har mange av dem som trenger det ALLER MEST gitt opp. Det kan vel ikke være meningen?
Gnålet om målet fortsetter helt sikkert, men suksess innen livsstilsendring for de aller fleste innebærer faktisk å legge vekk målene og heller konsentrere seg om mantraet at “vi gjør så godt vi kan, så ofte som vi kan”.
Først når man fjerner kravene til ulike mål, så kan man faktisk begynne å glede seg over veien til et friskere liv. Det å finne glede i å leve et aktivt liv er bedre enn å påføre seg daglig stress over alle måla som er anbefalt fra kreti og pleti.
Etter en lang periode for bare noen få år siden der fotograf foretaket mitt måtte avsluttes på grunn av sykdom, har jeg nå klart å etablere et nytt selskap. Hverdagsaktiv er nå offisielt registrert som et eget foretak.
Med meg som ballast har jeg erfaring og formell utdannelse som
Bachelor ergoterapeut 15 års erfaring med særlig fokus på nevrorehabilitering
Videreutdanning i helsefremmende og rehabiliterende arbeid med eldre
7 års erfaring som leder og trener i frisklivssentral
Mange års erfaring som leder av rehabiliteringsteam
Motiverende intervju
Helsepedagogisk kursing
Personlig trener
Kunstfotograf
Industrirørlegger
Selvstendig næringsdrivende
Diverse kurs omhandlende ergoterpi og kartlegging/analyse av aktivitet
Med dette som plattform vil foretaket kunne tilby en rekke tjenester fremover som blant annet
Coaching
Foredragsvirksomhet
Hypnoterapi
Veiledning innen livsstilsendring og trening
Bloggen hverdagsaktiv.blogg.no vil fortsatt være en portal for eget foretak og formidlingsplattform for GRATIS RÅD OG VEILEDNING og mye annet.
Egen plattform for hypnoterapeut delen av virksomheten vil også komme i 2020.
Jeg er svært stolt over å kunne presentere dette til dere som har fulgt hverdagsaktiv. Jeg vil fremover etterhvert kunne dele mye gratis tips og kunnskap om temaet hverdagsaktivitet.
Jeg brenner for å gjøre kunnskap om aktivitet tilgjengelig for alle. Det vil jeg sette all min kraft og erfaring inn på å klare gjennom bloggen.
Jeg er svært ydmyk over å klare å klatre meg selv opp igjen fra depresjon og angst. Det å klare å komme dit jeg er i dag til tross for plagene, det å klare å leve med angst og depresjon gjennom å erverve kunnskap til å takle dette, er for meg en stor mestringsopplevelse.
Jeg ser på fremtiden med et POSITIVT BLIKK og på fortiden? Hvilken fortid? Her tas kun gode minner med videre.
