Ja, en drøm er faktisk i ferd med å bli til virkelighet. Som eier av eget firma og som selvstendig livscoach, møter jeg dere alle der dere har mest trøbbel i livet. Enten det er motivasjonsvansker, uvaner, fobier eller at du føler du ikke kommer videre i livet, ja så kan en motivator og livscoach hjelpe deg ut av en fastlåst situasjon.
Jeg elsker jobben min og jeg brenner virkelig for å kunne hjelpe dem som har vansker med å takle små og store vansker i livet. Også det å hjelpe folk med tanke på å klare å fokusere mentalt på vanskelige oppgaver og utfordringer som ikke nødvendigvis er negative, men som krever et særlig fokus, kan jeg bidra med å finne løsninger og fokus.
Denne type jobb har jeg jo utført i svært mange år og jeg har bred og lang erfaring i å forstå den enkeltes utfordringer på en faglig og kompetent måte. Jeg brenner for dette og elsker altså å gå på jobben min.
Jeg har også fått oppfyllt drømmen min om å kunne levere foredrag og kurspakker innen livscoaching, livstilsendring, trening med mening med mer. Jeg har allerede startet booking på foredragspakker og holder foredrag over hele landet. Spesielt passer foredragene godt for lag/foreninger og bedrifter. Ønsker du eller ditt lag/bedrift å bestille et skreddersydd foredrag så ta gjerne kontakt via epost. Kontaktopplysninger finnes under.
Ønsker du å vite mer om jobben min og eventuelt kunne bestille time hos meg eller et foredrag, ja så ikke nøl med å ta kontakt. Jeg disponerer flotte og moderne lokaler i Bergen sentrum og har også muligheter til å knytte deg opp mot vårt tverrfaglige team.
Alt i alt er dette en drøm som har gått i oppfyllelse. Men dette har da selvsagt kostet meg lang tid og hardt arbeid. Det er verdt å kjempe for det man virkelig tror på, ikke sant? Da er egentlig alt mulig.
Løping er og blir en livsstil for meg. Jeg elsker følelsen av å løpe lange mil, korte intervaller og powerwalk opp bratte bakker.
For meg handler dette ikke om å løpe fortere, lengre eller slikt, men simpelthen godfølelsen denne aktiviteten gir meg.
Og nå har jeg altså løpt i 8 år!
Fortsatt trenger jeg ikke motivasjon da dette er kun glede og ren nytelse for meg. Jeg elsker følelsen som kommer når jeg passerer 3 kilometer. En følelse av dyp meditasjon og smertestillende i kroppen. Denne følelsen holder seg hver eneste gang, altså. Jeg lurte litt på hvorfor og da jeg summerte opp så hadde jeg svarene klar. Finner du din favorittaktivitet, ja så er det ikke lenger et ork, men mer en befrielse, eller en nytelse om man vil.
Trening er ikke noe som er en naturlig del av den menneskelige daglige aktiviteten. Det ligger ikke i genpølen vår som noe som er naturlig for oss. Fra tidenes morgen er vi skapt slik at vi spiser når vi har mat og vi sover når vi ikke har mat. Imidlertid så har tidene forandret seg. Vi trenger ikke jakte og spare på kreftene til vi blir angrepet av mammuter og andre farlige ting. Fight or flight reaksjonene våre trengs ikke på samme måte lenger. Dette gjør at mennesket spiser mer enn de beveger seg og livsstils vansker oppstår.
Moderne tilbud innen endring av livsstil har dessverre en tendens til å glemme disse faktorene i noen grad. De fleste tilbudene går på at vi må trene mer og spise mindre, sunnere, oftere, riktigere, mer trening, power i alt, og løp til du spyr omtrent.
Spør deg selv du som har gjort alt dette. Spør deg selv om det har virket eller om du med hånden på hjertet kan si at du har lykkes. Spør deg selv om medlemskapet på treningssenteret har vært verdt sin vekt i kcal. Eller om du har fått et helt annet liv der du har nådd dine mål og fortsatt digger det å kunne ha et aktivt og sunt liv der helsen er i fokus, familien en viktig del av aktivitetslivet ditt og om tidsklemmen ikke eksisterer. Hvis dette er riktig for deg så gratulerer veldig, veldig mye! Du har lykkes!
Men, hvis det er slik at du stadig kaster deg på ulike slankekurer, motivasjon som viser deg fingeren, trening sliter kroppen i stykker, smertene truer med å knuse både kropp og sjel, samt sofakroken er din beste venn, ja så er du vel kanskje ikke helt i mål?
Jeg løper som sagt ukentlig. Mer enn 2 mil i uken. Jeg beveger meg daglig mer enn det som er vanlig for en 52 årig gamling med sølvstenk i håret. Jeg løper altså fortsatt etter 8 år med daglige aktiviteter. Dette har gitt meg en kropp som er i bedre form enn når jeg var 30 år. Kondisjon jeg ikke visste eksisterte. Muskler som synes og mental styrke og glede.
Det er nemlig mulig for alle å gjøre dette. Min egen metode om dette er nå blitt et eget konsept som jeg har kalt LIFEMAZE METODEN.
Der tradisjonelle PTèr, treningsmotivatorer, livsstilscoacher og andre, har et stort fokus på endring fra halsen og ned samt trening, trening og atter trening, og gjerne med et kosthold som er både dyrt, tidkrevende og utfordrende å opprettholde, har min metode fokus på endring, endring, endring fra halsen og oppover. Dette krydres med en terapeutisk tilnærming på flere nivåer, samt ettervern og oppfølging over et helt år!
Jeg tenker jo at jeg som både røykte, drakk og elsket sofakroken for 10/15 år siden, og nå elsker det motsatte, har oppnådd det jeg ville og ønsket for meg selv og min egen kropp. Jeg løper fortsatt og formen er enda ikke toppet. Hjertet er i toppform. 8 år med løping gjør noe med en. En tilstand og en vane jeg trygt kan anbefale til alle!
I en tid der vi har særlig fokus på helsehjelp til dem med psykiske vansker generelt og da suicidalitet spesielt, er det viktig å peke på et par sannheter som ikke blir nevnt av våre folkevalgte. Bak de fjonge ordene drukner nemlig mange av ropene i et ineffektivt, ressurssvakt system som i altfor stor grad er preget av det pasienter vil oppleve som forverrende i deres situasjon.
Alle roper nå om at vi må være åpne. Og at vi må tørre å be om hjelp. Særlig oss menn er dessverre alt for dårlige på dette i følge statistikk.
Men til hvem skal vi rope! Til hvilket system og faggrupper skal vi rope til?
Er det fastlegene vi skal rope til? Er det Barne og ungdoms psykiatriske (BUP)? Er det Distrikts psykiatriske (DPS) systemet, er det spesialister eller akuttmedisinske poster vi skal rope til?
HVEM POKKER SKAL VI ROPE TIL!
Budsjetter rammer alt innen helsevesenet og selv hadde jeg den lite hyggelige opplevelsen av å stå i kø i dette systemet. Jeg var heldigvis ikke i akutt fare, men det vet jeg at det er svært mange som er.
6000!, mennesker forsøker å ta sitt eget liv hvert år. 674 klarte det i 2018.
Jeg lurer på hvem de ropte til? Jeg lurer på hvilken kø de sto i? Jeg lurer på hvor mange som legges inn akutt for så å bli utskrevet dagen etterpå med store vansker og med stor fare for at dem tar sitt eget eller andres liv på grunn av deres psykiske tilstand. Jeg lurer på hvilken “hjelp” de fikk til å takle sine vansker.
Selv gikk jeg til egen fastlege. Jeg ble derfra henvist til psykolog. Greit nok. Jeg hadde behov for å snakke med noen. Selv sto jeg månedsvis i kø og når jeg endelig kom til, ja så var det muligens de mest bortkastede pengene jeg noen gang har betalt ut til en helsetjeneste. Med et språk kun de aller mest lærde akademikere kunne forstått og med et stadig tilbakevendende blikk på klokken konstaterte vedkommende at jeg hadde det mest sannsynlig slik og slik. Dette var en vel ansett og respektert tjenesteyter innen dette feltet. Hmm.
Så igjen. Hvem pokker skal vi rope til! Og hva i himmelens navn er det som svarer? Altså, Hva?
Mange fine ord ytres etter Ari Behns selvmord. Og med rette. Det er bare et problem. Alle dem som roper har få eller ingen å rope til. De får ingen ettervern. De fleste får nok et akutt tilbud og skrives så raskest mulig ut igjen. For noen av dem stilner ropene for alltid. Det er nemlig ingen svar å få. Med all respekt dere. Det er på tide at dem som KAN høre ropene og VET hva som skal til FÅR de ressursene de trenger. Det er fint at regjeringen nå setter ned utvalg og lager handlingsplaner, men med all respekt folkens. Få MENNESKER med MENNESKEKOMPETANSE inn i behandlingsforløpene. Ikke kom trekkende med fagfolk som har mistet forståelsen for dem de møter og som pokker meg ikke kan annet enn å telle pasienter på samlebånd, lukke øynene, skrive ut lykkepiller og håpe på det beste. Dem som roper om hjelp må bli HØRT og det må settes inn tiltak i et forløp.
Forløp er relativt enkelt kjære politiker. Dette innebærer tre stykk pengesekker. En sekk til forebygging, en til behandling og en til ettervern. Enkelt, ikke sant? Problemet her er at sekken til forebygging er alt for liten, akutt og behandlingsekken for liten og innholdet for dårlig, samt at ettervernsekken er, ja vel, ikke eksisterende i alt for mange saker.
Psykiatriske pasientforløp trenger sårt å bli fulgt opp av ressurser. Det er ikke nok at politikerne våre står på tv og sier at dette ansvaret hviler på den enkelte kommune. Dette er en skammelig ansvarsfraskrivelse uansett hvem pokker slags farge det er fra styre og stell i dette landet.
Det er lett å legge ansvaret over på den enkelte av oss og si at vi alle må være snillere med hverandre. Det tar jeg som en selvfølge at vi alle er. Jeg vet jo at i realiteten er det ikke slik, men vi kan jo ønske oss at det er slik.
Kompleksiteten i hver enkelt sak inneholder dessuten elementer innen økonomi, mestring, selvrespekt, og et utall flere ting opp mot den enkelte. Hva med å se nærmere på alle dem som er kjørt bevisst eller ubevisst i grøften av NAV? Hva med å se nærmere på dem som faller mellom to stoler i et system der det offentlige fjerner enkeltpersoners økonomiske grunnlag for å kunne klare seg med verdighet?
Vi vet at systemet kan være hardt og brutalt for mange. Er du uheldig å falle mellom NAV sine tjenester og sosialstønader, ja så vil du mest sannsynlig være en av de aller fattigste her i landet. Tiltak mot fattigdom er et tiltak mot selvmord fordi fattigdom fratar mennesker deres grunnleggende selvrespekt og håp om en bedre fremtid. Tiltak mot fattigdom og tiltak mot et mer MENNESKELIG NAV er av avgjørende betydning i forebyggingsprosessen. Midler til denne sekken, samt konkrete tiltak mot systemryttere i arrogansens høyborg som overhode ikke forstår enkelmenneskers frustrasjoner og sinne i sitt møte med det som for dem oppleves som store overgrep i livene deres, MÅ PÅ PLASS!
Ja vi roper. Vi skriker, men aller mest gråter vi. Stille renner fortvilelsens tårer. Helt til det blir mørkt.
Mørket kan ta alle. Mange blir også hørt og får gode tiltak og hjelp. Også dem som er ressurssvake, samt dem som er ressurssterke. Poenget mitt er at dette er for fragmentert og tilfeldig. Jeg vet at mange har både ropt og skreket for å bli hørt. For å få hjelp. De har blitt avvist gang på gang. Opplevelsene deres må nå etterhvert bli registrert og tiltak må settes inn. Uten dette kjære politikere, så faller deres ord flatt til bakken uten et fnugg av troverdighet.
I mange innlegg på bloggen har jeg skrevet om dette temaet og jeg har også tidligere kritisert Mastodonten NAV for tilfeldig saksbehandling og steil arroganse fra deler av saksbehandlerne der. Selv har jeg også fått den tvilsomme æren å bli vurdert av NAV sin egen psykolog. Svaret og konklusjonen fra vedkommende kunne tatt knekken på hvem som helst. Heldigvis er ikke jeg hvem som helst, så jeg overlevde. Men bare såvidt. Det gjorde at jeg nå forstår bedre hva pasienter møter av elendig fagkunnskap og arrogant likegyldighet fra et skakkjørt system.
Så igjen kjære politikere. Vær såpass ærlige å tør å si at det er DERE som ikke bevilger nok ressurser til forebygging. Vær såpass ærlige å stå opp å si at det er DERE som svikter når dere ikke gir nok midler til akuttbehandling slik at pasienter som er suicidale eller i fare for å bli det, skrives alt for raskt ut igjen på grunn av stor plassmangel og knallhard prioritering.
Kjære politikere, det hadde vært fint hvis dere faktisk sto opp å fortalte SANNHETEN om et manglende og særdeles tregt ettervern der folk dør i påvente av å komme til samlebåndspsykologer som har ventelister fra Nordkapp til Lindesnes.
Og så kjære politikere, så er dere frekk nok til å fortelle oss at vi må be om hjelp? At vi må rope høyere? Hva pokker skal vi rope? Og hvem pokker skal vi rope til?
Jeg vil reise til verdens ende, for å se på en soloppgang. Det er ikke mange som vil reise så langt for å gjøre det, tror jeg. Jeg vil reise der med lys i hjertet, slik at solen kan få litt mer av en annen type lys. Kanskje hjertelyset kan bringe stråler av godhet og toleranse til en verden som har litt for lite?
Jeg har en slags bønn med meg på reisen, selv om jeg ikke er religiøs. Dette er en bønn om at troen slutter fred med sine egne fordommer og menneskeskapte overbevisninger i jakten på det fullkomne. Det er vel egentlig det imperfekte i oss som er det virkelige perfekte? Det å tro er et gode for å skape håp, ikke hat. Så hvorfor bruke det slik?
Uforstand og inkompetanse er en kilde til misforståelser, frykt og lidelse. Det er derfor jeg lukker øynene og legger bak meg den støvete veien med alle dets humper og hindringer. Veiens ubarmhjertige fartsdumper tilhører fortidens slit og er et tilbakelagt øyeblikk som jeg ikke trenger å bringe med meg i en ryggsekk av visdom eller en sekk med gode minner. Jeg har møtt mange på denne støvete veien. Ikke alle har vist sitt sanne blikk og de som har vært verst er de som har båret inkompetansens bok i sin ryggsekk. Godt man kan gå forbi, passere og aldri se seg tilbake.
Denne veien mot nye soloppganger langt der mot verdens ende har også sin rasteplasser. Og som de fleste rasteplasser har dem også sine spann der søppel kan legges fra seg. Jeg tror ikke mange legger fra seg søppelet da dette innebærer en sorg og en bekjennelse av personlig tap. Men hvems tap er det egentlig sitt?
Jeg tømmer min ryggsekk for tunge byrder. Det er like smertefullt som det er en lettelse. Smertefullt fordi du legger igjen litt av det du trodde var lyset i ditt eget hjerte, lettelse fordi lyset egentlig var var dødd ut. Blitt til et mørke du ikke selv ønsket eller var herre over.
Så lenge jeg går, så lenge jeg lever. Så lenge jeg lever så lenge jeg går. Denne evige marsjen mot soloppgang er en prosess der hjertet får juling, mot og gleder. Denne livets bevegelse mot soloppgang, ikke solnedgang. Soloppgang fordi noe annet er ikke konstruktivt. Noen ganger tar jeg av meg skoene og kjenner grusen mot mine nakne føtter. jeg kjenner at jeg er ekstra sårbar da. Ekstra forsiktig i skrittene mine. Steg for steg trår jeg i grusen og oftest kjenner jeg smerten under bena som små kniver mot nerveendinger under føttene. Da er det bare å sette seg ned å ta på seg skoene igjen. Beskytte meg mot de stikkende smertene.
Noen ganger har jeg frosset. Kjent en nattlig kulde som har lagt et tynt islag rundt kroppen min. Frost som har truet med å lage rim i stegene mine. Som har fått føttene mine til å gå sakte. Det har derfor noen ganger vært et behov for å finne en rasteplass. Et sted der jeg har tent et lite bål for å kjenne varmen fra de små visne pinner jeg har fylt sekken min med underveis. Det er en viss tilfredsstillelse i det å legge på disse visne og knusktørre pinnene på det lille bålet. Ofte har det lille bålet brent, for å kunne kvitte meg med det rasket som har plaget meg og fått meg til å blø. På deres torner har jeg blitt stukket og derfor er det nødvendig å stanse opp her i veikanten å få liv i den lille gnisten som jeg fortsatt har båret med meg. Latt rusk og rask bli lagt på bålet og forsiktig blåst liv i den lille gnisten om og om igjen til rasket er brent opp og varmen igjen har fylt kroppen.
Som en vandrer med freidig mot er jeg nå på vei. Alltid på vei. Det er slik det skal og bør være, ikke sant?
Å gå langs denne kronglete veien er jo selve gleden, sorgen og ens hele eksistens. Det er fint å kunne vandre her til tross for dets lunefulle natur. Til tross for veiens farlige svinger og av og til veipirater som er ute etter å skade deg. Som regel går det bra. Som regel får vi gå hele veien. Som regel er det mye mer spennende og morsomme ting som skjer på denne veien enn pirater, rask og rusk. Motbakkene på veien har vært mange, men de gjør en også sterk. Sterkere enn de fleste. Rikere enn de mange. Det er ingen tvil om at veien har krevd liv. Og det er ingen tvil om at mange har gått ut til siden og forsvunnet i grøften. LIkevel er det noe eget med denne veien som leder til soloppgangen, ikke til solnedgangen.
Jeg går med minner i sinnet. For veldig mange mil siden så husker jeg en medvandrer sa, “enjoy the ride”. og det er egentlig det jeg gjør. Det vi alle burde gjøre. Buckle up, its going to be a bumpy ride, er et kjent sitat fra “all about Eve” en film fra 1950. Noen ganger kjennes det godt å hente frem visdom fra andre som har gått denne veien før.Som kjenner den, men likevel ikke har gått samme vei som deg. Han fikk rett. Ikke det at det betyr noe. Jeg tråkker stødig fremover. Mot soloppgangen.
Jeg vet jo at det vil komme en dag da bena ikke lenger vil kjenne grusen under meg. Ikke engang hvis jeg går uten sko. jeg vet jo at en gang vil krabbe i stedet for å gå. Og en dag vil jeg heller ikke krabbe, men langsomt legge meg til rette ved siden av veien. I en vakker grøft der engen grenser inn mot veikanten. Jeg håper det er sommer. Jeg håper jeg kan høre lyden av vinden, lyden av insekter som synger mellom blomstenes vakre øyne. Jeg håper jeg klarer å se smørblomstenes lysegule skinn gjennom strå, løvetann og engkarse. Og at jeg klarer å være våken til soloppgangen brer sine morgenstråler over det som engang var en vandrer.
Så er vi igang igjen kjære lesere! Nyttår nærmer seg
og med det så settes stadig mer hårete mål for neste års livsstilsendring, røykeslutt og ja, det ene med det andre.
Det er ikke noe galt i å ha verken nyttårsforsett eller hårete mål, men det de fleste opplever er jo at etter en viss tid så går målene rett i dass. Hvorfor er det egentlig slik?
I mitt møte med mennesker som trenger å motiveres til økt aktivitet har jeg ofte lange samtaler der vi gjennomgår ulike faktorer for motivasjon. Motivasjon er noe som er dynamisk og som forandrer seg nesten fra dag til dag. Mange klarer ikke å holde på motivasjonen over tid noe som da altså gjør det svært vanskelig å holde nyttårsforsettene man lover bort på nyttårsaften.
Utgangspunktet for innlegget mitt i dag er å se litt på hvordan man lykkes med å klare å oppfylle sitt ønske om livsstilsendring. For at motivasjon skal kunne opprettholdes må man starte med å ha et inderlig ønske om å klare noe man har satt seg fore. Dette kalles ofte for indre motivasjon og er noe som bygges opp over tid. Og nettopp tid er essensielt i dette. Hvor mange ganger har man ikke kastet seg på en bølge av enten slanking eller trening eller annet som man ikke klarer? Kanskje flere ganger enn man klarer å huske? Og da vil også hjernen ha lett for å huske nederlagene.
På samme måte må motivasjonsfrøet som plantes på nyttårsaften nettopp være et frø som plantes og som må få omsorg, stell og ikke minst tid til å vokse. Akkurat som en delikat plante krever det at man gir dette stell og at dette frøet vannes hver eneste dag fremover.
Så hvordan da lykkes med å klare ditt nyttårsforsett?
Oppsummert kan vi si at man må tenke på løftet som starten på noe annet – der ulike elementer er med å påvirke suksess og tilbakefall. Det å ta hensyn og høyde for at løftet møter tilbakefall og motgang og samtidig si til deg selv at dette er helt normalt og så gi dette ny næring hver eneste gang man møter motstand, er det som skal til for å få frøet til å utvikle seg til et stort og fint tre som skal vokse og trives resten av livet!
Så ved ethvert løfte gitt dette året og inn mot neste år, må det altså være et prosjekt der man er helt klar over vil møte motgang og som man er like klar over at man må reise seg etter fall og starte på ny frisk så raskt som mulig. Jo flere ganger man reiser seg etter å ha falt, jo bedre vil vanesystemet ditt lære hjernen opp til å kjenne igjen suksess. Husk at hjernen har brukt mange år på å lære seg dårlige vaner og man må da være bevisst på å bruke laaang tid på å lære hjernen av med dette og lære seg gode vaner i stedet.
Jeg selv har ingen nyttårsforsetter for 2020. Annet enn å være enda sunnere enn i fjor. Det å stadig sette seg mål man ikke kan klare å følge opp, er etter min mening en svært dårlig ide.
Men, hvorfor blir det alltid slik at man setter seg disse målene og like ofte som man gjør det, ja så går man på trynet hver eneste gang?
Enkelt forklart er det at man ikke er forberedt godt nok på hva målene man setter seg egentlig innebærer, og at målene man setter er for vanskelige å opprettholde over tid. Det å sette seg mål er ikke nødvendigvis løsningen, men mer en del av problemet.
Hva med å gi blanke i å sette seg mål som det å gå ned x antall kilo, løpe ti mil i uken, trene hver dag, melde seg inn i et treningssenter uten å ha økonomi til det, la andre definere målene, og masse andre eksternt påvirkede målsetninger.
Og hva menes med eksternt påvirkede målsetninger?
God måloppnåelse kommer utelukkende fra en indre motivert stemme som har fått utvikle seg over tid. Kjappe løsninger fungerer nesten alltid svært dårlig. Selv har jeg de siste årene bevisst gitt blanke i alt som heter mål og løfter om et nytt og bedre liv.
De fleste personlige trenere og motivatorer har lagt sin elsk på det å stadig sette seg mål. Det er da et tankekors at såpass mange av dem som rådes til dette, faktisk går på snørra hver eneste gang. Det er altfor mange støttemedlemmer på de ulike treningssentrene der ute og altfor mange som ikke når målene allerede etter et par uker inn i Januar. Hvorfor er det da slik?
Svaret er dessverre like komplisert som det er enkelt. En altfor dårlig kartlegging av den enkeltes indre motivasjon og forutsetninger i sine personlige preferanser, er ofte det enkle svaret. Det mer kompliserte svaret er at en slik mangel på individuell kartlagt forutsetning for endring, er fraværende. Ja det finnes mange gode trenere og motivatorer der ute, men et for ensidig fokus på trening og kosthold, gjør ofte sitt til at folk mislykkes. Man kan IKKE, og jeg gjentar IKKE, klare å gjennomføre endring som man i utgangspunktet ikke klarer å leve med resten av livet.
Altså er trening og kosthold dømt til å mislykkes hvis de individuelle forutsetninger ikke er tilstede. Det er DERFOR man bør skaffe seg oversikt og gjerne da kvalifisert hjelp på et HELT ANNET NIVÅ enn å ansette personlig trener uten noe form for innsikt innen menneskelig motivasjon og psykologi, ei heller nok livserfaring for å kunne formidle kunnskap nok til å endre personers indre motivasjon på mer permanent basis.
Det er med andre ord langt fra nok å kunne vite alt om muskler og trening, pulsøkning og bevegelse for å kunne foreta endring hos den enkelte.
Det og love endring i løpet av et par uker, er også i beste fall en sannhet med visse modifikasjoner.
Ja man kan komme i bra form på et par uker, men man kan altså ikke regne med å opprettholde dette de nærmeste 50 åra med mindre det finnes et varig grunnlag for det på innsiden av hodet ditt. Og nettopp det å inneha kunnskapen om endringsmekanismer og hjernefunksjoner, er essensielt for å kunne veilede folk til varig endring. Det å vite noe om hvordan man danner nye synapser for læring og endring virker på den enkelte, er viktig.
I bunn og grunn og oppsummert så er budskapet mitt til dere kjære lesere, et klart råd om IKKE KASTE DERE PÅ NYTTÅRSLØFTER uten å ha et knallhardt og edruelig mål om at livsstilsendring er oppnåelig FORDI du faktisk VIL DET!
Jeg skal her gi dere mine aller beste tips for å klare å gjennomføre endringen på en best mulig måte. Noen vil kalle det å gi råd om å fjerne alle mål, for å banne i kirken, men min erfaring med dem som sliter ALLER mest med å klare livsstilsendring, er nettopp at dem setter seg mål dem av ulike grunner ikke klarer å gjennomføre over tid. Og som jeg har sagt før, man kan oppnå endring i løpet av kort tid. Det er enkelt, men å oppnå varig endring, krever litt mer enn det. Det krever også eksperthjelp i de fleste tilfeller.
TIPS 1:
IKKE SETT DEG NOEN MÅL I DAG! OG HVIS DU SKAL GJØRE DET LIKEVEL, SÅ BØR DET VÆRE ET MÅL OM Å ENDRE LIVET DITT. VERKEN MER ELLER MINDRE. IKKE SETT DEG DELMÅL ENGANG. KUN DET Å SI TIL SEG SELV AT ENDRING MÅ TIL ER DET FØRSTE OG TRYGGESTE SKRITTET DU TAR. FOKUSER KUN PÅ DET FAKTUM AT DU VIL ENDRE LIVET DITT DETTE ÅRET.
TIPS 2:
NÅR DU HAR BESTEMT DEG FOR LIVSSVARIG ENDRING SÅ ER RÅDET Å BEVEGE SEG LITT MER I DAG ENN I GÅR. AKSEPTER AT TRENING OG SLIKT KOMMER SENERE. IKKE BESTILL DEG KORT PÅ TRENINGSSENTERET NÅ, MEN BEGYNN HELLER MED Å FOKUSERE PÅ ENKLE ØVELSER OG SMÅ TURER DE FØRSTE UKENE.
TIPS 3:
AKSEPTER AT DET ER GREIT Å GÅ PÅ SMELLER. TIL OG MED MANGE DE FØRSTE UKENE OG MÅNEDENE. DET ER HELT GREIT Å FEILE PÅ ULIKE OMRÅDER. MAN ER IKKE HELT MENNESKE FØR MAN EVNER Å INNSE AT DET ER MENNESKELIG Å IKKE KLARE TING. ENDRING LIGGER UANSETT IKKE I DET Å GUNNE PÅ OG ENDRE ALT PÅ DØD OG LIV. KOS DEG MED DET FAKTUM AT ENDRING TAR ET HELT LIV OG AT DET ER DEN TOTALE SUMMEN AV ØKT BEVEGELSE, ET SUNNERE KOSTHOLD OG REPETISJON SOM FØRER TIL ENDRING.
TIPS 4:
SKAFF DEG KUNNSKAP OM KOSTHOLD. FORHOLD DEG TIL ET HELT NORMALT KOSTHOLD SOM ER SUNT OG GODT. TENK HELLER MER PÅ MENGDE ENN PÅ Å KNAFSE I DEG MAT DU SYNES SMAKER PYTON. LIVSSTILSENDRING HANDLER OM Å SKAFFE SEG NYE VANER, MEN DET Å BASERE KOSTHOLDET PÅ TING DU IKKE TRIVES MED, ER FEIL VEI Å GÅ. DET ER MENGDEFORHOLDET MELLOM DET DU PUTTER INN I KROPPEN OG DET SOM FORBRENNES UT AV KROPPEN OVER TID SOM BETYR MEST. SØRG DERFOR FOR Å HA ET NORMALT KOSTHOLD SOM DU KAN LEVE GODT MED. REDUSER DET SOM ÅPENBART ER USUNNE VANER TIL ET MINIMUM.
TIPS 5:
SKAFF DEG KVALIFISERT HJELP FRA PERSONER SOM HAR KUNNSKAP Å FORMIDLE. SOM HAR DE NØDVENDIGE KVALIFIKASJONER SOM KREVES FOR Å GJENNOMFØRE ENDRING OG GI DEG DEN KUNNSKAPEN SOM TRENGS FOR Å LYKKES BEDRE. SPØR DEG SELV OM DE TI SISTE ÅRENE MED TILTAK HAR LYKKES ELLER OM DET FINNES EN GRUNN TIL AT DU FORTSATT HAR BEHOV FOR Å SETTE DEG NYE NYTTÅRSLØFTER HVERT ENESTE ÅR. HVORFOR MÅ DU DET? HAR DU DA EGENTLIG LYKKES? TIL TROSS FOR ALL EKSPERTISE? TIL TROSS FOR GODE INTENSJONER OG ALSKENS MÅL SOM ER SATT FØR AV BÅDE DEG SELV OG PERSONLIGE TRENERE?
NEI, SKAFF DEG HJELP TIL SKIKKELIG KUNNSKAP OM HVORDAN ENDRING, AKTIVITET OG KOSTHOLD HENGER SAMMEN. BEGYNN MED HODET OG TREN DEG NEDOVER ER MITT KLARE RÅD.
Så like sikkert som nyttårsstormen her jeg bor sikkert knuser takstein som vanlig, så er jeg sikker på at mange vil ende opp med knuste drømmer om årets nyttårsløfter som da gikk åt skogen denne gangen også.
Været kan vi ikke styre mine gode lesere, men drømmer om å klare det vi går inn for kan vi klare hvis vi har kunnskap og riktig vilje om det vi ønsker for resten av vårt liv. Motivasjon er ikke konstant, men heller en dynamisk ting som påvirkes av ulike hendelser i hverdagen. Både på godt og vondt. Når man vet dette så er det faktisk enklere å gå på en smell. Fordi at man da vet at om en dag eller to så er motivasjonen tilbake. Livsstilsendring tar et helt liv. Når man vet dette så er det ingenting som haster annet enn det å bli sunnest mulig for din egen helses skyld.
Ønsker dere alle lykke til med dine egne nyttårsliv!
Motivert eller ikke motivert, det er spørsmålet! Men finnes det et lettvint svar på dette?
Når jeg våkner opp om morgenen og har fri fra jobben, så tenker man at det er veldig deilig å nyte fridagen sin, ikke sant? Så tenker man gjerne på alt det man burde få gjort som man ellers ikke får tid til i en arbeidsuke, ikke sant? Da er det veldig lett å få en slik “OFFFAMEG” følelse. Skulle, burde, må… men orker ikke.
Kjenner du deg igjen? Motivasjonen er forduftet, hokuspokus…vekk!
Så hvordan jobbe med å finne en motivasjon som varer og som kan hentes frem når man trenger den?
Dette har jeg som coach jobber med over lang tid og svaret jeg har til dette er at det er like mange svar som det er mennesker på jorden. Vi alle motiveres av ulike personlige faktorer. Det er derfor det er så viktig å få avklart hvilke faktorer som gjelder akkurat deg!
Selvsagt finnes det noen fellesnevner, men kort fortalt kan vi se på motivasjon gjennom 2 hovedområder, nemlig INDRE OG YTRE PÅVIRKNINGER.
Enkelt forklart så må man finne ut hva som gir deg mest belønning for å gjøre også de kjedelige oppgavene. Eller bedre, finne ut hvordan de “kjedelige” oppgavene kan gjøres til en belønning for deg selv. På denne måten vil oppgavene kunne bli sett på i et litt annet lys.
For å ta et skoleeksempel. Hvis man virkelig ikke har lyst til å gå på shoppingsenter med kona en lørdags formiddag, så tenker deg at du faktisk skal kjøpe deg selv en 65 tommers ny smart TV denne dagen. Ser du poenget? Da blir motivasjonen straks endret gjennom en ytre motivasjon. Plutselig er det ikke like kjipt å bruke lørdagen på shoppingsenter.
Man kan manipulere seg selv for å få bedre motivasjon ved å trene på å legge vekk tanken om hva som er kjipt og ikke. Hvis man ser på husarbeid som noe dritkjedelig, ja så spør deg selv hva du som person får ut av det å ta huset. Du får en skikkelig god treningsøkt, du får et rent og ryddig hus noe som gir deg overskudd og selvtillit, du får et sunnere inneklima, du får rent tøy, du får kred fra familien, du får rett og slett så mye gevinster at du kunne tenke deg å ta huset hver eneste dag!
Det å finne ens indre og ytre motivasjonsfaktor kan hjelpe deg til å bedre motivasjonen totalt sett. Men det innebærer ofte en vridning av et etablert tankesett. Man kan for eksempel ikke være fast bestemt på at man aldri skal jogge ute langs veien og stå på dette til dommedag uavhengig av hvilke dårlige grunner man har, hvis man ønsker å få bedre kondis, ikke sant? Noen gamle holdninger må man faktisk vurdere å legge bort for godt.
Så folkens, man kan enten lete etter, eller legge til indre og ytre motivasjonsfaktor i sin egen hverdag, eller man kan få hjelp av for eksempel meg som coach. Jeg jobber ved Bergen Helhetsklinikk som veileder, terapeut og foredragsholder og tar også online coaching. Send meg gjerne en mail på [email protected]
Ønsker dere alle en fin dag og motivert til alt du ikke tenkte du egentlig er motivert for.
Du bør aldri kritisere noen før du selv har kunnskap nok om det du kritiserer.
Hei alle fine folk!
Dagens visdomsord fra meg er nettopp det å fokusere på større respekt, godhet, forståelse og åpenhet rundt oss som enkeltmennesker. Vi kan kanskje ikke redde verden alene, men vi bør nå etterhvert klare å gå mer i oss selv, våre holdninger og vår tilnærming til store og små hendelser i våre egne omgivelser og de omgivelsene samfunnet vårt bor i.
Dagens bønn på denne dagen, bør stå i uselviskhetens tegn. Å være uselvisk bør vi også dra med oss inn i et nytt år. Vi bør utvise mer forståelse og respekt for våre medmennesker, også dem som vi normalt ikke klarer å forholde oss til. Og vi bør i alle fall ikke dømme og kritisere andre for deres meninger, kunnskap, og egenart uten at vi selv er i stand til å forstå hvorfor andre agerer slik som de gjør.
Vi som jobber i helsevesenet er for eksempel veldig konservative i vår tankegang og vi overfører noen ganger våre meninger om hvordan ting henger sammen til dem vi skal behandle. Vi bør gå i oss selv i større grad og akseptere at ikke vårt eget verdensbilde eller kunnskapsgrunnlag, alltid er det som er riktigst for de enkeltmennesker vi møter.
Det finnes som oftest en grunn til at andre oppfører seg og forstår ting på en annen måte enn oss selv. Det er derfor viktig at vi som mennesker både aksepterer og forstår at andre har ulike oppfatninger om hva som er det rette, enn det vi gjør i dag. Vi trenger ikke være enig i alt, men vi bør da kunne holde oss for gode til å kritisere ting vi overhodet ikke verken forstår eller har kunnskap nok om til å forstå. Og hvis vi ikke ønsker å verken forstå eller å skaffe oss kunnskap om hva andre mener om mangt, ja så bør vi ihvertfall ti stille med å forhåndsdømme.
Kritikk takk uten snikksnakk er jo dagens overskrift. Det er en mening bak dette selvsagt. Det å drive aktivt med kritikk er et GODE vi mennesker har. Det er helt nødvendig å være aktivt kritiker til både det ene og det andre. Uten det å ha en kritisk tilnærming til og et kritisk blikk på rett og urett i samfunnet, ja så ville vi fortsatt vært steinaldermennesker. Ikke det at det var noe galt i å være steinaldermenneske, men på et eller annet tidspunkt var det en eller annen som var kritisk til å denge løs på andre med klubbe og mer humane diskusjonsformer ble da etterhvert tatt i bruk. I dag er det mer verbale klubber som tas i bruk. Ofte denges det løs på meningsmotstandere med primitive redskap og svært tynt kunnskapsgrunnlag. Dette bør vi som individer ta til oss og regulere til noe mer konstruktivt og utviklende.
Så ja takk til kritikk takk, men spar oss for all del for kunnskapsløst snikksnakk.
For all del. Man bør aldri slutte å utfordre gitte sannheter, men fortsette å fremføre kritiske meninger om mangt. Men det er da altså en STOR forskjell på å latterliggjøre, mobbe, utestenge og fordømme andres meninger, med det å akseptere, forstå og sette seg inn i andres meninger. Man har en fordømt plikt å skaffe tilveie informasjon og kunnskap om saker og ting, FØR man velger å kritisere. Det er likevel en kjensgjerning at noen fortsatt opererer slik rundt sine medmennesker, dessverre.
For min egen del så vil jeg alltid forsøke å bli et litt bedre menneske for hver dag som jeg lever. Det å hate, fordømme og kritisere andre uten å ha en egen evne til å sette seg inn i deres situasjon er en vei som kun fører til mer hat, misforståelser og ufred. Enda verre er det kanskje å bevisst bruke hersketeknikker, falske nyheter, provokasjoner og mobbing i det offentlige rom, slik blant annet endel politikere gjør. Det å bruke polariserende argumenter og statements for å bevisst få til egen vinning på bekostning av samfunnsklima, er intet annet enn forkastelig. Det viser vel egentlig hvor lite kunnskap og valide argumenter de selv har når slike virkemidler tas i bruk. Igjen, dette er en forkastelig måte å forsøple dem som forsøker å skape fred og gode klima for samfunnsdiskusjon. Vi bør alle stå opp for å verne våre verdier i det samfunnet vi lever i. Vi bør skrike ganske høyt mot politikere, organisasjoner, samfunnsdebattanter og andre som forsøker å spre hat og ufred med argumenter som bygger på kunnskapsløshet og skjeve verdisyn.
Stå opp og kjemp MOT polariserende argumentasjonsteknikk.
Og i dag på denne dagen vil jeg ønske dere alle en fredelig og fin julehøytid. En fredelig og fornyende romjulsfeiring og ikke minst et riktig godt nytt og fredelig år som kommer. Må 2020 bli et veiskille der gammelt hat, ufred og uenigheter kan legges bort og håp, kjærlighet og aksept blir gullstandarden i samfunnet. Når polariserende mennesker, mennesker som hater, mennesker som skaper frykt og skam, ikke lenger blir hørt, men ties ihjel, ja så mister de sine evner til å plage andre. Som trollene de er så sprekker de i kunnskapens lys. Som troll så klarer de ikke å forstå at aksept og kjærlighet trumfer hat og polariserende retorikk, og som trollene de er så skal vi som enkeltpersoner vise vår kjærlighet til også dem. For ved å gjøre nettopp det så faller deres ufine og kunnskapsløse meningsinnhold som støv til jorden. Helt uten kraft.
Med all mulig kjærlighet og fred til alle dere gode mennesker der ute, RIKTIG GOD JUL OG GODT NYTT ÅR!
I dag føler jeg absolutt ikke for å være hverdagsaktiv. Opp å løpe eller nå skal vi peise på med å få gjort ting, synes å være laaangt unna denne morgenen.
Vi trenger i sannhet ikke å ha dårlig samvittighet hvis vi ikke klarer noe en dag eller tre etter min mening. Stress ned og nyt julelysene, juletreet og andre trivielle ting i hverdagen innimellom.
Bare det å synke sammen i sofaen tidlig en morgen med kaffekoppen og god morgen Norge på tv2 er avstressende på en litt sånn tidig måte. Hunden ligger henslengt i sofaen ved siden av meg å drømmer om julemat antagelig og resten av huset sover. Ute er det som vanlig vått og trist, men med lysglimt i det fjerne. Jeg tenker at disse lysene viser vei inn i en god julefeiring med familiebesøk. Gleder meg til dette.
Neste år er på vei med stormskritt. Jeg gleder meg vilt til alle utfordringene som står i kø. Nytt firma, skolegang og nye titler i boken venter. Ny jobb har jeg også på gang. Eller mer riktig er det vel å si at med firmaet så er det ekstra jobb. Jeg vil fortsatt være 100% ergoterapeut. I tillegg vil jeg også ha jobb som Hypnoterapeut, foredragsholder og coach i 2020. Dette blir umåtelig spennende og jeg gleder meg til å kunne drive med livsstilsendringer for alle som trenger dette på en helt ny og revolusjonerende måte i Norge. Mitt eget konsept for livsstilsendring og helsefremming er klart og dette vil ganske sikkert kunne hjelpe mange av dem som sliter med dørstokk milen. Svært mange har liksom forsøkt alt. Svært mange har møtt veggen. Det finnes utallige støttemedlemskap på ulike treningssentre der ute. Likevel blir det flere og flere av dem som trenger det aller mest, i listene over dem som rammes av overvekt, og livsstilsrelaterte sykdommer. Hvorfor er det slik? Virker ikke tiltakene som eksisterer? Etter min mening så gjør det ikke det. I alle fall ikke nok.
Verdenspremiere i Januar på et helt nytt konsept!
Derfor har jeg utviklet et helt nytt konsept innen livsstilsendring som aldri har vært forsøkt i Norge. Konseptet er særlig rettet mot dem som sliter med dørstokk milen. Ingen fjas og svada, men metoder og erfaring satt i system som er vel utprøvd over mange år med dette arbeidet. Jeg har gjennom svært mange år gjort unike erfaringer innen arbeid med livsstilsendring. Jeg har som flere av dere også vet, både videreutdanning innen folkehelse og en rekke andre kurs innen dette området. Dette gleder jeg meg stort til å få jobbe videre med i 2020. Mer om dette kommer etterhvert her på bloggen folkens! Dette blir svært spennende å lansere som terapeut og coach.
Men altså akkurat nå…her i sofaen, her tar jeg en ekstra kopp med kaffe og nyter synet av julelysene, Buddyen min og lyden fra oppvaskemaskinen som summer i bakgrunnen. Det å lære avstressing er gull verdt!
Det å feile er vi mennesker utrolig redde for. Det setter oss i et lys som tilsynelatende er så dårlig, at vi sliter med å se noe annet enn mørke rundt oss. I alle fall i øyeblikket. Til omgivelsene våre har glemt alt og vi kan gå videre.
Det er vanskelig når man driter på draget, selvsagt, og det er vanskelig når man gjør eller sier ting som er feil. Spesielt er det vanskelig når de feilene vi gjør får konsekvenser, ikke sant?
Men er det virkelig så fælt? Eller kan det tenkes at det å gjøre feil faktisk er menneskelig? Selvsagt vet vi svaret. Logisk sett så vet vi at det er menneskelig å feile. Alle feiler hele tiden. Uten feil ville vi ikke hatt læring. Og hadde vi ikke hatt læring, ja så hadde det ikke fantes utvikling.
De fleste mennesker vet jo dypest sett dette ufravikelige faktum. Men likevel så går vi mennesker rundt å er livredde for å feile. Hvorfor er det slik?
Vel, det er et større spørsmål, men jeg tror at hvis vi setter oss ned og reflekterer litt over dette, ja så er det enklere å forstå.
Krav er et stikkord!
Hele tiden stilles det krav til oss. Og vi selv stiller krav til oss selv. Og forventninger om alt mulig fra A til Å. Og like naturlig som det å gå på do, ja så er det naturlig å ikke klare alle krav og oppfylle alle forventninger til oss. Vi feiler. Eller bedre sagt, vi klarer selvsagt ikke alt som forventes av oss. Det er nemlig ikke mulig i dagens krav og forventningssamfunn. Og nettopp det, skal vi si noe om.
Feile og drit deg ut med verdens største selvfølgelighet!
Selvsagt! Det burde vi alle bli flinkere til folkens. Som nevnt tidligere så er det å feile og drite seg ut selve fundamentet for læring! Og vi alle burde le mer av oss selv når tabbene lyser mot oss og alle ler av oss. Eller ler de med oss? Selvhøytidelighet burde vi jobbe mer med å få bort. Da blir livet litt enklere.
Vi kan også akseptere at noen av oss trenger mer tid enn andre for å lære av sine feil. Hvis vi justerer våre forventninger til oss selv og andre, ja så er det vel enklere å akseptere en viss tidsbruk i en lærekurve? Det betyr rett og slett å vise mer storsinn både overfor seg selv, men også til dem rundt oss. Akseptere at vi selv og andre gjør samme feil flere ganger. Rettled i stedet for å kritisere.
Le mer av våre egne og andres feil. Skryt mer av tabber, ikke ha så høye forventninger til alt som ikke er mulig. Og folkens. F…k krav som er så høye at man aldri når dem! Lev godt med dine egne tabber og feil, nyt livet og chill mer!
Først i dag kjære lesere, vil jeg vise til en lenke til en liten test som dere kan ta. Denne testen viser hvordan det egentlig står til med kroppen i forhold til din egentlige alder. Testen skiller seg fra andre liknende tester med et mer underholdningsinnhold, enn et bygget på vitenskapelige fakta. Testen er utarbeidet ved NTNU. Testen gir et uhøytidelig, men temmelig nøyaktig bilde av hvem som er eldst av deg og kroppen din. Ta testen og sjekk hva svaret blir. Men du, svar dønn ærlig ellers lurer du bare deg selv og håndtakene rundt livet blir enda staere å bli kvitt. Selvløgn er roten til enda mer inaktivitet. Her finner du testen.
Alt du gjør er viktig når det kommer til bevegelse. Mange tror feilaktig at det å måtte løpe av gårde mil etter mil og det å måtte betale i dyre dommer på et eller annet studio er nødvendig for å kunne oppnå resultater.
Det hjelper selvsagt på motivasjonen for en del å kunne ha noe fast å gå til, men vi vet at ikke alle lar seg motivere av dette og så ender man i stedet opp med inaktiv livsstil, sykdommer relatert til inaktiv livsstil og generelt nedsatt form, styrke og evne til bevegelse.
Veldig mange undervurderer hva som egentlig kan gjøres på hjemmebane. Man trenger ingen utstyr, man trenger ikke plass, man trenger heller ingen penger for å kunne få resultater helt på linje med det de fleste treningssentre tilbyr. Man kan til og med å sixpack ved kun å ligge på sofaen.
Eller om det er vanskelig så kan man få det i senga.
Trening i heimen er virkelig et undervurdert treningssenter. Og man trenger heller ikke å slite seg av gårde i timevis med tungen hengende ned på haken. Det holder at den henger der noen minutter hver dag.
Ok. Nok snakk. Hvordan gjør man dette?
Først og fremst så må kostholdet reguleres. Har man et midtlivsbelte rundt livet, er ikke dette bare farlig, men også umulig å fjerne uten at kostholdet reguleres. Dette innebærer ikke nødvendigvis at man skal slanke seg. Det holder ofte for de fleste med mindre de er svært overvektig å begynne å spise sunne matvarer i RIKTIG MENGDE!
Som jeg har skrevet om tidligere er det å følge rådene til Helsedirektoratet en svært god start. Bra mat tips og regler man kan følge finnes her.
Trenger du noen å chatte med angående mat og kosthold samt spiseforstyrrelser kan du også få hjelp på ROS. De har også en anonym chatfunksjon som er nyttig.
Som sagt. Kosthold og riktig mengde mat er som du skjønner nøkkelen til en sofabasert sixpack. Men du trenger selvsagt også noen tips til å guffe opp effekten en smule. Løping på stedet hvil i 4×4 minutters intervaller krever kun 0,3 kvadratmeter plass. Alternativt kan man sitte i sofaen og reise seg så mange ganger man klarer i 4 minutter, et minutts pause, så nye 4 minutter også videre. Husk man skal bli skikkelig andpusten. Blir du ikke andpusten såpass mye at du har vanskelig for å prate, er det litt for lite intensitet.
Man trenger også å krydre en 90 minutters sofatid, altså den tiden det tar å se en fotballkamp for eksempel. Den tiden det tar å se en fotballkamp, kan brukes til å gjøre øvelser som trigger magemusklene. Både de skrå magemusklene og fremre magemuskler kan gjøres liggende i sofaen eller i sengen. Øvelsene du finner her gjøres alle liggende i sofaen eller sengen og kan altså gjøres i løpet av kun 8 minutter, men jeg anbefaler å gjøre dem flere ganger i løpet av, ja for eksempel VM kampene i fotball. Eller gjennom alle sesongene av Hollywoodfruer eller hva som enn måtte passe.
Så oppsummert så bør man ha et sunt og godt forhold til inntak av næring, samt altså det å kunne forbrenne det som lagres. I tillegg må man arbeide med muskulatur slik at disse blir sterkere og mer definerte. Husk at alle har sixpack, det er bare ulik avstand inn til den.
