Min lille bedrift og Koronakrise

Reklame | Øygarden senter for klinisk hypnose

 

Hei alle sammen! Det er vanskelige tider for småbedrifter som min i disse dager. Men jeg ser allikevel positivt på fremtiden for bedriften min Øygarden Senter for Klinisk Hypnose. Terapi vil det være behov for både før, under og etter Koronakrisen.

 

Jeg var tidlig ute og endret tilbudene mine fra å ha fysisk tilstedeværelse i mine flotte lokaler i Bergen Helhetsklinikk i Bergen sentrum, til å ta i mot pasienter online via telefon, Zoom og Skype. Jeg tror det er viktig at man evner å omstille seg å være kreativ i disse dager og hypnoterapi og coaching er jo som skapt for onlinekonsultasjoner. Dessuten så når jeg klienter over hele verden.

 

Jeg tilbyr hypnoterapi både på Norsk og Engelsk og kan derfor tilpasse meg et ganske stort marked.

 

Likevel savner jeg jo helt klart å ha den kontakten med mine klienter som man får når man er fysisk tilstede. Som terapeut er kanskje en av mine aller beste egenskaper, evnen til å lese mennesker gjennom kroppsspråk og ubevisst feedback. Helhetlig behandling kan selvsagt også gjøres med online tilbud.

 

Jeg håper at mitt lille foretak får anledning til å hjelpe flest mulig fremover. Det ser jeg at det er et enormt stort behov for. Og når man skal velge støttespiller og terapeut, så bør man jo velge fra øverste hylle, ikke sant? Så støtt gjerne opp om både lokale bedrifter og topp faglig kvalitet.

 

Med meg så får man en terapeut med svært lang erfaring innen nevrorehabilitering og hjernetrening. Man får en terapeut som har utdanning som Ergoterapeut, videreutdanning innen forebyggende og rehabiliterende arbeid, en rekke kurs innen folkehelse og livsstilsendring, internasjonalt godkjent Hypnoterapeut og mer enn 8 år som leder av kommunal frisklivssentral. Jeg har også erfaring som Personlig trener og selvsagt som foredragsholder.

 

Så til alle dere der ute, håper dere har det bra og står han av så de sier i Nord. Selv skal jeg selvsagt fortsette å holde ut Koronakrisen. Jeg håper alle små og store firma der ute klarer å komme seg velberget gjennom disse vanskelige tider. 

Hilsen Willy

Finn meg gjerne også på Facebook som Øygarden Senter for Klinisk Hypnose

Brent på bålet som heks!

 

Jeg er stolt. Stolt av opphavet mitt. I min direkte blodslinje ble Maren født en gang på 1600 tallet. Maren var antagelig veldig lik meg selv. Spekulasjon selvsagt, men la gå.

Maren var altså en litt merkelig skrue. Svært opptatt av rettferdighet og overdrevet snill. Så pass snill og opptatt av rettferdighet at det ble sett på som litt sært. Hun var i tillegg opptatt av natur og mennesker og kunnskap.

Sære folk har det med å bli misforstått. Passer ikke Maren inn i 1600 tallets lokalsamfunn, ja så betyr det med all sannsynlighet at der er store problemer i vente.

Maren likte godt å være for seg selv i oppveksten. Hun likte å gå turer, plukke molter, og observere det som skjedde i naturen. Hun var en vitebegjærlig ung dame. Måtte alltid finne løsninger på ulike ting. Grublet stadig over forbedringer og lærte seg svært mye om hvordan mennesker og natur fungerte i et helhetlig samspill. Hun hørte på det hun lærte på datidens skole, men fant vel egentlig ikke at det som sto i boken alltid stemte overens med det hun selv erfarte. Akk, hvor godt jeg kjenner meg igjen.

Maren vokste opp på Ekkerøy. Et lite fiskevær et stykke fra Vadsø. Det er også der jeg selv har mine røtter og mitt hjerte.

Det er nok kjærligheten til menneskene og til naturen, samt samspillet mellom dem som har gjort meg til samme nerd som Maren. En vitebegjærlig nerd som ikke nødvendigvis tar det som står skrevet for god fisk. Maren var nok samme type.

Men det var da langt farligere å vokse opp i 1600 tallets Ekkerøy enn i Bergen i moderne tid. Maren fikk etter hvert møte sine djevler. Men er forskjellene egentlig så store fra da til nå?

Maren var en lykkelig dame. Alltid blid og glad. Hun koste seg i naturen og hun slukte all kunnskap hun kom over for de tingene som interesserte henne. Men hun var altså litt for vitebegjærlig for en del av dem hun vokste opp med. Misunnelse var vanlig også den gang. Og hadde du kunnskap som ikke alle hadde, slik Maren hadde, ja så var det faktisk direkte farlig. Maren utfordret sin samtid ved å stille spørsmålstegn ved etablert kunnskap. Hun oppdaget tidlig at det ikke var riktig at mennesker skulle settes til dommer og bøddel over andre. Livet var ikke skrudd sammen slik, mente hun. Vi lever i et samspill og vi lever av å utvikle oss. Vi lever og utvikler oss ved å utfordre etablerte sannheter der vi enten finner at de er virkelige sannheter, eller om sannhetene egentlig er usannheter.

Farlige tanker for Maren. Og farlige tanker i dag?

Det gikk ikke lang tid før Maren ble engasjert i det å utfordre etablerte sannheter som hun selv hadde erfart ikke stemte med virkeligheten. Dette er fortsatt farlig i dag, men enda farligere var det for Maren. Misunnelse og sladder, oppdiktede historier og hat var det som møtte henne. Til slutt var det jo uungåelig at selve øvrigheten og de kristne overhodene fikk nyss om Maren fra Ekkerøy som ikke fulgte mainstream tenking. Hun hadde i realiteten ikke en eneste sjanse.

De som setter seg til dommer og bøddel over andre menneskers liv og tanker hadde mye makt i Marens samtid. Også i dag finner vi spor av denne type aktivitet, men selvsagt ikke med samme konsekvenser for nåtidens nytenkere som datidens. Vel, det er vel en sannhet med visse modifikasjoner. Svært mange som møter sin skjebne gjennom nåtidens religiøse sekter og samfunn, fryses ut. Utstøtes på grunn av annerledestenking. Dette vet vi som har kunnskap om det, vil føre til at mange blir syke. Alvorlig syke. Så syk at for noen vil døden komme som en befrielse. Bestemt av enkeltpersoner i samfunn som bedriver nøyaktig den samme strategien som i Marens samtid. Religiøse ledere i ulike samfunn som tolker og tror. Der frykt og forbannelse, utfrysing og psykisk vold brukes som våpen for makt og kontroll.

Maren ble innkalt til øvrigheten. Noen hadde hørt at hun hadde forbannet en fiskebåt til å nesten forlise. Maren bedyrte sin uskyld. Hun var som meg, glad i livet. Hun elsket å se morgenen våkne. Hun elsket å se natten bre sine mørke beskyttende vinger over dagen. Hun elsket livet, tiden og evigheten. Hun elsket sine få venner og hun elsket å være på fuglefjellet å prate med krykkjene. Hun elsket smaken av moltebær. Hun tenkte på alt hun elsket der hun sto og så utover den lille folkemengden som var møtt opp på Vardø. Hun kunne høre krykkjene rope farvel i det kristenmannen bar frem ild og satte fyr på bålet. Maren var ikke lenger.

Maren sine tanker lever videre i meg. Jeg vil for alltid være knyttet til denne modige kvinnen som ble brent på bålet for sine meninger og nytenkning. Som ble utsatt for urett av dem som mente at de hadde rett. Marens tanker og livsgnist ble sendt til himmelen som røyk fra et bål nøret av hat. Hat mot dem som tenker annerledes. Hat mot dem som bare vil vite hvorfor. Et hat mot dem som våger å gjøre ting annerledes. Hat mot nytenking.

Hadde Maren levd i dag så hadde hun nok også møtt de samme hatefulle dommere og bødler. Forskjellen er kun at i dag hadde bålet vært virtuelt. Bålet representerer utfrysing, utstøting og mobbing. Men dommerne og bødlene er de samme. De som lever for å beskytte sitt og sine egne tanker ved å påføre andre mennesker mobbing, psykisk vold, og feilinformasjon og som driver sine egne ut i kulden. For hva? For å kunne leve på et sett av gamle løgner? For å kunne være sikker på at endring ikke vil frata dem makt? For å knuse alt som er truende og nytt på grunn av egen frykt for det ukjente?

Jeg tenker på Marens samtid og min egen samtid. Er vi egentlig kommet noe lenger? Hvor mange virtuelle bål skal tennes i dagens samfunn før vi kan fylle utviklingen, livet og mennesket med kjærlighet?

Hvor mange nytenkere og kunnskapsnerder må brennes før ny og bedre kunnskap innebærer faktisk og praktisk nytenking og endring? Og dette i samspill med den verden, naturen og erfaringer som gjøres av et felleskap?  Ikke av enkeltindivider og små maktgrupper som i praksis er både dommer, bøddel og flammebærer til det som i dag er et virtuelt bål. Et symbolsk bål der alle dem som ikke alltid følger massene ender sine dager.

Jeg tenker på Maren i det jeg ser ut av vinduet mitt. Jeg tenker på all litteratur og forskning jeg leser hver eneste dag året rundt. Jeg tenker på mine erfaringer i det jeg løper ut i verden, i naturen og i samspillet mellom mennesker, natur, erfaring og litteratur på så mange områder som jeg har lest meg opp på, studert, og funnet at samsvarer med helheten. Jeg tenker på Maren og hennes hjemsted. Vår felles plass der kjærligheten til helhetlig tenkning og en stadig søken etter ny kunnskap har for alltid bundet sammen to nerder i et evig bånd. Vi begge har kjent varmen fra bålet

Behandles kroniske pasienter godt nok?

 

Hei alle flotte mennesker der ute!

 

Og spesielt til dere som av ulike grunner sliter med smerter. Smerter av både fysisk og mental karakter og selvsagt en vond blanding mellom begge deler. Alt for mange mennesker der ute sliter med smerter av ulike typer og variasjoner. Dette innlegget er særlig rettet mot alle dere.

 

Ensomhet er også en smerte. Akkurat som fysisk smerte som skyldes ulike diagnoser, eller smerter som skyldes manglende diagnose, som ved usynlig sykdom, ja så er ensomhet en følelsesmessig smerte. Fattigdom, kjærlighetssorg, angst, lav selvtillit, angst og mange andre følelsesmessige smerter, ja det er også en smerte.

 

Vi kan altså dele smerter opp i to ulike kategorier sånn grovt sett. De følelsesmessige smertene og de fysiske smertene. Men det finnes også en blanding mellom disse. Altså begge deler, der vi oftest ikke kjenner hva som kom først. Det er en kjent sak at følelsesmessige smerter ofte leder til fysiske reaksjoner. Tenker man helhetlig på dette, ja så bør man altså behandle begge deler hvis man skal bli bedre.

 

Det norske helsevesenet er fremdeles et godt stykke unna å bli helhetstenkende. Slik det er i dagens helsevesen, er det lett å se at man trenger mye mer tverrfaglig samarbeid, eller mer riktig, tverrfaglig og profesjonsraus forståelse. Vi som arbeider i helsevesenet ser dette veldig tydelig. Det er en avstand i forståelsen av helhetlig tilnærming mellom de ulike profesjoner og behandlingstilbud. Dette gjør at svært mange som oppsøker helsevesenet for å få hjelp til å takle smerter, ikke får den helhetlige hjelpen der både følelsessmerter og fysiske smerter blir behandlet samtidig. 

 

La meg ta et eksempel.

Går man til lege med udefinebare og vage fysiske smerter i rygg, skuldre og muskulatur så henvises man gjerne til bildediagnostikk. Hvis man ikke finner noen klare årsaker til smertene, ja så forklares dette gjerne som psykosomatiske smerter. Er man heldig så får man en diagnose som gir deg rettigheter i trygdesystemet. Er man ekstra heldig så blir man henvist til en psykolog som har som mål å få ordnet opp i de følelsesmessige aspektene rundt smerteopplevelsen. Det er hvis man kan vente på dette i opptil et år før man kommer til. 

 

Imellomtiden så får opplevelsene av smerter tid til å etablere seg i nettverk i hjernen som understøtter opplevelsen av smerter i alle slags former. Og når man endelig kommer til hos psykolog så er det mye vanskeligere å gjøre noe med dette. Treffer man i tillegg en overarbeidet og uinteressert behandler som ikke ser de fysiske smertene, men kun opplevelsen av de emosjonelle smertene, ja så er ofte løpet kjørt og du som pasient står i fare for et evig liv i trygde og behandlingssystemet.

 

Å endre dette i det som kan oppfattes som et økonomistyrt og delvis mekanisk helsevesen, er nærmest en utopi. Ikke på grunn av manglende vilje og kompetanse hos  de som arbeider i systemet, men fordi systemet i seg selv er lagt opp til at det skal være fragmenterte tjenester. 

 

Systemet er langt fra helhetlig selv om ønske og vilje til å få det til er tilstede. Dette stoppes jo av mekanismer i systemet som økonomi, styringskompetanse og manglende kompetanse hos delsystemer og dem som leder dem. På godt norsk mener jeg at det sitter gamle bremseklosser med et foreldet medisinsk tankesett i sentrale posisjoner i systemet, samt at de som har vilje og kompetanse stanses av for vage og lite klare retningslinjer. Det er helt klart etter min mening, at endring må bestemmes, ikke kun foreslås.

 

Når man har kroniske, langvarige smerter som er en blanding av fysiske og psykogen type, ja så er det å bli møtt av en helhetlig og samtidig koordinert behandling avgjørende for et godt resultat. Ikke en behandling der man sendes rundt til ulike behandlere som sjeldent kommuniserer med hverandre. I tillegg har man de emosjonelle belastningene rundt miljøfaktorer som økonomi, familiesituasjon, og andre ting som da svært sjeldent legges inn som en faktor i et behandlingsforløp. Resultatet blir dessverre et stort antall kronikere som potensielt kunne vært i jobb.

 

Dette skulle innføringen av individuell plan gjøre noe med. Intensjonen er veldig god, men implementering av en slik moderne sak, ikke fullt så god. IP skulle samle og koordinere alle gode krefter slik at pasienter skulle få en koordinator å forholde seg til, samt en ansvarsgruppe som koordinerte behandlingsforløpet. I praksis så lider denne gode løsningen av manglende IT kompetanse, manglende vilje hos nøkkelpersonell, økonomi og kunnskap hos dem som skal bruke dette. Svartmaling fra min side muligens, men individuell plan fortjener i sannhet noe bedre enn det den endte opp som.

 

I mellomtiden så gjør det fortsatt vondt. Både her, der og everywhere.

 

Etter min mening må Taylorismen i helsenorge fases ut igjen. En masseproduksjon og økonomistyrt drift der det etter min mening fokuseres for mye og for ofte på symptombehandling og ikke årsaksbehandling, vil lede til denne evige runddansen der pasienter aldri helt blir ferdigbehandlet, men ender opp som gjengangere i systemet. Hadde fokuset vært på årsaksbehandling og tverrfaglig samt tverretatlig samarbeid med felles forståelse gjennom HELE behandlingsforløpet, ja så tror jeg vi hadde sett bedre resultater.

 

Kjære lesere. Dette var mine personlige tanker og betraktninger.

Er du som meg, kronisk smertepasient, ja så må man heller ikke glemme at vi også har et stort ansvar som individer. Vi som pasienter MÅ sørge for å ta større ansvar for egenbehandling og jobbe aktivt for endring hos oss selv. For det er faktisk mulig å leve godt med kronisk sykdom og smerter. Man må være villig til endringer, men da er mye mulig. 

 

Hvis du spør deg selv: ” Hvis x antall % av smertene kunne forsvinne eller bli levelige, ville jeg da endret på ting?” For min del var valget enkelt. For 18 år siden endret jeg alt. I dag er jeg fortsatt kronisk smertepasient, men i full jobb og i tillegg driver jeg eget foretak der jeg behandler andre helhetlig. Det er i sannhet bedre enn å sitte fast i systemet.

 

Vi kronikere er en gruppe som har gjennomgått mye. I fremtiden håper jeg inderlig på at denne gruppen blir mer helhetlig og SAMTIDIG behandlet. Det koster antageligvis samfunnet mye mer å ha det slik vi har det i dag, enn å ha kronikere gående i tiår med smerter både her og der. Husk at det ikke bare er kronikeren som lider her, men hele familier og deres etterkommere. Det er dårlig butikk det…

 

Hvis du har meninger og kommentarer til dette innlegget eller en egen historie å fortelle, så er det viktig at vi nå roper så høyt som mulig. Følg hverdagsaktiv på facebook og del din historie , kommentar eller mening der. Vi TRENGER stemmer som kan høres over det ganske land. Kun på den måten kan vi i felleskap få til endringer! Del innlegget på hverdagsaktiv sin facebookside og la det gå viralt!

Mvh Willy Marthinussen

 

Løp våren i møte!

 

Ahhh…Riktig god dag folkens! En spire av håp, lys og kjærlighet siger sakte, men sikkert inn i kroppen min. Vårlige toner fra småfugl sender velvære rett inn i et Koronaslitent og vintertungt hode.

 

Soloppgangen som møtte mine morgentrette øyne i dag, gav meg stressreduksjon og ro i sjelen. Løpe. Det skulle jeg jammen gjøre i dag også. Ikke sånn PT og slitsom løping der fokus er på egoet mitt. Nei, en type løping som fyller kropp og sjel med glede, ro, og energi. En type løping som fyller lungene med friskhet og hodet av glede.

 

Våren varmer opp igjen mine kroppslige og følelsesmessige frosne celler. Dette er livet på sitt aller beste. Våren får alt i meg og rundt meg til å våkne opp fra en vinterdvale jeg personlig godt kunne vært foruten. Som utpreget t skjorte mann, er jeg svært lite glad i kulde og mørketid. Dette henger selvsagt litt sammen med smerter i ledd og depressive tendenser når mørket får dominere dagene.

 

I dag snudde det for alvor. På min rolige og kontrollerte løpetur på 10 kilometer, fikk jeg nesten frysninger av fuglesang, solskinn, og sauebreking på småbrukene her vest i havet. Når solstrålene fikk blande seg med endorfiner, ja da tinte selv denne stive gamle kroppen.

 

Selvsagt så unner jeg jo alle andre denne opplevelsen, så nå oppfordrer jeg dere alle å ta en lang spasertur, løpetur eller en tur i skog og mark. Dette løfter humøret mye mer enn du aner. Og når du fokuserer på godt humør, ja så blir du i godt humør. Du blir det du velger å fokusere på!

 

Nyt dagene, livet og fuglesang! Nyt atter en ny vår og hverandre. Nyt kjærlighet og gi ditt bidrag til deg selv og dem rundt deg. Et bidrag i form av glede, varme og kjærlighet!

 

Ønsker dere en strålende dag!

 

Historier om livet

 

Eg er 52 år gammel. Det er i dag ikke spesielt gammel. Likevel har jeg nok opplevd mer enn de fleste på min egen alder. Jeg har erfart det meste i livet. Alt fra det mørkeste mørke til det gladeste av det glade. Eg har så utrolig mange historier at det innimellom føles litt flaut å fortelle om det til omverden. Fordi jeg føler at jeg ikke blir trodd om alt jeg har opplevd og erfart. Så da tier man stille. Men jeg har også et behov for å fortelle historier. Mine historier. Det var en av grunnene til at jeg startet denne bloggen. For å fortelle historier slik jeg husker dem og slik jeg har opplevd de hendelser i livet som har preget meg og gjort meg til den jeg er i dag. På godt og vondt.

Mine historier og opplevelser har på vondt fått lov å prege meg til å bli en ensom ulv. Denne sære typen som ingen helt liker, men når de blir kjent med meg tror jeg ville blitt overrasket over at jeg egentlig er en allright fyr. Når man sitter på historier om mobbing, utfrysing og urett, ja så preger det et menneske. Noen klarer å komme seg videre relativt uskadd, mens andre igjen sitter igjen med dype arr i sjelen og bortfall av tro på seg selv. Med knuste selvbilder, knust selvfølelse og en tro på at man aldri blir god nok eller likt av noen. Et produkt av hendelser og ord man fikk, og som man selv ikke kunne hindre eller styre. Det er vondt. Spesielt siden det kom fra ens egne.

Ser jeg meg selv utenifra så er det et menneske som har levd jeg ser. Jeg ser en som forsøker, men ikke klarer å være deltagende. Fordi troen på meg selv er ødelagt. Jeg ser en person som prøver å finne tilhørighet, men ikke helt får det til. Det er slik det er. Nok en historie skrives og om dette er en selvbiografisk fremstilling eller ikke, kan den lett passe til flere der ute. Kanskje akkurat deg? For hvis du er meg eller du er en som kjenner denne typen, ja så husk at det er ikke arroganse, overlegenhet, eller noe slikt, men historier. Historier som preger folk. Jeg har aldri vært typen som har sklidd gjennom livet på et bananskall. Jeg har for mange historier bak meg der jeg ikke engang hadde råd til en banan. Kanskje vi er flere som meg? Kanskje er det egentlig svært mange der ute som er lik dette? Da er det viktig å vite at det finnes et håp. Livet har ikke bare vonde historier. Det finnes et tonn med gode og fine historier som man kan hente frem.

De gode historiene drukner dessverre for ofte i de mindre gode. Noen av oss er såpass preget av hendelser i livet at vi ikke ser de gode historiene som faktisk er der. Det å finne dem frem krever endringstanker. Det å finne fremt til metoder for å endre er svært vanskelig når man ikke ser skogen for bare trær. Det skal tusen positive bekreftelser til for å oppveie for èn negativ. Da skjønner man at det er vanskelig. Men ikke umulig.

Jeg håper både du og jeg klarer å sammen skrive nye historier. Historier om tilhørighet, respekt og glede. Særlig tilhørighet. Jeg håper vi klarer, du og jeg sammen, å skrive historier som gløder av et lys som viser omverden hvem vi egentlig er. Allrighte mennesker som ikke vil noen vondt. Gode personer som bare ønsker å være med på laget. Ressurssterke og fine folk som alltid vil være der for dem med overvekt av vonde historier.

Denne påsken rekker jeg ut en ekstra hånd til alle der ute som av en eller annen grunn har falt av lasset. Som av ulike grunner og historier ikke lenger har tilhørighet og som er frosset ut av ulike samfunn, grupper og organisasjoner. Denne Påsken rekker jeg ut en hånd til alle dere som opplever dere mobbet, urettferdig behandlet og misforstått. En hånd til alle dere som ikke hører til noen steder, som er ensomme, fattige og preget av egne historier som har gitt dere manglende håp, styrke og selvtillit. Dere kan skape nye historier. Det er fullt mulig. Skremmende å begynne, men like fullt innen rekkevidde for alle. Start med å smile til omverden. Uansett reaksjon. Smilet ditt vil skrive nye historier til dem som mottar dem. Garantert vil du også få glede i hjertet.

Ønsker dere alle en fin påske!

Dette er til deg…

Reklame | Øygarden Senter for Klinisk Hypnose

Hei alle fine folk!

Koronakrisen fortsetter å gjøre avstand til det nye sammen. Men som med det meste her i livet, så er folk sinnsykt tilpasningsdyktige og kreative. Den dugnadsånden, hjelpsomheten og omtanken for hverandre, har rørt meg. Jeg trodde faktisk at landet var mye kaldere enn som så. Nå tenker jeg at varmen og omtanken er i ferd med å smelte selv de kaldeste nett trollene der ute. Kanskje vi kommer igjennom dette som et bedre og mer empatisk samfunn der troll og tusseladder ikke lenger er bærekraftige. Der trollene sprekker i varme solstråler og netthatet oppløses som dugg fra samme sol.

Det kan til og med hende at deler av vårt lands lederskap og politiske polariseringseksperter, som for øvrig er veldig stille for tiden, fortsetter denne gode trenden med å være stille. Kanskje det no er på tide å finne frem glørne i hjertet deres også og la kjærlighet til ALLE mennesker være fremst på agendaen. Man må selvsagt mene ulikt, men det burde ikke koste mye å utvise litt mer varme, empati og kjærlighet både overfor meningsmotstandere og andre folkeslag i sin retorikk og samtalemetodikk. Polarisering er ut!

Selv så er jeg en av de svært mange som sliter med et nyoppstartet foretak som med ett ble fullstendig uten pasienter. Klinikken jeg har lokaler i, bergen helhetsklinikk, ble stengt som følge av Koronakrisen. Det er da helt nødvendig å snu seg rundt.

Selv opprettet jeg online tjenester og har gode tilbud på hypnoterapi, samtaleterapi og coaching via Zoom. Akkurat nå har jeg 15 minutters GRATIS prøvetime til alle som ønsker å vite mer om dette er tilbud for akkurat deg. Som godkjent hypnoterapeut og med snart 15 års erfaring innen nevrorehabilitering, som ergoterapeut med videreutdanning innen forebyggende og rehabiliterende arbeid og med helsepedagogisk godkjenning, motiverende samtale og en rekke ulike relevante kurs og klinisk erfaring innen kognitiv terapi tør jeg påstå at jeg er en av landets mest erfarne terapeuter med helsefaglig bakgrunn.

Det har vært en stor og lang jobb med å sette opp for online konsultasjon og behandling via onlinetjenester, men det har vært helt nødvendig. Jeg håper mange vil benytte seg av mulighetene hypnoterapi og coaching kan gi til den enkelte og være med på å støtte lokale bedrifter og fremover. Fremtiden synes å være mer digital enn før, men jeg håper inderlig vi snart er i gang med normal drift der vi atter en gang kan ta imot pasienter i våre lokaler.

Bloggen vil også fortsette til tross for lite besøk. Det er ikke særlig stor interesse for fagblogging dessverre, men jeg elsker å skrive for alle dere som leser bloggen fast, for meg selv og for alle dere som følger meg mer sporadisk. Mitt mål er at de som aller mest trenger å få motivasjon til livsstilsendring, faktisk kan finne disse tipsene her. Bygge stein på stein uten å måtte føle seg shamet under alskens blogger som har trening til du spyr som fokus og kroppslig perfeksjon som motivasjon. Denne bloggen hverdagsaktiv, vil ha et soleklart fokus på alle dere som sliter mest og som ikke får det til nærmest uansett hva dere gjør. Denne bloggen vil gi FAGLIGE og KUNNSKAPSBASERTE råd til dere som ikke passer inn i bloggverden til alle de «perfekte».

Med dette ønsker jeg ALLE en riktig fin påske og mye hjertevarme.

Endelig – Hypnoterapeut!

 

Endelig, folkens! Endelig er jeg godkjent for hele Norge og utlandet som utøvende hypnoterapeut.

Som selvstendig næringsdrivende har jeg endelig kunnet utvide virksomheten min. Til tross for utfordrende tider er jeg pro aktiv og har snudd driften fra direkte pasientkontakt og til kun Online og telefon. Ja det går veldig bra å coache og ha terapi via Zoom og telefon!

Det har siste tiden vært litt stille fra meg her, men nye og spennende hverdagsaktive tema, iblandet litt av hvert vil komme også fremover! Eksamen har tatt mye av tiden min, men jeg er nå tilbake for fullt med meninger om mangt!

Ønsker dere alle en fin dag!

De ensomme ulver

 

Jeg har nesten 700 venner. På Facebook. Jeg har også svært gode kollegaer som jeg regner som mine gode venner. Jeg har dessuten noen få som jeg regner som nære venner.

Ingen av dem jeg nå har nevnt besøker jeg ukentlig. Heller ikke månedlig. Det skal til og med mye til om jeg besøker dem kvartalsvis, halvårsvis eller lengre enn det også.

Alene, men ikke ensom kalles det visst. Eller er det ensom, men ikke alene… ikke vet jeg. For meg har det vært slik i mer enn 25 år. Som en utpreget hønefar med ansvar for mine små den gangen for 25 år siden, fikk jeg tilnavnet “den store stygge ulven” av noen der vi bodde. Fordi jeg var streng når noen plaget mine små. De skulle kanskje heller kalt meg den ensomme ulven. Det synes å være mer passende.

Og nå 25 år senere er jeg fortsatt den ensomme ulven. Misforstå meg rett, det er ikke noen annen sin “feil” enn min egen. Det er i høy grad selvvalgt. Men ikke gjort med stor lyst fordi jeg ikke ønsker å ha nære venner innpå meg, men mer en slags dyd av nødvendighet. Det som skjedde for 29 år siden har preget meg siden. Det har selvsagt vært lysglimt, men etter å ha fått påfyll av det jeg selv har opplevd som mobbing også de siste 10 årene, har all selvfølelse forduftet som dugg for solen.

I dag er jeg derfor selvvalgt alene. Jeg tar ikke lenger sjansen på flere skuffelser og nedturer, forbigåelse, urett og nedgradering. Tør ikke. Vil ikke. Våger ikke. På mange måter får jeg selvsagt som fortjent. Det ligger jo mest på mine egne valg i livet og mine egne evner til hvordan jeg skal forholde meg til andre. Derfor biter jeg i meg blikkene jeg føler, biter i meg de vonde følelsene. Det føles litt som om det er uttak til fotballaget og ingen velger meg. Heller ikke som sistevalget.

Jeg kan selvsagt forstå at andre ser på meg som sær. Som en ensom ulv som attpåtil flekker tenner om noen trår for nær. En pelskledd arrogant fyr som ikke kan annet enn å hyle mot månen i tide og helst i utide. Jeg skjønner det. Jeg bare håper å kunne vise at ulver også kan være gode. Snille. Kunnskapsrike.

Jeg tror det finnes mange ulver der ute. Ensomme, men ikke alltid alene. Eller, alene, men ikke nødvendigvis ensomme. Som på et eller annet tidspunkt i livet har blitt skadeskutt og som fortsatt har sår som ikke kan gro. Jeg tror det finnes mange. Alt for mange. Jeg undres over hvor mange slike ulver som finnes blant de 6000 som hvert år forsøker å ta sitt eget liv.

Denne gamle ulven har til tross for mange sår, overlevd. Ukrutt forgår ikke så lett, sies det. Jeg håper jo fortsatt at jeg engang skal få en flokk å tilhøre. Det tror jeg også andre ulver ønsker. Det er for mange av oss nå. I et kaldt vinterlandskap her i denne villmarken er det nok av ulvemotstandere som ikke vil oss vel, tror jeg. Så da løper vi alene fortsatt. Fordi det er så utrolig vanskelig å stole på andre når gamle sår i den grå pelsen ikke vil gro. 

Vi løper ensom gjennom livets store skoger og skyr både mennesker og dyr av frykt for å bli skadeskutt igjen. Brent ulv skyr ilden, liksom. Gjennom kulde og sne, over langstrakte åser og fjell. Gjennom skoger og ensomme vidder. I all slags vær og alle slags ulike jaktmarker. 

Kanskje man ikke finner ro før vi når de jaktmarker der alle dyr og mennesker er en samlet venneflokk. Der solen varmer kalde ulvehjerter og rent uberørt kildevann renner som kjærlighet i våre årer. Der slettene er fylt med glede, samhold, respekt og empati. Akk, disse evige jaktmarker…. 

Gamle Erik og Fandens oldemor

Reklame |

 

 

Sons of Owen//adidas Sport Performance//Casall//Ellos//Ellos//Martinsen//Mimou//Mimou//Ellos//Mimou

 

Har du noengang tenkt på hvordan andre oppfatter deg? Jeg mener, virkelig tenkt over hvordan du som person ønsker å fremstå overfor andre mennesker? Og er du virkelig den beste utgaven av deg selv?

 

Svaret er vel mest sannsynlig delt opp i mange ulike fragmenter. 

 

I dagens samfunn er vi jo alle ganske offentlige. Dette enten man liker det eller ei. Da er det veldig lett for at våre tanker, meninger og ikke minst holdninger til mangt og meget, havner ut der i storsamfunnet slik at alle kan se deg og gjøre seg opp en mening om hvilken person du egentlig er. Litt skremmende kan hende, da mange kan få et noe feilaktig inntrykk av deg som person?

 

Fremstår du som en kverulant, grinete og i opposisjon til alt og alle? Oppfører du deg hovent, bedrevitende og ekkelt mot dine meningsmotstandere, medtrafikanter, medborgere, politikere? Kjører du livets knallharde skole politikken mot klimafornektere, miljøaktivister og right news and fake news?

Oppfatter du deg selv som en kjempers kjempe eller en Jean ‘d Arc, mens andre mennesker EGENTLIG oppfatter deg som en fandens oldemor eller gretten kverulant med dragning mot venstre eller høyre? Som en hatefull gammel gubbe eller en gammel kjerring med meninger som ikke henger på greip for andre enn deg selv og en ørliten del av et ørlite konspiratorisk mindretall?

 

Ok. Folk må selvsagt få lov til å være den personen de er, har lært seg å bli, eller bare har valgt å fremstå på godt og vondt. Det er deres absolutte rett. Det har INGEN noe som helst med. Ferdig snakket!

 

Men, bare en liten tanke. En ørliten tanke om hvordan vi mennesker lever våre liv her på jordkloden. Alle vi som er her får utdelt en viss tid enten man er troende eller troende eller ikke. Vi fødes og vi dør. Derom hersker ingen tvil. Så det er altså det som skjer i mellom fødsel og død som betyr noe, ikke sant? Det meste har vi mennesker liten og ingen kontroll over. Shit happens, liksom. Men vi har en viss påvirkning i hvordan vi velger å oppføre oss tør jeg påstå. I alle fall når vi har passert det som jeg vil kalle livets voksne midtfase. Selvsagt er vi farget av livets tidligere hendelser, men vi har fortsatt en viss valgmulighet i måten vi velger å fremstå overfor andre, eller?

 

Nå er jo Fandens oldemor og gamle Erik selv ofte ubegripelige fenomen som også er en del av livets underfundigheter. Vi aner jo ikke om livets hendelser har farget både gamle Erik og oldemoren såpass mye at svartmaling nå er en såpass stor del av livet deres at det å dele med andre synes mer som en god gjerning enn som hatretorikk og møkkaspredning rundt i vår lille andedam her oppe hvor nordlyset flakker. Det kan jo hende at de ser på seg selv som frelsere av andedammen? Det er jo ikke helt bak mål å påstå at dem kanskje ikke ser seg selv slik innbyggerne i den store byen hvor andedammen er lokalisert ser på dem? Kanskje svømmer dem rundt lykkelig uvitende om at omverden ikke er særlig begeistret? Kan hende dem ikke bryr seg heller for den saks skyld?

 

Vel, ikke vet jeg, men en gang var det meg selv som svømte rundt sammen med de andre endene i dammen. Du verden så sint jeg var på alle dem utenfor som kastet smuler inn i dammen i forakt for mine følelser. Du verden så bitter jeg har vært på alle andre. Du verden som jeg har hatet å padle rundt i dammen og kjent på det faktum at jeg kun var den stygge andungen. Meg mot røkla, liksom. Du verden så sikker jeg var på at alle hatet alt ved meg og da skulle dem pokker meg også bli hatet tilbake. Det eneste jeg er glad for nå er at dette var evigheter siden. Så lenge siden og likevel grøsser jeg over måten jeg fremsto overfor mine omgivelser. Full av sinne. Full av hat og full av en urokkelig tro på at alt var andre sin feil. Og spesielt systemet! 

 

I dag ser jeg på meg selv og kan konstatere at folk rundt meg stort sett synes jeg er en ok fyr med et godt hjerte. En mer rolig og harmonisk fyr som ikke lenger har noe hat eller sinne i meg. Og systemet? Vel de gjør så godt dem kan. Og noen ganger gjør de det ikke. Jeg bryr meg fint lite. Jeg er opptatt av å ha det bra med meg selv. Legge vekk årevis med selvplaging i en verden der folk var redd for meg. Der folk ikke likte denne bitre fyren med drittkommentarer i øst og vest. Jeg måtte se meg selv utenfra for å kunne ta det valget om jeg skulle leve denne tilmålte tiden på jorden som det andre oppfattet som en drittsekk, eller om jeg skulle endre fokus på hvordan lykke kan slippe inn til de bitreste og sinteste delene i hjertet.

 

Så jeg gjorde det jeg da. Valgte lykke og fred i min sjel og ro i mitt sinn. Beste valget ever! Det betyr selvsagt ikke at jeg av og til slipper uenighet inn i livet mitt og setter foten knallhardt ned når noe er feil. Men jeg gjør det med dialoger som er smilende, empatisk og aksepterende. Dette er mye bedre enn å servere gamle Erik og hans oldemor den maten de vil ha. Og kanskje en gang kan de også velge hvordan de vil leve. I sinne eller i glede over livet. Vi har alle våre valg.

 

Hvem er du? Gamle Erik eller Fandens oldemor? Eller har du også valgt ro og harmoni i livet?

 

Willy

ON OUR TERMS//ON OUR TERMS//ON OUR TERMS//Dirty Linen//Jacqueline de Yong//ZAY//Mimou//Broste Nordic Sea Skål D: 17 cm Blå//Dirty Linen

 

Så utrolig moro dette var!

Reklame |

Øygarden senter for klinisk hypnose

 

 

 

 

Hei i kvelden alle gode lesere!

 

Nå har jeg hatt en god del foredrag i løpet av de siste 10 årene, men de siste foredragene mine om temaet usynlig sykdom, som du kan lese mer om her, var en kjempefin opplevelse. Jeg er jo vant til å holde mine foredrag ved hjelp av Powerpoint, men av tekniske årsaker var det ikke mulig å få til på de to siste foredragene jeg holdt. Det gjorde ingen verdens ting. Det er ikke noe som er så befriende som å holde foredrag der du snakker fra hjertet med alle de utfordringer det innebærer for en glemsk sjel som har bikket femti, ha ha.

Begge de to siste foredragene mine var inne revmatikerforeninger/lag som jo er en gruppe som i aller høyeste grad ofte kjenner på stigmatiseringen det kan være å bli rammet av en diagnose som ikke er synlig. Viktigheten av å belyse et slikt tema både for dem som er rammet og for pårørende, arbeidsgivere, bedriftshelsetjenester og organisasjoner som NAV og andre, er avgjørende for å unngå tap av arbeidsevne i fremtiden, tap av livskvalitet, enda større belastning på helsevesenet enn nødvendig, samt i ytterste konsekvens, tap av liv. Les mer om holdninger til disse jævla naverne her!

Som jeg påpeker i mitt foredrag så forsøker 6000 mennesker å ta sitt eget liv i Norge og i 2019 klarte altså 674 stykker dette. Når vi vet at en av de viktigste følgediagnosene det er å bli satt ut av arbeidslivet, er depresjon så må man ikke være rakettforsker for å se hvor galt det kan gå.

Foredraget usynlig syk – synlig frisk er for alle som jobber med mennesker eller som leder mennesker i en eller annen form.

Denne ukes foredrag hos SØR – Sotra og Øygarden Revmatikerlag, var i så måte en opplevelse i menneskelige reaksjoner. Reaksjoner fra mennesker som har kjent på denne problematikken selv. Det var latter og tårer og mye stoff for ettertanke. En kjempesuksess etter de flotte tilbakemeldingene jeg fikk fra en full sal. Dette var utrolig moro! Og dette var viktig. Viktig fordi tilbakemeldingene fortalte meg at dette foredraget var nødvendig og gjenkjennende for tilhørerne.

Jeg gleder meg til neste oppdrag, for det er noe helt eget å kunne få lov til å dele sine erfaringer fra et arbeidsliv, et levd liv, og opplevelser i fra mitt møte med offentlig hjelpeapparat.

Jeg ønsker dere alle en flott og givende kveld!

Willy

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top