Ensomme ulver

 

Noen ganger treffer jeg mennesker som av ulike årsaker kjenner på en enorm følelse av svik og utfrysing fra sin egen flokk. Ofte fordekt under speileffekter som snur all argumentasjon om hvem som har rett, mot deg. Alltid mot deg. Alt du gjør er liksom feil og det gis deg med et overbærende klapp og et slags falskt smil. Skjult i et slør av falsk omsorg eller misforstått kjærlighet. Det er da dette går ut over livskvalitet og helse.

Mange går rundt å tenker på at de aldri strekker til. At de aldri er god nok. Tanker som dette er vanligere enn man tror og selv om man innerst inne vet, og logisk sett er fullt klar over at dette er feil tenking, så er følelsen der likevel. Popper opp automatisk i hodet i tide og utide.

 

Men for noen er dette også altså et sett med tanker som er påført av andre mennesker. Enten man støtes ut fra venneflokken eller til og med sin egen familie, så er det en grusom understreking av hvor alvorlig det er å ha det slik. Der man gjennom livet faktisk blir behandlet som om man aldri er god nok. Der det gjøres blodig urett mellom søsken, familiemedlemmer, kjære og nære. Der det alltid påstås at det er din feil. At det er du som er det sorte fåret og uansett hva du gjør, sier og mener, ja så vrir familien eller andre i flokken det til din feil.

 

Det er faktisk slik for mange. Da er det ikke lenger en feiltanke om at du ikke er god nok, men en reell opplevelse av utfrysing, stigmatisering og mobbing fra dem som burde være ens nærmeste støttespillere. Der likhet og rettferdighet burde være selvsagt og der forskjell ikke ble gjort. 

 

At man aldri er god nok får man da også oppleve både i ord og gjerning. Og noen har da også levd et helt liv med slikt mot seg.

 

Men, la det være helt klart! Du er mer enn god nok!

 

Hva andre mennesker mener, sier, tenker og gjør er revnende likegyldig for om du er god nok. Du er bare mer enn god nok!

 

Andre menneskers forvridde oppfatninger om deres egen fortreffelighet og at de projiserer løgner og egne fortolkninger av virkeligheten, skal da ikke gå ut over deg?!

 

Alle som opplever dette lider. Lider av å aldri bli behandlet med rettferdighet. Lider av sorg der tap av egen familie eller andre nære relasjoner fyller livet med tristhet. Jeg har snakket med flere psykologspesialister om dette temaet og de er alle samstemte i at det noen ganger er helt nødvendig å kutte ut relasjoner som fører til psykisk skade på deg som menneske.

 

Det er vanskelig, men kanskje det er enda vanskeligere å være evig hakkekylling i en flokk som ikke liker deg? Kan hende det for noen da er bedre å gå videre?

Uansett så er det som et stort og sorgfullt tap. Erkjennelsen av å leve i en flokk der du ikke er verdt noe for flokken, er i sannhet tung å bære. Men, å leve livet ditt som sistevalget, som det sorte fåret eller rett og slett som den som aldri blir sett på som god nok, det er kanskje enda vanskeligere å tyngre..det er et tøft valg, men noen ganger nødvendig. Av og til er valget om å løpe uten flokken, naturens måte å si fra om at ensomheten som følger er midlertidig. At det å løpe alene blir litt som Janis Joplin sang “Freedom is just another word for nothing left to loose”

 

Og tro meg. Når man løper så ser man. Når man beveger seg videre, så møter man livet. Når man reiser fra noe så møter man alltid nye flokker, eller man har andre flokker som mer enn gjerne vil ha deg. Bry seg. Gi av sin trygghet og kjærlighet. Gi deg respekt og verdi. Gi deg det du har manglet.

Det finnes alltid en flokk. Ensomme ulver er også verdifulle.

 

Hvis du har meninger om dette så legg gjerne igjen en kommentar under her.

 

Aldri god nok?

 

Aldri god nok. En følelse mange går rundt med og som ødelegger livsglede og kan føre til kroniske sykdommer.

Mange går rundt å føler at de ikke er god nok. Noen av dem jeg har møtt har gått et helt liv med opplevelsen av å aldri strekke til. Aldri være god nok. Alltid være uten verdi. 

 

Det finnes selvsagt mange grader av dette, fra det helt overveldende og livsødeleggende, til det mer subtile og noe som dukker opp av og til.

 

Uansett hva vi opplever inne i de ulike graderingene er det vondt. Så utrolig vondt på så utrolig mange måter.

 

Ofte så tildeles også denne vonde følelsen av ens egne. Sine aller nærmeste. Dem som skulle gjøre alt for å gi deg verdi og støtte i livet. Det gjør følelsene rundt dette ekstra tunge og vanskelige. Og siden det ofte er ens nærmeste så er det også veldig vanskelig å ta det opp med dem. Fortelle hvordan en føler det.

 

Det er veldig lett å gå rundt med dårlig samvittighet også. Konstant unntakstilstand i kropp og sinn der man grubler seg sykere om hva man selv kunne gjort annerledes. Hva man selv burde gjort for å bli likt. For å bli godtatt. For å være god nok. 

 

Så har man det gående da, med et sinn i sorg og depresjon og en kropp som gir utallige symptomer på å ikke ha det bra. Kroniske smerter, mage og tarmproblemer, muskel og skjelettlidelser, energitap, hodepiner og mye annet. Psykosomatiske årsaker kaller legen det og sykmelder i lange baner. Enda en bekreftelse på at man ikke er god nok.

 

Men, man er da god nok? Eller?

 

Har man lov til det da?

 

Har man lov til å føle seg verdsatt? Er ikke det vår egen feil? Er ikke tårene våre kun krokodilletårer? Hvem faen tror vi at vi er? Sytepaver? Det er vel det vi er?

 

Eller?

 

Det finnes mer enn 8 milliarder mennesker i denne verden. Og vet du? Samtlige av dem er god nok. Mer enn god nok til og med. Alle har lik verdi. Absolutt alle. Du og jeg også. Mer enn god nok og med lik verdi alle som en.

 

Hva andre mennesker mener om oss er revnende likegyldig. Hvilken verdi andre mennesker gir oss er også meningsløst likegyldig.  De fleste mennesker mener noe om så mye. Det kan vi gjøre lite med. Men hva de mener om oss skal heller ikke definere hvilken verdi vi har eller hvilken verdi vi setter på oss selv.

 

Vi setter oftest vår egen verdi til lav fordi vi ikke tar hensyn til oss selv. Men når alle mennesker har lik verdi, hvordan kan vi da sette oss selv lavere? Det er da ikke verken riktig eller særlig bærekraftig. Vi setter inn feilinformasjon i hjernen vår som til syvende og sist gir oss negative og automatiserte  tankemønstre.

 

Når hjernen vår får øvd nok på feilinformasjon som du gir den, vil den også bli god på å kjøre disse mønstrene. Det vi øver ofte på blir vi god på. Da er det riktig å øve på det som er rett. Ikke det som er feil.

 

Så øv på å tenke deg høyest mulig i verdi. Fordi det er rett informasjon. Øv på å tenke at du er mer enn god nok, lik alle de andre 8 milliarder mennesker på kloden. Øv deg på et tankemønster som er bærekraftig fordi det gir deg bedre hverdager og sunnere netter.

Og du, det er fullt mulig!

 

Vennlig hilsen Willy Marthinussen Hypnoterapeut og livscoach Øygarden Senter for Klinisk Hypnose 

 

 

Du skal få en dag i mårå…

Reklame | Øygarden Senter for Klinisk Hypnose

Hverdagsaktiv

 

Du skal få en dag i mårå…

 

Som rein og ubrukt står…

Denne teksten av Alf Prøysen kan stå som et lite utropstegn for endringer som jeg selv tenker å gjøre noe med i 2021.

Så hvorfor gjør man egentlig endringer? Kan det være at man er såpass misfornøyd med tilværelsen at man stadig vekk ønsker å strekke seg mot et eller annet? Kanskje dette et eller annet ikke kommer? Ever, liksom?

Hvorfor fortsetter vi å jage etter et Eldorado som i det store og det hele aldri kan oppnås?

Jeg selv har også jaget etter noe jeg trodde jeg kunne forbedre meg på. Og som regel har det vært veldig store mål jeg har satt meg. Og dertil også veldig store tapsopplevelser når jeg hver eneste gang har gått på en smell. «Men, du må jo sette deg delmål!» Sier ekspertene. Tro meg, det har jeg da også gjort. Men dager, uker måneder og år har blitt til et stort og ensidig fokus på mål. Mål ditt og delmål datt!

Vel, hva med å gi faen i alle disse målene. Gjennom et langt liv har jeg da for pokker ikke gjort annet enn å strekke meg etter mål som aldri forsvinner. Mål som aldri blir til noe annet enn stressfylte veier til et eldorado som ligger et eller annet sted bak en evig tåke. Er det rart man går rundt med et evig stress i kropp og sinn?

Det var først da jeg gav opp å sette meg mål at jeg faktisk begynte å oppnå noe. Jeg bestemte meg for å gjøre et lite eksperiment, nemlig å kun fokusere på å ha det godt, unngå stress og samtidig være aktiv og sunn så ofte som mulig. Uten å ha tidspunkt, delmål og hovedmål hengene over meg som truende knyttnever som stadig vekk gav en på trynet når jeg av ulike årsaker ikke fikk til det jeg prøvde på. Og det virket!

Å endre mitt eget mindset med tanke på å nyte livet på en sunn og aktiv måte, og det å kun fokusere på ro og aksept for at jeg lever i øyeblikkene og ikke i verken fortid eller fremtid, gjorde at mine dager nå er fylt med en ro og en fred som jeg ikke har kjent på tidligere. Og det kjennes faen så godt ut!

Ut med både delmål og hovedmål! Finn roen og lev i nuet. Så blir det kanskje blanke ark og fargestifter til flere. Tegn dine nye bilder på en måte som skaper fred og kreativ utvikling og ikke forsøk å nå alle disse målene som forsøker å gi deg oppskrift på såkalt vellykkethet.

Og om du trenger hjelp til å endre ditt mindset så anbefaler jeg å sjekke ut Hypnoterapi, livscoaching fra meg på vårt nettsted:

www.oygardensenterforkliniskhypnose.no

 

Helsehemmende eller helsefremmende?

 

Med dette innlegget ønsker jeg å sette fokus på noe som jeg mener vi muligens glemmer litt i dagens økonomistyrte og metodebaserte tilnærming til et velfungerende helsevesen. Kan det tenkes at vi i dagens helsevesen er så til de grader styrt av systemtenkning at det går på bekostning av evnen til å være menneskelig, kreativ, innovativ og effektiv?

Er systemet blitt helsehemmende i stedet for helsefremmende?

For rundt regnet trettifem år siden jobbet jeg som rørlegger på et større skipsverft i Bergen. Her fikk vi stadig vekk inn båter som av ulike grunner hadde behov for vedlikehold og reperasjoner. Som regel hadde vi svært dårlig tid til å skifte deler og ordne nødvendige små og store ting. Rederiene tapte penger for hvert minutt båten ikke var i drift og dette gikk ut over inntjeningen til verftet.

 

Vi som arbeidet på gulvet med disse tingene, lærte fort å leve etter et viktig prinsipp som i ettertiden har blitt, og er et eget utrykk i det norske språket, nemlig det å «fuske i faget». Dette kan selvsagt tolkes dithen om at vi gjorde en dårlig og lite kvalitetsmessig jobb, men betyr faktisk noe helt annet. Dette betyr at man er i stand til å finne gode og kreative løsninger for de ulike problemer som oppstår.

For å ta et praktisk eksempel:

Hurtigruten kom en gang inn til en hastejobb som innebar nødvendige utskiftninger av rør. Vi hadde svært dårlig tid, men vi klarte å skifte det som var livssviktig for trygg seilas og drift. Imidlertid så var det et vannrør som hadde en lekkasje der en tynn vannstråle sprutet ut vann. Vi hadde ikke tid til å skifte røret så en eldre og erfaren rørlegger fant frem en dor og kakket denne midt i hullet. Lekkasjen stoppet og vi tok mål av røret for å lage dette klart til neste gang båten kom inn. En dor er altså for dem som ikke vet det, en slags spiss jernbolt som man kan lage små merker i stål og jern med. Det å kakke denne spissen inn i et lite hull vil få jernet i røret til å tette seg til.

Det man kan lære av en slik historie er selvsagt at man kommer svært langt ved å evne å være kreativ og noen ganger finne utradisjonelle løsninger på ulike problemer. Det er ikke beskrevet i noen bøker det å kunne fuske i faget, men det er ofte på denne måten man løser ulike ting man ellers ikke ville fått til.

Så hva har dette med helsevesenet å gjøre?

Dagens helsevesen i Norge er i verdensklasse, er det ikke?

Det er i alle fall hevet over enhver tvil etter min oppfatning, at akuttmedisin, diagnostisering og behandling ellers, er i verdensklasse. Det finnes så utrolig mange dyktige mennesker der ute på så utrolig mange ulike fagfelt at vi ikke burde være bekymret.

Nå, hvis vi går litt tilbake til hurtigruten. I nittini av hundre tilfeller ville verftet skiftet røret med et akkurat likt rør før skipet reiste. Rederiet hadde tapt penger, verftet hadde tapt penger og 12 måneder senere ville hurtigruten igjen måttet komme innom for å bytte røret. Vi som jobbet med denne saken fikk overbevist rederiet om at dette holdt til båten kom innom igjen neste gang og at det ikke var fare for liv og helse eller drift. Vi lagde nytt rør, men denne gangen i kobbernikkel. Dette var litt dyrere, men holdt i minst 10 år. Rederiet tapte ikke penger, verftet tjente penger, arbeiderne fikk skryt for kreativitet og forebyggende tenking og til syvende og sist så brukte hurtigruten mye mindre tid og penger da røret holdt mye lenger.

Hva kan vi i helsevesenet lære av en slik historie?

Selvsagt at ting aldri er statiske. Ei heller vil man komme særlig langt med å ha et mekanisk og rigid styresett der protokoll alltid skal følges. Man kan også lære at ved å forebygge så kommer man ofte mye lenger, mye billigere og med mer fornøyde pasienter enn ved å kun tenke reparasjon og kompensasjon. Dette vet de aller fleste i helsevesenet om. Likevel, kan det være slik at virkeligheten er noe annerledes? Kan det tenkes at økonomi, manglende tverrfaglighet i benyttet kompetanse hos systemledere og systemutviklere faktisk har fjernet beste praksis? Gjort helsearbeidere til fabrikkarbeidere som sitter ved et samlebånd og kompenserer, symptombehandler og dermed får pasientene inn igjen til ny reparasjon etter kort tid? I stedet for å forebygge på en slik måte at det går lang tid før man kommer inn igjen til ny behandling?

Kan det tenkes at systemet er blitt så økonomifokusert at de menneskelige verktøyene som vi har er blitt skjøvet til side? Er kreativitet et skjellsord i dagens helsevesen? Er det slik at all forskning og vitenskap skal definere beste praksis?

I all hovedsak så må det selvsagt være slik at man har et vitenskapelig grunnlag til det man gjør. Hvis vi skulle lagt medisin og helse til synsing og kvasivitenskapelige metoder, ja så hadde vi vært ille ute. Men, kanskje det burde finnes en slags mellomting? Kanskje det burde vært rom for mer forebygging og kreativitet? Kan det være slik at vi i dagens systemer er blitt så mekaniske og systemstyrte at vi ikke evner å bruke våre menneskelige egenskaper, nemlig våre empatiske varme hender, våre ord og vår evne til å gi trøst? Er det slik at tiden vi burde brukt til kreativ planlegging og forebyggende tiltak skal skyves vekk da det er langt enklere og billigere der og da å kompensere og reparere symptomer?

Som rørlegger var jeg opptatt av å få gjort best mulig jobb. Som terapeut er det akkurat det samme. Mangelen på kreativitet i helsevesenet og rom for en type praksis som retter fokus mot mestring, forebygging og empowerment, altså legge til rette for at pasienter blir trygg og selvhjulpen, er i dag mye større enn når jeg begynte i helsevesenet for femten år siden. Det er selvsagt også mye som er blitt bedre, men også lengre ventelister. Vi evner kanskje ikke lenger å finne frem en dor, lage rørene i kobbernikkel, planlegge for fremtiden og dermed få en praksis der menneskers individuelle behov brukes i samråd med alle de flotte verktøyene vi tross alt har.

Kan det derfor tenkes at hvis systemet styres av en smal kompetanse, som i gjennomgående en faglig gruppe, farges av denne kompetansen? Kan det tenkes at økonomer, systemutviklere og enkeltfaglige grupper dominerer helsevesenets ledelse i så stor grad at tverrfaglighet, forebyggende tiltak og evne til å tenke utenfor egen boks, forsvinner?

La meg ta et eksempel til:

På samme store verft som tidligere nevnt, fikk vi et oppdrag der vi skulle bygge mannskapsdusjer til en kjent skute. Her var det selvagt mange ulike håndtverkerkere som gjorde sitt daglige arbeid med stolthet. Mange av dem hadde over førti års erfaring, mens andre igjen var unge jyplinger. Jeg selv var en ung jypling den gangen. Felles for oss unge var at vi alltid ble hørt og våre forslag ble diskutert og ofte implementert i daglig jobb. Dette fordi vi brakte ny kunnskap inn til felleskapet og så lenge vi tjente penger og gjorde klientene fornøyde, ja så fikk vi ros, ikke ris.

I dette tilfelle hadde verftet ansatt en ingeniør som kom rett fra skolebenken. Han visste selvsagt hvordan dette skulle gjøres etter plantegningen. Det var en dyktig ingeniør, men han hadde aldri vært i praktisk virke. Med andre ord, han visste ikke hvordan man «fusker i faget». Han var meget bestemt da han pekte ut hvor sluken i dørken skulle være. På en slik båt innebærer dette å brenne tolv hull i tykke stålplater. Et hull for hver dusj.

Platearbeiderne protesterte da dette ikke ville gå på grunn av at dusjveggene kom oppå sluken. Dette fordi rørleggerne og elektrikerne samt de som skulle legge isolasjon ikke kunne komme til riktig. Ingeniøren sto på sitt da dette selvsagt var riktig ut i fra boken, eller plantegningen om man vil. Hullene ble brent og for å gjøre en lang historie kort, så kostet dette verftet uhorvelig mye penger. Dette fordi en leder ikke var villig til å bruke tverrfaglig kunnskap som ikke står skrevet om i en bok. Erfaring som i løpet av en mannsalder var tilegnet seg og som vi i dag ville kalt for godt håndverk som man ikke kan lese seg til, men som man må erfare. Og til og med erfare i samspill med klient og andre faggrupper. Evnet man ikke dette, ja så var man ikke lenge i arbeidet.

Kan det tenkes at det i helsevesenet er litt slik? Mange av dem som arbeider i helsevesenet forteller meg om ingeniører som i dette eksempelet. Forteller meg om enfaglige systemutviklere som definerer hvordan platearbeiderne må brenne hull til sluker selv om hullet er malplassert og vil føre til problemer for verft og rederi både på kort og lang sikt.

Av og til lurer jeg litt på om alle disse «Ingeniørene» som egentlig er der for å skape gode tverrfaglige systemer som skal være helsefremmende, egentlig skaper så mye mekaniske og byråkratiske systemer at det i stedet blir helsehemmende.

Man glemmer kanskje litt prinsippet om at det enkleste ofte er det beste og at gode håndverkere med erfaring fra ulike deler av «livet» er dem som kanskje best forstår hvor sluken skal plasseres. Og da i samspill med andre håndverkere og de ulike deler et skip faktisk har. Legene sier det ofte slik at når mesteparten av deres tid går med på å dokumentere, skrive og delta på møter som egentlig ikke angår dem, så fins det ikke tid igjen til pasientbehandling, diagnostisering og forebyggende samtale. Men de er nødt, fordi en ingeniør oppe i systemet har bestemt at slik er det. Det står i boken.

Vi som arbeider som terapeuter, vet hvordan en hjerne kan fungere. Ofte henviser vi til hjernens evne til å reorgansiere seg selv. Hjernen har en egen evne til å lære, utvikles og formes. Den har evne til å være kreativ, metodisk og menneskelig i form av å gi og motta følelser. Dette kalles for plastisitet. Kan det tenkes at vi burde forme våre systemer etter slike prinsipp? Om man kobler ut deler av hjernen så vil enkelte ting ikke virke. Lar man kun vår bevisste del av hjernen være bestemmende for hvordan vi utfører arbeidet, ja så vil vår ubevisste del av hjernen som tross alt inneholder 95% av vår totale kapasitet ligge ubrukt.

Er det slik vi skal bruke den såkalte boken? Er det slik vi vil ha et velfungerende system? Er det slik at jo mer systemtenkning vi har, jo bedre er det? Er det slik at byråkrati skal gå foran beste praksis? Gå foran godt håndverk?

Vi bør kanskje passe oss vel for å sjalte ut gode håndverkere med kreative evner. Evnen til å benytte erfaring og fornuft i tillegg til den såkalte boken. Håndverkere som kan se flere sider av samme sak og faktisk være i stand til å finne løsninger som lar skip bli sjøsatt med gode seileregenskaper og ikke bare skapt av plantegninger som går i oppløsning bare det blåser litt.

Gode håndverkere har frihet til å være kreativ og løsningfokusert. Gode håndverkere lar ikke systemet komme i veien for beste praksis, men lar omstendighetene være styrende for utøvelsen av godt håndverk. Systemet bør kanskje derfor legge bedre til rette for at håndverkere får utføre sitt fag på best mulig måte og ikke la systemet være til hinder for et godt utført arbeid.

Noen ganger tenker jeg over hvor mye av min tid som går med til administrative oppgaver i stedet for pasientkontakt. En del er av dette er helt nødvendig for å sikre kvalitet, men mer og mer blir administrasjon som er helt bortkastet og unødvendig i det store og hele. Kanskje en eller annen ingeniør et sted har funnet ut at det er en god ting å bruke tiden på systemet og ikke på håndverket?

I så fall burde det kanskje vært motsatt, eller hva?

 

 

 

 

Sykemeldt med god samvittighet

 

Hei alle fine folk!

Jeg har tidligere skrevet mye om det å være usynlig syk og det stigmaet mange opplever når livet og hverdagen fylles med begrensninger.

Ofte er det mye verre å møte samfunnets holdninger enn det å være syk. Og faktum er at særlig psykisk sykdom og kroniske smertetilstander er gjenstand for mange skjeve blikk fra omgivelsene våre. Til tross for et nødvendig og sterkt fokus på psykiske lidelser siste årene, har vi fortsatt en vei å gå for å se sykemeldte mennesker i aktivitet som noe nødvendig og fint.

Alle med kroniske sykdommer i dette landet har også en psyke. Og omgivelsene våre har en fordømt plikt til å anerkjenne våre omgivelser, medmennesker, kollegaer, venner og familie som sliter.

Det burde i 2020 ikke komme som en overraskelse for folk at lystbetonte aktiviteter er både middel og mål for å gjøre hverdagen lettere for dem som sliter. Baksnakking og handling som utsetter denne bedringen i et sykdomsforløp har ingenting i et moderne samfunn å gjøre.

Jeg er imidlertid ikke sikker på at veien til forståelse, aksept og fremming av menneskers måte å takle egen sykdom på, er særlig kort. Samfunnet i dag er etter min mening, definitivt i ferd med å gjøre kronikere og sykemeldte i mindre stand til å bli bedre, eller å kunne ha gode rehabiliteringsforløp. Til tross for økt fokus på blandt annet psykisk sykdom i samfunnet, ja så synker ikke antallet mennesker som tar sitt eget liv. Som vanlig med politiske intensjoner, så er det ofte bare ord. Det er sagt at vi nå skal ha en nullvisjon om antall selvmord i Norge, men midlene til konkrete tiltak står ikke i stil til lidelsene som påføres mennesker lokalt. Fortsatt leser vi om alvorlig syke mennesker som ikke verken får tidlig nok hjelp eller ivaretas helhetlig av helsevesenet og som dermed i verste fall bidrar til både draps og selvdrapsstatistikken.

Alle i arbeid er et fint mål, men når man ikke ser at det finnes ulike sykdommer, tilstander og menneskers egne unike opplevelser av dette, så kan ikke man lage standardiserte og generelle forløp. Spesielt ikke med pisk.

Kronikere i Norge koster samfunnet enorme summer hvert år. Skal tro hva man ville spart samfunnet for ved å gi respekt, empati og forståelse i sine unike rehabiliteringsforløp. Aksept for at hvert menneske opplever sin egen sykdom ulikt enn alle andre, empati slik at sykdomstilstander ikke blir verre eller leder til psykisk uhelse i tillegg, og forståelse for det gullstandarden i all forskning viser at virker, nemlig at aktivitet, lystbetonte opplevelser og invitasjoner til aktiv deltakelse i sosiale eventer leder til bedre helse og tilbakeføring til arbeidslivet.

Og folkens, uhelse, usynlig sykdom, kroniske lidelser, selvdrap og psykisk sykdom er ikke en og en enkeltsykdom, men snarere sykdommer som oftest henger sammen med hverandre i en klase med symptomer og oppleves som at en får alt på en gang.

Og det begynner ofte med en sykemelding, stigmatisering og slenge med leppa i uforstand kan føre det videre til langtidssykemelding og til sist til ødelagte liv.

Vi alle burde hylle dem som løper på fjellet, deltar i sosiale interaksjoner, reiser og opplever gode og positive ting som gir mestring. For det er dette som fører til bedring. Det er dette som forebygger funksjonsfall. Det er dette som ivaretar bedre psykisk helse og dermed forebygger behovet for ytterligere helsehjelp. Det er kun forebygging hånd i hånd med empati, forståelse og tiltak for å gi akutt og nok helsehjelp av  ikke kompenserende art som gir samfunnsmessige og personlige gevinster for A/S Norge og den enkelte som sliter.

Samfunnet er i dag etter min oppfatning både for kaldt og platonisk i sin tilnærming til kronikere og andre som sliter med sykdom. Det lages standardiserte forløp, men midler til enkelttiltak som skal og bør være individuelle og tilpasset personen som er syk, følger sjeldent med.

Så min bønn til politikere, medmennesker og dem som sitter i systemet som skal ivareta god helse, legger mye mer innsats og midler inn på forebyggende tiltak mot enkeltindividet og dennes omgivelser, enn standardiserte pakkeforløp der  nok midler synes å være et fremmedord. Nei til det som nå synes å være et mekanisert helsevesen der kompenserende tiltak kun skjuler symptomer og ikke egentlig bedrer den enkeltes individuelle behov for å komme tilbake i det som er en bedre hverdag.

Vi har alle en fordømt plikt til å løfte våre medmennesker opp, ikke trykke dem ned. Det gjør vi aller best ved å forebygge uhelse, ikke hjelpe dem inn i videre sykdom ved manglende forståelse, manglende empati og for mange krav i et standardisert opplegg som sjeldent tar hensyn til menneskers unike egenart i alt og ett.

Så til deg som av ulike grunner blir sykemeldt. Vær aktiv, motivert og deltakende i ditt eget liv med den aller største selvfølgelighet. Ditt liv betyr mer enn hva andre mener og tror om hvem, hva og hvorfor.

 

 

 

 

Rensing av sosiale medier

Reklame | Øygarden Senter for Klinisk Hypnose

 

Hei alle fine folk!

Da var det på tide å formidle noen få, men positive ord i dagen.

Jeg er omtrent halveis inn i ferien fra jobben min som Ergoterapeut i kommunen, men i full sving med jobben som Hypnoterapeut og EFT terapeut i eget foretak. Her har det det vært fullt opp å gjøre. Svært mange har hørt om meg nå og de resultatene jeg har hatt, spesielt på smertekontroll og følelsesmessige vansker. Det er jo svært hyggelig og gjør meg utrolig glad. Og selvsagt er det mye administrativt arbeid, men som en klok person en gang sa: ” If you find a job you love, you will never have to work again”.

Og det er sant!

Sommeren har vært formidabel i vekst på det profesjonelle plan, men det har da også blitt tid til litt fred i min kropp og ro i mitt sinn.

Mye av grunnen til at jeg har det bra er evnen til å bruke hypnose på meg selv. Selvhypnose hjelper meg å sove godt. Søvn er svært viktig for vår helsemessige tilstand og ikke minst for vår psyke. Det er om natten vi renser ut dagens uro og tanker. Sorter og rydder i rotet på en måte.

Men også evnen til å fjerne alle negative vibber som ustanselig pøses mot oss i livet. Mange mennesker har en utpreget hang til å fore oss positive mennesker med uro og støy. Løgner, sladder, baksnakking, mobbing, svindel og lureri, virker å være deres agenda når de turer frem for å skade positiviteten til andre mennesker.

Før gikk jeg selv rett i denne fellen og lot meg rive ned. Dette gjorde meg syk som mange av dere vet.

Nå, og ved hjelp av hypnose, har jeg aktivt valgt p stenge ned alle kanaler inn i mitt liv som tidligere har gitt meg angst, depresjon og usikkerhet.

Det første jeg gjorde var å ta noen praktiske grep. Jeg fjernet alt negativt på alle sosiale medier. Grupper og sider som irriterte meg eller gjorde meg trist og lei , ble fjernet.

Og FOR EN BEFRIELSE!

Mange grupper er gjennomsyret av negativitet og kunnskapsløshet, til tross for at hensikten i utgangspunktet skal være god. Det var en fysisk og psykisk lettelse å fjerne dette for godt.

Og det aller viktigste var å fjerne personer i livet som stod for en utelukkende falsk, løgnaktig og negativ holdning. Jeg stengte aktivt ned strømmen deres av tullvas og negativitet.

Umiddelbart fikk jeg en ny og bedre opplevelse av sosiale medier. Alle de mange POSITIVE sidene kom mye bedre frem. Alle burde rense sine sosiale medier og liv innimellom. Vi trenger ikke å omgi oss med negativitet og mennesker som påvirker oss negativt.

Og via selvhypnose og EFT så har altså sinnet mitt blitt et mye bedre og roligere sted å være når jeg lukker øynene.

Et oppgjør med sine omgivelser enten det er personer, sosiale medier, nyheter og tv kanaler, åndelige oppgjør eller hva det enn er, anbefales på det sterkeste!

Terapi er en samtale mellom mennesker som i felleskap søker å finne løsninger på et eller flere problemer. Raske og enkle løsninger har sjeldent varige resultater. Terapi er en prosess der man ikke bare bruker hypnoterapi og EFT som quickfix, selv om det ofte virker svært raskt. Terapi er som et løp. Man løper ikke 5 kilometer for å gi seg etter 4 00 meter. Derfor bør man velge terapeuter som har kunnskap og erfaring med å løpe hele distanser. Å bygge et hus krever en god grunnmur. Da nytter det ikke med å bare sette opp en fin fasade.

Sjekk forøvrig min side her for å se hvilke tilbud jeg gir:

Jeg ønsker dere alle en strålende dag.

Willy

 

 

 

 

 

Where your focus goes, your energy flows

 

Hei alle fine folk! Nå er det atter vår og 17 Mai er blitt til 18 Mai. Sommerfølelse, venner, utepils, glede latter, festivaler med en meters avstand, og mye annet moro skal prege dagene og ukene fremover. For noen. For noen er det nemlig ikke slik.

 

Noen vil se frem til enda en lysere årstid, der mørket og ensomheten preger dager som netter. For noen er det slik at forventningene om noe spennende og gledelig, er byttet ut med angst og depresjon. Angst for å måtte møte det som før var venner, kollegaer, familie eller whatever. Og en stor mørk overveldende tristhet fordi man ikke klarer å møte dem. En vond og negativ spiral nedover til dypeste mørke følelser.

 

Uansett hva man gjør så er det tilsynelatende ikke noe som kan ta vekk denne dype tristheten. Denne følelsen av ensomhet. Denne mangelen på sosial glede. Tilsynelatende.

 

For det finnes selvsagt løsninger. For mange vil det ta tid, men det finnes alltid en løsning. Det høres sikkert utrolig ut, og for noen bent frem irriterende når jeg sier det, for man har jo prøvd ALT!  Og INGENTING FUNKER!

Jeg sier ikke at det er lett på noen måte, men hvis man fortsetter å fortelle seg selv at alt er prøvd og ingenting virker, ja så blir det vel slik? Eller?

 

Et uttrykk jeg selv får mer lys av, er uttrykket

 

 “Where the focus goes, your energy flows”.

 

Og med dette menes selvsagt at det du fokuserer på blir det du bruker mest energi på. Så hvorfor ikke slutte å fortelle deg selv løgner om at du har prøvd alt? Det har du nemlig ikke. Det har ingen på denne jorden.

 

 Jeg skal ikke fortelle deg hvordan du skal og bør fylle ditt mørke med mer lys, men jeg kan fortelle deg at det kan være lurt å legge vekk etablerte negative sannheter du har overbevist deg selv om. 

En vanlig slik “sannhet” er at INGEN liker deg.

Hva vet du om det? Har alle sagt det? Har du da snakket med alle som er rundt deg i norges land? Sannsynligvis ikke.

 

For mange er det jo et faktum at man blir og har blitt mobbet, mislikt, misforstått, fryst ut, oversett, forbigått, men derfra å påstå at INGEN liker en, det er å ta litt hardt i. Jeg har som du også møtt mange svært hyggelige mennesker i livet som ÅPENBART har likt meg. Det har GARANTERT du også.

 

Where your focus goes, your energy flows blir med ett mye viktigere hvis man innser at alt fælt i denne verden IKKE er din eller min feil. Og det faktum at alle mennesker inklusive deg selv gjør feil, gjør at vi mennesker faktisk er, ja nettopp, mennesker.

 

Husk på at for å kunne se litt lysere på hverdagen så ligger de beste løsningene inne i deg selv. Man må kanskje famle litt i mørket innimellom, men tilslutt så finner man en dimmer. Og da å slå på lyset ved å langsomt lyse opp ditt eget indre rom, er ofte det beste.

 

La denne nye dagen i dag bli en dag der lyset fra våren slippes inn i deg selv. Der fortidens mørke slipper taket. Kanskje kan du til og med begynne å smile litt, i det du fornemmer at livet er fylt med øyeblikk der du kontrollerer dimmeren i deg selv. Husk at where the focus goes, the energy flows!

 

Ta en lykkepille og ring meg på Mandag

 

Nasjonal dødsårsaksregister for 2018 viser det at i alt ble begått 674 selvmord her i landet. Av disse var det 202 kvinner og hele 472 menn.

Dette tallet har vært stigende de siste årene og har ikke vært så høyt siden 1988 til 1991. Den største økningen ser vi blant menn siden 2017 til 2018, en økning på 17,4%. I tillegg har det aldri vært så mange kvinner som har tatt sitt eget liv. Noen gang!

Dette er tallene. Dette er krisen. Dette er dagens Norge.

Mens helsevesenet blir stadig bedre i følge mange, der økt kompetanse er i vinden som aldri før, der det aldri har vært flere med både master, doktorgrader og høy utdannelse og faglig kompetanse. Der det pøses på med midler til videreutdanninger, etterutdanninger og ja, Gud vet hva, har altså man ikke nådd frem til å forhindre at så mange tar sitt eget liv. Hva pokker skjer?

Man trenger muligens å stoppe opp litt. Kanskje et ørlite realitetsorienterende og selvransakende blikk på seg selv er det som trengs i helsevesenet? Ja det finnes tonnevis av kompetanse, men finnes det noe så enkelt som evne til å lytte? Ikke bare evne til å lytte muligens, men også evne til å være der for dem som sliter, lytte på dem og forstå at kunnskap betyr ikke dritt hvis du ikke kan gi litt av hjertet ditt?

Helsevesenet er etter min mening delvis blitt til et mekanisert og i mange tilfeller ufølsomt maskineri. Som system altså, ikke som det den enkelte gir. Det er mange som er svært dyktige og gir av seg selv ofte mer enn det som kreves og ut over det som er gitt retningslinjer for. Det er bare ikke tid til å nå alle. Det er ikke alle som kan prioriteres på grunn av manglende ressurser og man har kanskje da lett for å havne i en situasjon der «ta en lykkepille og ring meg på Mandag», blir en stadig oftere frase personer som har det vanskelig møter.

Man skal vite at de gode hjelperne finnes der ute. Noen ganger må man dessverre bare lete litt etter dem. Så aldri gi opp. Jeg selv gav ikke opp og livet er nå smilende og lyst. Men man skal jo ikke oppleve at man må lete etter forståelse, skal man? Er det slik det er? Er det slik vi vil ha det?

Mange opplever at de ikke blir tatt på alvor når de møter helsevesenet. Jeg har selv erfaring med å møte et helsevesen som mer enn gjerne vil, men ikke aner hvordan man får det til. Jeg er en av dem som tidligere har møtt veggen. Etter kontakt med fastlege som sendte meg videre til en høyt utdannet psykolog, ble det etter å ha ventet i nesten 6 måneder endelig min tur. Det som møtte meg var sjokkerende. En uinteressert og tidvis bablende psykolog som kikket mer på klokken enn på innholdet i samtalen. Dette gjorde meg dårligere. Samtalen bar preg av å være et manus som hun hadde pugget på skolen. Jeg skylder å nevne at dette var en anerkjent og mye brukt fagperson.

Mye faglig kunnskap kan aldri erstatte et annet menneskes GENUINE interesse og forståelse av slike problemer. Det er heller ikke nok med et genuint ønske om å hjelpe hvis du som behandler ikke ANER hvordan livet er. Det å bli møtt av slike, samt deres åpenbare manglende erfaringsbaserte kunnskap om selve livet, er for mange et videre dytt mot avgrunnen. Mennesker og da særlig menn trenger å bli møtt av noen som forstår, som har sammenligningsgrunnlag å formidle og som ser deg. Ingen trenger å bli møtt med bablende analyser av ens indre tankegods, når det enkleste ofte er det beste. Man trenger å bli sett, hørt og forstått. Man trenger konkrete råd og hjelp til å finne seg selv igjen. Sin selvrespekt og sin indre stemme som snakker positivt om en selv. Ikke psykologer og andre i helsevesenet som ikke har tid eller interesse av annet enn å høre sin egen velutdannede stemme.

Symptomfokuset i det Norske helsevesenet er skremmende når vi setter det opp mot psykisk sykdom. Man må etter min mening ha et veldig mye større fokus på forebygging, samt adekvat behandling av ÅRSAKER i stedet for kun å dempe symptomene. Og når vi snakker om å behandle årsaker, ja så trenger vi behandlere med livsforståelse og evne til menneskelig innsikt mer enn doktorgrader og master innen ditt og datt, selv om basiskunnskap også er svært viktig.

Vi er knallgode på akuttmedisin, men når akuttfaser er over, ja så svikter det for ofte. Da overlates man til det som for ofte er et helsesystem uten evne til å gå tilbake til årsakene på enkeltpersoners egne premisser. Man ender for ofte opp med «Ta en lykkepille og ring meg på Mandag». For svært mange kjennes dette ut som nok et slag fra livet. Et svik fra dem man håpet skulle hjelpe. Et svik som får særlig menn til å lukke seg enda mer. Dette er ikke mine ord, men uttalelser jeg selv har hørt fra mennesker jeg har snakket med og som har møtt et helsevesen som ikke har peiling på HVORDAN de skal prate med sårbare mennesker med psykiske lidelser.

Det hjelper lite å skilte med doktorgrad og master, hvis pasienten blir dårligere fordi man ble møtt av personell som ikke visste HVORDAN man skal snakke med andre mennesker. Det hjelper lite å forstå alle slags aspekter og mekanismer rundt psykiske lidelser hvis evnen til menneskelig relasjon eller evne til samtale på andres premisser IKKE eksisterer.

For mange føles det som en evig runddans i systemet. En runddans som gjør folk sykere, ikke friskere. Det er synd at helsevesenet etter min oppfatning er kommet inn i et spor som er for mekanisert, økonomistyrt og for lite personlig. Det er i alle fall det jeg hører fra menn og kvinner som sliter. «Det er ingen vits i å ta kontakt», sier dem. «Man får bare en venteliste slengt mot seg», sier dem. «De forsto aldri hva jeg mente», sier dem.

Selv opplevde jeg å bli møtt på nøyaktig samme måte. Så da gikk jeg fra å være en synlig mann til en usynlig mann. Det er da også hvorfor menn ofte ikke åpner seg. Blir man oversett, ja så blir man usynlig. Stille. Blir man ikke hørt eller forstått, eller det som verre er, bli møtt med ignoranse og manglende evne til å lytte, ja så er det oppskriften på stillhet. Usynlighet. Det er oppskriften på en lukket munn der vi burde og skulle hatt åpenhet. Det å forstå at åpenhet er en viktig nøkkel for å bryte tausheten, er livsviktig. Det å rette kritikk og meninger mot det som ikke fungerer er livsviktig. Det å gjøre psykiske lidelser synlige, er livsviktig.

Jeg skal glatt innrømme det at jeg selv er redd for å snakke. Jeg selv er redd for å kritisere et system som jeg selv er en del av. Jeg har opplevd hvordan slikt blir mottatt. Det er ikke pent. Jeg er redd. Det kan jeg godt være ærlig om.

Det å ytre sine meninger er for meg åpenhet. Åpenhet om, og diskusjoner rundt dette temaet bør være en naturlig del av det samfunnet vi lever i. Kun da kan folk få endring. Kun da kan vi belyse HVORFOR statistikken er slik den er og stigende. Kun da kan vi faktisk få satt åpenhet på dagsorden. Kun da kan vi få stemmer ut der som bygger TILLIT til dem som sliter. Kun da kan stemmer som taler systemet imot der systemet ikke fungerer godt nok, få aksept og spillerom til å være en del av løsningen, ikke en del av problemet.

Kanskje da kan vi få til at vi møter mennesker med løsningen på HVORDAN vi prater til dem. Kanskje da kan vi møte dem med TID og RESPEKT nok til ikke å titte på klokken når man samtaler med sin behandler. Kanskje man da kan få til et system som prater med MENNESKET man møter og ikke pasienten. Kanskje man da for alltid kan kvitte seg med frasen «Ta en lykkepille og ring meg på Mandag».

Det finnes imidlertid også svært god hjelp å få. Derfor er det ENORMT viktig å aldri gi opp. Det finnes løsninger for ALLE. Hvis du møter motstand, ja så ring andre psykologer, psykiatrisk sykepleier, akuttmottak og andre. Ring kommunens hjelpeapparat. Ring til krise og hjelpetelefonen. Snakk med hjelpeapparatet og snakk med dine venner eller familie. Aldri gi opp livet fordi du møter deler i systemet som ikke virker. Åpenhet og samtaler er gull verdt i en prosess der du går fra mørke til lyset. Hjelpen finnes. Aldri gi deg i søken på et godt liv.

Det finnes et lys. Alltid!

Mvh Willy Marthinussen

Å bli tatt ved nesen

 

Hei alle fine folk! En ny helg er i gang og igjen vil jeg dele et par viktige ord. Denne gangen om det å bli lurt. Eller å bli tatt ved nesen som jeg synes er et morsomt og litt mer positivt uttrykk.

 

Som du vet så er det ekstremt viktig å alltid ha et plusstegn foran alt som skjer, eller mer riktig, konsekvensene og hvordan man reagerer på hendelser i livet med negativt fortegn. Et STORT ja til plusstegnet.

 

Vel, det var nå det. Det å bli lurt, eller tatt ved nesen er kjedelig. Jeg kunne brukt mye sterkere ord, men det er ikke så fryktelig konstruktivt. Jeg VELGER å se på dette som lærdom i livet.

 

Folk som ber om tjenester eller forsøker å forbigå deg, eller selger deg noe som ikke gir deg noe som helst går i min bok under kategorien, det å bli tatt ved nesen. Dette gir en reaksjon hos meg der jeg stille og rolig lukker den negative døren og åpner nye. Og da selvsagt med ny kunnskap i sekken.

 

Det å bli tatt ved nesen skjer jo ofte i forbindelse med kjøp og salg. Det lærer man fort av og reagerer da med å ikke kjøpe noe fra den selgeren som da tok deg ved nesen. Case closed, liksom.

 

Det å bli tatt ved nesen når det gjelder utestengelse, forbigåing, relasjonsmessig eller samarbeidsmessig, er en mye vondere og mer negativ måte å bli tatt ved nesen på. Men igjen folkens, det er bare å sette et plusstegn foran, lukke døren og åpne nye. Se på det som gevinst på kontoen for erfart kunnskap. Man kommer aldri langt med sinne, hat og frustrasjon. Da straffer man kun sin egen kropp og sjel, bokstavelig talt.

 

Husk derfor at hver gang du blir tatt ved nesen, ja så er dette ny kunnskap og erfaring som man i det store og hele lærer av. Det er derfor ingen grunn til å hisse seg opp. Smil, innkasser plussgevinst, lukk døren og gled deg over nye åpne dører.

 

Ønsker dere alle en strålende helg!

 

Må man løpe?

lifemaze
Livstilsendring

Et stadig større fokus legges på løping som den ultimate treningsformen.

 

Særlig dukker det opp alle mulige varianter av intervalltrening, bakkeløping, løpeteknikker i overflod og mye annet innen kort og langdistanseløping.

 

La det være helt klart. Løping er og blir en av de aller beste treningsformene etter min mening. Ikke bare blir lunger, blodsirkulasjon og forflytning av livsviktig oksygen til hjerne og organer, positivt påvirket, men alle kroppens muskler får jobbe godt under en løpeøkt.

 

Men er det virkelig absolutt nødvendig å løpe for å trene godt nok?

 

Nei. Det er det absolutt ikke. Og jeg skal fortelle deg hvorfor. 

 

Først og fremst må vi avklare et par sentrale ting. Hva er det du vil, hva er det du kan, og hva er det du ønsker?

Det å svare på dette er nemlig avgjørende for hvordan du bør trene. 

 

For å ta spørsmålet hva er det du vil og hva er det du ønsker, først. Det er nemlig noe forskjell på dette. Det du vil er det som ligger nærmest realisten i deg og det du ønsker, vel det er mer det du håper skal kunne la seg gjøre. Hold deg til realisten i deg og la det andre bare være.

Alt for mange jager mål som de aldri kan oppnå.

 

Fokuser heller på hva du kan. Hvis hofter, rygg, knær eller andre ting av fysisk art gjør det vanskelig å løpe, ja så gir det ingen mening i å begynne med løping slik det presenteres overalt. Jeg er en stor tilhenger av sakteløping over lengre distanser, men jeg har da også løpt i mange år nå. Fortsatt kjenner jeg på gleden ved å gjøre dette.

 

Er du, eller skal du bli idrettsutøver? Løper du for moro skyld og helsegevinst? Har du et indre ønske om å løpe maraton fortere enn naboen?

 

Man bør avklare for seg selv hva det er som er ditt eget og realistiske mål. Det som er morsomt er at ved å sette i gang med laveste nivå, så vil du alltid få det ALLER VIKTIGSTE på plass først, nemlig GLEDEN av å være i bevegelse. Kjører du på med fullt trykk fra begynnelsen, ja så viser all erfaring at du kommer til å møte veggen.

 

Dette betyr i praksis at hvis målet er å bli idrettsutøver så bør du kanskje melde deg inn i en løpeklubb.

 

Hvis målet er helsegevinst, livsforlenging og glede, ja så bør du løpe så sakte som mulig.

 

Og du kan starte med å gå. Du kan til og med få gode helsegevinster uten å løpe i det hele tatt, men bare ved å gå lengre turer, eller korte raske turer i motbakke. Blir du andpusten, så har du fått helsegevinst. Det aller viktigste er å finne gleden i det å bevege seg ute. Jeg foreslår alltid å legge vekk musikk på øret og heller sanse, lytte, og filosofere over positive ting i livet mens man går.

 

Det er mye bedre for hjernens velvære og endringsprosesser som skjer, når man går eller løper uten musikk. Musikk på øret er forstyrrende når man sansestimulerer hjernen. Dette er kjente prinsipper i rehabilitering og nevrologisk permanent endring av hjernen. Hvorfor man i det hele tatt forsøker å gjøre alt man kan for å forstyrre endringsprosesser i hjernen ved å legge til uro der hjernen trenger ro, er for meg uforståelig.

 

Når endring og automatisering av gå og løpeturer er blitt en ny livsstil, etablert i dagliglivet ditt, ja da kan du om du vil legge til musikk på øret.  De fleste jeg snakker med har musikk på øret fordi det gjør at de ikke synes turene blir så kjedelige. Hvis man må ha musikk som stimuli for å unngå at aktiviteten blir kjedelig, ja da er vel muligens grunnlaget for glede i aktivitet ikke helt tilstede? Lær deg å nyte livet i saktefilm, sakteløping eller bare ved å gå lange turer der livets små og store lyder fyller deg med indre ro. Dette gir deg i tillegg en sekundærgevinst, nemlig stressreduksjon. Musikk kan du høre på når som helst.

 

Så ønsker du å komme igang med mer bevegelse, øke gleden av aktivitet og sanse selve livsgleden, ja så begynn med gåturer. Jo lengre jo bedre, men husk at langt for noen kan være 30 meter, mens for andre kan det være 30 kilometer. Gjør dette så ofte du har lyst. Ikke sett opp noe plan. Det vil sjeldent fungere, men sett heller opp en plan der du skal gå så ofte som du har lyst. På denne måten unngår du å ha dårlig samvittighet fordi planen gikk i vasken.

 

Og vær så snill med deg selv, ikke la andre fortelle deg hva som er gøy, bra og hvilke ruter du bør gå og løpe. Finn de veier, metoder, fart og avstander som passer deg. Ikke andre. Gå steder du ønsker å se. Gjør turen til en personlig gevinst for deg selv. Da skaffer du deg selv et godt grunnlag muskulært og mentalt for videre god drift av din egen kropp.

 

Ønsker dere alle en god tur!

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top